Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten ekteskapsproblemer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten ekteskapsproblemer. Vis alle innlegg

søndag 23. august 2015

Ian McEwan: "Barneloven"

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur. 

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker her på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap. 

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette her på bloggen

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, dommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk. 

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight". 

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans. 

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil." 

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i. 

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn. 

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ... 

Utgitt i England: 2014
Original tittel: The Children Act
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 219
ISBN: 978-82-05-47767-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside


Ian McEwan (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 21. august 2015 – Hele storyen får et snev av Hollywood-film med en utgang ingen skal ta anstøt av. - Ian McEwan er en av Englands mest sentrale samtidsforfattere, og i sin nye roman «Barneloven» er han virkelig god på å beskrive det som skjer når et langvarig ekteskap gjennomgår en krise. Men mot slutten føler man seg litt snytt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume -18. august 2015 - Skarpt kammerspill fra Ian McEwanÅpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse. Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvertimot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit. ... Nok en gang viser Ian McEwan hvor lite som skal til for at vi alle kan rykkes ut av tryggheten i våre liv. Det er en ubehagelig, men ikke desto mindre viktig påminnelse.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 16. august 2015 - Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den, sier suksessforfatter Ian McEwan. (Intervju) - Når du er nysgjerrig på andre mennesker, blir du også nysgjerrig på deres valg. Og når vi er i valgenes verden, handler det ikke minst om etikk og moral. Romanen er en moralsk form, ikke fordi den forteller om hva som skal være rett eller galt, men simpelthen fordi den handler om å være interessert i mennesker.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15. august 2015 - 
Ian McEwan skriver utsøkt prosa om barns rettigheter og irrasjonelle religioner. Men «Barneloven» er ikke av hans beste. - Dette er en underlig bok. Det flyter i vei med en melankolsk lede som liksom ikke fører noen steds hen. Samtidig er den utpenslede stilen manende, suveren vil jeg si, med noen veldig vakre passasjer. Eller, som det heter om Fionas egen prosa i de uhyre velutformede domsavsigelsene; «skarp, nesten ironisk, nesten varm». ... Ian McEwans siste bok er på ingen måte like fengende og vittig som for eksempel dystopien «Solar» (2010). Samtidig er det noe med McEwans tette og intenst insisterende prosa som virker nærmest hypnotiserende.
Selve tematikken? At religion er rent vrøvl, etterlater McEwan ingen tvil om. Men hva skal vi da orientere oss etter? Loven? Hva om en mister troen på den?
«Religioner, moralsystemer, hennes eget inkludert, var som fjelltopper i tett regn som ble observert på langt hold, der ingen av dem var klart høyere, viktigere eller sannere enn de andre. Hva var det å felle dom over?»

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. august 2015 - Han har funnet opp en ny roman (intervju) - Høyesterettsdommer Fiona i «Barneloven» er en svært kompetent og engasjert jurist, som har prioritert karriere framfor barn. Hun er gift, men mannen, snart seksti, er misfornøyd. Han ønsker hennes tillatelse til å ha det han kaller et «stort, lidenskapelig sidesprang». Hun lar ham gå. Forholdet er ødelagt. Også når mannen kommer tuslende tilbake.
– En legevenn av meg sa en gang at det er en illusjon at man kan bli kurert fra noe som helst. Skaden er skjedd, kroppen blir aldri den samme igjen. Det gjelder for sykdom og skade, slik han snakket om, men også for andre traumer. Om et forhold basert på trofasthet blir utfordret av utroskap, kan det aldri bli det samme igjen. Noen mennesker er flinke til å glemme, andre ikke. Uansett vil fortida komme imellom. Vi glemmer ikke egentlig. Fortida vil alltid boble fram. Ofte når man minst venter det.

- Ellikken

torsdag 17. mai 2012

"Ten" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Om kvinners situasjon i dagens Teheran

"Ten" er - talende nok - delt inn i ti scener, som alle finner sted i en bil med en kvinnelig sjåfør bak rattet. Passasjerene i bilen er kvinnens sønn, hennes søster, en brud, en prostituert og en kvinne på vei til bønn. Kvinnen selv er skilt og gift på nytt, og sønnen bor hos sin far. Sønnen dukker opp i forbindelse med samværsavtaler, men ønsker kun å bli kjørt til besteforeldrene. Han er meget fiendtlig innstilt overfor sin mor, som åpenbart har mye hun ønsker å forsvare. Alt for mye, tatt i betrakning av sønnen er så ung ... Han forsøker å sette grenser overfor moren, men til liten nytte. Hun øser like fullt ut av seg alt hun måtte ha av frustrasjoner. Selv om konflikten mellom mor og sønn får relativt stor plass, er det like fullt kvinnenes situasjon i dagens Teheran som er det hovedtemaet, det som går igjen som en rød tråd gjennom hele filmen. 


Vi får aldri vite hvorfor kvinnen kjører rundt med ulike passasjerer, men det ligger i kortene at det er dette hun lever av - å drive en slags transportvirksomhet. I dialogene med kvinnene hun kjører rundt med får vi innblikk i mange ulike kvinneskjebner i dagens Iran. På tross av at Iran er et moderne samfunn, er kvinnenes stilling lite fri. Man får ikke skilsmisse med mindre man kan påvise noe alvorlig galt med sin ektefelle, og på den annen side er viktigheten av å bli gift helt essensiell. Dette forstår vi bl.a. i møtet med den vordende brud, som i begynnelsen er tøff som bare det, der hun prediker at alle forhold handler om å gi og ta, og at det er banalt å elske. Men da hun skjønner at kjæresten hennes ønsker å vrake henne, bryter hun fullstendig sammen. Vi forstår også dette i møtet med kvinnen som drar til et mausoleum for å be - når skuffelsen over at kjæresten ikke vil gifte seg med henne likevel for alvor går opp for henne. Aller mest sårt er det likevel å være vitne til hvordan sønnen til den kvinnelige sjåføren driver fra henne, full av forakt som han er over at hun har foretatt de valg hun har gjort ...

Det er den iranske regissøren Abbas Kiarostami som står bak denne filmen. Han er mest kjent for sine halvdokumentariske filmer. Blant annet kan jeg lese på Wikipedia (på den engelske siden) at den kvinnelige sjåføren i "Ten" (spilt av Mania Akbari) brukte sin egen livssituasjon som basis for filmens sekvenser med den unge gutten, som er hennes sønn i hennes virkelige liv (Amin Maher). Noen av dialogene er improvisert der og da, og dette bærer filmen også preg av. Det er lite av elegante replikkvekslinger slik vi er vant til å se i velregisserte filmer. På den annen side er f.eks. kranglene mellom moren og sønnen til å få fullstendig avsmak av, der de begge nærmest driver hverandre til vanvidd. Og sånn sett kanskje svært realistisk i situasjoner hvor fraskilte foreldre river og sliter barna sine i stykker?

Det
er åpenbart at det å lage helt spesielle filmer er Abbas Kiarostamis varemerke. Tidligere har jeg sett "Shirin", som er en av de mest spesielle filmene jeg har sett (og som ikke falt helt i smak hos meg), og "Møte i Toscana" eller "Certified Copy" som er originaltittelen, og som jeg likte svært godt. Jeg siterer fra Wikipedia:

"Typisk for Kiarostami er realistiske og humanistiske filmer, ofte om barn, som kan ta opp temaer som fattigdom, jordskjelv, ulykkelig kjærlighet, sjølmord osv. på en original og gripende måte med innslag av humor. Han lager både dokumentarer og spillefilmer ute i den iranske virkeligheten, der han konfronterer moderne mennesker fra det kulturelt vestlige Teheran med landsbyboere. Han bruker mange amatører, bilder uten regi fra gateliv og folkeliv og naturpanoramaer. Han filmer ofte både samtaler og lange sekvenser uten ord inne i biler, noe som gir ham mulighet til å gå tett inn på ansikter og personer og vise dramatiske landskaper.

Kiarostami er også fotograf og poet. Både i bilder og filmer viser han blant annet den uvanlige skjønnheten i det tørre og treløse iranske landskapet.

Han blir ofte omtalt som en etterfølger av de italienske neorealistene, men filmene hans er også svært nyskapende, og skiller seg en god del fra moderne vestlig film."


Jeg har ytterligere fire filmer av Abbas Kiarostami liggende på vent - "The wind will carry us", "The taste of cherry", "10 on Ten" og "AB
C Africa" - som jeg ser frem til å se og blogge om! Med unntak av den siste, er handlingen i samtlige filmer lagt til Teheran.

"Ten" fortjener i alle fall terningka
st fem, slik jeg vurderer det. Det er kanskje ikke først og fremst glitrende rolletolkninger som har vært avgjørende for min vurdering, men heller det originale uttrykket og spennende og overraskende dialoger svært annerledes enn det jeg er vant til. Denne filmen fengslet meg rett og slett. 

Innspilt: 2002

Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk
Genre: Drama
Skuespillere: Mania Akbari (kvinnelig sjåfør), Amin Maher (kvinnens sønn)
Spilletid: 89 min.





Populære innlegg