Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Aschehoug. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Aschehoug. Vis alle innlegg

søndag 27. mai 2018

Sabahattin Ali: "Madonna i pels"

En roman om kjærlighet

Det er både svært interessant og litt morsomt at forlagene av og til gjør et dypdykk inn i fortiden, og finner frem til glemte romaner som nye lesere får anledning til å bli kjent med. Det gjør de stadig oftere, er mitt bestemte inntrykk. Alt er riktignok ikke gull, men kvaliteten ligger uansett gjerne godt over det gjengse som utgis nå til dags.

Dersom en helt ny forfatter hadde utgitt en bok med tittelen "Madonna i pels", ville jeg garantert ha gått fordi den. Tittelen er nemlig nokså banal og gir bud om en klisjéfylt kjærlighetsroman. Men når det er tale om en tyrkisk forfatter og en kjærlighetshistorie som ble utgitt i 1943, er dette tilstrekkelig til at min nysgjerrighet ble tent. Det er jeg glad for, for denne romanen er så godt skrevet at den fortjente min tid! 

Sabahattin Ali (f. 1907 d. 1948) var en tyrkisk forfatter av romaner og noveller. I tillegg var han poet og journalist. Han ble født i Eğridere, som opprinnelig var en del av det ottomanske riket, men som i dag er en del av Bulgaria og som nå heter Ardino. I og med at faren hans var en ottomansk offiser, mens han selv ønsket å leve som forfatter, trenger vi ikke mye fantasi for å skjønne at det må ha vært vanskelig å få aksept for dette på denne tiden. Da skulle sønner helst gå i sine fedres fotspor. Ali rakk å utgi noen noveller, mens han kun rakk å skrive tre romaner i den korte tiden han fra han debuterte i 1935 og frem til sin død i 1948. Ali var politisk dissident, og et par ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han ble drept da han forsøkte å krysse grensen mellom Tyrkia og Bulgaria. 

Av alle mennesker jeg har truffet, er det nok han som har gjort størst inntrykk på meg. Selv om det har gått flere måneder, tenker jeg stadig på ham. Straks jeg er alene, ser jeg for meg Raif Efendis oppriktige ansikt som, til tross for et forbeholdent blikk, alltid møtte oss med et smil. Det var ikke egentlig noe spesielt ved ham. Han var en helt alminnelig person, en av de mange man møter i løpet av en dag uten å tenke over det, og det var absolutt ikke noe ved livet hans, verken det man kjente til eller det man ikke visste noe om, som vakte nysgjerrighet. Han var en av dem som får en til å spørre seg selv: "Hvorfor lever disse menneskene? Hva får de ut av livet? Hvilke tankerekker og hvilken innsikt får dem til å fortsette å puste og bevege seg?" Men når man tenker slik, er det fordi man kun betrakter det ytre og glemmer at det i ethvert hode befinner seg en bevissthet som er dømt til å spinne i vei og dermed skaper sitt eget, indre univers. Det er lett å avskrive en person hvis ansikt overhodet ikke viser tegn på åndelig liv, men om vi bare er litt mer nysgjerrige, kan vi oppdage uventede skatter. Imidlertid søker vi mennesker, av en eller annen grunn, helst det vi forventer å finne. Man finner lett en helt som er villig til å entre dragens hule, men ikke mange vil la seg senke ned i en brønn som ingen vet hva skjuler. Så det at jeg ble bedre kjent med Raif Efendi, skyldtes kun tilfeldigheter. (side 5-6)

Romanens jeg-person Rasim er med ett blitt arbeidsledig, og holder nesten på å gi opp å finne seg en ny jobb da hans tidligere studiekamerat Hamdi redder ham. Rasim får seg en ny jobb, og slik krysses hans og Raifs veier. De deler nemlig kontor. Det skal vise seg å bli et noe underlig kontorfellesskap, for Raif er ikke av det meddelsomme slaget. Han oversetter tekster fra tyrkisk til tysk og omvendt, og sitter fordypet over sitt arbeid hele dagen lang. Om han da ikke er syk ... 

Det er under et noe lengre sykeleie at Rasim etter oppfordring fra sjefen sin reiser hjem til Raif. Der blir han vitne til et underlig bofellesskap, der Raif åpenbart forsørger en hel familie, som behandler ham meget dårlig. Hvorfor finner han seg i det?

Raifs helse er ikke god, og på et tidspunkt blir det rimelig klart at han ikke kommer til å stå det over. Raif ber Rasim hente en notatbok som han har liggende i en skuff på kontoret, og da han kommer tilbake forlanger han at Rasim skal brenne den. Rasim trygler om å få beholde notatblokken i et døgn, og så begynner han å lese ... 

Det Rasim kan lese i notatblokken er en historie om besettende kjærlighet fra en periode som Raif tilbrakte i Berlin i sin ungdom. Dit ble han sendt av sin far for å gå i lære slik at han kunne ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Men Raif hadde andre drømmer. Han elsket å tegne, og var kunstnerisk anlagt. Han oppsøkte kunstutstillinger og museer, og på en utstilling ble han oppmerksom på et maleri med tittelen "Madonna i pels". Så dukker kunstneren opp, og det viser seg at bildet er et selvportrett. Raif blir svært betatt av kvinnen, og senere blir de kjent med hverandre. Hun hevder at hun er ute av stand til å elske noen som helst ... Raif gir likevel ikke opp ... Han er forelsket for første gang i sitt liv.

Jeg hadde pleid å være redd for at melankolien og lirvstrettheten som iblant overveldet meg, kunne skyldes en sinnslidelse. Når jeg merket at to timer med en bok hadde vørt langt mer givende enn flere års virkelig liv, tenkte jeg på menneskelivets skremmende meningsløshet og sank ned i den dypeste fortvilelse. 

Men nå hadde alt dette forandret seg. Det føltes som om jeg, i løpet av ukene som hadde gått etter at jeg så maleriet for første gang, hadde levd mer intenst enn jeg hadde gjort i hele mitt liv. (side 114-115)

Rasim skjønner at Raif har levd alt annet enn et meningsløst og tomt liv, slik han lenge trodde. Gjennom notatboken får han innblikk i et helt liv, mange interessante og dypsindige tanker og et følelsesliv mange kunne ha misunt Raif. I tillegg til at vi får innblikk i en sørgelig kjærlighetshistorie og et forfeilet liv, får vi samtidig øynene opp for hvor fort gjort det er å dømme andre mennesker ut fra det vi ser og hva som blir vist frem. Men et menneskeliv er så mye mer komplekst, og som forfatteren lar Rasim si innledningsvis i romanen, ser vi gjerne bare det vi vil se - og helst det som ligner på noe vi har sett tidligere. Dette burde i seg selv være en vekker som stimulerer til mer nysgjerrighet i stedet for å felle dommer over mennesker og stigmatisere dem ut fra kun det vi måtte se. Dette kommer ikke minst på spissen gjennom de erfaringer Raif gjør seg om sin elskede, som på mystisk vis ble borte for ham da han elsket henne som mest ... 

Sabahattin Alis roman er en vakkert og godt skrevet roman som jeg er veldig sikker på at mange vil finne glede i å lese. Jeg ble besnæret fra første stund. 

Flere bokbloggere har skrevet om boka: Beathes bokhjerte (Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond. Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.), Artemisias verden (... dette er det en medrivende roman, som jeg leste omtrent i ett strekk. Jeg ville jo vite hvordan det gikk med Raif og Maria, som hun het. Anbefaler den gjerne videre.) og Kleppanrova (Anbefales! Den er vakker, vond, hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er viktig! En nydelig sommerbok!)

Boka er også tilgjengelig som lydbok

Utgitt: 1943
Originaltittel: Kürk Mantolu Madonna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Ayfer Erbaydar og Alf Storrud
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-03-37329-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Sabahattin Ali (Jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 6. mai 2018

Sara Omar: "Dødevaskeren"

Brutalt om kvinners stilling i irakisk Kurdistan

Sara Omar (f. 1986) er en dansk-kurdisk forfatter med armenske røtter, ifølge en dansk Wikipedia-side om henne. Hun har vært bosatt i Danmark siden 2001, etter at familien hennes flyktet fra et krigsherjet Kurdistan på slutten av 1990-tallet. Da hun slo gjennom med debutromanen "Dødevaskeren", som utkom i Danmark den 30. november 2017, ble hun den første internasjonalt anerkjente kvinnelige romanforfatter fra Kurdistan. Det kontroversielle innholdet i boka, der et meget kvinnefiendtlig samfunn beskrives, har gjort at den har vakt enorm oppsikt. Så pass at forfatteren har måttet få politibeskyttelse ...

Fredag ettermiddag denne uka var jeg innom Boksalongen Litteraturhuset i Bergen for å spørre etter en helt annen bok, som ikke hadde kommet i handelen enda. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til stablene med Sara Omars bok "Dødevaskeren". Akkurat dette var ikke tilfeldig, for nettopp den kvelden var forfatteren ventet. Hun skulle intervjues av Hilde Sandvik i Olav H. Hauge-rommet mellom kl. 18:00 og 19:00, dvs. en times tid etter at jeg var innom. Dersom jeg hadde kunnet, hadde jeg blitt igjen og fått med meg dette arrangementet, men jeg måtte rekke et fly. Siden jeg var tom for lesestoff, grabbet jeg like godt med meg "Dødevaskeren", og jeg begynte å lese boka på hjemveien. (Bloggeren Beathe fra Beathes Bokhjerte var på arrangementet, og hun har skrevet om det i et blogginnlegg.)

I bokas åpningsscene introduseres vi for Frmesk, en ung kurdisk kvinne som ligger på et sykehus i Danmark. Året er 2016. Hun har mareritt. Hun drømmer at en ung jente sykler samtidig som hun får mensen. Blodet flekker til kjolen hennes. Jentas far er rasende fordi han opplever at æren hans er krenket. Han kan ikke leve med en skjendet datter, og han begynner å denge løs på henne. Det hele ender med at han skjærer tungen av henne og deretter begge ørene. Jenta blør ihjel. Moren heller bensin over seg og tenner på. Hendelsene har skjedd, og dette forfølger Frmesk i drømmene ... 

På sykehuset pleies Frmesk av Darya, en kvinne med nesten samme bakgrunn som Frmesk. Men mens Frmesk har flyktet fra en voldelig far og ektemann, lever Darya med daglig streng kontroll fra familien sin. Hun kan omtrent ikke jobbe uten at faren er der for å kontrollere at hun bare er på jobb. Han ønsker også å kontrollere at hun ikke snakker med hvem som helst. For Frmesk er det avgjørende at hun kan stole på dem hun har rundt seg, og hun opplever det svært utrygt at Darya "må" fortelle om alt de snakker om til faren. Den sosiale kontrollen er sterk, og nå skal Darya giftes bort til en filleonkel. Hun har ingenting hun skulle ha sagt selv. 

Så er vi tilbake i fortiden, nærmere bestemt 21. august 1986 i Zamwa i Kurdistan, tilfeldigvis samme dag som forfatterens fødselsdag. Rubar skal føde. Det holder på å gå riktig galt, men barnet blir reddet. Det er ei lita jente, som er svakelig og knapt i stand til å ta til seg mat. Selv om Rubar har sønnen Baban fra før av, møtes hun med forakt både fra ektemannen og svigermoren fordi hun bare har født ei jente. Rubar frykter for datterens liv, for selv om navnegivingsdagen og feiringen i den forbindelse innbringer en del pengegaver, får hun ikke bruke disse på å ta datteren med til legen. Med kløkt overtales ektemannen til å la foreldrene hennes ta hånd om datteren. 

Ekteskapet mellom Rubar og Anwar er og blir en tragedie. Anwars sinn forgiftes av moren Bahras negative tanker om alt og alle. Dersom en kvinne ler for mye, er hun en hore og livet hennes er bokstavelig talt i stor fare. Her drepes kvinner for menns ære for den minste lille forseelse. En kvinne som ikke blør på bryllupsnatten, risikerer å bli dumpet foran foreldrenes dør dagen etter bryllupet - som et lemlestet lik. Rubars foreldre er fortvilet over datterens ekteskap, men kan lite gjøre. Hun er ektemannens eiendom nå, og han bestemmer over hennes liv. Den en gang så glade datteren, som var faren Darwesh´ øyesten, er en blek skygge av seg selv. Livsgnisten er borte. Moren Gawhar prøver å lindre datterens slit og angst når Anwar er borte, men hun har også sine plikter som kaller. Hun er en dødevasker, dvs. en som vasker kvinnelik før de begraves. Fortrinnsvis urene kvinner som ingen vil ha noe med å gjøre ...

Mens livet fortsetter og Frmesk vokser opp hos besteforeldrene, får vi høre om Saddam Husseins overgrep overfor den kurdiske befolkningen i Irak. Blant annet det grusomme gassangrepet overfor befolkningen i Halabja, der om lag 5000 mennesker døde og minst det dobbelte antall mennesker ble alvorlig skadet. Jevnlig oppsøkte irakiske styrker kurdiske landsbyer for å kapre unge gutter som ble tvangsinternert i hæren. 

Besteforeldrene er sikre på at de har gjort det de kan for å sikre Frmesk en god og trygg oppvekst. Og så er det bare sånn at det går faktisk ikke an å trygge kvinner i dette samfunnet. Farene lurer over alt - også i egen familie ... 

Frmesk betror seg til Darya på sykehuset:

"Det er nok vanskelig for folk å forstå det når vi er så gode til å holde maska," sa Frmesk. "De tror jo at vi tar disse valgene selv og har det bra, for det er det vi sier," sukket hun. "Mye i vår kultur bygger på løgn og falske smil, og her oppe sluker folk det rått, for det er jo ingen som kan forestille seg hvor ubegripelig brutalt noen av oss blir behandlet innenfor hjemmets fire vegger." (side 228)

Etter at Gawhar som dødevasker er blitt tvunget til å skjære ut et foster og livmoren av en død kvinne, som angivelig hadde begått hor, gjør hun seg følgende refleksjoner:

"Gahwar lukket øynene. Kroppen skalv, og musklene sitret under huden.  Inni seg ba hun bønnene sine, men hun kjente dem ikke lenger. Det var ingen steder å flykte. Hun kjente trangen til å ta tak i Koranen sin. Men hun lot den ligge urørt. Når Allahs sinnssyke skapninger var ferdige med å trampe livmoren og fosteret i stykker, skulle hun og Askol vaske døden av både den drepte kvinnen og barnet. Hun så anklagende opp mot himmelen og nærmest spyttet på guden sin i sinne. "Ya Allah. Hvorfor lar Du døden regne ned over kvinnene våre? Er ikke krig og død undertrykkelse nok?" (side 256)

Min vurdering av boka

"Dødevaskeren" er - for å bruke en forslitt klisjé - et knyttneveslag av en bok! Og når jeg likevel opplever at jeg har lest det meste fra før av, så må ikke det oppfattes som at jeg undervurderer romanen. Tvert i mot tenker jeg at dette støtter opp under at det som Sara Omar skriver om virker svært troverdig. Flere av historiene er som hentet ut av Ayse Onals bok "Æresdrap - menn som drep kvinner", som nettopp handler om æresdrap blant kurdiskere (i Tyrkia). Det handler mye om uvitenhet og mangel på kunnskap. Men der Ayse Onal også belyser angeren blant gjerningsmennene, er dette elementet fullstendig fraværende i Sara Omars roman. Der angrer ingen menn på noe som helst. Det gjør heller ikke kvinnene, som beskrives som de som roper høyest om mer blod. 

Jeg har egentlig ikke klart å finne ut hvor mye av romanen som er selvbiografisk og hvor mye som er fiksjon. Kanskje er dette historien om forfatteren selv? Både hun og Frmesk er født samme dag, og de har den samme hvite flekken i håret - stigmaet som kvinnene rundt Frmesk ønsket å farge svart slik at hun ble usynlig og gikk under radaren for sladderen og spekulasjonene. Det var nok at noen hevdet at dette var djevelens verk, så kunne helvete bryte løs ... 

Det er en uforsonlig historie som rulles opp i "Dødevaskeren". De slemme er fryktelig slemme, og gjør stor skade, mens de kloke forsøker å manøvrere i dette samfunnet så godt det lar seg gjøre. Men en datter som er gift med en despot kan de ikke redde. Ikke uten å slå beina under hele slekten i samfunnet, og så langt kan de ikke gå uten at det er fare for flere menneskeliv. 

I et samfunn med få boklærde er det mange oppfatninger av hva som er riktig og galt, og hva som egentlig står i Koranen. Koranen misbrukes til å holde folk på plass, til å spre frykt for represalier og til å "hjemle" drap på kvinner som ikke kjenner sin plass. Det er mao. ikke religionen i seg selv det er noe galt med, men måten den praktiseres på. Løsrevne sitater (eller surer) brukes til legitimere vold, og selv om noen vet bedre, nytter det ikke. Selv det å ta til motmæle når en mann klår på en kvinne på et marked, kan være farlig. For kvinnen får alltid skylden for å ha fristet mannen. Og hva gjorde de på markedet uten følge av en mann i utgangspunktet? Kvinnene er dømt til å tape - uansett. De har ingen rettigheter, og lever kun på menns nåde. Livet kan når som helst tas fra dem.

"Dødevaskeren" er en god og meget lesverdig debutbok, selv om det er en del å innvende mot de språklige kvalitetene. Her overskygger imidlertid den sterke historien bokas litterære kvaliteter.

Jeg savnet å høre mer om hva som har skjedd med Frmesk. Hvorfor er hun på et sykehus i Danmark? Hva har skjedd forut? Hvordan var livet hennes mellom 1991 og 2016? Dette får vi ikke innblikk i. Det opplevde jeg som en mangel ved boka. Men kanskje planlegger forfatteren en oppfølger der vi får vite mer om Frmesk? Jeg håper det! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt i Danmark: 2017 
Originaltittel: Dødevaskeren
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Hilde Rød-Larsen
Antall sider: 334
ISBN: 978-82-03-37377-0
Jeg har kjøpt boka selv


Sara Omar (Foto: Henriette Mørk)

søndag 31. desember 2017

Jan Kjærstad: "Berge"

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe. 

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser! 

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ... 

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død. 

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing! 

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg. 

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen. 

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres? 

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink. 

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler. 

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av? 

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ... 

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

(Jeg har valgt å lese boka i papir, men den er også å få tak i som lydbok.)

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner. 

Bloggerne Artemisias VerdenBjørnebokKleppanrova og Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2017 
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 379
ISBN: 9788203362583
Jeg har kjøpt boka selv.


Jan Kjærstad (Foto: Mimsy Møller - bildet har jeg lånt av forlaget)

mandag 30. oktober 2017

Inge Schilperoord: "Mudderhund"

Når driftene kommer i veien for et normalt liv ... 

Nederlandske Inge Schilperoord (f. 1973) er kriminalpsykolog, og hun skriver både i fagblader og aviser, kan jeg lese på bokas smussomslag. "Mudderhund" er hennes debutroman. Boka ble ansett som årets bok i Nederland da den kom ut i 2015 (med tittelen "Muidhond"). Forfatteren mottok Bronseuglaprisen for beste debut, og har i tillegg vært blant finalistene til fire andre priser. "Mudderhund" er oversatt til ni språk foreløpig, og det blir garantert flere oversettelser. oppsiktsvekkende god er den nemlig! 

Det er svært sparsomt med informasjon om forfatteren på nettet. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka anmeldt i kun én norsk avis - Morgenbladet (dessverre bak betalingsmur, jeg har ikke lest den) - og av en norsk blogger (Elise Cathrin). Det forundrer meg sterkt at denne boka ikke har vakt større oppmerksomhet (og at det ikke finnes noen oppføring om henne på Wikipedia).

Min omtale er et stykke på vei en spoiler, selv om jeg ikke røper slutten. Dermed er du advart!


Om boka

Jonathan har nettopp sluppet ut av fengselet etter å ha sittet inne - tiltalt for overgrep mot et barn. Etter et utall rettsmøter som har ført frem til frifinnelse i ankedomstolen - på grunn av bevisets stilling - er han fri ... "inntil videre". Den tidligere fastsatte fengselsstraffen og vilkåret om tvungent psykisk helsevern har falt bort. Alt fordi ingen har kunnet finne trøyen som det "etter offerets forklaring skulle sitte fellende spor på" ...  (side 12) Saken kan bare gjenåpnes dersom det skulle dukke opp flere bevis. 

Mens Jonathan satt inne, ønsket han ikke besøk av sin mor. Da han møter henne igjen for første gang på flere måneder, og hun er overlykkelig. 

"Du er tilbake." Øynene hennes lyste. Han smilte igjen, litt forlegen, ubekvem med situasjonen. Gutten min. Han snøftet, som om han var ti år gammel, og ikke tretti. Smilet hans måtte være bredt, slik hadde han tenkt det på forhånd. Men ansiktsmusklene føltes stive og ville ikke samarbeide. Hun hadde vært alene hele denne tiden, tenkte han, det var hans skyld. Nå måtte han gjøre det godt igjen. Det minste han kunne gjøre, var å være litt vennlig. (side 16)

Huset der Jonathan og moren bor, skal snart rives og de må flytte. Det meste er i sterkt forfall, men det er ingen vits i å reparere noe som helst. Ikke har de penger heller. Dagene fylles med rutiner som gjør den ene dagen lik den neste. Det handler om å stå opp, gå turer med hunden Milky, gå på jobb, spille kort med moren, støvsuge, lage mat ... Dessuten har Jonathan en skrivebok, der han skriver opp ting. Det handler om viktigheten av hyppige gjentakelser, om å lage seg vaner. Han har nemlig feil tanker, som han må trenge bort gjennom disse daglige rutinene. Alt dette lærte han mens han var under psykiatrisk oppfølgning i fengselet. Han får absolutt ingen oppfølgning etter at han slapp ut fra fengselet, men har et sterkt, sterkt ønske om å leve et så normalt liv som mulig.

Overgrepet mot Betsy, som den lille jenta het, snakker de ikke om. Moren bekymrer seg for at sønnen alltid er så alene. Han har ingen venner på sin egen alder. Ingen venner i det hele tatt - ikke i noen alder, bare for å ha presisert det ... Men han har Milky og etter hvert også fisken Tinca, en suter eller mudderhund-fisk i karpeslekten, som bor i et akvarium på Jonathans rom. Det blir overmåte viktig for ham å holde liv i fisken, som er skadet da han fanget den.

I nabohuset bor Elke sammen med moren sin. Elke er ni år, og hun er fryktelig ensom. Det er ingen andre barn i nabolaget, og moren hennes er stort sett alltid på jobb. Elke elsker å gå tur med Milky. Hun er i det hele tatt svært glad i dyr. Elke oppsøker Jonathan i hver ledige stund, og hun vil så gjerne være med på å mate Tinca. Hennes nærvær gjør Jonathan engstelig for tilbakefall, og han jobber med seg selv og tar i bruk alt han lærte mens han var under tvungent psykisk helsevern i fengselet. Noen ganger prøver han å støte Elke fra seg, men hun tar ikke signalene. Hun har jo ingen andre.

Han hadde satt frem funnene deres, beundret dem og fortalt om dem. Hun så på, full av forundring, og gikk så bort til ham og kysset ham på kinnet. "Pent," hvisket hun. Først fortrakk han ikke en mine. Men ansiktet hennes var så nært hans. Og så ga hun ham et kyss til, strøk hunden over hodet, og ville så sitte hos ham. På fanget. Han hadde aldri hatt et mykt, levende vesen som henne så tett på seg. Hun var så lett.

Dommeren hadde avgjort at han hadde utnyttet henne. Men for ham var det som om det var noe stort, umåtelig, noe uutsigelig utenfor ham som hadde utnyttet ham. Han ville aldri kunne forklare eller sette skikkelig ord på det. Men det var noe som plutselig hadde gjort det lette, lette han følte inni seg, tyngre, helt uten videre, uten hans medvirkning, bak hans rygg. Dette hadde han aldri kunnet si til psykologen, han ville trodd at han kom med unnskyldninger, eller at han "eksternaliserte", som de kalte det, at han ikke tok ansvaret for sine handlinger. Likevel var det akkurat slik han hadde opplevd det. Hvordan kunne det være feil? (side 119)

Elke kommer stadig innom for å se hvordan det går med Tinca. Det er ulidelig varmt, og fisken tåler ikke varme. Det er imidlertid helt umulig for Jonathan å få temperaturen i akvariumet under den kritiske grensen på 23 grader. Parallelt med at Tinca blir mer og mer skranten, går det i utforbakke med Jonathans selvkontroll ... Moren er bekymret for sønnen og ønsker ikke at han skal slippe ungen inn i huset. 

"Jeg ønsker å se deg slik jeg alltid har sett deg, som min egen snille gutt, men jeg vet ikke om jeg klarer det lenger." (side 169)

Hvordan skal det gå med Jonathan? Og Elke?


Mine tanker om boka

De fleste - også medfanger i fengslene hvor pedofile soner sin straff - anser seksuelle overgrep overfor mindreårige barn som noe av det mest nedrige et voksent menneske kan gjøre. Pedofili straffes ofte etter opptil flere bestemmelser i straffelovens kapittel 26 i norsk rettsvesen. Samfunnets reaksjoner er sterke, og den verste straffen er ikke nødvendigvis fengselstraffen, men den sosiale utstøtelsen etterpå. Men bare for å ha presisert det: det å være pedofil er ikke ensbetydende med at man er en fare for sine omgivelser. Det handler om selvkontroll, personlig modenhet og et genuint ønske om å leve på riktig side av lovverket. Noen trenger å gå i terapi for å klare dette, og/eller gjennomgå kjemisk kastrakjon, men mange klarer seg uten noen av delene.

Inge Schilperoord har i "Mudderhund" tegnet et psykologisk meget troverdig portrett av en pedofil mann som har begått et seksuelt overgrep overfor et barn. Han er selv fortvilet over at han ikke har klart å kontrollere sine seksuelle lyster. Han er glad i barn, og det siste han vil er å skade dem han er glad i. Det var ikke dette livet han ønsket seg.

Selv om Jonathan har begått et seksuelt overgrep overfor en mindreårig, slipper han altså fri igjen - fordi det ikke finnes avgjørende bevis mot ham. En ting er at han ikke får sin straff - noe ganske annet er at han faller utenfor oppfølgningsopplegget han utvilsomt hadde trengt for ikke å ende opp som overgriper på nytt. I "Mudderhund" følger vi ham og hans tanker om det som skjer rundt ham, hvordan han tiltrekkes av Elke og føler ømhet for henne, hvordan han stålsetter seg for å ha kontroll ... Han ønsker å støte henne fra seg slik at selvkontrollen ikke skal bli satt på harde prøver han kanskje ikke klarer å nedkjempe, men dette fører bare til at hun klamrer seg enda mer til ham. Så lenge de har et felles prosjekt - at Tinca skal overleve - går det tålelig greit. Men så går det mot slutten for Tinca, og da er det som om noe brister i
Jonathan.

Inge Schilpero
ord klarer det kunststykke å få oss til å kjenne sympati for Jonathan. Han er egentlig et stort barn i en forvokst mannskropp, som har vokst opp med en mor som aldri har vært til stede for ham "på ordentlig". Hun som i grunnen ønsker at han skal være "hennes lille gutt", og som antakelig aldri har forholdt seg til at han i mellomtiden har blitt en voksen mann på 30 år. Vi aner at moren drikker. Hun sitter enten som en zombie foran TV`en eller spiller endeløse kabal-rekker med seg selv. Noe annet liv har hun ikke. Rundt dem forfaller det meste, og til og med bikkja er i en sørgelig forfatning - skitten og ekkel og lite tiltalende å kose med ... Men Elke bryr seg ikke om det, sulteforet som hun er på kjærlighet. Hun bryr seg heller ikke om at vennen hennes er en mann som er minst tre ganger så gammel som hun selv. Hun er ikke den eneste som er sulteforet på kjærlighet ...

Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ...

"Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Boka er en del av Aschehougs Sidespor-serie.



Utgitt i Nederland: 2015
Originaltittel: Muidhond
Utgitt i Norge: 2017
Forlag:
Aschehoug
Oversatt: Eve-Marie Lund
Antall sider: 208

ISBN: 9788203372315
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget



Foto: Keke Keukelaar/De Beeldunie


søndag 8. oktober 2017

Carl Frode Tiller: "Begynnelser"

Mesterlig, mesterlig, mesterlig!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001. Romanen "Bipersonar" kom i 2003, og  skuespillet "Folkehelsa" i 2007. Det er likevel trilogien "Innsirkling" Tiller er aller mest kjent for. (Den siste linken peker til mine omtaler av de tre Innsirkling-bøkene og et arrangement på Litteraturhuset 10. september 2014, der forfatteren snakket om trilogien generelt og den siste boka spesielt.) Denne trilogien er kalt et av de viktigste verkene i norsk samtidslitteratur så langt på 2000-tallet. Jeg kan uten videre slutte meg til dette. Trilogien er nemlig noe av det beste jeg har lest av norsk litteratur - noen sinne! Da "Begynnelser" kom ut i midten av september i år, var jeg naturlig nok svært spent. 

"Livet må levast framlengs og forståast baklengs", ifølge et ordtak. Sitatet finner vi på bokas smussomslag. Akkurat dette har Carl Frode Tiller gjort alvor av. I "Begynnelser" møter vi nemlig miljøverneren Terje. Han ligger på sykehus og har nettopp tatt livet av seg. Vi følger ham bakover i livet hans, som starter i minuttene før han dør og tilbake til barndommen hans. Hva var det som gjorde at livet hans ble så vanskelig ... "Begynnelser er ein vakker og svært aktuell roman om den komplekse menneskenaturen og naturen vi held på å øydelegge." (sitat fra smussomslaget)

Det er vanskelig å si noe fornuftig om denne boka, uten å komme inn på handlingen og muligens også avsløre mer enn enkelte liker. Dermed er du advart før du leser videre. Men bare for å ha presisert det: det er langt flere detaljer i boka enn hva jeg nevner i denne omtalen.

I bokas innledning ligger Terje på sykehus og svever mellom liv og død. Ved sengen hans sitter hans mor og søsteren Anita. Anita har med seg blomster til Terje, og det oppstår en krangel mellom Anita og moren om hvorvidt man skal kutte stilkene eller ikke før blomstene settes i vann. Vi får innblikk i en mor så og si uten finfølelse, og som durer frem med sitt, uavhengig av årsaken til at de begge er der, og at det ligger et menneske i sengen, som er like ved å dø. Moren er ikke i stand til å la noe passere uten å måtte å kommentere det. Hun er også ute av stand til å tenke over hvilken effekt det hun sier, kan ha på omgivelsene. Når noen i omgivelsene reagerer, legger hun hele ansvaret på dem. Datteren er lei av all hakkingen, og tar igjen ... Begge angriper hverandre der det gjør vondest. Terje er ikke død riktig enda, og han får med seg alt som skjer. 

"Eg lukka auga, opna dei og lukka dei igjen. No må dei slutte, tenkte eg, eg orkar ikkje meir krangling." (side 9) "Ho (Anita - min kommentar) snudde seg sakte mot meg, samtidig som ho strauk mamma forsiktig over håret. Ho ser meg heller ikkje, tenkte eg, ho ser rett på meg, men likevel ser ho meg ikkje. Eg tok ikkje blikket frå henne. Eg smilte, men ho reagerte ikkje, ho såg tvers gjennom meg. Er det dette som er å døy, tenkte eg, døyr eg no?" (side 11-12). Og så dør han. 

To dager før Terje ikke ønsket å leve mer og svingte av veien med bilen, befinner han seg hos sin mor. Han og Turid har gått fra hverandre. Terje er sliten, og vil helst ha fred og ro rundt seg. Det skal vise seg å bli svært vanskelig, for det er ikke den ting det ikke blir krangel om med moren. Terje prøver så godt det lar seg gjøre å manøvrere i det ulendte landskapet mellom dem, men det er så og si ikke mulig. Uansett hva han gjør, havner han i en Catch 22, der alt blir feil. Er det greit at han tar de to siste eggene i kjøleskapet, eller er det ikke greit? 

Etter at moren ble skilt, har kontakten mellom Terje og faren vært så godt som fraværende, inntil faren en dag plutselig dukket opp hos Terje og Turid, kreftsyk og trengende. For Terje var det for sent. For hvor var faren da han trengte ham som mest?

Terje var/er en glødende miljøverner, som er opptatt av å verne om døende arter i naturen. Dette utgjør bakteppet for romanen om ham. Da han holder et innlegg på en miljøkonferanse som er arrangert av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, spør en av de tilstedeværende om det gjør så mye at en spesiell type lav dør ut. Terje svarer henne:

"- Det at artar døyr ut, er jo ein heilt naturleg prosess, det er noko som har skjedd sidan livet oppstod, og det er noko som vil skje så lenge det er liv på planeten. Men det er to ting som er heilt spesielt med den tida vi er inne i. Det første er at artar døyr ut fleire hundre gongar fortare enn det som er naturleg. Etter at dei første landplantane dukka opp for 450 millionar år sidan, har det vore berre fem masseutryddingar på jorda. Og no er vi inne i den sjette. Dette skjer mens vi sitt her og snakkar, rett utanfor vindauget her, i og rett utanfor byen vår, i Bymarka, langsmed Ladestien og i Trondheimsfjorden, folk er berre ikkje klar over det. Det andre som er spesielt, er årsaka til utryddinga. Det at det ikkje er verken supervulkanar eller meteorittar, men ein av artane sjølv, altså vi, menneskedyret, som står bak katastrofen. Og så må vi naturlegvis spørje oss kvifor vi gjer det, kvifor øydelegg vi det vi veit at vi ikkje kan leve utan? Og hva slags rett har vi til å gjere det?" (side 67)

På et tidspunkt dør Terjes far, og som det anstendige mennesket han tross alt er, deltar han i begravelsen - selv om han ikke føler noe som helt for faren, som han aldri har kjent etter at faren forsvant ut av livet hans tidlig i barndommen. Mens han sitter i kirken, tikker det inn en gledelig sms på mobiltelefonen. Fylkesmannen har gitt medhold i sørlig tinderublom-konflikten på Dovre. Selv får Terje lyst til å juble høyt, men det passer seg selvsagt ikke. Han kan nesten ikke vente med å fortelle kona Turid om nyheten. 

"Rett etterpå kom Turid og Anita gåande. Eg bestemte meg for å vente med å fortelje den gode nyheita til eg og Turid var aleine. Ikkje fordi eg ikkje brann etter å dele det med henne, for det gjorde eg verkeleg, men fordi eg ikkje orka reaksjonen eg visste at Anita ville komme med. Ho heldt ikkje ut fem minutt i same rom som ein glad person før ho begynte å justere stemninga ned dit ho ville ha henne." (side 110-111)

Terje føler ofte at det er noen bak ham, men oppdager gang på gang at det ikke er noen der. Han leser om fenomenet, som kalles "feeling of presence". Fenomenet er særlig utbredt blant personer med psykiske og nevrologiske lidelser, og blant personer som befinner seg i ekstreme og ofte livstruende situasjoner. Samtidig er det ikke helt uvanlig blant friske personer heller. (side 155) Det er kanskje ikke uten grunn at et sitat - fragment 233 fra "Uroens bok" av F. Pessoa - fremkommer på side 5 i boka: "Det fremmede iakttar oss fra skyggene.

Noen ganger drømmer Terje om å slippe bort fra alt. 

"Du er i ferd med å bli psykotisk, Terje, tenkte eg, men eg visste at det var berre ønsketenking, eg var ikkje i stand til å flykte inn i ein psykose, eg satt fast i meg sjølv." (side 186)

Terjes mor har slitt med angst og depresjon i hele sitt voksne liv, og for å døyve sinnets smerte, drikker hun. I hele Terjes oppvekst har morens lidelser alltid kommet først - lenge før barnas behov. Dette har de aldri kunnet snakke ordentlig om, ikke uten at moren har gått til angrep på barna sine fordi hun mente at hun alltid hadde gjort sitt aller beste. Men var det godt nok? Holdt det mål? På hvilken måte påvirket det likevel barna ... langt inn i deres voksne liv?  Terje har klart seg forbausende godt, men klarer han noen gang å fjerne sitt indre alvor? Mens andre rundt ham nyter livet med en selvfølgelighet og en letthet, blir han alltid sittende og overanalysere det som skjer rundt ham på en slik måte at det fratar ham livsgleden. Et liv holdt sammen i en tynn tråd ... et liv som rakner fullstendig da samlivet med Turid tar slutt. I den andre enden kunne det ha vært en mor av det oppbyggelige slaget, og det ville antakelig ha vært redningen for ham. I stedet blir det å flytte tilbake til moren bokstavelig talt slutten for ham ... 

Måten Carl Frode Tiller borrer seg inn i Terjes psyke og skreller alle lagene i livet hans av som en løk, er helt mesterlig. Hva skjuler seg bak den svært så vellykkede og engasjerte miljøaktivisten, som brenner for å redde utrydningstruet liv i naturen? I romanen får vi innblikk i et liv og en oppvekst som ikke har vært enkel for Terje, og hvor mye kunne gått riktig galt dersom han selv ikke hadde tatt noen riktig kloke valg underveis. Det handler mer om på tross av enn på grunn av. Vi får aldri helt vite hvorfor ekteskapet med Turid tar slutt, men antakelig handler det om at Terje aldri helt føler at han passer inn, aldri helt fortjener henne og det livet de to har skaffet seg. Samtidig som det handler om Terje og de han har rundt seg, har romanen noe universelt over seg, og som forsterkes gjennom historiene om alle de utrydningstruede artene. For hvor sårbare er ikke vi mennesker? Vi bygger våre liv rundt tosomheten, og når bunnen i livene våre rives bort - enten på grunn av skilsmisse eller død - hva er da igjen? Klarer vi likevel å holde oss oppreist, og leve videre? Eller dras vi ned i dragsuget? 

Noe av det jeg beundrer aller mest med Carl Frode Tiller, er hans evne til å beskrive dynamikken mellom mennesker som ikke kommer særlig godt overens. Det er noe helt eget ved kranglene mellom mennesker i Tillers romaner. Man får bare lyst til å hyle "men så stopp da!" til de impliserte, for maken til fordummende krangler skal man lete lenge etter. Likevel er det noe gjenkjennelig ved det hele. Hva er det som får enkelte til å insistere på at de har rett, uansett hva andre måtte mene, når det for resten av verden er helt åpenbart at de ikke bare er helt på jordet, men på en helt annen planet? Akkurat dette får Tiller frem gjennom sine sylskarpe personportretter og dialoger. 

Vi vet jo hele tiden hvordan det vil gå med Terje, fordi vi starter forfra med hans selvmord. Hans spesielle oppvekst har gjort ham ekstra sårbar i forhold til å bli sett og få anerkjennelse, siden dette er noe som har vært så og si helt fraværende i oppveksten hans. Behovet for anerkjennelse - den som aldri kommer - er kanskje det som gjør at han til slutt også gir opp. Det er så mye sorg i livet hans; den alkoholiserte moren, den fraværende faren, den forbitrede søsteren ... alt som ikke fungerer. Hva er igjen når det eneste som fungerer i livet hans - ekteskapet med Turid og forholdet til datteren - blir tatt fra ham? Han som hele livet har hatt en ironisk distanse til alle rundt seg, som antakelig ikke har klart å være virkelig nær noen? Han er bunnløst ærlig overfor seg selv, som regel på en lite ivaretakende måte, og det er antakelig dette som får ham til å avslutte det hele på en så brutal måte ... 

"Begynnelser" er mesterlig i sin skildring av et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ... 

Jeg har lest mye god litteratur hittil i år, men dette er så langt den aller beste jeg har lest i 2017! Boka vil egne seg ypperlig for diskusjoner i lesesirkler.

"Begynnelser" er tilgjengelig som lydbok, med Jan Martin Johnsen som oppleser. 

For øvrig er jeg ikke den eneste som har likt denne boka svært godt; det har også bloggerne Artemisias Verden ("Dette er fabelaktig litteratur, den beste norske jeg har lest så langt i år!"), Reading Randi (”Begynnelser” var en ”grøsser-fryd” å lese. ... Carl Frode Tiller er suveren til å finne og bruke de rette ordene uten å bruke klisjeer.), Kleppanrova ("En fantastisk bra bok! Anbefales på det varmeste, les den!") og Ellikken (Dette bør være en soleklar kandidat til Bokbloggerprisen og seiler opp som årets sikreste julegave til den litteraturglade.). I tillegg har omtrent alt som kan krype og gå blant de profesjonelle kritikerne omtalt boka i rosende ordelag. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-03-36259-0
Boka har jeg kjøpt selv


Carl Frode Tiller (Bildet har jeg lånt av forlaget)

onsdag 23. august 2017

Møte med Paul Auster på Litteraturhuset i Oslo 22. august 2017

Paul Auster og Janneken Øverland i samtale på Litteraturhuset 22, august 2017
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med en favorittforfatter!

Litt om mitt forhold til Paul Auster

Hvis jeg ikke husker feil, er det ikke mer enn 2-3 år siden sist Paul Auster besøkte Norge. I den forbindelse besøkte han også Litteraturhuset i Oslo. (De nye nettsidene til Litteraturhuset gjør det nærmest umulig å søke i gamle arrangementer, så jeg har dessverre ikke funnet dette arrangementet i arkivet. Det skapte for øvrig noe forvirring i mitt følge da daglig leder Andreas Wiese i sin presentasjon av forfatteren, hevdet at dette var første gang Paul Auster besøkte Litteraturhuset. En av mine litteratur-venninner var der nemlig forrige gang han var på Litteraturhuset.) I alle fall gikk jeg glipp av dette arrangementet - til min store sorg. Da Paul Auster og hans kone Siri Hustvedt dukket opp på høstprogrammet til Litteraturhuset tidligere i sommer/høst, gikk det ikke mange minuttene før jeg hadde bestilt billetter og hadde omstokket på avtaler kalenderen min. Denne gangen aktet jeg nemlig ikke å gå glipp av dette forfatterekteparet. (Innlegget fra Siri Hustvedts og Chris Kraus` samtale kommer jeg tilbake til.)

Mitt forhold til Paul Austers forfatterskap startet for nesten 30 år siden. Tilfeldigheter førte meg til bøker som "Moon Palace", "Sjansespill" og "Levitian", og dermed var jeg hektet. Siden har jeg trofast fulgt hans forfatterskap, og det er kanskje bare 2-3 av hans bøker jeg fremdeles ikke har lest. Min begeistring har riktig nok svingt litt i de senere år, mest av alt fordi jeg har fornemmet at de fantastiske idéene hans kanskje ikke har blomstret så mye som tidligere. Likevel er han å regne blant de absolutt bedre forfatterne i vår samtid.

Her på bloggen har jeg anmeldt/omtalt flere av hans bøker; "Moon Palace" (utkom opprinnelig i 1989 - en av mine første bloggomtaler, som er veldig kort), "Usynlig" (2010), "Sunset Park" (2011), "Mann i mørket" (2009), "Reiser i skriptoriet" (2007), "Rapport fra det indre" (2013), "Vinteropptegnelser" (2012) og "Her og nå. Brev (2008-2011)" (brevveksling mellom Paul Auster og Nobelprisvinneren J.M. Coetzee). I tillegg har jeg anmeldt/omtalt filmene "Music of Chance" (1993 - filmatisering av "Sjansespill"), "The Inner Life of Martin Frost" (2007) og "The Look" (2011 - der han opptrer selv). (Samtlige linker peker til tidligere blogginnlegg.)

Nå er Paul Auster aktuell med mursteinromanen 4 3 2 1, og det er selvsagt i forbindelse med lanseringen av denne boka at han befinner seg i Norge akkurat nå. Jeg har ikke rukket å lese denne boka enda. 4 3 2 1 er nominert til Man Booker Prize i år.

Det var uten tvil Paul Auster-aften på Litteraturhuset! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om arrangementet på Litteraturhuset

I går møttes Paul Auster og Janneken Øverland til en samtale om Archibald Fergusons fire liv på hovedscenen Wergeland på Litteraturhuset. Archibald Ferguson er hovedpersonen i "4 3 2 1", og det er hans liv vi får brettet ut i fire ulike versjoner i denne romanen.

Slik presenterer Litteraturhuset arrangementet i sin katalog:

"Ingen liv er egentlig bare en historie. I Paul Austers nye roman 4 3 2 1 fortelles fire mulige, sammenflettede historier om Archibald Ferguson: Livene hans slik de kunne ha utviklet seg dersom noen små, eller større, hendelser hadde tatt en annen retning. Til sammen skaper de fire versjonene av Ferguson en bildevev av etterkrigstidens amerikanske historie og kultur og gir innblikk i sentrale hendelser som borgerrettskampen, studentopprøret, Vietnam-krigen og mordet på Kennedy.

Romanen, som nå er ute på norsk i Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse, speiler Austers gjennomgående interesse for tilfeldigheter, for alternative muligheter og virkeligheter. Helt siden hans første romaner, i New York-triologien, har Auster utforsket metafiksjonens muligheter til å beskrive amerikanske liv og historie, i verdener der hans hovedpersoner må ta inn usikkerhet og ambivalens, i seg selv og i verden rundt dem.

Paul Auster har gitt ut mer enn tretti bøker. Om 4 3 2 1 sier han selv at han har skrevet sitt hovedverk. Nå møter han kritiker og tidligere forlegger Janneken Øverland til samtale."


I hovedsalen var det smekkfullt med folk i går. I tillegg var det videooverføring til Amalie Skram, en annen sal på Litteraturhuset.


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Paul Auster entret scenen

Det sitret i salen i går da Paul Auster steg opp på scenen i Wergelandsalen etter at daglig leder Andreas Wiese hadde introdusert ham. "Hello Oslo" sa han, og vinket til oss.

Janneken Øverland, som satt med 4 3 2 1 i fanget under så og si hele bokbadet, åpnet arrangementet med å spørre Auster om hvor lang boka egentlig var underveis (underforstått at han nødvendigvis må ha redigert mye bort etter hvert). Auster svarte at han egentlig har forberedt denne boka i mange år, gjennom alt han så langt har skrevet. Hans skriveprosesser starter som regel med musikk i hodet hans. Han finner en hovedkarakter, og deretter popper de andre personene opp i tur og orden. Vanligvis tar det noen år før han er klar for å skrive. Med 4 3 2 1 var det imidlertid annerledes. Selve idéen til boka dukket opp under en frokost, og i løpet av noen få uker var han i gang med skrivingen.

Det hadde stor betydning for ham at han var 66 år da skrivingen begynte. Hans far døde da han var 66 år, og han følte sterkt på at dette var et dårlig år for ham. Boka måtte nødvendigvis bli stor. Han ønsket sterkt at han ikke skulle dø før boka var ferdig, så han sluttet å reise, ga nesten ingen intervjuer og var i det hele tatt lite ute av huset. Alt for å få fullført det som skulle bli hans hovedverk. Han brukte 3 1/2 år på å skrive boka, og det er veldig raskt til ham å være. Underveis improviserte han mye. Detaljene kom til etter hvert.

Auster kommenterte Wieses påstand om at han har skrevet i fem ti-år. Egentlig har han skrevet i seks ti-år. Han begynte nemlig å skrive allerede da han var i 16-17-årsalderen, men disse skriveriene endte ikke i noen utgivelser.

Mens han skrev på 4 3 2 1 var historien om Achibald Ferguson "i beina og blodet" hans. Han hadde følelsen av at ordene var der, og at hans jobb var å få dem ned på papiret. I hans skriveprosesser er det eventyr og oppdagelse som står i fokus.

Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om skriveprosessen og dårlig betalte kritikere

Paul Auster fortalte om sin totrinns skriveprosess. Først skriver han alt for hånd i sine "note books" - aller helst på rutepapir. Når det han kaller "the paragraph" er ferdig, skriver han dette på "type writer"`en (jeg fikk ikke helt tak i om han mente skrivemaskin eller tastatur på en datamaskin). En "paragraf" kan være på en side eller bare to-tre setninger, alt etter som.

Øverland lurte på om det burde følge med en "readers guide" til hans siste bok. Den er nemlig av flere kritikere fremstilt som tung og uoversiktlig. Dette fikk Auster til å fnyse. Selv leser han ikke kritikker - i alle fall ikke av sine egne bøker - for han synes de fleste er for dumme. De fleste kritikere er dårlig betalt og skal lese veldig mye i løpet av svært kort tid. Det tar faktisk tid å lese 4 3 2 1, og tar man seg den tiden som er nødvendig, vil man oppdage at boka er meget oversiktiglig og grei å forstå, påpekte han med et lurt smil om munnen.

Om tilfeldigheter

Dette med tilfeldigheter går igjen i de fleste av Austers romaner. Dette "what if?" ...

Selv traff Paul Auster sin kone Siri Hustvedt for 36 år siden. De hadde begge møtt frem til en poesiaften i New York. Hva om han ikke hadde gått på dette arrangementet akkurat den kvelden? Da hadde han antakelig aldri møtt hun som skulle bli hans andre kone.

Alle som har barn vet hvor mange ganger i løpet av et barns oppvekst det nesten kunne gått helt fatalt galt. Men så gjør det likevel ikke det. Heldigvis! Men marginene i forhold til andre eventualiteter kan være meget små ...

Auster tror at alle har "multipel selves". Vi har mange spektre å spille på, og noen ganger er det humøret vårt som avgjør hva som skjer i en gitt situasjon. Et litt annet humør og vi ville antakelig gjort noe helt annet. I skriveprosessen liker Auster å være i stand til å se konstruksjonen av romanen sin.

Om 4 3 2 1

4 3 2 1 åpner med en prolog, hvor vi møter Fergusons foreldre. Vi får høre hvordan de møttes og omstendigheten rundt hans fødsel. De fire utgavene av Archibald Ferguson vi møter senere i boka er genetisk samme person. Han gis imidlertid ulike oppvekstvilkår. I den ene versjonen har faren pengeproblemer, i den andre versjonen dør faren mens han fremdeles er veldig ung, i den tredje versjonen er faren rik ... osv. Slike rammevilkår påvirker sterkt hvem man blir. Særlig gjelder dette de tyve første årene av et menneskes liv.

Det som er felles for de fire utgavene av Ferguson er pasjonen for musikk, opptatthet av trening, evnen til å skrive ... De fire utgavene er forskjellige, men likevel samme person.

Miljøet rundt har en enorm effekt på mennesker. Auster ba oss tenke på hva det ville gjøre med et intelligent menneske å vokse opp i Hitler-Tyskland sammenlignet med å vokse opp i dagens Norge. I det ene tilfellet er risikoen for å bruke evnene på feil arena stor, mens risikoen for å komme skjevt ut nesten ikke er tilstede i det andre tilfellet.

Auster opplyste at det er mye historiefortelling og lite dialog i 4 3 2 1.

Deretter leste han høyt fra sin bok, blant annet om hvordan Achibalds bestefar fikk navnet Ferguson. Egentlig handler det om en gammel jødisk vits som Auster har lånt, og gjort et morsomt poeng av. Dette førte til mye latter i salen, hvilket fikk Auster til å påpeke at det er mye humor i boka. Selv om han ikke er en pessimistisk mann, beskriver han en vanskelig tid i boka. Den er ikke selvbiografisk, men det er ikke til å komme forbi at han - som andre forfattere - har stjålet en del fra det virkelige liv. F.eks. husker han godt tiden på slutten av 1960-tallet, der halve landet var for og halve landet var imot Vietnamkrigen. De to fraksjonene kunne nesten ikke omgås, så sterke var motsetningene dem imellom. Mange gjorde hva som helst for å slippe å dra i krigen. Selv ble han satt på en reserveliste pga. allergi, og det var rett og slett den lykkeligste dagen i hans liv. 


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om å fortelle historier

Paul Auster har egentlig aldri tenkt på seg selv som forfatter. Derimot anser han seg som en historieforteller. Mens noen skriver detaljert om maten hovedpersonene spiser og andre veldig nære ting, er han opptatt av å skrive om andre ting.

Selv leser Auster alltid inn bøkene sine på bånd når de er ferdige. Han hører aldri på disse etterpå, men dette er en del av hans skriveprosess. 4 3 2 1 ble til en 36 timers audio book.

Han mener at det var helt nødvendig å skrive de selvbiografiske bøkene "Vinteropptegnelser" og "Rapport fra det indre" for at han skulle bli i stand til å skrive en bok som 4 3 2 1
Da han var yngre hadde han alltid 5-6 bøker i hodet på en gang. Etter "Brooklyn Follies"/"Brooklyns dårskap" endret dette seg. Plutselig hadde han ingen flere idéer igjen ...

I dag tar det lenger tid å komme i gang med en ny bok, samtidig som det tar kortere tid å skrive en bok. Dette er fordi han har drevet med skriving så lenge. Det er jo dette han kan.

Om far-sønn-forholdet m.v.

Paul Austers far døde svært brått, og dette kom som et stort sjokk for ham. Han måtte skrive om det etterpå.

I 4 3 2 1 har Archibald Ferguson fire ulike forhold til sin far, og alle er meget kompliserte. Forholdet til moren er mye mindre komplisert. Siden navnet Archibald er så latterlig i følge Auster, er det ingen av Archibald-utgavene som bruker dette navnet. Alle har forkortet navnet - på ulik måte.

Den andre viktigste personen i boka - i alle de fire utgavene av Ferguson - er Amy Schneiderman. Hun og Archibald møttes da de begge var 16, og de hadde en heftig romanse. I en av utgavene blir hun hans kusine, fordi moren gifter seg med onkelen hennes. I en annen utgave blir hun hans stesøster, fordi moren gifter seg med faren hennes. Osv. Disse konstellasjonene har mye å si for det som skjer videre.

Om minner

Minner er et sentralt poeng i Paul Austers romaner. Det finnes ekte minner og falske minner, og dersom man går i "transe" kan man finne ting man trodde at man hadde glemt. Når det gjelder ting man husker eller tror man husker - hvem kan si at det er feil?  Men hvordan kan man vite hva som er sant?

Da Auster skrev selvbiografiene sine, forsøkte han å være så ærlig som mulig. Når han kom til ting han ikke husket, så sa han det klart og tydelig. Mens han skrev på "Vinteropptegnelser" fikk han tilsendt brevvekslingen mellom ham og hans ekskone fra ekskonen. Da oppdaget han til sin store overraskelse at han selv hadde endret sin historie. Den var nemlig ikke slik han husket.

Hva er det med sport?

Dette spørsmålet stilte Janneken Øverland. Auster svarte at i hans oppvekst måtte alle forholde seg til sport. En ting var det som foregikk i gymmen på skolen. En annen ting var det som foregikk i gatene sammen med kompisene. På ettermiddagene spilte de fotball eller baseball - mest for å slippe å se foreldrene. Her måtte de løse problemene sine selv.

Øverland lurte på om det å snakke om sport er for å ha noe å snakke om, fordi det er nøytralt og lite ladet. Auster var ikke helt uenig i dette, men svarte med å fortelle om viktigheten av sport. En forfatter han kjenner har skrevet om krig, noe han aldri har opplevd selv. Alle konfliktene/plottene hentet han var fotballbanen ... Det var herfra han hadde sine kunnskaper og kunne leve seg inn i karakterene i sin egen bok.

-----------------------------------

Timen med Paul Auster og Janneken Øverland gikk så altfor fort. Det jeg konstaterte var at det var uhyre interessant å få høre om 4 3 2 1  og forfatterens tanker rundt denne romanen. Jeg er helt sikker på at min tilstedeværelse på dette bokbadet vil ha en gunstig effekt på min leseopplevelse når jeg endelig kan kaste meg over boka. Det var stort å få se ham "live" på scenen, og det var fint å erfare at han også som menneske er humoristisk og leken i sin tilnærming til litteraturen! For et drømmeintervjuobjekt! Han ga så mye av seg selv at det var en fryd å være tilhører i salen!

Min eneste skuffelse består i at Litteraturhuset bestemte at forfatteren ikke skulle skrive dedikasjon i bøkene, som vi som hadde møtt frem hadde sett frem til å få, men kun signere dem. Den signaturen jeg fikk i min bok er det knapt mulig å knytte til Paul Auster. Hva var vitsen? Nei, her må Litteraturhuset skjerpe seg og la de fremmøtte få glede av et minutt eller så med forfatteren - selv om de må holde åpent en halv time ekstra! Alle andre steder hvor forfatteren har møtt opp - også i bokhandlerne i Oslo - har han fått lov til å skrive dedikasjoner. 


Stor skuffelse at dette var alt ... (Paul Austers signatur
i min bok ...) (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Okke som - jeg fikk i alle fall sagt - lettere starstrucked at "I love your books and I have read almost all of them!" Dessuten fikk jeg tatt et bilde av forfatteren. Det lever jeg lenge på!

Boksignering på Litteraturhuset (Foto: Rose-Marie Christiansen)