Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Alzheimer. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Alzheimer. Vis alle innlegg

onsdag 27. juli 2016

Knut Engedal: "En bok om demens - Husk meg når jeg glemmer"

Varm og omsorgsfull bok om demens

Knut Engedal (f. 1946) er lege, psykiater og professor emeritus. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. I årenes løp har han utgitt en del lærebøker om demens og alderspsykiatri, og han er også flittig benyttet som foredragsholder. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Knut Engedals "En bok om demens" utkom tidligere i år.  Selv oppdaget jeg boka her om dagen ved en ren tilfeldighet. Siden jeg har tenkt en stund at det hadde vært kjekt å finne en bok om demens, dukket den opp på radaren min. Jeg kjøpte den, satte meg ned med boka da jeg kom hjem og stoppet ikke å lese før jeg var ferdig med den. Boka ga meg akkurat det jeg trengte!

Engedal påpeker at demens og Alzheimer sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Demens er noe som i all hovedsak rammer eldre mennesker, og med en befolkning som vil bestå av en økende andel gamle mennesker, sier det seg selv at de fleste av oss kommer i berøring med demens - enten som pårørende eller ved at vi selv blir rammet. 

"Demens er en personlig tragedie for dem som rammes og deres pårørende, men det blir i fremtiden også en stor utfordring for samfunnet ... Det gjelder å ruste seg. Kunnskap er et viktig våpen. ... Å spre kunnskap om sykdommen skal gjøre det lettere for samfunnet og politikere, og for deg og meg, å legge til rette for at demenssyke kan leve et verdig liv så lenge som mulig med de begrensninger sykdommen setter. Vi må ha åpenhet om sykdommen. Det må ikke lenger være skambelagt å ha en demenssykdom. Demens er en kronisk, i dag uhelbredelig sykdom, lik mange andre sykdommer, og det er ingen grunn til at den skal være mer stigmatiserende enn andre sykdommer." (side 11-12)

Demens har vært en hjertesak for Engedal, og han har jobbet med dette feltet i de siste 30 årene av sin yrkeskarriere. Hans mål har vært å skrive en lettfattelig bok om demens, uten utstrakt bruk av medisinsk fagterminologi. Jo flere som får kunnskap om demens, desto bedre kan man tilrettelegge for at demente får et verdig liv. 

Boka er delt i åtte deler. Demens defineres, vi får inngående kjennskap til symptomene, hvilke typer demenssykdommer som er mest vanlige, diagnose og behandling, pårørendes rolle, institusjonsomsorg, rettigheter og tilbud samt det Engedal har valgt å kalle noen ord på veien. 

Gjennom en del eksempler fra hans virke som lege, viser Engedal hvor forskjellig demens kan arte seg fra pasient til pasient. Likevel er det noe som er felles, og det er at hukommelsen svekkes sammenlignet med hvordan den var tidligere i livet. Svekkelse av hukommelsen er avgjørende for at vi i det hele tatt kan anvende begrepet demens. 

"Hukommelsen må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere. Det er spesielt hukommelsen for egne opplevde hendelser som skjedde for kort tid siden, det vil si minutter, timer eller dager, som er svekket, noe som fører til svikt i utførelsen av dagliglivets aktiviteter." (side 22)

De intellektuelle funksjonene som orienteringsevne, språk, logisk resonneringsevne og evne til å planlegge må også være redusert for at vi skal kunne snakke om demens. Dessuten er atferden endret - pasienten blir mer passiv, tiltaksløs, irritert og fortere sint og mistenksom - sammenlignet med tidligere. Variasjonene i styrke og symptomer kan imidlertid variere sterkt fra pasient til pasient. En person som tidligere f.eks. har vært forsker eller advokat, kan tilsynelatende virke helt normal når vedkommende snakker om sin tidligere jobb. Evnen til å føre interessante samtaler kan være intakt, mens symptomene blir mer synlig når tematikken er endret.

Demens er relativt sjelden blant yngre, men frekvensen øker med økende alder. Blant mennesker mellom 70 og 75, vil en av 50 være dement, mens to av ti over 80 år er dement. 

Passivitet er et av de første tegnene på demens. Det blir mindre avislesing, mindre håndarbeid og mer soving på dagen. Depresjon, angst og økende mistenksomhet og vrangforestillinger er også typiske tegn på demenssykdom. Samtidig må man være forsiktig med å blande sammen endringer som skjer som følge av økende alder, og som ikke trenger å ha noe som helst med demens å gjøre. 

Den mest vanlige demenssykdommen og også den mest tabubelagte er Alzheimers sykdom. Litt over 60 % av alle demente har Alzheimer. Vi vet ikke årsaken til sykdommen, men det er kjent at f.eks. lang utdanning er forbundet med nedsatt risiko for sykdommen. Det er selvsagt ikke utdanningen i seg selv som reduseres risikoen, men snarere levesettet til gruppen med lang utdanning kontra den med kort utdanning. Livsstil har mye å si i forhold til miljøfaktorer, mens vi ikke kan gjøre noe med arvemassen. Dersom man har både høyt blodtrykk, høyt kolesterol og diabetes, har man seks ganger så høy risiko for Alzheimer sammenlignet med dem som ikke har disse sykdommene. Fysisk inaktivitet og for tynne (bmi < 20) eller for tykke personer (bmi > 30) har også en økt risiko for sykdommen. De vanligste helserådene gjelder her som ellers; stump røyken, pass vekten, spis sunt og ikke drikk for mye alkohol. (side 91)

Lewylegemesykdom (10-15 % av alle med demens), pannelappdemens og vaskulær demens (dvs. demens etter hjerneslag - den mest vanlige etter Alzheimer - en av fem slagpasienter utvikler slik demens, gjerne i kombinasjon med Alzheimer) er andre demenssykdommer, som forfatteren redegjør for i sin bok. Når det spesielt gjelder pannelappdemens hører benekting med i symptombildet - i tillegg til manglende innsikt, tap av empatiske evner og en utstrakt grad av egosentrisitet. 

Selv om det ikke er mulig å behandle demens, er det like fullt et poeng å få dette diagnostisert. Blant annet fordi de pårørendes forståelse for pasienten vil øke, og også gjøre det enklere for alle parter å forholde seg til demensen. 

"Diagnose er også viktig for pårørende. Pårørende som ikke vet at pasienten er syk, kan reagere med sinne, irritasjon, ha urealistiske forventninger eller stille for høye krav. Dette er reaksjoner som typisk utløser stress hos pasienten. Stress som kan påvirke pasienten negativt og føre til oppførsel som er vanskelig å håndtere for de pårørende. Råd om hvordan man kan takle vanskelig atferd gjør at pårørende både tolererer dette bedre og lettere kan hanskes med slik oppførsel. Betydningen av opplyste pårørende kan ikke overvurderes." (side 123)

Det forskes heldigvis mye på demens, og en dag regner forskerne med å finne svaret på gåten. Hvordan kan man påvise både arvelighet og økt risiko for utvikling av demens, hvordan kan man forebygge, vil man finne en medisin som forhindrer utvikling av demens osv. Vi vet ikke når gjennombruddet kommer eller om det vil komme ... En bekymring Engedal deler med oss er at samfunnet vårt er direkte demensfientlig. Personlig service er effektivisert bort, og det forventes at alle skal betale regningene sine via nettet. Tenk om butikkene hadde ansatte som hadde et eget blikk for kunder som kommer med sine handlelister, men ikke finner frem til varene ... Kanskje er det kunder med begynnende demens, som kan bo lenger hjemme dersom de bare fikk litt mer hjelp i hverdagen? 

Noe av det jeg likte aller best med Engedals bok er menneskesynet som ligger i bunnen av alt han uttrykker. Han omtaler problematikken med den største respekt for enkeltmenneskene, og håper at økt kunnskap vil føre til at demenssyke ivaretas på en bedre måte i samfunnet vårt. 

"Ikke overta aktiviteter den demenssyke fortsatt mestrer, f.eks. kle seg selv, selv om det går sakte. Hold hjulene i gang så lenge som mulig for at den syke ikke skal miste de automatiserte ferdighetene sine. Slike ferdigheter er intakte lenge, bare de repeteres. Vi må ikke overta for tidlig, da mister man ferdigheten fortere, og man mister også den gode mestringsfølelsen." (side 225)

I kapittel 16 har Engedal tatt med en nokså fullstendig oversikt over ytelser den demenssyke kan ha krav på fra NAV og kommunen (dvs. kommunale tjenester). Denne oversikten vil garantert være nyttig for mange. 

Jeg hadde stor glede av å lese Knut Engedals bok om demens, og jeg anbefaler denne boka varmt til alle som har befatning med demente. Det er vel i grunnen de aller fleste av oss - om ikke nå, så i alle fall før eller siden ... Boka er krydret med eksempler fra virkeligheten, og disse er lett gjenkjennelige for alle som har litt erfaring med demenssykdom. Boka er for øvrig lett tilgjengelig. 

Utgitt: 2016
Forlag: Pax
Antall sider: 236 
ISBN: 978-82-530-3828-5
Boka har jeg kjøpt selv

Knut Engedal (Bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 1. desember 2013

Cecilie Enger: "Mors gaver"

Rørende og gjenkjennelig



Litt om forfatteren:

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden. 

Når mor får Alzheimer ...:

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét. 

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ... 

Gaveboka dukker opp:

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd. 

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ... 

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Om morens engasjement mot lørdagsfri skole:

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" 

"Anna i ødemarka" og annen mindre høyverdig litteratur:

Selvsagt kom latteren da jeg leste om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur.  Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?" 

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hva synes jeg om boka?

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 262
Takk til forlaget for leseeksemplaret!


Cecilie Enger

Andre omtaler av boka:
- NRK kultur 26.11.2013 - Bokhandlerprisen til Cecilie Enger
- Dagbladet v/Cathrine Krøger 14.10.2013 - Cecilie Engers velfortjente gjennombrudd
- VG v/Guri Hjeltnes 21.10.2013 - Vidunderlig om å holde på livet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve 23.10.2013 - Høstens fineste gave 

søndag 29. april 2012

"Nader og Simin - et brudd" (Regissør: Asghar Farhadi)

Små løgner med store konsekvenser

De
t er ikke ofte det kommer iranske eller persiske filmer til Norge. Når dette skjer og jeg at på til kan lese at aktuelle film har vunnet prisen som beste fremmedspråklige film både av Oscar og Golden Globe, så betyr det ganske enkelt "løp og kjøp" i mine ører. Dette er en slik film man bør få med seg dersom man er over gjennomsnittet interessert i film, for ikke å snakke om over gjennomsnittet interessert i andre kulturer! Filmen er for øvrig omtalt som "årets beste film" av NrK P2. Og som "et universelt drama om moralske valg og samtidig en subtil kommentar til livet i dagens Iran", kan man lese på Filmwebs omtale av filmen.

I åpningsscenen befinner ekteparet Nader og Simin seg hos en dommer for å drøfte spørsmålet om skilsmisse. De har vært gift i mange år og befinner seg høyt oppe på den sosiale rangstigen i Teheran. Sammen har de datteren Termeh, som er 11 år. Simin ønsker å flytte fra Iran, og hun vil gjerne ha med seg både datteren og ektemannen. Akkurat hvor hun ønsker å reise får vi aldri vite, kun at hun har et visum som er i ferd med å gå ut. Det haster med andre ord.

Nader føler at han ikke kan reise fordi han har ansvaret for sin Alzheimer-rammede far, som bor hjemme hos dem. Han har for så vidt ikke noe i mot at Simin reiser, men i så fall må hun gjøre det uten datteren deres. Og fordi Simin ikke makter tanken på å reise uten datteren, er en skilsmisse fra Nader den eneste muligheten. Det er han ikke villig til å gå med på. Å få skilsmisse fra en mann som ellers hederlig på alle mulige måter, og som verken har mishandlet henne eller forsømt sine ekteskapelige plikter på andre måter, er - uten hans samtykke - ikke mulig etter iransk lov. Reise gjør hun imidlertid som hun vil med. Alene!

Simin flytter hjem til sine foreldre, og datteren blir igjen hos faren, som på dette tidspunktet er den det er størst grunn til å synes synd på i hennes øyne. Nader har ikke vært klar over hvor mye hans kone faktisk har gjort for hans far, som nå er nærmest fullstendig pleietrengende. Han hyrer inn en kvinne til å passe på faren, slik at livet hans med full jobb og ansvar som far kan fortsette ufornødent videre. Kvinnen som ankommer hans hjem for å ta seg av faren, blir helt fra seg da hun skjønner at den gamle mannen gjør på seg og at hun faktisk må vaske ham "der". Hun er sterkt i tvil om dette er tillatt etter islamske lover og regler. Uansett - dette må mannen hennes aldri få greie på!

Så oppstår det noen uoverensstemmelser mellom Nader og den innleide kvinnen, noe som fører til at Nader ikke lenger er interessert i at hun skal passe faren hans. Det hele ender med et basketak i ytterdøra fordi kvinnen insisterer på å komme inn, mens Nader vil ha henne ut. Da kvinnen etter dette aborterer og påstår at årsaken til dette er at hun ble dyttet ned trappa i oppgangen til Nader, er det full krig mellom de to familiene. Kvinnens mann dukker opp, og de bringer så hele saken inn for en iransk dommer. Plutselig er Nader tiltalt for mord på et ufødt barn. Spørsmålet er om Nader visste at kvinnen var gravid før han dyttet henne, ja, om han nå egentlig dyttet henne i det hele tatt når det kom til stykket? Er dette lykkejegere som kun er ute etter hans penger, og som har satt opp en felle for å få ham til å betale det de forlanger? Mens dramaet utspinner seg på dommerkontoret, skjer det mye i kulissene. Hvem lyver når det kommer til stykket?

Dette er et sterkt ekteskapsdrama som også gir innblikk i mange forhold ved det iranske samfunnet. Om hvordan lover og regler fungerer, om hvordan en familie i både øvre og
nedre sosiale lag lever i Teheran, hvordan religiøse restriksjoner griper inn i familienes hverdagsliv osv. Skuespillerprestasjonene er sterke, og det er et intenst drama vi blir vitne til. Filmen er full av overraskelser, og man vet aldri hva som møter en rundt neste sving. Sånn sett er den åndeløst spennende fra begynnelse til slutt! Midt i dramaet står en 11 åring som er opptatt av at man ikke skal lyve, og hvis lojalitet foreldrene kjemper en innbitt kamp om ...

Alt i alt 
synes jeg filmen fortjener terningkast fem

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: Jodaeiye Nader az Simin
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Genre: Drama
Skuespillere: Leila Hatami (Simin), Peyman Moadi (Nader), Shahab Hosseini (Houjat), Sareh Bayat (Razieh), Sarina Farhadi (Termeh), Merila Zarei (Miss Ghahraei), Ali-Asghar Shahbazi (Naders far), Kirmia Hosseini (Somayeh)
Spilletid: 122 min.


Ekteparet Simin og Nader er hos en dommer for å drøfte skilsmisse

Nader steller sin Alzheimer-rammede far

Ekteparet som påstår at Nader har tatt livet av deres ufødte barn

Sinnene står i kok underveis i prosessen

torsdag 15. desember 2011

"Poetry" (Regissør: Lee Chang-dong)

Poetisk om vanskelige moralske dilemmaer


Innspilt: 2010
Originaltittel: Shi
Norsk tittel: Poesi
Nasjonalitet: Korea
Genre: Drama
Skuespillere: Yun Junghee (Yang Mija), Lee David (Jong Wook), Kim Hira (Mr. Kang), Kim Yong-taek (Kim Yongtak)
Spilletid: 133 min.

I filmens åpningsscene ser vi noe komme drivende med strømmen nedover elva. Det viser seg at det er ei ung jente som har tatt sitt eget liv. Mija, en kvinne midt i 60-årene, blir vitne til redningsarbeidet etter at liket er trukket opp av elva. Jentas mor er helt fra seg av sorg etter å ha fått vite hva som har 
skjedd.

Mija bor sammen med sitt barnebarn, en gutt midt i de verste tenårene. Hans mor, Mijas datter, har bodd i en annen by etter at hun ble skilt. Mija sliter med gutten, som stort sett er sur og tverr og heller lite sympatisk. Ikke har han respekt for henne og han behandler henne som om hun kun er der for å oppfylle hans minste ønske. Mija lever på trygd, men har en liten bijobb ved siden av. Hun steller for en eldre, pleietrengende mann som har hatt slag. På det viset får hun hjulene til å gå sånn noen lunde rundt.

En dag melder hun seg på et poesikurs. For ca. 50 år siden fikk hun nemlig høre at hun hadde evner i den retningen, men hun gjorde aldri noe med dette. Kanskje hun omsider skal få mulighet til å skrive dikt? På samme tidspunkt kontakter hun legen sin pga. en prikkende følelse i den ene armen. Ved en tilfeldighet kommer hun til å nevne at hun av og til glemmer ord. Det er særlig substantivene hun sliter med å huske. Prøver som blir tatt av henne viser at hun lider av Alzheimer i et tidlig stadium.

I mellomtiden blir Mija oppsøkt av foreldrene til guttene som barnebarnet hennes vanker med. Det viser seg at disse guttene er ansvarlig for at den jenta som endte i elva tok sitt eget liv. De hadde utsatt henne for gjengvoldtekt og hun var dypt deprimert da hun valgte å hoppe i elva. Svært få vet om dette, og de andre foreldrene foreslår at de kan betale seg ut av knipen. Dersom alle seks betaler fem millioner won hver, er de temmelig sikre på at jentas foreldre vil la være å gå til politiet med jentas dagbok, som avslører alt. Dermed ødelegges ikke guttenes fremtid ved at politiet blandes inn i saken.

Mija er helt sjokkert over at barnebarnet hennes har vært med på å drive ei ung jente i døden. Men det som sjokkerer henne enda mer er at gutten ikke viser det minste tegn til anger. Han er om mulig enda mindre sympatisk. I motsetning til de andre foreldrene har ikke Mija fem millioner won å bla opp, og dette ser en stund ut til å forårsake en del problemer for foreldregruppen. Så spørs det da hvor langt hun er villig til å gå for å berge fremtiden til en ung gutt som ikke viser takknemlighet for noe som helst. Hva slags mann vil han bli dersom han slipper straff for det han har gjort? Mija blir stilt overfor noen vanskelige moralske valg som det egentlig ikke finnes noe fasitsvar på. Eller gjør det kanskje det likevel? Slutten er i alle fall meget overraskende ...

Denne nokså stillferdige filmen grep meg dypt. Den eldre kvinnen Mija hadde helt andre drømmer enn å bli sittende med eneansvar for en ufordragelig tenåringsgutt på sine eldre dager. Med en begynnende Alzheimer har hun mer enn nok med seg og sitt. Hennes tilnærming til poesitimene er poesi i seg selv, der hun går rundt og føler og kjenner på ting i naturen, og forsøker å få uttrykt dette på papiret. Når jeg i tillegg leser i en artikkel på nettet at regissøren skrev manuset til denne filmen nettopp med tanke på skuespilleren Yun Junghee, så blir det enklere å forstå hvorfor hun er som skapt for rollen. Hver gang ansiktet hennes lyste opp av glede - rett og slett vakkert! Og det minner meg om hvorfor jeg elsker asiatiske filmer: de er så estetiske og vakre! Ikke en detalj er overlatt til tilfeldighetene. Dessuten glir den ene scenen sømløst over i den neste. Her er det ingen brå og hakkete overganger. Filmen har mottatt en rekke priser. Bl.a. har den fått pris for beste filmmanus i Cannes i 2010, og den vant også prisen for beste film på Tromsø filmfestival i 2011. Filmen kunne ses på kino inntil nokså nylig, og har nettopp hatt release på DVD.

Jeg synes denn
e filmen fortjener terningkast fem!





Skjønne Mija i poesi-klassen
Mija prøver seg på en poetisk tilnærming til et eple
Mija og den eldre mannen hun steller for
Mija og hennes barnebarn
Mija noterer flittig i poesiboka si

tirsdag 14. juni 2011

Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen: "Skynd deg å elske"

Rørende om kjær-lighet og Alzheimer


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Marit A. Andreassen
Forlag: Kagge
Spilletid: 4 t 15 min.

I boka "Skynd deg å elske" med undertittelen "Om å holde sammen når dagene mørkner", forteller Laila Lanes om sitt samliv med Jan Henry T. Olsen, tidligere fiskeriminister i N
orge.

Laila møtte Jan Henry i forbindelse med sitt yrke som journalist, og det var tilfeldigheter som førte til at de ble så pass kjent med hverandre at det oppsto følelser dem i mellom. Siden gikk det fort, og før det var gått et halvt år, var de gift. Laila hadde endelig fått oppfylt en drøm om å oppleve den store kjærligheten igjen, og det på et tidspunkt i livet da hun egentlig hadde slått seg til ro med at hun kom til å leve resten av livet sitt alene.

Etter hvert reagerte Laila på at mannen hun hadde vært så heldig å kapre, den feiende flotte tidligere fiskeriministeren, slet med å huske ting. Gang på gang glapp det for ham, og han brukte mye energi på å holde orden på seg selv. I stedet for å stille spørsmål ved hva som var galt, rasjonaliserte Laila dette bort. Inntil det for alvor begynte å gå opp for henne at noe var alvorlig galt fatt med mannen i hennes liv. Særlig da Jan Henrys arbeidsgiver også begynte å reagere, var det all grunn til å stoppe opp. Han fungerte rett og slett ikke lenger i jobben sin.

Deretter begynte en lang prosess i helsevesenet, som endte med at Jan Henry T. Olsen fikk diagnosen Alzheimer, bare 51 år gammel. Ikke minst tok det tid før Jan Henry tok inn over seg at han faktisk var så syk at han aldri kom til å kunne vende tilbake til yrkeslivet. Fordi han var/er en kjent person, lurte paret lenge på hvorvidt de skulle gå ut i offentligheten med at han led av denne sykdommen. Laila, som hele tiden er bokas forteller og jeg-person, understreker at intet ble gjort uten Jan Henrys samtykke. Og det er nettopp dette som er bokas styrke: at mannen som står i fokus, en person de fleste i Norge har et forhold til (i alle fall i min alder), har ønsket at denne historien skulle fortelles! I motsatt fall kunne det hele blitt for intimt - eller for å bruke et moteord: det ville blitt kleint!

"Jeg forsøker noen ganger å få deg til å le av det, for å få deg bort fra de vonde tankene. Husker du i Risør, da vi satt på et utested og du syntes at alle så på deg? Jeg sa til deg at det er to grunner til at de ser på deg. Den ene er naturligvis at du har et kjent ansikt, noen kobler det med Alzheimer. Det andre er at du er en pen og attraktiv mann. - Du er en av Norges peneste Alzheimerpasienter, kanskje den peneste, sa jeg til deg. Du prøvde å benekte det, men vi flirte godt." (side 173)

Å være yrkesaktiv og gift med en ung Alzheimerpasient mens alle tilbud er lagt opp til at slike pasienter er gamle og at de pårørende er pensjonister, har også sine utfordringer. For hva gjør man når man har en Alzheimerpasient hjemme mens man selv på jobb? En pasient som nekter å ta i mot de tilbud som gis og som ønsker at det er du og bare du som skal være der hele tiden ... ? Ingen enkel situasjon, akkurat ...

Jeg ble svært rørt av historien Laila forteller! Hun hadde endelig truffet den flotte mannen, og så fikk han Alzheimer nesten før de rakk å begynne et samliv sammen. Men på tross av sykdommen, klarte de like fullt å leve et slags liv. Om ikke slik det ville ha vært om Jan Henry aldri hadde blitt syk, så i alle fall et relativt godt liv. Skjønt etter hvert skulle det bli vanskeligere fordi sinne og temperament ofte følger i kjølevannet av denne svært alvorlige sykdommen ... Den kjærligheten hun føler til mannen hun er gift med er så rørende og varmt beskrevet - uten at hun noen gang tipper over i det klisjefylte eller at vi kommer for tett på. Det er med en dyp respekt hun skriver om sin mann, som skulle møte den ublide skjebnen det er å bli rammet av Alzheimer i såvidt ung alder. Boka er for øvrig tankevekkende i forhold til at vi aldri kan vite hva som møter oss rundt neste sving ... Boka ble nydelig lest av Marit A. Andreassen! Jeg synes boka fortjener terningkast fire.





lørdag 20. november 2010

"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i 
glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne f
ilmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!