"Mamma Mia! Here We Go Again!" (Regissør: Ol Parker)

En hederlig fortsettelse av den første Mamma Mia-filmen!

Den første Mamma Mia-filmen hadde release i 2008. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket over å finne ut at det er så lenge siden denne filmen kom. Jeg husker den jo så godt. Kanskje fordi jeg også fikk med meg musikal-oppsetningen på Folketeatret i 2009 ... Filmen og musikalen var en skikkelig glad-sak med mye kjent og kjær musikk av Abba. Alt flettet sammen i en handling som ikke kan sies å være annet enn ganske banal, slik de fleste musikaler tross alt er. Like fullt - med dét stjernespekkede laget av skuespillere og den musikken, ble filmen en suksess. "Alle" så den, og alle snakket om den. Det var en sånn film man bare måtte få med seg. Jeg nevner Meryl Streep, Pierce Brosnan, Colin Firth, Stellan Skarsgård - den første var mammaen til en gudbenådet vakker ung kvinne og de tre siste var denne unge kvinnens mulige fedre. Alle sloss om å få være faren, og slik ble det. Farskapet ble delt på tre. 

Lily James i rollen som den unge Donna

I midten av 2018 kom oppfølgeren til Mamma Mia-filmen - denne gangen med tittelen "Mamma Mia! Here We Go Again!" Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, slik jeg i grunnen alltid er når det kommer en oppfølger til en tidligere film-suksess. Samtidig var det ikke til å komme forbi at denne lettlivede komediemusikalen passet perfekt som en film hele familien kunne samle seg rundt - uten at det var nødvendig med de helt store forventingene til karakterroller og den slags. Og vi fikk det vi forventet: En skjønn liten sak av musikal, hvor alle de gamle Abba-låtene var med. Vi storkoste oss mens vi så den!

Far og datter

Denne gangen får vi høre historien om da moren Donna (som i forrige film ble spilt av Maryl Streep) kom til Hellas og forelsket seg i den greske øya hvor handlingen i all hovedsak finner sted. Lily James spiller Donna som ung, og vi innvies i hvordan det kunne ha seg at hun traff tre menn på løpende bånd, som hun gikk til sengs med og som derfor kunne være far til hennes datter, alle som en. Donna var ingen dårlig kvinne, men omstendighetene var svært uheldig for henne. Hun fødte barnet og oppfostret det alene på den greske øya. 

Sophies tre mulige fedre: Harry (Colin Firth), Bill (Stellan Skarsgård) og
Sam (Pierce Brosnan)

Parallelt følger vi Sophie, Donnas datter, som nettopp har mistet moren sin. Kjæresten har reist avgårde, og de slites mellom ønsket om å leve et moderne liv et annet sted eller drive Sophies mors hotell videre. Senere detter den ene faren etter den andre innom, og det bygger seg opp til et klimaks idet mormoren ankommer. Dette er ingen ringere enn Ruby Sheridan, spilt av Cher - flottere enn alle de andre til sammen. Hvilket er helt utrolig, tatt i betraktning at dama er over 70 år ...

De unge lykkelige paret og mormoren (spilt av Cher)

Joda, filmen er absolutt sjarmerende, ikke minst takket være alle stjernene som er med, den flotte musikken og de vakre unge menneskene. Men ikke forvent så mye mer enn øyeblikkets underholdning. Gi deg hen til musikken og kjærlighetshistorien dersom du velger å se denne filmen! For alle oss som nærmest vokste opp med Abba, er filmen et nostalgisk tilbakeblikk på fortiden. Musikken kler sin nye innpakning, og det er bare å kose seg! Den første filmen var selvsagt best, men denne andre filmen er absolutt en hederlig fortsettelse av den første. 

Jeg så filmen på Blockbusters strømmetjeneste. 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Mamma Mia! Here We Go Again!
Nasjonalitet: Storbritannia, Tyskland og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Komedie/musical
Skuespillere: Amanda Seyfried (Sophie), Stellan Skarsgård (Bill), Lily James (Donna som ung), Meryl Streep (Donna), Colin Firth (Harry), Sam Brosnan (Sam), Christine Baranski (Tanya), Dominic Cooper (Sky), Julie Walters (Rosie), Cher (Ruby Sheridan), Andy Garcia (Fernando)
Spilletid: 109 min.

"The Girl with the Dragon Tattoo" (Regissør: David Fincher)

Stieg Larssons første bok i Millennium-triologien som amerikansk film

Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste Stieg Larssons Millenniumtriologi - faktisk så mye som 4-5 år. Og jeg husker godt med hvilken spenning jeg og andre gikk og ventet på tre´eren, og lurte på om vi ikke like godt skulle lese den på svensk. Både bok 1 og 3 ga jeg den gangen terningkast seks, mens bok 2 måtte "nøye seg med" terningkast 5, og jeg karakteriserte bøkene som den desidert beste krimserien jeg noen gang hadde lest - åndeløst spennende og med et så mangefascettert plott at man kunne få åndenød av mindre. Bøkene var (og er) sterkt avhengighetsskapende, og sjelden har jeg hørt folk som vanligvis ikke leser veldig mye, utbryte: "Har du ikke lest Stieg-Larsson-bøkene!!!???" Det var nærmest sidestilt med ikke å ha lappen. 

Jeg har selvfølgelig sett den svenske filmtriologien (før jeg begynte å blogge om filmer), og det var med en følelse av lettere irritasjon jeg registrerte at amerikanerne skulle lage sin helt egen film. Holdt det kanskje ikke med at svenskene hadde gjort dette allerede? Jeg kunne dessuten ikke forestille meg at noen skulle passe bedre i rollene som henholdsvis Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander enn nettopp de svenske skuespillerne Michael Nyqvist og Noomi Rapace. Lenge var jeg derfor fast bestemt på at den amerikanske utgaven skulle jeg ikke se! For jeg hadde jo sett denne trilogien! Prinsippløs som det skulle vise seg at jeg var, holdt jeg ikke på dette da en kollega av meg og jeg begynte å diskutere filmen og jeg fikk tilbud om å låne den. Bare for å ha sagt det: den svenske filmen er og blir best, men den amerikanske filmen er ikke så verst den heller - inntil jeg oppdaget at de hadde endret på slutten, slik at film og bok ikke stemmer. Pokker heller! Det burde ikke vært lov!

I filmens åpningsscene har eieren av magasinet Millennium - Mikael Blomkvist (spilt av Daniel Craig) - tapt en rettssak. Han er dømt fordi han ikke har kunnet bevise at nylige avsløringer av den korrupte forretningsmannen Hans-Erik Wennerström er sanne. Alle vet at de er nettopp det - altså sanne - men dette hjelper ikke Blomkvist i de juridiske basketakene i retten. 

Dommen har så vidt fått tid til å synke inn da Blomkvist blir oppringt av en mann som ønsker å gi ham et oppdrag for Henrik Vanger, en forretningsmagnat av de store i Sverige. Blomkvist er skeptisk, men bestemmer seg for å bli med ut til Vangers bolig, ca. fire timer med tog fra Stockholm. Som belønning loves han nye opplysninger om Wennerström, som en gang for alle skal detronisere ham. Blomkvist skal offisielt skrive Henrik Vangers biografi, mens det egentlige oppdraget er å etterforske en forsvinning og et mulig drap som ligger 40 år tilbake i tid. Den gangen forsvant nemlig Vangers niese Harriet sporløst, og pga. av en ulykke samme dag som sperret broen som forbinder øya med fastlandet, har det i alle år vært antatt at Harriet ble drept. Vanger selv har for øvrig hvert eneste år mottatt en presset blomst i glass og ramme på sine fødselsdager - den samme gaven Harriet pleide å gi ham mens hun levde. Den som sender ham disse blomster-bildene må derfor kjenne til at han pleide å få slike gaver, og det er i realiteten kun han selv, Harriet .... og muligens morderen. Harriet som en gang var hans øyestein, den han ønsket å overlate forretningsimperiet til ... Hvem ønsket å få henne fjernet?

Parallelt følger vi Lisbeth Salander, en ung kvinne som står under vergemål etter psykisk helsevern - først og fremst fordi hun forsøkte å drepe sin far i 12 årsalderen, men også fordi hun bærer et visst preg av mild autisme (eller Aspergers syndrom). Salander er et datageni, og hun hacker seg inn på hva det skulle være av datanettverk. Hun blir derfor hyret inn i etterforskningen av mange mennesker. En dag får vergen hennes slag og havner på sykehjem. Den nye vergen - Nils Bjurman - viser seg raskt ikke å være helt god. Ikke bare ydmyker han Salander og tar fra henne den økonomiske friheten hun frem til da har hatt, men som gjengjeld for å skrive ut sjekker til henne - med penger hun selv har tjent - må hun stille opp med seksuelle tjenester. Det går ikke lang tid før Salander (spilt av Rooney Mara) finner en løsning som Bjurman ikke i sine villeste fantasier kunne ha forestilt seg var mulig.

Etter som Blomkvist begynner å grave i Vanger-familiens hemmeligheter, tegner det seg etter hvert et bilde av noen grufulle menn i familien (derav tittelen på Millennium-triologiens første bok - "Menn som hater kvinner"). Og verre skal det bli! Mye verre! For Vanger-familien er så dysfunksjonell som det nesten er mulig å bli. Og selvsagt krysses Blomkvists og Salanders veier, og Salander skal vise seg å bli nyttig på flere måter for Blomkvist. Særlig fordi den etterforskningen han bedriver, absolutt ikke er ufarlig ...

I likhet med den svenske filmen om den første boka i Millenniumstriologien, varer den amerikanske i 2,5 time. Jeg blir alltid litt skeptisk når filmer varer så vidt lenge, fordi det kan være langdrygt. I svært mange tilfeller tenker jeg også på slutten at en noe strammere regi kunne ha gjort seg - samtidig som jeg i andre tilfeller (særlig der filmer er basert på bøker jeg allerede har lest) at detaljene fyker forbi altfor fort, så pass at man nesten må ha lest boka for i det hele tatt å skjønne noe. Når det gjelder "The Girl with the Dragon Tattoo" er det etter mitt skjønn grunnlag for å mene at filmen er akkurat passe lang. I alle fall var jeg så oppslukt at jeg glemte både tid og sted. 

Jeg synes at Daniel Craig gjorde en flott figur som Mikael Blomkvist, mens jeg ikke følte at Rooney Mara stemte med min forestilling av Lisbeth Salander. Hun ble rett og slett for tam (eller for autistisk?). Litt eksklusivt og morsomt var det å se Stellan Skarsgård i en mindre rolle. Filmen er for øvrig spekket med effekter som bidrar til å bygge opp en uhyggestemning, som gjør at man uten å merke det selv, spenner alt som er av muskler i kroppen underveis og først etter rulleteksten merker hvor sliten man er. Alt i alt en severdig film, som etter mitt skjønn kvalifiserer til terningkast fem, men som mangler det lille ekstra som jeg følte at den svenske filmen hadde. Autensitet er kanskje et stikkord her. Så får vi se da - om jeg velger å se den amerikanske oppfølgeren når den kommer, eller om jeg istedet skal se den svenske triologien på nytt ... 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Girl with the Dragon Tattoo
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Daniel Craig (Mikael Blomkvist), Rooney Mara (Lisbeth Salander), Yorick van Wageningen (Nils Bjurman), Christopher Plummer (Henrik Vanger), Stellan Skarsgård (Martin Vanger), Joely Richardson (Anita Vanger), Robin Wright (Erika Frode) m.fl. 
Spilletid: 2 t 32 min.

Rooney Mara i rollen som Lisbeth Salander

Henrik Vanger og Mikael Blomkvist

Man ydmyker ikke Lisbeth Salander uten store kostnader ... 

"Aberdeen" (Regissør: Hans Petter Moland)

Trøblete far-datter-forhold

Kaisa jobber som advokat i London. Hun er dyktig og suksessfull, og er i tillegg meget vakker. Det er høy partyfaktor i livet hennes og hun spriter gjerne opp festene med litt kokain også.

Dagen etter en fest av det meget livlige slaget, blir hun oppringt av sin mor. Moren (spilt av Charlotte Rampling) ligger for døden, og hun har ett siste ønske: at Kaisa skal reise til Norge og hente sin alkoholiserte far Thomas hjem til Aberdeen. Kaisa har ikke sett sin far på ti år, og hun skjønner at dette kommer til å bli et meget krevende oppdrag. Men hun gjør det.

I Norge finner hun faren (i Stellan Skarsgårds skikkelse) mer forkommen enn noen sinne. Han har ikke lyst til å bli med til Aberdeen, men hun truer og lokker og motvillig blir han med. Det første hinderet består i at han ikke får være med på flyet over til London fordi han er for full. Dermed er Kaisa nødt til å kjøre ham til Bergen og satse på å ta båt over til Storbritannia. Det er en strabasiøs reise for en ung kvinne og hennes far, som ikke et øyeblikk er edru ... Underveis møter de på Clive, en ensom trailersjåfør som skal bli mer nødvendig enn noen av dem aner ... Først da Kaisa selv ligger nede for telling, våkner det opp noe som kan ligne ansvarsfølelse i faren, og for en gangs skyld er det noe utenfor ham selv som er viktigere enn alkoholen. Så spørs det om de rekker frem til Aberdeen før moren dør ...

Den ytre handlingen i denne filmen er nokså enkel. Det handler om en reise fra Norge til Aberdeen, og lite annet. Desto mer spennende er det jeg oppfatter som det underliggende temaet, nemlig om forholdet mellom en alkoholisert far og en datter. Ja, for han er vel hennes far? Underveis er ingenting egentlig sikkert, og dette gjør noe med dem mens de er på vei til Kaisas mor, som er innlagt på sykehus og som kan dø når som helst. Charlotte Rampling opptrer nærmest i en slags gjesterolle, mens Stellan Skarsgård og Lena Headey spilte de sentrale rollene som hhv. far og datter. Samtidig som temaet er så trist, så trist, var det også en underliggende humor og varme oppi det hele. Denne filmen ble spilt inn i 2000, og Stellan Skarsgård har etter dette hatt litt vel mange roller i samme gate - så pass mange at jeg for min del er litt lei av rollen forfyllet mann med et mimikkløst ansiktsuttrykk. Den som utvilsomt bærer denne filmen er sjarmbomben Lena Headey. Dessuten var det litt morsomt å se et knippe av kjente norske skuespillere i små glimt, selv om de færreste hadde en eneste replikk. Som for eksempel Frøydis Armand og Jan Grønli som farens svire-"brødre" ... Jeg er noe i tvil om det blir terningkast fire eller fem her, og ender på noe midt i mellom. 

Innspilt: 2000
Originaltittel: Aberdeen
Nasjonalitet: Norge, Sverige
Genre: drama, komedie
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Thomas), Lena Headey (Kaisa) , Ian Heart (Clive), Charlotte Rampling (Kaisas mor)
Spilletid: 111 min.

Kaisa i storform

Kaisas forfyllede far

Clive tar seg av Kaisa

"As If I'm Not There" (Regissør: Juanita Wilson)

Filmatisering av Slavenca Drakulics roman

Samira reiser fra sine foreldre i Sarajevo for å ta seg en lærerpost ute på landsbygda. Ikke lenge etter hennes ankomst braker Jugoslavia-krigen løs. Noen soldater ankommer den lille landsbyen og beordrer alle beboere ut av sine hus. Deretter skilles menn og kvinner, og etter kort tid hører kvinnene det ene skuddet etter det andre. Mennene deres og også deres sønner blir drept, en etter en. Kvinnene samles i busser og kjøres til et sted, hvor de låses inne i et skur.

Mens kvinnene venter på hva som skal skje, er det åpenbart at soldatene kjeder seg. Så begynner de å plukke ut de peneste jentene, og her finnes ingen nedre aldersgrense. Kvinnene utsettes for gruppevoldtekter, mishandles fra tid til annen til døde - som ren underholdning - og det er utelukkende snakk om flaks dersom man overlever.

Samira bestemmer seg for å ta sjeen i egne hender, og forsøker å unngå å bli et offer. Dette vekker i første omgang avsky blant de andre kvinnene - inntil hun kommer med ekstra mat og en og annen smertestillende tablett. Selveste kapteinen har lagt merke til henne, og som hans utvalgte favoritt, behandles hun bedre enn de andre kvinnene. Til slutt blir det et spørsmål om liv eller død ...

Filmen er basert på en roman med samme navn av den kjente kroatiske forfatteren Slavenka Drakulic. Historien som romanen er bygget på, kom forfatteren over i forbindelse med sin tilstedeværelse under rettsforhandlingene mot krigsforbrytere ved Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia i Haag. Tidligere har jeg lest hennes bok "Ikke en flue fortred", der hun forsøker å forstå hva som fikk i utgangspunktet helt normale gutter og menn til å opptre som monstre under Balkan-krigen. Kunne det skjedd med hvem som helst, sånn egentlig? 

I en av scenene blir Samira vitne til at kapteinen, han som har lagt sin elsk på henne og som faktisk behandler henne både ømt og varmt, plaffer ned en annen. Kapteinen forsøker å få henne til å forstå at det hele handler om overlevelse - og at vi alle gjør hva som helst for å overleve. Hun også - ved å være hos ham ... 

"As if I'm Not There" er en sterk film som gjør noe med deg underveis. Her er det ikke tale om spekulative film-virkemidler for å bli interessant, men om hendelser som faktisk har skjedd - midt i Europa og i nær fortid. Hendelsene i denne filmen er lagt til første del av krigen (1991 - 1995). Den blusset som kjent opp igjen på slutten av 1990-tallet, før krigen ble brakt til en ende i 2000/2001. Skuespillerprestasjonene er tidvis så som så, men både Natasa Petrovic (som Samira) og Fedja Stukan (kapteinen) kom brukbart gjennom. Dessuten ble kvinnenes frykt fremstilt veldig troverdig. Underveis dukker for øvrig Stellan Skarsård opp i en bitte liten birolle. Vi trenger virkelig flere filmer og bøker om denne krigen!  Her blir det terningkast fem. Filmen er nedlesset med priser.

Innspilt: 2010
Originaltittel: As If I'm Not There
Nasjonalitet: Irland
Språk: Serbo-kroatisk
Genre: Drama
Skuespillere: Natasa Petrovic (Samira), Fedja Stukan (kapteinen), Miraj Grbic (kommandanten), Stellan Skarsgård
Spilletid: 109 min.

Samira er på vei til kapteinen

De øvrige kvinnene reagerer med avsky på at Samira pynter seg før hun skal til kapteinen

Litt menneskelighet oppi alt det grusomme ... tross alt ...

"Melancholia" (Regissør: Lars von Trier)

Skuffende og kjedelig


Innspilt: 2011
Originaltittel: Melancholia
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama / Science Fiction 
Skuespillere: Kirsten Dunst (Justine), Charlotte Gainsbourg (Claire), Kiefer Sutherland (John), Charlotte Rampling (Gaby), John Hurt (Dexter), Alexander Skarsgård (Michael), Stellan Skarsgård (Jack), Cameron Spurr (Leo), Brady Corbet (Tim)
Spilletid: 2 t 15 min.

I filmens åpningsscene blir vi vitne til tilintetgjørelsen av jorda. Et uvirkelighetens slør hviler over bildene, som om det hele bare var en fantasi. Kort tid etter er vi tilbake i virkeligheten, og det handler om bryllup.

Justine og Michael har giftet seg, og Justines søster Claire og hennes mann John, som sitter meget godt i det, har spandert hele selskapet på dem. Men det som skulle være en gledens dag, blir alt annet enn nettopp det. Justine og Claires foreldre er skilte, og deres tilstedeværelse legger en sterk demper på flere av gjestenes feststemning. Det beste moren Gaby klarer å klemme ut av seg er at hun ikke tror på ekteskapet, og hun råder derfor datteren til å nyte det så lenge det varer. Alt mens faren Dexter nyter all den oppmerksomhet han kan få av alle damer med navnet Betty den kvelden ...

Justines sjef er en kynisk djevel som skalter og valter med makten sin. I det ene øyeblikket er man inne i varmen - i det neste i kulden. Han fornekter seg heller ikke under bryllupet. Justine smiler på tross av alle påkjenningene, men det koster! Med en svoger som hele tiden minner henne om at det er han som har betalt kalaset, og en søster som for enhver pris ønsker å oppleve noen scener fra Justines side, har hun egentlig bare å oppføre seg. Det går en stund, men til slutt har hun fått nok, og selv brudgommen stikker. Og i mellomtiden nærmer planeten Melancholia seg jorden ...

I neste del av filmen kommer Justine tilbake til sin Claire og Johns hjem. Hun har sunket inn i melankolien og er knapt kontaktbar for omverdenen. Sakte kommer hun seg imidlertid tilbake til livet. Utsikten til at jorda kan gå under dersom planeten Melancholia skulle treffe, gjør ikke særlig inntrykk på Justine. Hvilket tap vil det i så fall bli for verden om jorda forsvinner? Den er jo bare ond likevel. Claire derimot fylles av angst mtp. det som kan komme til å skje ... Mens ektemannen går rundt og forsøker å roe henne ned.

"Melancholia" er blitt omtalt som et mesterstykke blant en del kritikere. Selv fant jeg den ulidelig langtekkelig og grensende til kjedelig. På en måte skjønte jeg aldri hva del 1 (bryllupet) og del 2 (undergangen) av filmen egentlig hadde med hverandre å gjøre. I del 1 er det tendenser til mesterlige partier både rent filmteknisk og dialogmessig, men det stoppet i grunnen der. Jeg ser for øvrig at en del av skuespiller-prestasjonene er glitrende. Spesielt vil jeg trekke frem Stellan Skarsgård som den kyniske sjefen Jack, samt Kirsten Dunsts rolletolkning av Justine. Charlotte Gainsburg spiller imidlertid den samme rollen som hun ofte gjør - en bekymret, angstfull kvinne med spisset munn. Kanskje er det noe i dette jeg ikke har forstått, og jeg skulle i så fall gjerne visst hva. Det filmtekniske, lyssettingen og den mollstemte - eller melankolske - stemningen i filmen var for øvrig flott. Her var det mye godt historien jeg ikke helt falt for. Alt i alt en helt grei film jeg måtte få med meg tross alt, men som kun fortjener terningkast tre etter min oppfatning. 

Far og sønn (Alexander og Stellan Skarsgård) i rollene som hhv.

brudgom og sjef

Brudeparet

Kommer planeten nærmere, eller fjerner den seg?

"Kongen av Bastøy" (Regissør: Marius Holst)

Opprøret på Bastøy skolehjem i 1915

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Hr. Bestyrer), Benjamin Helstad (Erling), Kristoffer Joner (husfar Bråthen), Trond Nilssen (Olav)
Spilletid: 116 min.

I 1915 ankommer Erling til Bastøy skolehjem i Oslofjorden. Institusjonen ble opprettet i 1896 og skulle i stedet for å straffe, bidra til å forebygge kriminalitet. I stedet utviklet det seg et svært spesielt samfunn på øya, hvor guttene var prisgitt enkelte av de ansattes gode moral eller helst mangel på sådan. Hvis noen av de ansatte gikk over streken, så de andre helst en annen vei.

Erling er fra før av i opposisjon til det meste, og vi aner at han har begått et mord. Husfar Bråthen bestemmer seg raskt for at han skal få kustus på den nye gutten, og bruker om nødvendig drastiske midler for å oppnå dette. Erling forsøker å opprettholde et visst minimum av det han oppfatter som verdighet, men skjønner etter hvert at han gjør best i å tilpasse seg. Prisen han betaler for å komme med kostelige kommentarer eller markere seg blir fort for høy. Det er imidlertid vanskelig å vise respekt overfor mennesker han ikke har noen grunn til å respektere. Som denne husfar Bråthen ... Hvorfor skal han hele tiden ha en av de svakeste guttene - Ivar - til å jobbe på vaskeriet? Hva foregår egentlig der mens Erling og de andre guttene jobber ute i skogen?

Herr Bestyrer (spilt av Stellan Skarsgård) er i utgangspunktet den som har det avgjørende ord på Bastøy. Med jernhånd styrer han skolehjemmet og firer aldri en tomme på sine krav. Men hvilke hemmeligheter skjuler han siden han aldri våger å sette foten ned overfor den fordrukne husfar Bråthen, selv om han får høre ryktene som går om hans seksuelle misbruk av enkelte av guttene?

Erling vil bare vekk, men mislykkes i å rømme fra øya. Mellom ham og Olav utvikler det seg et sterkt kameratskap, som etter hvert kommer til å bety alt for dem. Den dagen Ivar tar livet av seg ved å drukne seg selv, og herr Bestyrer gir guttene på sal C skylden for å slippe fri selv, koker det i sinnene til guttene. Og da husfar Bråthen vender tilbake etter at de trodde at herr Bestyrer hadde sendt ham vekk, bryter det ut opprør blant guttene. Da er tålegrensen for lengst nådd ... Det reneste anarki oppstår, og de ansatte forsøker å flykte før de blir drept av guttene. For å gjenoprette kontroll og orden over øya, sender myndighetene et panserskip med 150 soldater ut til dem ...

Filmen er basert på virkelige hendelser fra 1915, som kuliminerte i et opprør som savner sidestykke i norsk fengselshistorie. Nettopp dette gjør historien ekstra sterk. Bastøy skolehjem holdt det for øvrig gående til nærmere midten av 1950-tallet, og var beryktet for sin brutale behandling av guttene som ble sendt dit.

Dette er en av de beste norske filmene jeg har sett! Ikke bare er historien tragisk og samtidig fengende på en slik måte at jeg hele tiden holdt med guttene, men kulissene i filmen var så autentiske at jeg nesten glemte at det bare dreide seg om film. Guttene på Bastøy frøs, sultet og led, og dette er fremstilt så realistisk at jeg nesten kjente det på kroppen selv. Noen ganger kan det bli litt vel mye Kristoffer Joner i norsk film, men her spiller han kanskje sin beste rolle noen sinne. Husfar Bråthen er en forhatt skikkelse med flakkende, nervøst blikk, samtidig som han skaper så sterk frykt blant guttene at de adlyder hans minste vink. Joner er glitrende i rollen som ondskapsfull sadist! Herr Bestyrer i Stellan Skarsgårds skikkelse hadde kanskje ikke så mye å spille på i sin rolle, men han skulle på den annen side fremstå som en noe fjern og autoritær skikkelse som ingen noen gang kom virkelig nær. Det klarte han med bragd! Jeg har aldri vært borti skuespillerne Benjamin Helstad eller Trond Nilssen tidligere (som spiller hhv. Erling og Olav), men dersom de er nykommere innenfor skuespilleryrket i norsk film, kommer det til å bli spennende å følge deres utvikling fremover. Alt i alt er dette en særdeles vellykket film som fortjener terningkast seks!

Erling har ankommet Bastøy skolehjem

Den forhatte husfar Bråthen

Herr Bestyrers dager på Bastøy er over

Guttene forsøker å unslippe øya ... inntil de får øye på et panserskip

som dukker opp fra tåken

"Fangene i Auschwitz" (Regissør: Andy DeEmmony)

Rettssak mot Gud


Innspilt: 2008
Originaltittel: God on Trial
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Stellan Skarsgård, David De Keyser, André Oumansky, Dominic Cooper, Blake Ritson, Rupert Graves, Eddie Marsan, Joseph Muir, Stephen Dillane, Jack Shepherd, Ashley Artus
Spilletid: 86 min.

En gruppe jødiske menn befinner seg i dødsleiren Auschwitz under andre verdenskrig, og for hver dag som går inndeles de i grupper som får leve og grupper som må dø. Mens de venter på sin skjebne, setter de Gud på tiltalebenken. Hvordan kan en gud som elsker dem, som spesielt elsker det jødiske folk, utsette dem for disse lidelsene? Kan han være en barmhjertig og rettferdig gud når han lar Hitler og nazistene langt på vei lykkes i å utrydde jødene som folk. Hvorfor lar denne guden dem miste all sin verdighet, all sin menneskelighet? Har han byttet side?

Med en av fangene som dommer i rettssaken (spilt av Stellan Skarsgård) gjennomgår fangene alle prøvelsene jødene har vært utsatt for i historiens løp. Hva er meningen bak alle prøvelsene? Har Gud en høyere plan for dem, som gjør lidelsene til noe meningsfyllt? Kommer de f.eks. til å vende tilbake til Israel, det forgjettede land, til slutt? Eller er han rett og slett en ond gud? Og til slutt avsies dommen: er Gud skyldig eller er han det ikke?

Dette er en besnærende film så fullstendig annerledes alle andre filmer jeg har sett som omhandler temaet Holocaust. Ekstra interessant blir det når rammen for filmen er en busslast med turister som besøker Auschwitz og får vite en liten flik av hva som egentlig skjedde for over 50 år siden. Parallelt med deres besøk er vi stadig innom brakkene hvor tiden skrus mer enn 50 år tilbake. Jeg har selv vært en av mange som har besøkt Auschwitz-Birkenau, og som har vandret mellom brakkene i denne konsentrasjonsleiren som var den verste av de alle under Hitler-Tysklands regime. Og kanskje nettopp derfor ble jeg sterkt følelsesmessig berørt av denne filmen. Skuespillerne var for øvrig meget gode, og underveis satt jeg og tenkte at du verden for et teaterstykke dette kunne ha blitt!

Terningkast seks.

"En ganske snill mann" (Regissør: Hans Petter Moland)

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Jorunn Kjellsby, Gard B. Eidsvold, Bjørn Sundquist, Aksel Hennie
Spilletid: 108 min.

Ulrik (som spilles av Stellan Skardsgård) har nettopp kommet ut av fengsel etter å ha sonet en dom på 12 år for drap. Den første han treffer er Jensen. Han tar vare på folka sine, men forventer til gjengjeld at de stiller opp for ham. Ulriks første oppdrag er å ta livet av mannen som tystet på ham, slik at han havnet i fengsel. "Problemet" er bare at Ulrik er en ganske snill mann ...

Jensen skaffer Ulrik tak over hodet og en jobb på bilverksted. Vel, hybelen er kanskje ikke mye å skryte av. Dessuten forventer gamla som han leier hos visse tjenester ... I begynnelsen er Ulrik nøden selv, så det koster ham ikke all verdens å "stille opp", men etter hvert blir det hele besværlig. Særlig etter at han har truffet ei dame, og det viser seg at gamla er rimelig sjalu av seg ...

Ulrik har ikke lyst til å ta livet av tysteren. Egentlig vil han bare leve et rolig og skikkelig liv. Men man skuffer ikke Jensen (spilt glitrende av Bjørn Floberg). Eller?

Ulrik ønsker for øvrig å få kontakt med sønnen sin, men sønnens gravide kjæreste ønsker ikke at de skal ha kontakt med en morder.

Nesten alt som kan krype og gå innenfor norsk film har en eller annen rolle i filmen "En ganske snill mann". Dessverre ble jeg ikke like overbegeistret over alle skuespillerprestasjonene. Jorunn Kjellsby i rollen som gamla som leier ut et rom til Ulrik, var helt skrekkelig. Og det begynner i grunnen å gå inflasjon i rollene som blir Bjørn Sundquist til del. Må han spille i absolutt alle norske filmer? Det begredelige oppsynet hans, som han gjorde slik suksess med i Berlinerpoplene og Jernanger, er ikke morsomt lenger. Jeg opplevde like fullt at denne filmen holdt mål og vel så det, selv om jeg altså ble skuffet. I valget mellom en svak fem´er og en sterk firer, heller jeg likevel i retning av terningkast fem. Så vidt! Og det er selvfølgelig Stellan Skarsgård som bærer det meste av filmen. Småkjeltringen som er ganske så desillusjonert idet han kommer ut av fengsel, og som sakte, men sikkert tiner opp og begynner å tro på at det kanskje finnes en fremtid for ham likevel ... Stellan Skarsgård spiller rollen til fingerspissene!

"Goyas gjenferd" (Regissør: Milos Forman) - 2005

En fantastisk film med utgangspunkt i Goyas liv i Madrid på slutten av 1700-tallet. Vi følger dessuten en ung kvinne som blir offer for den spanske inkvisisjonen. Vanvittig gode skuespillerprestasjoner!

"Mamma Mia!" (Regissør: Phyllida Lloyd) - 2008

Musical-filmer er ikke det jeg liker aller best, så jeg var faktisk litt skeptisk til denne filmen på forhånd. Og så endte jeg opp med å bli tatt med storm! For dette er en skikkelig feel-good-film med en rørende (ja endog banal) historie. Like fullt ble jeg rørt til tårer ... Jeg ble tom. drittlei ABBA for nesten 30 år siden, og like fullt opplevde jeg musikken som kjempefin!

Så hva er det med denne filmen som så til de grader går hjem hos alle? Filmen er spekkfull av kjente skuespillere, de unge som skal gifte seg er nydelige, ABBAs kjente låter passer som hånd i hanske for alt som skjer i filmen - som om de skulle vært skrevet nettopp med tanke på akkurat denne filmen/oppsetningen - og historien er betagende i all sin naivitet. 

Den vordende bruden inviterer de tre som kan være faren hennes til bryllupet. Selv moren hennes vet ikke hvem datterens far er, fordi omstendighetene førte til at hun hadde kontakt med tre ulike menn på det kritiske tidspunktet. Da alle tre ankommer, oppstår det forviklinger. For hva gjør den vordende bruden når det viser seg at alle tre insisterer på å være faren hennes?