Nora Manin er et resultat av en romanse moren hennes en gang hadde med en veneziansk mann. Faren døde rett etter hennes fødsel, og selv vokser hun opp i London sammen med sin mor, en etter hvert meget forbitret kvinne. Da Noras ekteskap brått tar slutt, bestemmer hun seg for å bryte opp fra sin vante tilværelse, og så flytter - eller rettere sagt flykter - hun til Venezia. Drømmen er å bli glassblåser på Murano, en liten øy utenfor Venezia.
I Venezia lykkes hun i første omgang med å få seg jobb som glassblåser, mye takket være familienavnet Manin. Nora tar tilbake sitt opprinnelige navn Leonora, og gjør det hun kan for å bli integrert i Venezias liv. Hun er besatt på å finne ut av sin forfaders skjebne, Corradino Manin. Hans glassblåserkunst var viden kjent på slutten av 1600-tallet.
Alt ser ut til å gå Leonoras vei, helt til gamle hemmeligheter om svik dukker opp i dagspressen. Alle vil nemlig ikke Leonora vel, og det viser seg at enkelte opplever det temmelig provoserende at hun tilsynelatende lykkes for lett. Parallelt med Leonoras historie, følger vi Corradino og de øvrige glassblåsernes liv på Murano rundt 1681. Ludvig XIV, selveste Solkongen, var på denne tiden i gang med å bygge Versailles, et slott han ønsket skulle bli det mest storslagne i hele Europa. I en tid da speil var verdt sin vekt i gull, planla den franske kongen å bygge speilsalen. Og for å få det til, trengte han å få tak i forretningshemmelighetene til glassblåserne på Murano, som nærmest levde et slavelignende liv på øya. Corradino solgte øyensynlig sjelen sin til Solkongen, og spørsmålet som det gjenstår å finne svar på til slutt er om han var en helt eller en skurk. Corradinos skjebne griper praktisk talt inn i nåtiden og påvirker Leonoras liv på det mest avgjørende - både hva gjelder hennes glassblåserkarriere og i hennes kjærlighetsliv.
Jeg likte boka, måten den er skrevet på og fortellingen som sådan. I tillegg var det interessant å få innblikk i livet på Murano opp gjennom tidene. Jeg har selv vært noen ganger i Venezia, og synes selvsagt det var ekstra morsomt at jeg kunne kjenne meg igjen nesten uansett hvilket smug som ble beskrevet. Denne boka kan jeg trygt anbefale, selv om den mangler noe for å få toppskår.
