Møte med Siri Hustvedt og Chris Kraus på Litteraturhuset i Oslo 21. august 2017

Siri Hustvedt og Chris Kraus (Bildet har jeg lånt fra Litteraturhusets nettsider.)

Kunsten og raseriet

Mandag den 21. august i år arrangerte Litteraturhuset i Oslo et møte mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset under tittelen "Kunsten og raseriet". 

Slik ble arrangementet presentert på Litteraturhusets nettsider:

Hvorfor er det fremdeles slik at menn forbindes med intellektet og samfunnet og kvinnene med kroppen og emosjonene? Hva skyldes marginaliseringen av dem som bryter med den «allmenngyldige» middelklassemannens erfaringer?

I Siri Hustvedts siste essaysamling Kvinne ser på menn som ser på kvinner (oversatt av Knut Johansen) undersøker hun hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst og litteratur, og tar for seg kunstnere som Louise Bourgeois, Picasso og Mapplethorpe. Hvem er disse kunstnernes kvinnelige fantasifostre, og hvordan erfarer jeg dem, spør hun. Gjennom en rekke romaner og essays har Hustvedt undersøkt kunst og identitet. I hennes siste roman, Den flammende verden, møter vi kunstneren Harriet, som gjemmer seg bak en rekke mannlige identiteter i et forsøk på å oppnå anerkjennelse for sine verk.

Chris Kraus har blitt kalt kunstverdenens favorittforfatter og står bak en rekke sjangeroverskridende essays og romaner, i tillegg til kultromanen I Love Dick (oversatt av Knut Ofstad tidligere i år), som også kan leses som et kunstpolitisk manifest. I likhet med Hustvedt skildrer hun kvinnelige erfaringer i kunstverdenen. I høst er hun aktuell med Kelly Lake Store, oversatt av Paal Bjelke Andersen, og i september kommer en ny bok om forfatteren og punk-ikonet Kathy Acker.

Nå møter Kraus og Hustvedt direktør ved Kunstnernes Hus, Anne-Hilde Neset, til samtale om visuell kunst, følelser som form, fandenivoldsk aura og kvinnelige antihelter.

Om mitt forhold til forfatterne

Da Siri Hustvedts essaysamling "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" kom på norsk tidligere i år, var jeg ikke sen om å skaffe meg boka. Jeg leste stor med interesse hennes essays om kunst, kjønn og sinn, om Jeff Koons "Baloon Dog", om filmen "Pina", om hennes forhold til Knausgård og om psykisk sykes opplevelse av det skrevne ords kraft - bare for å ha nevnt noe. Jeg leste dessuten Hustvedts roman "Denne flammende verden" for drøyt tre år siden, og jeg var på Litteraturhuset sist hun var der (i september 2014). Det er særlig i disse to bøkene hun forfølger temaet kvinner i kunsten og menns forhold til dette. Jeg har lest flere av Hustvedts bøker, men de er ikke like relevante i denne konteksten. (Samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg.) 

Chris Kraus har jeg ikke noe forhold til fra før av. Jeg har selvsagt skaffet meg hennes bok "I love Dick", men har ikke rukket å lese den. Boka kom opprinnelig ut i 1997, men forelå på norsk for første gang i fjor. Som Siri Hustvedt er hun født og oppvokst i USA. Hun er av jødisk opprinnelse. 

Fra arrangementet

Arrangementet foregikk i Wergelandssalen, selve hovedsalen på Litteraturhuset, og her var det smekkfullt. 220 mennesker var samlet i salen, og i tillegg satt det ca. 300 til spredt i tre eller fire andre saler, hvor arrangementet ble overført på video. 

Anne-Hilde Neset åpnet kvelden med å introdusere forfatterne. Samtalen fløt lett i løpet av den neste timen. Diskusjonene var høytflyvende og det var ikke bare enkelt å følge disse skarpt intelligente kvinnene som tidvis snakket i munnen på hverandre, og hvor det ene poenget tok det andre - alt i en rasende fart. Jeg prøvde å henge med så godt det lot seg gjøre. 

Anne-Hilde Neset, Siri Hustvedt og Chris Kraus (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Chris Kraus (f. 1955) har skrevet "I love Dick", og dette er en bok om kunst og kjærlighet, og hvor kvinner blir demonisert. Siri Hustvedt (f. 1955) har skrevet om Harriet Burden i sin forrige roman "Denne flammende verden". Her opptrer intet mindre enn 19 ulike fortellerstemmer. Hver av dem forteller sitt lille fragment av historien om Harriet. Siri Hustvedt fant det meget fornøyelig å skrive i rent raseri uten at dette var forbundet med noe depressivt. Vanligvis er nemlig aggresjon og sinne forbundet med depresjon, særlig når det er tale om kvinner. Menns galskap er mer akseptert enn kvinners galskap, mener hun. 

Chris Kraus var et fyrverkeri på scenen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Siri Hustvedt ga et eksempel på hvorfor mange finner det vanskelig helt å akseptere at en kvinne både kan være ung og vakker, og en intellektuell. Hun tegnet et bilde av et selskap der flere menn flokker seg rundt en vakker kvinne, og rivaliserer om hennes gunst. Og så viser det seg at hun intellektuelt går dem en høy gang. Mange menn vil ønske å sette henne på plass, slik at de får gjenopprettet en opplevd ubalanse, og noen vil endog gå lenger. Kvinners kunst blir for øvrig raskere kategorisert sammenlignet med menns kunst. 

Anne-Hilde Neset spurte Chris Kraus om hun har opplevd at hennes kvinnelighet har kommet i veien for kritikernes bedømmelse av hennes forfatterskap. Kraus mente at hun ikke har opplevd dette. Hustvedt mener at det er absurd å holde halvparten av menneskeheten utenfor når man snakker om universet. Hva kan man gjøre med dette, lurte Neset på. "Talk and talk," svarte Hustvedt. Dette fikk hele forsamlingen til å le. 

Det ble mye latter og humor underveis. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Forfatterne kom inn på den eldre kunstneren Louise Bourgeois (f. 1911 d. 2010) som måtte ty til spektakulære virkemidler for å bli berømt. Først da kom kunsten hennes frem. I følge Siri Hustvedt gjelder det i kunsten som i livet for øvrig: "money talks!" I den forbindelse trakk hun frem Koons "Baloon Dog", som hun også har skrevet om i sin siste essaysamling. Hun sammenlignet kunstmarkedet med aksjemarkedet. Det handler om persepsjon og psykologi. Hva tror vi på? Det er vanskelig å skille mellom fysiologiske og psykologiske opplevelser. F.eks. vil et menneske som tror at han/hun drikker en vin til 100 doller flasken få en større vinopplevelse enn ved å drikke en 10 dollar-vin - selv om det i realiteten forholder seg motsatt. Vi tuner inn forventningene på forhånd, og får kart og terreng til å stemme. Sånn er det bare. 

Ingen stor kunstner er blitt til uten et miljø rundt seg. Dermed kan man lure på hvor relevant det er å snakke om "født sånn eller blitt sånn" ... Både menn og kvinner påvirkes av sitt miljø - det gjelder ikke bare ett av kjønnene. 

Kunstnere kan ikke leve uten "adapted grandiosity" - dvs. uten stor tro på egen fortreffelighet eller gradiositet. Problemet er at kvinner har mindre av dette enn hva menn har. Dessuten forventes det at kvinner skal være snillere, og kvinner straffes for aggressivitet. Å være slem hjelper ikke kvinners karriere. For menn derimot er dette en dyd av nødvendighet. Hensynsløshet og et aggressivt ambisjonsnivå belønnes blant menn. Dette er egenskaper som andre menn vil verdsette. Tilsvarende egenskaper hos kvinner virker mot sin hensikt. Kvinner markedsfører dessuten ikke sine fortreffeligheter med like stor selvfølge som menn. Derfor vil menn gjennomgående ansette menn, mens kvinner gjennomgående vil ansette kvinner på arbeidsmarkedet. Særlig når det kommer til lederposisjoner. Det samme gjelder innenfor kunsten, og hvordan vi verdsetter henholdsvis kvinnelige og mannlige kunstnere. 

Helt til slutt lurte Neset på hvilken rolle besettelse spiller i forfatternes arbeid med bøkene de skriver. Siri Hustvedt uttrykte at hun alltid kommer til et punkt der boka vet mer enn henne. Derfor er det viktig å være tilgjengelig for det som kommer. Selv står hun opp klokka seks og skriver til to. Deretter følger fire timer med lesning. "That´s my life," sa hun smilende. 

To forfattere med stor respekt for hverandre! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Og dermed var samtalen mellom Siri Hustvedt, Chris Kraus og Anne-Hilde Neset over ... Og vi tilhørere satt litt klokere tilbake enn vi var på forhånd! Det var fornøyelig å høre disse to profilerte forfatterne snakke om kvinner og kunst!

Siri Hustvedt (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Siri Hustvedt: "Kvinne ser på menn som ser på kvinner"

Et kvinnelig blikk på kunst, kjønn og sinn

Tre år siden forrige bok

Det er tre år siden sist det utkom en Siri Hustvedt-bok på norsk. Den gangen var det "Denne flammende verden", en helt spesiell bok som nærmest mot alle odds ble en bok som "alle" ønsket å lese. I en tid hvor begreper som "sluke-bok" og "pageturner" skattes høyt når man snakker om litteraturens "kvaliteter", er det godt gjort. Tematikken lå nemlig ikke akkurat i A4-sporet for hva som går rett hjem hos lesere flest, og boka krevde sin leser. Ikke bare var det mange fortellerstemmer i boka, noe som kan være forvirrende nok i seg selv, men man måtte faktisk lese - ikke sluke - boka for å få noe utbytte av den. Selv opplevde jeg at jeg måtte gå tilbake og lese enkelte sekvenser om igjen for til fulle å forstå boka. Enda større utbytte av boka fikk jeg etter å ha hørt forfatteren selv snakke om sin bok på Litteraturhuset 3. september 2014. (Linkene peker til tidligere innlegg her på bloggen.)

Essaysamling om kunst, kjønn og sinn

Nå er Siri Hustvedt ute med en ny bok - denne gangen en essaysamling. I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" skriver hun om kunst, kjønn og sinn i elleve essays. Mye av tematikken er til forveksling lik den hun presenterte i romanen "Denne flammende verden". For mens hun i romanen fiksjonaliserte hvordan vi ser forskjellig på kunst alt etter om det er en kvinne eller en mann som står bak, går hun grundigere til verks på et mer teoretisk og faktabasert plan i flere av essayene sine - særlig i tittel-essayet "Kvinne ser på menn som ser på kvinner".  Og når forfatteren opplyser at essayene i boka opprinnelig ble skrevet mellom 2011 og 2015, så skjønner vi også hvorfor behovet for å skrive en roman om temaet må ha presset seg frem. Tittelessayet ble skrevet i 2012 - bare for å ha nevnt det!

Kvinner skapt av menn i kunsten

Tittelessayet handler grovt sett om Picassos Gråtende kvinne, Beckmanns maskerte Columbine og Koonings Kvinne II. Hva ser hun egentlig?

Gråtende kvinne, Columbine og Kvinne II

"Jeg betrakter Picassos Gråtende kvinne, og før jeg rekker å analysere det jeg ser, å snakke om farge og form eller penselføring eller stil, har jeg registrert ansiktet, hånden og en del av torsoen på lerretet og opplever en umiddelbar emosjonell reaksjon på bildet. Maleriet ryster meg. Jeg merker en trekning i munnvikene. Jeg vil fortsette med å betrakte, men jeg blir også frastøtt av denne figuren. Selv om jeg betrakter en person som gråter, synes jeg avbildningen er grusom. Hva er det som skjer?" (side 15)

Underveis kommer Hustvedt inn på Julia Kristevas fundering rundt hva som ville ha skjedd dersom disse Koonings verker hadde vært malt av en kvinne. Kjønnslig identifikasjon med mor kunne stilt seg hindrende i veien for utfoldelsen på lerretet - et hensyn menn ikke trenger å ta siden deres identitet handler om uavhengighet fra mor. 

Keiserens nye klær?

Essayet med tittelen "Ballongmagi" starter med å fortelle om en anonym kjøper av Jeff Koons´ Balloon Dog (den oransje utgaven), som betalte 58,4 millioner dollar for å få den. 

Jeff Koons´ "Baloon Dog"

Når Hustvedt uttrykker at "Min dialog med Koons´ verker er ikke livlig nok til å opprettholde et langvarig forhold", er det ikke fritt for at jeg dro på smilebåndet. Hva er det som gjør at noen er villig til å betale så mye for et kunstverk som dette? Ville kunstverket ha fått kjøperen til å betale så mye dersom kunstneren var kvinne? Og ville en kvinnelig kunstsamler ha betalt så mye penger for å sikre seg en oransje ballong-hund? 

"Dersom verdien av ballonghunden sprakk og skrumpet inn til ingenting i et Koons-krakk, kan vi håpe på at den anonyme kjøperen har et varig forhold til den oransje hunden sin, som kan tåle de uunngåelige oppturene og nedturene på alle spekulative markeder. En ballong tjener faktisk som en fin metafor for det historien lærer oss: Man blåser og man blåser og man blåser, og tingen blir større og større og enda større, og i opphisselsen glemmer man fysikkens lover, og man begynner å tro at ens egen ballong ikke ligner noen annen ballong i verden - det er ingen grense for størrelsen. Og så sprekker den." (side 38)

Hva er det som gjør at vi opplever kunst som kunst? 

I essayet "Min Louise Bourgeois" sier Hustvedt det slik:

"Et kunstverk er alltid delvis-person. Derfor er kunstopplevelsen mellom-menneskelig eller intersubjektiv. I kunsten blir det etablert et forhold mellom en person og en delvis-person-delvis-ting. Det er aldri mellom person og bare en ting. Det er det livet vi gir kunsten, som gjør oss i stand til å knytte sterke emosjonelle bånd til den." (side 41)

Når man snakker om lidelse og kunst, er det umulig ikke å komme inn på Paul Celan og hans udødelige dikt "Totesfuge". (Linken peker til mitt blogginnlegg hvor diktet er gjengitt. For øvrig har jeg skrevet om den norske utgivelsen av noen av diktene til Paul Celan - "Snøpart", som kom ut på forlaget Hertevig Akademisk i 2013.) Heller ikke Hustvedt unngår dette temaet når hun skriver om andre verdenskrig og Holocaust i essayet "Anselm Kiefer: Sannheten er alltid grå". 

Med tanke på det Siri Hustvedt har uttalt om kunsten - om viktigheten av emosjoner i vårt møte med kunsten - fremstår det hun sier om Robert Mapplethorpes bilder i essayet "Mapplethorpe/Almodóvar: Punkter og kontrapunkter" som et paradoks. Hun betegner hans bilder som fullkomne, men fremmedgjorte, fordi objektene på bildene føles livløse. Med unntak av bildene av Patti Smith, der sårbarheten hennes velter mot oss ... Patti Smith og Robert Mapplethorpe hadde et kjærlighetsforhold før han fremsto som homofil, og dette skriver Patti Smith om i sin memoarbok "Just kids", som i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg. (Linken peker til min omtale av boka.)

Dansende kunst

I essayet "Wim Wenders´Pina: Å danse for dansen" kommer vi bak filmprosjektet om Pina Bausch, det vil si dokumentarfilmen "Pina" (linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så i 2012). Pina døde underveis i innspillingen, og dette påvirket selvsagt det endelige sluttproduktet en hel del. 

"Vevd inn i den endelige filmen er det også innskutte scener hvor danserne forteller en anekdote eller historie om "Pina". Selv om vi ser dansernes hoder på kinolerretet og hører dem snakke, ser vi dem ikke snakke. Historiene og bemerkningene deres, som blir fortalt på flere forskjellige språk, blir fremført av en kommentatorstemme. Denne enkle forskyvningen av betrakterens forventninger - at når hoder på lerretet snakker, må munnene deres bevege seg - tjener som en visuell påminnelse om at det språket som betyr mest i denne filmen, består av geberder, ikke av ord." (side 73-74)

Avslutningsvis sier Hustvedt at Pina fremfor alt er en kunstners gave til en annen kunstner, der regissøren Wim Wender tar vare på kraften i koreografens spesielle sensibilitet og hennes kompromissløse kunst. Dette gjør den gjennom regissørens egne klare visjoner og filmatiske rytmer, "som blir enda en dans i en annen genre, enda en dans for kjærligheten" ... (side 77)

Om Knausgård I

Da jeg leste Hustvedts essay om hår - "Stor ståhei om hår" - var det ikke til å unngå at jeg tenkte på Knausgård og hans essay "Nakker". Hustvedts essay er riktignok ikke så ordrikt som Knausgårds, men de nærmer seg tematikken med like stort lekende alvor, om jeg kan bruke et slikt uttrykk uten å bli oppfattet som klisjéfylt. 

Hva er stor litteratur?

I essayet "Sontag om porno: Femti år senere" skriver Hustvedt riktig interessant om litteratur. 

"Ordet som brukes for å karakterisere hyggelesning i en hvilken som helst genre, er "lett tilgjengelig". Tilgjengelighet blir nå pussig nok oppfattet som et gode i seg selv. Man tenker knapt nok på at det som er lett tilgjengelig, det som leses uten anstrengelse, vanligvis er veldig likt det vi har lest før. Denne typen skjønnlitteratur dekker utvilsomt et behov. Det er et behov for å få sin egen verdensanskuelse bekreftet, å ta del i livene til romanpersoner som kjører de bilene du kjører, som spiste rucola i 1990-årene og noen få år senere begynte med grønnkål og quinoa. Det er ikke noe galt med den slags detaljer i seg selv, selvfølgelig. De forankrer fortellingene i tid, sted og klasse. Disse detaljene blir knusktørre og meningsløse først når de opptrer i skjønnlitteratur som ikke gir leseren noe annet enn et speil av kulturelle klisjeer som har stivnet til tvilsomme sannheter." (side 111-112)

Hun sier videre på side 113:

"Jo eldre jeg blir, desto mer føler jeg at alle store bøker er skrevet av tvingende nødvendighet, og, til forskjell fra Sontag, tror jeg de må ha emosjonell kraft. Emosjonell flathet vil ikke vare, fordi uansett hvor mye vi beundrer en boks tekstuelle gymnastik eller skarpsindighet i øyeblikket, er det sinnsbevegelsene som befester erindringene og får en roman til å leve inni oss."  

(Susan Sontag var en jødisk-amerikansk forfatter, regissør, lærer og politisk aktivist - linken peker til Wikipedia.)

Men dersom spenningen er alt, så er den også alt ... Og det skal mer til for å udødeliggjøre en roman. Når Hustvedt skriver alt dette, får jeg flash back til mang en diskusjon om bøker jeg selv har deltatt i, og hvor det brukes mot forfatteren at man selv ikke kjenner seg igjen i forfatterens univers. Mens angjeldende bok, lest med et mer åpent sinn, faktisk kunne og nok burde ha åpnet noen dører som enten aldri har vært åpnet tidligere eller som har vært lukket for lenge ... Det hele koker vel ned til hvorfor man leser. For å finne gjenkjennelse fra eget liv, eller for å bli kjent med nye perspektiver, lære noe nytt? Eller bare for å bli underholdt? Her er vi lesere like forskjellige som de bøkene vi velger å lese. Men som Hustvedt sier: "Hva er, når alt kommer til alt, et stort litterært verk?" (side 115)

"Jeg har alltid hatt lite tro på tanken om at det er noe som er "best" av noe som helst. Jeg tror heller ikke det finnes litterære former som er "bedre" enn andre. Det finnes ingen regler, ingen oppskrifter, ingen enkelt måte å skrive på. Dette betyr ikke at man gir avkall på enhver bedømmelse. Det finnes god og dårlig litteratur, og det finnes gode og dårlige lesere, men å stille opp et fiks ferdig hierarki er nytteløst og kanskje til og med skadelig. Hvis min nå enorme erfaring som leser betyr noe, handler det om at den setter meg i stand til straks å dra kjensel på vedtatte sannheter, ideer som er rappet en masse fra andre kilder, og tomme fraser. Da Susan Sontag var på sit beste, skrev hun innenfra, ikke utenfra. Når hun talte og skrev om det seksuelle begjærets vanvidd og den sjokkerende transcendensen litteraturen gjør mulig, livner prosaen hennes til fordi hun talte ut fra sin egen indre erfaring. Hun ville formidle forvirringen, selsomheten, lidenskapen ved sin egen lesning." (side 116)

Om Knausgård II

Ekstraordinært interessant har det vært å lese essayet "Ingen konkurranse", som refererer til et intervju Siri Hustvedt gjorde med Karl Ove Knausgård etter at første bind av "Min kamp" var utgitt i USA. (Linken peker til mine blogg-omtaler av samtlige seks bind i denne serien.) Da hun stilte Knausgård spørsmål om hvorfor det bare var én kvinne blant de hundrevis av litteraturreferansene til andre forfattere i denne boka, skal Knausgård ha svart "Ingen konkurranse". Hustvedt fikk ikke tid til å stille ham et utdypende spørsmål rundt dette forunderlige svaret, og hun har derfor brukt mye av essayet til å fundere på hva han egentlig mente. Knausgård selv skal senere ha uttalt at de misforsto hverandre. Jeg er tilbøyelig til å tro ham, ut fra min kjennskap til hans holdninger som så tydelig kommer til uttrykk i hans litteratur. 

For øvrig kommer Hustvedt inn på parallellene mellom Knausgårds frustrasjon rundt at han ikke får tid til å skrive - noe mastodont-verket Min kamp vitterlig viser at han faktisk fikk tid til - og Virginia Woolfs "Et eget rom". (Linken peker til min omtale av dette essayet.) "Hvis Min kamps flere tusen sider bærer vitnesbyrd om noe, er det at mannen faktisk fant tid til å skrive." (side 130) Ville Knausgårds "Min kamp" hatt like stor appell til leserne dersom verket hadde vært skrevet av en kvinne? Neppe! Til det ville tematikken ha vært for triviell, mener Hustvedt. Det forhold at han skriver mye om følelser har for øvrig gjort at bøkene ikke har slått særlig an verken i Tyskland eller Frankrike, der macho-kulturen er sterkt levende, mens de har slått svært godt an i USA og England, der bevisstheten rundt menns følelser er sterkere. 

"Hverdagens familiære virkelighet, som lenge har vært romanens domene, er ikke akkurat hyggelig. Jeg har alltid tenkt at noe så enkelt som å invitere åtte voksne til middag og be hver person å dele sin historie om familielivet sitt, raskt ville avsløre at sykdom, drap, selvmord, narkomani, vold, fengselsstraff og sinnslidelse kan være opprivende, men det er noe vi alle har forbløffende nær inn på livet." (side 132)

Kunst og sinn

De to siste essayene i samlingen handler om hhv. skrivende psykiatriske pasienter ("Det skrivende selvet og den psykiatriske pasienten") og om psykoterapi "Inne i rommet"). En periode var Hustvedt skrivelærer for psykiatriske sykehuspasienter på en klinikk i New York, og i essayet kommer hun inn på det skrevne ords kraft gjennom egenopplevde historier, som belyser temaet på en ytterst interessant måte. I det andre og siste essayet skriver hun om egen psykoanalyse - to ganger hver uke i en seksårsperiode. Det mest interessante her er minnenes upålitelighet. 

Vi tror at vi husker eksakt hva som skjedde en gang, fordi "det står så klart for oss". Men hukommelsen er lumsk, og innbildningskraft og fantasi spiller oss ofte et puss. "Våre erindringsbilder forvandler seg under innflytelse av våre følelser og vår vilje til fantasibilder, og hva deres likhet med den opplevde virkelighet angår, narrer vi for det meste oss selv." (side 178) Hustvedt kommer også innom forhold mellom kunst og galskap. Hva er det som skaper kreativitet?

Min vurdering av essaysamlingen

Gjennom sine 11 essays bringer Siri Hustvedt oss inn i sitt tankeunivers, og vi blir kjent med hennes måte å betrakte verden på, enten det handler om kunst, kjønn eller sinn, som er tematikken i boka. Hennes klokskap og evne til refleksjon gjør det enkelt å forstå hvordan ting henger sammen, selv om hun en og annen gang går seg litt vill i tankenes irrganger (som den om Knausgård og hva han kan ha ment med uttalelsen "ingen konkurranse".) Å gå på en kunstutstilling etter å ha lest denne essaysamlingen blir ikke det samme som tidligere. Forhåpentligvis er jeg blitt utrustet med et tydeligere blikk på hva jeg egentlig ser når jeg står og betrakter et kunstverk. Og at jeg i større grad skal jakte på mine egne følelser, uten at dette er noe som bør nedvurderes! Noe av det mest besnærende er at Hustvedt hele tiden har med seg nevrologien og hvordan hjernen fungerer når hun tilnærmer seg kunsten, og ikke minst feminismen når hun betrakter og vurderer forutinntatte holdninger både hos menn og kvinner i kunsten. Feminisme handler her ikke om tradisjonell rødstrømpe-tankegods, men om å bli ansett som et likeverdig åndsvesen med menn.

Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir hun seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Dette er ikke en bok man leser i et stort jafs. Dersom man ønsker å få mest mulig ut av den, anbefaler jeg å lese et essay eller to av gangen. Det er i alle fall slik jeg har valgt å lese denne boka. Fordelen er at man kan la temaene synke, slik at man får tid til å reflektere over det man har lest. Jeg anbefaler også å google underveis, dersom man ikke kjenner til alle preferansene forfatteren kommer med. Da får man mer igjen for å lese den. Boka er krevende å lese, men man trenger på den annen side ikke å ha gjennomført et masterstudium på universitetet for å få utbytte av den. Det viktigste er nok at man er glad i å lese litt variert, og er åpen for å tenke litt utenfor boksen fra tid til annen. 

Denne boka får toppkarakter fra meg! (En tilleggsopplysning: den norske essaysamlingen inneholder bare en tredjedel av den amerikanske utgaven med samme tittel som essayene er hentet fra.)

Utgitt i USA: 2017
Originaltittel: A Woman looking at Men Looking at Women
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Knut Johansen
ISBN: 978-82-03-37214-8
Boka har jeg kjøpt selv. 

Siri Hustvedt - sept. 2014 (Bildet har jeg tatt selv.)

Møte med Siri Hustvedt på Litteraturhuset 3. september 2014

Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Et lekent og sprudlende møte med norsk-amerikanske Siri Hustvedt!

Den 3. september i år fikk Litteraturhuset besøk av en gjenganger - nemlig Siri Hustvedt, forfatteren av blant annet romanen "Denne flammende verden" (link til min omtale av boka, som tidligere i år utkom på Aschehoug forlag). Dette er en roman som har fått alle Siri Hustvedt-kjennere til å omtale den som hennes aller beste så langt. Jeg fikk ikke med meg eksakt hvor mange ganger tidligere Hustvedt har vært gjest på Litteraturhuset, men det skal ikke ha vært helt få. Blant annet var hun der i fjor, sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster. Selv tilhører jeg dem som har fulgt forfatterskapet til Paul Auster (link til mine bloggomtaler av hans bøker) i atskillig flere år enn Siri Hustvedts forfatterskap (link til mine bloggomtaler av hennes bøker). Mens jeg så og si har lest nesten rubbel og bit av det Paul Auster har skrevet, har jeg fremdeles en del bøker igjen før jeg har kommet meg gjennom alle Siri Hustvedts bøker. Akkurat det er jeg likevel ikke lei meg for, fordi det betyr at jeg har mye å glede meg til! 

Fra Litteraturhusets program (faksimile)

Det lønner seg definitivt å være tidlig ute når en så profilert forfatter som Siri Hustvedt ankommer Litteraturhuset! Det var jeg denne gangen, og dermed sikret jeg meg ikke bare plass i selveste Wergelandssalen på Litteraturhuset, men jeg satt at på til bare fire benkerader fra forfatteren! For øvrig i godt selskap med flere venner - blant annet bloggerne Silje, Nora og Miriam. De fleste som besøkte Litteraturhuset denne kvelden, måtte for øvrig nøye seg med å sitte i en av de andre salene og se det hele på storskjerm. Hele tre saler var nemlig fylt i tillegg til hovedsalen! Hustvedt ble bokbadet av journalisten og litteraturkritikeren Kåre Bulie. 

Hele fire saker var fulle under Siri Hustvedt-
arrangementet på Litteraturhuset! (Foto: RMC)

I "Denne flammende verden" er det en kvinnelig kunstner som står i sentrum, nemlig Harriet Burden. Leende påpekte Hustvedt at hun tidlig skjønte at historien ikke kunne bæres av Harriet alene, for da ville "leseren brenne opp". I boka har hun gitt fortellerstemmene til flere av dem som sto Harriet nær mens hun levde, og sammen tegner disse stemmene eller personene et fragmentert bilde av den avdøde kunstneren Harriet Burden. Alle med utgangspunkt i sine ståsteder, med de fallgruber som hele tiden er til stede for at man både misforstår og eksternaliserer egne "greier" over på den andre. 

Vanligvis leser ikke Siri Hustvedt anmeldelser av egne bøker, men denne gangen har hun lest mengder av dem. Inntrykket vi tilhørere ble sittende med var at dette hadde vært fornøyelig lesning! Er det i det hele tatt noen som har mislikt boka? "Denne flammende verden" er riktignok en krevende bok, kanskje først og fremst fordi den ikke inneholder en kronologisk handling eller de vanlige dialogene vi er vant til innenfor roman-genren. Dersom det ikke hadde vært for at hovedpersonen er fiktiv, ville boka neppe hørt inn under roman-grenren, bare for å ha nevnt dét.

I romanen inviterer Harriet Burden i første omgang Hess til å være med på et prosjekt. Eksperimentet består i å finne ut hva som skjer dersom en mann presenterer kunsten hennes. Vil kunstverket da få en høyere verdi, og bli bedre ansett i kunstmiljøet? Hustvedt trekker paralleller til når man får vite at et maleri av van Gogh likevel ikke er malt av ham. men av en av hans elever. Dette vil medføre at verdien av maleriet synker vesentlig - ikke fordi maleriet i seg selv med ett blir dårligere, men fordi det betyr noe hvem som har malt det. Hustvedt mener at det er noe av det samme som skjer når det er en kvinne som står bak et kunstverk. Det blir ikke like høyt aktet som dersom det var en mann som sto bak. 

Samtidig som Siri Hustvedt opplyser at hun har skrevet om kunst, er hun snar til å påpeke at "Denne flammende verden" egentlig ikke handler om kunst eller er et sosiologisk studium av kunstmiljøet i New York. Bruken av kunst er bare et grep for å få frem karakterene i boka. 

Harriet Burden blir i romanen beskrevet av flere personer med hver sine skiftende perspektiver. Det er dette som er historien. Gjennom dette fortellergrepet ønsker Hustvedt å få frem at vi ikke er passive observatører, men at vi er aktive i vår persepsjon og fyller inn tomme rom med egne preferanser. Hun fortalte at hun blant annet har eksperimentert med å sitte foran flere malerier i 1-2 timer, dypt konsentrert. Det skjer noe med opplevelsen av et maleri når man har sittet foran det i dyp konsentrasjon i et par timer. Man begynner å se ting man ikke ante var der. Det skjer "amazing things", understreket Hustvedt. 

Siri Hustvedt er svært fascinert av Kirkegaard, men er også av den oppfatning at han har/hadde en defensiv oppfatning av eget ansvar for det som skjedde rundt ham. Hun er også inne på den kvinnelige filosofen Cavendish. Hun ble først berømt 300 år etter sin død. Mens hun levde var hun svært overbevist om at hun kom til å bli berømt en gang, men samtiden lo av henne og tok henne ikke på alvor. I dag innser man at hun var forut for sin tid og et stort geni. Var det fordi hun var kvinne at hun ikke ble hørt i sin samtid? Hustvedt mener at det er svært sannsynlig. For øvrig trekker Hustvedt frem impresjonistene , som i sin samtid ble ansett som klisjéfylte og som derfor møtte massiv motstand i kunstmiljøet på 1800-tallet. I dag er vi ikke i tvil om at dette er stor kunst.

Etter Harriet Burdens død dukker det opp en viss interesse for henne. Kvinnen som først og fremst ble betraktet som kunsthandleren Felix Lords kone, og som i den sammenheng var mer en celebritet enn en virkelig berømt person. Hustvedt forklarer forskjellen mellom begrepene "celebrity" og "fame". Fame/berømt er noe man er når man blir gjenkjent for noe man har gjort, men for å være celebrity/celebritet trenger man ikke å ha gjort noe som helst, men er kjent for sin personlighet eller image eller som konen til en som har gjort noe spesielt. Harriet Burden var uten tvil først og fremst en celebritet, fordi hun hadde fått tre menn - de tre maskene - til å stå bak hennes egen kunst. Offentligheten kjenner henne ikke som den kunstneren hun faktisk er. 

Deretter gikk Hustvedt over til å beskrive de tre maskene. Anton Tish - den første masken - var en hvit mann som nettopp hadde kommet ut fra universitetet. Ingen ville imidlertid kalle ham "hvit mannlig kunstner". Han var kunstner og ferdig med det! Den andre masken - Phineas Q. Eldridge - var ikke bare farget, men også homofil. Slik man f.eks. omtaler kvinnelige kunstnere som nettopp dét - "kvinnelig kunstner" - er også det at man er farget og har en homofil legning noe som trekkes frem - "homofil kunstner", "farget kunstner" etc. Nettopp denne doble "grunnen" til å diskriminere Eldridge var en del av Harriet Burdens eksperiment. Den siste masken var kunstneren Rune, en mer etablert kunstner. 

Siri Hustvedt i samtale med Kåre Bulie (Foto: RMC)

Siri Hustvedt tok frem et tankeeksperiment for å illustrere hva hun tenker med hensyn til persepsjon. Hvis vi tror at vi først drikker en 100 dollar-vin og deretter en 10 dollar-vin, er sannsynligheten for at vi får større glede av det første glasset meget stor. Det betyr ikke at vi alle er idioter. Det er bare slik ting fungerer. Hun sammenligner dette med placebo, og understreker at det er noen psykologiske faktorer som spiller inn. Det er noe av det samme som skjer med kvinnelige kunstnere og hvordan vi vurderer dette - bevisst eller ubevisst. Det er derfor det er viktig å snakke om dette, fordi dette vil gjøre oss mer bevisst på det som skjer. Og det vi er bevisst på, kan vi faktisk gjøre noe med - i motsetning til det vi tenker i ubevisstheten. Det er vi jo ikke en gang klar over at vi tenker, det går på automatikken. (For øvrig kjernen i alt som har med kognitiv coaching og kognitiv terapi, bare for å ha nevnt det!)

Boka er full av ironi. Hustvedt ønsket å skape en stemning som skulle få leseren til å tenke "tuller han?", "er det seriøst?". Akkurat dette grepet koste hun seg med under skrivingen av boka. 

Deretter kom Siri Hustvedt inn på feminine og maskuline trekk ved hovedpersonen. Harriet Burden er en stor kvinne - hele 187 på sokkelesten. Når hun kalles Harry, har dette sammenheng med at det var nettopp dette faren kalte henne i oppveksten. Som om hun var den sønnen han aldri fikk og inderlig hadde ønsket seg ... Harriet har også en hel del maskuline sider, i tillegg til sin fysiske størrelse. Hun er ambisiøs og ønsker fremfor alt anerkjennelse - ikke kjærlighet. I dette skiller hun seg sterkt fra de typiske kvinnelige hovedrolleinnehaverne innenfor litteraturen. 

11/9 er nevnt i boka. Siri Hustvedt påpeker at all den tid handlingen er lagt til New York og blant annet foregår i 2001, er det helt umulig ikke å komme inn på dette. Harriets elsker Bruno snakker om dette fordi han (med flere) opplever at denne terrorhendelsen påvirker kunstmarkedet brutalt. 

Ingen tvil om hva som var kveldens
hovedattraksjon på Litteraturhuset
3. september 2014! (Foto: RMC)

Siri Hustvedt snakket og snakket under intervjuet, og trengte vel strengt tatt ikke noen spørsmål fra Bulie for å strukturere bokbadet av seg selv. Selv opplevde jeg intervjueren som litt slapp og mindre engasjert enn hva jeg er vant til når jeg er på Litteraturhuset. Men ett spørsmål glitret han til med, og det var spørsmålet om Hustvedt har fått noen reaksjoner på boka som har overrasket henne. Ja! svarte Hustvedt. Noen kritikere har gått inn i historien i boka og tatt side med noen av karakterene i boka, mens de f.eks. har forkastet Harriet Burden som usympatisk. Da har hun blitt sittende nokså forundret tilbake ... Hun trodde vel at litteraturkritikk handlet om noe annet ...

"Denne flammende verden" er nominert til Man Booker Prize i år. Langlisten ble offentliggjort 23. juli i år, mens kortlisten vil bli publisert 9. september - altså førstkommende tirsdag. Vinneren kåres den 14. oktober i år. (Hvis du ønsker å følge en blogger som bl.a. har Booker-prisen som et sentralt element på sin blogg, kan jeg anbefale Clementines Har du lest-blogg og hennes Booker-pris-innlegg.)

Da Hustvedt fikk vite om nominasjonen, var den første tanken som slo henne: Dette ville Harriet blitt så glad for å høre! Hustvedt lo av seg selv da hun sa dette, samtidig som det sier mye om hvilken betydning det har å leve side om side med en egenskapt, fiktiv figur i en roman over så lang tid. Til slutt blir personen nesten virkelig for forfatteren. 

Hustvedt påpeker at når man får høre om kvinner som gjør det stort innenfor et eller annet felt, så går hun selv ofte i fellen med å vurdere utseendet på vedkommende først. Dette kan noen ganger komme i veien for selve prestasjonen. Det er vanskelig å tenke seg at en flott kvinne med store pupper og timeglassfigur faktisk (også) er intelligent. Sånn sett mener hun at rynker er bra for karrieren, og ler hjertelig av denne kommentaren. 

Mot slutten av intervjuet kom Hustvedt inn på at en kjær hobby for henne er tegning. Dette gir mye glede. Kunstverdenen er nok litt redd denne boka. I alle fall er den tidd ihjel i kunstnermiljøet i New York. Det har for øvrig ikke vært hennes mening å gi kunstnermiljøet et spark. Dette er et miljø som drives av menn med mange penger, og hennes meninger er kun én stemme i debatten. Det er mye materiale i fotnotene i romanen hennes for den som er interessert. Her finner man blant annet henvisninger til kilder hun brukte da hun gjorde research til boka. 

Boksignering med Siri Hustvedt (Foto: RMC)

Siri Hustvedts hovedmål med boka, i tillegg til at hun har lekt og kost seg mens hun konstruerte plottet, har vært å bryte stereotype oppfatninger - blant annet om at det ikke skal være mulig både å være emosjonell og intelligent. Det er nemlig fullt mulig!

Da forfatteren ble takket av av arrangøren, var meddelelsen til Siri Hustvedt klinkende klar: "You are welcome back - whenever you want!" 

Og dermed var en fantastisk litteraturkveld over - en kveld da alle i salen satt helt fjetret og hørte på alle Siri Hustvedts kloke ord og tanker. En kvinnelig forfatter som tross sine rynker fremdeles er utrolig flott - uten at jeg et øyeblikk betviler at hun er både intelligent og et følelsesmenneske av rang!

Etter bokbadet ble det selvsagt boksignering, og jeg fikk faktisk anledning til å samtale noen setninger med forfatteren før det var nestemann i køen sin tur å få signert sitt eksemplar av en Hustvedt-bok. Mitt eksemplar av "Den flammende verden" lå dessverre gjenglemt hjemme, og jeg så meg derfor nødt til å kjøpe en ny bok, selv om jeg hadde den fra før av ...

Med hilsen fra Siri Hustvedt! (Foto: RMC)

Siri Hustvedt: "Med bind for øynene"

Siri Hustvedts debutroman

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som romanforfatter med "Med bind for øynene" ("The Blindfold") i 1992. Forut for dette hadde hun utgitt en diktsamling ("Reading to you") i 1982. Seks romaner har hun utgitt etter hvert - bl.a. "Når du ser meg" (2008), "Sommeren uten menn" (2011) og "Denne flammende verden" (2014) - og dessuten et lite knippe av essay-samlinger.

(Dette er et stykke på vei en spoiler.)

"Med bind for øynene" handler om Iris Vegan, en fattig student i New York. Hun er også bokas jeg-person. Romanen er sammensatt av et knippe episoder hvor Iris møter mennesker som har betydd noe spesielt for henne, og som alle i bunn og grunn  handler om hvem hun er og hvor grensene hennes går. 

Bokas første del handler bl.a. om Iris´desperate jakt på en jobb etter at pengene er i ferd med å ta slutt. Dette fører henne i kontakt med Mr Morning, en mann som gir henne et høyst merkverdig oppdrag. Han gir henne ting som har tilhørt en ung kvinne som er død, og ønsker at hun skal assosiere rundt dette.

"Prosjektet virket merkelig, på grensen til galskap, men jeg var tiltrukket av det. Tilfellet hadde sendt meg denne opplevelsen, og jeg var glad til. Jeg følte også at under det eksentriske i Mr Mornings ideer lå en slags forunderlig logikk." (side 12)

Underveis ønsker Iris mer informasjon om kvinnens identitet, men for Mr Morning er det helt avgjørende at avdødes anonymitet bevares. Ellers "vil det ikke være noe levende i det, ingen kraft som kunne gi støtet til en oppvåkning" ... Men hvem er denne døde kvinnen egentlig? Og hvilken rolle har Mr Morning spilt i forbindelse med hennes dødsfall? Til slutt overskygger nysgjerrigheten rundt dette hele oppdraget. 

Bokas andre del handler om fotografen George, som er venn av Stephen, Iris´ kjæreste. Forholdet hennes til begge disse mennene er betydningsfull på høyst forskjellige måter. 

"Stephen var hemmelighetsfull. Han likte å holde tilbake informasjon - hvem det var som ringte, hvor man skulle møtes, navnet på en gammel venn, ja, selv boktitler. Jeg burde ha visst fra første stund at jeg ikke kunne vinne ham, men på den tiden hadde kroppen hans en magisk virkning på meg. Et blikk på halsen hans, hendene, munnen, sendte en erindring om erotisk fryd gjennom meg, en fryd som ble forvandlet til smerte. For Stephen rasjonerte ut kroppen sin også, holdt den tilbake i dagevis, ofte uker, og jeg levde i en tilstand av konstant lengsel. Likevel var det alltid slik at akkurat når jeg trodde at jeg ikke kunne holde ut lenger og hadde bestemt meg for å gå fra ham, kom han til meg som en helt annen, forvandlet, full av lidenskap, åpen, uimotståelig. Idyllen varte aldri lenge. Som regel tok det bare timer før Stephen trakk seg inn i seg selv igjen. Det hendte jeg kunne se det på ansiktet hans. Blikket ble flakkende, kjevemusklene sammenbitt, og han presset leppene sammen. Men sannheten var at selv når jeg hadde Stephen hos meg i sengen, hadde jeg ofte følelsen av at han ikke var helt til stede, at han ikke var fast og solid. Det var som om jeg kunne strekke hånden frem og føre den rett gjennom ham. Jeg kan ikke forklare denne følelsen, men jeg er sikker på at den har betydning for det som skjedde senere, og på en eller annen måte er knyttet til det forbaskede fotografiet." (side 34)

George tar bilder av folk, helst når de ikke vet at de blir fotografert. Han ønsker også å ta bilder av Iris, og hun er på et vis smigret over oppmerksomheten, uvitende om hva hun egentlig går til. 

"Med George var jeg i villrede, fortapt, som en som har gått seg vill i et fremmed land og ikke skjønner hva som står på gateskiltene. Og George benyttet seg av det. Ved å påstå at jeg, i motsetning til ham, var lett å forstå - som en åpen bok - hadde han gjort meg sårbar. Hva han så eller ikke så, forsto eller ikke forsto, var nesten likegyldig. George hadde sans for det tvetydige. Og jeg følte at han hadde skapt en tåke av usikkerhet i meg for sin egen fornøyelses skyld. Tanken på at han kunne manipulere mine lyster, pirret ham. Det var det jeg var redd for. Det som gjorde meg fortvilet var at jeg var trukket inn i dette uforståelige spillet." (side 48)

Ett av bildene George tar av Iris gjør henne fullstendig fortvilet. Bildet viser på et vis både hvem hun er og ikke er, det er både gjenkjennelig og ikke gjenkjennelig, avslørende og samtidig fremmed. Da han atpåtil vil ha det med i en utstilling, knekker det henne. 

Etter å ha hatt alvorlige hodesmerter i sammenhengende syv måneder, blir hun innlagt på sykehus. "Kroppen min var blitt møteplass for latterlige symptomer, men det jeg hadde, var likevel hodepine." (side 76)

Møte med professor Rose på universitetet fører Iris i kontakt med historien om Klaus - en figur med klare paralleller til Johan Borgens Lillelord. På samme tid går hun igjen tom for penger, raser ned i vekt  og er for stolt til å be om hjelp. Hun kler seg i herreklær og begynner å frekventere baren Magoo´s og andre heller tvilsomme steder, og plutselig en dag er hun Klaus. I denne rollen tar hun kontrollen over sitt liv tilbake og er friere enn hun har vært på lenge. Aner vi en begynnende kjerne i det som skal bli den voksne og modne Iris?

"Klaus ble født i en bar, i alle fall min Klaus. Den brutale gutten ble gjenfødt i meg, og da jeg hadde tatt navnet hans, visste jeg med en gang at fra da av tilhørte nettene Klaus" ... (side 141)

I møtet med Michael - sjalu og gifte Michael - utforsker Iris på nytt sine grenser. Dette er et forhold mellom lærer og elev, og Michael overdynger henne med presanger. Den gaven som skal vise seg å bli den siste, er et vakkert og kostbart silkeskjerf. Dette blir også innledningen til eksperiment som går ut på at Iris får skjerfet bundet foran øynene sine, og er fullstendig i elskerens makt. Og som ender med mishandling ... 

Og helt til slutt beskrives et møte med mannen Paris, der Iris velger å være åpen om alt som har skjedd. Plutselig skjønner hun at han er av samme ulla som alle de andre - og så velger hun å ta kontrollen over livet sitt og løper, som om hun "hadde faen i hælene" ... 

Allerede i sin debutroman viser Siri Hustvedt hvilken kapasitet hun har og senere skulle komme til å få som forfatter. Romanen viser også hvor ambisiøs hun faktisk er når hun går til det skritt å skylle fylle to permer med tekst.

Det har vært spekulert på om hennes debutroman egentlig er selvbiografisk, og om valget av navn på hovedpersonen er en indikasjon på dette. Siri skrevet baklengs blir Iris, og Vegan er visstnok hennes mors pikenavn. Noen av helseplagene til hovedpersonen er også relativt lett gjenkjennelige.

Uansett - det jeg i alle fall kan konstatere, er at "Med bind for øynene" er en svært fascinerende roman av det virkelig originale slaget. Siri Hustvedt skriver på en slik måte at man blir sugd inn i handlingen, og ikke klarer å legge boka fra seg. "Med bind for øynene" er virkelig en page-turner. En fascinerende page-turner som i bunn og grunn handler om å finne seg selv i en verden der ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som. Sånn sett en mørk og dyster roman som ikke levner verden generelt og kanskje spesielt det annet kjønn, særlig ære - med mindre man tar igjen med samme mynt og som et minimum tar kontroll over sin egen skjebne og unngår å bli offer for omstendighetene ... 

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Jeg ønsker for øvrig å fremheve Siljes bokomtale av samme bok i dette innlegget på bloggen Siljes skriblerier, hvor hun på en utmerket måte oppsummerer essensen i romanen. Hun har også inspirert meg til å finne frem til uleste Siri Hustvedt-bøker fra egne bokhyller. 

Utgitt i USA: 1992
Originaltittel: The blindfold
Utgitt i Norge første gang: 1993
Denne povketutgaven er utgitt: 2012
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Mona Lyche Ramberg
Antall sider: 191
Boka har jeg kjøpt selv

Siri Hustvedt (Foto: Noah Rabinowitz)

Andre omtaler av boka:
- Siljes skriblerier - 3. Juli 2014 - Hustvedt-prosjektet: Med bind for øynene og The Enchantment of Lily Dahl
- My first, my last, my everything - 26. juli 2014 

Siri Hustvedt: "Denne flammende verden"

Kvinner i kunsten

Litt om forfatteren og hennes forfatterskap

Siri Hustvedt (f. 1955) debuterte som poet i 1982, men er nok mest kjent for sine romaner (i alle fall i Norge) - seks i alt - som har utkommet i årene etter 1992, hvor det så langt er "What I Loved" (2003 - "Det jeg elsket" på norsk) og "The Sorrows of an American" (2008 - "Når du ser meg" på norsk) som har vært ansett som høydepunktene i hennes forfatterskap. Inntil hennes essays og da særlig "The Shaking Woman or A History of my Nerves" (2009) og også "Living, Thinking, Looking" (2012) har plassert henne på kartet som en særdeles kunnskapsrik kvinne med særlig interesse for og innsikt i nervesystemet. En personlig opplevelse utløste i sin tid denne spesielle interessen. 

For øvrig er Siri Hustvedt kjent som kona til Paul Auster, skjønt snart er det vel han som er kjent som mannen til Siri Hustvedt, dersom man skal bedømme dette etter hennes popularitet her i landet ... Vi er jo dessuten litt ekstra glad i henne siden hun har norske aner, og derfor må kunne sies å være norsk, selv om hun er oppvokst i USA. Mens jeg har lest så og si alt Paul Auster har skrevet opp gjennom årene, må jeg med skam å melde innrømme at jeg så langt kun har lest "Sommeren uten menn" og "Når du ser meg" - selv om jeg har omtrent alle bøkene hennes stående i mine bokhyller. Noen stor Siri Hustvedt-kjenner er jeg derfor ikke. Ikke enda ... 

Foto: RMC

Promoteringen av boka

Dersom du er blant dem som av og til stikker nesen innom en bokhandel og da spesielt Tanum, kan du ikke ha unngått å legge merke til at Siri Hustvedt siste roman - "Denne flammende verden" - promoteres voldsomt for tiden - som "boka som gjelder nå". Leser du ikke denne boka, er du ganske enkelt ikke "med"!

I begynnelsen var jeg en smule ambivalent til at en bok som dette blir frontet så voldsomt, fordi jeg har tenkt at dette neppe kan være en bok som går rett hjem hos flertallet av norske lesere. Siri Hustvedt og Jo Nesbø har heller lite til felles, for å si det sånn. Etter hvert har jeg imidlertid endret standpunkt. For mens bokbransjen beskyldes for å satse altfor mye de typiske bestselgerne (og Jo Nesbø i særdeleshet) - ja, ofte bestselgere som ikke en gang tilbyr god kvalitet - så har man altså denne gangen gjort det stikk motsatte! Måtte riktig mange lesere få øynene opp for denne boka - selv om det koster litt å komme gjennom de første hundre sidene. Jeg lover at det går lettere etter hvert! 

Foto: RMC

Om boka

Allerede på første side i boka presenteres det som på en måte er "plottet" i "Den flammende verden". Det handler om kunstneren Harriet Burden som etter å ha blitt skuffet over mottakelsen av sin kunst i New York på 1970- og 1980-tallet, bestemte seg for å gjøre noe helt nytt på slutten av 1990-tallet. Eksperimentet varte i fem år og endte i tre separatutstillinger i tre New York-gallerier. 

"Ifølge Brickman engasjerte Burden tre menn til å opptre som stråmenn for hennes eget kreative arbeid. Tre separatutstillinger i tre New York-gallerier, tillagt Anton Tish (1999), Phineas Q. Eldridge (2002) og kunstneren bare kjent som Rune (2003), var i virkeligheten Burdens arbeider. Hun ga prosjektet som helhet tittelen Maskeringer, og erklærte at det var ment ikke bare å avsløre kunstverdenes antikvinnelige fordomsfullhet, men også å avdekke de komplekse mekanismene i den menneskelige persepsjon og hvordan ubevisste forestillinger om kjønn, rase og berømmelse påvirker en betrakters forståelse av et gitt kunstverk." (side 5-6)

Bokas forteller og redaktør er I.V.Hess, og historien(e) som etter hvert blir fortalt om Harriet Burden - til vanlig kalt Harry - og hennes virke består av mengder med fragmenter; mest av alt notatbøker merket med alfabetets bokstaver ført i pennen av kunstneren selv, men også intervjuer, skriftlige forklaringer m.v. Harriet - en oppdiktet person, bare for å ha nevnt det - er død (noe som skjedde 18. april 2004), og boka tar sikte på å fortelle historien om henne og hennes livsprosjekt - i form av en biografi utgitt etter hennes død. Hvem denne Hess egentlig er, utover at han/hun er kunstprofessor, får vi aldri vite. 

Vi møter Harriet Burden, enke etter Felix Lord, mannen som gjorde det mulig for henne å leve av sin kunst uten å være opptatt av innkomster ... Harriet Burden som mor, som eksentrisk kunstner, som en figur i offentligheten som mange har meninger om (men kanskje ikke først og fremst som kunstner), men som ingen egentlig kjenner ... ikke utover myten om henne. Og nå altså med et brennende ønske om å teste ut hva som er årsaken til at hennes kunst overses i kunstkritikerkretser ... Fordi hun er kvinne? Bare derfor? Kvinne i en mannsdominert verden som egentlig setter mest pris på menns bidrag i kunstverdenen? Dette ønsker hun å komme til bunns i! 

Så viser det seg likevel at det har sine sider å låne andre mennesker for å virkeliggjøre sin kunst - særlig etter som hele prosjektet i all hovedsak blir en stor suksess gjennom de stråmenn Harry har valgt ut til å respresentere hver sine deler av kunstverket Maskeringer. Kan en kunstner bli sjalu på en annens suksess - en suksess som i bunn og grunn skyldes henne og henne alene?

"Det er ingen tvil om at Anton var Harrys marionett. Hun hadde ønsket seg et tomt mannlig redskap å fylle med kunst, men Anton var ikke hul. Han var en person, og det var han som hadde levd i smigeren, som var blitt feiret og dyrket, ikke Harry. Han hadde kommet til henne og krevd sin rett som dyktig skuespiller, en annen type kunstner, det er så, men ikke desto mindre kunstner. Og jeg (Rachel Briefman - min kommentar) tror Harry misunte ham og foraktet ham for hans behendighet. Hun hadde vært naiv. Hun hadde innbildt seg at hun kunne låne kroppen til en mann til hevnplanen sin, men mennesker er ikke forkledninger. Om Anton hadde følt seg fanget i Harrys fantasiers garn, hadde hun på sin side oppdaget at hennes protesjé hadde sine egne drømmer." (side 128)

Den av Harriet Burdens "tre masker" som viser seg å være mest lojal i forhold til hennes prosjekt, er Phineas Q. Eldrigde. Ikke bare er han farget, men han er også homofil. Med andre ord med dobbel grunn til å bli diskriminert, men for alt annet enn kjønn som sådan. Han betrakter Harriet fra sidelinjen og sier det slik:

"Men Harriet Burdens status vokste i alle fall, ikke som kunstner, men som deltaker i spillet hvem-er-noen-og-hvem-er-ingen i New York City. Hun hadde holdt seg borte fra "alt det der" siden Felix Lord døde, og hadde skydd dette med hvem og hva, pengeelitens hertuger og hertuginner, snobbene med ervervet smak. Men nå var hun midt oppe i det igjen, ikke som Felix Lords "inngiftede vertinne" (Harriets eget uttrykk), men på egen hånd. De som ville være noe, likte Harry som formidler, likte henne som velstående forkjemper for unge, begavede kunstnere og som samler. (Ingen visste at hennes første "oppdagelse", Anton Tish, hadde stukket av. De gikk ut fra at han var i full gang med å forberede en ny utstilling.) Harry spilte rollen sin. Hun iførte seg sin egen maske, og da den først var på, ble hun bedre i rollen, sikrere på seg selv. Den passet henne. Hun ble faktisk mer sannferdig, "Jeg syntes den artikkelen var sprøyt fra ende til annen", sa hun til en dame som omhyggelig hadde merket sitt eksemplar av Art Assembly med Post-it-lapper. Og hun begynte å kjøpe kunst, for det meste av kvinner. Det er fabelaktig, sa hun om et oljemaleri av Margaret Bowland, og det er et røverkjøp." (side 147-148)

Snobberiet innenfor kunstverdenen, der noen få sitter med definisjonsmakten på hva som er god og dårlig kunst, ja, i det hele tatt med tanke på "hva som er noe", spisses i Siri Hustvedts roman om Harriet Burden. For verden vil bedras, og dette blir hun i særdeleshet klar over da hun etter hvert beveger seg over i den fasen der hun ønsker å avsløre den egentlige kunstneren bak prosjektet med de tidligere nevnte tre stråmennene. Man kødder nemlig ikke med kunstbransjen!

"Hva vil en kvinne? Hva ville Harry? Hun ville ikke være Rune. Hun ville ikke selge arbeidene sine for millioner av dollar. Hun visste at kunstverdenen stort sett var en mudderpøl av forfengelige posører som kjøpte navn for å hvitvaske pengene sine. "Jeg vil bli forstått," kunne hun skrike til meg. Det var et berusende spill hun bedrev, et filosofisk eventyr. Å, Harry hadde forklaringer, rettferdiggjørelser, argumenter. Men, spør jeg deg, i hvilken verden skulle denne forståelsen finne sted?" (side 188)

Hariet Burden gjør til slutt alvor av å avsløre sitt spill - at hun har brukt tre "levende mannlige masker" som psevdonym for sin kunst, og opplevde at kunsten hennes fikk en helt annen betydning i møtet med publikum - ikke minst takket være kunstkritikerne som har tillagt kunsten en helt annen tyngde når den er presentert gjennom menn. Dermed avkler hun hele kunstbransjen som falsk, og det gjør man ikke ustraffet. 

Så kan man jo sagtens spørre seg om det er Harriet Burden som har utviklet seg til virkelig å ha noe å bidra med som kunstner, eller om suksessen hennes gjennom stråmennene ene og alene skyldes at publikum generelt og kunstkritikerne spesielt slipper å forholde seg til at den som har skapt kunsten, egentlig er en kvinne ... Det hele koker ned til hva kunst rent faktisk er - kun noen gjenstander som er mer eller mindre kunstferdig laget, eller om virkelig kunst er fyllt med noe mer - for eksempel at kunstneren har skjenket kunstverkene sine selveste sjelen og sine energier ... 

Mine tanker om boka

Hvem er så Harriet Burden når det kommer til stykket? Bildet som tegnes av henne inneholder mange motstridende opplysninger, alt etter om man likte henne eller ikke. At hun på en måte ble "kjerringa mot strømmen", som kvinne i en mannsdominert verden, hersker det i alle fall liten tvil om. Likeledes at hun ikke helt mestret de sosiale kodene (les: snobberiet) for å skli inn i det gode selskap. 

Underveis tenkte jeg også at montro om forfatteren selv har følt på det samme, der hun i mange år må ha kjent på at hun har levd i skyggen av sin ektemanns berømmelse - inntil hun på mange måter har tatt ham igjen og vel så det, uten at jeg har noe som helst belegg for å mene at det har vært noen innbyrdes konkurranse mellom ektefellene. Til det virker ekteskapet for solid og godt, rett og slett. Derimot handler det kanskje mer om ytre omstendigheter utenfor deres kontroll. 

Jeg har lyst til å sitere noe Siri Hustvedt selv har sagt om sin bok i et intervju med Dagsavisen tidligere i år:

"– Romanen er en samling skrifter av og om Harriet Burden. Den har mange stemmer: Både menn og kvinner, hennes to barn; hennes elsker i senere år, hennes venninne som ble psykoanalytiker, og mange andre. Boka har introduksjon av en fiktiv kunsthistoriker som også har laget fotnoter, sier Hustvedt.

– Historien fortelles gjennom en kollisjon av tekst. Jeg ville skape det Bakthin ville kalt en polyfonisk tekst, der stemmene er svært ulike og brytes mot hverandre. Det er et narrativt forløp, men det er samtidig et komplekst litterært verk, der de motstridende ideene får stå i forhold til hverandre og skape noe som resonnerer sammen, sier Hustvedt."

I dette intervjuet forteller Hustvedt dessuten at romanen har noe mer enn et "underliggende feministisk raseri". Harriet Burdens eksperiment handler om persepsjon (hvordan vi tolker og oppfatter sanseinntrykk, for å si det enkelt), om hva som påvirker oss når vi vurderer kunst (blant annet). Harriet Burden føler det byrdefullt å være kvinne, og Siri Hustvedts valg av navn på kunstneren (Burden = byrde) er nok i så måte ment symbolsk. 

I Morgenbladets artikkel datert 04.04.2014, som bare delvis er tilgjengelig på nettet, trekkes det paralleller til Carl Frode Tillers romantriologi "Innsikling", fordi Harriet Burden sirkles inn gjennom de ulike fragmentene i boka. En spennende sammenligning, synes jeg! For hva vet vi egentlig om andre mennesker og deres innerste hemmeligheter, når det kommer til stykket? Som en betrakter utenfra er vi i stor grad henvist til å gjette og tolke, med stor fare for at vi misforstår, underkjenner eller overdriver viktige sider ved andre menneskers personligheter. 

Det er en komplekst anlagt roman Siri Hustvedt har skrevet denne gangen. Historien er så original og spesiell at jeg knapt kan huske å ha lest noe som ligner. At kvinner har lidd for sin kunst, er kanskje ikke noe nytt. At en kvinne velger å gå ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, er derimot ikke vanlig. Historien i denne romanen er meget fiffig bygget opp. Her skildres en kvinne som at på til snubler på startstreken fordi en av stråmennene som er valgt ut, nekter å innrømme spillet.  Dette ble en nokså pikant del av historien, og bidro svært langt på vei til å bygge opp en dramaturgi i romanen. Som om kunsteren til slutt faller for eget grep, fordi hun har vært for naiv eller ikke sikret seg når det kom til stykket ... Hun ønsket å ta over hele regien, hun ønsket å overstyre det faktum at hun er kvinne, og så kommer det i siste instans likevel en mann i veien for henne ... 

Riktig morsomme og originale var alle fotnotene underveis i teksten, og til og med Stefan Zweig er med på side 75! Hustvedt har dessuten fått med 11. september (2001) og dets betydning for kunsten og dens vilkår. Og som om ikke det var nok: Harriet Burden er jøde! Det kan jeg like!

Min konklusjon er at Siri Hustvedts bok er en fantastisk roman som spenner over mange temaer, som krever sin leser og som gir mangfold igjen til dem som orker å fullføre boka! Det er verdt slitet!

Utgitt: 2014
Originaltittel:This Blazing World
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 399
Boka har jeg kjøpt selv. 

Siri Hustvedt (Foto: Annabel Clark)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 02.04.2014 - Hustvedt i praktslag 
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen - 12.03.2014 - Flammende stemmer
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 04.04.2014 - Glamourens banalitet
- Klassekampen v/Janneken Øverland - 29.03.2014 - Maskespillet 
- Bok365 - 11.04.2014 - All grunn til å skåle 
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 04.04.2014 - Forkledd som mann
- Dag og Tid v/Merete Røsvik Granlund - 03.04.2014 - Flammande opplyst
- Mandagsvoksen v/Sofie Davidsen-Bille - 30.04.2014 - Anmeldelse 
- Merete Granlund - 11.04.2014 
- Janicke Heldal på bloggen Jeg leser - 28.04.2014 
- Miriam på bloggen Lesende skrivende - 03.09.2014
- Clementine på bloggen Har du lest - 01.09.2014 - Månedens bok: Den flammende verden av Siri Hustvedt, Man Bookerpris readalong
- My first, my last, my everything - 4. august 2014 - Booker-longlist