Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Kritikerprisen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kritikerprisen. Vis alle innlegg

søndag 11. mars 2018

Anne Bitsch: "Går du nå, er du ikke lenger min datter"

Sterkt om en oppvekst med en alkoholisert og psykisk syk mor!

1. mars i år mottok Anne Bitsch (f. 1978) Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne 2017. Dette fikk meg til å finne frem hennes bok "Går du nå, er du ikke lenger min datter", som jeg kjøpte for en del måneder siden. Bokas tittel er av en slik art at man enten ikke orker å nærme seg den, eller den vekker nysgjerrighet, grusom som den jo er. 

Forfatteren er dansk-norsk, forsker og feminist. Hun har jobbet med menneskerettigheter, kjønn og seksuell vold i en årrekke. Hun debuterte med boka "Bak lukkede dører. En bok om voldtekt", i samarbeid med Anja Kruse. (Kilde: forlaget)

Anne Bitsch har skrevet en selvbiografisk bok, og hun er smertelig klar over at det er vanskelig å skrive en bok som på alle vis er "rettferdig" - særlig for hennes avdøde mor, som ikke lenger kan forsvare seg. "Hvordan kan man fortelle en rettferdig fortelling om et menneske man har skammet seg over så store deler av livet og som har gjort en så mye vondt?" spør hun på side 18 i boka. Like fullt er det dette hun har forsøkt - nemlig å lage et portrett av morens og hennes egen felles fortid. Hun har oppsøkt menneskene som befolket den, slik at deres lille fortelling kan settes i en større fortelling om samfunnets syn på alkoholisme, psykisk sykdom og overgrep. "Fortellingen jeg legger frem, er sann, men ikke objektiv. Jeg er nesten helt sikker på at enkelte vil ha en helt annen oppfatning av det som skjedde, og ikke vil stille seg bak mine analyser. Noen vil kanskje bli støtt, såret og forbanna av bokas utlegninger, andre vil mene at det er "upassende" å brette sin families historie ut på denne måten. Offentlig." (side 22)

Forfatterens mor var alkoholiker, og hadde - viste det seg senere - en bipolar lidelse. Senere skulle også hennes biologiske far, som hun faktisk kom nokså godt overens med og som representerte noe relativt trygt i tilværelsen (selv om også han drakk, men på en annen og mindre kaotisk måte enn moren), forgripe seg på henne. Dermed satt hun igjen med sin håpløse mor, som ikke evnet å gi henne den trygge barndommen som alle barn burde ha krav på. Et forsøk på å be det offentlige om hjelp, endte med et realt mageplask. Kommunens saksbehandler ringte moren, som hentet henne, og så vanket det juling. Ingen fulgte henne opp og spurte hvordan det gikk ... Hvorfor reagerte ingen? Hvorfor sendte verken skolen, naboer, venner og bekjente bekymringsmelding til barnevernet? Dette ønsket Anne Bitsch svar på da hun etter å ha studert innholdet i "problemkassen", der hun hadde samlet alle papirene hun fant i huset etter morens død, oppsøkte dem de hadde hatt kontakt med. 

Oppveksten var fylt av alkohol, fyll, morens kjærester som kom og gikk (den neste verre enn den forrige), kaos, skitt og manglende rutiner og struktur i livet. Likevel klarte moren å holde opp en fasade, fordi hun hadde utdannelse og talegaver. En av morens menn som var alfa og omega i Annes første leveår - Peter - brukte uttrykket "distanseblender" om moren hennes. Dette betegner en person som på avstand virker tiltalende og vellykket, men som ved nærmere øyesyn har mange dårlige sider som vedkommende holder skjult. (side 52) Det tar tid å bli kjent med et menneske og vite til fulle hva som bor i dette mennesket. 

Annes mor skammet seg over sine foreldre, og drømte om å gjøre en klassereise. Her spilte vekttall på høyskole og universitet en sterk rolle, for slik nullet man på et vis ut mangelen på sølvtøy og damaskduker i barndomshjemmet. I perioder var moren deprimert, og dette hang nok sammen med hennes udiagnostiserte bipolare lidelse, som hun selvmedisinerte med alkohol. Dermed klarte hun å skjule at hun slet psykisk, og fremsto både morsom og sprudlende. 

"Historiene vi forteller, har en enorm kraft. De speiler ikke bare virkeligheten, de skaper også virkeligheten, legitimerer visse type handlinger og sanksjonerer andre. Mange av mammas historier begynte etter hvert å slå sprekker." (side 78)

Selv ble Anne hele tiden betegnet som flink. Hun fikk høyeste karakter i alle fag (bortsett fra i matte og gym), men egentlig var hun nærmest usynlig. Etter hvert begynte likevel pliktene hun opplevde hjemme å skyve bort fokuset fra lekselesingen. Det var alltid så skittent hjemme, og hun vasket og vasket. Det varte likevel aldri lenge før det var like skittent igjen. Overfylte askebegere og tomflasker, manglende rydding og en kaotisk tilværelse var årsaken til dette. Hun merket at det å holde huset ryddig og rent holdt konfliktnivået nede i hjemmet. Fremdeles har hun det slik at duften av Ajax og Klorin har en beroligende virkning på henne ... Det at hun var så flink holdt moren frem som et "bevis" på at hun hadde lykkes i livet. 

"En fasade signaliserer nemlig at man er normal, at man hører til." (side 140) Det var et selvbedrag som gikk rett hjem hos alle de kom i berøring med. Dette gjør det dobbelt vanskelig for barn av middelklassen og overklassen å få hjelp, og det har voldsomme konsekvenser for dem. De voksne identifiserer seg ikke med hjelpetilbudet som i det alt vesentlige er rettet mot underklassen, og fasaden gir et skinn av struktur og vellykkethet. 

En annen side ved moren var at hun var så grenseløs og brydde seg lite om det som var privat for datteren. Moren respektere ikke hennes grenser, og praktiserte en "form for åpenhet som ofte var blottet for sosial intelligens". (side 122) Dessuten inviterte hun til fortrolige samtaler dem i mellom, og behandlet datteren som en liten voksen. Dette innebar blant annet å få vite om foreldrenes manglende sexliv. 

"Etter alt å dømme er jeg den eneste som har tatt høyere akademisk utdanning. Det var det der med eplet og stammen og så videre. Akkurat som for mamma har klassereisen, det å bli til noe, vært en sterk drivkraft i livet mitt. Som om det å "bli til noe" kan gjøres opp i vekttall og fine jobber. Men det ble jeg tidlig innprentet. Sammenlignet med andre barn i sosialt utsatte familier har jeg etter så og si enhver sosial standard klart meg bra. Vi kalles "supermønsterbrytere" eller "jegersoldater", vi barna som ikke bare blir topptrente i å overleve omsorgssvikt og vold, men som også bryter den negative sosiale arven. Mange av oss sikter etter å bli best og overprestere. Likevel blir jeg aldri riktig fornøyd. De tingene jeg har oppnådd, har slett ikke gitt meg tiltro til eget talent, tvert imot er jeg sår for kritikk og frykter å bli avslørt som udugelig, som en som pynter seg med lånte fjær, men ikke har det i seg å få det til. Sånn som mamma." (side 131-132)

Morens omsorgssvikt kom virkelig frem i all sin grellhet da Anne kom hjem fra faren etter å ha opplevd hans seksuelle overgrep mot henne. Hun tenkte hele tiden at hun skulle fortelle moren om dette, men været fort at moren ikke var "koblet på henne" og hadde mer enn nok med sine egne greier. Da det hele likevel kom for en dag, ble hun ikke tatt alvorlig. Faren hennes var da intet monster! Han var den mannen moren elsket og hadde fått sitt kjærlighetsbarn med. Overgrepsbeskyldningene gjorde det fryktelig vanskelig for moren, og kunne de ikke bare forsones og bli ferdig med det? Fra Anne var tolv år begynte hun å telle årene hun hadde igjen å bo i barndomshjemmet, før hun kunne flytte for seg selv. Da hun endelig valgte å flytte - for ikke å si å flykte - brant morens ord seg i henne: "Går du nå, er du ikke lenger min datter!"

Moren utøvde fysisk vold, men den verbale volden var likevel verst. Anne betegner dette som en psykisk mishandling som "traff sine mål med stor presisjon" (side 177). Selv ikke når hun lå nede og gråt, sluttet moren å håne henne. Likevel tenker hun at moren må ha hatt det helt forferdelig da hun gjorde dette mot henne ... Like fullt - hun tror ikke at foreldre alltid vil sine barn det beste og at de gjør sitt beste. I hennes tilfelle ble mor-datter-rollen snudd, slik at hun som datter var omsorgsperson for moren, mens det burde ha vært omvendt. 

"Når jeg forsøkte å snakke med mamma om at jeg ikke likte at hun drakk så mye, parerte hun med at jeg var utakknemlig. "Du betrakter bare familien din som noe som skal være "en perfekt kulisse til ditt egoistiske liv", sa hun. Hån og latterliggjøring var det mye av. Hun og Jens begynte for eksempel å omtale meg som "baronessen", også i andres påhør. Kallenavnet refererte til at de syntes jeg trodde at jeg var så mye bedre enn dem. "Vi er kanskje ikke fine nok for deg!" Dermed ble min avstandstaking til mammas drikking gjort om til et spørsmål om snobberi og småborgerlighet, om internalisert klasseforakt." (side 211)

I og med at moren var intelligent og verbalt sterk, ble læreren henne engstelig for å ta affære. Men hvor var skoleledelsen? De som kunne ha tatt støyten for en ung og nyutdannet lærer? Anne Bitsch kaller dette institusjonalisering av frykt - det at enkeltindividets frykt forplanter seg til makronivå og ikke håndheves av kompetente ledere. 

Ingen kjente til Annes sosiale arv, og det var viktig for henne at ingen skulle se hennes indre kamp eller svakhet. Det eneste som telte var gode karakterer og avsluttede prosjektarbeid. (side 260) Etter hvert levde hun et seksuelt nokså utsvevende liv, og dette har hun i ettertid satt i sammenheng med overgrepet hun opplevde i oppveksten. Hun mener dette ikke ville ha skjedd dersom hun hadde hatt høyere tanker om seg selv, og ikke minst dersom hun hadde omgåttes menn som også hadde det. 

Etter bruddet med moren slet Anne Bitsch med skyldfølelse. Moren klarte seg så skrekkelig dårlig på egen hånd, og hun syntes synd på henne. Når hun møtte moren igjen, så hun en kvinne som lignet en fyllik. Gang på gang brøt moren løftene hun hadde gitt om å holde seg unna alkohol. I en alder av 26 år kom Anne til den erkjennelse at det bare var hun selv som kunne gjøre noe med situasjonen. Inni seg hørte hun en stemme som sa: "Nå går du, og hun er ikke lenger din mor". (side 277) Det skulle likevel vise seg ikke å være enkelt, for inni seg var hun fremdeles myk for moren. Etter noen mailutvekslinger, der moren var så sviende ekkel at grensene for lengst var overskredet, satte hun seg ned og skrev et avskjedsbrev til moren. 

Før bruddet kom moren ofte med karakteristikker av datteren. Som at hun var så fin og rettskaffen før ... Hun mener at dersom man blir behandlet som et dyr, begynner man til slutt å oppføre seg som et. "Blir du fortalt mange nok ganger at det du ser, det er ikke sant, det er du som er forstyrret, begynner du dessuten å tvile på deg selv. En person du er glad i, ville vel ikke si sånt uten grunn? Det var ikke før jeg kom meg unna, flyttet hjemmefra og fikk alt på avstand at jeg klarte å høre min egen stemme tydelig. Det skulle ta mange år før jeg begynte å forstå hva jeg hadde vært med på, alle de krigene jeg hadde kjempet hver eneste dag, med mitt eget hjem som slagmark." (side 297-298)

Underveis i skrivingen av boka har forfatteren hatt sine egne dagbøker tilgjengelig. Der fant hun noe hun skrev som 14-åring. Hun avga et løfte om at hun ikke ville behandle sine barn slik moren hadde behandlet henne. Fasiten i dag er at hun ikke har fått noen barn ... Hun tenker at hun har vært forelder nok i livet allerede. Dessuten stoler hun ikke helt på seg selv. Kanskje ville hun ha ført den sosiale arven videre? Hun tenker at man bør ha et avklart forhold til sine egne foreldre før man kan makte å være en god voksen for et barn. Det er hun ikke. Foreldrene hadde liten plass til hennes svakhet, og dette kjenner hun igjen i seg selv. 

Det at hun hele tiden har vært "så forbanna flink" var antakelig medvirkende til at verken hun eller moren fikk hjelp. Moren solte seg i glansen av hennes prestasjoner, for en så dyktig datter kunne jo ikke lide noen nød. (side 312). Selv klarer hun ikke å tilgi moren, siden hun aldri ble møtt med forståelse eller fikk noe "unnskyld". Menneskene hun traff mens hun gjorde research til boka, tenkte heller ikke at de var medansvarlig i at det aldri ble tatt affære. Antakelig ville de gjort akkurat det samme i dag - uansett hvor annerledes det var før og hvor mye tidene måtte ha endret seg i favør av barnet og dets perspektiv. 

Jeg tar av meg hatten for Anne Bitsch´ selvbiografiske bok, der hun forteller historien om sin egen oppvekst med en alkoholisert, bipolar mor. Dette er en bok som virkelig berører! Forfatteren legger ikke to fingre imellom, og dette gjør at man nærmest blir hudløs under lesningen av boka. Av og til tok hun på seg forsker- og samfunnskritikerbrillene, og løftet tematikken opp på et høyere nivå, der det handler om barns rettigheter i vårt samfunn. Hun minnet om den plikten vi alle har til å si fra når vi oppdager barn som ikke har det bra. Vi trenger ikke å være sikker på at det er så ille som vi tror. Kanskje skyldes vår redsel for å si fra at vi jevnlig leser om påståtte overgrep fra barnevernets side i avisene? 

Dersom noen hadde sendt en bekymringsmelding til barnevernet mens Anne var barn, hadde hun og moren mest sannsynlig fått hjelp - før det var for sent. I stedet endte det med at hun selv måtte flykte fra moren for ikke å følge med i dragsuget, og at moren til slutt drakk seg ihjel. Som hun skrev i sitt avskjedsbrev til moren:

"Du skuffer og sårer meg, dypt, gang på gang. Det vil jeg ikke utsette meg for lenger. Jeg er ikke enig i din oppfatning av at vi har lyktes med å gjenoppbygd forholdet vårt. Det er fremdeles en grunnkonflikt der som jeg ikke vil analysere eller dele følelsene mine rundt. Jeg vil heller ikke invitere til en felles løsning på den. Jeg kan klare meg uten deg, og det er jeg nødt til. Ellers kan jeg ikke leve et godt liv.  ... Jeg vil ikke være i en destruktiv relasjon, for jeg blir selvdestruktiv av det. Det er ikke bra for meg å ha deg i livet mitt. Jeg vil ikke se deg. ..." (side 279)

"Går du nå, er du ikke lenger min datter" er en slik bok som utvider perspektivene våre og gjør oss mer empatiske og forståelsesfulle. Anne Bitsch skriver drivende godt! Hun setter fingeren på så mange sider ved det å vokse opp i et dysfunksjonelt hjem at jeg vil tro historien har noe universelt ved seg som kan ha gyldighet for mange. Det trenger ikke en gang å handle om overgrep. Mekanismene i dysfunksjonelle hjem er ofte de samme, særlig når det er rus og psykisk sykdom inne i bildet, enten hver for seg eller samlet. Det fine med hele boka er for øvrig at forfatteren viser at eplet kan falle riktig langt fra stammen! 

Dette er en viktig bok, som du bør få med deg! Jeg anbefaler den sterkt!

Dersom du er interessert i å lese flere bøker om dysfunksjonelle mor-datter-forhold, anbefaler jeg siste års Nordisk Råds Litteraturprisvinner Kirsten Thorup og hennes bok "Erindring om kjærligheten", Elena Ferrantes "Kvelande kjærleik", Deborah Levys "Varm melk", Elizabeth Strouts "Jeg heter Lucy Barton" og Stine Pilgaards "Min mor sier". 

Utgitt: 2017
Forlag: Spartacus
Antall sider: 352
ISBN: 978-82-430-1122-9
Boka har jeg kjøpt selv

Anne Bitsch (Foto: Einar Akselsen - jeg har lånt bildet
av forlaget)

torsdag 11. oktober 2012

Karl Ove Knausgård: "Ute av verden"

Imponerende debut!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998, en bok han mottok Kritikerprisen for, og senere også Bjørnsonstipendet. Senere har han utgitt bøker som "En tid for alt" (2004) og "Min kamp"-bøkene (2009 - 2011). Felles for samtlige bøker han har skrevet, er at han hele tiden har blitt møtt med mye begeistring - inntil kritiske røster tok til motmæle da Min kamp-suksessen to
k av.

Nå har jeg omsider få
tt lest "Ute av verden", en bok jeg har hatt stående i mine bokhyller i et par års tid - kanskje mest av alt fordi Min kamp-bøkene trengte denne til side. Da jeg fant lydbokutgaven på biblioteket, bestemte jeg meg for at måtte jeg omsider få lest den!

Boka handler om den 26 år gamle Henrik Vankel som i 1996 reiser til Nord-Norge for å jobbe som lærervikar. Planen er at han skal bli der i ett år. Han bor på hybel i førsteetasje hos et lærerektepar, og vi forstår i grunnen nokså snart at det ikke er mye som skjer mellom ektefellene som Henrik ikke får med seg. Ekteparet kan ikke få barn, og dette går på forholdet løs.

Henrik holder seg stort sett for seg selv. Han har ikke lett for å komme i kontakt med andre voksenpersoner. Sånn sett trives han best blant sine 13 år gamle elever. Kanskje er han litt umoden selv, der han må innta store mengder alkohol på fest for å føle at han kan slappe av og være seg selv? Da er han til gjengjeld veldig med, og noen ganger også litt for mye. Etter hvert begynner han å føle en dragning mot en av elevene sine. 13 år gamle Miriam er så vakker i all sin uskyld, så deilig og uimotståelig, og henne blir Henrik så forelsket i at han ikke lenger klarer å skille mellom hva som er rett og hva som er galt. Det han imidlertid skjønner er at han må være forsiktig, fordi det vil vekke vemmelse hos bygdas folk dersom de skulle få greie på dette. Han forstår også at dette kan få ham opp i seriøse problemer.

Det viser seg at også Miriam er forelsket i Henrik. Og når hun begynner å komme på besøk hos Henrik, trenger vi vel ikke så mye fantasi for å skjønne hvilken vei det bærer hen ... uten at jeg skal røpe så veldig mye mer av handlingen. I tilbakeblikk får vi vite hvordan Henriks mor og far traff hverandre, og hvilke vilkår han vokste opp under. Her beskrives en barndom så fylt med skam og skyldfølelse - for å sitere teksten på bokas smussomslag - at de siste brikkene faller på plass, som viser hvorfor Henrik er den han er.

"Ute av verden" er en historie som det er ekstraordinært interes
sant å lese i lys av "Min kamp 4" og debatten rundt forfatterens innrømmelse av at han kysset en av sine 13 år gamle elever mens han selv som ung mann var lærervikar i Nord-Norge. Og spekulasjonene rundt hva som er selvopplevd og hva som er fiksjon, har vel egentlig aldri stilnet, selv om forfatteren selv insisterer på at selve handlingene i boka "Ute av verden" ikke har hatt noe å gjøre med hans egne opplevelser. I dette tilfellet kan man vel si at i den grad man alltid lurer på hvor mye en forfatter bruker av seg selv i sine bøker, så sitter vi på en måte med "fasiten" i dette tilfellet. Kanskje er boka et uttrykk for tanker rundt hvordan det kunne ha gått dersom han hadde levd ut sine egne følelser den gangen han selv befant seg i en lignende situasjon med fascinasjon for en av sine mindreårige elever.

I "Ute av verden" møter vi en ung mann som må drikke seg til mot for å våge å nærme seg kvinner på sin egen alder, han har et anstrengt forhold til sin far, som også er lærer, og han kommer fra Kristiansand. Som forfatteren har Henrik en eldre bror, moren bor utenbys et halvt års tid for å studere og faren ber ham som 16 åring flytte ut til et hus han disponerer i mellomtiden. Det er i det hele tatt så mange likhetstrekk mellom forfatterens egne levde liv og det han skriver om at det er nærliggende å tenke på Agnar Mykle. Mykle var en forfatter med gudegaver hva gjaldt skrivekunsten, men som var ute av stand til å dikte og lage fiksjon. I stedet hentet han inspirasjon fra sitt eget liv og menneskene rundt ham - noen ganger så gjenkjennelig at dette vakte avsky i hans samtid. Knausgård går aldri så langt, men parallellene til Min kamp og reaksjonene fra en del av familien og også nærstående, er slående. Men der Mykle ikke var ærlig om hva han gjorde, har Knausgård stått for det han har gjort og ikke dekket noe til - i Min kamp-bøkene, vel og merke. I "Ute av verden" er det annerledes, men i så måte er det kun ham selv han utl
everer.

Jeg likt
e del I i boka, den som handlet om den unge Henrik Vankel i Nord-Norge, aller best. Dette utgjorde den første tredjedelen av boka. Deretter følger del II om foreldrene hans - Ingrid og Harald - og om hans oppvekst, mens del III (den siste halvparten av boka) er noe mer forvirrende og frem og tilbake i tid. Jeg opplevde også mange av preferansene til litteraturen, som noe forstyrrende - i motsetning til i Min kamp-bøkene hvor dette nettopp var noe jeg satte ekstraordinært stor pris på. Det er imidlertid mulig at det hadde vært lettere å forholde seg til disse tekstene dersom jeg hadde lest papirutgaven av boka og ikke lydboka. For øvrig vil jeg understreke at denne boka ikke handler om pedofili, selv om det er tale om forelskelse mellom en 13 årig jente og en 26 år gammel gutt/mann. Jeg har tenkt litt på hva det er som gjør at jeg aldri følte at det var noen dybde i de følelsene disse to hadde for hverandre. Kanskje hadde det rett og slett å gjøre med at forholdet var og ble umodent, og dermed ikke kunne ha noen dybde? Eller at Knausgård ikke har klart å dechiffrere hva som kan tenkes å skje mellom to mennesker når aldersforskjellen er så stor? En annen ting jeg hadde forventet var en mer ung fortellerstemme. I stedet fikk jeg en følelse av at det var en godt voksen, litt eldre mann som formulerte tankene sine, slik jeg-personen i boka gjør. Antakelig er det dette som i sin tid fikk en del kritikere til å rose boka opp i skyene - mens altså jeg føler at jeg-personen ville ha blitt mer levende og autentisk dersom han ikke hadde vært fullt så stiv og formell. På tross av mine innvendinger er dette en imponerende debut-bok både hva gjelder det litterære og det innholdsmessige. Når jeg likevel ikke gir mer enn terningkast fem, er dette pga. del III, som jeg synes haltet noe i helheten. Dessuten kunne boka med fordel ha vært kortet noe ned, særlig i del III.

Utgitt: 1998
Forlag: Tiden Norsk Forlag AS (papirutgaven) / Cappelen Damm (lydbokutgaven)
Oppleser: John Yngvar Fearnley
Spilletid: 29 t 50 min. (562 sider)

Intervju med forfatteren på NRK 19. oktober 1998

Forfatteren som ung mann

lørdag 1. mai 2010

Tomas Espedal: "Imot kunsten"

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 164


Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter, hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sitt savn og sine lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”


Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

mandag 5. april 2010

Dag Solstad: "T. Singer"


Utgitt første gang: 1999
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 25 min.

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene da han bestemmer seg for å reise til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han ønsker å være mest mulig usynlig og sliter med skyldfølelse og skam for de utroligste og banale ting. Han lar ingen komme ordentlig inn på seg, kanskje ikke en gang ham selv.
I et kort blaff opplever han noe som kan ligne et mer levende liv da han får en venn. Men vennskapet er dømt til å mislykkes, fordi Singer har så mye angst og mistenksomhet i seg. Underveis forelsker han seg også, men uten at noen trang til å blomstre forløses i ham. Ensomheten ser heller ikke ut til å plage ham særlig.
Jeg ble veldig fascinert av denne boka, som også inneholder et viktig og eksisensielt spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Er vi fullverdige mennesker når ingen får innblikk i hvem vi er og hva vi står for? Kan man være et helt menneske bare i seg selv? Eller er det først når vi opptrer i relasjon til andre mennesker at vårt eget jeg har noen som helst betydning?

Terningkast fem!


Her er andre bøker av Dag Solstad som jeg har omtalt på bloggen min:


  1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1977)
  2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
  3. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)

Per Petterson: "Jeg forbanner tidens elv" (2008)


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Per Petterson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 43 min.


Året er 1989 og Arvid, 37 år, befinner seg i en personlig krise. Kvinnen han en gang forelsket seg i og har fått to barn med, elsker ham ikke og vil ikke lenger leve sammen med ham.

Samtidig får moren hans uhelbredelig kreft, og det eneste som står i hodet på henne er å reise tilbake til Danmark og stedet der hun kommer fra. Arvid følger etter, angivelig for å støtte moren, men kanskje mest av alt for å finne seg selv?

Gjennom tilbakeblikk på de valg han har gjort så langt i livet, gjør Arvid opp status. Var det riktig å kutte ut studiene for å proletarisere seg på 70-tallet? Som maoist følte han det nemlig som et svik mot arbeiderklassen å ta høyere utdanning. Moren, som hele livet har stått ved samlebåndet på Freia, hadde i sin tid helt andre drømmer for Arvid, og opplevde det som et svik mot henne at sønnen ikke brukte de mulighetene han hadde.

Gjennom tilbakeblikkene til 60- og 70-tallet, får vi innblikk i hvordan Arvid møtte sin kone, forholdet hans til foreldrene og spesielt til den fjerne faren, og dels også de politiske og økonomiske forholdene som hersket på denne tiden. Alt i alt en meget flott bok, synes jeg! Den ble dessuten nydelig lest av forfatteren selv. Her blir det terningkast fem!

lørdag 3. april 2010

Roy Jacobsen: "Hoggerne" (2005)

For å få fullt utbytte av denne boka, bør man på forhånd lese Bokklubbens omtale for å orientere seg for tid og sted mht handlingen.

Vi er i den finske byen Suomussalmi i 1939, rett før russerne kommer. De brente jords taktikk er benyttet, og alle har flyktet. Bortsett fra en mann, vedhuggeren Timmo Vatanen. Han har nektet å dra fordi han ikke klarer å tenke seg en tilværelse noe annet sted enn nettopp der. Men hvordan skal han overleve i vinterkulden? Bli venner med russerne? Er de venner eller fiender?

Det viser seg at russerne er svært forkomne, og det oppstår kameratskap mellom Timmo og noen av dem. Dette er en bok om å overleve, om kameratskap, om å være mannfolk. Og for å overleve er det ikke bare rå muskelkraft som gjelder, men også en god porsjon kløkt.

Boka er meget velskrevet, og jeg beklager at den ikke var lenger.

Populære innlegg