Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Clint Eastwood. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Clint Eastwood. Vis alle innlegg

lørdag 25. november 2017

Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg


På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 


Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 


"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 


"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 


Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.


Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!


Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.


Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.

onsdag 12. juli 2017

"Flukten fra Alcatraz" (Regissør: Don Siegel)


Alcatraz-filmen fremfor noen!

Alcatraz er en liten øy - 500 meter lang - som ligger i San Francisco-bukta. Opp gjennom tidene har øya hatt mange forskjellige funksjoner, men fra 1934 til 1963 - i 29 år - ble den benyttet som fengsel for fanger som det var knyttet særlig stor rømningsfare til. Øya er nemlig omgitt av iskaldt hav med lumske strømningsforhold, og fengselet ble av den grunn ansett som umulig å rømme fra - i alle fall med livet i behold.

I alt 36 rømningsforsøk ble i årenes løp foretatt, og 15 av dem som prøvde å rømme, ble drept under forsøket. Det var imidlertid tre fanger som rømte fra øya og som man aldri fant igjen - verken døde eller levende - og mange myter er spunnet rundt dem. Dette gjaldt fangene Frank Morris og brødrene John og Clarence Angelin. Klarte de virkelig å komme seg unna med livet i behold, eller tok havstrømmene med seg likene av dem slik at disse aldri noen gang dukket opp igjen? Ingen vet dette sikkert. "Flukten fra Alcatraz" med Clint Eastwood i rollen som Frank Morris - hjernen bak det hele - er historien om denne flukten.


Utspringet er spisesalen, der fangene inntok sine måltider med panoramautsikt
inn mot San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen år siden sist jeg så denne filmklassikeren. Etter å ha vært på Alcatraz tidligere i sommer - hvilket var oppfyllelsen av en årelang drøm - var det helt selvsagt at jeg måtte se den igjen. Da hadde jeg sett de knøttsmå cellene og også vært inne i en av dem selv, gått rundt i spisesalen der hvor fangene hadde panoramautsikt inn mot San Francisco - for at de aldri skulle glemme hva de gikk glipp av. Så nær, men dog så fjernt ... Jeg hadde vært inne i biblioteket, som i dag riktignok er tom for bøker. Jeg hadde sett luftegården, gått på alle veiene og stiene på øya, tatt inn tilstrekkelig med inntrykk til å klare å hensette meg i en tilstand hvor det var mulig å se for seg hva som hadde foregått her ... I dag er øya overtatt av sjøfugler - aller mest måker, lomvi og skarv så vidt jeg kunne se - og av mengder med frivillige hobbygartnere som holder plantene og bedene i orden.
Cellene på Alcatraz er knøttsmå! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I "Flukten fra Alcatraz" introderes vi for et helt spesielt samfunn, der ingen vanlige regler gjelder. Urettferdighet rår, og det vi normalt forbinder med rettssikkerhet gjelder ikke her. Det får ikke minst Frank Morris kjenne på kroppen da han blir angrepet av en medfange som har bestemt seg for at Frank skal være "dama hans". Da Frank setter seg til motverge, havner også han i isolat. Krenkelsen han opplever i den forbindelse er så sterk at han for alvor begynner å legge konkrete planer om å rømme.

Foto: Rose-Marie Christiansen

Disse planene tar form da han møter brødrene Anglin. Tilfeldigheter gjør at han får tak i en neglefil som tilhører Warden, den øverste lederen på øya. Warden har det med å la seg styre av tilfeldige innfall. F.eks. da en av fangene har malt ham og han ikke liker det han ser, tar han like godt fra fangen retten til å male ... En interesse som holdt denne fangen oppe og ga ham livslyst ...

Ved hjelp av jobbene de tre fangene har oppnådd det privilegium å få, samarbeider de om å få til en fluktplan. En av brødrene lager en slags båt av seildukstoff, en annen skaffer pappmasje slik at de får laget hoder av seg selv (dermed vil det ta noen timer før vaktene oppdager de tomme sengene deres når flukten er i gang), og en tredje lager et knivredskap som kan brukes til å bryte løs murmassen rundt luftelukene (en murmasse som lett løsner fordi den har "råtnet" av årelang slitasje fra fuktig sjøluft). De lager kunstige lufteluke-skall for å kamuflere at de har løsnet på murmassen, og på turene i luftegården kvitter de seg med mur og sand. Fluktplanen krever målrettethet og utholdenhet. Her er det ikke rom for flaks, for den finnes ganske enkelt ikke.

I og med at fangevokterne fremstilles svært urimelige og lemfeldig i sin avstraffelse av fangene, har fangene - med få unntak - vår sympati nærmest fra første stund. I åndeløs spenning sitter vi "selvsagt" og håper på at de tre fangene skal lykkes ... Sånn sett kan man si at filmen er tendensiøs og drar oss i en ønsket retning. Vi får ikke anledning til å "tenke selv", for her har manusforfatteren og regissøren på forhånd bestemt seg for hva vi skal mene om det som skjer. Er dette et kvalitetstegn ved filmen? tenkte jeg underveis ... I dag ville vi vel neppe ha sagt det. Denne filmen ble imidlertid laget i 1979/1980, og den gangen var det litt andre regler som gjaldt. Derfor er jeg lettere tilgivende, idet jeg mener at "Flukten fra Alcatraz" er en knakende god og velspilt film. Kulissene er autentiske, for filmen er innspilt på Alcatraz.  Jeg gjenkjente til og med en del effekter fra souvernirbutikken på Alcatraz - som krusene fangene drakk vann av, og som reglene de hele tiden måtte forholde seg til. Clint Eastwood gjør en av sine beste rolletolkninger i denne filmen, etter mitt skjønn.

Det var interessant å se filmen igjen etter å ha vært på Alcatraz! Jeg har sett denne filmen noen ganger i løpet av mitt liv, og jeg har nok neppe sett den for siste gang ...

Jeg anbefaler filmen, selv om årene har slitt en del på den! Dette er Alcatraz-filmen fremfor noen!

Innspilt: 1980
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere:
Clint Eastwood (Frank Morris), Patrick McGoohan (Warden), Roberts Blossom (Doc), Jack Thibeau (Clarence Anglin), Fred Ward (John Anglin) m.fl.
Spilletid: 112 min.


søndag 25. januar 2015

"American Sniper" (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen ...

Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 

Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som "J. Edgar" (2011), "Invictus" (2009), "Bird" (1988), "Mystic River" (2003), "Gran Torino" (2008), "Changeling" (2008), "Million Dollar Baby" (2004) og "Broene i Madison County" (1995) - bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel "American Sniper".

Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i - "Serena" med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!

"American Sniper" hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 

Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak - "American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History". Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best ... Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han "bare" drepte 160. 


Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL
Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker - ikke en! - som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk ... det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen - i alle fall til å begynne med - andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. "There is evil out there!" er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 


Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.
Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss ... 


Teamet i Irak
Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt - han var jo krigshelt - og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen "mer spennende". 


Chris Kyle og en annen snikskytter
Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.

Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i "The Imitation Game". Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 

På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte "B-filmer med C-skuespillere" enn meg ... Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Sniper" vant Oscar i kategorien beste lydredigering.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.

søndag 15. april 2012

J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhets
perspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som
 i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 


Inn
spilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio
Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær
Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

søndag 26. september 2010

"Bird" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 1988
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Forest Whitaker, Diane Venora, Michael Zelniker, Samuel E. Wright, Keith David, Michael McGuire, James Handy, Damon Whitaker, Morgan Nagler, Arlen Dean Snyder, Sam Robards
Spilletid: 154 min.

Charlie Parker, også kalt Bird, ble født i 1920. I løpet av sitt korte liv (som endte da han var 34 år) markerte han seg som en formidabel jazzsaksofonist. Hans helt særegne musikkstil gjorde ham til en av de største jazzmusikere noen sinne.

I filmen møter vi ham som voksen mann, og han har allerede gjort seg bemerket i Amerikas jazzverden. Dessverre ligger han under for både alkohol og heroinmisbruk, og dette gjør ham tidvis meget vanskelig å samarbeide med. Dessuten var det i aller høyeste grad medvirkende til at han aldri klarte å tjene noe særlig på musikken sin, men forble temmelig fattig. Han og vennen Dizzy Gillespie ble ansett å revolusjonere jazzen.

Foruten at musikken i denne filmen er vanvittig god samt at skuespillerprestasjonene er formidable, er miljøskildringene i filmen meget troverdige. Forest Whitaker spiller Bird med en så intens innlevelse at det rett og slett ikke kunne vært gjort bedre! Og Diane Venora som Birds kone Chen var ikke noe dårligere!

Noe jeg ikke visste fra før av var at Charlie Parker var gift med en hvit kvinne. Selv om de levde og bodde i Nord-statene, kunne ikke det være enkelt i 40-50-årenes USA. Dette var tross alt lenge før segregeringslovene ble opphevet og Martin Luther King ble en helt og foregangsmann i kampen mot rasisme. Men som et paradoks nevner jeg at filmen ble innspilt i 1988, og ikke én gang finner det i denne filmen sted en het scene mellom ektefellene. Antakelig ville dette vært for sterk kost for det amerikanske publikum i 1988 ...

For øvrig synes jeg filmen med fordel kunne ha vært litt kortere. 2,5 timer ble i lengste laget.

Filmen fortjener etter mitt skjønn
terningkast fem.




søndag 19. september 2010

"Invictus" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Morgan Freeman, Matt Damon
Spilletid: 128 min.

Nelson Mandela (i Morgan Freemans skikkelse) er nyvalgt president i Sør-Afrika i 1994, etter at han har sittet innesperret på Robben Island i nesten 30 år. Utfordringene i landet er enorme, og motsetningene mellom fargede og hvite er nærmest uoverstigelige. For å få fortgang i prosessen mot en felles, forent fremtid hvor det er plass både for fargede og hvite, fattige og rike, trenger han noen symbolsaker som alle kan enes om. Folket - for ikke å si folkene - han er satt til å lede består av hvite som frykter en gjengjeldelsespolitikk etter mange års undertrykkelse av urbefolkningen, mens det er mye hat og bitterhet hos de fargede pga. alle overgrepene som har blitt gjort mot dem fra de hvite makthavernes side i årenes løp. Og det blir sagt om Mandela at selv om han var i stand til å vinne valget, så betyr ikke det at han er i stand til å lede landet. 

Mandela gjør i første omgang de hvites frykt overflødig. Han trenger hjelp fra dem som faktisk har styrt landet tidligere, og ønsker å inkludere dem i politikken og byråkratiet. Han gjør det dessuten til sitt mantra å forsone og tilgi. Ikke én gang tillater han seg å se bakover. Det er fremtiden og bare den han er opptatt av. Hans livvakter skal være hyggelige og blide - ikke uhyggelige og sure slik de var det for den tidligere hvite presidenten. Hans evne til å se mennesker gjør at han fort blir populær i alle leire. 


Mandela bestemmer seg for å engasjere seg i rugby-landslaget. De spiller elendig og blir stort sett utskjelt og latterliggjort i offentligheten. Rugbylaget har for øvrig vært de hvites lag, men Mandela ønsker å gjøre dette til alles lag, på tvers av raseskiller. Han tror fullt og fast på at laget kan vinne VM i 1995, og i den forbindelse tar han kontakt med lagets kaptein Francois Pienaar (spilt av
Matt Damon). Under møtene snakker Mandela varmt om ledelsesstrategier og måloppnåelse, og gradvis vinner han Pienaars respekt. En helt annen glød kommer over landslagskapteinen og laget, og de går inn for oppgaven med stort pågangsmot. 

Det er alltid en sann fornøyelse å se filmer som Clint Eastwood har regissert! Filmene hans oser av kvalitet. Temaene i Eastwoods filmer har en tendens til å handle om fordommer som det blir røsket kraftig opp i, slik at man til slutt sitter igjen som et litt klokere menneske enn man var forut for dette. Og med to så solide skuespillere som Morgan Freeman og Matt Damon MÅ det jo bli et godt resultat! Jeg visste ingenting om rugby før jeg så denne filmen. Jeg visste heller ikke hvilken rolle rugby spilte spesielt det første året da Mandela var president. Sånn sett lærte jeg noe om begge deler. Denne filmen kompletterte dessuten det bildet jeg hadde dannet meg av Nelson Mandela etter å ha sett filmen "
Farvel Bafana" som handler om noen av hans år på Robben Island. Alt i alt en svært vellykket film som handler om så uendelig mye mer enn rugby! 

Terningkast fem!





torsdag 1. april 2010

"Changeling" (Regissør: Clint Eastwood) - 2008

Vi befinner oss i Los Angeles i 1928 og alenemoren Christine Collins opplever noe av det verst tenkelige en mor kan oppleve. En dag hun kommer hjem fra jobben, er sønnen Walter forsvunnet.

Christine anmelder saken til politiet, som hele tiden meddeler at de jobber med saken. Etter et halvt år dukker politiet opp med en gutt de påstår er Walter. Grunnet mye negativ publisitet i den senere tid, har de med seg pressen for å dekke overrekkelsen av sønnen hennes. Problemet er bare at Christine med en gang ser at det ikke er hennes sønn politiet har med seg. Når hun protesterer, insisterer de like fullt på at det er hennes sønn. Saken blir ikke mindre komplisert når gutten selv påstår at han er Walter Collins. Med pressen til stede, er det ingen som ønsker å lage noen scene. Christine begynner dessuten å tvile på sin egen dømmekraft og tar motvillig gutten med seg hjem.

Christine vet imidlertid innerst inne at gutten ikke er hennes sønn, men fordi politiet nekter å høre på henne, begynner hun på egen hånd å lete etter konkrete bevis. Ikke bare er gutten lavere enn hennes sønn, men han er også omskåret. Og læreren hans støtter moren i at dette ikke er Walter. Med fornyet mot oppsøker hun politiet, bare for å oppleve at hennes integritet blir krenket på det groveste. Politimannen som opplever henne som brysom, får henne ganske enkelt tvangsinnlagt på en psykiatrisk klinikk. Og så befinner Christine seg sammen med flere kvinner som er ofre for tvilsomme overgrep fra politiets side. Det nytter heller ikke å forklare seg for sykehusets lege, som er forutinntatt som få. Dersom kvinnene nekter å samarbeide, anses de som fortsatt syke. Protesterer de, er de virkelig ille ute og kjøre. Fremstår de som rolige og sindige, anses de som deprimerte. Med andre ord: uansett hva de gjør eller sier, hjelper det ingenting.

I mellomtiden dukker det opp en fæl drapssak, hvor det viser seg at minst 20 smågutter er drept. Spørsmålet er om Walter er et av ofrene ...

Filmen er basert på en sann historie, som endte med en rettssak som rystet Los Angeles i grunnvollene. Et gjennomkorrupt maktapparat avsløres, og byen ble (heldigvis!) aldri denne samme etter denne saken! Angelina Jolie spiller den unge moren og hennes fortvilede kamp mot maktapparatet, mens John Malkovich spiller en pastor som brukte sitt liv på å avsløre maktovergrep fra myndighetenes side. Uten pastorens hjelp ville Christine mest sannsynlig ikke ha lykkes i sitt forehavende. En engasjerende, rystende og opprørende film!

"Gran Torino" (Regissør: Clint Eastwood) - 2009

Walt Kowalski (spilt av Clint Eastwood) er pensjonert og lever alene etter at kona døde. Han er en gammel grinebiter med rasistiske tilbøyeligheter, noe som antakelig stammer fra hans tid som soldat under Korea-krigen. Sønnene hans forsøker stadig å få ham til å selge huset og flytte inn på et gamlehjem. Sammen med hunden Daisy og sin gamle M-1-rifle klarer Walt seg imidlertid helt fint. Bare han kan sitte på verandaen sin og drikke øl, foreta små forefallende arbeider på huset og klippe håret hos frisøren en gang pr. måned, er han relativt fornøyd med tilværelsen. Hans gamle veteranbil, Gran Torinoen, er like blank som da den var ny. Walts forhold til denne bilen er helt spesiell, for det var han selv som i sin tid tok den ned fra samlebåndet på den bilfabrikken han har jobbet på hele sitt liv.  

Det er bare ett skår i gleden … Etter at naboene hans gikk bort, er huset overtatt av Hmong-innvandrere. Og Walt hater nettopp Hmong-innvandrere! Ikke vedlikeholder de huset, ikke holder de hagen i orden og dessuten er det så mange folk som renner ut og inn av huset at det forstyrrer ham. Timene på verandaen er rett og slett ikke det samme lenger. Skeptisk sitter han og skuler på naboene sine, og de skuler like skeptisk tilbake.  

Tilfeldighetene vil ha det til at Walt viser frem den gamle Gran Torinoen til nabogutten Thao. At han i neste omgang forsøker å stjele bilen fra ham, forløper ikke upåaktet hen. Med Walt vet råd, og klarer å forhindre tyveriet. Nokså snart får han også innblikk i at Thao egentlig ikke ville dette, men presses av en kriminell gjeng som forøker å tvinge ham til å bli medlem. Uten å ville det, blir Walt sine forhatte naboers helt fordi han har reddet sønnen fra den fryktede gjengen. Thao må som takk for Walts innsats jobbe for ham, og etter hvert oppstår det et varmt vennskap. Walt må også revurdere sine inngrodde holdninger etter hvert som han møter sine naboers betingelsesløse vennlighet. Og han kommer faktisk bedre på bølgelengde med dem enn sin egen familie … Og sakte, men sikkert tiner den gamle gubben opp …  

Denne filmen er ganske enkelt nydelig! Clint Eastwood har regissert den, og alt som kommer fra denne mannens hånd er gull! Det furete og værbitte ansiktet hans kledde grinebiterrollen! Filmer som denne, som bidrar til å åpne folks øyne og ufarliggjøre ”de andre”, trenger vi flere av!

Populære innlegg