"Min beste uvenn" (Regissør: Werner Herzog)

Et gnistrende skuespilleportrett!

Regissøren Werner Herzog (f. 1942) og skuespilleren Klaus Kinski (f. 1926 d. 1991) laget i sin tid i alt fem filmer sammen; Aguirre, der Zorn Gottes (1972), Nosferatu: Phantom der Nacht (1979), Woyzeck (1979), Fitzcarraldo (1981) og Cobra Verde (1987). I dokumentaren "Min beste uvenn", som ble laget i 1999, forteller den kjente regissøren om sin hat-elsk-forhold til vennen og uvennen Klaus Kinski, som døde åtte år tidligere.

Det er et fantastisk bilde som tegnes av Klaus Kinski, kjent for sine intense og vanvittige raseriutbrudd. Han beskrives som særdeles vanskelig å samarbeide med, fordi han - dette legges det ikke skjul på - var ikke rent lite gal. Hans raseriutbrudd skapte tidvis store problemer under filmopptakene, særlig når de f.eks. samarbeidet med urbefolkning-indianere som er vant til å løse sine problemer og vanskeligheter på en langt mer stillferdig måte. Skrekkslagne sto de og så på den gale mannens raseriutbrudd, og Werner Herzog selv fryktet at de skulle forlate film-settet. Den som imidlertid truet med å forlate det hele var Kinski, og Herzog truet med å drepe ham dersom han dro sin vei. Herzog måtte også minne om at filmen - selveste kunsten - var viktigere enn følelsene mellom dem. Ved en anledning var imidlertid Werner Herzog så rasende på Klaus Kinski at han planla å bombe huset hans, og bare en tilfeldighet gjorde at det ikke ble noe av planene ... Men vi aner vel et lite lekende smil i munnviken til den erfarne regissøren, mens han forteller denne historien?

Så hva var det som gjorde at Werner Herzog - mot bedre vitende - gang på gang valgte å samarbeide med Klaus Kinski likevel? I løpet av dokumentaren forsøker han å gi noen svar. Regissøren ønsket noen ganger å bruke Kinskis raseri og voldsomme energi i kunstens tjeneste, og han visste nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på. Som i den legendariske filmen "Fitzcarraldo", som ble en film helt i øverste stjerneklasse mye takket være Klaus Kinski selv.  Men hver gang en film var ferdig innspilt, var de begge lykkelige over å slippe å forholde seg til hverandre mer. Bare for å lengte etter å samarbeide før det var gått særlig lang tid.

Werner Herzog forteller om mange episoder med Klaus Kinksi mens de laget de tidligere nevnte fem filmene sammen. Vi får også se sekvenser fra disse filmene, og jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i hvilket fyrverkeri - på godt og vondt - denne mannen må ha vært. Midt oppi all galskapen er det like fullt mye kjærlighet fra regissørens side overfor denne hans mest krevende samarbeidspartner i løpet av film-karrieren. Han griper seg mange ganger i å savne å kunne slå armene rundt ham - hans beste uvenn så langt i livet. Vi får også møte et par av Kinskis kvinnelige motspillere, og det spennende er at de kan fortelle om en meget ømsinnet, hensynsfull og ivaretakende mann. Altså et fullstendig annerledes bilde enn det alle andre tegner av ham. Og når Herzog i avslutningen av filmen har valgt å ta med et opptak av en Klaus Kinski som leker seg med en fargerik sommerfugl, så skjønner vi at det er et sammensatt forhold disse to tross alt hadde. De laget - så langt jeg har erfart (uten at jeg har sett alle filmene enda) - fantastiske filmer sammen som har satt spor etter seg i filmhistorien. Intet mindre enn tre av dem - Aguirre, Nosferatu og Fitzcarraldo - er f.eks. tatt med i "1001 filmer du bør se før du dør". Sånn sett hadde de antakelig et gjensidig avhengighetsforhold som gjorde at de holdt ut med hverandre på tross av sitt motsetningsforhold ...

Dette er ett av de mest utrolige og fascinerende skuespillerportrettene jeg har sett på film! Og fordi Herzog balanserer det hele så fint - Kinski kan tross alt ikke komme tilbake å forsvare seg selv - må det bli terningskast seks!

Innspilt: 1999
Originaltittel: Mein liebster Feind
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Klaus Kinski, Werner Herzog, Claudia Cardinale
Spilletid: 95 min. 

Klaus Kinski går løs på Werner Herzog

Klaus Kinski i filmen Aguirre, der Zorn Gottes

Klaus Kinski og Claudia Cardinale

"Fitzcarraldo" (Regissør: Werner Herzog)

Genialt om galskap og besettelse 


Innspilt: 1982
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Klaus Kinski (Fitzcarraldo), Claudia Cardinale (Molly), José Lewgoy, Paul Hittscher, Miguel Angel Fuentes
Spilletid: 121 min.

Operaelskeren Fitzcarraldo drømmer om å bygge et operahus langt, langt inne i Amazonas´ regnskog. De fleste mener at han er splitter pine gal, og på mange måter har de vel også rett. Ingen ved sine fulle fem går løs på et slikt umulig prosjekt.

Fitzcarraldo har imidlertid én som tror på ham! Venninnen og bordellmammaen Molly blir med som kompanjong, og er med på å finansiere innkjøp av en rusten holk av en dampskip-båt, som får navnet Molly Aida. Denne blir pusset opp, og Fitzcarraldo får tak i et brokent mannskap med tanke på ferden han har tenkt å legge ut på. Han må nemlig legge seg opp en formue før han kan gå løs på selve operahus-prosjektet, og dette har han tenkt å få til ved å tjene penger på gummi.

I henhold til Perus lover må eiendommen han har skaffet seg tas i besittelse innen ni måneder. Ellers mister han eiendomsretten. Sammen med en kaptein som har vært ute i hardt vær før, en alkoholisert kokk, en dyktig indiansk maskinist og ellers mye kreti og pleti av mannskap, legger de ut på ferden oppover Amazonas-elven.

Jo lenger opp i elven de kommer, dess mer engstelig blir det overtroiske mannskapet til Fitzcarraldo. Og en dag stikker de rett og slett av. Tilbake er kun Fitzcarraldo, kapteinen, maskinisten og kokken. De vet at en nokså fiendtlig indianerstamme holder øye med dem inne ved elvebredden, og Fitzcarraldo har klokketro på at litt opera med Caruso som tenorsanger, vil gjøre indianerne mer vennligsinnet. Så dukker det opp mengder med indianere i små båter. Fitzcarraldo og mannskapet hans lurer selvsagt på hva de vil, men spiller på en kjent myte som de vet at indianerne tror på: en hvit mann med en båt skal i følge deres myter dukke opp som en redningsmann. Og denne hvite redningsmannen ... ligner kanskje til forveksling Fitzcarraldo?

Til alt overmål viser det seg at forholdet mellom mannskapet og indianerne skal bli svært så viktig og nyttig. For mellom Fitzcarraldo og hans drøm om et operahus inne i jungelen, står det et fjell. Og over dette fjellet må båten fraktes ... Og til denne jobben trenger de arbeidskraft. Masse arbeidskraft!

Dette er en fascinerende film om en mann som ikke lar seg stoppe av det tilsynelatende umulige. Det er intet i forbindelse med filmen som tyder på at dette er en historie fra virkeligheten. I alle fall har ikke jeg klart å finne noe som tyder på dette. Desto mer fascinerende er det imidlertid å lese om filmens tilblivelse. Det var i alle fall da jeg skjønte at dette umulige prosjektet egentlig handler om regissøren og hans drøm! For regissøren nektet å foreta noe annet enn en 100 % autentisk filmatisering av dampskipet som fraktes over fjellet. Her er det ingen filmtriks ute og går, for skipet dras altså over fjellet ved hjelp av menneske-krefter! Bare dét er ikke rent lite imponerende!

Filmen er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her fremgår det at forholdet mellom regissøren og Kinski var preget av "gjensidig fiendtlighet og direkte aggresjon dempet av gjensidig beundring". I og med at filmingen foregikk i Perus og Equadors jungel, måtte filmtemaet takle mange av de samme utfordringene som rollefigurene ble utsatt for, og mere til. Sykdom og død var en del av filmhverdagen, og scenen med dampskipet som havner i de farlige elvestrykene, er dønn realistisk. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så glitrende at man nesten kan lure på om de også var helt autentiske. Galskapen som Kinski formidler, noen ganger nesten opp mot det surrealistiske, var besnærende. Mannskapet og indianerne som de møtte underveis virket så realistiske at jeg nesten glemte at det hele bare var film. Spenningen som bygget seg opp flere ganger underveis, holdt meg i et jerngrep. For øvrig var det mye vakker filming av naturen i jungelen. Jo, dette er en stor film som fortjener terningkast seks! 

Claudia Cardinale og Klaus Kinski som hhv. Molly og Fitzcarraldo

Fitzcarraldo hadde klokketro på at Carusos musikk bygget broer mellom mennesker

Dampskipet Molly Aida trekkes over fjellet