"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point

Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv

Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

Carson McCullers: "Hjertet er en ensom jeger"

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt. 

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen. 

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets. 

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9) 

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det,  skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien. 

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og han nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe. 

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om. 

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir  oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv. 

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant. 

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Flere bloggere har skrevet om denne boka, og fellesnevneren er begeistring; Tine sin blogg, Kleppanrova og Bøker & Bokhyller. Dessuten er boka anmeldt i VG og Dagbladet - også der av begeistrede anmeldere.

Utgitt første gang: 1940
Originaltittel: The Heart is a Lonely Hunter
Utgitt første gang på norsk: 1945
Denne utgaven er utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 12 t 10 min.
Antall sider: 383
ISBN: 978-82-03-37124-0 (papirutgave)
ISBN: 9788242163943 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Carson McCullers (Foto: ukjent)

Harper Lee: "Sett ut en vaktpost"

Skuffende fra ende til annen!

Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. (Linken fører til min bokomtale.) På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet. 

Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, må ha lest.

Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!

I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ... 

I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.

Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være så til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ... 

Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!

Og til alle dere som ikke har samme litteratursmak som meg: les noen andre anmeldelser enn min, dersom du er usikker på om du har lyst til å lese boka. (Se linkene nedenfor.)

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Go set a watchman
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Antall sider: 281
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788252585476 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162540 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.

Harper Lee (Bildet er lånt fra Aschehoug)

Andre bokomtaler:
- NRK v/Leif Ekle - 15. juli 2015 - Uferdig Harper Lee - "Fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert." 
-  Aftenposten v/Ingunn Økland - Harper Lee med vaklevorent rasismeoppgjør - "Skulle manuskriptet like gjerne fått hvile i fred?"
- Kleppanrova - 18. oktober 2015 - "Absolutt en bok man bør lese, den skildrer et flott tidsbilde fra Sørstatene på femtitallet."
- Tine sin blogg - 4. september 2015 - "Dette er en underholdende og lærerik roman som aldri ble kjedelig."
- Bøker & Bokhyller - 13. oktober 2015 - "Konklusjonen fra meg blir ... at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese."
- Braut med bok - 27. juli 2015 - "Manuset ber preg av å vera lite bearbeida.

Ayana Mathis: "Hatties tolv stammer"

Lettlest sommer-lektyre

Ayana Mathis er en amerikansk forfatter som debuterte med romanen "Hatties tolv stammer" i 2012. Cappelen Damm utga boka tidligere i år. Jeg har lett etter mer informasjon om forfatteren - både på forlagets nettside (vanligvis pleier forlaget å lage en presentasjon av forfatterene de utgir bøker for, men her er det altså ingen), Wikipedia (forfatteren er totalt fraværende her) og forfatterens egen nettside (som er temmelig upersonlig, og som fremstår mer som ren reklame enn noe annet), uten å finne informasjon med særlig substans. Inntrykket jeg sitter igjen med er at det viktigste er at boka er valgt for Oprah´s Book Club 2.0, en publisitet som har ført boka rett inn på New York Times bestselgerliste. 

Hattie er gift med den notorisk utro August, og vi følger dem og barna deres fra 1920-årene og frem til 1980-årene. Paret og resten av Hatties familie har flyktet fra Georgia i Sør-Statene og til Philadelphia i Nord-Statene etter at faren til Hattie ble drept. Her håper de å finne en slags trygghet. Så dør tvillingene - deres førstefødte - Philadelphia og Jubilee, året er 1925 og siden skal Hattie føde ni barn til. Det er oppveksten til disse ni barna vi skal få ta del i i resten av boka. Hvordan går det med barn som vokser opp i en svart familie i et segregert USA, der faren lever et utsvevende liv på si´, mens moren stort sett bare er sint? Litt ymse, skal det vise seg. 

Sønnen Floyd er homofil, men kan ikke leve ut sin legning i full offentlighet. Dette fører ham opp i store vanskeligheter. Six er vekkelsespredikant, men lever et dobbeltliv. Hva gjør det med Ruthie som blir vitne til moren sammen med en annen mann, og som kanskje for første gang ser at moren er glad? Eller Ella som gis bort til Hatties søster, fordi de ikke har råd til å fostre henne opp? Alice har på et vis kommet seg opp og frem her i verden, men det har sin pris. Mens Franklin deltar i Vietnamkrigen og er en stor skuffelse for kvinnen i sitt liv. Og hva skjer da Bell mange år senere treffer den mannen som hun i sin tid så sammen med moren sin, og bestemmer seg for å bli hans elskerinne? At barna er preget av oppveksten med en lite glad mor, som egentlig kun gjorde pliktene sine, bærer de alle preg av - hver på sin måte. 

"Jeg satt på sengen og så på at hun la frem klærne hun hadde valgt til meg: skjørt og genser, truse og hofteholder. Da jeg var liten, gjorde hun aldri slikt. Det var aldri tid nok til å legge frem klær til ni barm. Jeg lurer på om hun ville ha gjort det om det ikke hadde vært så mange av oss. Det krever en viss ømhet, tror jeg, å legge frem klær til et lite menneske. Mor var aldri øm. Det er hun fortsatt ikke. Hun la alle klærne på sengen til meg som om de var ingredienser til en stekekylling, som om jeg skulle bindes opp. Mor har alltid gjort det som kreves. Jeg regner med at hun tror hun gjør det nå ved å ta meg med et sted - selv om det er feil, selv om hun tar feil ... " (side 243-244). 

"Hatties tolv stammer" er en lettlest sommerbok i et helt greit språk. Boka har i alle fall fått en god oversettelse, ut fra det jeg kan bedømme. Noen av historiene krøp under huden på meg,  men slett ikke alle. Jeg tror det hadde å gjøre med at persongalleriet ikke ble helt autentisk for meg. Kanskje har forfatteren holdt seg litt for kraftig i skinnet for å unngå at historiene skulle bli tårepersete? Jeg følte at mange av historiene ble litt for kjølig og distansert fortalt, og at deler av persongalleriet ble for stereotypt. Innimellom glimter forfatteren til, men det hele blir uansett litt for ujevnt til at boka hever seg over de øvrige bestselgerne på markedet. Blant annet savnet jeg mer innblikk i hovedpersonen selv - Hattie - og noen svar på hva som hadde preget henne og gjort henne til den hun etter hvert ble. Dessuten ville boka fått noen flere dimmensjoner dersom vi hadde fått mer innblikk i tiden før flukten fra Georgia. Det blir for mange i og for seg uforløste historier, som egentlig kun har det til felles at de handler om barna til Hattie. 

Min konklusjon er at dette er en helt grei sommerbok uten de helt store dybder. 

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: The twelve tribes of Hattie
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 269
Boka har jeg lånt på biblioteket
Forfatterens nettside

Ayana Mathis

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 27. mai 2014

Mark Twain: "Huckleberry Finns opplevelser"

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør". 

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Jeg trodde at det var Zinken Hopp som hadde oversatt den opprinnelige norske boka, men har etter hvert skjønt at det finnes mange ulike oversettelser; bl.a. foreligger det en oversettelse av Ulf Gleditsch der Huck er dis med sine lesere, og i 2012 utga Samlaget en nynorsk utgave oversatt av Johs. Farestveit og revidert av Øystein Vidnes. 

Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990. 

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra. 

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis. 

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt." 

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove. 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham. 

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som. 

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv. 

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel. 

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder. 

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid. 

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart." 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Opprinnelig utgitt: 1884
Originaltittel: Huckleberry Finn
Senere utgivelse basert på originalmanuskriptet til Twain: 1990
Originaltittel: The Adventures of Huckleberry Finn
Illustrasjoner: E.W. Kemble
Utgitt på norsk i nyoversettelse: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 432
ISBN: 987-82-02-24040-0

Mark Twain

"The Butler" (Regissør: Lee Daniels)

Se opp for denne filmen!

Det er en stund siden jeg så denne filmen, og nå som release på DVD nærmer seg (14. januar 2014),  er det på tide å få skrevet om filmen her på bloggen min. 

"The Butler" er basert på en sann historie om Cecil Gaines, butleren som tjenestegjorde for åtte amerikanske presidenter i Det hvite hus. Filmen er ikke utelukkende et portrett av ham som person og det livet han levde, men handler vel så mye om de fargedes situasjon i USA fra 1920-årene og frem til i dag. Og det er nettopp dette siste som gjør at filmen er så interessant, samtidig som det er viktig at alle slike historier gis et ansikt!

I filmens innledende scene møter vi Cecil og hans familie på bomullsmarkene. Året er 1920 og det ligger i sakens natur at de fargede ikke lenger er slaver (de ble jo frigitt som følge av den amerikanske borgerkrigen i 1860-årene), men er frie mennesker som arbeider for føden og som også får betalt for jobben de gjør. Likevel - de er så trellbundne som det går an å bli. Det skjønner vi da sønnen til plantasjeeieren - Alex - skyter og dreper Cecils far, og fruen på gården - i selveste Vanessa Redgraves skikkelse - kommanderer arbeiderne til å grave liket ned. Dette drapet slipper sønnen unna med - sånn er det bare. 

I et anfall av dårlig samvittighet bestemmer likevel Mrs. Annabeth Westfall seg for at Cecil, den nå farløse gutten, skal få anledning til å utdanne seg til butler. Hun tar ham inn i huset, han får fine klær og går rundt og lystrer herrefolkets minste ønsker, som "hus-nigger", hele tiden engstelig og redd for at sønnen Alex skal komme med utfall mot ham. Da han så og si er fullt utlært, velger han å reise derfra. Det kan tross alt ingen nekte ham, for dette er den lille friheten han faktisk har, å kunne velge hvor han vil arbeide ... 

Tilfeldighetene fører ham videre, og etter å ha arbeidet en del år på et stort hotell, blir han oppdaget av en representant fra Det hvite hus. Cecil tilbys jobb som butler ved Det hvite hus, og dette er en så stor ære at han ikke kan takke nei. I mellomtiden har han etablert en familie, er gift med Gloria (spilt av Oprah Winfrey) og har fått to sønner; Charlie (Isaac White) og Louis (David Oyelowo). Arbeidet ved Det hvite hus fører til at Cecili i årene som kommer, knapt er hjemme. Han skjønner litt for sent at kona har utviklet et alkoholproblem, mens eldstesønnen er i opprør mot alt og alle og havner i fengsel gang på gang fordi han nekter å bøye seg for segregeringslovene. 

Cecil Gaines og kona Gloria - spilt av Forest Whitaker
Oprah Winfrey

I mellomtiden avløses den ene presidenten av det andre - hele tiden mens vi følger det som skjer med landets fargede befolkning; republikaneren Dwight D. Eisenhower (her spilt av Robin Williams) regjerer i årene 1953 - 1961, demokraten John F. Kennedy (spilt av James Marsden) i årene 1961 til 1963, etterfulgt av demokraten Lyndon B. Johnsen (spilt av Liev Schreiber) i årene 1963 . 1969, republikaneren Richard Nixon (spilt av John Cusack) i årene 1969 - 1974, republikaneren Gerald Ford i årene 1974 - 1877, demokraten Jimmy Carter fra 1977 til 1981 og republikaneren Ronald Reagan (spilt av Alan Rickman) fra 1981 til 1989. 

Lyndon B. Johnson og frue - med Cecil Gaines i bakgrunnen

Hele tiden følger vi sønnen Louis og hans kamp for de fargedes rettigheter, og det mest hjerteskjærende er i grunnen at faren Cecil føler at han svikter ham på grunn av dette. Selv er han også opptatt av at han som farget tjener mye mindre enn hvite med en helt tilsvarende jobb, men dette kan han lenge glemme å få gjort noe med. Inntil Ronald Reagan kommer til makten, og han og hans kone Nancy (her i Jane Fondas energiske skikkelse) gjør noe med dette - samtidig som Reagen møter seg selv i døra i forholdet mellom egen innenrikspolitikk og boikotten av Sør-Afrika. For mens USA er opptatt av den urett som rammer de fargede i Mandelas hjemland, er de så og si blinde for den rasistiske volden som rammer deres egen fargede befolkning, rett foran egen nese ... Å bevege seg utendørs for fargede kunne nemlig være en blandet fornøyelse - ikke bare i Sør-statene med Ku Klux Klan, men også på gata i Nord-statene ... 

Underveis ble jeg både forbannet og målløs over den behandlingen som ble de fargede til del. Mobben gikk løs på dem gang på gang, mens de som ble fengslet var ofrene, de fargede ...

Gloria Gaynes og en av butlerne - spilt av Oprah Winfrey og
Lenny Kravitz

Forest Whitaker spilte butleren Cecil Gaines helt formidabelt, og tilsvarende synes jeg at David Oyelowo gjorde i rollen som den opprørske sønnen Louis. Ekstra interessant var det selvsagt å se hvordan butleren oppfattet de ulike presidentene ettersom de kom og gikk, hele tiden med de fargedes situasjon som et bakteppe. Mordet på Kennedy, mordet på Martin Luther King Jr., Ku Klux Klan, de sosiale forholdene i landet, segresjonspolitikken som gradvis blir borte på overflaten, men ikke i sinnene til menneskene ... osv. 

Cuba Gooding Jr. og Lenny Kravitz bør også nevnes som fantastiske skuespillere i denne filmen, og det må for ordens skyld også Oprah Winfrey, selv om jeg har vanskelig for å se noe annet enn Oprah i henne uansett hvilken rolle hun spiller. Helt til slutt: gjengivelsen av et autentisk miljø er amerikanerne svært gode på å skape i stjernespekkede og påkostede filmer, og i så måte er heller ikke denne filmen noe unntak!

Jeg anbefaler denne filmen på det varmeste, og håper riktig mange som ikke fikk den med seg mens den gikk på kino, får med seg filmen på DVD når den har release den 14. januar i år!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: The Butler
Norsk tittel: Butleren
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Forest Whitaker (Cecil Gaynes som voksen mann), Vanessa Redgrave (Annabeth Westfall), Oprah Winfrey (Gloria Gaines), David Oyelowo (Louis Gaines), Lenny Kravitz (James Holloway), Robin Williams (Dwight D. Eisenhower), John Cusack (Richard Nixon), Liev Schreiber (Lyndon B. Johnson), Nelsan Ellis (Martin Luther King Jr.), Jane Fonda (Nancy Reagan), Alan Rickman (Ronald Reagan) m.fl.
Spilletid: 2 t 12 min.