Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten rasisme. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten rasisme. Vis alle innlegg

lørdag 12. mai 2018

"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene
Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point
Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

lørdag 5. mai 2018

Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv


Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

tirsdag 7. februar 2017

Carson McCullers: "Hjertet er en ensom jeger"

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.


I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt. 


Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen. 


Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets. 


"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9


Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det,  skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.


Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien. 


Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og han nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.


"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe. 


For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)


Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om. 


Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir  oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv. 


Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant. 

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.


Flere bloggere har skrevet om denne boka, og fellesnevneren er begeistring; Tine sin blogg, Kleppanrova og Bøker & Bokhyller. Dessuten er boka anmeldt i VG og Dagbladet - også der av begeistrede anmeldere.


Utgitt første gang: 1940

Originaltittel: The Heart is a Lonely Hunter
Utgitt første gang på norsk: 1945
Denne utgaven er utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 12 t 10 min.
Antall sider: 383
ISBN: 978-82-03-37124-0 (papirutgave)
ISBN: 9788242163943 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Carson McCullers (Foto: ukjent)

søndag 10. juli 2016

Ta-Nehisi Coates: "Mellom verden og meg"

Knallsterkt om rasisme

Ta-Nehisi Coates (f. 1975) er en amerikansk forfatter, journalist og lærer, og regnes som den mest toneangivende stemmen i spørsmål om rase og rasisme i USA. Han har skrevet for det amerikanske nyhetsmagasinet The Atlantic gjennom en årrekke, og ble i 2015 tildelt det prestisjetunge MacArthur Genius Grant for sine artikler om "komplekse og vanskelige emner som raseidentitet og systemisk diskriminering". For "Mellom verden og meg" mottok han The National Book Award 2015. (Kilde: bokas smussomslag) Mer informasjon om forfatteren finnes også på Wikipedia

"Mellom verden og meg" er skrevet som et brev til forfatterens tenåringssønn. Forfatteren/faren legger ikke fingrene imellom når han beskriver en rasisme som lever i beste velgående i et land der rasehets er forbudt ved lov. Hva er det som gjør at store grupper mennesker likevel blir marginalisert, og at det ikke hjelper at rasismen er fjernet fra lovverket? Har det gått for kort tid siden slaveriet og dernest segregeringspolitikken i USA? Må det gå enda et par generasjoner før rasismen til slutt ebber ut? 

"Amerikanerne tror på realiteten av "rase" som et definert, uimotsigelig trekk ved naturens verden. Rasisme - behovet for å tillegge folk dypt iboende trekk og deretter ydmyke, redusere og ødelegge dem - følger uunngåelig av denne uforanderlige tilstanden. På denne måten blir rasismen presentert som en uskyldig datter av Moder Natur, og man kan bare sørge over slavetrafikken og fordrivelsen av indianerne på samme måte som man sørger over et jordskjelv, en tornado eller et hvilket som helst annet fenomen som kan fremstilles som ikke menneskeskapt." (side 15)

Sønnen er 15 år, og det er et knippe av spesielle hendelser som har fått faren til å ønske å skrive denne boka til ham. Mens han ramser opp urettferdigheter som har rammet fargede i USA, regelrette drap begått av politiet hvis oppgave egentlig er å beskytte, konkluderer han med at politietaten i landet har myndighet til å ødelegge svarte kropper. 

"Det har ingen betydning om ødeleggelsen er resultatet av en uheldig overreaksjon. Det har ingen betydning at det ligger en misforståelse til grunn. Det har ingen betydning om ødeleggelsen springer ut fra en tåpelig policy. Selg sigaretter uten å ha tillatelsen i orden, og kroppen din kan bli ødelagt. Forsvar deg mot folk som prøver å holde kroppen din nede, og den kan bli ødelagt. Gå inn i en mørk oppgang, og kroppen din kan bli ødelagt. De som ødelegger den, vil sjelden bli stilt til ansvar. I de fleste tilfeller vil de kunne heve pensjon. Og ødeleggelse er bare det mest ytterliggående uttrykket for en makt hvis særrettigheter omfatter ransakelse, anholdelse, mishandling og ydmykelse. Alt dette er velkjent for svarte mennesker. Og alt dette er gammelt for svarte mennesker. Ingen stilles til ansvar." (side 18)

Underveis presenterer Coates en del statistikk for å underbygge sine fakta. Rundt 60 % av alle unge svarte menn som ikke fullfører high school, ender for eksempel i fengsel. Hvorfor gjøres det ikke noe for å komme til bunns i årsakene til dette? Selv opplevde han at uansett om han ikke var voldelig nok selv eller for voldelig, kunne det koste ham kroppen. Han slapp ikke unna uansett hva han gjorde. Han debatterer rundt det faktum at historien er "hvit" og at i den grad også svarte er med i den, så er det som "den første svarte guvernøren" og lignende - som om det er med en viss forundring man registrerer at også svarte mennesker har talent. Påstanden om at det ikke finnes rasister i Amerika, får også gjennomgå. I så fall dreier det seg om noen som ingen som trenger å være hvite, kjenner personlig. 

"Jeg døde ikke i min planløse ungdom. Jeg forgikk ikke i smerten ved ikke å vite. Jeg ble ikke satt i fengsel. Jeg hadde bevist for meg selv at det fantes en annen mulighet utenfor skolene og gatene. Jeg følte at jeg var blant de overlevende etter en stor naturkatastrofe, en pest, et skred eller jordskjelv." (side 152)

Det faktum at overgrep begått mot svarte mennesker ofte ikke straffes, befester troen på at hans og sønnens relativt privilegerte sikkerhet aldri kan stå imot et vedvarende angrep iverksatt i Drømmens navn. Og at den amerikanske drømmen egentlig ikke gjelder for dem ... Kun én rasistisk handling skal til for å ødelegge et helt liv, og trygge kan de aldri være ... 

"Hver gang en politimann interesserer seg for oss, er død, skade, lemlestelse mulig. Det er ikke nok å si at dette gjelder bare noen eller gjelder mer for kriminelle. Det øyeblikket politiet tok opp forfølgelsen av Prince Jones, var livet hans i fare. Drømmerne godtar dette som kostnaden ved å drive forretning, de aksepterer kroppene våre som valuta, fordi det er deres tradisjon. Som slaver var vi dette landets første lykkegave, det første avdraget på dets frihet. Etter borgerkrigens ødeleggelser og frigjøring fulgte forsoningen med sørstatene og gjenforeningen, og kroppene våre ble dette landets andre pantelån. Under New Deal var vi gjesteværelset deres, den ferdige underetasjen. Og i dag, med et enormt fengselssystem som er blitt lagringsplassen for svarte kropper på vei til et arbeidsprogram for Drømmere og en lukrativ investering for Drlmmerne; i dag, da 8 prosent av verdens fengslede er svarte menn, har kroppene våre refinansiert Drømmen om å være hvit. Svarte liv er billige, men i Amerika er svarte kropper en umåtelig verdifull naturressurs." (side 154-155)

Budskapet i "Mellom verden og meg" er knallsterkt! Mange ganger måtte jeg legge boka fra meg, fordi det krevde overskudd å lese videre. Budskapet i boka maner til ettertanke og til at man går i seg selv. Hva er dypest sett rasisme? Er det noe vi alle har i oss; noen mer - andre mindre? Er det ikke som med alle marginale grupper i samfunnet - at det krever høy grad av bevissthet for å unngå å falle i generaliseringsfellen? At man må spørre seg selv hva som motiverte en til den ene eller andre handlingen? 

Jeg tror ikke at hverdagsrasismen i USA er unik, og jeg tror ikke at lovverket regulerer bort rasisme. Dette er noe man må jobbe aktivt med for å komme til livs. I den konteksten trenger vi slike bøker som "Mellom verden og meg", fordi den er så klargjørende og får en til å tenke enda lenger. Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger. Den er meget godt skrevet, og sitatfaktoren er stor. Jeg er veldig trygg på at Ta-Nehisi Coates på ingen måte overdriver! 

Dette er en bok jeg anbefaler varmt! 

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Between the World and Me
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Heinesen Forlag
Oversatt:  Bodil Engen 
Antall sider: 177
ISBN: 9788281770430
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Ta-Nehisi Coathes 

søndag 22. november 2015

Harper Lee: "Sett ut en vaktpost"

Skuffende fra ende til annen!

Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. (Linken fører til min bokomtale.) På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet. 

Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, ha lest.


Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!


I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ... 


I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.


Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ... 


Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!


Og til alle dere som ikke har samme litteratursmak som meg: les noen andre anmeldelser enn min, dersom du er usikker på om du har lyst til å lese boka. (Se linkene nedenfor.)


Utgitt i USA: 2015

Originaltittel: Go set a watchman
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Antall sider: 281
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788252585476 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162540 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.


Harper Lee (Bildet er lånt fra Aschehoug)

Andre bokomtaler:
- NRK v/Leif Ekle - 15. juli 2015 - Uferdig Harper Lee - "Fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert." 
-  Aftenposten v/Ingunn Økland - Harper Lee med vaklevorent rasismeoppgjør - "Skulle manuskriptet like gjerne fått hvile i fred?"
- Kleppanrova - 18. oktober 2015 - "Absolutt en bok man bør lese, den skildrer et flott tidsbilde fra Sørstatene på femtitallet."
- Tine sin blogg - 4. september 2015 - "Dette er en underholdende og lærerik roman som aldri ble kjedelig."
- Bøker & Bokhyller - 13. oktober 2015 - "Konklusjonen fra meg blir ... at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese."
- Braut med bok - 27. juli 2015 - "Manuset ber preg av å vera lite bearbeida.

lørdag 10. oktober 2015

Frederick Douglass: "En amerikansk slaves liv"

En klassiker innenfor slavefortellings-sjangeren første gang oversatt til norsk!

Frederick Douglass (f. 1818 d. 1895) ble født i slaveri i Maryland i Sørstatene i USA. Hans opprinnelige navn var Frederick Augustus Washington Bailey. Hans bemerkelsesverdige liv, med flukt fra slaveriet, førte til at han i dag anses som en av USAs landsfedre. På den norske Wikipedia-siden om ham kan vi lese følgende:

"Han er den kanskje fremste pioneren og grunnleggeren av afroamerikaneres borgerrettsarbeid, og allierte seg i samtiden også med forkjempere for kvinners og indianeres rettigheter."


Jeg anbefaler spesielt interesserte å lese den engelske Wikipedia-siden, fordi den er mye mer innholdsrik enn den norske. Her finner vi også en oversikt over bøkene han utga etter at han ble en fri mann. "A Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave" utkom i 1845. Det er altså 170 år siden boka ble skrevet, og den ble skrevet 16 år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foranledningen til krigen var at Abraham Lincoln, som hadde gått til valg mot utvidelse av slaveriet på partiprogrammet, ble valgt til landets nye president. Dermed ønsket Sørstatene å gå ut av konføderasjonen, og borgerkrigen var et faktum. Da krigen tok slutt fire år senere - i 1865 - ble slaveri forbudt i alle stater i USA. Bøker som "En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass bidro til bevisstgjøringen i folket, som var nødvendig for at folk flest for alvor skulle skjønne hva det hele dreide seg om. Boka, som regnes som en av de aller beste på grunn av de litterære kvalitetene, førte til økt samfunnsdebatt, og Douglass reiste rundt og holdt foredrag om slaveriet og dets konsekvenser. Han var rett og slett datidens Martin Luther King!

Før jeg sier noe om innholdet i boka, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til konteksten boka kom ut i, med referanser til oversetter F.J. Riopelles etterord i bok (det er her jeg henter faktum fra). "En amerikansk slaves liv" utkom syv år før "Onkel Toms hytte" av Harriet Beecher Stowe. Hvem har ikke i barndommen grått seg gjennom denne boka? Men mens "En amerikansk slaves liv" er skrevet av en som faktisk hadde vært slave selv, er "Onkel Toms hytte" skrevet av en hvit amerikansk kvinne. Der "Onkel Toms hytte" fremstår som den reneste "tåreperse", der den appellerer til hele spennet av følelser, der er "En amerikansk slaves liv" mer nøktern i stilen. 

Kanskje kan man kritisere Douglass for å fremstille den hvite mann - særlig slavedriveren - svært stereotypt, nesten uten et eneste forsonende trekk? Jeg vet ikke, jeg. Jeg heller vel mer i retning av å tenke at hans fremstilling viser hvor demoraliserende det er for menneskeheten i det hele tatt å holde seg med slaver. Det handlet om å holde slavene nede, hindre dem i å tilegne seg kunnskap som kunne gi dem evne til å reflektere over egen situasjon. Frederick Douglass var så heldig at han lærte seg å lese, og sånn sett ble han et levende bevis på hva som kunne skje når evnen til egenrefleksjon ble stimulert. Han måtte bort. Han flyktet, og han lyktes - mot alle odds. Dersom det ikke hadde vært for en voksende abolisjonisme (linken går til Wikipedia, der du finner en side som forklarer begrepet) i Nordstatene i USA, ville han neppe ha lyktes heller. Hudfargen ville jo ha røpet ham uansett hvor han hadde befunnet seg. For øvrig var frikjøp av slaver en gryende tendens i samfunnet, samtidig som mange risikerte å bli kidnappet og solgt til nye plantasjeeiere (en reell fare for de fleste fargede som befant seg i Nordstatene). Akkurat dette var jo temaet i "Twelve Years a Slave", filmen som fikk Oscar i 2014 (linken går til min omtale av filmen). 

Slavefortellinger hadde lenge eksistert som en litterær sjanger før Douglass´ bok. På midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid et skifte, der man i stedet for å fokusere på eventyr- og spenningsfortellinger med sjøslag, fangenskap og flukt, fokuserte på politisk betente temaer. Så som mishandlingen som fant sted av slavene. Den handlet både om pisking, voldtekter og drap som aldri fikk noen konsekvenser så lenge offeret var afro-amerikansk, mens overgriperen var hvit. (At det heller ikke hjalp å bli fri fra slaveriet mtp. rettigheter, kan vi bl.a. lese om i Lee Harpers roman "Drep ikke en sangfugl" som beskriver forholdene i USA på 1930-tallet. Og bøker om USAs segregeringspolitikk finnes det et utall av - men her er det langt mellom perlene, for å si det sånn.)

Oversetteren sier også noe om vanskelighetene med å oversette en bok som denne. Ordet "negro" som på norsk betyr "neger", er i dag et ord som oppfattes som nedsettende og som derfor er blitt erstattet med mer politisk korrekte ord som "farget". Den gangen boka ble skrevet var imidlertid "negro" en respektabel betegnelse, som Douglass brukte selv. Oversetteren har forholdt seg til ordene slik de en gang ble skrevet. Det er prisverdig, synes jeg. Noe som stadig irriterer meg hver gang jeg leser en bok om slaveri, segresjon mellom fargede og hvite og rasisme, er bruk av a-endinger når fargede uttaler seg. I Riopelles oversettelse finnes heldigvis ikke slike tendenser. Om dette har med at Frederick Douglass var en sjeldent veltalende mann, så veltalende og lærd at mange av dem han møtte hadde vanskeligheter med fullt ut å forstå at han faktisk hadde vært slave, vet ikke jeg. Men kanskje er det noe der.

Nettopp det forhold at Frederick Douglass er så velartikulert og veltalende og skriver så godt som han gjør, forsterker budskapet i boka. Vi må huske på at da den utkom på midten av 1800-tallet, var rase-fordommene mange ganger sterkere og mer dyptpløyende enn de er i dag. At han fremsto som et tenkende og meget reflektert menneske, bidro til å ødelegge myten om at fargede mennesker sto under den hvite rase rent intelligensmessig. Man trodde jo faktisk det den gangen. 

"En amerikansk slaves liv" er beretningen om Fredrick Douglass´liv, så langt tilbake som han kan huske og med en fin detaljrikdom rundt skjellsettende hendelser i hans liv. Hendelser som til slutt førte til at han fikk mot til å rømme fra det hele. Midt i alt det triste er det også en rekke fornøyelige hendelser. Som at slaver på forskjellige plantasjer havnet i slosskamp med hverandre når de kranglet om hvem som hadde den rikeste, smarteste og mandigste husherren. Det fantes nemlig ikke noe verre for en slave enn å være en stakkarslig manns slave! Det var en skam. 

På plantasjen hvor Douglass vokste opp, tilbrakte han sine første barneår i ussel fattigdom. Ikke fikk han klær, og det var nesten bare tilfeldigheter som førte til at han ikke frøs ihjel på de kaldeste nettene. Maten sto det også dårlig til med. 

"Vi fikk ikke proviant til faste tider. Kosten vår besto av grovt kokt maismel. Dette ble kalt grøt. Den ble hellet i en stor trebakke eller et trau og anbrakt på marken. Det ble ropt på barna som var de griser, og akkurat som griser kom de og slukte grøten; noen tok østersskall til hjelp; andre brukte biter av shingel, atter andre bare nevene; ingen hadde skje. Den som spiste fortest fikk mest; den sterkeste tok den beste plassen; få gikk mette fra trauet." (side 36)

Vi får også innblikk i hvordan de fleste barna var husherrens egne. Det var han som besvangret kvinnene, og Douglass var selv mulatt. Dette førte ofte til at husfruene hatet dem - både kvinnene og barna - og kunne være enda mer brutal enn mennene. Mor og barn ble skilt for at det ikke skulle oppstå familiære bånd mellom slavene. Alt som gjorde dem menneskelige, ble brutt ned. Gjennom Douglass´ øyne får vi også innblikk i hvor nedbrytende det var for de hvite å ha slaver, som de kunne behandle som de ville. Når det kom en ny husfrue til en plantasje, var hun gjerne mild og snill - før hun ble den grusomste av dem alle (som tidligere nevnt kanskje nettopp fordi ektemannen "hadde seg med" de kvinnelige slavene). 

"En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass regnes som en klassiker innenfor sjangeren "slave-litteratur", og jeg anbefaler den sterkt! Selv om mye av det som står i boka er kjent fra før av, er det et viktig poeng med akkurat denne boka: Den var en av de tidligste bøkene innenfor sjangeren som faktisk bidro til opphevelsen av slaveriet. Boka er svært godt skrevet og nydelig oversatt og den hører med når man er interessert i denne type tematikk! Boka er et levende bevis på hvilken kraft som ligger i litteraturen!

"Den amerikanske historikeren Marion Wilson Starling har estimert at en tidel av de til sammen 60 000 slavene som antas å ha rømt fra sør til nord i årene før borgerkrigen har bidratt til å etablere slavefortellingen som sjanger - i form av intervjuer, foredrag og essays. Over hundre slavefortellinger skal ha blitt utgitt i bokform. Frederick Douglass´ "En amerikansk slaves liv er det mest berømte, og mange vil si også det beste, eksempelet på sjangeren. Her finner vi mange av slavefortellingens faste ingredienser: fra den innledende bekjentgjørelsen av forfatterens usikkerhet med hensyn til sin fødselsdag og herkomst, via beskrivelsen av atskillelsen fra familiemedlemmer og den gradvise utviklingen av lese- og skriveferdigheter, portretteringen av brutale oppsynsmenn og husherrer, og til slutt, naturligvis, flukten til Nordstatene. I tillegg var bokas "svarte budskap" opprinnelig lagt i en "hvit konvolutt", for å bruke John Sekoras treffende bilde - en vanlig praksis all den tid slavefortelliger som regel var bestillingsverk fra antislaveribevegelsen stilet til den hvite middelklassen: To prominente hvite menn - den ene av dem New England-abolisjonistenes spydspiss William Lloyd Garrison - måtte gå god for Douglass i blomstrende vendinger før han selv fikk komme til orde. (Forordene er utelukkende av historisk interesse og utelatt fra den herværende oversettelsen.) Men bokas litterære kvaliteter var høyst uvanlig for sjangeren, og Douglass ble rikelig belønnet. I løpet av årene før borgerkrigen solgte boka høyst anstendige 30 000 eksemplarer, ble et uvurderlig verktøy for abolisjonister, og en sentral inspirasjons- og informasjonskilde for Harriet Beecher Stowes tidobbelt så populære roman (som ifølge anekdoten altså "startet den store krigen"). En amerikansk slaves liv ble grunnsteinen i en litterær og politisk karriere som på den tida aldri hadde sett sin like blant svarte i Vesten." (fra etterordet på side 152-153)

Utgitt: 1845
Originaltittel: Narrative of the Life og Frederick Douglass, An American Slave
Utgitt første gang i Norge: 2015
Forlag: Vidarforlaget 
Oversatt: Frode J. Riopelle
Antall sider: 165 (inkl. etterord av oversetteren)
ISBN: 978-82-7990-295-9
Boka har jeg mottatt fra forlaget



Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhjerte - 14. oktober 2015 

Send meg en link dersom du selv har skrevet om boka på bloggen din eller andre steder!

søndag 7. september 2014

Amin Maalouf: "Identitet som dreper"

Et essay om identitet, som burde vært pensum for våre politikere!

Amin Maalouf (f. 1949) har utgitt en hel del bøker, som alle har det til felles at de omhandler viktige spørsmål i livet; om å leve i eksil/være den som dro fra familie og venner, om å ha flere kulturelle bein å stå på, om opplevelsen av å være noe splittet fordi man står med et bein i hver leir osv. Jeg er på ingen måte noen stor Amin Maalouf-kjenner, siden jeg kun har rukket å lese fire bøker av ham så langt i mitt liv. Samtlige leste bøker er omtalt her på bloggen min. Selv om Amin Maalouf er en mesterlig forteller, noe som ikke minst kommer svært tydelig frem i hans romaner "Leo Afrikaneren" og "De forvillede", må jeg likevel innrømme at det er essayisten Maalouf jeg fremfor alt beundrer høyest. Hans bok  "Verden i ubalanse" hører til noe av det beste jeg har lest. 

I boka "Identitet som dreper" som utkom så tidlig som 1998 - en ambisiøs og kanskje litt skremmende tittel - starter forfatteren med å forsøke å definere hvem han er. Han er født i Libanon, oppdratt i den kristne tro, behersker arabisk, bor i Frankrike og skriver på fransk - og hvis han i tillegg trekker inn noen slektninger her og der med litt andre preferanser, så har han riktig mange elementer i sin person som danner mennesket Amin Maalouf. Han mener at man ikke kan være halvt det ene eller det andre. Derimot er man alt - alt på en gang

"Jeg har ikke flere identiteter, jeg har en eneste, og den består av alle de elementene som har formet den, ifølge en helt spesiell "dosering" som aldri er den samme fra person til person. 

Iblant, når jeg har avsluttet en uhyre detaljert beskrivelse av nøyaktige hvilke grunner jeg har for å gjøre krav på alle mine tilhørigheter, hender det at en eller annen kommer bort til meg, legger hånden på skulderen min og mumler: "Det var riktig av Dem å uttale dem slik De gjorde. Men hva er det De føler, i dypet av Dem selv?" (side 7-8

Dette spørsmålet avslører ifølge forfatteren et svært utbredt menneskesyn som er farlig. For det indikerer at det er en kjerne i alle mennesker som er uforanderlig, og som ikke påvirkes av noe annet som siden skjer i vedkommendes liv. Det er dette som f.eks. skaper frykt kanskje spesielt for muslimer - at det skal bli "for mange av dem", og at enhver muslims drøm er å innføre sharia-lovgivning i det landet de har valgt å bosette seg i. Når slike holdninger får rotfeste, blir det vanskelig å oppdage hvert unike menneske, som er seg selv - på godt og vondt. 

Det er nærliggende å trekke inn hetsen vi har opplevd mot Faden, den unge kvinnen som førte an da tusenvis av muslimer valgte å demonstrere mot muslimske ekstremister i Oslo sentrum for en drøy uke siden (i slutten av august 2014). For ikke å snakke om Hadia Tajik tidligere denne siste uka (i begynnelsen av september 2014) ... Til og med norske skeptikere har gått ut mot begge disse kvinnene og hevdet at egentlig - i dypet av seg selv - så ønsker de sharia-lovgivning i Norge. Fordi man åpenbart tror at alle muslimer er bundet sammen i en slags hemmelig orden og egentlig ønsker å overta landet vårt. Dessuten har man satt likhetstegn mellom en bitte liten del av deres identitet, blåst den opp til det ugjenkjennelige og definert dette som sannheten om hele personen. Som om vedkommende ikke hadde evne til selvstendig tenkning selv. Det er til å få grøsninger av!

Samtidig som en kompleks identitet kan gjøre at man får mange bein å stå på, kan den også forsnevre synet på mennesket man har foran seg. Det viktigste et samfunn kan legge opp til er at man får lov til å være alt man er - uten å måtte velge. Dersom man tvinges til å velge, fordi dette er den eneste måten man kan bevare sin egenart på, kan det bli farlig. For fundamentalistiske islamister har religionen blitt den eneste tilhørigheten man har valgt, og i verste fall kan dette skape terrorisme og mordere, mener Maalouf. 

Om det å være kristen og araber skriver Maalouf på side 19:

"Men det må også sies at det  både være arabisk og kristen er en svært spesiell situasjon. Man tilhører en absolutt minoritet og det er det ikke alltid lett å leve opp til. Man blir dypt og varig merket av det, og for min del vil jeg ikke benekte at det har vært avgjørende for de fleste av de valg jeg har måttet treffe i mitt liv; også det å skrive denne boken. 

Hvis jeg således betrakter hver av disse delene av min identitet separat, føler jeg nærhet til godt og vel halvdelen av alle mennesker, enten gjennom språk eller religion. Hvis jeg derimot ser de samme to kriteriene under ett, står jeg overfor det som er min særegenhet. 

Jeg kunne betrakte alle tilhørigheter på samme måte: det faktum at jeg er fransk er noe jeg deler med rundt seksti millioner andre personer, det at jeg er libanesisk deler jeg med åtte til ti millioner, hvis jeg regner med diasporaen. Men hvor mange andre enn jeg er både franske og libanesiske? Aller høyst et par tusen.

Hver av mine tilhørigheter forbinder meg med et stort antall mennesker. På den annen side: jo flere tilhørigheter jeg ramser opp, jo mer spesifikk blir min identitet."

Identitet redusert til kun én tilhørighet er det som i følge Maalouf får mennesker til å innta en partisk, sekterisk, intolerant, herskesyk og iblant susisidal holdning, som i verste fall kan forandre dem til mordere og morderes medløpere. Et forvrengt verdensbilde følger som regel med. Man er kun opptatt av sin ene tilhørighet og evner ikke å sette seg inn i hvordan "de andre" har det. 

Hva er det som gjør at Vesten under kristendommens dominans har vist seg å være så fornyende rent samfunnsmessig, mens landene som er dominert av islam har vist den motsatte utviklingen? Man kan vel ikke akkurat si at kristendommen tradisjonelt har vært en tolerant religion, jf. inkvisisjonen, tvangskristning, kolonialisering av den tredje verden etc. Sånn sett kan man faktisk hevde at moderniseringen har skjedd på tross av kristendommen, fordi kirken har strittet imot nær sagt et hvert fremskritt, men har måttet gi seg til slutt. Mens islam tradisjonelt sett har vært en svært fredelig religion, og hvor både kristne, jøder og muslimer har levd i fredelig sameksistens i århundrer mange steder i verden. Mens det altså i dag er motsatt ... Hvorfor? Kan det være at trusselen fra Vesten eller all den amerikaniseringen vi står overfor, gjør at store folkegrupper finner én felles identitet - som muslimer? Slik at det blir et "vi" og "dem", og at "de andre" oppleves som truende for deres eksistens og derfor må motvirkes? 

"Jeg slutter meg altså ikke til den gjengse oppfatningen som er så utbredt i Vesten, og som av bekvemmelighet anser den muslimske religion som kilden til alt det vonde man lider i de samfunn som bekjenner seg til den. Som jeg tidligere har hevdet, tror jeg heller ikke vi helt kan skille mellom en trosretning og skjebnen til dens tilhengere. Men det forekommer meg at religionenes innvirkning på menneskene altfor ofte overdrives, mens vi derimot overser menneskenes innvirkning på religionen." (side 55)

Det er enkelt å tolke sin religion i toleransens og åpenhetens ånd når det går godt i samfunnet, mens det motsatte blir tilfelle når det går litt dårligere. Antakelig tilspisses dette ved at Vesten har hatt tilgang til mye mer velstand enn hva den muslimske verden tradisjonelt har hatt. 

"Når jeg snakker om samfunnets innvirkning på religionen, tenker jeg for eksempel på at når den tredje verdens muslimer går så voldsomt løs på Vesten, så er det ikke bare fordi de er muslimer og Vesten er kristent, men også fordi de er fattige, undertrykte og forhånede, mens Vesten er rikt og mektig. Jeg sa "også", men mente egentlig "fremfor alt". For når jeg ser på dagens militante muslimske bevegelser, er det lett å fornemme påvirkningen fra sekstiårenes fokusering på den tredje verden, både i retorikk og resonnement. Men jeg leter forgjeves etter en bakgrunn i islamsk historie. Disse bevegelsene er ikke produkter av islams historie, men av vår egen tid, med dens spenninger, forvrengninger, skikker og skuffelser." (side 58)

Maalouf trekker også frem menneskenes hang til å skylde på andre. De forskjellige folkegruppene har drevet med dette i all tid. Ekstremisme er et veldig nytt fenomen, og det er i første rekke nasjonene - ikke religionen - som har regjert i de muslimske Middelhavsområdene (side 71).  

Idet boka nærmer seg slutten kommer Amin Maalouf inn på hva som skal til for å skape et sunt samfunn hvor det er plass til alle. Det handler om å anerkjenne flere tilhørigheter innenfor et nasjonalt kollektiv - både språklige, religiøse, regionale m.m. - fordi dette kan bidra til avspenning og et sunnere forhold mellom de ulike befolkningsgruppene. Det skal imidlertid lite til før tiltak kan få den motsatte effekten, nemlig at man lager ghettoer for enkeltgrupper, ikke integrering slik meningen var. Dessuten må man for all del unngå systemer som oppfattes diskriminerende, fordi man da bare erstatter en urett med en annen. Dette kan igjen føre til ytterligere splittelse.

"Hvis vi vil redusere ulikheter og spenninger som skyldes rasemessige, etniske eller religiøse forskjeller, finnes det bare én fornuftig og hederlig vei, nemlig å virke for at hver borger skal behandles som en hel borger, uavhengig av hvilke tilhørigheter han måtte ha. Det er klart at slike vyer ikke kan bli til virkelighet over natten, men det er ingen grunn til fortsatt å gå i motsatt retning." (side 127)

Mens jeg leste Maaloufs bok måtte jeg hele tiden minne meg om at boka ble skrevet i 1998 - lenge før 11/9, lenge før valget av den fargede presidenten Omaba, før internett virkelig tok av, før den arabiske våren ... Mitt inntrykk er at han - når han skuer fremover - nesten er profetisk. Vi har fått mer terrorisme, men USA har fått sin fargede president! Tittelen - Identitet som dreper - har dessuten fått en "dypere" mening ... Ikke til å undres over at Amin Maalouf i de senere år har vært en yndet foredragsholder om identitet - basert på sitt essay "Identitet som dreper". 

Jeg ønsker sterkt og inderlig at flere skal få øynene opp for denne boka, som fremdeles er lett tilgjengelig og inneholder en rekke almenngyldige synspunkter. Boka burde være pensum for alle som skal bekle offentlige stillinger - og kanskje for politikere spesielt! Jf. den fordummede debatten som har funnet sted rundt Hadia Tajik og Faden i de siste par ukene. Amin Maalouf er ikke bare en meget klok mann, men han har i aller høyeste grad brukt sin helt spesielle bakgrunn til å berike verden med sine bøker! 

"Identitet som dreper" er en tankevekkende, lærerik bok som man bør lese langsomt, for å klare å fordøye det han kommer med underveis. Og dersom vi tror at det er religionene som har ansvar for de verste katastrofer som har rammet menneskeheten spesielt i det 20. århundre, så tar vi altså feil. Det beste med hele boka er at forfatteren aldri velger side eller legger skylden på noen av partene. Og jeg får ikke inntrykk av at det er fordi han av prinsipp vil unngå å velge side. Derimot viser han hvordan det ene påvirker det andre, slik at det i dag er umulig å si hva som kom først - høna eller egget ... Den eneste farbare vei er anerkjennelse av ulikheter for å oppnå tillit og respekt på tvers av etnisitet, religion, nasjonalitet, språk etc. Når tillit og respekt er på plass, kan man også snakke sammen på et høyere nivå og være i posisjon til å kritisere det hos hverandre som er mindre bra, uten å bli oppfattet som nedlatende eller respektløs.

Jeg avslutter denne omtalen med et sitat fra side 48 i boka:

"Da må jeg imidlertid minne dem om at de verste katastrofer det tjuende århundre har sett, som despotisme, forfølgelse og tilintetgjørelse av all menneskelig frihet og verdighet, ikke kan tilskrives religiøs fanatisme, men tvert imot en fanatisme som enten angrep religionen, som marxismen, eller vendte den ryggen. som nazismen og en del andre nasjonalistiske doktriner. Det er riktig at det etter 1970-årene ser ut til at religiøs fanatisme virkelig har tatt en dobbel munnfull for å ta igjen de andres forsprang, men den har ennå langt igjen. 

Det tjuende århundre har lært oss at ingen enkelt lære per definisjon er frigjørende. Alle kan skli ut, alle kan være fordervet, alle har blod på hendene, såvel kommunismen, liberalismen, nasjonalismen, alle verdensreligionene, eller sågar sekularismen. Ingen har monopol på fanastisme, ei heller på humanisme."

Måtte forlaget sørge for at Maaloufs sakprosabok "Korstogene sett fra arabernes side" igjen ble tilgjengelig for det lesende publikum!

Utgitt: 1998
Originaltittel: Les identités meurtrières
Utgitt første gang på norsk: 1999
Forlag: Pax
Oversatt:Per E. Fosser 
Antall sider: 137
ISBN:  82-530-2528-9
Boka har jeg kjøpt selv.


Amin Maalouf (Foto: Ukjent)
Andre omtaler av boka og forfatteren m.m.:
- Aftenposten v/Per Kristian Haugen - 10. desember 2008 - Vi trenger mer enn én identitet
- Dagbladet v/Lill Salole - 6. november 2013 - Identitet som dreper eller beskytter - "FOR Å SKAPE trygge identiteter som beskytter må foreldre og storsamfunn utvide rammene for tilhørighet hos dem som vokser opp i en migrasjonskontekst. Som Amin Maalouf skriver i sin bok «Identitet som dreper»: «Hvis ikke disse personene får leve ut sitt mangfold av tilhørigheter, hvis de evig og alltid skal oppfordres til å velge leir, kalles til å finne sin plass i stammens rekker, ja, da er det grunn til å frykte hvordan det skal gå i verden»."
- Dagen v/Kari Fure - 11. januar 2008 - Når identitet blir livsfarlig - "Hvis man fullt ut aksepterer sitt eget mangfold, er det en berikende og frodig opplevelse, sier Maalouf."
- Blend - Norges flerkulturelle magasin v/Shazia Sarwar - 2. februar 2007 - Omtale: "Identitet som dreper""Boka burde være obligatorisk for alle i det moderne vestlige samfunn og også verden for øvrig. Maalouf sine kunnskaper og analyser kan bidra til å øke forståelse mellom forskjellige etniske grupper og nasjoner. Det beste med boken må være at den verken er belærende eller sytende. Den forteller ikke at noen har rett og andre feil. Det den viser er hvordan menneskets oppfatning av sin identitet henger sammen med den hverdagen han lever i. Har du oppfattelsen av at noen angriper en bestemt del av din identitet vil du forbinde deg mer med akkurat den delen. I dagens verden kan vel dette godt sies om muslimer og oppblomstringen av konservativt islam."