Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Oscar-nominasjoner 2017. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oscar-nominasjoner 2017. Vis alle innlegg

mandag 27. februar 2017

Oscar-vinnerne 2017




Dette var opprinnelig et innlegg med oversikt over Oscar-nominasjonene. Natt til i dag (27. februar 2017) ble vinnerne kåret. Jeg har derfor valgt å oppdatere dette innlegget.

Totalt ble 24 priser delt ut. I dette innlegget har jeg fokusert på åtte kategorier: beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, tilrettelagt manus og de utenlandske (ikke-engelsktalende) filmene.

Linkene i dette innlegget peker til mine omtaler av filmene.


Beste film:

Vinner
: Moonlight (åtte nominasjoner - vant tre Oscars)

Ø
vrige nominerte:

Lion (seks nominasjoner - vant ingen priser)
Manchester by the Sea (seks nominasjoner - vant to Oscars; beste mannlige hovedrolle, beste originale manus) 
Arrival (åtte nominasjoner - vant en Oscar; beste lyd)

Fences (fire nominasjoner - vant en Oscar)
Hacksaw Ridge (seks nominasjoner - vant to Oscars)
Hell or High Water (tre nominasjoner - vant ingen priser)
Hidden Figures (tre nominasjoner - vant ingen priser)
La La Land (14 nominasjoner - vant seks Oscars)

I å
r var det ni filmer som var nominert (mot åtte i 2016). Jeg har kun sett fire av filmene; "Manchester by the Sea", "Lion", "Moonlight" og "Arrival". Dette er fire helt forskjellige filmer! Min favoritt var "Lion", og den vant overraskende ikke en eneste pris. For meg var "Moonlight" en god nr. 2. Samtidig ble jeg ikke veldig overrasket over at nettopp "Moonlight" fikk prisen i kategorien beste film. Tematikken i filmen er nemlig hardtslående og den treffer noe i oss alle. 





Beste mannlige hovedrolle:

V
inner: Casey Affleck - Manchester by the Sea


Øvrige nominerte:
Viggo Mortensen - Captain Fantastic
Andrew Garfield - Hacksaw Ridge

Ryan Gosling - La la Land
Denzel Washington - Fences

Jeg har kun sett "Manchester by the Sea" og "Captain Fantastic". Jeg ble likevel overrasket over at Casey Affleck stakk av med prisen i kategorien beste mannlige hovedrolle. Han vant for øvrig en tilsvarende pris i Golden Globe tidligere i år også.




Beste kvinnelige hovedrolle:


Vinner: Emma Stone - La La Land

Øvrige nominerte:
Meryl Streep - Florence Foster Jenkins
Isabelle Huppert - Elle

Ruth Negga - Loving
Natalie Portman - Jackie

La La Land sopte med seg seks Oscars (men var nominert til 14 priser). At Emma Stone vant i kategorien beste kvinnelige hovedrolle har jeg ingen formening om, i og med at jeg ikke har sett denne filmen (enda). Uansett ålreit at det var hun og ikke nok en gang den samme som vant i Golden Globe-konkurransen (Isabelle Huppert). Det ville blitt vel forutsigbart og kjedelig. Nominasjonslisten var ellers helt lik i Golden Globe- og Oscar-konkurransen.

Jeg har kun sett "Florence Foster Jenkins", med Meryl Streep i hovedrollen som operasangerinnen som oppnådde å synge for et fullstappet Carnegie Hall, til tross for at hun overhode ikke kunne synge. Historien er sann. Filmen er tilgjengelig på norske kinoer. Selv så jeg den på en flight til Hong Kong mot slutten av januar 2017. 




Beste mannlige birolle:


Vinner: Mahershala Ali - Moonlight

Øvrige nominerte:
Dev Patel - Lion

Lucas Hedges - Manchester by the Sea 
Jeff Bridges - Hell or High Water
Michael Shannon - Nocturnal Animals 

I fjor ble juryen beskyldt for å diskriminere fargede skuespillere. Det er det liten grunn til å gjøre i år. Selv om jeg bare har sett tre av de fem nominerte filmene i denne kategorien, tenker jeg at prisen er velfortjent! Mahershala Ali er fantastisk i rollen som doplanger i "Moonlight"!





Beste kvinnelige birolle:


Vinner: Viola Davis - Fences


Øvrige nominerte:Naomie Harris - Moonlight

Nicole Kidman - Lion
Michelle Williams - Manchester by the Sea
Octavia Spencer - Hidden Figures

Nominasjonslisten er helt likelydende med Golden Globes` nomninasjonsliste. Også her er vinneren den samme, nemlig Viola Davis. Jeg holdt en knapp på Naomie Harris som narkovrak-moren i "Moonlight". Viola Davis er uansett en verdig vinner med mange fantastiske rolletolkninger bak seg fra tidligere filmer.






Beste regi:


Vinner: Damien Chazelle - La La Land


Øvrige nominerte:

Kenneth Lonergan - Manchester by the Sea
Barry Jenkins - Moonlight
Denis Villeneuve - Arrival
Mel Gibson - Hacksaw Ridge

Dette er en av prisene som gjør at jeg ønsker å se "La La Land", selv om filmmusicaler ikke er blant mine favoritter (teatermusicaler derimot - det er noe ganske annet). Samtidig må jeg innrømme at jeg har gode minner fra filmmusicaler som "Les Miserables" og "Anna Karenina", og en dag skal jeg nok få sett denne filmen også!




Beste tilrettelagte (adapterte) manus:

Vinner: Moonlight

Øvrige nominerte:
Lion

Arrival
Fences 
Hidden Figures

Jeg har sett tre av de nominerte filmene - "Moonlight", "Lion" og "Arrival", og blant disse er "Moonlight"  absolutt min favoritt. Måten tredelingen av filmen får frem noen viktige og avgjørende øyeblikk i hovedpersonens liv, er nydelig håndverk!


Beste utenlandske film:


Vinner: The Salesman (Iran/Frankrike)


Øvrige nominerte:
Land of Mine (Danmark)

A Man Called Ove (Sverige)
Tanna (Australia)
Toni Erdmann (Tyskland/Østerrike)

Her er det hele resten av verden mot Hollywood, og nåløyet er trangt. Filmer som er nominert i denne kategorien er kvalitetsfilm på sitt beste.

Det er den iranske filmregissøren Asghar Farhadi som står bak vinnerfilmen. Han nektet å reise til USA i forbindelse med Oscar-utdelingen. Dette som en protest mot Donald Trumps innreiseforbud for mennesker som blant annet kommer fra Iran. Alle som har et visst forhold til iransk film kjenner hans prisbelønte film "A Separation" (eller "Nader og Simin - et brudd", som var den norske tittelen). Det er veldig moro at iransk film får denne typen oppmerksomhet! Filmen skal ses når den kommer! Den har Norgespremiere 10. mars - med den norske tittelen "En handelsreisende".

Jeg minner om at det er god grunn til å se de øvrige filmene også! "Land of Mine" er knallsterk!



søndag 19. februar 2017

"Captain Fantastic" (Regissør: Matt Ross)

Når en hel familie melder seg ut av samfunnet ...

"Captain Fantastic" er den sjette Oscar-nominerte filmen jeg har rukket å se så langt. Viggo Mortensen er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle. Dette er den eneste nominasjonen som har blitt filmen til del i Oscar-sammenheng. Filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i begynnelsen av august 2016. DVD´en hadde release for et par uker siden. 


Matt Ross er både skuespiller, regissør og manusforfatter. Selv må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om ham før jeg så "Captain Fantastic". Filmen ble vist på Cannes Film Festival i 2016, og den har senere blitt nominert til en rekke priser og har også vunnet noen. 


Ben Cash og kona Leslie har seks barn, og de har bosatt seg i villmarken i Washington. De har tatt avstand fra kapitalismen og oppdrar barna sine til å ta avstand fra det typisk amerikanske livet. Ute i villmarken trener de opp ungene til å overleve i naturen. Barna trener fysisk styrke daglig, og er trent på linje med toppidrettsutøvere. Foreldrene står for all undervisning av ungene. I stedet for å feire jul feirer de en filosofs bursdag. 



Daglig trening i skogen
I filmens åpningsscene skjønner vi at Leslie er innlagt på sykehus, fordi hun er bipolar og er så deprimert at hun står i fare for å ta sitt eget liv. Det er hennes far som betaler for sykehusinnleggelsen. Han bebreider Ben og mener at det er den spesielle livsstilen han har fått datteren med på som har gjort henne syk. Ben mener at sykdommen ikke har noe med deres selvvalgte liv utenfor sivilisasjonen å gjøre. Leslie ble tvert i mot bedre av dette livet, inntil hun ble syk igjen. 

Så får Ben en telefon fra konas familie. Leslie har tatt sitt eget liv. Endelig har hun fått fred. Han er imidlertid ikke ønsket i begravelsen. Etter mye om om men bestemmer Ben seg for å blåse i dette, og han og de seks barna legger ut på en reise for å kunne delta i begravelsen. Underveis overnatter de hos Bens søster, og vi skjønner at han også er på kollisjonskurs med sin egen familie. Søsteren argumenterer for at barna bør gå på en vanlig skole, mens Ben mener at han har skolert barna sine bedre enn den offentlige skolen er i stand til. 



Ben og noen av barna.
Bens barn begynner også å tvile på ham. Vi aner et opprør fra to av sønnene. Den ene mener at moren kunne ha vært reddet med en annen behandling, mens den eldste sønnen skjuler for faren at han har kommet inn på flere prestisjefylte college. Det hele topper seg i begravelsen, der Ben leser opp Leslies testamente. Hun ønsket å bli kremert, og at asken skulle skylles ned i do. Det blir for mye for svigerfaren ... Ben kastes på dør. Da den yngste sønnen erklærer at han ønsker å bo hos besteforeldrene, bestemmer de andre seg for å redde ham. Til slutt går det riktig galt, og Ben bestemmer seg for at han skal gi opp det hele og etterlate barna hos svigerforeldrene ... Livet tar likevel en annen vending for dem alle til slutt ... 


Ben og barna tropper opp i begravelsen.
Jeg skjønner godt at Viggo Mortensen er nominert til alt som kan krype og gå av priser for sin rolletolkning i denne filmen. Når han likevel stort sett må nøye seg med nominasjoner, tror jeg det skyldes at filmen som sådan sliter med å heve seg over andre kvalitetsfilmer med en mye mer interessant tematikk, og muligens også et sterkere stjernelag. Av den grunn tror jeg ikke han kommer til å nå opp denne gangen heller, men det kan også hende at jeg tar feil.   

Skuespillerne som bekler rollene som Ben og Lesleys barn er i grunnen litt av noen typer, men de er samtidig såpass spesielle at de mer fremstår som karikaturer enn troverdige personer, tenkte jeg. Morsomme og interessante ja, men jeg tror ikke helt på at man blir som dem etter å ha levd i ødemarken svært avsondret fra folk i mer enn ti år. Jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av å ha sett en film av over middels kvalitet. Jeg opplevde den absolutt som engasjerende og fin. Dessuten er den rørende. Er det i det hele tatt mulig å holde den virkelige verden fullstendig på avstand? Og blir ikke livet i en familie, uten ytre stimuli, vel klaustrofobisk i lengden? Det hele kommer for alvor på spissen når moren deres blir borte. Hvor frie har egentlig barna blitt at å leve avsondret fra resten av samfunnet? Står de virkelig sterkere rustet til å ta fatt på voksenlivet etterpå? Er livet utenfor deres lille boble så farlig som Ben (og Leslie) ville ha det til? Slike spørsmål blir man sittende og bale med underveis. Vi får ingen svar, men må tenke selv. 


Dette er absolutt en film som er verdt å få med seg! 


(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar er at denne filmen ikke vant noen Oscars i det hele tatt.)

Innspilt: 2016

Originaltittel: Captain Fantastic
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Viggo Mortensen (Ben Cash), Steve Zahn (Dave), Frank Langella (Jack), George Mackay (Bodevan Cash), Samantha Isler (Kielyr Cash) m.fl.
Spilletid: 114 min.

"Moonlight" (Regissør: Barry Jenkins)

Knallsterkt oppvekstdrama

"Moonlight" er nominert til åtte Oscars, deriblant i kategorien beste film og beste regissør. I tillegg er den nominert i kategoriene beste mannlige og kvinnelige birolle (hhv. Mahershala Ali og Naomie Harris), beste tilrettelagte manus, beste klipp, beste filmmusikk og beste fotoFilmen vant for øvrig i klassen beste dramafilm under årets Golden Globe-utdeling. "Moonlight" hadde Norgespremiere på norske kinoer den 10. februar i år. 


Den amerikanske filmregissøren Barry Jenkins (f. 1979) er kjent for filmen han debuterte med i 2008: "Medicine for Melancholy". "Moonlight" er hans andre film. Den er basert på Tarell Alvin McCraneys teaterstykke "In Moonlight Black Boys Look Blue".


"Moonlight" foregår i Miami, og filmen er delt i tre deler. Vi møter den fargede gutten Chiron i tre avgjørende stadier av hans liv. I første del - "i. Little" - møter vi Chiron som ung gutt. Han er en mobbet og plaget gutt som kalles Little, og som går for lut og kaldt vann hjemme hos moren. Moren Paula er mer opptatt av å ruse seg enn å ta seg av ham og gi ham en trygg og god oppvekst. En dag redder doplangeren Juan ham fra hans plageånder. Selv om Juan er narkolanger, viser det seg at han kan tilby Chiron atskillig mer trygghet enn moren hans er i stand til. Juans samboer Teresa blir som en reservemor for ham, og hit kan han komme når det er helt Texas hjemme. Men hva når Chiron oppdager at Juan selger dop til moren hans?

Chiron og Juan i en scene i begynnelsen av filmen.
I del to - "ii. Chiron" - har Chiron blitt eldre. Moren har mistet all kontroll over sitt narkotikamisbruk, og nå er dette det eneste som styrer henne og hennes valg. Chiron har det ikke greit på skolen. Han plages og bankes jevnlig av andre gutter i klassen, antakelig fordi de skjønner at han er skeiv. I dette machomiljøet er det nærmest en dødssynd å være skeiv, og Chiron våger ikke å leve dette ut. Han våger knapt å innrømme overfor seg selv at han er annerledes. I en del scener ser vi at hjemmet der Chiron bor sammen med moren Paula blir mer om mer tømt for møbler, etter som moren selger unna det de har for å få penger til stoff. Han og skolekameraten Kevin har et homofilt, intimt møte på stranden, før de skilles ad. Chiron prøver å holde seg på den smale vei, men så går mobbingen over i en kamp om liv og død, og han er nødt til å sette seg i respekt. Nå er også Kevin med på dette - mot Chiron. Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at han får fengelsstraff for å ha tatt igjen. Ingen så at Chiron ble overfalt, men alle så at han tok igjen ...


Chiron har blitt eldre, og han er forrvirret mht hvem han egentlig er.
I del tre - "iii. Black" - har det gått noen år. Chiron er blitt doplanger selv. En nokså snill en, viser det seg, men dog en doplanger. Han kalles "Black" og ligner til forveksling Juan, mannen han møtte i sin ungdom. Rundt halsen har han et tykt gullkjede, han har gull i tennene og bilen han kjører rundt i er helt rå. Han har fått en oppringning fra Kevin som ønsker å treffe ham igjen etter alle årene som har gått. Han ønsker å si unnskyld ... Det blir et helt spesielt møte mellom de to ... 


Chiron som voksen mann. Bak den tøffe fasaden bor det en sårbar sjel.
Det er ikke mange replikker i denne filmen, men her sier blikk og fakter mer enn 1000 ord. De tre skuespillerne som spiller Chiron får uansett frem det finstemte og usikre i en ung mann som forsøker å finne fotfeste i en tilværelse uten noen trygghetspunkter. Der andre får korrektiver og har noen å spørre til råds, der har Chiron ingen. Alt handler om å holde masken, slik at ingen får mulighet til å se inn i hans sjelsliv. Der skjuler det seg blant annet en godt fortrengt homofil legning som han aldri har våget å leve ut. Det er vanskelig ikke å bli sterkt berørt av en film som dette, der det mellommenneskelige - på godt og vondt - er det som bærer hele filmen. Jeg kjente meg nærmest hudløs, der jeg hele tiden ønsket at det skulle gå bra med Chiron, at han skulle ha noe i seg som gjorde ham til en som klarte seg godt, tross alle odds han hadde mot seg. Klarte han seg? Vel, det er ikke godt å si ... Men vi sitter igjen med håpet!


Kevin i voksen alder.
Styrken ved filmen er at den er så stillferdig og har så mye undertekst. Det er ingen moraliserende pekefinger å få øye på noe sted, og alle konklusjonene må vi faktisk tenke oss frem til selv. I tillegg til at historien og måten den er fortalt på, bergtok meg, må jeg si at valget av skuespillere som fremstiller Chiron i de tre stadiene av livet hans, gjorde denne filmopplevelsen til noe helt spesielt! Vi blir glad i Chiron og føler med ham når turbulensen rundt ham truer med å ta fullstendig knekken på ham. Og så håper vi at godheten skal seire til slutt. 


Chiron i tre stadier av livet; spilt av hhv. Alex Hibbert, Ashton Sanders og
Trevante Rhodes.
Jeg anbefaler "Moonlight" varmt!

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant tre Oscars (fra å ha vært nominert innenfor åtte kategorier); beste film, beste mannlige birolle (Mahershala Ali) og beste tilrettelagte (adapterte) manus.) 

Innspilt: 2016

Originaltittel: Moonlight
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mahershala Ali (Juan), Alex Hibbert (Chiron "Little"), Ashton Sanders (Tenåringen Chiron), Trevante Rhodes (Chiron "Black"), Janelle Monae (Teresa), Naomie Harris (Paula), Jaden Piner (Kevin som barn), Jharrel Jerome (Kevin som tenåring), Andre Holland (Kevin som voksen)
Spilletid: 111 min.

"Under sanden" (Regissør: Martin Zandvliet)

Barnekrigsfanger på selvmordsoppdrag i Danmark 

Den danske filmen "Under sanden" fra 2015 hadde Norgespremiere på kino 26. juni i fjor. Dystrere sommerfilm skulle man virkelig lete lenge etter! Nå er filmen en av fem nominerte i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Om en uke får vi vite hvem som vinner (dvs. natt til 27. februar). DVD´en ("Under sandet") hadde release for et par uker siden. 


Den danske regissøren Martin Zandvliet (f. 1971) er prisbelønt for alle sine (seks) filmer, men ingen av disse slår "Under sanden", eller "Land of Mine", som er den engelske tittelen. Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha studert den engelske Wikipedia-siden til regissøren, er at filmen nærmest har gjort rent bort overalt der den har blitt vist. Når jeg tenker på fjorårets vinner, også den med tematikk knyttet til andre verdenskrig ("Sauls sønn"), samt at tabuer og "den egentlige historien" om andre verdenskrig er veldig i tiden nå, tenker jeg at "Under sanden" har vinnersjanser så det holder. Filmen treffer en nerve hos oss alle. Tematikken er knallsterk. Den gjør noe med oss. Man er ikke den samme etterpå.


Andre verdenskrig er over. Tilbake står et fritt Danmark med en minelagt vestkyst. Tyskerne fryktet en invasjon fra de allierte, og dette er årsaken til at Danmark var det mest minelagte landet i hele Europa etter krigen. Intet mindre enn to millioner landminer ligger nedgravd i sanden, og disse må fjernes før det er trygt å bevege seg der igjen. Sersjanten Carl Leopold Rasmussen får ansvaret for å rydde en del av vestkysten for miner, og han får en gruppe pur unge tyske krigsfanger - fjorten i alt - til sin disposisjon. Disse unge guttene skal med stor fare for eget liv sikre millimeter for millimeter i sanden ... Det minste lille feiltrinn vil koste dem livet. Svært få av dem skal komme til å overleve ... 



Sersjant Carl Leopold Rasmussen inspiserer de 14 tyske krigsfangene han har fått
til sin disposisjon. 
I det krigsherjede Danmark blir et sterkt hat rettet mot krigsfangene. Knapt noen av dem er over 20 år, og de bærer byrdene av sitt fedrelands synder. Carl Leopold hater tyskerne, og dette hatet lar han gå utover de unge guttene. I begynnelsen byr det ham i mot å gi dem mat. Det minste kny slår han hardt ned på. 


Millimeter for millimeter av stranden gjennomsøkes.
Guttene jobber hardt og går sultne til sengs. Til slutt driver sulten dem til å bryte seg ut av brakken de er innelåst i, og stjele mat fra grisene. Det går som det måtte gå. De blir syke og spyr som griser. For en av dem går det riktig galt. Han spyr over en mine han nettopp har gravd frem, og minen eksploderer. Dette får Carl til å skjønne at han faktisk må gi guttene mat. Om ikke annet for at han skal ha tilstrekkelig med folk til å få fjernet minene ... Som en av krigsfangene sa: vel og greit at han ikke bryr seg om at de dør, men det er vel i så fall et poeng at de ikke sulter ihjel før de får sjansen til å bli sprengt i filler ...


Noen ganger går det galt.
I hovedleiren ser man med forakt på Carl som nedlater seg til å stjele av matrasjonene for å gi de tyske krigsfangene mat. En natt dukker de opp og lar hatet sitt gå utover fangene ... på det mest nedrige og tarvelige vis. Carl får stoppet dem. 


Et gryende samhold vokser frem.
Etter hvert som Carl opplever at guttene har personligheter, at de roper på mamma når de er redde, at de har fine sider og er mennesker, oppstår det et slags samhold mellom dem. De spiller ball på stranda når de har fri, og guttene slapper av og smiler. De er blitt lovet at de skal bli fri når de har plukket stranda tom for miner. 


Selv om guttene etter hvert blir trente på uskadeliggjøre miner, hender det at
de får seg en overraskelse ... Et sted ligger det nemlig en mine til under, og disse
er koblet sammen. Løfter man opp den øverste, går minen under i luften ...
Hvor urimelig å legge skylden for all ondskap på disse unge guttenes skuldre ... Hvilke valg hadde de hatt i sine unge liv så langt? Mange av dem var vernepliktige barnesoldater som bare fulgte ordre, som aldri hadde hatt selvstendig makt, som aldri hadde drept noen ... De kunne knapt kalles soldater, så uerfarne var de. 


Ingen tvil om hvem som besitter makten ...
Så smeller det på et område som er ferdig sikret. Det er Carls hund som må unngjelde livet. Carl blir rasende, og guttene må gå arm i arm over den sikrede delen av stranda - for å bevise at de har gjort en skikkelig jobb. Spørsmålet er: rykker de tilbake til start, eller har det faktisk skjedd noe med Carl mens han har samarbeidet med guttene om mineryddingen? Og hvor mange kommer til å overleve dette minehelvetet?


Carl er rasende fordi guttene ikke har gjort en skikkelig jobb.
Det er nesten uutholdelig å se denne filmen, fordi historien er så dramatisk. Ikke uten grunn har den derfor fått 15 års aldersgrense. Selv om vi vet at krig og krigsoppgjør setter så og si all moral til side, fordi det blir slik når gammel urett skal gjøres opp med ny urett, er det også befriende å få vite den egentlige sannheten om krigen og det som skjedde etterpå. Her er det ingen helter, bare elende fra begynnelse til slutt. Samtidig er filmen et slags bilde på at innerst inne, langt inne, er vi mennesker likevel. Også i Carl bor det noe formildende, selv om det tar tid før denne siden av ham kommer opp til overflaten. Hans menneskelige sider har vært gjemt bort så lenge ... 

Skuespillerprestasjonene er formidable i denne filmen! Krigsfangenes selvmordsoppdrag foregår i vakre, jyske omgivelser, og historien er også sann. Dette er ikke noe man har kunnet lese om i danske skolebøker etter krigen, og filmen viser med all tydelighet hvordan også et okkupert land har sitt ansvar for å gjøre opp med en lite heltemodig fortid. Uten at jeg har sett noen av de andre nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film enda, kjenner jeg sterkt på at dette kommer til å bli en av mine favoritter. 


Avslutningsvis nevner jeg at filmen fikk meget gode kritikker i norsk presse etter Norgespremieren i 2016. Aftenpostens anmelder spurte "Er dette årets beste nordiske film?". VGs anmelder sa det slik: "Når en krig er over, er det seierherrene som forteller historien. Taperne fortjener ikke bedre. Eller?", Filmmagasinet skrev dette: "Filmen er ikke lite provoserende, og lar deg sitte igjen med en bitter ettersmak i munnen. Heller enn å vise død og fordervelse ved slagmarken, viser Under sanden oss at en krigs grusomheter fortsetter lenge etter at krigen er vunnet." NRK P3 skrev dette: "Imponerende drama med helspente nerver.


Dette er en film du bare må se, dersom du ikke fikk den med deg mens den gikk på kino!


(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen ikke vant noen Oscar. Prisen i kategorien beste utenlandske film fikk til den iranske filmen The Salesman.)

Innspilt: 2015

Originaltittel: "Under sandet"
Engelsk tittel: "Land of Mine"
Nasjonalitet: Dansk
Språk: dansk og tysk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Roland Møller (sersjant Carl Leopold Rasmussen), Louis Hofmann (Sebastian Schumann), Joel Basman (Helmut Morbach), Mikkel Boe Følsgaard (løytnant Ebbe), Laura Bro (Karin), Oskar Bökelmann (Ludwig Haffke), Emil Belton (Ernst Lessner), Oskar Belton (Werner Lessner), Leon Seidel (Wilheml Hahn), Karl Alexander Seidel (Manfred), Maximilian Beck (August Kluger), August Carter (Rudolf Selke), Tim Bulow (Hermann Marklein), Alexander Rasch (Friedrich Schnurr), Julius Kochinke (Johann Wolff) m.fl.
Spilletid: 101 min.

søndag 5. februar 2017

"Florence Foster Jenkins" (Regissør: Stephen Frears)

Verdens verste operasanger i aksjon

Jeg innrømmer det like godt med det samme: Dersom det ikke hadde vært for at "Florence Foster Jenkins" inngår i SAS sitt repertoar på Asia-flyvningene i disse dager, ville nok ikke denne filmen ha kommet opp blant mine prioriteringer. Og hadde det ikke vært for at den faktisk er nominert til to Oscars (i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kostymedesign), er det dessuten høyst usikkert om jeg hadde ofret spalteplass på den her på bloggen også. I alle fall - den er sett, og selv om den ikke kommer til å figurere blant mine favorittfilmer, vil jeg ikke si at den er dårlig heller. Mer en litt over midt-på-treet-film ... En utmerket film å se på DVD, men ikke god nok til at det er vel verdt å spandere en helaften på kino på den, er min oppfatning.

Filmen hadde Norges-premiere på kino i november 2016, og er i disse dager (så vidt jeg har forstått) tilgjengelig på DVD.

Regissøren Stephen Frears er meget erfaren og har en rekke filmproduksjoner bak seg. Filmene hans er kanskje ikke akkurat blant mine favoritter, men jeg nevner blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "High Fidelity" (2000), "Dirty Pretty Things" (2002), "The Queen" (2006) og "Cheri" (2009). (Linkene peker til mine omtaler av filmene.)

Filmen er basert på en historie fra virkeligheten.  Florence Foster Jenkins (f. 1868 d. 1944) tilhørte den amerikanske sosieteten og var en amatørsopran. Hun kunne virkelig ikke synge, og ble i sin samtid omtalt som verdens verste operasanger. På tross av dette lyktes det henne å opptre for et stort publikum i Carnegie Hall. Konserten var en skandale. Som Mrs. Jenkins sa det: "People may say I couldn´t sing, but no one can say I didn´t sing.

Det hele gir meg flash back til en opplevelse midt på 1990-tallet, da jeg fikk være med som publikum på en Solo-reklame der Olga Marie Mikalsen (f. 1915 d. 2006) skulle synge "Hurra for deg som fyller ditt år". Det var en prøvelse å få henne til å synge skingrende falskt uten at vi publikumere skulle begynne å le. Olga Marie var nemlig overbevist om at hun kunne synge. De første gangene sang hun faktisk overraskende rent, og produsenten måtte få henne til å synge flere ganger for å få frem en skingrende surt sunget utgave av bursdagssangen. Som Jenkins opptrådte også Mikalsen i Carnegie Hall i løpet av sin karriere. 


Ekteparet koser seg med en god anmeldelse
Det er altså Meryl Streep som har rollen som Florence Foster Jenkins i denne filmen. Hun er overbevist om at hun er en stor sanger, og hennes ektemann St. Clair Bayfield (spilt av Hugh Grant) gjør alt han kan for å forhindre noen i å fortelle henne hvilken elendig sanger hun faktisk er. På denne måten gjør han det mulig for henne å sveve i den villfarelsen at hun kan synge. 

På et tidspunkt hyrer ekteparet inn pianisten Cosmé McMoon. Mannen vet ikke om han skal le eller gråte da det går opp for ham hvilken elendig sanger Mrs. Jenkins er. Kan han utsette sitt gode navn og rykte på dette arrangementet? St. Clair Bayfield løser hans dilemma ved å betale ham så godt at han rett og slett ikke kan si nei til tilbudet. 


Mrs. Jenkins spiller inne en LP-plate i studio. Mr. McMoon er betenkt.
Ekteskapet mellom Florence og ektemannen er temmelig platonisk, og St. Clair Bayfield velger å leve et dobbeltliv med en yngre kvinne. Når ting kommer på spissen er det likevel ingen tvil om at han står trofast ved sin kones side. (I den grad trofast er et gangbart begrep i denne sammenhengen ...)

Da Mrs. Jenkins bestemmer seg for at hun vil opptre i Carnegie Hall, skjønner ektemannen at det kan bli vanskelig å holde pressen på armelengs avstand ...


Florence Foster Jenkins er strålende fornøyd med sin opptreden i Carnegie Hall
Mange av episodene vi blir vitne til i denne filmen er mildt lattervekkende, samtidig som de har noe trist over seg. Dette relaterer seg til at det er et virkelig levd liv vi er vitne til. Ektemannens oppriktighet i å ville skåne sin kone fra alt som kan smake av kritikk, er rørende. Samtidig fremstår det som dysfunksjonelt. Jeg ble sittende og tenke på et Ibsen-sitat i den sammenhengen. "Dersom du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme." Nå var vel ikke Mrs. Jenkins et gjennomsnittsmenneske, men hun levde definitivt på en livsløgn. Avsløringen av livsløgnen tok ikke bare lykken fra henne - den tok bokstavelig talt livet av henne. 

Meryl Streeps rolletolkning er formidabel i denne filmen, og sånn sett er det forståelig at hun er nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Jeg har ikke sett noen av de andre filmene enda, og har derfor ingen formening om hvor stor sjanse hun kan ha til å vinne denne prisen. Kostymene er storslagne, og gir et godt bilde av motene som sosieteten var opptatt av på den tiden. Hugh Grant er akkurat så jovial som han i grunnen er i de fleste roller han spiller i for tiden. Litt kjedelig og flat, synes jeg. 

Det er Meryl Streeps innsats som gjør at filmen ender opp som en litt over middels grei film. 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar var at denne filmen ikke vant noen Oscar. Det overrasket ikke meg.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Florence Foster Jenkins
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Florence Foster Jenkins), Hugh Grant (St. Clair Bayfield), Simon Helberg (Cosmé McMoon) m.fl.
Spilletid: 110 min.

Populære innlegg