Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 247
Kildeangivelser og etterord ved forfatteren
Sosialantropolog Erika Fatland skrev sin masteroppgave om Beslan og terroren som fant sted på Skole nr. 1 i løpet av de tre første dagene i september i 2004 samt om hva som skjedde med menneskene i byen i årene etter denne grusomme hendelsen. I følge henne selv satt hun igjen med så mange historier etter at masteroppgaven var fullført at det ble en nødvendighet å få skrevet denne boka. Hun har foruten å lese en masse om områdets historie og om hva som skjedde i september 2004, lært seg russisk og dessuten vært i Beslan selv to ganger. Første gang som Røde Kors-medarbeider i 2007, og andre gang på egenhånd som "turist" i 2010. Under sine reiser har hun snakket med en rekke av dem som ble berørt av gisseldramaet på Skole nr. 1 på et eller annet vis. Og for en bok det har blitt! Ikke bare skriver Fatland nærmest litterært, men måten hun tilnærmer seg stoffet på er eksepsjonelt godt! For visst blir hun følelsesmessig berørt underveis, men hun klarer likevel å beholde forskerens kritiske og noe distanserte blikk. Denne boka om det som skjedde i Beslan i 2004 er dessverre skremmende aktuell den dag i dag, for aldri før har verden vært utsatt for så mye terror som i vår tid ...
Den lille fredelige byen Beslan ligger i regionen Nord-Ossetia i Nord-Kaukasus. På kartet nedenfor kan vi se eksakt hvor i Russland dette er.
Nord-Ossetia grenser mot Georgia i sør, Ingusjetia i øst og Tsjetsjenia helt i nord
(omtalt som Chechnya på dette kartet)
Den 1. september 2004 var det første skoledag etter sommerferien, og dette forbindes vanligvis med en festdag hvor rektor holder tale og hvor foreldrene er i følge med barna sine. Nettopp derfor ankom en mengde mennesker til skoleområdet denne dagen. Ikke lenge etter at alle var samlet i skolegården, skjedde det. Plutselig dukket det frem en rekke bevæpnede menn som ropte at de skulle samles i gymsalen. I alt kaoset som oppsto, klarte kun et lite fåtall å flykte, men de fleste - 12-1300 voksne og barn - kom seg ikke unna. Dette ble innledningen til et forferdelig gisseldrama som skulle vare i tre dager, og som til forveksling lignet veldig på det gisseldramaet Sovjetunionen hadde opplevd i Dubrovka-teateret i 2002. Mens gislene led forferdelig inne i den overopphetede gymsalen der de atpåtil ble nektet vann av terroristene som holdt dem fanget, bekymret pårørende på utsiden seg for at myndighetene skulle "løse" den fastlåste konflikten ved å storme bygningen. Slik de gjorde det i Dubrovka-teateret ... som om menneskelivene ikke var noe verdt og måtte ofres for den mye større saken, nemlig å få kontroll på terroristene bak ugjerningen.
Etter hvert var det nettopp dette som skjedde. Skole nr. 1 i Beslan ble på gisseldramaets tredje dag stormet av myndighetene, og resultatet kjenner vi i dag: 186 barn og 147 voksne døde. I tillegg ble ca. 800 mennesker alvorlig skadde. For dem som opplevde gisseldramaet både fra innsiden og utsiden av skolen, har det vært helt sentralt å få vite hva som egentlig skjedde i de mest avgjørende øyeblikkene. Var det terroristene som utløste sine egne bomber først, eller var det myndighetene som utløste bomber utenfra? Fordi myndighetene i alle de årene som har gått etterpå har lagt et lokk over det som skjedde, og fremdeles ikke har avsluttet etterforskningen, er det ingen som vet dette med sikkerhet. Nøytrale og objektive granskninger slik vi kjenner dem f.eks. i vårt eget land, eksisterer ikke i dette landet. Det som imidlertid er et tankekors er at mens myndighetene hele tiden har konkludert med at det var terroristene som utløste sine egne bomber, tyder alle øvrige undersøkelser på det stikk motsatte ... Myndighetene har dessuten benektet at terroristene - fortrinnsvis tsjetsjenere - hadde noen krav, til tross for at det er allment kjent at deres krav var at russiske tropper skulle trekkes ut av Tsjetsjenia.
Fatlands bok handler for øvrig om det som skjedde i årene etter gisseldramaet i Beslan. Det er dessverre ikke en historie om samhold vi får høre. Tvert i mot er det en historie om splittelse av et folk som tidligere sto sammen. Misunnelsen florerer overfor dem som fikk store erstatningssummer utbetalt pga. sine tap. Mistenksomheten tok i flere år overhånd overfor dem som overlevde. Var de bare opptatt av å redde sitt eget skinn? Hvorfor gjorde de ikke mer for å redde barna? Lærerne på skolen, spesielt rektor, har vært utsatt for massiv hets fordi man mente at hun måtte ha samarbeidet med terroristene. Var ikke hun opprinnelig tsjetsjener og en av "dem", kanskje? Osv., osv. Det store spørsmålet er for øvrig hvem som står bak disse splitt- og hersk-utspillene ... og som faktisk har alt å tjene på at folket i Baslan ikke står sammen i sorgen ...
Jeg kjenner at jeg er sterkt berørt etter å ha lest denne boka. Og jeg er ganske sikker på at dette er en bok jeg kommer til å lese igjen, ikke minst fordi Fatland virkelig har satt seg inn i de bakenforliggende forholdene i Nord-Kaukasus, et område jeg i det store og hele vet altfor lite om. Fatland redegjør for de kompliserte forholdene i en region av verden som betegnes som verdens farligste. Å være vestlig og reise rundt i disse områdene kan være svært risikabelt fordi forekomsten av kidnappinger er stor. Samtidig avdekker hun hvordan det ene området etter det andre demoniserer "de andre", og dermed bidrar til å nøre oppunder ytterligere hat og forutinntatthet. Hun forsøker også å finne ut hvem terroristene bak ugjerningen var, men grunnet all fortielsen hun møtte rundt dette, ble dette bokas svakeste del. En annen bok som faktisk gir bedre svar på dette, er "Allahs sorte enker" av Julia Justik. Justiks bok omhandler riktignok ikke bare Beslan, og hun er langt mer opptatt av å belyse forholdene rundt hva som får kvinnene til å bli selvmordsmombere og terrorister.
Jeg har vært i tvil om denne boka bør få terningkast fem eller seks, men ender med en solid fem´er på terningen. Fatland skriver godt, og da sikter jeg både til det rent språklige og innholdet. Det ligger enormt mye arbeid bak denne boka, som burde inngå som pensum på skolen.
Den 12. august 2011 ble Erika Fatland intervjuet i Morgenbladet, og intervjuet finner du her.
Et av bildene som gikk verden rundt etter at gisseldramaet var over
En av Beslans mødre i stor sorg
I Beslan ble sorgprosessen markert med røde nelikker
