Atiq Rahimi: "Tålmodighetens stein - Seng-e-saboor"

Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Syngué Sabour
Oversetter: Tor Lotherington
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 128

En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann i det som er igjen av deres utbombede hjem et sted i Afghanistan. Mannen er bevisstløs, og kvinnen holder ham i live ved å gi ham salt- og sukkeroppløsning gjennom en slange fra svelg til mage. Mannens slekt har forlatt henne, mannen og de to døtrene deres, mens de selv har flyktet fra stedet. Kvinnen er ingenting uten mannen sin i dette samfunnet, og er derfor prisgitt hans skjebne.

Mens kvinnen sitter og vokter over mannen sin og ikke aner om han kan høre henne, betror hun ham den ene hemmeligheten etter den andre. Uten avbrytelser får hun omsider fortalt sin historie. Som om mannen hennes var tålmodighetens stein - seng-e-saboor. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein, som en stiller seg foran for å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet som man ikke tør å betro andre. Når steinen har lyttet og tatt til seg alle hemmelighetene, sprekker den en dag og da er man befridd.

Kvinnen og mannen har vært gift i ti år, men hun har aldri opplevd at han har kjærtegnet henne eller kysset henne. Alle lengslene som hun har vært nødt til å legge lokk på for ikke å miste sin ære, har tidvis ført til desperate handlinger.

Mens kvinnen øser ut av seg alle sine hemmeligheter og frustrasjoner, foregår det krigshandlinger rundt huset. Det er ikke helt ufarlig å oppholde seg der. Likevel har hun ikke noe valg ...

Denne lille boka er rett og slett noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge! Det er en annen bokblogger - Liv med "Lesestua mi" - som nylig gjorde meg oppmerksom på boka. En stor takk til henne!

Skildringene av kvinners plass i det afghanske samfunn er meget sterk kost! Og jeg kommer rett og slett ikke over slutten av boka ...

Forfatteren ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for boka i Frankrike i 2008.

Terningkast fem - en sterk sådan!

Arto Paasilinna: "Den senile landmåleren"

Nok en røverhistorie fra finske Paasilinna ...


Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Utgitt i Finland: 1991
Originaltittel: Elämä lyhyt Rytkönen pitkä
Utgitt i Norge: 2010

Oversetter: Ellen Holm Svendsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 190

Arto Paasilinna

Gaute Heivoll: "Himmelarkivet"

Utgitt: 2008
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 253

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka. Terningkast fem fra meg.

Alessandro Baricco: "Silke"

Utgitt første gang i Italia: 1996
Utgitt på norsk: 2007
Originaltittel: "Seta"
Oversetter: Tor Fotland
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 127

I denne lille fabelen fortelles historien om franskmannen Hervé Joncour, som driver med kjøp og salg av silkeormer. Det er en lønnsom geskjeft som kan gjøre mange mennesker rike dersom alt går som forventet. Men så rammes silkeormindustrien av silkeormpest, og da er gode råd dyre.

Dette blir starten på Joncours reiser til Østen, nærmere bestemt til Japan, for å skaffe silkeormegg i bytte mot gull. I og med at Japan har vært så lukket mot omverdenen, har deres silkeormer unngått pesten som herjer over alt ellers. Som en årlig foreteelse foretar Jancour disse reisene fra 1861 og frem til 1865. Det er av største viktighet å rekke hjem før høymessen, dvs. før eggene klekkes og han risikerer at silkeormene dør.

Under reisene i Japan treffer Jancour en vakker, ung kvinne med vestlige trekk. Selv om Jancour elsker sin hustru Helene, klarer han ikke å la være å bli fascinert av denne mystiske kvinnen, som sender ham hemmelige kjærlighetsbudskap.

Etter som årene går, rammes Japan av borgerkrig, og det å komme til Japan som utlending er et risikoprosjekt. Spørsmålet er imidlertid om Jancour klarer å la være å reise likevel, og hvilken virkning hans drøm om den uoppnåelige kjærligheten til den mystiske kvinnen får for det livet han tross alt lever sammen med Helene ...

Denne lille boka var totalt annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Historien fortelles på en nokså lavmælt måte i en nokså enkel språkdrakt, og uten at jeg vil si at det er brukt særlig avanserte litterære virkemidler. Etter å ha vendt den siste siden, ble jeg sittende og fundere over hva som egentlig er forfatterens budskap med boka. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på akkurat det. Kanskje den er en påminnelse om å leve det livet man tross alt har, mer intenst? Samtidig virket det ikke som om hovedpersonen led særlig etter at han fant ut at han kanskje hadde basert for mye av sitt liv på en uvirkelig drøm. Eller er det rett og slett slik at kjærligheten er sterkest når man drømmer om den eller den er akkurat utenfor ens egen rekkevidde, enn i det virkelige liv?

Jeg tror vel ikke akkurat at denne boka kommer til å bli sittende veldig lenge i kroppen, selv om den var ganske så skjønn å lese. Terningkast fire synes jeg den fortjener.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

Jamie Ford: "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the corner of Bitter & Sweet
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 284

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket. 

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!



NrK har dessuten intervjuet forfatteren her. 

Kenzaburo Oe: "Lær oss å vokse fra vår galskap"

Utgitt på norsk: 1998
Utgitt i Japan: tre noveller hhv. 1957, 1961, og 1969
Original tittel: Shi-iku (Budskap) - 1957, Seventeen (Seventeen) - 1961 og 
Warera no kyoki o ikimobiru michi o oshieyo (Lær oss å vokse fra vår galskap) - 1969
Forlag: Cappelens Forlag a.s.
Oversetter: Tone Sandøy
Antall sider: 182

At jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne japanske forfatteren, skyldes flere tilfeldigheter. For det første at jeg har fått det for meg at jeg skal lese flere bøker av Nobelprisvinnere, og for det andre at en diskusjonstråd på nettstedet Bokelskere.no førte til at denne boka ble spesielt anbefalt. Forfatteren ble tildelt Nobels litteraturpris i 1994, uten at jeg har noen erindring om dette ... Det viste seg helt umulig å fremskaffe denne boka, så jeg måtte til slutt på biblioteket for å få tak i den.

I denne lille, tynne boka er tre noveller samlet. Det er tre høyst forskjellige noveller, men de har det til felles at de er usedvanlig godt skrevet. Noe annet ville vel knapt være å forvente siden forfatteren tross alt har fått Nobels litteraturpris!

I den eldste novellen - "Buskap" - aner vi at vi befinner oss under andre verdenskrig. Jeg-personen er en ung gutt som får dagene til å gå gjennom lek, rivalisering med andre gutter osv. Stort sett skjer det svært så lite i den avsidesliggende landsbyen. Da et amerikansk fly styrter i nærheten og den eneste overlevende, beskrevet som en svær neger-soldat, blir tatt til fange, blir han hele landsbyens naturlige midtpunkt. For noe så eksotisk har de aldri vært borte i før ... Så lenge det er fred, er det ingen fare ... men så snur alt veldig brått og ingenting blir som før.

Novellen "Seventeen" var nok den som gjorde sterkest inntrykk på meg. Vi møter en ung gutt som stort sett føler seg nokså mislykket, helt til han begynner å lefle med høyreekstremistiske krefter. Sånn sett en klassisk historie om hvem som i det hele tatt blir ekstremister.

I tittelnovellen møter vi en mann som hele tiden omtales som "den fete mannen". Han har et mildest talt uavklart forhold til sin mor. Farens siste år og for den saks skyld også hans død er åpenbart omspunnet med mange hemmeligheter, og det fete mannen ønsker at moren skal fortelle om faren hans. Uten særlig hell ... 

"Da han var liten hadde moren latt som om hun gikk fra vettet hver gang han prøvde å spørre henne om farens selvpålagte isolasjon og plutselige død, og stengt veien for kommunikasjon på den måten."

Spørsmålet er om han til slutt klarer å forsone seg med seg selv og finne en slags fred.

Jeg synes det var spennende å få kjennskap til denne lille novellesamlingen! Det er noe spesielt med nordmenn og japansk litteratur! Dersom jeg en eller annen gang skulle komme over noen flere oversatte bøker av denne forfatteren, kommer jeg til å kaste meg over dem!

Terningkast fem.

Lawrence Hill: "Noen kjenner mitt navn"

Utgitt i USA: 2007

Utgitt i Norge: 2009

Original tittel: The book of negroes

Oversatt: Stian Omland

Forlag Font Forlag

Antall sider: 461

I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!

Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.

Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.

Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo.  Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.

Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?

Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet  som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.

Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere i kampen for å overleve. 

Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!

Andre bloggere som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen

Marie-Sabine Roger: "Å telle duer"

Utgitt i Frankrike: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: La tête en friche
Oversetter: Agnete Øye
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider:  218

Germain Chazes er en mann på førtifem år. I hele sitt liv har han blitt betraktet som dum. Forholdet mellom ham og hans mor er heller ikke det aller beste. Germain har vel mest av alt følt seg svært uønsket i hele sitt liv, og dette har gjort ham til en ufølsom og nokså vulgær person.

I fritiden sitter Germain i parken og fordriver tiden med å telle duer, hvis han da ikke sitter på puben med sine nokså tvilsomme kompiser eller er sammen med Annette, et kvinnemenneske han først og fremst anser som tidtrøyte.

En dag støter han på den gamle damen Margueritte. Stor er hans forbauselse da det viser seg at denne gamle damen i likhet med ham liker å telle duer. Gjennom flere tilfeldige treff i parken, utvikles gradvis et vennskap mellom den nokså udannede Germain og den forfinede gamle damen. Hvem skulle vel ha trodd at disse to hadde noe som helst til felles?

Germain kan ikke lese, og er mer eller mindre analfabet. Han liker imidlertid gode historier, så da Margueritte foreslår at hun skal lese "Pesten" av Albert Camus for ham, sitter Germain som fjetret. Etter hvert skal det vise seg at det faktisk er Margueritte som får nytte av vennskapet, og ikke omvendt ... Den gamle damen holder nemlig på å bli blind. Og med Germain skjer det endringer, store endringer. Bøkenes verden åpner også opp andre sider ved ham. Som evnen til å elske ...

Dette er en veldig søt historie, som er svært morsomt fortalt. Noe mer enn det synes jeg imidlertid ikke at denne boka er. Jeg vet at mange trykker den til sitt bryst og opphøyer den til noe helt spesielt. For meg tok den aldri helt av. Jeg opplevde mange av poengene som nokså billige, og selv om boka ikke var direkte klisjéfylte, så var det virkelig ikke mye om å gjøre. Terningkast fire fra meg.

J.D. Salinger: "The Catcher in the Rye" / "Redderen i rugen"

Utgitt i USA: 1951 
Utgitt i Norge: 1952
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Antall sider: 240

Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner den i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.

Arnaldur Indridason: "Fjellet"

Utgitt: 2009

Original tittel: Hardskafi

Oversatt: Silje Beite Løken

Forlag: Cappelen Damm

Oppleser: Ivar Nørve

Spilletid: 9 t 5 min.

Da en  kvinne blir funnet hengt på en hytte i fjellet, begynner politiinspektør Erlendur å snuse i historien. Det hele ser ut som et selvmord, men Erlendur holder alle muligheter åpne. Hvorfor ønsket kvinnen å ta sitt eget liv?

Samtidig mens Erlendur jobber med et par andre forsvinningssaker, finner han ut at den avdøde kvinnen – Maria – nettopp hadde mistet sin mor etter langvarig sykdom. Hun var besatt på tanken om å få kontakt med moren fra det hinsidige, og oppsøkte et par medier for å få hjelp til dette. Det ene mediet, en mann, får Erlendur lett tak i. Men hvem er det andre mediet som kaller seg Magdalena?

Og hvor uskyldig er Marias mann, som plutselig blir arvtaker til rundt 300 millioner islandske kroner? Og som at på til hadde masse gjeld etter mislykkede investeringer – for ikke å snakke om en elskerinne som presset på for at han skulle bli fri fra sine forplktelser fra Maria …

Det er ikke alltid at fortidens hemmeligheter kommer for en dag. Erlendur har tidligere lykkes godt med dette likevel, men klarer han det enda en gang i den sjette boka om ham?

Jeg er nok ikke i krim-modus for tiden, for nå kjenner jeg at jeg er lei av denne krimserien. Denne boka var helt grei, men veldig på det jevne. Jeg tror jeg lar det bli med denne boka av Arnaldur Indridason. Terningkast fire. 


Her kan du lese mer om andre bøker av Arnaldur Indridason, som jeg har omtalt i bloggen min. 

Alan Bennett: "En uvanlig leser"

Utgitt i England: 2007

Utgitt i Norge: 2008

Original tittel: The uncommon reader

Oversatt: Ragnfrid Stokke

Forlag: Pax forlag A/S

Antall sider: 117

Dronning Elisabeth II har hele sitt liv vært en pliktoppfyllende kvinne og monark. Fordi kalenderen hennes i alle år har vært fylt til randen av plikter og offisielle opptredender, har hun aldri tillatt seg selv å ha en hobby eller personlig interesse. Nei, hennes rolle har alltid vært å være interessert i hva andre er opptatt av. Dette har hun avfunnet seg med, og det har heller ikke plaget henne. Med liv og lyst har hun gått løs på oppgavene, om det så bare har handlet om å åpne en svømmehall eller lignende.

På en tur i parken sammen med hundene sine, støter hun ved en tilfeldighet bort i Bokbussen på Windsor. Aller høfligst låner hun en bok. Denne boka kjeder henne veldig, men som det pliktoppfyllende mennesket hun alltid har vært, leser hun boka ferdig. Etter dette låner hun en ny bok, mest av høflighet også denne gangen. Gradvis blir hun mer og mer hektet på litteratur. Dronningen oppdager at kjøkkenassistenten Norman er en interessant mann å diskutere litteratur med, og etter hvert forfremmer hun ham til sin litterære rådgiver. Han er imidlertid stort sett opptatt av homofile forfattere, og det er slik litteratur han forer dronningen med i begynnelsen.  Da dronningen skal konversere med den franske presidenten i forbindelse med et statsbesøk, og hun kun vil snakke om (den homofile) forfatteren Jean Genet, opplever staben rundt henne dette som ytterst pinlig.

Etter hvert som dronningen gir seg litteraturen i vold, begynner hun å forstå andres følelser. Hun som aldri har brydd seg om at hun såret tjenerskapet sitt når hun bjeffet ordre til dem, begynner plutselig å bli opptatt av hva de tenker og føler.  Og de tidligere så interessante pliktene begynner ikke bare å bli et ork. De fremstår som de reneste meningsløsheter. Hun er dessuten ikke lenger så opptatt av etikette og legger ikke så mye energi ned i at påkledningen skal stemme ned til den minste detalj som tidligere. Dronningen vil nemlig bare hjem til den boka hun til enhver tid holder på med.

Vi følger dronningen gjennom ulike stadier i en lesers utvikling. Hvordan hun nokså kritikkløst leser hva som helst i begynnelsen, og utvikler kritisk sans og en personlig smak etter hvert. Gradvis går hun over til mer krevende forfattere, og gjenlesning av den aller første boka hun lånte på Bokbussen gir henne nå så mye, mye mer enn ved første gangs lesning. Hun turnerer dessuten flere bøker på en gang, og noterer underveis ned tanker hun gjør seg om det hun leser. Dessuten opplever hun panikken ved ikke å ha noe å lese på når hun er ute på reiser, og hennes nærmeste rådgivere har lagt kjepper i hjulene for henne mht. bøker hun planla å ta med seg. Men i stedet for en mer fokusert dronning, opplever de en sur og grinete dronning som savner bøkene sine.

Dronningens nærmeste rådgivere begynner å lure på hva som er galt med henne. Hun er kun opptatt av hva folk leser, og er ikke dette temmelig ekskluderende? Tidligere kunne folk forberede seg på hva en samtale med dronningen med stor sannsynlighet ville handle om, men de tider er det slutt på. Hun er jo blitt fullstendig uforutsigbar. Dessuten sprekker tidsskjemaene hele tiden når dronningen plutselig skal ha samtaler med folk. Er hun i ferd med å bli senil? Dronningen har imidlertid aldri vært skarpere i topplokket. Hun begynner at på til å bli kritisk ikke bare til sin egen rolle, men til hele monarkiet. På et tidspunkt begynner hun – handlingsmennesket Elisabeth II – å fundere på om hun skal skrive en bok. Hvordan skal dette ende?

Denne lille boka er fantastisk fornøyelig! Vittighetene kommer tett, samtidig som det også er et dypere alvor i boka. For selv om interessen for litteratur absolutt kan ta overhånd hos enkelte, beskrives også hva litteraturen gjør med mennesker. Hvordan det mange ganger er enklere å forstå hva andre føler, hvordan det blir enklere å ta inn over seg at andre mennesker er forskjellige osv.  Dessuten var boka tankevekkende på flere plan. Ønsker vi f.eks. virkelig å bli styrt av folk som aldri har tid til å lese en bok? 


Riktig fin var denne boka! Ikke til å undres over at denne lille perlen av en satirisk roman har blitt en bestselger i England, der det gis sleivspark i alle retninger og hvor spesielt politikere og den engelske overklassen får gjennomgå!  Jeg gir terningkast fem. 

Siegfried Lenz: "Ett minutts stillhet"

Utkom i Tyskland: 2008

Utkom i Norge: 2009

Original tittel: Schweigeminute

Oversetter: Kari og Kjell Risvik

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 110

Siegfried Lenz er for meg en svært kjent forfatter, men jeg var faktisk uvitende om at han fremdeles er i full vigør da jeg kom over denne lille boka fra 2008/2009.

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen Christian seg i en minnestund. Engelsklærerinnen Stella er død, uten at vi får vite under hvilke omstendigheter før på slutten av boka. Det vi derimot aner er at det har vært et forhold mellom den 18 årige eleven Christian og hans noe eldre, men på ingen måte gamle engelsklærerinne. Stella har vært en usigelig vakker kvinne, som de fleste ble besnæret av.  Det er så vidt Christian orker å delta i minnestunden, så stor er hans sorg. Han orker ikke å holde noen tale heller, fordi hele ham er fylt av følelser han ikke kan dele med noen.

Gradvis får vi vite hvordan det i løpet av en varm sommer i en småby ved Østersjøen på 50-tallet har oppstått varme og forbudte følelser mellom lærer og elev. Med et vart og sanselig språk beskrives kjærligheten mellom disse to som noe ekstraordinært vakkert. De må selvsagt skjule sine følelser for omverdenen, vel vitende om at den dagen det skulle bli kjent at det er noe mer enn vennskapelige følelser mellom dem, vil alt de har sammen bli tilsmusset og ødelagt. Desto mer opphøyet og dyrebare blir de stjålne øyeblikkene de får sammen.  At det skal bli Stellas død som gjør at forholdet tar slutt nesten før det har kommet ordentlig i gang, er de to elskende fullstendig uvitende om.

Historien som sådan er ikke original, for dette temaet har det vært skrevet et utall av bøker og produsert mengder av filmer om. Det som like fullt gjør at denne boka står i en klasse for seg, er de litterære kvalitetene ved den. For hvor lett blir ikke beskrivelse av forelskelse og kjærlighet banalt og klisjefylt for andre enn dem det gjelder? Ikke en eneste gang tråkker forfatteren i denne fellen. Kanskje var det derfor jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å lese denne novellen? De poetiske beskrivelsene krevde nemlig at man stoppet opp inni mellom og leste flere avsnitt om igjen.  

Dette er en liten perle av en bok som jeg synes fortjener terningkast fem. 

Chris Cleave: "Little Bee"

Utgitt: 2008

Utgitt i Norge: 2010

Original tittel: "The Other Hand"

Oversetter: Guro Dimmen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 267

Journalistekteparet Sarah og Andrew O` Rourke reiser spontant på ferie til Nigerias solkyst, hvor de forsøker å reparere ekteskapet etter at Susans utroskap har kommet for en dag.  Susan har lovet Andrew å bryte kontakten med sin elsker, og denne ferien skal derfor bli en ny start for dem begge.  Susans foreldre passer deres eneste sønn, Charlie. Verken Andrew eller Susan har hørt noe om at det pågår stridigheter i Nigeria, eller at det skulle være utrygt å bevege seg utenfor det inngjerdede hotellområdet.  

En dag blåser de i forbudet mot å gå utenfor hotellområdet, idet de har lyst til å finne seg en privat del av stranda. Og mens de ligger der og aner fred og ingen fare, kommer det plutselig to unge jenter løpende – bokstavelig talt for livet. Dette er 12 år gamle Little Bee og storesøsteren hennes. De trygler om at Susan og Andrew skal ta dem med inn på hotellområdet fordi de angivelig er forfulgt av leiesoldater som skal drepe dem. Disse soldatene skal også ha slaktet ned alle i landsbyen deres. Dette fnyser Andrew av. Han mener dette er ”klassisk nigeriansk svindel”. Så dukker det opp en vakt som ønsker at ekteparet skal følge ham inn til hotellområdet. Før de kommer så langt, kommer det faktisk soldater springende ut av jungelen. Noe utspinner seg på stranden, men eksakt hva får vi ikke vite før langt senere ut i historien. At det kan ha noe å gjøre med Susans avkappede finger, er imidlertid svært sannsynlig.

I årene som følger, klarer ekteparet ikke å legge bak seg det som skjedde på stranda i Nigeria. Gradvis tæres ekteskapet i fullstendig i stykker, og Susan bryter ikke kontakten med elskeren Lawrence likevel. Tvert i mot kunne hun aldri ha klart seg uten ham i denne perioden. Spørsmålet om hva som skjedde med de to jentene Susan og Andrew møtte på stranda i Nigeria, forfølger ekteparet. Spesielt Andrew sliter, og til slutt synker han ned i en depresjon som får svært alvorlige følger.  Dette eskalerer da Little Bee dukker opp to år senere …

Da jeg begynte på denne boka, var jeg noe forutinntatt. Var den virkelig så god som alle skulle ha det til? Denne følelsen vedvarte et godt stykke ut i boka, men så snudde det. For boka er virkelig godt skrevet! Selv om den haltet noe til å begynne med, særlig i vekslingene mellom Little Bees fortellerstemme og ordvekslingen mellom henne og flere andre. Samtidig har det nok ikke vært lett for oversetteren å få frem det gebrokne språket som jentene rundt Little Bee snakket. Tidvis opplevde jeg språket som gnistrende – spesielt der hvor Susan funderer over hva som gikk galt i ekteskapet med Andrew og hvorfor det tilfeldigvis ble Lawrence som ble gjenstand for hennes utenomekteskapelige affære. Da er det nesten noe Ian McEwansk over skildringene.

Gjennom hele boka veksler Little Bee og Susan på å være fortellerstemmen. Dermed får vi innblikk i hvordan hver av kvinnene opplever en og samme virkelighet. Dette er en historie om fordommer og hva disse gjør med oss. Og om hvor enkelt vi setter oss til doms over andre mennesker uten å kjenne deres bakgrunn. Hvem eier sannheten om et menneske eller et land? Bak hver skjebne som returneres til sine hjemland etter å ha søkt om asyl uten å nå frem, er det et menneske med sin helt egen historie. En historie som ikke alltid passer inn i de offisielle forklaringsmodellene vi leser om i avisene … Sånn sett er dette en svært tankevekkende historie. Men det er like fullt ikke denne romanen som har grepet meg aller mest i den senere tid. Jeg synes boka fortjener en svak 5´er på terningen. 

Kathryn Stockett: "Barnepiken"

Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: "The help"
Oversatt: Monica Carlsen
Opplesere: Birgitte V. Svendsen, Ingrid Vollan og Cathrin Gram
Spilletid: 17 t, 42 min.

Forlag: Cappelen Damm

I byen Jackson i Mississippi på 60-tallet ble segregeringslovene mellom hvite og svarte håndhevet med hård hånd. Man risikerte strenge straffer dersom lovene ikke ble overholdt, og noen kontakt mellom hvite og svarte utover det mest nødvendige, var rett og slett utilrådelig. En svart person som tok seg vel til rette, kunne risikere å få huset sitt brent ned av hvite i nattens mulm og mørke.

Både Abileen og Minny er hushjelper hos hvite mennesker. De er bestevenninner på tross av at de er svært forskjellige. Der Abileen er forsiktig, buser gjerne Minny rett på. Minnys skarpe tunge har kostet henne noen jobber. Samtidig klarer hun bare ikke å finne seg i å bli behandlet som en idiot av hvite ungjenter som ikke kan noe som helst. Men selv Minny blir rådvill da hennes hvite oppdragsgiver gir henne sparken fordi hun angivelig skal ha stjålet. Hennes troverdighet som svart er lik null, så hun har intet å stille opp med, selv om hun er uskyldig. Det skal likevel bli hennes berømte kokekunster som redder henne … igjen.

23 år gamle Skeeter er en hvit kvinne som har litt andre drømmer enn de fleste av sine venninner. Moren hennes ønsker intenst at hun skal gifte seg og få barn slik som Skeeters venninner har gjort, men Skeeter vil noe mer. Hun jobber i en avis, og drømmer om å bli forfatter. Mang en gang gremmes hun over sine håpløse venninner Elisabeth og Hilly. Spesielt Hilly er svært toneangivende mht. hvem som er inne og ute i det mer probre sosiale livet i byen Jackson. Å komme på kant med henne kan koste mer enn det smaker. Da Hilly plutselig får den ideen at svarte skal forbys å bruke samme toaletter som de hvite, skaper dette bølger i den lille byen.

Skeeter ønsker å skrive bok om rasediskrimineringen som foregår rundt henne. Hun begynner et samarbeid med Minny og Abileen, som begge er livredde for at dette skal bli oppdaget. Da er det nemlig ute med dem fordi de kan miste jobbene sine og bli utstøtt av samfunnet. Skeeter har en avtale med et forlag i ryggen da hun går i gang med å intervjue svarte hushjelper. Hun rystes over det hun får høre. Hushjelpene blir behandlet som om de ikke er mennesker, eller som mindre begavede. De hvites frykt for å bli smittet av alskens ulumskheter fra de svarte, skaper mange uverdige situasjoner. En hvit kvinne sa ikke i fra om at familien skulle flytte, av frykt for å gå glipp av en eneste dag med hushjelp. At hushjelpen dagen etter i praksis var arbeidsledig og ikke hadde fått anledning til å skaffe seg noe nytt, spilte tydeligvis ingen rolle. Og når man legger til at lønnen var elendig og egentlig ikke til å klare seg på i utgangspunktet, så får man det hele i perspektiv.

Skeeter får god hjelp av Abileen i skrivearbeidet, og etter hvert som bokprosjektet nærmer seg slutten, stiger også spenningen mtp. hvordan boka, som de ikke tør å utgi under egne navn, vil bli mottatt. Vil de hjemmeværende pur unge og nygifte hvite fruene skjønne hvem som står bak? Og vil de kjenne igjen historiene som hushjelpene har fortalt om dem? Det er vekselsvis Minny, Abileen og Skeeter som er bokas jeg-personer, og akkurat dette fortellergrepet opplevde jeg som svært vellykket.

Jeg falt pladask for denne boka, som jeg har hørt som lydbok. Selv om det er en del som er trist i boka, er den også rørende og morsom. Spesielt fikk jeg sansen for Minny, som ikke lar seg plukke på nesen av hvem som helst. Hun er også villig til å ta konsekvensene av sine utspill, og ikke en eneste gang setter hun seg ned og sutrer eller går over i noen form for offerrolle. Hun er rett og slett et grepa kvinnfolk. Noen ganger da latteren satte seg litt fast i halsen, tenkte jeg at det er godt at verden har gått videre. Samtidig er det nesten helt utrolig å tenke på at det bare er rundt 40 år siden det var helt legitimt for et helt samfunn å diskriminere mennesker så til de grader åpent utelukkende på bakgrunn av hudfarge. Som om et menneskes intelligens og verdi sitter i pigmentene … Et annet forhold jeg opplevde som svært lærerikt å få innblikk i, var de hvites indrejustis når noen forsøkte å hjelpe svarte mennesker. Dette gjorde man ganske enkelt ikke uten stor frykt og risiko for egen sosial posisjon. Det var altså ikke enkelt for hvite enkeltmennesker å bryte denne onde sirkelen.

Denne boka anbefaler jeg varmt! Terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Knirk

Kathryn Stockett

Knud H. Thomsen: "Klokken i Makedonia"

Greske helter og antihelter


Utgitt i Danmark: 1981

Utgitt i Norge: 1982

Original tittel: Klokken i Makedonien

Oversetter: Bodil Roald

Forlag: Gyldendal Norsk Forlag

Antall sider: 294

Ingeniøren Jangos ankommer den lille makedonske byen Aina på slutten av andre verdenskrig. Oppdraget han har fått av en viss PP er å få i gang spinneriet i byen. Lite aner imidlertid Jangos om hva som skal møte ham i Aina …

De fleste mennene i Aina er drept av tyskerne som følge av den pågående krigen. Befolkningen består derfor stort sett av enker. Så snart det dukker opp en brukbar mann, sitrer det i enkene, som fremdeles er kvinner i sin beste alder. Jangos har knapt noen erfaring å snakke om med kvinner, selv om han er rundt 50. Han skjønner derfor lite eller ingenting når enkene åpenbart blir enige om å dele på de få godene de har tilgjengelig.

I første omgang innlosjeres Jangos hos en av enkene, og dette blir innledningen til så het lidenskap at Jangos aldri har opplevd maken. Men så snart han er i ferd med å innrette seg på at livet hans skal fortsette med denne enken, så kastes han ut og innlosjeres hos en annen. Og slik fortsetter det … Inntil han en dag forelsker seg i den vakre Maria. Hennes mann ble tatt til fange tidlig under krigen, og ingen vet om han lever eller er død. Inntil dette er avklart, kan Maria i følge de strenge reglene som gjelder på stedet ikke innlede et forhold med noen annen mann. 

Mens Jangos er i Aina, introduseres han for at byens store stolthet, kirkeklokken ”Hosianna”, ble stjålet tidligere under krigen. Ingen vet hvor den har havnet, inntil gjeteren og kvinnebedåreren Christofis dukker opp og hevder at han har hørt de umiskjennelige lydene fra ”Hosianna” i en bulgarsk landsby. Det var ikke bare å ta den med seg. Klokken er nemlig 350 kg og befinner seg i et kvinnekloster hvor menn ikke har adgang. Veien dit er dessuten meget farefull, fordi det er tyskere og Tito-partisanere overalt.

Jangos er en forsiktig mann som hele sitt liv har unngått farer. Til sin store forskrekkelse blir han plukket ut til å være med på den risikable ekspedisjonen for å hente ”Hosianna” tilbake til Aina. Med på ekspedisjonen skal også Christofis, vertshusholderen Galus og Fader Kolkis være. Denne umake gjengen kler seg ut som pilgrimmer og setter av gårde i en vogn trukket av to muldyr. En mer halsbrekkende ekspedisjon skal man lete lenge etter. Kan de i det hele tatt lykkes? Og tør Jangos være med? Hvis han skal gjøre seg håp om noen sinne å vinne Marias hjerte for alvor, har han intet valg. Hun hater nemlig feighet …

 I perioder av boka holdt jeg bokstavelig talt på å le meg fillete. Ikke bare er historien morsomt fortalt, men den er også elegant skrevet. Det er imponerende at en dansk forfatter har klart å ta den greske folkesjelen så til de grader på kornet. Her fortelles det om greske menns heltemot inntil det parodiske, om dobbeltmoral, blomstrende erotiske forviklinger, om fordommer landene imellom i Makedonia-området på Balkan osv. Kort oppsummert er dette en leken historie om mange alvorlige temaer. Jeg synes boka fortjener terningkast fem. 

Hanne Richard Beck: "Om så det gjelder"

Dansk motstand

Utgitt i Danmark: 2007

Utgitt i Norge: 2009

Original tittel: "Om så det gælder"

Oversatt: Knut Johansen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 511 

Året er 1933 og søsknene Viggo og Vita har sammen med foreldrene sine nylig flyttet til Brønshøj, en finere bydel i København enn den de har flyttet fra. Foreldrene er sosialdemokrater og spesielt faren er svært opptatt av politikk.

I bydelen befinner det seg også et rikmannsstrøk, og der bor Max, eller Maximillian som han egentlig heter. Han og Viggo går i samme klasse, og egentlig mot alle odds – i datidens øyne - blir de to venner.  Guttene er 15 år, og dels knyttes de sammen av fascinasjon og dels av aggresjon. De sloss, drikker seg fulle sammen for første gang, opplever sin seksuelle debut hos prostituerte og har forbindelser til kinodirektør Thomsen som vi aner ikke har rent mel i posen, samt Skyte-Leif, som lever litt på siden av det etablerte samfunnet. Max sørger stort sett for at det meste skjer på hans premisser. Viggo går med på dette fordi det er Max – ikke han – som har penger. Selv Ulla, som er billettlukedame på Thomsens kino, er egentlig Max´ fordi han en gang har hatt noe gående med henne. Viggo elsker Ulla, men Ulla elsker en annen skal det vise seg …

Viggos søster Vita forelsker seg i Max med det vakre kornblonde håret, og det er en forelskelse som overlever mange års adskillelse. Foreldrene til Max flytter nemlig til England, og dermed skilles veiene for de tre ungdommene i mer enn 10 år.  

Først etter at krigen er godt i gang og tyskerne har okkupert Danmark, møtes Max og Vita igjen. Dette blir starten på et lidenskapelig forhold og en forlovelse. Vita har gått inn i motstandsbevegelsen og jobber ved siden av sine sykepleierstudier som illegal kurer. Lenge lar hun være å si noe, men til slutt involverer hun Max. Max bestemmer seg for å bli med i motstandsbevegelsen. Siden går det meste veldig, veldig galt …

Viggo og Max´ veier møtes mange år senere, og det skal bli fatalt for dem begge. Tidligere maktforhold forrykkes, og ingen ting blir det samme mer.

Max´datter Milly oppsøker Viggo i Kuradasi, hvor han har slått seg ned på sine eldre dager. Viggo har rukket å bli rundt 90 år. Max er død og hun jakter på alle millionene hun antar at faren må ha hatt. Hun går ut fra at Viggo sitter med opplysninger som kan føre til at hun finner pengene. Spørsmålet er om hun er villig til å betale prisen for å få omkalfatret alt hun har trodd på …

Boka er både godt skrevet og svært lettlest. Dessuten er fortellerstilen lett humoristisk, noe som i grunnen var helt greit, selv om temaet i boka tidvis var nokså alvorlig. Selv om jeg vil vurdere den til terningkast fem, ble jeg likevel litt skuffet over den. Eller kanskje jeg mer opplevde at den ikke helt svarte til forventningene. På smussomslaget presenteres boka som ”kjærlighetshistorie, krim og historisk roman i en flott blanding”, og ”et plott så overraskende at det nesten overgår Christian Jungersens Unntaket”. Videre sammenlignes boka med filmen ”Flammen og Citronen”. Alle disse uttalelsene gir et inntrykk av at man sitter med et mesterverk i hendene, og det var det ikke. I det hele tatt å sammenligne plottet i denne boka med ”Unntaket” er helt feil! Derimot er det riktig at dette er en historisk roman om en skjebnesvanger tid i Danmarks historie, og at den handler om et svik så stort at det er helt ubegripelig.  Boka handler også om hva som skjer mellom mennesker som i utgangspunktet har en tilhørighet seg i mellom, men som gjør ulike valg.  Jeg ble veldig glad i hovedpersonene i boka, med enkelte unntak selvsagt. For øvrig syntes jeg det var litt for enkelt å gjette seg til løsningen underveis. Det gjorde at oppklaringen ikke kom veldig overraskende på meg. Like fullt en fin roman som jeg er glad jeg fikk med meg! Kanskje skyldes dette aller mest min interesse for andre verdenskrig.