"Tickling Giants" (Regi: Sara Taksler)

Historien om Bassem Youssef, egyptisk stand-up under den arabiske våren

Den arabiske våren rystet verden i grunnvollene, og rystelsenes tid er dessverre ikke forbi. Hva skjedde i landene der det brøt ut revolusjon fordi folket krevde et maktskifte og innføring av demokrati? Eller i alle fall som et minimum at grunnleggende menneskerettigheter skulle respekteres? 

Egypt er et av landene der folkets protest førte til at landets diktator Hosni Mubarak måtte gå av. Da han gikk av som president 11. februar 2011, hadde han sittet med makten i landet i 30 år. (Les mer om ham på Wikipedia.) Dokumentarfilmen "The Square" skildrer folkets kamp på Tahrir-plassen. Det gjør også filmen "Winter of Discontent". (Begge linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Det ble utstedt nyvalg i Egypt og folket valgte Det muslimske brorskap. Mohammed Morsi ble valgt som president. (Les mer om ham på Wikipedia.) Det tok imidlertid ikke lang tid før folket innså at han tiltok seg større diktatorisk makt enn Mubarak noen gang hadde hatt. Dermed bar det igjen ut på Tahrir-plassen for å protestere. (Filmen "The Square", som hadde release i 2013, handler også om dette opprøret.) Morsi gikk av 3. juli 2013. Dagen etter ble Adly Masour innsatt som fungerende president. Han ble sittende til 8. juni 2014. Etter dette har Abdel Fatta el-Sisi sittet ved makten. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.)

Allerede mens den arabiske våren var i gang, startet Bassem Youssef som stand-up comedian i Egypt. Han var egentlig kirurg av yrke, men forlot operasjonssalen for å drive med politisk satire på direktesendte TV-programmer i Egypt. Programmet hans het The Show, og inspirasjonen hentet han fra Jon Stewart´s satireprogram The Daily Show. Før dette opererte han på YouTube, der mange millioner seere fulgte ham. (Linkene peker til Wikipedia-artikler.) I november 2013 ble Youssef nevnt som en av verdens 100 mest innflytelsesrike mennesker. 

Bassem Youssef´s satureprogram The Show

Å drive med politisk satire under den arabiske våren, var intet mindre enn meget risikofylt. I begynnelsen var Bassem Youssef umåtelig populær hos egyptere flest, og på den måten var han nærmest urørlig. De elsket showet hans, der han med humoristiske grep satte både den ene og den andre politikeren på plass. Som tittelen på filmen så talende sier: han kilte kjempene som styrte landet. Etter hvert snudde det imidlertid. Særlig etter at brorskapet kom til makten, skjedde det et skifte og flere og flere vendte ham ryggen. En gang ble han også fengslet, men det endte heldigvis godt. Nå kunne han ikke lenger bevege seg fritt på gaten, og det var ikke først og fremst regimet han fryktet, men folket. I begynnelsen av februar 2014 unnlot TV-kanalen CBC å vise showene hans av frykt for konsekvenser fra makthaverne i landet. Han hadde da en hel stab av mennesker rundt seg, og kunne ikke fortsette å sette deres liv i fare. Youssef og kona tok valget: de måtte komme seg vekk før det skjedde noe alvorlig med dem. 

Den fødte komiker! 

Youssef og familien reiste til USA, og bor i dag i Oakland. Han har fortsatt som stand-up og driver fortsatt med politisk satire. Nå er det Donald Trump som får gjennomgå, og Youssef har gjennom sin serie Democracy Handbook with Bassem Youssef harsellert med de nærliggende parallellene til diktatorisk styrte land. Dersom du ikke har sett noen av disse, må du ganske enkelt gjøre det nå! Showene hans er hylende morsomme og meget intelligente! Her er ett eksempel:



Linken mellom Bassem Youssef og Jon Stewart er dessuten vel verdt å ta en nærmere titt på. - som i dette innslaget der de diskuterer hva Amerika kan gjøre for å hjelpe Egypt ut av krisen. (Dessverre er det et reklameinnslag i begynnelsen, men se dette innslaget!)



"Tickling Giant" er for tiden tilgjengelig på Netflix. Filmen ble for øvrig vist under Arabiske filmdager i Oslo tidligere i år. (Da ble den etterfulgt av en debatt som handlet om hvor mye humor diktatorer tåler.) Den har aldri vært satt opp på norske kinoers ordinære filmprogram. I denne dokumentaren får du vite det meste om Bassem Youssef´s karriere som stand-up i Egypt, med den arabiske våren og Egypts politiske situasjon som bakteppe. Det er en ytterst interessant historie! De fleste dissidenter som må flykte fra sitt hjemland, ender gjerne i en tilværelse der de kan sette en stor strek over sitt tidligere liv. Dette skjedde heldigvis ikke med Youssef! Hans humor er noe verden trenger mer av! Dette lever han også godt av. Og fint er det, for han er virkelig den fødte komiker! Et naturtalent av de sjeldne!

Det er Sara Taksler som har regissert denne dokumentaren. Hun hadde aldri hørt om Bassem Youssef før han besøkte Jon Stewarts Daily Show våren 2012. Hun spurte ham allerede den gangen om hun kunne få lage en dokumentar om ham. (Les mer om dette her.)

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Release: 2016
Originaltittel: Tickling Giants
Nasjonalitet: USA
Språk: Arabisk og engelsk
Spilletid: 111 minutter
Filmen har en egen nettside.

Baha Tahir: "Der solen går ned"

Sterkt historisk drama fra Siwa-oasen i Egypt

Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.

Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.

Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.

Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.

Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.

"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.

"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"

Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)

Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor  turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg. 

Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt en mangefascettert historie, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.

Utgitt i Egypt: 2007
Originaltittel: واحة الغروب eller  wahat al-ghurub
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk:Unn Gyda Næss
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 308

Andre som har omtalt boka:
- Labben

Baha Tahir (eller Bahaa Taher som han også kalles)

Sonallah Ibrahim: "Det stinker"

"Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid"

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget  introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien "må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var blitt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet." (... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for meg helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!

Utgitt første gang i Egypt: 1966
Originaltittel: Tilk al-ra´ihah - تلك الرائحة 
Utgitt andre gang i Egypt: 1986
Utgitt første gang i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: L.S.P. Forlag
Antall sider: 94

Sonallah Ibrahim

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
* Lesestua mi

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som kulisse, hvor jeg har fått se så mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.

På utflukt i den hvite ørkenen

Stemningsfullt på hotellets terrasse

Tareq og Juliette trives i hverandres selskap

Spiller sjakk i Tareqs café

"Garbage Dreams" (Regissør: Mai Iskander)

Om Zaballeen-folket utenfor Kairo

Et lite stykke utenfor Kairo ligger verdens største søppel-landsby (Garbage City). Denne landsbyen huser sånn cirka 60 000 mennesker som livnærer seg av søppelet som de om lag 17 millioner egypterne som bor i Kairo, produserer. Folket kalles Zaballeen, som betyr søppel-folket på arabisk. Denne lille folkegruppen er koptiske kristne (egyptiske kristne).

I denne dokumentaren følger vi noen tenåringsgutter gjennom deres daglige virke. I tillegg til at vi introduseres for et intrikat system for søppelsortering, der 80 % av søppelet på en eller annen måte kommer til nytte og resirkules av søppel-folket selv, får vi høre om guttenes drømmer for fremtiden. I denne landsbyen får man nemlig ikke gifte seg før man har klart å skaffe sin egen leilighet. Sånn er det bare, og dette aksepteres av alle. Og å bli gift - det er den store drømmen.

Folkene i landsbyen nyttiggjør seg av plast, brus- og ølbokser, papir og papp, ting de finner og som fremdeles er brukbare - kort sagt det meste. Å arbeide med søppel er ikke ufarlig. Uten at dette blir forklart nærmere i denne dokumentaren, så trenger man ikke mye fantasi for å skjønne at knust glass kan gi skader, matavfall i forråtnelse kan frembringe sykdommer og føre til oppvekst av rotter og den slags ... osv.

Selv om søppel-folket befinner seg nederst på rangstigen i det egyptiske samfunnet, er dette et folk full av optimisme. De klarer dessuten å brødfø seg selv på en helt akseptabel måte. Her har de og deres forfedre levd i de siste hundre årene, og uten å kreve betaling for å fjerne søppelet, har de sørget for at Kairo er en ren og ordentlig by. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at internasjonale selskaper er hyret inn for å håndtere byens søppel. Sjokkert blir de vitne til at det meste kastes og at bare 20 % av søppelet resirkuleres. Guttene tvinges etter hvert til å gjøre andre valg som får betydning for fremtiden.

Denne dokumentaren er filmet over et par års tid. Helt på slutten får vi vite hvordan det har gått med guttene og deres familier. Livet er blitt vanskeligere, uten at særlig mange av dem har hatt en sjanse til å komme seg videre. Deres utkomme har skrumpet inn. Det er mindre klingende mynt i kassen å leve for.

Filmen har mottatt en hel haug med priser. Det synes jeg ikke er det minste rart, for historien om denne folkegruppen, som har utviklet så gode systemer for søppelsortering og resirkulering at så mye som 80 % av søppelet kan utnyttes, er virkelig vel verdt å gjøre seg kjent med. Mange storbyer i verden har store problemer med å håndtere sitt søppel på en forsvarlig måte, og voksende søppelberg er dessuten en global problemstilling. I Garbage Village har de egne søppelskoler for å oppdatere seg på nye metoder for resirkulering, og her lærer dessuten barna å lese og skrive. En virkelig tankevekkende film, som jeg synes fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2009
Originaltittel: Garbage Dreams
Nasjonalitet: Egypt, USA
Genre: Dokumentar
Spilletid: 79 min.

Gunn Marit Nisja: "Naken i hijab"

Meget hederlig debut!


Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
Antall sider: 399

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for gode råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge. 

Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle." ... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen. 

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Å reise uten datteren er fullstendig uaktuelt ... 

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!

Gunn Marit Nisja

Naguib Mahfouz: "Gebelawis barn"

Mytisk om det gamle Kairo


Utgitt i Egypt: 1959
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Awlád Al-Háratiná
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: Pax forlag A/S
Antall sider: 447
Priser: Nobels litteraturpris i 1988

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

Alaa Al Aswany: "Yacoubian-bygningen"

Fabelaktig romankunst!

Handlingen finner sted i Kairo, og alle hovedpersonene har på en eller annen måte tilknytning til Yacoubian-bygningen. Denne bygningen er fasjonabel, med mange velstående beboere. På taket bor tjenerskapet og de fattige.

Persongalleriet i boka beskrives fargerikt og levende, med ytterpunktene fra kvinnebedåreren Zaki el Dessoki og den homofile Hatem Rashid til den fattige vaktmestersønnen Taha el Shazli som ender som islamsk ekstremist. Vi møter også ulike kvinneskjebner - noen inntar offerrollen, mens andre tar skjebnen i egne hender.

Det egyptiske samfunnet beskrives som meget korrupt. Dersom man vil oppnå makt og fordeler, trenger man fremfor alt penger. Men også de mindre velbeslåtte har sine metoder; kjennskap til de rikes hemmeligheter og skampletter kan og blir utnyttet til fulle ...

Det er ikke ofte det utgis romaner av dette kaliberet! Da siste side var vendt, ønsket jeg bare mer! 

Boka er filmatisert.

Utgitt: 2008
Originaltittel: Imarat ya'qoubian
Oversatt: Linda Kjosaas
Forlag: Gyldendal

Antall sider: 259

Alaa Al Aswany: "Chicago"

Ny bok fra Alaa Al Aswany!

Handlingen i boka utspiller seg i Chicago, og de persongalleriet er i all hovedsak av egyptisk opprinnelse og knyttet til universitetsmiljøet ved medisinsk institutt. Felles for de fleste personene er at de har forlatt et Egypt de oppfatter som bakstreversk. Alle unntatt en som holder et våkent øye med sine landsmenn, og rapporterer til høyere hold dersom noen viser seg å ha fiendtlige holdninger til Egypts regime.

Vi møter blant annet et ektepar, hvor undertrykkelse og vold er en del av deres hverdag. En svært tradisjonsbundet kvinnelig student håper at romansen hun har innledet, skal ende med ekteskap. En annen student innleder et forhold til en jødinne. Temaer som korrupsjon, rasisme, angiveri, sex, holdninger og tradisjoner driver handlingen frem.

Forfatteren er ikke nådig i beskrivelsene av sine egne landsmenn. Noen ganger tipper det også litt over, slik at personkarakteristikkene nærmest blir karikaturer. Men ser man forbi dette, er boka herlig underholdende og spennende. Boka når ikke helt opp til "Yacoubian-bygningen", men er like fullt svært leseverdig synes jeg. Det var en del løse tråder i boka på slutten, og jeg håper derfor at det kommer en oppfølger.

Utgitt: 2008
Originaltittel: Egypt Illinois: Chicago
Oversatt: Linda Kjosaas
Forlag: Gyldendal

Antall sider: 342

Naguib Mahfouz: "Midaqq-smuget" (1947)

Handlingen i boka foregår i Middaqq-smuget, en gammel bydel i Kairo. Vi blir kjent med et fargerikt persongalleri, som skildres med varme og humor. Her inngås det ekteskap, det festes til langt på natt på Kirshas Kafe, det sladres, lyves og stjeles. Alle vil ha sin del av lykken og et bedre liv. De som prøver å komme seg vekk fra smuget, går det imidlertid heller dårlig med.

Som en rød tråd i boka følger vi den unge, vakre jenta Hamida. Hun er beregnende som få, og kalkulerer temmelig kaldt og kynisk over hvilke muligheter livet kan by henne. Skal hun gifte seg med den første og beste, eller vente på noe bedre? Hun forlover seg overraskende nok med den hjertegode, men dog så fattige barbereren Abbas, som straks reiser av gårde for å tjene opp penger slik at han kan tilby henne en bedre skjebne enn en fremtid i smuget. Mens han er borte, kaster flere menn sine øyne på Hamida, og hun begynner å tvile på om hun skal stå ved forlovelsen. Til slutt forsegler grådigheten hennes skjebne.

Vi blir også kjent med doktor Bushi som kan tilby gebiss av gull til mye lavere priser enn konkurrentene. Men hvor får han gullet sitt fra? Og hva skjer når Abbas etter sin hjemkomst får vite at Hamida er forsvunnet?

Boka er et lite mesterverk! Ikke til å undres over at Mahfouz fikk Nobelprisen for nettopp denne boka!