"Little Red Flowers" (Regissør: Zhang Yuan)

Rørende om effekten av belønning og straff i barne-oppdragelse 

Fireåringen Fang Qiangqiang plasseres av sin far i en barnehage som i realiteten er et barnehjem. Verken han eller kona er i stand til å ha ham hjemme pga. jobbene sine - moren fordi hun arbeider utenbys og faren fordi han reiser for mye. Qiang er fra seg av sorg da faren drar, og han gråter og gråter.

På barnehjemmet blir de snille og flinke barna belønnet med en liten rød blomst hver gang de har gjort seg fortjent til dette. Lykken er å få tilsammen fem røde blomster i løpet av en uke, fordi man da blir ordensmann den neste uka.

Qiang prøver å være snill og gjøre det han blir bedt om, men han klarer ikke å gjøre fra seg på kommando, og han har store problemer med å kle av og på seg selv. Dessuten tisser han i senga nesten hver natt. Han drømmer om at et monster er ute etter ham, og dette monsteret forsvinner når han tisser på det. Etter hvert skjønner lille Qiang at han aldri kommer til å få noen rød blomst ... Han har prøvd alt, men det eneste han oppnår er kjeft og straff. Til slutt gir han fullstendig opp, og etter dette er han bare slem. Han slår de andre barna, han svarer frekt når barnehjemstantene snakker til ham, han lager uorden i rekkene når de prøver å gjøre små voksne av barna ... Straffetiltakene øker på, men selv ikke det å bli stengt inne i et kott med mange skumle ting som ser ut som monstre, får Qiang til å holde opp med å være slem ... Barnehjemstantene prøver med isolasjon, og de andre barna blir instruert til ikke å ville ha noe med ham å gjøre, men Qiang blir bare slemmere og slemmere ... Og mens han i begynnelsen kun hadde den strengeste av barnehjemstantene mot seg, er snart alle i mot ham ... Ingen ser den redde, lille gutten som lengter etter ømhet og kjærlighet.

Jeg skal ikke begi meg inn på å psykologisere for mye, men tenker at dette er en klassiker i forhold til at det du gir oppmerksomhet, er nettopp det du får mer av. I sin tid kanskje noe av det som gjorde at det i vestlig barneoppdragelse skjedde en dreining mot mer positiv oppmerksomhet overfor barn. Her ser man i alle fall i all sin grellhet hva fokus på feil og mangler fører med seg.

Denne filmen har fått en mengde internasjonale priser. Selv om temaet i filmen er nokså trist, er filmen som sådan nydelig. De små troskyldige barna som spiller rollene som barnehjemsbarn, tok meg med storm. En rørende film som ikke etterlater en uberørt. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: 看上去很美
Nasjonalitet: Kina
Genre: Drama
Skuespillere: Dong Bowen (Fang Qiangqiang), Zhao Rui (Miss Li), Li Xiaofeng (Miss Tang), Chen Li (Principal Kong)
Spilletid: 88 min.

Qiang

Barna læres opp til å gjøre fra seg i samlet flokk

Å være barn og leke foregår i smug

Qiang isoleres fra de andre barna - uten at han blir "snillere" av den grunn ... 

"On a Tightrope" (Regissør: Petr Lom)

I krysningen mellom kommunisme og islam

I denne dokumentaren møter vi foreldreløse barn som bor på et statlig barnehjem i Xinjiang-provinsen i Kina. Barna tilhører minoritetsgruppen uighurer, som er en av 56 offisielt anerkjente etniske grupper i Kina. De er muslimer, men får ikke lov til å praktisere sin religion. Kinas mål er at denne gruppen skal assimileres fullstendig inn i landets definerte kultur, og et hvert forsøk på å opprettholde et eget språk, egen kultur og tradisjoner samt egen religion, blir sett på som separatisme og noe som må straffes hardt.

Barna vi møter har sine drømmer om hva fremtiden skal by dem. Parallelt blir vi vitne til den systematiske opplæringen, som mange vil betegne som den reneste hjernevasking, hvor læresetninger om statens og kommunismens fortreffelighet gjentas, gjentas, gjentas, gjentas ... og hvor det ikke er tillatt å stille kritiske spørsmål. Disse barna er uansett for små til at de har begynt å forme sine egne politiske tanker enda.

Å gå på line er en svært gammel uighurgisk tradisjon, og en dag dukker det opp en mann som ønsker å lære de av barna som har lyst, denne kunsten. Til lærernes fortvilelse velger noen av barna å kutte ut skolen for å trene i timesvis hver eneste dag. Etter atskillige måneder med enormt mye trening, gir imidlertid læreren opp. Han mener at ingen av barna har i seg det som skal til for å bli gode linedansere. Det stilles spørsmål ved hans hensikter og hva som egentlig var vitsen med all treningen. Inntil en ny trener ankommer ... Han utfordrer elevene enda mer, men sitter til slutt tilbake med kun en kandidat. Den aller minste av elevene - han den første treneren ikke en gang gadd å gi en sjanse ...

Dette er den tredje Piraya-produserte filmen jeg har sett, og det samtlige filmer har til felles er at de omhandler forhold i totalitære stater. Alle omhandler dessuten helt spesielle forhold som jeg aldri ville ant eksisterte om det ikke tilfeldigvis var for at Piraya film har medvirket til at det er blitt satt fokus på det. Mitt inntrykk er at Piraya-filmene - alle som en - har mottatt et helt lass med internasjonale priser. Det er selvsagt en ekstra utfordring å få lov til å lage slike filmer i et så lukket land som Kina, og antakelig har filmskaperne fått det til ved at de også har fokusert på den "åndelige" oppbyggingen som finner sted på skolen - indoktrineringen av politiske slagord som en del av den daglige undervisningen.

Det som fascinerte meg aller mest mens jeg så denne filmen, var gleden som barna formidlet, tross alt. Noen av dem savnet riktignok sine døde foreldrene så intenst at det var vondt å se. Men de skjønte alle at dersom det skulle bli noe av dem, måtte de bli flinke på skolen - eller i alle fall flinke i noe! Høydepunktet i filmen var en forestilling de foreldreløse barna holdt for folket i byen - toppet av minstegutten som faktisk var den eneste som ble linedanser til slutt. Mens alle holdt pusten, balanserte han hårfint på linen høyt oppe. Og det uten sikkerhetsnett ... Treneren ønsket å kjøpe en forsikring til ham - i tilfelle noe skulle hende og gutten skulle trenge behandling. Han ble avvist fordi at "dersom gutten ramler ned, vil han ikke trenge noen behandling ..."

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra Wikipedia:

"Tightrope walking is in this movie a metaphor for how the Uyghurs try to balance between their Muslim faith and living in a communist state, where they are severely restricted in practicing their religion. This is the first film to ever document Chinese policy on religion in Xinjiang."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2006
Originaltittel: On a Tightrope
Nasjonalitet: Norge
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Mehmet Tursun, Yasin, Aijamal, Abliz, Sargul, Jumakhun
Spilletid: 71 min.

"Rhapsody in August" (Reissør: Akira Kurosawa)

Nagasaki anno 1990


Handlingen i filmen er sentrert rundt et av ofrene for atombomben i Nagasaki i 1945. Bestemor Kane mistet sin mann da atombomben ble sluppet over Nagasaki den skjebnesvangre dagen i august 1945. Hvert år samles de overlevende ofrene - også kalt hibakusha - for å minnes sine døde.

Det er sommerferie og bestemor Kane har nettopp fått besøk av fire av sine barnebarn, som skal være hos henne over sommeren. Rett etter at de ankommer får hun brev fra sin bror Suzujiro, som bor på Hawaii og som ønsker at hun skal besøke ham før han dør. Men bestemor Kane er for det første ikke overbevist om at han faktisk er hennes bror, og for det andre anser hun ham som så amerikanisert at han nærmest må anses ansvarlig for amerikanerns ødeleggelser i Nagasaki i 1945.

I mellomtiden forsøker barnebarna å få tiden til å gå uten å kjede seg altfor mye. De reiser inn til Nagasaki og besøker bl.a. stedet der bestefaren døde samt en park med minnesmerker som i sin tid ble gitt fra andre land for å hedre ofrene etter bomben som rammet byen den 9. august 1945. Et av barna bemerker at det ikke er noe minnesmerke fra USA ...

Underveis i filmen forstår vi at atombomben er noe som det nærmest er tabu å snakke om når japanere og amerikanere møtes. Dette kommer på spissen når det viser seg at Suzujiros sønn Clark bestemmer seg for å besøke dem i Japan. Hva skal de gjøre? 45 års jubileumet for atombomben nærmer seg, og da vil det ikke bli mulig å skjule at Clarks onkel ble drept i 1945. Etter hvert dukker foreldrene til barna opp, og de velger å fortelle Clark om onkelen hans. Alle er spent på om han kommer til å bli sint, men det motsatte skjer. For Clark kan ikke forstå hvorfor ingen har fortalt ham dette tidligere ... Så spørs det om han klarer å overtale bestemor Kane til å reise til Hawaii før det er for sent.

Denne filmen har jeg hørt så mye om, og endelig fikk jeg sett den selv! Skuespillerprestasjonene i filmen er - for å være helt ærlig - ikke mye å skryte av - men temaet i filmen er uendelig trist og også svært interessant. For øvrig dukker Richard Gere opp i en liten gjesterolle som Clark. Filmen ble innspilt i 1991, og satte nok den gangen fingeren på et meget ømt punkt mellom japanerne og amerikanerne. Mon tro om filmen fikk gehør i USA da den utkom? Ja, om den i det hele tatt ble vist i USA? På Wikipedia kan jeg i alle fall lese at filmen provoserte voldsomt da den ble vist på filmfestivalen i Cannes i 1991. Dette fordi den så ensidig fremstiller japanerne som ofre, mens den totalt overser hvilken brutal millitærmakt Japan faktisk var. Fra amerikanernes ståsted den gangen fremsto atombomben(e) som den eneste måten å få slutt på krigen ... Til filmens forsvar vil jeg si at jeg ikke på noe tidspunkt mistenkte at det lå noe storpolitisk budskap bak. Tvert i mot omhandler den menneskene som betalte prisen for det storpolitiske maktspillet som fant sted under andre verdenskrig. De hadde ikke bedt om krig og hadde heller ingen innflytelse over det som den gang skjedde. Filmen inneholder for øvrig mye vakker japansk natur. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Spesielt interessere kan lese mer om Akia Kurosawa (f. 1910 d. 1998) og hans filmer på Wikipedia. 

Innspilt: 1991
Originaltittel: 八月の狂詩曲
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Sachiko Murase som Kane (bestemoren), Hisashi Igawa som Tadao (Kanes sønn), Narumi Kayashima som Machiko (Tadaos kone), Tomoko Otakara som Tami (Tadaos datter), Mitsunori Isaki som Shinjiro (Tadaos sønn), Toshie Negishi som Yoshie (Kanes datter), Hidetaka Yoshioka som Tateo (Yoshies sønn), Choichiro Kawarazaki som Noboru (Yoshies ektemann), Mieko Suzuki som Minako (Yoshies datter) og Richard Gere som Clark (Kanes nevø)

Spilletid: 98 min.

Bestemor Kane omgitt av barnebarna

De gamle minnes de døde

Clark har ankommet Nagasaki

Bestemor Kane og hennes nevø Clark i Richard Geres skikkelse

"Hushjelpen" (Regissør: Im Sang-soo)

Koreansk kvalitetsfilm

Eun-yi har fått arbeid som au pair eller hushjelp hos det velstående ekteparet Hae Ra og hennes mann Hoon. De har ei lita jente på seks-syv  år fra før, og Hae Ra er gravid med tvillinger.

Hoon er en mann som vet å ta for seg av livets goder. Når kona ikke makter å stille opp til hans forventninger på soverommet, faller hans øyne på den nye hushjelpen. Eun-yi er skilt og har ingen barn, og hun lengter etter kjærlighet. Derfor er det ikke lett for henne å avvise husets herre, som at på til er en meget flott mann. Men dermed innleder hun seg på et spill som skal komme til å koste henne dyrt.

For ikke bare er den noe aldrende hushjelpen i huset meget sjalu og misunnelig på den oppmerksomhet som blir Eun-yi til del. Hun hvisker noen ord i øret til Hae Ra´s mor om svigersønnens utroskap, og begge skjønner også lenge før Eun-yi selv at hun er gravid ... Både Hae Ra og hennes mor er livredde for at deres posisjoner i det velstående hjemmet skal være truet, og dette blir begynnelsen på noen desperate handlinger som ingen helt aner konsekvensene av ... Men uansett hvilke prøvelser Eun-yi utsettes for, klarer hun ikke å få øye på ondskapen rundt seg.

Først og fremst ønsker jeg å fremheve hvor vakker denne filmen er! Sånn sett føyer den seg inn i rekken av mange asiatiske filmer jeg har sett, som er så estetisk nydelige at bare det i seg selv gjør filmen meget severdig. Det bygges opp en spenning rundt Hoon og hans utroskap med au pair´en, og til slutt må også den eldre hushjelpen bestemme seg for hvilken side hun egentlig ønsker å stå på; herskapets eller hushjelpen som står henne nærmest i sosial rang? Slutten på filmen er spektakulær, men der ramlet også jeg av lasset. På grunn av det vakre og estetiske uttrykket i filmen, den gryende uhyggestemningen, nydelig musikk og fine skuespillerprestasjoner, blir det terningkast fem. Og så gleder jeg meg veldig til å komme over flere filmer fra Korea fremover!

Innspilt: 2010
Engelsk tittel: The Housemaid
Nasjonalitet: Korea
Genre: Erotisk thriller

Skuespillere: Jeon Do-youn (Eun-yi), Lee Jung-jae (Hoon), Youn Yuh-jung (Byeong-sik), Seo Woo (Hae Ra), Park Ji-young (Hae Ra´s mor), Ahn Seo-hyun (Nami), Hwang Jung-min, Moon So-ri, Kim Jin-ah

Spilletid: 106 min.

Lee Jung-jae i rollen som Hoon

Jeon Do-youn i rollen som Eun-yi

"Poetry" (Regissør: Lee Chang-dong)

Poetisk om vanskelige moralske dilemmaer


Innspilt: 2010
Originaltittel: Shi
Norsk tittel: Poesi
Nasjonalitet: Korea
Genre: Drama
Skuespillere: Yun Junghee (Yang Mija), Lee David (Jong Wook), Kim Hira (Mr. Kang), Kim Yong-taek (Kim Yongtak)
Spilletid: 133 min.

I filmens åpningsscene ser vi noe komme drivende med strømmen nedover elva. Det viser seg at det er ei ung jente som har tatt sitt eget liv. Mija, en kvinne midt i 60-årene, blir vitne til redningsarbeidet etter at liket er trukket opp av elva. Jentas mor er helt fra seg av sorg etter å ha fått vite hva som har skjedd.

Mija bor sammen med sitt barnebarn, en gutt midt i de verste tenårene. Hans mor, Mijas datter, har bodd i en annen by etter at hun ble skilt. Mija sliter med gutten, som stort sett er sur og tverr og heller lite sympatisk. Ikke har han respekt for henne og han behandler henne som om hun kun er der for å oppfylle hans minste ønske. Mija lever på trygd, men har en liten bijobb ved siden av. Hun steller for en eldre, pleietrengende mann som har hatt slag. På det viset får hun hjulene til å gå sånn noen lunde rundt.

En dag melder hun seg på et poesikurs. For ca. 50 år siden fikk hun nemlig høre at hun hadde evner i den retningen, men hun gjorde aldri noe med dette. Kanskje hun omsider skal få mulighet til å skrive dikt? På samme tidspunkt kontakter hun legen sin pga. en prikkende følelse i den ene armen. Ved en tilfeldighet kommer hun til å nevne at hun av og til glemmer ord. Det er særlig substantivene hun sliter med å huske. Prøver som blir tatt av henne viser at hun lider av Alzheimer i et tidlig stadium.

I mellomtiden blir Mija oppsøkt av foreldrene til guttene som barnebarnet hennes vanker med. Det viser seg at disse guttene er ansvarlig for at den jenta som endte i elva tok sitt eget liv. De hadde utsatt henne for gjengvoldtekt og hun var dypt deprimert da hun valgte å hoppe i elva. Svært få vet om dette, og de andre foreldrene foreslår at de kan betale seg ut av knipen. Dersom alle seks betaler fem millioner won hver, er de temmelig sikre på at jentas foreldre vil la være å gå til politiet med jentas dagbok, som avslører alt. Dermed ødelegges ikke guttenes fremtid ved at politiet blandes inn i saken.

Mija er helt sjokkert over at barnebarnet hennes har vært med på å drive ei ung jente i døden. Men det som sjokkerer henne enda mer er at gutten ikke viser det minste tegn til anger. Han er om mulig enda mindre sympatisk. I motsetning til de andre foreldrene har ikke Mija fem millioner won å bla opp, og dette ser en stund ut til å forårsake en del problemer for foreldregruppen. Så spørs det da hvor langt hun er villig til å gå for å berge fremtiden til en ung gutt som ikke viser takknemlighet for noe som helst. Hva slags mann vil han bli dersom han slipper straff for det han har gjort? Mija blir stilt overfor noen vanskelige moralske valg som det egentlig ikke finnes noe fasitsvar på. Eller gjør det kanskje det likevel? Slutten er i alle fall meget overraskende ...

Denne nokså stillferdige filmen grep meg dypt. Den eldre kvinnen Mija hadde helt andre drømmer enn å bli sittende med eneansvar for en ufordragelig tenåringsgutt på sine eldre dager. Med en begynnende Alzheimer har hun mer enn nok med seg og sitt. Hennes tilnærming til poesitimene er poesi i seg selv, der hun går rundt og føler og kjenner på ting i naturen, og forsøker å få uttrykt dette på papiret. Når jeg i tillegg leser i en artikkel på nettet at regissøren skrev manuset til denne filmen nettopp med tanke på skuespilleren Yun Junghee, så blir det enklere å forstå hvorfor hun er som skapt for rollen. Hver gang ansiktet hennes lyste opp av glede - rett og slett vakkert! Og det minner meg om hvorfor jeg elsker asiatiske filmer: de er så estetiske og vakre! Ikke en detalj er overlatt til tilfeldighetene. Dessuten glir den ene scenen sømløst over i den neste. Her er det ingen brå og hakkete overganger. Filmen har mottatt en rekke priser. Bl.a. har den fått pris for beste filmmanus i Cannes i 2010, og den vant også prisen for beste film på Tromsø filmfestival i 2011. Filmen kunne ses på kino inntil nokså nylig, og har nettopp hatt release på DVD.

Jeg synes denne filmen fortjener terningkast fem!

Skjønne Mija i poesi-klassen

Mija prøver seg på en poetisk tilnærming til et eple

Mija og den eldre mannen hun steller for

Mija og hennes barnebarn

Mija noterer flittig i poesiboka si

Ma Jian: "Beijing Koma"

Fantastisk om studentopprøret på Den himmelske freds plass i 1989

Utgitt på engelsk: 2008

Originaltittel: Beijing Coma

Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Aschehoug

Antall sider: 687

Dai Wei er sønn av foreldre som før kulturrevolusjonen var musikere. Faren var fiolinist mens moren sang i operaen. Med en fortid i USA i noen år, var faren svært utsatt for forfølgelse under kulturrevolusjonen, og han endte også opp med å bli dømt som kontrarevolusjonær. Familien for øvrig ble også straffet hardt. Ikke bare ble Dai Wei og broren hånet av naboene sine, men absolutt alt de gjorde ble i tillegg rapportert til myndighetene. Den minste lille forseelse fikk følger - alltid!

Da faren omsider har sonet sin straff ferdig og kommer hjem, er han knapt lenger et menneske. Moren lar hagle bebreidelser over ham i et eneste kjør, livredd for at samme skjebne skal ramme henne selv. Dersom det ikke hadde vært for farens dagbok, ville de aldri fått kjennskap til hva han hadde vært gjennom. Tortur og lidelser var en ting, men hva sulten gjorde med fangene en helt annen. Når sulten gjorde dem helt gale, gikk de nemlig ikke av veien for å spise sine døde medfanger.

Dai Wei og broren begynner etter hvert på universitetet, og i likhet med de fleste av sine medstudenter er han rasende på regimet i Kina, som har fratatt foreldrene og dem selv absolutt all frihet. Myndighetene griper inn i det meste som handler om å være menneske, og styrer ikke bare hva de har lov til å si, men også hva de har lov til å tenke. Det er heller ikke lov å ha sex før ekteskapet og derfor er det heller ikke lov å ha kjæreste mens man går på universitetet. Når studentene likevel innleder kjærlighetsforhold med hverandre, er dette forbundet med mye frykt. Gradvis vokser det frem et sterkt ønske om å protestere mot det bestående, og vi følger en gruppe studenter - deriblant Dai Wei - nærmest time for time i de syv ukene de beleiret Den himmelske freds plass - eller Tiananmen-plassen - i tiden før 4. juni 1989. Dagen da massakren av tusenvis av studenter fant sted ...

Dai Wei ble skutt i hodet og havnet i koma den 4. juni 1989. Siden går årene. Mens han ligger i koma og kan høre alt som foregår rundt ham, tror alle at han bare er en "grønnsak". Han "overlever" sitt ufrivillige fengsel ved å mimre tilbake om det som har skjedd i tiden forut for 4. juni 1989, samtidig som vi følger ham de neste 10 årene. Folk kommer og går, og dermed får vi vite bruddstykker av det som skjedde i tiden etter massakren.

"Beijing Koma" er betegnet som Ma Jians mesterverk. Han brukte 10 år på å skrive denne boka om en hendelse som Kina har forsøkt å fortie så godt det har latt seg gjøre. Selv var han en aktiv støttespiller for studentene som ønsket demokrati i Kina, og han har derfor inngående kjennskap til det som skjedde den gangen. Ved å skrive denne boka, har han en gang for alle udødeliggjort hendelsen for ettertiden.

Boka er meget godt skrevet! Og selv om vi alle kjenner utfallet av historien, har han gjort den ulidelig spennende på flere plan. Ikke bare får han fortalt om tilstandene i Kina både før, under og etter massakren, men han får også frem hva som skjer med mennesker som er under konstant overvåkning av et regime. Dai Wei er prisgitt sin mor etter at han havner i koma, og fra sitt ufrivillige fengsel observerer han morens forfall. Hvordan hun mer og mer mister livsgnisten, frem til forfallet tar fullstendig overhånd. Mens Dai Wei intet kan gjøre ...

Jeg håper at denne boka når ut til riktig mange lesere, og at man ikke lar seg skremme av tykkelsen på boka. For meg som husker studentopprøret i 1989 svært godt, var det ikke bare spennende, men også meget interessant å få innblikk i hva som egentlig skjedde. Studentene var nesten til siste time overbevist om at staten Kina ikke ville bruke vold mot dem, men endte altså opp i en massakre som savner sidestykke i historien ... Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Ma Jian

"Bin Jip" / "Tomme hus" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Korea
Engelsk tittel: " 3 Iron"
Skuespillere: Lee Seung-Yeon, Jae Hee, Kwon Hyuk-Ho, Joo Jin-Mo
Spilletid: 85 min.
En ung mann bryter seg inn i folketomme hus. Han er ikke ute etter å stjele, men ønsker på en måte å leve beboernes liv mens han oppholder seg i husene deres. Han lager mat, vasker klærne deres og sover i sengene. Dessuten tar han alltid bilder av seg selv inne i husene han har brutt seg inn i. Når han forlater åstedet, er det knapt så noen kan skjønne at det i det hele tatt har vært noen der.

Alt går imidlertid ikke etter planen. Et sted er det ikke så folketomt som den unge mannen tror. En ung kvinne er mishandlet av mannen sin og har satt seg inne i et klesskap. Undrende følger hun med på hva inntrengeren driver med. Da han til slutt oppdager at hun er i huset, oppstår den en non verbal kontakt og gjensidig sympati mellom dem. Så kommer mannen hennes hjem, og etter et basketak mellom ektemannen og inntrengeren, ender det med at kvinnen blir med ham.

Kvinnen blir med på å bryte seg inn i tomme hus. Uten at de noen gang veksler et eneste ord, oppstår det en dyp kjærlighet mellom dem. En gang blir de overrasket av at huseierne kommer hjem midt på natta, og et annet sted finner de et lik. Det oppstår det problemer med politiet, og den unge mannen kommer i fengsel. Han må sone sin straff, mens kvinnen blir hentet av sin voldelige ektemann. Da straffen er sonet, oppsøker gutten alle husene han har vært inne i. Og ingenting blir helt som før ...

Filmen er regissert av Kim Ki-Duk, den samme mannen som står bak filmen "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår". Jeg opplevde den som veldig spesiell og kanskje litt sær eller smal. Jeg satt like fullt som fjetret til skjermen det meste av tiden, fascinert spesielt av den unge mannen som aldri sa et ord og som øvde seg på å bli usynlig. At det nesten ikke var replikker i filmen, reagerte jeg ikke på. Ord var rett og slett ikke nødvendig, fordi bildene fortalte det som var verdt å si. Etter hvert ble filmen også uhyggelig spennende!

Filmen har fått en rekke priser fordi den er så spesiell. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem. Jeg tror det må bli noe i midten.

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.

Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi

Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker

Ved Fuji-fjellet

"Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2004
Originaltittel: "Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom"
Nasjonaltitet: Korea
Skuespillere: Oh Young-soo, Kim Ki-Duk og Kim Yeong-min
Spilletid: 98 min.

Sjelden har jeg sett en så nydelig og poetisk film som denne! Ikke bare er kulissene nærmest overjordiske, der det vakre landskapet veksler mellom de ulike årstidene. Det hviler også en ro over handlingen som til og med påvirket pusten min mens jeg så den.

I de innledende scenene møter vi en eldre buddhistmunk og et barn. De bor i et flytende kloster, nederst i en dal langt, langt borte fra sivilisasjonen. Barnet leker og fryder seg, mens det piner små amfibiedyr. Den eldre munken betrakter det hele på avstand, bekymret som han naturlig nok er for guttens sjelsliv. Gjennom enkle virkemidler oppnår han at barnet forstår hvilke pinsler det påfører dyrene, og uten at han trenger å ty til formaninger opphører denne uønskede adferden. Forståelsen for livets hellighet, uansett hvilket vesen det dreier seg om, er oppnådd.

Gutten vokser til og blir en mann, og så dukker det opp en ung pike, som ikke er frisk. Etter noen uker sammen med munkene, friskner hun imidlertid til. En livgivende romanse mellom piken og den unge munken var det som skulle til. Spørsmålet er imidlertid hva dette gjør med den unge munken, som har levd så beskyttet og som plutselig får livet sitt snudd fullstendig på hodet ...

Hver årstid har sin historie og sin livsvisdom. Naturen i den vakre dalen skifter farger etter årstidene, og jeg ble ganske enkelt svært betatt. Dette er en film jeg kommer til å finne frem til for å se om igjen når jeg føler at jeg har skuldrene opp mot ørene. Stemningen, de vakre kulissene, tempoet, alle temaene som gir rom for ettertanke og som jeg neppe har forstått fullt ut enda - alt dette har nærmest en terapeutisk virkning på meg. Vakkert, vakkert, vakkert!

Terningkast seks!

"Oldboy" (Regissør: Chan-Wook Park) - 2003

I åpningsscenen i filmen blir Oh Dae-su kidnappet. Deretter blir han holdt innesperret i 15 år, uten at han aner hvem som har gjort dette mot ham. Da han blir sluppet løs, får han vite at han er mistenkt for drap av sin kone. Uten å vite hvem som er hans fiende, sverger han hevn.

Historien som sådan er grei nok. Filmen har også høstet voldsomme ovasjoner, og regissøren sammenlignes med Tarantino. For meg ble filmen likevel en nedtur, og jeg orket ikke en gang å se den ferdig. Det var noe med uttrykket i filmen som ikke tiltalte meg, og midtveis tenkte jeg at jeg ikke brydde meg om hvordan det gikk ... Filmen ga meg ingenting.

"The Pillow Book" (Regissør: Peter Greenaway)

Spektakulær og absurd 




Ett av Nagikos hyggeligste barndomsminner består i at faren hennes pleide å skrive en fødselsdagshilsen i ansiktet hennes på alle fødselsdagene hennes.

I voksen alder er hun helt besatt av kalligrafi og kroppsskrift, og hun har en erotisk lengsel etter å bruke sin egen kropp som "papir". I en del tilfeller fører dette til fornedrelse for henne selv.

Men så treffer hun engelsmannen Jerome. Ikke bare er han den perfekte elsker - han overtaler henne også til å bruke ham som levende papir. Det hele utvikler seg til en lek, hvor Nagiko "leverer" Jerome med tekster skrevet på kroppen sin. Tanken er at dette ritualet skal gjentas helt til samtlige tretten kapitler i boka er ferdig. Forleggeren er imidlertid den samme mannen som i sin tid utnyttet Nagikos far. Da han også viser Jerome mer oppmerksomhet enn teksten på kroppen hans, bygger det seg opp til et sjalusidrama ingen av dem kunne ha sett for seg på forhånd.

Filmen er veldig spesielt og nydelig laget, og jeg har aldri tidligere opplevd teknikken med å kjøre lag på lag med bildescener samt flere scener parallelt på denne måten. Like fullt er dette en film for de mer spesielt interesserte, og historien ble for absurd til at den tok tak i meg. Det er filmatiseringen som sådan som gjør at jeg gir terningkast fire likevel.

Innspilt: 1996
Originaltittel: The Pillow Book
Nasjonalitet: Storbritannia, Nederland, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Vivian Wu, Ewan McGregor, Yoshi Oida, Ken Ogata, Hideko Yoshida, Judy Ongg, Ken Mitsuishi, Yutaka Honda, Barbara Lott
Spilletid: 123 min.

"Mongol : den ukjente historien om Djengis Khan" (Sergei Bodrov) - 2007

 denne storslåtte mongolske filmen fortelles historien om den legendariske erobreren Djengis Khan i hans tidlige år. Filmen starter med at gutten som niåring blir tatt med til en naboklan for å velge seg en brud. Dermed fornærmes en annen klan som hadde forventet at bruden skulle velges nettopp blant deres folk, som gjenopprettelse av en tidligere fornærmelse. Faren, som er khan, blir drept, og gutten er dermed hans etterfølger. Dette blir starten på et omflakkende liv, hvor gutten hele tiden er i livsfare.

Flere ganger tas han til fange av fientlige klaner, men han klarer å slippe fri. Han får også sin brud, Borte, som han hadde et livslangt kjærlighetsforhold til.

Filmen er spektakulær og spennende! Djengis Khan fremstilles som en meget sympatisk mann, som var svært redelig overfor sine krigere. Dette gjorde at mange sluttet seg til hans hær. Samtidig får vi forståelse for hva som gjorde at han ble den erobreren han endte opp som - en personlighet som ikke bare bidro til å samle det mongolske folk og skape fred i en tid med vanvittig mye vold og stridigheter, men som også la resten av Asia under seg.

Jeg gleder meg til oppfølgeren!

Khaled Hosseini: "Tusen strålende soler" (2007)

Denne boka klarte jeg ikke å legge fra meg!

Khaled Hosseini (f. 1965) er en afghansk-amerikansk forfatter som debuterte med «Drageløperen» (2003), en roman som raskt ble en internasjonal bestselger og satte Afghanistan på det litterære verdenskartet. Han har bakgrunn som lege, men etter suksessen som forfatter har han viet seg helt til skrivingen og til sitt humanitære engasjement for flyktninger og krigsofre. Hosseinis bøker kjennetegnes av at de kombinerer store historiske begivenheter med intime menneskelige historier – ofte om kjærlighet, familie og lojalitet under ekstremt vanskelige forhold.

I «Tusen strålende soler» (2007, norsk utgave samme år) tar han leseren med til Afghanistan gjennom tre tiår, fra 1970-årene via den sovjetiske invasjonen og borgerkrigen til Talibans brutale styre. Historien kretser rundt to kvinner: Mariam og Laila.

Mariam vokser opp som utenomekteskapelig barn og blir giftet bort til Rasheed, en eldre, brutal mann i Kabul. Hennes liv blir preget av underkastelse og vold, og hun lærer tidlig hva det vil si å være rettsløs kvinne i et patriarkalsk samfunn. Mange år senere møter vi Laila, som mister familien sin i et bombeangrep og tvinges inn i ekteskap med den samme Rasheed. Dermed blir hun og Mariam hustruer under samme tak – først fiender, men gradvis forbundsfeller.

Gjennom deres relasjon skildrer Hosseini en fortelling om søsterskap, overlevelse og motstand. Til tross for fornedrelsen og volden de utsettes for, vokser et sterkt fellesskap mellom dem. De finner i hverandre en form for kjærlighet og lojalitet som gir styrke i møte med regimets og ektemannens brutalitet.

Romanen gir også et bredere bilde av Afghanistans nyere historie. Mens verden ser landet gjennom nyhetsbilder og overskrifter, lar Hosseini oss oppleve krigen, undertrykkelsen og Talibans inntog på nært hold, gjennom kvinnenes liv. Dermed får vi både det store historiske bakteppet og den intime, personlige erfaringen av hva krig og diktatur gjør med enkeltmennesker.

Det jeg setter mest pris på med denne boken, er at Hosseini aldri faller for fristelsen til å bli sentimental. Selv når han skildrer de mest hjerteskjærende hendelsene, gjør han det med en nøkternhet som gir romanen en enda større kraft.

«Tusen strålende soler» er en sterk og rørende roman om kjærlighet, håp og utholdenhet under ekstreme forhold. Den minner oss om at selv i de mørkeste tider kan vennskap og solidaritet være livsnødvendige kilder til styrke.

Utgitt på engelsk: 2007
Originaltittel: A thousand splendid suns
Utgitt på norsk: 2007
Oversetter: Elisabet W. Middelthon
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 428

Yasmin Crowther: "Safran-kjøkkenet" (2006)

Om identitet, røtter og et vanskelig mor-datter-forhold

Yasmin Crowther (f. 1963) er en britisk forfatter som debuterte med «Safrankjøkkenet» i 2007. Romanen fikk raskt stor oppmerksomhet og ble oversatt til flere språk. Crowther, som selv har iransk bakgrunn gjennom sin mor, skriver med stor følsomhet om identitet, familiehemmeligheter og kulturmøter. Med denne boken ble hun sammenlignet med forfattere som Jhumpa Lahiri og Monica Ali, som også skildrer tilhørighet og forankring i skjæringspunktet mellom ulike kulturer.

Fortellingen åpner dramatisk: Sara, som nylig er gift, mister sitt ufødte barn da hun forsøker å redde fetteren fra å kaste seg i Themsen. Sorgen er overveldende, og indirekte legger hun skylden på sin mor, Maryam. Forholdet mellom mor og datter blir dermed enda mer anstrengt.

Maryam er iransk, faren er engelsk, og verken ektemannen eller datteren føler at de noen gang har kommet ordentlig innpå henne. Hun holder avstand, skjuler seg bak en tilsynelatende kjølig fasade og bærer på en hemmelighet fra sin ungdom i Iran. Når Maryam etter førti år reiser tilbake til hjemlandet, ser hun en mulighet til forsoning. Hun ber Sara komme etter.

I Iran får Sara gradvis kjennskap til morens fortid: til den store kjærligheten hun en gang opplevde, og til de dramatiske omstendighetene som tvang henne til å forlate landet. Gjennom møtet med denne historien begynner Sara å forstå hvorfor moren har vært som hun har vært, og samtidig reflektere over sin egen identitet. Hele livet har hun følt seg splittet – verken helt engelsk eller helt iransk. I møte med mors historie ser hun mer av sammenhengene og finner kanskje også en vei til å akseptere seg selv.

«Safrankjøkkenet» er nydelig skrevet, med et språk som balanserer mellom det sanselige og det lavmælte. Crowther gir oss et sterkt innblikk i kulturforskjeller, generasjonskonflikter og hvordan hemmeligheter kan prege familier i flere ledd.

Det jeg likte spesielt godt, er hvordan romanen kombinerer en personlig fortelling om sorg, tap og forsoning med et bredere bilde av Iran, et land preget av både skjønnhet og brutalitet, og et land mange vestlige lesere bare kjenner gjennom politiske overskrifter.

«Safrankjøkkenet» er en bok om å finne tilbake til røtter, om å forstå de valgene som ble tatt før oss, og om hvordan kjærlighet og smerte kan gå i arv. Det er en lavmælt, men gripende roman som blir sittende lenge i leseren.

Utgitt på engelsk: 2007
Originaltittel: The Saffron Kitchen
Forlag: Tiden
Antall sider: 288