Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Murakami Haruki. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Murakami Haruki. Vis alle innlegg

søndag 27. august 2017

Haruki Murakami: "Elefanten som forsvant"

Ny samling med murakamiske noveller fra 1980-1991

Som den ihuga Haruki Murakami-fan jeg er, sørger jeg som regel alltid for å få med meg siste nytt på Murakami-fronten. Så også denne gangen, da Pax forlag tidligere i år utga "Elefanten som forsvant", som inneholder 17 noveller som er skrevet i perioden 1980-1991. Boka er også tilgjengelig som lydbok. Flere av novellene er lett gjenkjennelige som forløpere eller inspirasjonskilder til senere romaner. Jeg har lest de fleste av bøkene hans, og har også omtalt en hel del av dem her på bloggen min.

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har en stor tilhørerskare i Norge. Det faktum at samtlige av hans 17 bokutgivelser er oversatt til norsk, sier i grunnen alt. Det fremgår for øvrig av den engelske Wikipedia-siden om forfatteren at en 18. bok er utgitt - "Killing Commendatore". Det er med andre ord bare å glede seg!

Hva er det egentlig med Murakami som trollbinder oss lesere? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger, uten egentlig å komme frem til noe entydig svar. Persongalleriet i bøkene har riktignok en del fellestrekk; som at de er ensomme (også i sine parforhold) og at noen av dem nærmest må karakteriseres som outsidere, men likevel uten å være altfor outrerte. Denne gangen møter vi på flere - de fleste er menn - som har falt litt på siden av det etablerte. Noen ganger ikke verre enn at f.eks. en er arbeidsledig. Måten han beskriver mellommenneskelige relasjoner på og krydrer hverdagslige hendelser med overraskelser (ofte ganske creepy), noen ganger i grenselandet mellom det realistiske og det uvirkelige, er også med på å gjøre ham til en spesiell forfatter. Dessuten er det en del humor i de mest absurde historiene. Sist men ikke minst er det noe med stemningen i historiene hans. Noen ganger bygges det opp til en uhyggestemning, før vi skjønner at dette først og fremst skjer på det indre planet - dvs. oppe i hodene til personene i historiene - og ikke så mye på det ytre planet. 

I novellesamlingen "Elefanten som forsvant" møter vi like mange skjebner som antall noveller i samlingen. I "Søvn" møter vi en kvinne som ikke får sove, og som gjør det hun kan for at mannen hennes ikke skal oppdage det. Hennes indre verden er noe hun helst holder for seg selv. For å holde ut leser hun "Anna Karenina" på nettene. I "Trekkoppfuglen og tirsdagskvinnene" møter vi en arbeidsledig jeg-person som plutselig får en oppringning fra en for ham fremmed kvinne, som hevder at han en gang var forelsket i henne. Alt hun ber om er 10 minutter av hans liv, og det viser seg at hun vet urovekkende mye om ham ... I "Det andre bakeriraidet" møter vi det nygifte paret som ender med - som tittelen så talende forteller - med å rane et bakeri. Novellen får oss til å tenke hva vi egentlig vet om menneskene vi har rundt oss. Å være gift med en kvinne som faktisk har en rifle og et par finlandshetter liggende mtp. fremtidige behov, må utvilsomt være spesielt! "TV-fyrene" er en ytterst creepy historie, som også innbefatter et ektepar som åpenbart holder mye for seg selv og ikke deler sin indre tankeverden med hverandre. Mennene som kommer med TV´en ser ut til å ha krympet ... Kona er helt uanfektet av det hele, mens mannen lurer ... Det har visst også skjedd med elefanten i tittelnovellen "Elefanten som forsvant". Historien jeg likte aller best, kanskje fordi den har det mystiske og fantasifulle i seg, var "Den dansende dvergen". For en historie! Snakk om å få sine største drømmer oppfylt, men til hvilken pris! 

I og med at jeg valgte lydbokutgaven denne gangen, som for øvrig er nydelig opplest av Duc Mai-The, kjente jeg på at noen historier gikk litt inn det ene øret og ut det andre. Noen ganger spolte jeg tilbake og hørte novellene om igjen, men uten at de ga meg noe mer. Andre historier "satt som et skudd". De gjorde et sterkt inntrykk på meg. Og atter andre ganger ble jeg sittende igjen som et spørsmålstegn til slutt. Hva var poenget med historien? Hvor ville forfatteren egentlig? For meg virket historiene rett og slett uferdige. Jeg satt derfor igjen med et inntrykk av en noe ujevn samling av noveller, som spente fra det glitrende til det mer likegyldige. Samtidig vil jeg understreke at Murakami kan skrive om nærmest hva som helst og likevel gjøre det meste interessant. Det handler da om hans evne til å gå inn i det rent menneskelige og gjøre dette på en gjenkjennelig måte. Selv innbilder jeg meg at det typisk japanske er å være veldig privat - også i ekteskapet - mens det typisk norske er å dele mye mer både med venner og ektefeller. Men her er jeg antakelig bare fordomsfull. Haruki Murakami har gjennom hele sitt forfatterskap skrevet om japanske menneskers liv og levned, og dette har han gjort på en slik måte at jeg alltid tenker at "folk er folk", uansett hvilken kulturbakgrunn de måtte ha. Det handler om hva mennesker er opptatt av, hvilke drømmer de har og hva de gjør av anstrengelser for å nå sine mål. Dessuten handler det om hvordan mennesker agerer i forhold til hverandre. 

Jeg anbefaler lydbokutgaven av denne boka! Duc Mai-The er den mest eminente oppleseren av Haruki Murakamis bøker jeg vet om. Ingen over - ingen ved siden! I tillegg er novellene oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring, og da blir det jo bra! Denne novellesamlingen inneholder for øvrig så mange fine historier at den er verdt å få med seg, selv om alle ikke faller like mye i smak hos absolutt alle lesere. (Og dersom du ikke har lest noen noveller av Haruki Murakami, anbefaler jeg deg å starte med novellesamlingen "Menn uten kvinner", som kom ut i 2016. Den er glitrende!)

Utgitt enkeltvis i : 1980-1991
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Duc Mai-The
Antall sider: 362
Spilletid: 13 t 3 min.
ISBN: 9788253039213 (papirutgave)
ISBN: 9788242164629 (lydfil)
Jeg har mottatt en lydfil fra Lydbokforlaget


Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)

mandag 11. april 2016

Haruki Murakami: "Menn uten kvinner"

Murakami innfrir og vel så det!

Det går aldri noe særlig mer enn et drøyt år mellom hver gang jeg har en Haruki Murakami-bok mellom hendene. Den siste var "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår" (linken peker til min omtale av boka, og her har jeg også skrevet litt om mitt forhold til forfatteren, med linker til tidligere bokomtaler her på bloggen). Man blir nemlig fort avhengig dersom man er typen som åpner seg for det murakamiske univers! Likevel innrømmer jeg uten videre at det ikke først og fremst er novellene til Murakami som så langt har fascinert meg aller mest. Inntil jeg altså kom over "Menn uten kvinner", den siste novellesamlingen til Murakami med flunkende nytt stoff ... FOR noen noveller, sier jeg bare! 


Haruki Murakami (f. 1949) har skrevet et lass med bøker i årenes løp, og 18 av disse er oversatt til norsk. Tre av disse er "1Q84"


"Menn uten kvinner" inneholder syv noveller. Selv om tittelen skulle indikere at kvinner er fraværende i disse novellene, er dette langt fra tilfelle. Samtlige hovedpersoner er imidlertid menn som på et eller annet vis har kommet bort fra kvinner - enten gjennom bevisste valg eller på grunn av forhold de selv ikke har vært helt herre over. Her, som i det meste av Murakamis forfatterskap, møter vi ensomme menn, fremmedgjorte menn, kjærlighetslengtende menn ... Og selv de som bevisst har valgt bort et for tett forhold til kvinner, som legen Tokai i novellen "Det selvstendige organ", har kvinner like fullt en sentral plass i deres liv. Tokai faller til slutt for eget grep og blir dødelig forelsket - bokstavelig talt! Denne gangen er rollene snudd, for han har møtt sin like ... Nå er det han som blir vraket. Gjør det noen forskjell om et brudd er "sympatisk" eller "brutalt"? Blir kjærligheten noe mindre "dødelig" av den grunn?


"... For det var slik det var å elske noen. Du mister kontrollen over egne følelser, det er som om du slynges rundt av en absurd kraft. Med andre ord var det overhodet ikke noe unormalt det han opplevde. Han var bare dypt forelsket i en kvinne, og redd for å miste henne. Han ønsket å være sammen med henne resten av livet. Hvis han ikke kunne være sammen med henne, ville verden gå under for ham. Det var en helt vanlig og normal følelse. Den var verken merkverdig eller anormal, bare noe som hørte livet til. Tokai la armene i kors og tenkte over det jeg hadde sagt. Det virket ikke som han klarte å svelge dette helt. Kanskje det var vanskelig for ham å ta inn over seg at det "bare var noe som hørte livet til". Eller så var kanskje det han følte, litt annerledes enn en vanlig forelskelse." (side 118)


Kafuku i "Drive My Car" har mistet sin kone i kreftsykdom, og sliter med å forsone seg med at hun var utro mot ham. Han leier inn en kvinnelig sjåfør etter at han har mistet lappen, og novellen handler om samtalene han har med henne til og fra teateret, der han er en kjent skuespiller. Han betror henne om konas siste elsker, Takatsuki, som han gikk inn for å bli kjent med, uten å røpe at han kjente til deres forhold. Takatsuki har et alkoholproblem, og er ellers nokså middelmådig på alle vis. Hvorfor hans kone valgte ham, klarer Kafuku ikke å skjønne. 


"Etter Kafukus mening kunne mennesker som drikker, deles inn i to grupper. Den ene trengte alkoholen for å tørre mer, legge noe til seg selv, mens den andre gruppen drakk for å slipe vekk noe av seg selv. Det var ingen tvil om at Takatsuki hørte til den siste gruppen.


Kafuku visste ikke hva det var Tatsuki bar på som han ville bli kvitt." (side 37)


I novellen "Kino" møter vi Kino, som fordi han kommer hjem en dag for tidlig, overrasker sin kone i ektesengen med sin elsker. Han snur og vender aldri tilbake. I stedet leier han et lokale av sin tante og åpner en bar. Dette kunne ha vært starten på noe nytt og lovende, og lenge ser det også slik ut, inntil han blir innhentet av ... ja, hva da? Seg selv? Også her en mann som nekter seg den glede og sorg som ligger i å tillate seg å føle ... og elske ...


I tittelnovellen "Menn uten kvinner" møter vi en jeg-person som en natt blir vekket av en telefon.


"Når telefonen ringer om natta, høres det alltid så brutalt ut. Det er som om noen forsøker å smadre verden med et grusomt metallredskap. Som representant for menneskeheten er det min plikt å få stanset det, derfor står jeg opp av senga, går ut i stua og løfter av røret. I den andre enden forteller en dyp mannsstemme meg at en kvinne har forlatt denne verden for godt. Stemmen tilhører hennes mann. Slik presenterer han seg i alle fall. "Min kone tok livet av seg onsdag i forrige uke. Jeg tenkte du i det minste burde få vite det." 


I det minste?" (side 249)


Hva har egentlig skjedd? Vår jeg-person var ikke elskeren hennes, slik man kanskje skulle tro. De kjente hverandre for mange år siden. Og hun er ikke den første av hans eks-kjærester som har tatt livet av seg ... Hun er faktisk den tredje ... 


"Det er fort gjort å ende opp som en av mennene uten kvinner. Det er bare å elske en kvinne dypt, og så vente på den dagen hun forsvinner. ... Det skjer før du vet ordet av det. Og har du først blitt en av disse mennene, vil ensomheten trekke dypt inn i deg, som sølt rødvin på et lyst gulvteppe. Den vil lage en flekk som sitter så godt at selv ikke all verdens renholdsekspertise kan fjerne den helt." (side 261-262 


Hva er det som gjør at Murakamis noveller oppleves så fascinerende i "Menn uten kvinner"? For det første skriver Murakami vanvittig godt! Og han er treffsikker og presis når han beskriver ulike menneskers personligheter og beveggrunner. Det blir aldri platt, klisjéfylt eller stereotypt. 


Noe av det jeg opplevde som en sterk kvalitet ved akkurat denne novellesamlingen, er at novellene tematisk hører sammen, samtidig som hver novelle tilfører noe helt nytt. Hver av novellene kunne uten problem ha blitt en roman, fordi de er komplekse i sitt innhold. Her er den murakam-magiske realismen stort sett fraværende, selv om den sniker seg inn spesielt i novellene "Kino" og "Da Samsa ble forelsket". Den fremmedgjorte, ensomme og kjærlighetslengtende mannen går igjen som en rød tråd. Og selv han som tror seg fri fra den slags trivialiteter, blir fanget i dette, og det han opplever blir for ham så sjokkartet at han tar sin død av det. Novellene har gode og tankevekkende avslutninger, alle med den effekt at man som leser blir sittende og gruble til slutt. Som leser merker jeg at det er en forfatter med livserfaring som står bak tekstene, og akkurat det kan jeg like. Jeg tror nemlig at man må ha opplevd litt selv for å kunne skrive slik Murakami gjør. Som den sammenligningen han et sted gjør med et tres årringer. Dersom alle somre og vintre er milde, blir det ingen årringer. Årringene kommer når man får brynt seg ... 


Samtlige av novellene inneholder henvisninger til jazz, og med Spotify og all verdens musikk tilgjengelig bare tastetrykk unna, ble det til at jeg hørte på musikken som ble nevnt underveis. Det satte meg i den rette murakamiske stemningen, rett og slett fordi musikken fremkaller en melankolsk ensomhetsfølelse, fortrinnsvis av det gode slaget bare for å ha presisert dét! 


Ellers merket jeg meg at det ikke er Ika Kaminka som har oversatt denne boka, men Yngve Johan Larsen. Det synes jeg han har gjort med stil. Som en anmelder i NRK har nevnt, reagerte imidlertid også jeg på at Kitaru fra novellen "Yesterday", som snakker Kansai-dialekt, blir tillagt Odda-dialekt i oversettelsen. Det er likevel atskillig mer sofistikert enn hangen til å tillegge personer med dialekt østkant-oslosk i de norske oversettelsene. Ingenting irriterer meg mer i oversatte bøker enn akkurat det. Jeg trenger imidlertid ikke Odda-dialekt på en japansk bok-person for å skjønne at det snakkes dialekt.


Denne novellesamlingen anbefaler jeg varmt! 


Utgitt i Japan: 2013/2014

Originaltittel: Onna no inai otokotachi
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt fra japansk: Yngve Johan Larsen
Antall sider: 267
ISBN:978-82-530-3838-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Haruki Murakami (Foto: Marion Ettlinger)

mandag 13. oktober 2014

Haruki Murakami: "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

Murakamisk realisme 

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans. 

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk. 

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap. 

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis. 

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine. 

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden. 

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden. 

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den murakamiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt. 

Utgitt i Japan: 2013
Originaltittel: Shikisai o motanai Tazaki Tsukuru To, Kare no Junrei no Toshi
Engelsk tittel: Colorless Tsukuru Tazaki and his Years of Pilgrimage
Utgitt i Norge: 2014 
Oversatt: Ika Kaminka og Magne Tørring
Forlag: Pax
Antall sider: 320
ISBN: 978-82-530-3713-4
Boka har jeg kjøpt selv


Haruki Murakami (Foto: ukjent
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 26. september 2014 - Melankolien i et idyllisk landskap
- Dagsavisen v/Turid Hansen - 18. juni 2014 - Ny stor Murakami-opplevelse
- Bøker & Bokhyller - 17. november 2014 
- Artemisias Verden - 13. august 2015 

torsdag 28. mars 2013

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 3

Siste bok i triologien "1Q84"

(Dersom du ikke har lest bok 1 og 2, bør du vente med å lese min omtale - ellers risikerer du at noe av spenningen med bøkene blir ødelagt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for Aomame og Tengo, som har kjent hverandre helt siden barneskolen og aldri har glemt hverandre, til tross for at de ikke har sett hverandre siden de var 10 år. Vi ble dessuten kjent med Fukari som hadde skrevet en roman som heter "Luftpuppe" og som handler om "little people" - en roman Tengo omskrev og som Fukaeri vant en litterær debutantpris for. Fukaeri var på flukt fra en farlig sekt, og etter hvert skal det vise seg at tilværelsen heller ikke er ufarlig for Aomame og Tengo. Før vi forlater bok nr. 1, introduseres vi dessuten for en slags parallell virkelighet - 1Q84 ... 

I bok nr. 2 får vi vite mer om den hemmelige sekten, samt det faktum at Aomame er en leiemorder som har planlagt å ta livet av lederen av sekten Sakigake. Utgivelsen av "Luftpuppe" har ført til at Tengo og ikke minst forlagskontakten hans Komatsu ikke lenger er trygge. Det de har trodd var ren fantasi, viser seg å være virkelig. Little people eksisterer virkelig, og de er noen riktig så ondskapsfulle skapninger. Samtidig får vi vite om samtlige av hovedpersonenes oppvekst og bakgrunn. Og i god Murakami-stil er det ingen av dem som har hatt det enkelt her i livet. Så forsvinner Fukaeri, som en stund har bodd hos Tengo og som har funnet ut at hun/de blir overvåket, og Aomame lykkes virkelig i å ta livet av lederen av sekten - med den følge at også hun må flykte.

I innledningen til bok nr. 3 er lederen av Sakigake død og Ushikawa er satt på jobben med å oppspore Aomame, og for den saks skyld også Tengo. I mellomtiden har Aomame gått i dekning i 1Q84, hvor hun har forskanset seg i en leilighet hun aldri forlater. Og hvor hun til stadighet plages av en lisensoppkrever fra NHK ... Mens Tengo befinner seg et helt annen sted og pleier sin far, som ligger på dødsleiet. En far som i sin tid nettopp var NHK-lisensoppkrever og som når han dør, ønsker å bli begravet i sin NHK-uniform. Så oppdager Aomame at hun er gravid, uten at hun har vært sammen med noen mann på det tidspunktet hvor barnet ble unnfanget. Hun er overbevist om at det er Tengos barn hun bærer på, og mens hun venter og håper på en gjenforening med ham, underholder hun seg med trening og lesing av Proust ... Vil de noen gang ses igjen, og hvem er egentlig de som er truende nær og som hun for all del må unngå å komme i klørne på?

På samme måte som de to foregående bøkene var også bok tre (langt på vei) spennende og godt skrevet. Samtidig må jeg medgi at jeg ble skuffet over slutten. Det sparkes opp så mange baller og jeg opplevde at mange av dem slett ikke landet til slutt. Jeg ønsker ikke å gå i detalj på dette, fordi dette kan ødelegge leseopplevelsen for andre. Det jeg kan si er at jeg nok hadde forventet mer action på slutten, og kanskje også et skikkelig klimaks. I stedet ble det hele nokså tamt og tidvis noe uspennende. Klarere paralleller til George Orwells "1984" skal man virkelig lete lenge etter, men også dette ble liksom litt forutsigbart. Samtidig er triologien en nydelig historie om en kjærlighet som utholder alt og som aldri slukner, uansett hva som skjer. Selvsagt det bli en film av denne triologien! Og FOR en film det kommer til å bli! Fordi boka er så godt skrevet og fordi dette er litt av et prosjekt, får jeg meg ikke til å gi noe annet enn terningkast fem her heller. Men et betydelig svakere terningkast fem enn det som er gitt for bok 1 og 2 blir det definitivt! 

Og dermed er en lydbokopplevelse på anslagsvis 48 timer omsider over - med glitrende Duc Mai-The i oppleserrollen!

Utgitt i Japan: 2010
Originaltittel: Ichi-kyu-hachi-yon)
Utgitt på norsk: 2012
Forlag: Lydbokforlaget / Pax utgir papirutgaven
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 18 t 13 min.


Haruki Murakami (Bildet er lånt fra Random House Books)

onsdag 11. april 2012

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 2

Spennende oppfølger av 1Q84 nr. 1!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tap
t.)

bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner,  og "little pe
ople". 

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt uts
eende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen ondskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tat
t i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dy
sfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

Utgitt i J
apan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 14 t 26 min. 



Haruki Murakami

lørdag 24. mars 2012

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 1

Herlig fantacy for godt voksne!


Handlingen i bok nr. 1 av 1Q84 foregår i Tokyo i perioden april - juni i 1984, og den første personen vi møter i denne monster-triologien, er Aomame. Hun sitter i en taxi på vei til et viktig oppdrag, og gjenkjenner Janáčeks "Sinfonietta", som spilles på radioen. 

"Hvor mange mennesker finnes det her på jord som etter noen få innledende toner kan gjenkjenne Janáčeks "Sinfonietta"? Et sted mellom "ekstremt få" og "knapt noen", får en tro. Men Aomame kunne det, uvisst av hvilken grunn." (side 7)

De merkverdige hendelsene slutter imidlertid ikke her. Sjåføren stopper ved en trapp, og ber Aomame fortsette ned denne. Uten at Aomame der og da skjønner sammenhengen, går hun inn i en parallell virkelighet, som etter hvert betegnes som 1Q84. Dette stedet har bl.a. to måner ... Aomame fullfører sitt oppdrag, og vi skjønner at hun er leiemorder av yrke.

Et annet sted befinner Tengo seg. Han er mattelærer på en puggeskole. En dag blir han kontaktet av forlagssjefen Komatsu som ønsker at han skal skrive om en roman som heter "Luftpuppe", og som er skrevet av en pur ung forfatter ved navn Fukaeri. Historien er fantastisk og handler bl.a. om en blind geit og "little people" eller "småfolket". Problemet er bare at den er elendig skrevet. Komatsu ønsker at Tengo skal kontakte Fukaeri og bli enig med henne om at han skal skrive om historien. Sammen skal de forsøke å vinne en debutantpris, som Fukaeri utad skal få æren av å ha skrevet.

Det viser seg etter hvert at Fukaeri har
rømt fra en farlig sekt som hjernevasker medlemmene sine, utsetter barn for overgrep, nekter dem blodoverføring når de blir syke og ellers har skremmende mange likhetstrekk med en annen sekt som er atskillig mer kjent. Tengo selv har heller ikke verdens beste barndom bak seg, og han har aldri klart å nærme seg en annen kvinne i gjensidig kjærlighet. Han har derimot en elskerinne han treffer hver fredag, og det er han så langt i livet godt fornøyd med.

Så spør
s det for det første om Fukaeri går med på at Tengo skal får skrive om "Luftpuppe", og dernest om de har noen mulighet for å vinne debutantprisen. Hvilken risiko tar de i så fall? Og hvilken forbindelse har egentlig Aomame og Tengo med hverandre fra fortiden? 

Jeg ha
r lenge gledet meg til å ta fatt på Murakamis "1Q84". Så kom jeg over lydbøkene på biblioteket, og da var ikke veien lang til oppstart. Dette er fantacy for godt voksne, og for et eventyr Murakami ruller opp! Her skjer de mest fantastiske ting, og man kan saktens lure på hvor han egentlig tar det fra. For å få fullt utbytte av bøkene må man gi seg hen 100 % og blåse fullstendig i at historien mangler en hver logikk og fornuft. Det som imidlertid er en stor greie med denne trilogien, er at historien er meget spennende! Det er et driv som gjør at man hele tiden må videre. Videre, videre ... Dessuten er persongalleriet veldig "murakamisk". Mao. lett gjenkjennelig fra tidligere bøker - uten at det gjorde det minste for mitt vedkommende.

Tittelen "
1Q84" spiller på den japanske måten å skrive 1984 på, og har en klar preferanse til George Orwells "1984". I denne første boka følger vi som tidligere nevnt tre personer - Aomame, Tengo og Fukaeri - alle omtalt i tredjeperson slik at vi kan følge dem tett av en slags allvitende forteller. Hver gang spenningen er helt på bristepunktet, skiftes fokus til en av de andre personene. Og slik holdes leseren i åndeløs spenning gjennom hele boka. I forbindelse med anmeldelse av den tredje boka i triologien uttalte Cathrine Krøger i Dagbladet den 19.03.2012 at "(B)are Murakami kan lage stor litteratur av dette våset". Nå er vel ikke jeg helt enig i at det bare er vås, men ellers er jeg enig med Krøger: Murakami kan skrive om nesten hva som helst, og det blir like fullt stor litteratur av det! Jeg er helfrelst etter bok nr. 1 og gleder meg til fortsettelsen! Her blir det terningkast fem - en sterk sådan! Duc Mai-The leser for øvrig helt nydelig!

Utg
itt i Japan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 16 t 5 min. 


Haruki Murakami

fredag 26. august 2011

"Norwegian Wood" (Regissør: Tran Ahn Hung)

Skjønt om ung kjærlighet


Innspilt: 2010
Originaltittel: Noruwei no mori
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Rinko Kikuchi (Naoko), Ken'ichi Matsuyama (Watanabe), Kiko Mizuhara (Midori), Kengo Kora (Kizuki), Tetsuji Tamayama (Nagasawa), Reika Kirishima (Reiko)
Spilletid: 134 min.
Basert på Haruki Murakamis roman med samme navn

Vi befinner oss i Tokio på slutten av 1960-tallet, og det blåser en opprørsk vind over studentmiljøet også her. 20 år gamle Watanabe er imidlertid ikke opptatt av politikk. Han er en følsom ung mann som mest av alt bryr seg om kjærligheten og livets øvrige m
ysterier.

Da kameraten til Watanabe - Kizuki - tar livet av seg, snur det opp-ned på så mye. Kizuki og Naoko hadde et forhold, og dødsfallet går hardt inn på Naoko. Watanabe har sterke følelser for henne, men hun er åpenbart ikke klar for noe veldig forpliktende så kort tid etter tapet av Kizuki. Dessuten sliter hun med store psykiske problemer. Watanabe er likevel innstilt på å vente på henne, helt til hun er klar for ham. I mellomtiden dukker imidlertid en annen kvinne opp i Watanabes liv. Der Naoko er tung, dyster og taus, er Midori en frisk pust i livet hans. Hun bobler over av latter og glede, og synes å ta det meste med letthet. Men bare tilsynelatende, skal det snart vise seg. Og Watanabe, som er en meget seriøs, ung mann som slett ikke løper fra løfter han en gang har avgitt, kommer opp i et skikkelig dilemma ... Skal han satse på Naoko, som for tiden har opphold på en mentalinstitusjon, eller livskraftige Midori?

Jeg er veldig begeistret for Haruki Murakamis bøker, og har lenge vært meget spent på filmatiseringen av nettopp "Norwegian Wood". Det begynner å bli atskillige år siden jeg leste akkurat denne boka - en av de første jeg leste av forfatteren, og som han skrev før bøkene hans ble mer surrealistiske eller magisk realistiske. Det gjorde nok sitt til at jeg klarte å vurdere filmen på dens egne premisser. Jeg ble virkelig ikke skuf
fet!

I filmen er det jeg husker som vart, ømt og forsiktig vel ivaretatt! Skuespillerne er utrolig skjønne, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve han som spiller Watanabe (
Ken'ichi Matsuyama). Ellers vil jeg fremheve de vakre og estetiske kulissene (i stor grad japansk natur), musikken og stemningene i filmen. Ikke forvent en masse action! Her er det dialogene som er viktige. Og i hvilken alder er tap av kjærlighet så til de grader sterkt og traumatisk som nettopp i slutten av tenårene og i begynnelsen av tyveårene, før man har gjort noen erfaringer med kjærligheten og skjønner at man faktisk ikke dør selv om man har kjærlighetssorg? Når ingen ringere enn den koreanske mesterregissøren Tran Ahn Hung settes på oppgaven med å regissere en slik film, så blir det kunst! (Og det minner meg om at det snart er på tide å se hans film "Duften av grønn papaya om morgenen" om igjen!) Her blir det terningkast seks!


Ung kjærlighet
Naoko og Watanabe
Naoko, Midori og Watanabe
Midori og Waranabe

lørdag 17. april 2010

Haruki Murakami: "Elskede Sputnik"

Utgitt på norsk: 2010 
Utgitt i Japan: 1999
Forlag: Pax Forlag A/S
Oversetter: Magne Tørring
Antall sider: 249

Jeg-personen K er ikke bare fascinert av 22 år gamle Sumire. Han elsker henne inderlig. Sumire på sin side gjengjelder ikke hans kjærlighet, og K må derfor nøye seg med å være hennes fortrolige venn. Til gjengjeld er han Sumires eneste venn. Begge er svært, svært ensomme og lever alene i sine univers, fremmedgjort som de også er overfor sine respektive familier.

Sumire har lenge forsøkt å bli forfatter og har derfor kuttet ut sine universitetsstudier. Så langt har hun ikke lykkes i å produsere tekster som kan bli til noe mer enn skrivebordskuffefyll.

Den dagen Sumire stormforelsker seg i den nesten dobbelt så gamle kvinnen Miu, er det vennen K hun betror seg til. Selv ante ikke Sumire at hun var lesbisk før hun altså tilfeldigvis forelsket seg i en kvinne.

Miu er alt Sumire ikke er; elegant, vakker, glamorøs og suksessrik. Miu føler ingen erotisk tiltrekning overfor Sumire, og aner heller ikke at Sumire er så betatt av henne. Hun ønsker imidlertid å knytte Sumire til seg, og tilbyr henne jobb. For Mius skyld legger Sumire skrivingen på hylla og ofrer seg fullt og helt for rollen som hennes sekretær. Ikke bare slutter hun å røyke, men hun må innfinne seg med et normalt liv som innebærer å stå opp om morgenen og ikke la livet først og fremst leves nattestid.

Den første delen av boka handler mest om samtalene mellom K og Sumire, mens den andre delen handler om Miu og Sumire. Sumire henvender seg til K for å diskutere litteraturens betydning, kjærligheten til Miu, skrivingen sin og en hel masse andre ting som hun til enhver tid stiller spørsmål ved. K stiller opp for Sumire hver gang. Selv når hun desperat ringer midt på natten, er han der for henne. Hans kjærlighet til Sumire gjør ham på mange måter ute av stand til å sette grenser for henne.

Så drar Sumire og Miu på en lengre reise i Europa, hvor Miu skal inngå avtaler med en rekke vinprodusenter både i Frankrike og Italia. Reisen avsluttes med en ferie på en liten gresk øy.  En dag ringer Miu K. Sumire er forsvunnet og hun ber ham innstendig om å komme fordi hun trenger hans hjelp.  Hva har skjedd med henne? Og klarer K og Miu å nøste i trådene som Sumire har etterlatt seg?

Mens jeg leste denne boka tenkte jeg at dette er noe av det beste jeg har lest av Murakami. Historien er svært enkel og nokså ukomplisert. Så hva er det som egentlig fascinerer meg så sterkt? I første rekke er det nok språket, som er inntagende nydelig. Murakami strør om seg med metaforer uten at jeg noen gang fikk følelsen av at det ble for mye.  Jeg tror også at persongalleriet han opererer med har stor betydning.  Sumire har rollen som den unge kvinnen som ikke riktig passer inn noe sted, og som i all sin følsomhet nesten er gjennomsiktig. Jeg-personen K står sånn sett mer stødig i livet. Kjærligheten til Sumire har imidlertid gjort ham ensom, fordi han er ute av stand til å forplikte seg overfor noen andre. Innerst inne håper han nemlig at Sumire skal bli hans, og da gjelder det å være klar. Murakami er grenseoverskridende der han tidvis veksler mellom realisme og en nesten drømmeaktig måte å beskrive sentrale hendelser i boka på. Derfor er ikke dette en bok man rusher gjennom. Tvert i mot leste jeg den med varsomhet. Det eneste negative jeg kommer på å si om denne boka, er at den er for tynn. For øvrig er det en perfekt roman som fortjener toppkarakter!


Andre omtaler av boka:
- ebokhyllami - 13. april 2012

mandag 5. april 2010

Haruki Murakami: "After dark" (2007)


Handlingen i boka foregår i løpet av en natt i Tokio. Vi følger Mari, som sitter på cafè fordi hun ikke orker å dra hjem. Søsteren Eri gikk og la seg for tre måneder siden, og har senere ikke våknet igjen.
Stemningen i boka er dyster og surrealistisk.
Dette er ikke den av Murakamis bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg.

Andre bokb
loggere som har omtalt denne boka:
- Knirk

Haruki Murakami: "Vest for solen, syd for grensen" (2000)


Hajime er i slutten av 30-årene; vellykket både i privatlivet og i yrkeslivet. Vi får innblikk i to forhold han har hatt til kvinner, og som har betydd noe spesielt for ham. Shimamoto som han mistet kontakten med i 12 årsalderen, og Izumi som han endte med å svikte på verst tenkelig vis. Han kan aldri glemme Simamoto, og minnet om henne forfølger ham.
Hajime opplevde 20-årene som et eneste langt ensomt gjesp, men livet tok en positiv vending da han møtte henne som skulle bli hans kone, Yukiko. Sammen får de to døtre og livet smiler til ham. Men like fullt er han ikke helt fornøyd.
En dag dukker Simamoto opp igjen. Hvor langt er han villig til å gå for å få henne? Og hva får han?
Dette er ikke av de mest spektakulære romanene Haruki Murakami har skrevet. Like fullt fenget den meg fra første side, fordi temaet er så universelt. Murakami skriver veldig godt i all sin enkelhet og det er lett å leve seg inn i hovedpersonenes liv.


Terningkast fem.

Haruki Murakami: "Kafka på stranden" (2005)


Utgitt: 2005
Originaltittel:
海辺のカフカ
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt av: Ika Kaminka
Forlag: Pax
Antall sider: 574


Nok en fantasifull bok fra Murakami! En utrolig spennende og anne
rledes forfatter.
Boka er meget godt skrevet. Personskildringene er både morsomme og nyanserte. Historien er fascinerende og det er et flott driv i historien.

Terningkast fem.


Andre bokbloggere som har skrevet om denne boka:
- Siljes skriblerier - 27. januar 2013
- Lines bibliotek - 26. januar 2013
- Lattermilds bokblogg - 7. februar 2013
- Books and Monika - 8. april 2011
- Ebokhyllami - 26. januar 2013

Populære innlegg