"Inside Llewyn Davis" (Regissører: Joel og Ethan Coen)

En musikalsk film noir fra Coen-brødrene

Det er alltid forbundet med stor spenning når det kommer en ny film av Coen-brødrene. Samtidig har jeg erfaring med at jeg ikke alltid blir like begeistret. Slik var det f.eks. med "O Brother, Where Art Thou", og slik var det med "The Ladykillers". Like fullt - det er først og fremst de gode filmopplevelsene jeg husker best. Som "True Grit", "A Serious Man", "No Country for Old Men", "Burn After Reading", "Fargo", "The Big Lebowski " ... bare for å ha nevnt et knippe av dem. 

I "Inside Llewyn Davis", en film som er løslig basert på visesangerlegenden Dave van Ronk, møter vi den dessillusjonerte visesangeren Llewyn Davis. Bandets (bedre) halvdel Mike har tatt livet av seg, og nå er det bare ham igjen. Det er ingenting i veien med stemmen hans, og han er drivende god på gitar. Like fullt lar gjennombruddet vente på seg. Den nye skiva hans selger ikke i det hele tatt, og det er omtrent ikke mulig å skvise så mye som en cent ut av manageren hans. Llewyn har ikke en gang råd til et husvære, og lever derfor som en annen snylter på venner og bekjente. De få gangene han kanskje kunne ha fått til noe, er han så opprådd for penger at han alltid må ta til takke med en liten engangssum i stedet for å kunne se frem til royalities. 

Llewyn Davis på sofaen til en venninne han snylter på

Nå går det på stumpene løs, og vennene hans begynner for alvor å gå lei. Hvorfor kan han ikke bare ta seg en jobb som alle andre? Noe som ikke fremskynder en eventuell suksess, er at desperasjonen ikke akkurat gjør Llewyn til en sjarmklump. Under press gjør han så pass mange ufordelaktige ting at antall venner som ønsker å stå ham bi, skrumper faretruende inn. Til slutt bestemmer han seg for å reise til Chicago for å prøvespille for en av de virkelig store innenfor musikkbransjen, selveste Bud Grossman. Mye av filmen handler om denne reisen ... Så spørs det om Llewyn har noe som det er grunn til å tro på, eller om han like godt kan gi opp og prøve noe helt annet.

Venner som for lengst har gått lei Llewyn

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fantastiske. At man underveis støter på noen karrikerte personer er velkjent i Coen-filmene - som sekretæren på managerens kontor og som det japanske ekteparet som tilfeldigvis er på besøk da Llewyn er innom Gorfein-familien. Rent filmteknisk er "Inside Llewyn Davis" også imponerende med sitt film noir-preg, spesielt der scenene er hentet fra mørke og røykfylte spillebuler. Jeg likte også musikken svært godt. Alle pussighetene rundt Gorfein-familiens katt var dessuten herlige og lattervekkende. Like fullt ble jeg aldri berørt på noe vis mens jeg så denne filmen. Tvert i mot begynte jeg så smått å kjede meg litt underveis - på tross av alle filmens kvaliteter på flere plan. Historien ble for slapp og lite engasjerende, synes jeg. Alt i alt likevel en godt over middels fin film, men ikke en av Coen-brødrenes beste. Musikken gjør filmen verdt å se!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Inside Llewyn Davis
Nasjonalitet: USA og Frankrike
Språk: Engelsk 
Genre: Drama-komedie
Skuespillere: Oscar Isaac (Llewyn Davis), Carey Mulligan (Jean Berkey), John Goodman (Johnny Five), Justin Timberlake (Jim Berkey) m.fl.
Spilletid: 105 min. 

"The Artist" (Regissør: Michel Hazanavicius)

Perfekt ned til minste detalj!

Endelig har jeg fått sett "The Artist"! Jeg kom meg nær sagt som vanlig ikke på kino da den gikk, og måtte derfor vente på DVD-releasen. Og kanskje angrer jeg faktisk ikke rent lite på akkurat dét, fordi det selvfølgelig ville ha vært en helt annen opplevelse å se den i en kinosal på et digert lerret og med et ditto lydanlegg ...

"The Artist" er en svart-hvitt-stumfilm produsert i 2011, som "en romantisk hyllest til 1920-tallets filmindustri i Hollywood", for å sitere Filmwebs presentasjon av filmen. Hovedpersonen er George Valentin, en stor stumfilm-stjerne, hvis karriere er på hell pga. lydfilmens inntreden i filmverdenen. Det forhold at han nekter å forholde seg til lydfilm gjør ikke saken noe bedre.

Mens karrieren hans fallerer, forsøker en ung skuespillerinne som han en gang hjalp til å komme i gang med sin karriere, å hjelpe ham. Hun er nemlig forelsket i ham. Valentin er imidlertid så stolt, så stolt, og spørsmålet er hvor langt han faktisk må synke før han er i stand til å gripe hennes utstrakte hånd ...

Mine første minner om stumfilmer har jeg fra min tidligste barndom i Porsgrunn, hvor det var gratis kino 1. og 17. mai. Helan og Halvan og Charlie Chaplin dominerte på filmplakaten, inntil disse ble utkonkurrert bl.a. av Tarzan-filmer og Ali Baba og de 40 røverne. Det var derfor ren nostalgi å se "The Artist", som riktignok er så stilistisk finslipet at man faktisk kan kalle den stor kunst. Svart-hvitt-effektene utnyttes til fulle, og bare dette gjorde det til en stor opplevelse å se filmen. I tillegg krever selvsagt en stumfilm at skuespillerne spiller på helt andre strenger enn i en lydfilm. Ansiktsmimikken tas nesten ut til det karrikerte, godt underbygget av filmmusikken som ikke overlater veldig mye til fantasien. Det var veldig fascinerende å se denne filmen, som er perfekt ned til hver minste detalj. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi terningkast seks. Filmen har mottatt et imponerende lass med priser, og ble nominert til intet mindre enn 10 Oscars. Den vant til slutt fem av disse -  bl.a. for beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste originalmusikk og beste kostymedesign. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Artist
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, komedie, romantikk
Språk: Stumfilm
Skuespillere: Bérénice Bejo (Peppy Miller), Jean Dujardin (George Valentin), John Goodman (Al Zimmer), James Cromwell (Clifton), Penelope Ann Miller (Doris Valentin), Missi Pyle (Constance), Malcolm McDowell (butleren)
Spilletid: 96 min.