"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje

Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene

I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på

Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene

Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige må vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet

I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.

Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?

Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 

Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham nå - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)
Spilletid: 111 min.

"The Danish Girl" (Regissør: Tom Hooper)

Fascinerende portrett av en kunstner som var født mann, men som egentlig var en kvinne

Regissøren Tom Hooper (f. 1972) har en rekke prisbelønte publikumssuksesser bak seg. Blant annet er det han som har regissert "Elizabeth I" (2005), "Kongens tale" (2010) og "Les Misérables" (2012). (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse filmene.) 

"The Danish Girl" - som på norsk fikk tittelen "Den danske piken" da den hadde Norgespremiere for to dager siden - er nominert til tre Oscar´s (utdelingen finner sted 28. februar i år). Eddie Redmayne er nominert i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolletolkning av hhv. en mann og en kvinne, Alicia Vikander er nominert i klassen beste kvinnelige birolle, og filmen er nominert i klassen beste kostymedesign. 

Filmen er basert på en roman med samme navn fra 2000 av David Ebershoff. Jeg har aldri hørt om denne forfatteren tidligere. Ebershoffs roman er løselig inspirert av livene til to mennesker som faktisk har levd. Dette er de to malerne Lili Elbe (f. 1882 - d. 1931) og Gerda Wegener (f. 1886 d. 1940).  Lili var opprinnelig Einar, mannen som Gerda var gift med, og som endte opp med å skifte kjønn fordi han egentlig var en kvinne i en mannskropp. (Samtlige linker i dette avsnittet peker til Wikipedia-artikler.)

Vi befinner oss i København på midten av 1920-tallet. Kunstnerparet Einar og Gerda har vært gift i 4-5 år, og de har ikke barn. Strengt tatt er vel hun den som er mest talentfull innenfor kunstmaling, men fordi hun er kvinne, er det begrenset hvor mye hun tas på alvor. Inntil hun senere spesialiserte seg innenfor erotisk kunst ... Med sin egen mann som modell, omkledd/utkledd som kvinne ... 

Einar er fortvilet. Hvem er han egentlig?

Når kunstinteresserte spør hvem som har vært modell for Gerda, forteller hun at det er en kusine av Einar, som heter Lili. Til Gerdas store fortvilelse dukker Einar oftere og oftere opp i kvinneklær, og insisterer på at han er Lili, ikke Einar. Han blir med i et selskap, der han opptrer som den sky Lili, og opplever å få oppmerksomhet fra menn. Gerda gjør alt hun kan for at mannen hennes skal være mest mulig Einar, samtidig som hun ser at Lili presser seg mer og mer frem. Hun er forut for sin tid i toleransens kunst, kanskje fordi hun elsker mannen sin så høyt og ser at noe av dette er utenfor hans kontroll. 

Gerda tegner mannen sin

Underveis oppsøker de leger, uten at dette er til noe hjelp overhode. En lege tror at han kan kurere det onde i Einar med røntgen, en annen mener at han må være schizofren og vil ha ham tvangsinnlagt. Atter andre mener at han lider av noe perverst, noe som må fjernes og undertrykkes. Einar/Lili blir spottet og hånt.

Gerda oppsøker en av Einars barndomskamerater Hans Axgil, som i følge Einar kysset ham en gang i barndommen. Faren hans så dette, og kjeppjaget Hans ut av huset. Hans viser seg å være en særdeles sympatisk mann, og ved hjelp av ham kommer de i kontakt med en helt annen lege enn dem Einar/Lili har oppsøkt tidligere. Dr. Kurt Warnekros har møtt flere som er som Einar, og han er av den oppfatning at naturen selv har spilt Einar og hans likesinnede et puss. Egentlig er han en kvinne, men med feil kjønnsorganer. Han tilbyr Einar/Lili kjønnsskifteoperasjon. Det første inngrepet skal fjerne hans penis - det neste skal gi ham en vagina. Inngrepene er forbundet med stor risiko, men for Einar/Lili fremstår dette som det eneste håpet han har. 

Gerda trenger en kvinnelig modell, og bruker Einar

Imens forsøker Hans å kurtisere Gerda, mens Lili oppsøker Henrik, mannen som alle vet er homofil ... 

Gerda og Lili

Dette er en film som virkelig berører, og Eddie Redmayne og Alicia Wikander imponerer med sine rolletolkninger. Oscar-komiteen har alltid premiert skuespillere som for å fylle en rolle enten går vanvittig mye ned i vekt, blir uteligger, spiller et krevende handicap, skifter mellom manne- og kvinneroller etc., etc. Derfor tenker jeg at Eddie Redmayne har store sjanser for å vinne en Oscar for sin hovedrolle i denne filmen, hvis det da ikke er for tidlig å gi ham en ny Oscar i samme klasse som han vant i fjor (for innsatsen i "The Theory of Everything"). Nærbilder av hans følsomme, yndige ansikt når han transformeres over fra Einar til Lili, viser en skuespiller som har kontroll på hver minste bevegelse når han ønsker å fremstå troverdig og med sterk innlevelse. Her ligger det hardt arbeid bak!

Selv om denne filmen falt godt i smak hos meg, irriterte det meg sterkt at kulissene fra København var så klisjéfylte. Det eneste vi ser i bakgrunnen i ute-scenene fra København, er Nyhavn - om og om igjen. Ekteparet Einar og Gerda er også en tur i Norge, og også her er det vakre fjorder som dominerer - som om dette er alt Norge kan forbindes med. Her kunne man godt kostet på seg noe mer overbevisende arbeid. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at akkurat dette går hus forbi hos amerikanerne som skal bestemme hvem som fortjener årets Oscar. Hva vet de om hva vi oppfatter som klisjéfylt ... ?

Man kan sikkert også kritisere at måten Einar/Lili ble møtt på av datidens leger, er både forutsigbart og stereotypt. På den annen side kan det ikke underslås at slik var det faktisk den gangen. Alt legene ikke forsto, ble tradisjonelt tolket som psykiatri og i verste fall galskap som måtte fjernes fullstendig fra samfunnet og stenges inne for alltid. 

Har denne historien aktualitet i dag? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nemlig ikke at fordommenes tid er forbi, selv om vi lever i det 21. århundret. Tematikken hva er det å være mann og hva er det å være kvinne, vil dessuten alltid være interessant. At naturen selv har skapt noen hybrider, viser oss at skillene mellom mann og kvinne er temmelig relativ. 

Noe av det mest spennende med filmen, er - i tillegg til nevnte tematikk - skildringen av et Europa på 1920-tallet. København var en frisinnet by, og dette preget selskapslivet også på den tiden. Her er det noen riktig fornøyelige scener. Dessuten var det litt moro å se igjen skuespillere som Matthias Schoenaerts fra filmen "Suite Française", og tyske Sebastian Koch fra "De andres liv" (om Stasis overvåkning). For ikke å glemme "Black Box", der de begge spiller sammen!

Dersom du ikke går så ofte på kino, tror jeg ikke du vil angre dersom du velger denne filmen. DVD´en slippes 20. juni i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: filmen fikk en Oscar; beste kvinnelige birolle (Alicia Vikander).

Original tittel: The danish Girl
Norsk tittel: Den danske piken
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia, USA og Belgia 
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Eddie Redmayne (Lili Elbe / Einar Wegener), Alicia Vikander (Gerda Wegener), Matthias Schoenaerts (Hans Axgil), Ben Whishaw (Henrik), Amber Heard (Ulla), Sebastian Koch (Dr. Warnekros), Emerald Fennell (Elsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

"Kapringen" (Regissør: Tobias Lindholm)

Gisseldrama i somalisk farvann

Piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor kysten av Somalia har vært et stort problem helt siden utbruddet av borgerkrigen i Somalia på begynnelsen av 1990-tallet. (Kilde: Wikipedia) Ekstraordinært vanskelig var det lenge fordi det var forbudt med bevæpnede vakter ombord på handelsskip o.l. Etter hvert ble piratvirksomheten så lammende for skipsfarten at det var svært påkrevet å sikre dette området. Fra 2008 har området derfor vært beskyttet av Task Force 150, som stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret at enkelte kapringer fremdeles kan skje, som da en dansk familie ble tatt som gisler i februar 2011, og ble løslatt etter et drøyt halvår mot en løsepengesum på 16 millioner danske kroner. 

"Kapringen" - eller "A Hijacking" som er den engelske tittelen - er en dansk film inspirert av flere kapringer som har funnet sted nettopp utenfor Somalias kyst. Her fortelles historien om Frakteskipet MV Rozen som blir kapret av somaliske pirater mens det befinner seg ute i internasjonalt farvann - langt fra der hvor mannskapet vet at det er risiko for å kapret. Overraskelsen er derfor stor da de blir bordet av pirater.Piratene ønsker flere millioner dollar i løsepenger for å utlevere skipet og gislene. 

Perspektivet i filmen skifter mellom det som skjer ombord på MV Rozen og det som skjer hjemme i Danmark, der ledelsen i rederiet er samlet. CEO´en i rederiet har kontaktet en britisk ekspert på gisseldramaer og han får mange gode råd om hvordan det er hensiktsmessig å gå frem overfor gislene. Det er nemlig ikke bare å gi etter for det første kravet som kommer, fordi dette erfaringsmessig vil føre til at piratene høyner kravet. Dermed risikerer man å starte en spiral der utpresserne bare vil ha mer og mer ..

Vi kommer tett innpå det psykologiske dramaet som utspiller seg - ikke bare mellom piratene og CEO´en, men også ombord på skipet. Gislene og deres fangevoktere går gjennom alle de velkjente stadiene i gisseldramaer som går over lengre tid; bad guy versus good guy blant fangevokterne, snev av det såkalte Stockhom-syndromet (der gislene og deres fangevoktere fester sammen), dødsangst blant gislene, lengselen etter å få det hele overstått og til slutt apati. Hjemme sitter familiene og venter, konene til mennene ombord gråter i fortvilelse, raser mot rederiet som ikke straks og uten videre etterkommer piratenes krav osv. Og på styrerommet sitter ledelsen og den britiske eksperten og drøfter neste skritt. Briten ønsker at CEO´en skal overlate forhandlingene til en utenforstående, vel vitende om at det miste tegn til følelsesmessig engasjement vil kunne føre til at piratene får det psykologiske overtaket i forhandlingene. Og midt oppi det hele sitter et mannskap og lurer på om ledelsen hjemme i Danmark egentlig bryr seg om dem ... mens piratene utnytter dette og sørger for ytterligere polarisering ... 

Handlingen i denne filmen krøp inn under huden på meg. Jeg husker nok litt for godt det danske gisseldramaet fra nyhetsbildet i 2011. Også lettelsen over at det gikk bra til slutt. Skjønt akkurat hvor "bra" det gikk, fikk vi vel aldri vite. I "Kapringen" aner vi dette på slutten av filmen, hvor det - uten at jeg håper at jeg røper for mye - går "bra" til slutt ... Men det er ikke de samme mennene som i sin tid forlot Danmark for å ta hyre på MV Rozen, som vender hjem til slutt. 

Vi kommer særlig tett inn på kokken om bord - Mikkel - som spilles glitrende av Pilou Asbæk, og CEO´en og lederen for rederiet - Peter C. Ludvigsen - spilt av Søren Malling. For ikke å glemme piratenes forhandler Omar - "the good guy" blant gislene, han som er meget opptatt av ikke å bli oppfattet som "dem", piratene ... Omar spilles av Abdihakin Asgar. Selv om jeg vet at Pilou Asbæk har en sentral rolle i den danske serien "Borgen", mens Søren Malling har en tilsvarende rolle i serien "Forbrytelsen" (jeg har - med skam å melde - ikke sett noen av seriene), følte jeg underveis at det var en styrke for filmen at kjendiseriet blant skuespillerne ikke er for påtrengende. Av den grunn opplevde jeg handlingen som mer autentisk. Den nervøse stemningen mellom gislene og deres fangevoktere er meget troverdig fremstilt, uten at jeg følte at man benyttet seg av billige triks for å gjøre filmen som sådan mer spennende. Alt i alt en kvalitetsfilm av kjent dansk merke, hvor alt "stemmer"!

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Filmen hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 22. mars 2013. DVD´en har nettopp hatt release - som "A hijacking", foreløpig uten norske undertekster. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kapringen
Engelsk tittel: A Hijacking
Nasjonalitet: Danmark 
Språk: Dansk og engelsk
Genre: Drama/spenning
Skuespillere: Søren Malling (CEO Peter C. Ludvigsen), Pilou Asbæk (Mikkel Hartmann), Gary Skjoldmose Porter (Connor Julian), Abdihakin Asgar, Dar Salim (Lars Vestergaard), Roland Møller (Jan Sørensen), Linda Laursen (Anette Ludvigsen), Amalie Alstrup (Maria Hartmann), Amalie Vullf Andersen (Kamilla Hartmann), Keith Pearson (Kapteinen), Allan Arnby (Niels Giversen), Bettin Schjerlund (Jytte)
Spilletid: 103 min.

"The Hunt" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Opprørende film om en pedofilmistenkt manns rettsløshet

Den danske regissøren Thomas Vinterberg (f. 1969) har en rekke storfilmer bak seg. Aller mest kjent er nok den prisbelønte dogmefilmen "Festen", men "Submarino" følger ikke veldig langt etter. Felles for mange av Vinterbergs filmer er at de er følelsesmessig svært, svært opprørende. I så måte representerer ikke "The Hunt" eller "Jakten", som den heter på originalspråket, noe unntak. Jeg må nok lete lenge i hukommelsen for å komme på en film som har opprørt meg så til de grader som nettopp denne! 

Lucas har nettopp kommet seg gjennom en opprivende skilsmisse, som nesten har tatt knekken på ham. Ekskona nekter ham å se sønnen oftere enn annen hver helg, på tross av at sønnen faktisk ønsker å bo hos sin far. Dette blir imidlertid bortforklart med at sønnens ønske kun skyldes at han synes synd på faren. Nå er han i ferd med å bygge opp et nytt liv, og et gryende forhold til en ny kvinne er under oppseiling. Han jobber i en barnehage, hvor barna elsker ham og han dem. 

Så slår lynet ned fra klar himmel. Klara, ei av jentene i barnehagen og datteren til Lucas´ beste venn, forteller at hun har sett tissen til Lucas og at den pekte mot henne. Som seer vet vi at dette bare er noe hun finner på i et øyeblikk av skuffelse over Lucas, som har avvist en gave fra henne. Men fordi barnehagebestyreren tar umiddelbar æffære og kaller inn en psykolog, begynner snøballen å rulle ... Da Klara nekter å gjenta det hun har sagt til bestyreren under psykologens besøk, blir det overmåte viktig for bestyreren at hun ikke skal sitte igjen med en følelse av å ha dummet seg ut. Ordene blir lagt i munnen på Klara, ledende spørsmål blir stilt og vi aner et barn som til slutt gir de voksne det de vil ha for å komme løs fra en ubehagelig situasjon, slik at hun kan gå ut til de andre barna for å leke. 

Siden forsøker Klara å fortelle at det hun sa ikke var sant og at det hele var en dumhet fra hennes side, men dette er det ingen som vil høre på. Alle rundt henne synes å mene at barn ikke lyver, og at når hun ikke lenger kan huske at noe har skjedd, så må hun ha fortrengt det. Og så skjer det uunngåelige: flere av barna begynner å fortelle den samme historien. Parallellene til Bjugn-saken kunne ikke ha vært klarere. 

I den lille landsbyen oppstår det lynsjestemning, og politiet blir koblet inn. Det som imidlertid redder Lucas fra ytterligere rettslig forfølgelse er at barna har fortalt at overgrepene skal ha skjedd i kjelleren hjemme hos ham. Bare at han ikke har noen kjeller i huset sitt ... 

Men selv om det ikke lenger er noen politisak, tar landsbyboerne saken i egne hender, og til slutt er det farlig å være Lucas ... Vil han noen gang bli renvasket og kan han noen sinne være trygg, uansett sakens utfall?

Denne filmen beskriver meget godt hvor lite som skal til fra et lite frø av en mistanke er sådd og til det hele ender opp som en etablert sannhet. Og om mekanismene og sannhetsgehalten i barns fortellinger der de voksne stiller ledende spørsmål, ikke er vár for andre sider ved saken som kan nyansere bildet og bare kjører på for å få bekreftelser på det de egentlig har bestemt seg for på forhånd. Historien er så opprørende, så hjerteskjærende og så intenst urettferdig at det var vondt å se. Akkurat denne filmen handler om en uskyldig som blir mistenkeliggjort, men slikt kan man selvsagt aldri vite når lignende saker dukker opp. Og spørsmålet blir hvem man skal tro på: overgriperen eller barnet? Heldigvis er det trukket mye lærdom ut av saker som f.eks. Bjugn-saken, og det er å håpe på at avhørsmetodene ivaretar både mulige ofre og overgripere på en bedre måte i dag enn tidligere. Som den nedrigste og usleste form for kriminell handling er en pedofilmistenkt nemlig fritt villt. Det er ille nok når mistanken faktisk er sann ... 

Mats Mikkelsen gjør som vanlig en usedvanlig god rolletolkning av den pedofilmistenkte Lucas, og han får frem fortvilelsen hos en mann som er helt opprådd for midler til å bevise sin uskyld. Når fortvilelsen "renner over", blir dette atter en bekreftelse på at mannen ikke er helt god, ja nærmest psykopatisk ... Denne filmen kommer til å bli sittende i kroppen i lang, lang tid.

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningskast seks denne gangen. Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, historien - alt bidro til dette. Så får det heller være at det en og annen gang tippet litt over ... Som f.eks. i scenen inne i butikken, hvor betjeningen gikk løs på Lucas, nektet ham å handle der, sparket ham mens han lå nede og kastet ham ut ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Jakten
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Lucas), Susse Wold (Grethe), Thomas Bo Larsen (Theo), Lars Ranthe (Bruun), Anne Louise Hassing (Agnes), Bjarne Henriksen (Ole), Annika Wedderkopp (Klara), Lasse Fogelstrøm (Marcus), Alexandra Rapaport (Nadja), Ole Dupont (godseier/advokat)
Spilletid: 110 min.

Klara forteller barnehagebestyrer Grethe de sjokkerende tingene om Lucas 

Mamma Agnes trøster lille Klara

Lucas og sønnen Marcus, som aldri mister troen på faren sin

Lucas - forslått etter angrep fra byens borgere

"Gamle mænd i nye biler" (Regissør: Lasse Spang Olsen)

Søt dansk thriller
I filmens åpningsscene har Harald nettopp sluppet ut av fengsel. De første som møter ham er kriminelle som truer ham til å innbetale gammel gjeld på rekordtid.

Harald ankommer sin restaurant, som under hans fengselsopphold har blitt drevet av Martin og Peter. I tillegg til at han er forbannet fordi guttene ikke hentet ham utenfor fengselet, er han ikke særlig imponert over alle forandringene de har foretatt i restauranten under hans fravær. Forandringene raderer han derfor bort i løpet av sekunder. Deretter drar alle mennene til sykehuset, hvor "Munken" ligger på det siste. Han har ett ønske: å få se sin sønn før han dør.

Guttene legger i vei mot Sverige, og alt de vet er at Munkens sønn heter Ludvig og at han sitter inne for noe bagatellmessige greier. Men hvorfor sitter han da på en strengt bevoktet sikringsanstalt? Ved hjelp av kløkt og en ikke rent lite spektakulær plan får de Ludvig ut, og flykter i full fart mot Danmark. At han har et forkvaklet kvinnesyn, skjønner de nokså snart, og når de får vite at han har drept fire-fem kvinner, faller liksom brikkene på plass. På sin ferd mot Danmark møter de Mille, og hun og Ludvig faller for hverandre. Men kan dette egentlig gå bra? Og rekker de frem til Munken i tide? En mann hvis høyeste ønske er at sønnen - i motsetning til ham - skal finne en kvinne han kan gifte seg med og bli lykkelig sammen med ...

Når trioen Kim Bodnia, Nikolaj Lie Kaas og Tomas Villum Jensen - den samme gjengen som spilte i "I Kina spiser de hunder" - møtes, blir det ellevill komedie av det. Der Kim Bodnia er tøffere enn toget, er Nikolaj Lie Kaas rørende naiv og godheten selv. Tomas Villum Jensen er limet og hjernen i gjengen, idet det er han som kommer opp med de gode idéene og som redder dem ut av krisene. Her blir vi vitne til bankran, kyniske organformidlere, tilfeldigheter som redder dem fra den ene krisen etter den andre - og i mellomtiden holder man som seer nesten pusten mens man håper at de skal slippe fra politiets klør ... Tidens tann har imidlertid tæret litt på denne filmen, som snart er 10 år gammel, så det blir likevel bare terningkast fire denne gangen. Men det blir i det minste en sterk firer!

Innspilt: 2002
Originaltittel: Gamle mænd i nye biler
Engelsk tittel: Old men in new cars
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Actionkomedie
Skuespillere: Kim Bodnia (Harald), Nikolaj Lie Kaas (Martin), Tomas Villum Jensen (Peter), Brian Patterson (Vuk), Torkel Petersson (Ludvig), Iben Hjejle (Mille), Jens Okking (Munken), Jacob Haugaard (Erling), Slavko Labovic (Ratko), Thomas Rode Andersen (Dan Hansen)
Spilletid: 92 min.

Harald er løslatt

Guttene har hentet Ludvig i Sverige

Disse guttene er det ingen spøk å komme ut for

"I en bedre verden" (Regissør: Susanne Bier)

Mesterlig om barns grusomhet


Innpilt: 2010
Originaltittel: "Hævnen"
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Ulrich Thomsen (Claus), Trine Dyrholm (Marianne), Mikael Persbrandt (Anton), Markus Rygaard (Elias), William Jøhnk Nielsen (Christian)
Spilletid: 113 min.

10 år gamle Elias blir mobbet på skolen. Noen eldre gutter plager ham kontinuerlig - både fysisk og verbalt. Å trille sykkelen sin hjem fordi ventilene til sykkeldekkene er borte, er han vant til. Han er i ferd med å bli en svært kuet gutt, for han tør selvsagt ikke å ta igjen ... og er i grunnen bare fylt av angst.

Faren til Elias - Anton - er lege og pendler mellom en flyktningeleir i Afrika og hjemmet i Danmark. Anton og Marianne ligger i skilsmisse, og dette gjør ikke akkurat situasjonen for Elias noe bedre.

Så kommer det en ny gutt i klassen. Christian har nettopp mistet sin mor, som er død av kreft. Christians far har egentlig nok med sin egen sorg, og er nokså maktesløs når sønnen slynger den ene urimelige beskyldningen mot ham etter den andre. Han klarer ikke å trenge gjennom det harde skallet sønnen har omgitt seg med. Sønnen som har kapslet inn sin egen sorg og virker så hard ... tilsynelatende ...

Christian er svært opptatt av ærlighet og rettferdighet. Da han blir vitne til hvordan Elias plages, tar han sjeen i egne hender og pønsker ut en hevn. Tanken er at Elias en gang for alle skal få gå i fred uten å bli plaget.

Underveis blir vi også vitne til at Elias´far Anton havner i håndgemeng med en annen mann på grunn av en bagatell. Christian er helt sjokkert over at Anton ikke tar igjen, men bare lar seg bli slått ... Selv ikke det forhold at Anton forklarer at det er mannen som slo som er den store taperen, går inn hos Christian. I hans verden er det Anton som er taperen, og rettferdigheten må gjenopprettes. Dessuten vil jo mannen bare fortsette å slå andre dersom ingen gir ham en lærepenge. Igjen er det hevn - kun hevn - som står i hodet på ham. En hevn som skal få uante konsekvenser når det kommer til stykket ...

Denne filmen tok fullstendig innersvingen på meg! Ikke bare er den utrolig velspilt med fantastiske Mikael Persbrandt i spissen, men temaet i filmen går virkelig aldri av "moten"! Den er en påminnelse om hvor grusomme barn faktisk kan være mot hverandre når sentrale voksenpersoner nærmest er fraværende i livene deres. Det både Elias og Christian har til felles, er foreldre som har mer enn nok med sine egne problemer og som ikke ser helt hva barna sliter med. I en slags misforstått lojalitet skåner barna dessuten foreldrene for sannheten når de kommer hjem med blåmerker og blod på klærne sine. Sånn sett fratar de foreldrene å gripe inn de gangene de faktisk ser spor etter ting som ikke er helt som det skal være. Samtlige rolleinnehavere i denne filmen, inklusive de to guttene som spiller henholdsvis Elias og Christian, var ganske enkelt fantastiske! Danskene er utrolig flinke på å lage gode filmer om nære og familiære problemer, og med mesterlige Susanne Bier i regissør-stolen, må det jo bli bra! Her blir det terningkast seks!

Filmen vant både Oscar og Golden Globe for beste utenlandske film 2011.

DVD´en hadde for øvrig release 9. mars i år.

Michael Persbrandt

Ulrich Thomsen og William Jøhnk Nielsen som Claus og Christian

Michael Persbrandt og Trine Dyrholm som Elias foreldre Anton og Marianne

Anton sammen med sønnene sine

"Armadillo" (Regissør: Janus Metz)

Krigens meningsløshet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Krigsfilm, dokumentar
Spilletid: 101 min.

I denne danske dokumentarfilmen følger vi et knippe pur unge danske soldater som har vervet seg for oppdrag i Afghanistan. Guttene som tar farvel med familie, venner og kjærester i Danmark, er spente på hva som venter dem i Afghanistan. De er eventyrlystne, spenningssøkende og åpne for det meste.

Filmens tittel "Armadillo" refererer til navnet på en av militærleirene i Helmand-provinsen, der guttene skal ha tilholdssted. I begynnelsen av oppholdet i Afghanistan holder kjedsomheten på å ta knekken på dem. Det skjer absolutt ingenting. Guttene trener, psyker hverandre opp, slår tiden ihjel med å se på pornofilmer sammen ... De skal være i Afghanistan i seks måneder, og har håp om at de skal få oppleve litt action før de skal hjem igjen. I det minste komme hjem med et arr på kroppen ...

Forsøk på samhandling med lokalbefolkningen er ikke veldig enkel, og språkbarrieren er faktisk det minste problemet. Et atskillig større problem er å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Lokalbefolkningen er redd. De er redd for taliban, de er redd for avlingene sine som soldatene hele tiden tråkker ned, de er redd for at de ikke skal kunne brødfø familiene sine. Og hvordan kan lokalbefolkningen vite at de kan stole på disse fremmede soldatene?

Etter hvert skjer det "endelig" noe ... Det oppstår skuddvekslinger mellom de danske troppene og taliban-soldater. Og så kjører en bil med tre danske soldater på en veimine .... Alle blir drept. Fienden "der ute" er uten kjente ansikter. Og når sivile krysser skuddlinjen og all skuddveksling av den grunn opphører - hvordan kan soldatene vite om ikke dette er en dekk-operasjon for å forflytte våpen?

Hele tiden mens vi følger guttene under deres opphold i Afghanistan, ble jeg sittende med spørsmålet: hva er vitsen? Det hele virket for meg fullstendig meningsløst. Man er der angivelig for å hjelpe en lokalbefolkning til å stabilisere området, men som selv ikke er sikker på om de tør å ta avstand fra taliban, som ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker at det er fremmede soldater i landet deres eller ikke, som ikke tar noe standpunkt i konflikten i det hele tatt. Og som antakelig ikke tør annet enn "å være enig med sistemann" som kommer til dem med våpen i hånd. En befolkning som er så utarmet og trøtt av krig at de ikke lenger orker å engasjere seg, som kun er opptatt av å sikre seg og sine mat nok slik at de klarer å overleve. Som har ikke ressurser til å flykte fra krigsområdene. Flykte til hva?

Jeg synes regissøren har klart å få frem hvor meningsløst det hele er, og filmen har - ikke overraskende - skapt mye debatt. Jeg stiller for øvrig spørsmål ved hvor sunt det er å vise frem i full offentlighet den interne humoren som nødvendigvis må oppstå under slike ekstreme forhold. Helt avgjørende og et ledd i en slags overlevelsesstrategi for dem som befinner seg i en gitt situasjon, men grelt og ekkelt for utenforstående. Som da gutta fikk skikkelig adrenalinkick etter å ha drept fire taliban-soldater, eller da de manøvrerte unna en mulig skyldfølelse og belastningen av denne da det fremkom at ei lita uskyldig jente var blitt drept under noen kamphandlinger. MÅ vi se dette? Er det nødvendig? Eller er det like greit at soldater i krig har noen "yrkeshemmeligheter"? Og hvor grensen til det offentligheten absolutt bør få vite, handler om overgrep, nedrige handlinger som er unødvendige i en krig ... ? Jeg vet ikke ...

Dette er en film som kommer til å bli sittende i ryggmargen lenge! Terningkast fem. 

Kameratskap og samhold 

Tøffe typer 

Fienden er der ute et sted ...

"Submarino" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Nok en filmperle fra Danmark

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Jakob Cedergren, Peter Plaugborg, Patricia Schumann, Morten Rose
Spilletid: 115 min.

Nick og broren (hvis navn vi faktisk aldri får vite) vokser opp under svært kummelige forhold med en alkoholisert mor. Når moren går på fylla, tar brødrene hånd om lillebroren sin, som er et spedbarn, så godt de kan. Det er aldri mat i huset, så de er nødt til å stjele morsmelkserstatning og barnemat i nærbutikken for at babyen skal få næring i seg. De gangene moren er innom, er det enten for å slå ungene fordi de har gjemt spriten hennes eller for å sove ut rusen. En dag går det fryktelig galt ...

Så møter vi brødrene igjen i godt voksen alder. Begge er på hvert sitt vis dysfunksjonelle, men prøver å klare seg så godt de kan. Mens Nick pumper vekter og avreagerer med inntak av store mengder øl litt for ofte, tar lillebroren seg av sin sønn Martin, som er seks år gammel. Martins mor døde i en trafikkulykke et par år tidligere. Han er svært glad i sønnen sin, men dette forhindrer likevel ikke at han må ha sin daglige dose med heroin. Ofte er han så ruset at han så vidt kan stå på beina når han henter sønnen i barnehagen. Men i motsetning til da han selv vokste opp og ingen så verken ham eller forholdene han og brødrene vokste opp under, følger barnevernet faktisk med, og han kan risikere å miste sønnen når som helst dersom han ikke skjerper seg.

Både Nick og lillebroren bærer på en forferdelig hemmelighet fra barndommen, noe som har bidratt sterkt til at de ikke får til livene sine. Begge vil imidlertid så mye! Nick har problemer med sitt ustyrlige sinne, og dette har kostet ham dyrt flere ganger, blant annet en fengselsdom. Nå er han ute igjen og har så smått innledet et forhold til en annen nokså miserabel kvinne på hybelhuset der han bor. Han sliter imidlertid med å forholde seg til nærhet og følelser. Så treffer han Ivan, broren til eksdama, og dette skal bli fatalt for ham. I mellomtiden dør guttenes mor, og hun etterlater seg en ikke ubetydelig sum med penger. Nick vil ikke ha noe med disse pengene å gjøre, og overlater alt til broren som tross alt har en sønn. Intetanende om at lillebroren bruker pengene til å etablere seg som doplanger ... Fra å ha vært en noen lunde "stabil" heroinist, går det nå virkelig rett ut for stupet ... og det i ekspressfart!

Dette er en sår film om en miserabel oppvekst som etterlater nok en generasjon med dysfunksjonelle mennesker. Jakob Cedergren og Peter Plaugborg spilte de to brødrene fantastisk godt! For selv om brødrene rotet livene sine forferdelig til, maktet disse to skuespillerne å få frem guttenes godhet, som tross alt var der et eller annet sted bak fasadene deres. Det gjorde at filmen ble veldig rørende, uten å bli sentimental. Jeg er fra før av veldig glad i dansk film, der det meste fremstilles nokså enkelt og ekte uten unødige stafasjer. Det liker jeg!

Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde lest boka før jeg så filmen! Denne filmen anbefaler jeg på det varmeste! 

Terningkast fem!