"Gjenforeningen" (Regissør: Anna Odell)

Et spennende kunstprosjekt om mobbing

Anna Odell (f. 1973) er en svensk kunstner og filmregissør som debuterte med filmen "Gjenforeningen" i 2013. Fra  før av hadde hun laget en kunstfilm som sitt eksamensarbeid - "Ukjent, kvinne 2009-349701", et prosjekt som vakte oppsikt fordi hun brukte seg selv som pasient i psykiatrien for å avsløre ulike maktstrukturer innenfor jussen.

Og brukt seg selv har hun også gjort i filmen "Gjenforeningen". Selv opplevde hun å bli mobbet i samfulle ni år på grunnskolen, og dette har satt sine spor. Da hun i tillegg fikk høre at det hadde vært en 20 års jubileumsfest hvor alle bortsett fra hun var invitert, bestemte hun seg for å lage film om dette. 

Filmen handler kort og godt om hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt invitert. Der hun ankommer en fest hvor alle klemmer og kysser hverandre, mens hun nok en gang merker at de aller fleste forholder seg til henne på en avmålt måte. Vi aner mye dårlig samvittighet hos enkelte, samtidig som de tidligere klassekameratene er opptatt av hvor spesiell hun tross alt var, og er hun ikke veldig spesiell fremdeles, mon tro?

På festen som Anna forestiller seg at hun er invitert på, tar hun tidlig ordet og forteller de andre hvordan hun hadde det mens hun gikk på skolen. Der hun ble oversett og unngått. Ingen ville sitte ved siden av henne med mindre noen var syke, og hun ble holdt for narr på en klassetur. Det var som om hun var besmittet med noe de andre ikke ønsket å komme i berøring av. Mens Anna snakker, kikker enkelte skamfullt ned mens andre blir forbannet. Er de ikke på en fest for å hygge seg, kanskje? Og dersom Anna trenger en terapeut, kan hun vel ta dette ut et annet sted? 

Så reiser en annen gutt i forsamlingen seg, han som var mest populær av alle mens de gikk sammen på skolen. Han forteller en helt annen historie enn den Anna nettopp har formidlet. En historie om samhold og mye moro. Dette gjør Anna eitrende forbannet, særlig fordi akkurat han var den hun oppfattet som den verste, der han ravet øverst i klassehierarkiet. Ikke at han egentlig kom med noen direkte utfall mot henne. Det var vel snarere det at han ikke gjorde noe som helst, og i tillegg overså Anna fullstendig i samfulle ni år, mens de gikk i samme klasse. På den måten legitimerte han mobbingen, og han så en annen vei da den fikk sine styggeste og verste utslag. Anna reiser seg etter at han har snakket, og dette blir starten på en spiral hvor den sympatien vi hadde for henne gradvis forsvinner. For går hun ikke så altfor langt i sin bitterhet? Til slutt ender det med regelrett slosskamp og Anna blir båret ut av lokalet og skuffet inn i en taxi, ydmyket og forlatt. Mens de andre fortsetter festen og er skjønt enige om at det i alle fall ikke var dem det var noe i veien med ... Dessuten var de jo barn den gangen, og hvem kan vel egentlig stille barn til ansvar for det de en gang gjorde?

Det hele er altså bare en film, et kunstprosjekt som Anna har konstruert ut fra en idé om hvordan en slik gjenforening kunne ha fortonet seg dersom hun hadde blitt invitert ... 

Nå begynner det egentlige prosjektet - nemlig å invitere de tidligere klassekameratene til å se filmen sammen med henne og kommentere det de ser. Mens hun ringer rundt, møter hun motbør. Enkelte ønsker åpenbart ikke å si at de ikke vil møte henne igjen, men klarer ikke å si nei og kommer med tåpelige unnskyldninger. Andre sier at de skal ringe tilbake, uten at de gjør det. Men sånn ca. 1/3 av Annas tidligere klassekamerater møter faktisk opp, og dette er den spennende delen av historien. For hva tenker de når de ser filmen? Noen blir svært opptatt av å finne ut hvem som spiller dem selv, en - den mest populære gutten i klassen - skjønner ingenting og er redd for å få sitt gode navn og rykte ødelagt av Annas film, mens en tredje faktisk "legger seg flat" i forhold til hva han har påført henne av smerte. Underveis blir det et poeng hvem som egentlig sørget for at Anna ikke skulle inviteres, og de skylder på hverandre. 

Anna tar ordet på gjenforeningsfesten

Anna treffer også den verste mobberen ved å oppsøke hjemmet der han bor. Vi aner at denne mobberen ikke har forandret seg siden skoledagene. Han er den samme nokså følelsesmessig avstumpede gutten nå som den gang, uten evne til empati for Anna eller for den saks skyld noen andre. 

Hva sitter Anna igjen med etter at prosjektet er så godt som fullført? Å lage film om sine klassekamerater må vel være den ultimate hevnen? Men det er ikke hevn hun er ute etter, men å belyse problemet mobbing fra flest mulig sider. Filmen viser med all tydelighet at de tidligere maktstrukturene som gjaldt i den opprinnelige klassen, fremdeles gjelder. Det er de samme som sitter med definisjonsmakten på hvem som var kule og ukule, inne eller ute. Men å få stempelet mobber på seg, det vil de alle ha seg frabedt. Her er det den gamle leksa om at offeret er den egentlig skyldige, som nærmest ba om å bli plaget fordi han/hun var så spesiell. 

Scene fra gjenforeningsfesten

Scene fra gjenforeningsfesten

Et aspekt ved filmen som jeg faktisk savnet, var hvor alle de voksne var den gangen Anna var barn. Foreldrene, lærerne? Som regel er det kanskje nettopp der legitimeringen av mobbing ligger - foreldre som daglig snakker dritt om andre rundt middagsbordet mens barna hører på, som feller dommer over andre uten å vite hvilke byrder de bærer, lærere som ikke orker å gripe inn når elever de selv innerst inne misliker blir plaget av andre. Dette sier filmen intet om. 

Noe Anna Odell virkelig får synliggjort er at det ikke bare er de aktive mobberne som er ansvarlige, men at også de passive - de som sitter med definisjonsmakten fordi de befinner seg øverst i makthierarkiet - faktisk kan sitte med det største ansvaret når det kommer til stykket. Manglende inkludering, utestengning og isolasjon er noe av det verste man kan påføre et barn, og dette var kjernen i det Anna selv opplevde. Hvem hadde egentlig ansvaret for å bryte isen og ta henne inn i varmen? "De andre"? Dermed pulveriserer alle ansvaret bort fra seg selv, med den følge at ingen gjør noe - heller ikke etter 20 år ... 

"Gjenforeningen" er en utrolig sterk og viktig film, som man bør få med seg! Jeg anbefaler den varmt! Se den sammen med tenåringsbarna og diskuter den etterpå!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Återträffen
Genre: Drama
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Christopher Wollter, Fredrik Meyer, Mikaela Ramel, Minna Treutiger, Henrik Norlén m.fl. 
Spilletid: 89 minutter 

Carl-Johan Vallgren: "Havmannen"

En roman om ondskap

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002). Jeg har tidligere omtalt begge disse bøkene på bloggen min.

I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.

Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.

"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)

Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.

Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?

Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det ondskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.

Beskrivelsen av mobbingens karakter, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.

Utgitt: 2012
Originaltittel: Havsmannen
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 297

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Solgunn sitt

Carl-Johan Vallgren

Johan B. Mjønes: "Orkanger"

Om mobbing, skyld og hevn

Terje og Børge vokser opp i Orkanger. De er like gamle, går i samme klasse og er opptatt av fotball. Men der stopper også alle fellestrekk. For mens Terje blir mobbet, er Børge en mobber. Og han gjør livet til Terje til et sant helvete i viktige barndomsår. Ikke bare plager han Terje innbitt, men han tar også livet av den lille katten hans, brenner bort hele ansiktet til den lille kattepusen til den til slutt dør ...

Lenge forsøker Terje å skjule at han blir mobbet, for det er forbundet med så stor skam å være et mobbeoffer. Men så går Børge og gjengen litt for langt, og det blir tatt affære på skolen. Læreren blir involvert, og Børge synes det er dypt urimelig at han, som nesten ikke har gjort noen ting, får skylden. Han som bare ville ha det litt moro. Det var liksom ikke meningen å gå så langt, men så ble det slik, og det kan da ikke han ta hele skylden for ... ? Han lover bot og bedring og skal ta med Terje i fotballspillet i neste friminutt. Og Terje blir så glad for endelig å få være med, og skjønner for sent at bare hans blotte nærvær irriterer vettet av Børge, at han blir ansett som klengete når han dilter etter guttene. Og så smeller det igjen ...

I ettertid får vi vite at det er drapet på katten som gjorde at Terjes foreldre til slutt valgte å flytte fra stedet, bort fra all ondskapen som sønnen var omgitt av.

25 år senere er Terje tilbake i Orkanger. I mellomtiden har han utdannet seg til psykolog og har fått en samboer. Vi får høre at han har gått årevis i terapi for å komme over alle traumene fra barndommen, og at terapien har vært medvirkende til hans yrkesvalg. Han har tatt sin kones etternavn - som om han har ønsket å slette alle spor fra barndommen. Nå er han oppnevnt som sakkyndig i en barnefordelingssak som skal opp for herredsretten, og så oppdager han et kjent navn .... Børge er far til barnet i saken ...

Terje skulle ha sendt oppdraget som sakkyndig fra seg fordi han er inhabil, men så gjør han ikke det likevel. Selv føler han seg veldig habil, og tenker at denne saken verken handler om ham eller Børge. Derimot skal han ta stilling til barnets beste. Og da er det jo faktisk en fordel at han vet det han vet om Børge, kan se gjennom alle manipuleringene hans, redder barnet fra dette grusomme mennesket som han er overbevist om er like ond som for 25 år siden. Vi følger ham der han er på hjemmebesøk hos Børge og skal vurdere interaksjonen mellom ham og barnet, ei lite jente på 3-4 år. Problemet er bare at der andre ville ha sett et svært normalt far-datter-forhold, tolker Terje alt gjennom sine egne erfaringer med mannen han kjente en gang for 25 år siden ...

Dette er en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Fortellergrepet som forfatteren har valgt er spennende, fordi offer og overgriper - Terje og Børge - veksler på å være bokas jeg-person. Vi møter dem som barn, som 40-åringer og til slutt som gamle menn. Hele tiden skifter perspektivet, slik at vi får innblikk i hvordan de på hver sin måte (feil)tolker virkeligheten og lar dette få fatale konsekvenser for den andre og dens liv. Til slutt er det ikke gitt hvem som egentlig er offer og hvem som er overgriper, og sympatier og antipatier veksler alt etter hvilken rolle mennene inntar. Det handler om skyld, hevn og uante konsekvenser - to ødelagte mennesker med hver sin ballast i ryggsekken og som tolker verden ut fra dette. Mens Terje tross alt hadde foreldre som var svært, svært glade i ham, får vi mellom linjene vite at så ikke var tilfelle for Børge, hvilket mest sannsynlig var årsaken til at han var grusom mot andre som barn. Men en gang overgriper/mobber er ikke ensbetydende med at man nødvendigvis er slik hele livet. I møtet med Terje som sakkyndig - en mann han ikke kjente igjen - spiller det imidlertid ingen rolle at han er en god far for datteren sin. For Terje ser bare det han vil se, og tolker det fine han tross alt ser som et påtatt spill og et forsøk på manipulering.

Fortellerstilen i boka er nokså manende og repeterende og et stykke på vei fant jeg dette litt slitsomt. Jeg skjønte vel heller ikke poenget med dette, fordi historien som sådan kom mer enn tydelig frem. Likevel vil jeg si at boka er meget velskrevet. Første del - mobbesekvensen - burde rett og slett vært pensum i grunnskolen! Underveis i lesingen ble jeg både forbannet, oppgitt og kvalm. Kvalm over å lese om hvordan Børge pinte en kattunge til døde. Forbannet over at Terje valgte å stille som sakkyndig til tross for at han var inhabil, og oppgitt fordi hver av partene kun evnet å se sitt eget perspektiv. Men så var kanskje forfatterens hensikt også oppnådd? Dette er ikke en bok man kan forholde seg likegyldig til. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Haakon Strøm og Herman Sabado
Spilletid: 4 t 2 min.

Johan B. Mjønes

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten

Hilde Sandvik og Jon Risdal: "Hersketeknikk" (2007)

Slå tilbake med samme mynt eller vende det andre kinnet til?

De fleste av oss, enten vi er menn eller kvinner, unge eller gamle, befinner oss i privatlivets sfære eller på jobben, har opptil flere ganger i livet opplevd å bli utsatt for hersketeknikker fra andre. Kanskje har vi også brukt dem selv?

Teknikkene som beskrives i denne boka er mange, men usynliggjøring er nok den vanligste. Man blir oversett på et jobbmøte hvor man brenner etter å få ordet, ingen i familieselskapet vil høre om en spennende reise man har vært på, en annen kollega får all ære for din idé etc. På mange måter kan hersketeknikker minne om en avansert form for mobbing, men forfatteren understreker at det er vesentlige forskjeller mellom mobbing og trakassering.

Ved å avsløre hersketeknikkene, ufarliggjør man dem. Hensikten med slike teknikker er jo å vippe andre av pinnen eller sette dem ut av spill. Når man skjønner det som skjer, mister den andre overraskelsesmomentet. Like fullt er det vanskelig å ta igjen når man blir utsatt for hersketeknikker. Gjerne fordi det hele er så vidt subtilt at man selv fort kan bli latterliggjort dersom man sier fra ... Er man i mindretall og uten støttespillere til stede, kan man bare glemme det - man taper uansett.

Denne boka burde vært pensum på videregående skole!

Utgitt: 2007
Opplesere: Henriette Steenstrup m.fl.
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 34 min.

Journalist Hilde Sandvik 

Siviløkonom med master i retorikk Jon Risdal