"The informant!" (Regissør: Steven Soderbergh)

Innspilt: 2009

Skuespiller: Matt Damon

Spilletid: 103 min.

Bioingeniøren Mark Whitacre var på begynnelsen av 90-tallet en lysende stjerne i landbruksselskapet AMD (Archer Daniels Midland) da han ved en tilfeldighet ble FBIs viktigste informant  ang. avdekking av ulovlig prissamarbeid i markedet. Gjennom flere år forsynte han FBIs agenter med den informasjonen de ønsket. Utallige timer med lydbåndopptak tok han opp, og båndene ble overlatt til etterforskerne.

Hele tiden opptrådte Whitacre som den eneste som var hederlig i AMD. Han så til og med for seg at han ville få forfremmelse når det kom for en dag hvilken heltegjerning han hadde gjort for selskapet.

I forbindelse med en razzia mot AMD ble viktig bevismateriale beslaglagt, og FBI trodde at dette ville bli ren plankekjøring. Nokså raskt kom imidlertid saken helt ut av kontroll. På tross av taleforbud for Mark Whitacres vedkommende, snakket han villig vekk med litt for mange. Og så begynte det å dukke opp ikke bare løse påstander, men også bevis for at Whitacre selv hadde mottatt bestikkelser og vært med på å hvitvaske millioner av dollar mens FBI etterforsket saken.

Whitacre selv endret sin forklaring gang på gang, og til slutt var det umulig å vite hva som er sant og ikke sant. FBIs kronvitne, han som skulle løse saken deres, hadde blitt FBIs store hodepine. Plutselig handlet det heller lite om AMD og desto mer om Whitacre. Da diagnosen bipolar lidelse dukket opp, var saken så å si ødelagt. 

Filmen er basert på en sann historie om en varsler. Saken endte med at varsleren fikk betydelig strengere straff enn dem han varslet om … Og dette til tross for at Whitacre bare var for småfisk å regne kontra de virkelig store gutta. En klassisk varslerhistorie?

Matt Damon er en flott skuespiller, som jeg tidligere har sett i en rekke prisbelønte actionfilmer. Derfor var det litt rart å se ham i rollen som Mark Whitacre, en noe unnselig mann med en svært ukledelig bart. Han spiller bra her også, så det er ikke dét. Han passet bare ikke til rollen, synes jeg. Musikken i filmen bidro til å skape en stemning av komedie, og det har sikkert også vært hensikten.  Spesielt effektfullt var dette i scener der FBIs agenter kom gående målbevisst, akkompagnert av farselignende musikk. Ikke akkurat egnet til å gi FBI helteglorie … Dette var en helt grei film, men ingen høydare. Og det var virkelig ikke Matt Damons skyld.

Terningkast fire.

"Sex, lies and videotape" (Regissør: Steven Soderbergh) - 1988

Da jeg så denne filmen for 20 år siden, opplevde jeg den først og fremst som veldig spesiell og sær. Jeg var derfor veldig spent på hvordan det ville bli å se den igjen.

Den perfekte og vakre kvinnen Ann er gift med John. Under fasaden skjuler det seg imidlertid mangt, som ikke tåler dagens lys. John er en uforbederlig kvinnebedårer, og intet er hellig for ham, selvopptatt som han er. Ann har en rekke tvangstanker som hun går i terapi for, og hun interesserer seg ikke for sex.

En dag kommer Johns studiekamerat Graham til byen, og John tilbyr ham husrom inntil han har funnet noe for seg selv.

Graham er impotent, og den eneste måten han klarer å oppleve intimitet til andre kvinner på, er ved å intervjue dem om sex-livene deres, samtidig som han tar dette opp på video. I første rekke oppsøker Anns søster Cynthia ham. Hun er en kvinne som i motsetning til den forknytte Ann oser av sex appeal.

Møtet mellom Graham, Ann, John og Cynthia snur opp-ned på hele deres tilværelse - ikke fordi Graham på noen måte griper aktivt inn i livene deres, men mer fordi han blir katalysatoren som setter ting i gang.

Jeg likte filmen adskillig bedre denne gangen enn for 20 år siden. Men komedie? Vel ...

"Che: 2. del - Geriljalederen" (Regissør: Steven Soderbergh) - 2008

Etter at den cubanske revolusjonen var over og Fidel Castro satt med makten på Cuba, hadde Che Guevara allerede rukket å bli et ikon for undertrykkede mennesker ikke bare i Latin-Amerika, men over hele verden.

I stedet for å leve et godt og trygt liv på Cuba, gikk Che under jorden for så å dukke opp i Bolivia hvor han mobiliserte til kamp. Det gikk ikke så bra denne gangen, for kampen om Bolivia ble tapt og betydde slutten for Che. Men underveis forstår vi hvorfor han ble det ikonet han ble. For mange står han fremdeles som et symbol for folkets frihet.

Filmen er storslått, selv om den ikke hadde helt det samme drivet som i del 1. Begge filmene er basert på Che Guevaras egne dagboknotater. Jeg håper riktig mange ser begge filmene, og får et dypere forhold til ham enn kun å kjenne ham som et kult bilde på en T-skjorte eller en plakat. Benicio del Toro er intet mindre enn fantastisk som Che Guevara!

"Che - 1. del: Argentineren" (Regissør: Steven Soderbergh) - 2008

Regissør Steven Soderbergh har portrettert Che Guevara i to frittstående filmer, og dette er den første av dem.

På slutten av året 1956 ankommer Fidel Castro sammen med en gjeng med opprørere Cuba. Blant disse befinner Ernesto Che Guevara seg. Opprørernes mål er å knekke Batista-diktaturet.

I begynnelsen synes kampen nokså håpløs. Opprørerne mangler det meste - kanskje i særdeleshet våpen. På den annen side har de en fordel Batista-regimet ikke har; de har nemlig folket med seg.

Omkostningene i frihetskampen er store, og det er ikke bare-bare å få en hvilken som helst bondetamp til å innta de rette holdningene og den nødvendige disiplin, slik at alle går for det samme målet og står løpet ut. Che viser seg imidlertid å ha meget gode lederegenskaper, og han forstår seg dessuten godt på geriljakrigføring. Dermed seiler han ikke bare opp som en stor kriger, men etter hvert også som et ikon og ideal i revolusjonskampen.

I denne storslåtte filmen imponerte Benicio Del Toro i rollen som Che Guevara. At han ble tildelt prisen som beste skuespiller under filmfestivalen i Cannes, er derfor meget velfortjent. Men hvor ble det av Oscar-statuettene?

For deg som har interesse av Cubas historie, er dette en film det absolutt er verdt å få med seg! Jeg opplevde det som en fordel at rolleinnehaverne snakket spansk og at de dessuten fremsto som autentiske i det miljøet regissøren har skapt i filmen. Å se kjente amerikanske skuespillere i en slik film, ville vært fullstendig feil.