Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Arthaus. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Arthaus. Vis alle innlegg

søndag 13. januar 2019

"Kapernaum" (Regissør: Nadine Labaki)

En rørende og dypt alvorlig film om omsorgssvikt i en flyktningeleir 

Den libanesiske filmen "Kapernaum"  hadde premiere på norske kinoer 25. desember 2018, og det er Arthaus som er distributør i Norge. Filmen ble vist på Film fra Sør-festivalen i Oslo i november 2018. 

Libanesiske Nadine Labaki (f. 1974) er både regissør og skuespiller. Hun har tatt sin filmutdannelse ved Saint Joseph-universitetet i Beirut, og hun har tidligere produsert filmene "Karamell" (2007) og "Hva gjør vi nå?" (2011). Hun hadde dessuten en rolle i feelgoodfilmen "Idol" fra Gaza. Jeg har selv sett både "Karamell", "Hva gjør vi nå?" og "Idol", men det er kun "Idol" og "Hva gjør vi nå?" jeg anmeldt på bloggen min tidligere.

Hovedrolleinnehaveren i "Kapernaum" er Zain Al Rafeea (f. 2004), og han er født i Syria. Familien hans flyktet til Libanon i 2012. Han var 12 år da filmen ble spilt inn. Høsten 2018 kom han til Norge som flyktning, og han går i dag på skole for første gang i sitt liv. Han vant prisen i kategorien beste skuespiller under International Antalya Film Festival 2018. Han er nominert til flere priser, hvor vinneren ikke er kåret enda. 

Kapernaum er navnet på Beirut slumkvarter, og det er her Zain og hans familie bor. Kapernaum kan oversettes til rotete og kaotisk, og i filmen får dette dobbel betydning. Livet til Zain og søsknene hans er nemlig i aller høyeste grad kaotisk.  

I filmens åpningsscene befinner vi oss i rettssalen. Zain har nemlig saksøkt sine foreldre for å ha satt ham til verden ... Foreldrene hans er helt sjokkerte. Hva annet har de gjort enn sitt aller, aller beste? Moren er gravid med enda et barn, og Zain mener at dette barnet kommer til å bli som ham, og få den samme elendige oppveksten som har blitt ham til del. Foreldrene er ikke i stand til å ta vare på sine barn, og de har en stor nok barneflokk fra før av. Zain ønsker å forhindre at foreldrene får lov til å sette enda flere barn til verden. Resten av filmen handler om hva som har ledet frem til at Zain, som nå sitter i fengsel, har saksøkt sine foreldre. 



Zain har saksøkt sine foreldre. 
Zains foreldre er papirløse syriske flyktninger i Libanon. Dette innebærer at de må ta til takke med de usleste boforhold, og lever fra hånd til munn. Barna, og i særdeleshet Zain, jobber hardt hos en lokal butikkeier for å skaffe mat til familien. Å få gå på skole kan han bare glemme. I scene etter scene blir vi vitne til en familiefar som ikke gjør annet enn å ligge og sove på sofaen, fylle det ene askebegeret etter det andre med sigarettsneiper og gjøre moren gravid med enda et barn. Moren kjefter og smeller, og det skal lite til før det vanker både ukvemsord og ørefiker. 


Forholdet mellom Zain og søsteren Sahar er nært og fortrolig.
Zain er en 12 år gammel gutt, som ser mye yngre ut, men som oppfører seg som en ansvarlig voksenperson. Det forhold at butikkeieren har kastet sine øyne på hans 11 år gamle søster Sahar, gjør ham fortvilet. Særlig da han oppdager at hun blør (dvs. har fått mensen). Han hjelper søsteren til å skjule dette, men forgjeves. Da foreldrene oppdager at datteren er blitt en kvinne, selger de henne til butikkeieren, og de to gifter seg. På den måten sikrer de at familien kan fortsette å bo der de bor, mot en rimeligere husleie. Men den lille jentas kropp er så altfor lite utviklet til å tåle et svangerskap, og hun dør senere av dette. Dette får uante konsekvenser for Zain. 

Zain flykter da søsteren selges til butikkeieren, og under flukten kommer han i kontakt med en annen papirløs flyktning fra Etiopia. Hun har et lite barn, som hun gjør alt hun kan for å skjule - vel vitende om at den dagen barnet oppdages, vil hun mest sannsynlig bli kastet ut av landet. Hun sørger for at Zain får mat og et sted og bo, mens han passer den lille sønnen hennes Yonas når hun er på jobb. 


Zain og lille Yonas.
En dag kommer moren til Yonas ikke hjem, og Zain aner ikke hva som har skjedd. Plutselig sitter han med hele ansvaret for denne lille, skjønne gutten. I første omgang drar han ut på leting etter henne, og på et marked kommer han i kontakt med en kynisk menneskehandler, som ønsker å kjøpe gutten av ham. Det han ikke vet er at denne mannen har forsøkt å overtale moren til gutten om det samme tidligere. Hun som tidligere jobbet som hushjelp i et pent strøk, og som forelsket seg, ble gravid og måtte slutte i jobben ... Scenene vi blir vitne til er hjerteskjærende. 


Zain og Yonas på leting etter Yonas´ mor.
Jeg har ikke tenkt å røpe mer av handlingen. Dette er nemlig en film du bare se selv! Selv om rammen for historien - saksanlegget mot foreldrene - er noe søkt, inneholder denne filmen så mange lag, som i aller høyeste grad kan relateres til det virkelige liv for mange mennesker på flukt i dag. Hva skjer når en papirløs flyktningefamilie bryter sammen, og foreldrene ikke er i stand til å ta vare på barna sine? Denne filmen viser noe om mot, overlevelsesstrategier og evne til å ta vare på de gode sidene i seg selv, på tross av elendige rammevilkår. Vel og merke sett fra barnas perspektiver. Realismen i historien er at mange familier faktisk er tvunget til å leve som denne familien i år etter år. Ikke kan de reise hjem, ikke kommer de seg videre, og forholdene de lever under er så elendige at de er prisgitt andre på svært uheldige måter.  

Zain Al Rafeea spiller gutten Zain med troverdig innlevelse, og samspillet mellom ham og den lille gutten fikk tårene til å renne flere ganger. Det er umulig ikke å bli berørt av historien, personene vi møter og skjebnene deres. 

Filmen står på kortlisten over filmer som kan bli nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. De fem filmene som blir nominert, blir offentliggjort 22. januar i år. Jeg håper at denne filmen vinner Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film! 

Kom deg på kino og se denne helt unike filmperlen! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Capharnaüm
Engelsk tittel: Capernaum
Nasjonalitet: Libanon
Språk: arabisk
Sjanger: drama
Skuespillere: Zain Al Rafeea (Zain), Cedra Izam (Sahar), Yordanos Shiferaw (Rahil), Kawthar Al Haddad (Souad), Fadi Kamel Youssef (Selim), Boluwatife Treasure Bankole (Yonas) og Nour el Husseini (Assadd)
Spilletid: 123 min.

søndag 14. oktober 2018

"Fornærmelsen" (Regissør: Ziad Doueiri)

En mesterlig libanesisk film!

Litt om den libanesiske regissøren Ziad Doueiri 

Det er ikke ofte norske kinogjengere får anledning til å se en libanesisk film. Jeg kan selv bare huske én film i overskuelig fortid, og det er "The Attack" ("L`Attentat"), som gikk på norske kinoer i 2013. I følge Filmweb.no ble imidlertid også "Det Lila sa" ("Lila dit ca") vist på norske kinoer i 2005. Felles for disse filmene og "Fornærmelsen" ("L´insulte") er at det Ziad Doueiri som har regissert dem. 

Vanligvis vises filmer som dette, som har et så åpenbart politisk budskap, kun på filmfestivaler for et relativt smalt publikum. Når jeg bruker begrepet "politisk budskap", mener jeg ikke at regissøren vil tvinge oss til å ta side i en konflikt. Nei, Ziad Doueiri klarer faktisk det kunststykke å provosere begge sider av en konflikt, og målet er helt klart å utvide perspektivet for begge parter. For først når man klarer å ta den andres perspektiv, er det et reelt håp om å løse konflikten. 

Jeg så "The Attack" på Arabiske filmdager i Oslo i 2013. Jeg skrev om filmen her på bloggen. Det gjorde jeg også i sin tid om romanen av Yasmina Khadra, som filmen er basert på. Min bokanmeldelse er fra 2008. 

Heldigvis har regissøren Ziad Doueiri blir så anerkjent at hans filmer nå vises på norske kinoer - hver gang! Doueiri (f. 1963) er libanesisk-født. Han gjorde seg bemerket allerede i forbindelse med filmdebuten i 1998, da "West Beirut" vant en pris på Cannes Film Festival. 

Oscarnominert tidligere i år

"Fornærmelsen" var en av fem filmer som ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film tidligere i år. Jeg har nå sett alle fem ("The Square", "Body and Soul", "Loveless" og "A Fantastic Woman"). "A Fantastic Woman" vant Oscar i denne kategorien. Selv er jeg overhode ikke i tvil om hvilken film jeg likte aller best. Det er "Fornærmelsen" - fordi den har alt! 

Litt om Libanon

For å få tilstrekkelig utbytte av filmen, er det viktig å kjenne til noe av den politiske situasjonen i Libanon. Libanon er et land i Midt-Østen med kystlinje mot Middelhavet. I nord grenser landet mot Syria, og i sør mot Israel. Helt siden Palestina ble delt i to mellom jødene og muslimene i 1948, har landet hatt en stor flyktningegruppe av palestinere i landet sitt. Det bor i dag litt mer enn seks millioner mennesker i Libanon. Mer enn 10 % av disse er libanesiske flyktninger. De bor i flyktningeleire. Som filmen "Fornærmelsen" viser, er det ikke lov for libaneser å ansette palestinere i ordinært arbeid. Filmen belyser også spenninger som eksisterer mellom libaneserne og palestinerne. For øvrig nevner jeg at ca. 50 % av landets befolkning er muslimer, mens 45 % er kristne. 5 % er drusere. Tallene er usikre fordi det ikke har vært gjennomført folketellinger i landet siden 1932. 

Alle land som har vært utsatt for borgerkrig, får sår som har vanskelig for å gro. Libanon er intet unntak. Borgerkrigen i 1975 førte til harde fronter mellom flertallet av befolkningen og minoritetsgrupper, og i årene som fulgte ble befolkningen i noen kristne landsbyer massakrert. FN satte inn fredsstyrken UNIFIL i 1978, og senere marsjerte israelske styrker inn i landet for å bombe ut PLO. Det klarte de. Lokalbefolkningen led. 
(Kalde: Wikipedia)

Om filmen

Tony Hanna og hans kone Shirine bor i en kristen bydel i Beirut. De venter sitt første barn. Leiligheten de bor i er trang og det er mye som ikke fungerer optimalt. En av de første kranglene dem i mellom som vi blir vitne til, er konas innvending om at de kan flytte tilbake til landsbyen der Tony vokste opp. Der står det et helt ubebodd hus som de kan overta. Tony avskjærer forslaget uten videre diskusjon. Vi forstår på blikket hans at han har vonde minner fra denne landsbyen, som han aldri har vendt tilbake til etter at familien flyktet derfra i 1975. 

Shirin og Tony
Tony står og spyler balkongen sin, og alt vannet renner ned på en bygningsarbeider. Denne mannen er Yasser, en palestinsk flyktning som illegalt er satt i jobb for å lede arbeidet med å reparere bygninger som trenger dette, før de smuldrer opp. Han kjefter på Tony, som later som om dette var et hendig uhell han ikke kunne noe for. Saken er imidlertid at han gjorde dette med vilje fordi han ikke ønsker at andre menn skal komme i nærheten av hans vakre kone. Yasser begynner umiddelbart å reparere det ødelagte avløpsrøret, hvorpå Tony bøyer seg over rekkverket og banker i stykker det nye røret. Episoden ender med at Yasser kaller Tony "en jævla kødd". Tony blir dødelig fornærmet, og hele filmen handler etter dette om at han ønsker en unnskyldning fra Yasser.

Selv om Yasser ikke er villig til å si unnskyld, ønsker sjefen hans å tvinge ham til å si dette likevel. Hans renomme står nemlig i fare dersom konflikten eskalerer, og saken havner i domstolene. Dessuten er Yasser en dyktig mann, som han har bruk for i forbindelse med oppdraget han har påtatt seg i den kristne bydelen. Yasser blir med til bilverkstedet som Tony driver. Tony hører på politisk agitasjon på en stor TV i verkstedet, og tonen er aggressiv. Yasser får ikke lyst til å si unnskyld - ikke for enhver pris. Det hele fører til at Tony sier at "Sharon skulle ryddet dere ut alle sammen når han hadde sjansen". Hvorpå Yasser slår Tony og brekker to ribbein på ham ... 

Etter dette er konflikten mellom Yasser og Tony fullstendig låst, og det går som det måtte gå. Saken ender i rettsapparatet. Så får media nyss i saken, og dermed eksploderer det mellom libaneserne og palestinerne. Dette bekymrer presidenten, som innkaller de to til en samtale. Men selv ikke han får hull på byllen. Utenfor bygningen setter Tony og Yasser seg inn i hver sin bil. Yasser får ikke start på sin bil, noe Tony får med seg i bilspeilet etter at han har kjørt et lite stykke. Han kjører tilbake og  hjelper Yasser slik at også han får kjørt av gårde. Vi aner en spire til noe nytt mellom de to. At de kanskje klarer å se menneskeligheten i hverandre ... 

Tony og Yasser forlater presidentboligen ...
Tony er provosert over at palestinerne har eneretten på all lidelse, fordi han og hans folk også har opplevd mye urett og lidelse. Han klarer imidlertid ikke å sette ord på dette. I stedet fremstår han som en sint og bitter mann, som ikke klarer å kontrollere sinnet sitt når det koker over. En atferd som ikke akkurat er egnet til å skape sympati ... 

Rettssaken som senere kommer viser at denne konflikten handler om så utrolig mye mer enn den bagatellen som utløste den. Og det er her filmen virkelig løfter seg til nye høyder! For det vi får høre er ting i alle fall jeg var ukjent med. Ting som skjedde under borgerkrigen på midten av 1970-tallet, og som det aldri har blitt snakket høyt om. Dermed har det meste ligget innkapslet som ubearbeidede traumer hos dem som opplevde det. Tony er en av dem. 

Yasser ønsker ikke at advokaten hans skal bruke ufine triks overfor Hanna-familien.
Dommen som til syvende og sist blir avsagt er så klok og så sindig at den alene gjorde det verdt å se filmen! Vi i Vesten har en tendens til å tro at vi har eneretten på humanisme, medmenneskelighet og alt som forbindes med et godt menneskesyn ... Jeg vil derfor instendig oppfordre til å se denne filmen, som gjør oss vesentlig klokere! 

Skuespillerprestasjonene er glitrende, og plottet er elegant bygget opp. Styrken ved filmen er at den ikke tar noen side i konflikten, men belyser begge sider med mye klokskap. Filmen er rett og slett mesterlig! Se den på kino! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: L´insult
Engelsk tittel: The Insult
Nasjonalitet: Libanon, Frankrike
Språk: Arabisk (libanesisk)
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Adel Karam (Tony Hanna), Kamel El Basha (Yassar Abdallah Salameh), Rita Heyek (Shirine Hanna) m.fl. 
Spilletid: 112 min. 

søndag 13. november 2016

Når film blir en lidenskap


Jeg har vært opptatt av film så lenge jeg kan huske. Denne interessen har eksistert side om side med min sterke lidenskap for litteratur. Derfor var det naturlig å inkludere min filminteresse i prosjektet da jeg startet med blogg våren 2010.

I årenes løp har jeg omtalt og/eller anmeldt mer enn 600 filmer på bloggen min, jf. en alfabetisk oversikt over samtlige titler som dette handler om. Jeg rekker dessverre ikke å skrive om alle filmene jeg ser, og skulle selvsagt gjerne hatt mer tid både til fordypning, til å lære mer om film, se flere filmer, lage filmprosjekter på bloggen min osv. 


De fleste som har fulgt bloggen min en stund og som har hatt interesse for å følge med på filmene jeg har omtalt, har kanskje sett noen tendenser i retning av "prosjekter". Blant annet er jeg glødende interessert i arabisk film, og prøver å få med meg Arabiske filmdager i Oslo hver vår. Jeg synes også at det er spennende å få med meg Film Fra Sør-festivalen i Oslo (som arrangeres hver høst), selv om jeg heller ikke i år rakk å skrive om dette på bloggen min. Dessuten liker jeg å holde meg orientert om Oscar-nominasjonene, og her er nominasjonsprosessen vel så interessant som selve kåringen. Endelig har jeg skrevet om og omtalt filmer fra Cannes filmfestival. Dersom tiden hadde strukket til, ville jeg ha fulgt mye tettere med på flere filmfestivaler, og drømmen er selvsagt å være til stede på en av de store festivalene. Det får bli en annen gang, i et annet liv ... 


Noe av problemet med de store filmfestivalene er at det tar relativt lang tid fra filmer blir vist i en slik setting, til de når ut til oss vanlige film-elskere. De færreste filmene når frem til norske kinoer, og det er i tillegg ofte besværlig å få tak i filmene på DVD (men det har blitt bedre!). Vi er avhengig av gode distributører, som sørger for at kvalitetsfilmer blir gjort tilgjengelig for oss. 


Arthaus er en stiftelse for filmkunst, som ble dannet i 1992. Stiftelsens formål er å bedre vilkårene for kunsterisk verdifull film i Norge, både gjennom import og distribusjon av film til kinoer og filmklubber. I tillegg er det et mål å medvirke til å spre kunnskap og informasjon om film som kunstnerisk og kulturelt medium, leser jeg på Arthaus sin nettside.  


Sett fra mitt ståsted tenker jeg at det kommer altfor mange filmer fra Hollywood, og at det er et sunnhetstegn at vi får påfyll også fra andre kanter av verden. 


Da Arthaus tidligere i høst søkte etter 100 filmentusiaster fra hele landet til en ny runde av Scope100 (2016-2017), hvor publikum blir direkte involvert i å stemme frem sin favorittfilm, var jeg ikke sen om å melde min interesse. Jeg var heldig og ble plukket ut, og skal fremover se syv helt nye europeiske filmer via streamingtjenesten til Festival Scope. Det er som å få en filmfestival rett hjem i stua! Utrolig spennende! 


Det er viktig for Scope100 at medlemmene skal representere publikum fra hele landet. Man kan være filmkritiker, blogger, kulturjournalist eller student, men viktigst av alt er at man er filminteressert. Vi som er med får diskutere filmene i et lukket forum på Facebook.


Vinnerfilmen skal distribueres av Arthaus neste år. Det betyr i praksis at vinnerfilmen blir vist på kino i 2017. 


For øvrig er dette det andre året Arthaus er en del av Scope100. (Den islandske filmen "Småfugler" vant i fjor.) 


De syv filmene jeg skal se i forbindelse med Scope100, er følgende:




"After love" (L`Èconomie du couple) - regissør Joachim Lafosse:
- Fransk-belgisk film, 2016, 96 minutter
- Et ektepar med to døtre går fra hverandre. Hun eier huset - han har pusset det opp etter alle kunstens regler. Han nekter å flytte før han har fått sin halvpart av husets verdi. 
- Hva skjer i relasjonen mellom et ektepar som tidligere elsket hverandre svært høyt, når alt som skjer plutselig blir tolket med helt andre briller, slik at det normale blir fremstilt som unormalt, og det unormale som normalt?
Filmen ble vist på Cannes Filmfestival 2016. 

"Porto" - regissør Gabriel Klinger:
- Fransk-portugisisk-polsk, 2016, 75 minutter
- En fransk kvinne og en amerikansk mann lever i Porto og opplever et kort, men intenst forhold. Noe mystisk og uventet skjer da deres veier skilles ... 
Filmen har blant annet blitt vist på filmfestivalen i San Sebastian 2016.

"Indivisible" (Indivisibili) - regissør Edoardo De Angelis:
- Italiensk, 2016, 100 minutter
- To siamesiske tvillinger forsørger familien sin med inntektene fra sine opptredener som sangere. Alt er vel inntil de finner ut at de kan bli skilt fra hverandre ... 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Venezia 2016 og filmfestivalen i Toronto 2016.

"Suntan" - regissør Argyris Papadimitropoulos (linken peker til min omtale av filmen):
- Gresk, 2016, 105 minutter
- En middelaldrende gresk doktor blir betatt av en yngre kvinnelig turist. Det er duket for drama når han blir med henne og vennene på party. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Rotterdam 2016. 

"Remainder" - regissør Omer Fast:
- Tysk-engelsk, 2015, 97 minutter
- En ung mann får utbetalt en stor erstatning pga. hukommelsestap etter en ulykke. Han bestemmer seg for å bruke pengene til å rekonstruere sitt tidligere liv ned til den minste detalj. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"24 Weeks" - regissør Anne Zohra Berrached:
- Tysk, 2016, 102 minutter
- En cabaretartist er i sjette måned av sin graviditet da hun får vite at noe er galt med barnet. Hun og ektemannen får kun kort tid til rådighet for å ta et valg med enorme konsekvenser. 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016. 

"Baden Baden" - regissør Rachel Lang:
- Belgisk-fransk, 2016, 95 minutter.
- En ung kvinne slutter i en jobb hun har hatet og reiser hjem til Strasbourg for å finne både kjærlighet og sorg ... 
Filmen har vært vist på filmfestivalen i Berlin 2016.

-----------------------------------

(Jeg kan ikke skrive omtaler/anmeldelser av filmene før de er tilgjengelig for andre enn oss 100 som er med i Scope100. Disse kommer derfor senere.)

lørdag 9. april 2016

"Taxi Teheran" (Regissør: Jafar Panahi)

Iransk sjarmbombe med politiske undertoner

"Taxi Teheran" er en film man bør få med seg - også dersom man vanligvis ikke er så familiær med arabiske filmer. Her møter vi den iranske regissøren Jafar Panahi (f. 1960), som i denne filmen spiller hovedrollen som taxisjåfør. Skjønt spiller og spiller ... Egentlig er han bare seg selv. De som kjører rundt med ham i hans gule taxi, er derimot skuespillere. Amatør-skuespillere riktignok, men de har altså gått inn i ulike roller. Og fordi Jafar Panahi "spiller" seg selv, får hele filmen et preg av å være en dokumentar. Uten at det er det den er ... 

"Taxi Teheran" er et morsomt konsept, skapt under nokså begrensende forutsetninger. Jafar Panahi er nemlig fradømt retten til å spille inn filmer i Iran, men har trosset forbudet og spilt inn denne filmen i smug. Som en slags skjebnens ironi har han også gjort seg bemerket internasjonalt i ettertid. Filmen har nemlig gått sin seiersgang over alt hvor den har blitt vist. 

Kameraet er festet i taket på taxien, og det vi får se er vekselsvis Panahi selv og hans passasjerer. Det meste av samtalene foregår mellom passasjerene han kjører rundt med, mens han selv stort sett lytter og kommer med en og annen praktisk kommentar. Gjennom samtalene får vi innblikk i hvordan det er å leve i Iran i dag. Det handler om menneskerettigheter, kvinners stilling, sensur, kunst, yrkesforbud etc. 

Panahi er taxisjåfør i sin siste film
En mann og en kvinne, som ikke kjenner hverandre, begynner i filmens åpningsscene å krangle om ulike sider ved dødsstraff. Det hele starter med at mannen forteller at han har blitt frastjålet hjulene på bilen sin, og at han mener at den som gjorde det burde bli henrettet. "Henrettet?" repliserer kvinnen - "Du kan da ikke mene at man skal bli henrettet for å stjele noen hjul på en bil?" Hun er dypt sjokkert over hans påstand. Han på sin side mener at folk "har blitt henrettet for mindre her til lands". Dessuten handler det jo "bare" om å statuere et eksempel. 

Gjensynsglede overfor en helt
En annen passasjer gjenkjenner regissøren, og er henrykt over å få treffe ham. Han har mengder med piratkopier av filmer fra Vesten med seg, filmer som er forbudt i Iran. Han henviser til tidligere film-handler med Panahi´s sønn. Vi får forståelse av at myndighetenes sensur av vestlige filmer er en stor vits, for "alle" får sett dem likevel. I skjul ...

To eksentriske søstre og et par gullfisker
To eldre søstre ønsker at Panahi skal frakte dem og fiskene deres til en dam. Der må de før klokka tolv slippe fiskene ut - ellers er de overbevist om at de kommer til å dø. Det oppstår en rekke komiske scener i den forbindelse, som jeg ikke skal røpe. 

En kvinnelig advokat med yrkesforbud, som likevel ikke lar seg stoppe
En kvinnelig advokat som kjemper for menneskerettigheter, kommer også inn i taxien. Panahi og advokaten kjenner hverandre fra før av. Som ham har også hun fått yrkesforbud. Men som ham lar heller ikke hun seg stoppe av dette forbudet ... Hun er på vei til et fengsel for å besøke en sultestreikende politisk fange, i håp om å få fangen til å begynne å spise igjen. 

Panahi´s rappkjeftede niese
Det kommer flere mennesker inn i Panahi´s taxi, som jeg ikke nevner her. Niesen til Panahi må jeg imidlertid ta med noen ord om. Hun er en liten rappkjeftet jente som snakker både på inn- og utpust, og som stiller en rekke interessante og urovekkende spørsmål, under dekke av å være et troskyldig barn. Hun skal lage en film på skolen. Og hun er kjent med sensuren. Det hun likevel ikke klarer å forstå er hvorfor det kan være galt å filme det som er virkelig ... Panahi har ikke noe godt svar han heller ... 

Panahi har laget en rekke filmer (se nærmere om dette på Wikipedia), og de siste tre filmene har han laget i smug fordi han har fått forbud mot å produsere filmer. For "Taxi Teheran" vant han Gullbjørnen i Berlin (2015). Presidenten i juryen, den kjente regissøren Darren Aronofsky, uttalte i den forbindelse at filmen er "a love letter to cinema ... filled with love for his art, his community, his country and his audience".
Filmen ble vist på Film fra Sør i fjor høst, og den hadde Norgespremiere 16. oktober 2015. Film fra Sør har skrevet følgende om filmen på sine nettsider:

Til tross for en lett tone er det mye som ulmer under overflaten i Taxi Teheran. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt ikke tillatelse til å reise utenfor landet. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer subtilt forholdet mellom kunst og virkelighet. Det er ikke alltid lett å vite hva som er autentisk, og hva som er skuespill. Taxi Teheran er mer enn én manns kamp mot maktens langstrakte arm – det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr, til tross for tilsynelatende uovervinnelige hindre.

Jafar Panahi er en av vår tids ledende iranske filmskapere, kjent for Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000) og Offside (2006), som har vunnet bred internasjonal anerkjennelse samt en rekke priser ved store filmfestivaler. Hans filmer kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk, der hovedtyngden ligger på situasjonen for iranske kvinner. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig forbud mot å lage filmer og er blitt utsatt for husarrest over lengre perioder, har han fortsatt å lage og spre sine filmer. Hans siste film Taxi Teheran (2015), som ble spilt inn i hemmelighet, sikret ham Gullbjørnen under Berlinalen.


Lite av det som kommer frem i "Taxi Teheran" er egentlig veldig nytt. Vi vet jo det mest fra før av. Det som likevel er spennende er hvordan en regissør som Panahi har klart å lage en film med et helt spesielt uttrykk, der han setter fingeren på ulike sider ved et lands sensur av sine egne borgere. Ikke minst er det spennende å være vitne til hvordan mennesker innretter seg, og finner nye, kreative veier for å leve sine liv i pakt med egne verdier og behov. Det som gjør denne filmen ekstra se-verdig er humoren og varmen som alle scenene preges av. 

Filmen har for lengst hatt release på DVD, og er for tiden enkel å få tak i. 

Jeg anbefaler "Taxi Teheran" varmt! (Her er en link til flere iranske filmer som jeg tidligere har omtalt på bloggen min.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Jafar Panahi's Taxi
Persisk tittel: تاکسی
Språk: persisk
Sjanger: Drama
Medvirkende: Jafar Panahi, Hana Saeidi og ellers folk fra Teheran
Spilletid: 82 minutter

Denne gangen fant jeg ingen trailer på YouTube med engelsk eller norsk tekst. Jeg anbefaler derfor å gå inn på denne Arthaus-siden og se traileren som ligger der. Da får du et godt inntrykk av filmens fortreffeligheter!

Populære innlegg