Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Oscar-nominasjoner 2018. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Oscar-nominasjoner 2018. Vis alle innlegg

lørdag 7. april 2018

"On Body and Soul" (Regissør: Ildikó Enyedi)

Ungarsk film om en autistisk kvinne

Den ungarske filmen "On Body and Soul" var en av de fem nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med Oscar-utdelingen tidligere i år. Der konkurrerte den med svenske "The Square", libanesiske "The Insult", russiske "Loveless" og chilenske "A Fantastic Woman". Det var "A Fantastic Woman" som vant til slutt. Selv har jeg kun sett herværende film,"The Square" og "Loveless", men jeg ser frem til å få sett de andre filmene også. Det er for øvrig ikke mer enn to år siden ungarske "Son of Saul" vant Oscar i samme kategori. "On Body and Soul" er den andre ungarske filmen som noen sinne er nominert til Oscar. 

Jeg har ikke noe forhold til den ungarske regissøren Ildikó Enyedi (f. 1955). Hun er likevel en regissør man absolutt bør merke seg. Det har nemlig drysset noen priser over henne i årenes løp, og det betyr at hun for lengst er blitt lagt merke til. 

Endre er en av lederne på et slakteri. En dag begynner det en ny medarbeider på slakteriet, og dette er Mária. Hun er den nye kvalitetsinspektøren. Alle innser relativt raskt at hun er veldig spesiell. De kunne ha levd med at hun aldri smiler, men at hun er så til de grader nøye med kontrollen av kjøttet, slik at nesten ingenting holder mål, finner de vanskeligere å leve med. Endre prøver et stykke på vei å beskytte Mária mot de andres misbilligende blikk.

Dynamikken i miljøet blir igjen brutt da en ny slakter ansettes. Sanyi er bøllete i sin oppførsel, og han behandler verken de slaktede dyrene eller kvinnene på arbeidsplassen med særlig respekt. Han virker sexfiksert. Da et pulver som skal stimulere dyr til parring plutselig blir borte, faller mistanken fort på ham. 

De ansatte blir avhørt av en psykolog, som ønsker å personlighetsteste dem. Det er da det kommer frem at Endre og Mária har en ting til felles: de drømmer nemlig hver natt at de er en hjort som vandrer rundt i en skog. Dette får begge til å åpne opp øynene for hverandre, og de bestemmer seg for å tilbringe en natt sammen. 

Det hele er imidlertid ikke enkelt, fordi Maria ikke takler fysisk nærhet. Det oppstår mange forviklinger dem imellom, inntil de finner tilbake til hverandre. 

For meg ble dette en veldig rar film, hvor jeg hadde problemer med å tro spesielt på rollefiguren Mária. Hun spiller riktignok en autistisk kvinne med fotografisk hukommelse, fullstendig manglende ansiktsmimikk og uten evne til å forstå det sosiale spillet på arbeidsplassen sin. Så langt, så greit. Hennes og Endres felles drøm, og hennes oppvåkning som varm kvinne ble imidlertid for søkt for meg. Det ble også etterforskeren på slakteriet. Jeg vet at mange elsker denne filmen, som er visuelt nydelig. Dessuten er den mer dyptpløyende tematikken at kjærligheten overvinner alt, bare man ikke gir opp. I alle fall ikke for det som er verdt å kjempe for! 

Se filmen og bedøm selv! 

"On Body and Soul" har gått på norske kinoer (med tittelen "Om kropp og sjel"), og den er å få tak i på DVD. 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Testről és lélekről
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Ungarn
Språk: ungarsk
Skuespillere: Géza Morcsányi (Endre), Alexandra Borbély (Mária) m.fl.
Spilletid: 116 min.

onsdag 28. februar 2018

"Get Out" (Regissør: Jordan Peele)

Rasistisk grøss

Grøsseren "Get Out" hadde Norgespremiere i april 2017, og den er for lengst tilgjengelig på DVD. Filmen er nominert til fire Oscars: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste regi og beste originalmanus. 

Jordan Peele (f. 1979) er både skuespiller, komiker, forfatter og produsent. "Get Out" er den første spillefilmen han har regissert. 

Dette er den syvende filmen jeg har sett av de i alt ni nominerte filmene i kategorien beste film. Lenge syntes jeg at den var drivende god. Selv om jeg ikke likte slutten like godt (den ble for urealistisk), satt jeg igjen med en opplevelse av en vellykket film. Jeg tror likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategoriene beste film eller beste regi. Daniel Kaluuya har derimot en solid sjanse til å vinne Oscar for sin rolletolkning som Chris. Dette gjør han nemlig helt suverent! 

Fotografen Chris Washington er kjæreste med Rose Armitage. Han er farget og hun er hvit. Nå skal de besøke hennes foreldre, og Chris er nervøs fordi Rose ikke har fortalt sine foreldre at hun har en farget kjæreste. Rose beroliger Chris og mener at hennes foreldre overhode ikke er rasister. Faren hennes ville ha stemt på Obama for tredje gang om han hadde fått sjansen. 


Et forelsket par på vei til svigers for første gang
Mens de er på vei i bilen, kjører de på en hjort. Hendelsen er skremmende. De tilkaller politiet for å rapportere om hendelsen. På tross av at det var Rose som kjørte, ber politimannen om å få se Chris´ identitetspapirer. 

Vel fremme hos Rose´s foreldre blir Chris tatt overstrømmende godt i mot. Faren er nevrokirurg og moren er hypnotisør. Gården de bor på vekker assosiasjoner til sørstadsplantasjer. 

Noe av det første Chris legger merke til er at samtlige av tjenerne i huset er fargede mennesker. De har noe litt merkelig over seg. De er hyggelige nok, men distanserte. Litt forundret reflekterer Chris over dette, men han blir hele tiden beroliget av Rose, som er svært forelsket i ham. Han begynner derfor å lure på om han bare innbilder seg det hele.


Hvem er han - denne mannen som virker så kjent?
Om natten får ikke Chris sove. Han går ut av huset for å ta seg en røyk, og blir nesten nedløpt av en mann. Lettere skremt trekker han seg inn i huset igjen, og ser at moren til Rose sitter i peisestuen. Hun ber ham inn. Før han vet ordet av det, har hun hypnotisert ham. Da han våkner blir han kvalm bare han tenker på røyk ... Han har også utlevert seg selv og sin familiehistorie fullstendig. 


Rose´s mor vet hva hun gjør når hun begynner å røre rundt i tekoppen.
Foreldrene har bedt til selskap på dag to, og det strømmer på med gjester utover ettermiddagen. Alle er hvite rikinger. Chris føler seg svært utenfor blant dem, og går rundt og fotograferer. Så ser han en annen farget mann, som det er noe veldig kjent med. Hans tilstedeværelse får ham til å føle seg mye bedre og ikke så alene. En tilfeldighet fører til at han fotograferer denne mannen, og plutselig får mannen et anfall. Alle forklarer at han har epilepsi, men for Chris skurrer det nå for alvor. Hva er det med alle disse menneskene? Han vil bare bort derfra - med det samme ... Men det er da dramaet for alvor starter ... 


Chris er omgitt av mennesker som tenker at de er svært positivt innstilt til
fargede mennesker. Men han blir aldri en del av deres fellesskap.
Egentlig passer denne filmen ganske godt for alle oss som ikke liker grøssere som får pulsen til å slå i 200. Her er det mer uhyggestemningen som dominerer. Både i dystopier og i fantasy er det gjerne en underliggende samfunnskritikk av et eller annet slag, og det er det også her. Vi kjenner på en rasisme som er pakket inn i politisk korrekthet, slik at det til å begynne med er vanskelig å få øye på den. Samtidig er Chris så opptatt av å "ta ned" at han er farget at han ikke får med seg risikobildet før det egentlig er for sent. Dette fører til en del komiske situasjoner, som får oss til å le. 

Filmens røde tråd er den evige tematikken med de hvites utnyttelse av de fargede ... Det er nesten slik at man føler seg hensatt til en Roald Dahl-novelle av beste merke ... Slutten er svært, svært overraskende! 

Dette er en grøsser som fikk meg til å bli sittende og tenke en god stund etter rulleteksten. Og da har filmen trykket på de riktige knappene! Dette er absolutt en film som det er verdt å få med seg!

Daniel Kaluuya (f. 1989) er dessuten en skuespiller man bør merke seg. 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste originalmanus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Get Out
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Grøsser/thriller 
Skuespillere: Daniel Kaluuya (Chris Washington), Allison Williams (Rose Armitage), Bradley Whitford (Dean Armitage), Cathrine Keener (Missy Armitage), Caleb Landry Jones (Jeremy Armitage) m.fl.
Spilletid: 103 min.

søndag 25. februar 2018

"The Shape of Water" (Regissør: Guillermo del Toro)

Magisk Oscar-favoritt!

"The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar 2018. Den er nominert til hele 13 Oscars - i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks og beste produksjonsdesign. Den er med andre ord selveste Oscar-favoritten i år. 

Jeg har sett filmen, som jeg på forhånd var en smule skeptisk til fordi fantasy ikke er min "greie", men må bare knekke sammen og tilstå at jeg ble sjarmert. Skikkelig sjarmert! Og det til tross for at historien/plottet er utrolig banalt og ikke står til troende for fem øre. Likevel ble jeg bergtatt, og det var ganske enkelt kos, kos, kos over hele linja, selv om filmen også inneholdt mye alvorlig tematikk. Heldigvis var det ingen onde ånder i filmen. Der går nemlig grensen for meg. 

Nå tror jeg likevel ikke at filmen kommer til å gjøre rent bord den 4. mars. Fremdeles håper jeg f.eks. at min favoritt "Call Me by Your Name" skal stikke av med Oscar i kategorien beste film. Jeg tror likevel at Sally Hawkins i rollen som stumme Elisa har en ganske stor sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste kvinnelige skuespiller, selv om hun ikke har en eneste muntlig replikk i filmen. (Hun gjør seg forstått med tegnspråk.) Hun fyller nemlig rollen med en slik innlevelse at vi snakker om en karakterskuespiller av rang.  


Elisas leilighet
Kulissene i filmen er med på å gi den et eventyrlig fantasy-preg. Detaljene er utsøkt vakre, lydbildet er fantasy-overdrevet (du er aldri i tvil om at det f.eks. knirker i en dør) og karakterene er nokså stereotype. Man er aldri i tvil om hvem som er gode og hvem som er slemme. Til og med da vannmonsteret eller amfibie-mannen dukker opp, skjønner vi at han er god. Hvorfor? Fordi han er så vakker, så klart. 

Elisa og Zelda vasker på romforskningssenteret
Året er 1962, og vi er midt under den kalde krigen. I filmens åpningsscene er vi vitne til stumme Elisas daglige rutiner. Det handler om å stå opp, ta seg et bad, koke egg, spise frokost, lage niste og komme seg på jobb. Hun leier hos Giles, som er homofil. De har i grunnen bare hverandre. I husets førsteetasje er det en kino. 

Elisa og Zelda vasker på et romforskningssenter. Jobben innebærer at de også må vaske inne på et topphemmelig laboratorium. En dag oppdager de at det er en skapning inne i en tank. Elisa sniker seg tilbake og gradvis blir hun kjent med amfibiemannen, som viser seg å være både følsom og intelligent. Vakker er han også, og Elisa forelsker seg i ham. Hun føler at hun har funnet et sjelefrende. De er outsidere på hvert sitt vis, ingen av dem kan uttrykke seg med ord, og begge er i aller høyeste grad kommunikative på andre måter. 

Den vakre amfibiemannen
Etter hvert blir Elisa vitne til at amfibiemannen er en viktig brikke i et politisk kappløp mellom USA og Sovjetunionen. Russerne har sendt ut en rakett med en hund. Dette ønsker amerikanerne å toppe ved å sende amfibiemannen ut i rommet. Men uten vann vil han dø ... Elisa blir helt fra seg da hun også ser at Colonel Richard Strickland torturerer amfibiemannen. Hun får hjelp av en annen til å redde amfibiemannen fra den sikre død ... 

Hjelp fra uventet hold ...
Vil hun klare det? Og hvordan kan hun i såfall holde liv i et vesen som er avhengig av saltvann for å overleve? Noen av de påfølgende scenene er så utsøkt vakre at man nesten kan miste pusten av det, og aldri - aldri - blir kjærligheten mellom Elisa og amfibiemannen støtende på noe vis. Det hele er så amerikansk som det kan få blitt. Dette er kanskje mitt sterkeste ankepunkt til filmen. 

Regissør Guillermo del Toro (f. 1964) er kjent for sine mørke fantasy-filmer, så det er ikke det grann rart at jeg aldri har sett noen av hans filmer. Det er mye mulig at han kan vinne Oscar i kategorien beste regi. Han ble i sin tid nominert i samme kategori for filmen "Pan´s Labyrinth" i 2006. 

"The Shape of Water" er eventyrlig vakker film, som får en til å glemme alle hverdagssorger, og gå over i et helt annet univers der det er enkelt å skille mellom det gode og det onde, hvor skurkene er stygge og heltene er pene, og hvor ikke en eneste detalj er tilfeldig i de drømmeaktige kulissene. Dette har også ført til at det har kostet anslagsvis 20 milioner dollar å produsere den. 

Selv om du ikke er fantasy-fan - se denne filmen! Du kommer til å bli positivt overrasket!

(Fasiten er at denne filmen vant tre Oscars - i kategoriene beste film, beste produksjonsdesign og beste filmmusikk.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Shape of Water
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk + amerikansk tegnspråk
Sjanger: Drama/thriller
Skuespillere: Sally Hawkins (Elisa Esposito), Octavia Spencer (Zelda), Michael Shannon (Colonel Richard Strickland), Richard Jenkins (Giles), Michael Stuhlbar (dr. Hofstetler/Dimitri Antonovich Mosenkov), Doug Jones (Amfibiemannen) m.fl. 
Spilletid: 123 min.

"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 


Rakkerungene ved Magic Castle
Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 


Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle
Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 


Moonee elsker sin mamma Halley
Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 


Det oppstår sterke bånd mellom barna
Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

Oscar-nominasjonene og vinnerne 2018


Det er ikke veldig lenge til Oscar-utdelingen 2018. Den 4. mars i år braker det nemlig løs! Jeg pleier å skrive om Oscar-nominasjoner og Oscar-vinnere på bloggen min, og gjorde dette også i 2017.

I dette innlegget skal jeg presentere noen av de viktigste nominasjonene, noe som betyr at jeg har konsentrert meg om seks av i alt 24 kategorier: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrollebeste regi, tilrettelagt manus og beste utenlandske (ikke-engelsktalende) film

Jeg linker til mine omtaler av filmene etter hvert som jeg har sett og omtalt dem her på bloggen. 

Beste film

Nominerte:

Call me by Your Name (Norgespremiere 26. januar 2018 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste adapterte manus, beste originalsang) - vant en Oscar (beste tilrettelagte manus)


Darkest Hour (Norgespremiere 12. januar 2018 - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste foto, beste kostymedesign, beste hår og sminke, beste produksjonsdesign) - vant to Oscars (beste mannlige hovedrolle, beste makeup og hårstyling)


Dunkirk 
(Norgespremiere 19. juli 2017 - nominert til åtte Oscars; også i kategoriene beste regi, beste foto, beste filmredigering, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste filmredigering, beste lydredigering, beste lydmiks)


Get Out (Norgespremiere 7. april 2017 - nominert til fire Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste regi, beste originalmanus) - tilgjengelig på DVD - vant en Oscar (beste originale manus)

Lady Bird 
(Norgespremiere 16. mars 2018 - nominert til fem Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus) - vant ingen Oscar


Phantom Thread
(Norgespremiere 13. april - nominert til seks Oscars; også i kategoriene beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste kostymedesign, beste originalmusikk) - vant en Oscar (beste kostyme)


The Post
(Norgespremiere 16. februar 2018 - nominert til to Oscars: også i kategorien beste kvinnelige hovedrolle) - vant ingen Oscar


The Shape of Water 
(Norgespremiere 23. februar 2018 - nominert til 13 Oscars; også i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks, beste produksjonsdesign) - vant tre Oscars (beste film, beste filmmusikk, beste produksjonsdesign)


Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (Norgespremiere 19. januar 2018 - nominert til syv Oscars i seks kategorier, herunder beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle (2 stk.), beste originalmanus, beste filmredigering, beste originalmusikk) - vant to Oscars (beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle)


I alt ni filmer er nominert, og blant disse er "The Shape of Water" ansett som den store favoritten med sine 13 Oscar-nominasjoner. I fjor opplevde vi for øvrig at "La La Land" ble ansett som den store favoritten - med 14 nominasjoner. Likevel var det "Moonlight" som stakk av med seieren i kategorien beste film. 


To av filmene - "Dunkirk" og "Get Out" - hadde Norgespremiere medio 2017, mens tre andre - "Call me by Your Name", "Darkest Hour" og "Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" hadde Norgespremiere i januar i år. "The Post" hadde Norgespremiere 16. februar, og "The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar i år. De resterende filmene får ikke norske filmelskere se før Oscar-kåringen er over 4. mars - med mindre man tilbringer helgen 2. - 4. mars på Gimle kino i Oslo ... Der arrangeres det nemlig Oscarhelg. Med unntak av "Phantom Thread" kan man da se åtte nominerte filmer i kategorien beste film. 




Det er stor spennvidde i tematikken på filmene. Riktignok handler både "Dunkirk" og "Darkest Hour" (de eneste filmene jeg så langt har rukket å se) om nesten det samme, men sett fra to ulike perspektiver. I "Dunkirk" følger vi dramaet blant de engelske, belgiske og franske soldatene som var omringet av tyske tropper i Dunkerque i mai/juni 1940, og som ved nærmest et under kom velberget fra det. I "Darkest Hour" følger vi den tyske invasjonen sett fra britenes ståsted - etter at Winston Churchill var valgt som statsminister. Han møtte mye motstand for sin manglende vilje til å gå inn i fredsforhandlinger med tyskerne. Selveste lakmustesten var håndteringen av den fastlåste situasjonen i Dunkerque. Bergingen av soldatene førte til at holdningen overfor Churchill snudde. Det er dette dramaet vi er vitne til i denne filmen, der Gary Oldman spiller sitt livs rolle.


Amerikanerne er svært glade i avisredaksjon-avsløringer av fra virkeligheten, og det er ikke mer enn to år siden "Spotlight" vant i kategorien beste film. Den handlet The Boston Globe´s avsløringer av katolske presters seksuelle utnyttelse av barn. Det verste var hvordan dette var dysset ned og nærmest umulig å trenge ned i. I år er det filmen "The Post" som er virkelighetsdramaet fra avisredaksjonen i The Washington Post. Her var riktignok avisredaksjonen avhengig av lekkasjer fra en som jobbet i de innerste gemakker i Pentagon. I og med at handlingen er lagt til 1960-tallet var oppgaven atskillig mer krevende enn den Snowden hadde noen tiår senere. Det handlet nemlig om mengder med papirdokumenter som måtte smugles forbi sikkerhetsvaktene. Tematikken denne gangen er Vietnamkrigen og hvordan politikerne gjennom flere tiår lurte det amerikanske folket til å tro på viktigheten av å delta i kampen om Vietnam.

En film å merke seg er "Call me by Your Name". I alle fall dersom du må velge blant filmene du har lyst til å se, og ikke får sett alle. Tematikken i filmen er et homofilt forhold, og filmen vant publikumsprisen under Bergen Internasjonale Filmfestival (Biff) i månedsskiftet september/oktober 2017. Dette er min klare favoritt så langt! 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er antakelig en film som kommer til å nå ut ganske bredt, siden dette egentlig er en krimgåte-film. En ung jente er drept, og moren hennes er frustrert over politiets mangelfulle innsats for å finne morderen. Til slutt tar hun sjeen i egne hender og begynner å lete ved å ta nokså ukonvensjonelle midler i bruk. Jeg har sett filmen, og omtale kommer!

"Phantom Thread" handler om en moteskaper i London på 1950-tallet, som kler opp sosietetskvinner. Dessuten er det en Pygmalion-lignende parallellhistorie her. Daniel Day-Lewis har hovedrollen i filmen, og det i seg selv lover godt. "Lady Bird" handler om en ungjente som drømmer om å komme seg bort fra en mor hun har et anstrengt forhold til, og "The Shape of Water" er et romantisk fantasy-drama. "Get out" er en grøsser. 

I år som i fjor kjente jeg på at Oscar-favoritten ikke trigget meg veldig. Jeg har selvsagt kjøpt DVD´en av "La La Land" fra i fjor, men den ligger fremdeles i en av mine skyhøye usett-bunker ... Jeg trodde at sannsynligheten for at jeg skulle komme til å se "The Shape of Water" ville avhenge veldig av om jeg rakk å se den før kåringen den 4. mars, og eventuelt hvordan filmen ville gjøre det i konkurransen med de øvrige filmene. Det skal vel uansett mye til for at filmen ikke skal håve inn en håndfull av de 13 nominasjonene til slutt, selv om den ikke vinner de gjeveste prisene. Vel - nå har jeg sett den, og jeg ble begeistret! 

Foreløpig har jeg sett syv av filmene i kategorien beste film, og jeg holder en knapp på "Call me by Your Name". "Dunkirk" er en vanvittig god krigsfilm, og jeg likte også "Darkest Hour" om den whisky-marinerte Winston Churchill svært godt. Jeg tror at filmer med krigstematikk engasjerer flere enn f.eks. et romantisk fantasy-drama. Samtidig er det nok filmer som "The Shape of Water" som trekker flest filmgjengere til kinoene våre ... Til sammenligning var det "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" som vant Golden Globe i kategorien drama tidligere i år, mens "Lady Bird" vant i kategorien beste musical eller komedie.  

Jeg kommer til å oppdatere dette innlegget etter hvert som jeg får sett flere av filmene. 

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste film.)

Beste mannlige hovedrolle

Nominerte: 
Daniel Kaluuya (Get Out)
Timothée Chalamet (Call me by Your Name)
Daniel Day- Lewis (Phantom Thread)
Denzel Washington (Roman J. Israel, Esq)
Gary Oldman (Darkest Hour)





I og med at jeg foreløpig kun har sett tre av filmene - "Darkest Hour", "Call Me by Your Name" og "Get Out" - er det selvsagt vanskelig å ha noen klar formening om hvem som kommer til å vinne. Gary Oldman gjør en fantastisk innsats i rollen som Winston Churchill. Ofte er det skuespillere som har gjennomgått en enorm fysisk forvandling - opp eller ned i vekt, sminke etc. - som er de foretrukne vinnerne i denne kategorien. Da bør nok Gary Oldman ha en solid sjanse. Gary Oldman vant for øvrig Golden Globe tidligere i år for sin hovedrolle i "Darkest Hour", og det hadde derfor ikke gjort noe om en annen enn ham hadde vunnet denne gangen. Timothée Chalamet gjør en fantastisk rolletolkning som 17 årige Elio i "Call Me by Your Name", men det gjør jammen meg også Daniel Kaluuya i "Get Out". Min favoritt så langt er Daniel Kaluuya.

(Fasiten er at Gary Oldman vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Beste kvinnelige hovedrolle

Nominerte:
Sally Hawkins (The Shape of Water)
Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
Margot Robbie (I, Tonya)
Saoirse Ronan (Lady Bird)
Mery Streep (The Post)


Foreløpig har jeg sett tre av filmene. Jeg er ikke i tvil om hvem som er min favoritt så langt, og det er Sally Hawkins. Til sammenligning vant Saoirse Ronan Golden Globe tidligere i år for sin rolle i "Lady Bird". 

(Fasiten er at Frances McDormand vant Oscar i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Beste regi

Nominerte:
Dunkirk (Christopher Nolan)
Get Out (Jordan Peele)
Lady Bird (Greta Gerwig)
Phantom Thread (Paul Thomas Anderson)
The Shape of Water (Guillermo del Toro)

Når vi sammenligner kategoriene beste film og beste regi, kommer vi tettest på de filmene som jeg tenker virkelig er verdt å se. Foreløpig holder jeg en knapp på Guillermo del Toro, selv om han også vant Golden Globe i samme kategori tidligere i år.

(Fasiten er at "The Shape of Water" vant Oscar i kategorien beste regi.)

Tilrettelagt/adaptert manus (filmatisering)

Nominerte:
Call Me by Your Name
The Disaster Artist
Logan
Molly's Game
Mudbound


Jeg har så langt ikke sett noen av disse filmene, og venter med å kommentere denne nominasjonen til jeg vet noe mer om dem. 

(Fasiten er at "Call Me by Your Name" vant Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Beste utenlandske film

Nominerte:
A Fantastic Woman (Chile) - Norgespremiere 25. desember 2017
The Insult (Libanon) - Norgespremiere i november 2018 (norsk tittel: "Fornærmelsen")
Loveless (Russland) - Norgespremiere 26. januar 2018 (norsk tittel: "Savnet")
On Body and Soul (Ungarn) - Norgespremiere 20. oktober 2017 (norsk tittel: "Om kropp og sjel") - tilgjengelig på DVD
The Square (Sverige) - Norgespremiere 29. september 2017 - tilgjengelig på DVD 19. februar 2018



Jeg synes denne kategorien er svært interessant! Spennvidden blant filmene er stor, og det at vi blant de nominerte filmene finner en film fra Chile, en fra Libanon og en fra Ungarn gleder meg sterkt. Samtidig er jeg svært skuffet over at den norske filmen "Hva vil folk si" (med regi av Iram Haq) ikke er blant de nominerte. Viktigere film i dagens globaliserte verden skal man nemlig lete lenge etter! 

I fjor vant den iranske filmen "The Salesman", og året før vant ungarske "Son of Saul". Det er sterke skjebner vi stifter bekjentskap med, og her hadde den norsk filmen til Iram Haq passet inn som hånd i hanske! 

Jeg har kun sett "The Square" så langt. Filmen vant Gullpalmen under Cannes Filmfestival i fjor. For øvrig har svenske filmer blitt nominert seksten ganger tidligere, og vunnet tre ganger (sist i 1983). "The Square" er en meget god film, som handler om kunstverdenen på sitt mest forskrudde. Den har derfor svært bred publikumsappell. Vi elsker jo å komme på baksiden og få avslørt tidligere vedtatte sannheter - særlig de som går høyt over hodet på folk flest. Filmen hadde Norgespremiere 29. september 2017, og DVD´en slippes 19. februar. 

Den chilenske filmen "A Fantastic Woman" handler om forholdet mellom servitrisen og sangeren in spe, Marina, og hennes forhold til det mye eldre Orlando. Så dør Orlando brått og uventet, og resten av filmen handler om hvor urettferdig behandlet Marina blir - både av Orlandos familie og av myndighetene. Filmen hadde Norgespremiere 25. desember 2017. Kun en gang tidligere har en chilensk film blitt nominert.

Den libanesiske filmen "The Insult" handler om en palestinsk flyktning som er leid inn for å gjøre reparasjoner i leiligheten til et libanesisk kristent ektepar. Det hele ender med en voldelig konflikt som skyldes fordommer, og som ender i rettsapparatet. Denne filmen er svært interessant, og jeg holder faktisk en knapp på den (uten å ha sett den ...). I følge filmweb skal filmen ha Norgespremiere i november 2018. På norsk har filmen fått tittelen "Fornærmelsen". Libanesiske filmer har aldri tidligere blitt nominert. 

Den russiske filmen "Loveless" handler om en bitter skilsmisse mellom en mann og kvinne, som allerede har funnet seg nye partnere. Så forsvinner deres 12 år gamle sønn, og de tvinges til å samarbeide for å finne ham. Russiske filmer har vært nominert seks ganger tidligere, og har vunnet en gang (i 1994). Filmen hadde Norgespremiere 26. januar i år, og har fått den norske tittelen "Savnet". Den slippes på DVD 14. mai i år. 

Den ungarske filmen "On Body and soul" handler om en slakter i Budapest og kvinnen han er forelsket i. Hun er avvisende - helt til det viser seg at de deler de samme drømmene ...  Som tidligere nevnt vant den ungarske filmen "Son of Saul" i 2015. Ungarn vant også i 1981, og har til sammen vært nominert ni ganger tidligere. Filmen har fått den norske tittelen "Om kropp og sjel" og den hadde Norgespremiere 20. oktober 2017. Filmen er allerede å få tak i som DVD. 

Det er virkelig ikke hvert år de nominerte filmene i kategorien fremmedspråklige filmer er tilgjengelig for oss norske filmelskere som i år!

(Fasiten er at "A Fantastic Woman" vant Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Andre filmer å merke seg blant nominasjonene

Når man studerer listene over de nominerte filmene, er det selvsagt noen nominasjoner det kan være verdt å merke seg. Dette er følgende:

Beste mannlige birolle - her er Willem Dafoe blant de fem nominerte (han spiller i "The Florida Project" - filmen går for tiden på norske kinoer)
Beste animasjonsfilm - her er "Loving Vincent" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - filmen er tilgjengelig på DVD
Beste kostymedesign - her er "Victoria & Abdul" blant de fem nominerte (jeg har skrevet om filmen i dette blogginnlegget) - DVD´en slippes 12. mars 2018
Beste hår og sminke - her er "Victoria & Abdul" blant de tre nominerte 

søndag 18. februar 2018

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" (Regissør: Martin McDonagh)

Når politiet ikke leverer ... 

"Three Billboards Outside Ebbing, Missouri" er nominert til syv Oscars i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige biroller (to stk.!), beste originalmanus, beste filmredigering og beste originalmusikk. Denne filmen vant nylig Golden Globe i kategorien beste film, Frances McDormand vant prisen som beste kvinnelige hovedrolleinnehaver og Sam Rockwell vant prisen som beste mannlige birolleinnehaver. Og som om ikke det var nok vant regissøren og manusforfatteren Martin McDonagh prisen for beste manus. Det kaller i alle fall jeg å gjøre nesten rent bord mht. de gjeveste prisene i Golden Globe-finalen. Prisen for beste regi er det eneste som mangler. Det hadde vært spennende om Oscar-komitéen ikke gjennomfører ren reprise av Golden Globe!

Filmen hadde Norgespremiere 19. januar i år. Jeg hadde store forventinger til den, men må faktisk innrømme at jeg ble bitte litt skuffet. Det er noe med blandingen av et meget alvorlig tema og karikert rollespill som ble feil for meg. For meg gikk dette alvorlig ut over troverdigheten i dramaet. Mer om dette senere i dette innlegget. 

Martin McDonagh (f. 1970) har regissert en rekke filmer, men jeg har ikke sett noen av dem. I en diskusjonstråd her på bloggen ble filmene "In Bruges" og "Seven Psychopaths" nevnt, så dette er noe som må sjekkes ut. Martin har dessuten en bror - John Michael McDonagh - som også er regissør. Jeg har heller ikke sett noen av hans filmer. Det morsomme med å blogge om film er at man får inspirasjon til å utvide horisonten ytterligere gjennom tilbakemeldinger fra andre .

Mildred Hayes´ datter ble funnet voldtatt og drept for ca. syv måneder siden. Politiet har ikke funnet voldtektsmannen og morderen, og Mildred føler at de ikke har gjort nok. Nå er hun drit lei av å vente, og bestemmer seg for å ta skjeen i egne hender. Hun setter opp tre reklameplakater - billboards - utenfor Ebbing, der hun utfordrer den lokale politisjefen - med navns nevnelse. 


Mildreds reklameplakater
På politistasjonen blir politifolkene stresset av dette. I begynnelsen vet de ikke hvem som står bak utspillet - inntil Mildred (spilt av Frances McDormand) står frem på TV og forklarer hvorfor hun har gjort dette. Chief Willoughby (spilt av Woody Harrelson) selv er ikke den som reagerer kraftigst på utspillet, selv om han prøver å appellere til Mildreds empatiske sider ved å fortelle henne at han har kreft. Hun er på sin side bare opptatt av at det er han som har ansvaret for at datterens morder fremdeles går løs. 


En overivrig politikonstabel forsvarer sin sjef
På politistasjonen jobber også Dixon (spilt av Sam Rockwell), og maken til udugelig og mindre begavet politimann skal man virkelig lete lenge etter. Dixon bor fremdeles hjemme hos sin dominerende mor, han leser tegneserieblader når han slapper av (fremstilles i filmen som fordummende), han har ingen impulskontroll og han hopper inn i konklusjonene uten å tenke seg om - hver gang. Å plassere en figur som ham oppi et drama som ellers er meget alvorlig, slik at man lurer på om det egentlig er en komedie man ser (og det er det kanskje?), mens resten av tematikken taler for at det er et drama av ganske alvorlig karakter, ble helt feil - i alle fall for meg. Det er absolutt ingenting ved Mildred og hennes sorg som drar i retning av at dette skulle være en komedie. Jeg fant i alle fall ingen scener i filmen som skulle få latteren til å løsne. Tvert i mot. 


Dexters hjemmemiljø er alt annet enn oppbyggelig
Dixon raljerer rundt i småbyen Ebbing, og tar loven i sine egne hender. Reklamemannen som har påtatt seg oppdraget med å sette opp reklameplakatene får virkelig gjennomgå. Mildreds kompanjong i souvernirbutikken hun driver blir arrestert for besittelse av noen sneiper med marihuana, og Mildred selv opplever at den lille byen splittes i to. Noen heier på henne, mens andre synes hun på utidig vis har hengt ut politisjefen. 


Billboard-reklamemannen får besøk av politiet
Det koster flesk å reklamere på tre svære billboards, men plutselig er det en anonym hjelper som sponser den neste månedens leie. Dramaet topper seg da politisjefen plutselig tar livet av seg, og Dixon er overbevist om at det er fordi belastningen med reklameplakatene ble for stor ... Mer har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen - ikke annet enn at det som videre skjer er både tankevekkende og svært alvorlig. 


Mildred skyr ingen midler for å finne datterens morder
Det er ingen tvil om at denne filmen er severdig! Men best? Nei, det synes jeg virkelig ikke. Blant høydepunktene er når Mildred ser tilbake på den siste dagen sammen med datteren, der de hadde en heftig krangel rundt om hun skulle låne henne bilen slik at hun kunne kjøre til vennene sine. Det siste datteren skrek til moren var at hun håpet at hun ble voldtatt (og da kunne moren bare ha det så godt), mens moren uengasjert svarte at det håpet hun også. Og så var det nettopp det som skjedde ... Hvor mye skulle hun ikke ønsket at hun kunne ta disse ordene tilbake? Og hvor mye skulle hun ikke ønske at hun hadde latt datteren låne bilen? Da eksmannen dukker opp med sin 19 år gamle kjæreste, som ikke akkurat er blant de mest oppvakte, og forteller at datteren en uke før drapet tryglet om å få flytte til ham, mens han avslo ... da er det hele nærmest hudløst vondt. Hvor upassende å blande inn en "moro-voldsscene" i det hele, der Dexter får grisebank! Rasismen vi er vitne til i de innerste gemakker i politiet er derimot dessverre svært realistisk skildret ... Desto mer pikant når den som kommer for å rydde opp etter Chief Willoughbys død er nettopp en farget politisjef!

Frances McDormand (f. 1957) gjør en fantastisk rolletolkning som Mildred. Da jeg googlet på henne oppdaget jeg at hun spiller i serien Olive Kitteridge (2014), som er basert på en novellesamling av Elizabeth Strout. Jeg har sett henne i en rekke filmer - bl.a. i "Burn After Reading" (en Coen-film - hun er gift med Joel Coen - 2008), "Mississippi Burning" (1988) og "Fargo" (1996) - bare for å nevne noen. Styrken ved hennes karakter Mildred i "Three Billboard Outside Ebbing, Missouri" er det ujålete preget. Hun ser sliten og dratt ut, og her er det ingen forskjønnende sminke. I møtet med bygdedyret har hun integritet så det holder, og hun viker ikke til side for lettvinte løsninger. 

Reklamefyren som selger billboardplass er Red Welby, og han spilles av Caleb Landry Jones (f. 1989). Han har også en rolle i "Get out", som er blant de nominerte til Oscar i kategorien beste film, og han er dessuten med i "The Florida Projekt", hvor Willem Dafoe er nominert i kategorien beste mannlige birolle. Caleb Landry Jones har også spilt i "No Country for Old Men" (2007), "The Sosial Network" (2010)

De to nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Sam Rockwell (Dexter) og Woody Harrelson (Chief Willougby). Selv om jeg likte rollefiguren til Woody Harrelson best, må jeg medgi at det er Sam Rockwell som får mest å spille på som den dumme politikonstabelen Dexter. Jeg håper likevel ikke at det er han som vinner Oscar for sin rolletolkning. Rockwell (f. 1968) har spilt i et helt lass med filmer - blant annet i "Seven Psychopaths" - men det er få filmtitler jeg kjenner igjen når jeg blar meg gjennom repertoaret hans. "Last Exit to Brooklyn" (1989), "Basquiat" (1996), "The Green Mile" (1999) og "Confessions of a Dangerous Mind" (2002) er noen. Woody Harrelson (f. 1961) forbinder jeg først og fremst med filmen "Uanstendig forlag"/"Indecent Proposal" (1993), der han spilte mot Demi Moore og Robert Redford. Han spilte også i "Natural Born Killers" (1994), "The Thin Red Line" (1998) og "Seven Psycopaths" (2012)

Som sagt er dette absolutt en severdig film, men jeg verken håper eller tror at den vinner prisen i kategorien beste film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen har uten tvil bred appell til svært mange typiske kinogjengere. Personlig tenker jeg at filmen uansett ville ha stått seg enda bedre på å levere på det alvorlige budskapet. Men her viser det lasset av priser som har drysset over både regissør og skuespillere at det er dette - det vil si den svarte og bisarre humoren i alt det alvorlige - folk vil ha. Se filmen selv, og gjør deg opp din egen mening! 

(Fasiten er at denne filmen vant to Oscars - en i kategorien beste kvinnelige hovedrolle og en i katagorien beste mannlige birolle.)

Innspilt: 2017 
Originaltittel: Three Billboards Outside Ebbing, Missouri
Nasjonalitet: England, USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Frances McDormand (Mildred)Caleb Landry Jones (Red Welby)Sam Rockwell (Dixon)Woody Harrelson (Chief Willoughby), Darrell Britt-Gibson (Jerome), Abbie Cornish (Anne)Peter Dinklage (James), Kerry Condon (Pamela)Kathryn Newton (Angela)John Hawkes (Charlie)Lucas Hedges (Robbie)Zeljko Ivanek (Desk Sergeant Cedric Connoly)
Spilletid: 115 min.

Populære innlegg