"Lion" (Regissør: Garth Davis)

En knallbra film om å lengte hjem!

Jeg har tidligere presentert en oversikt over nominerte filmer i noen av de viktigste kategoriene til årets Oscar her på bloggen. Det har gått mye tregere å få sett filmene denne gangen enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd. Tiden er et knapphetsgode, dessverre. Det kommer derfor til å holde hardt å få sett veldig mange filmer i år. Jeg håper likevel at jeg treffer noen lunde greit på de filmene jeg faktisk velger å se. Heldigvis har noen av dem kommet på DVD (som "Captain Fantastic", "Land of Mine" og "A Man Called Ove", og dette gjør det litt enklere å få sett flere filmer. Hittil har jeg sett "Manchester by the Sea", "Florence Foster Jenkins" og"Lion". 

"Lion" er nominert til seks Oscars i år; i kategoriene beste film, beste mannlige birolle (Dev Patel), beste kvinnelige birolle (Nicole Kidman), beste cinematografi, beste filmmusikk og beste manus (adapted screenplay). Etter å ha sett filmen, mener jeg at den har en god sjanse i alle kategorier hvor den er nominert. 

Regissøren Garth Davis er et ubeskrevet blad for meg, men for andre som ser mye serier er han nok kjent for "Top of the Lake". "Lion" hadde premiere på Toronto International Film Festival 10. september 2016, og filmen ble nominert til flere priser i forbindelse med Golden Globe tidligere i år. Den hadde Norgespremiere 6. januar i år, og går for fullt på norske kinoer for tiden. Grunnen er åpenbar: denne filmen er en publikumsmagnet! At historien som filmen er basert på i tillegg er sann, gjør den bare enda mer interessant. Filmen er basert på Saroo Brierleys selvbiografi "A Long Way Home". 

Saroo Brierley blir født med navnet Sheru Munshi Khan i Ganesh Talai, en liten landsby i Khandwa i India. Her lever han sammen med sin mor og sine to søsken. De er fattige fordi faren forlot dem for en tid siden, men samholdet i familien ersterkt. Saroo og hans eldre bror Guddu gjør det de kan for å hjelpe moren slik at familien ikke skal sulte. (Sheru betyr for øvrig "løve" - derav filmens tittel.)

Saroo og Guddu

Guddu får en jobb som gjør at han må ta toget noen mil fra landsbyen. Saroo insisterer på å bli med for å hjelpe til. Motvillig tar Guddu ham med, men dette skal han komme til å angre dypt og inderlig på. Vel fremme er nemlig Saroo bare trøtt og vil sove. Guddu får Saroo til å love at han skal bli ved benken der han forlater ham til han er tilbake, og dette lover Saroo. Ut på natta våkner han imidlertid og begynner å lete etter Guddu. Nysgjerrigheten driver ham inn på et stillestående tog, og før han vet ordet av det, sovner han igjen. Da han våkner, er toget i gang. Han får panikk og prøver å komme seg ut, men det er umulig. I to dager er han innesperret i toget, som ender opp i Kolkata. 

En bortkommen gutt ...

Sulten og medtatt rusler han rundt i gatene. Her er det mange farer som truer, men fordi han er street smart, klarer han å slippe unna de fleste farer. Det handler om mennesker som vil utnytte små barn, og hvor politiet ser en annen vei. Og det handler om mennesker som gir ham mat og vil selge ham til ... ja, hva vet vi? Til slutt ender han i myndighetenes hender. Der prøver man virkelig å gjøre alt for å spore opp moren hans. Men hva hjelper det når moren hans er analfabet og ikke leser aviser? Til slutt blir han forespeilet en fremtid som adoptivbarn i Australia. 

Saroo møter sin australske adoptivmor for første gang

Saroo kommer til et ektepar som har gledet seg stort til å få et barn fra India. Han er heldig med sine atoptivforeldre, og de er heldige med sitt adoptivbarn. Så bestemmer de seg for å adoptere et barn til ... Vi aner allerede ved ankomsten at dette barnet betyr trøbbel. Barnet er svært traumatisert og ustabilt i sitt følelsesliv og sin atferd. Idyllen er brutt og Saroos adoptivforeldre drives fra den ene fortvilede situasjonen til den neste ... Selv kjenner Saroo ingen tilhørighet med han som skal være hans bror, og dette bidrar antakelig enda mer til å traumatisere broren. Han hører jo ikke hjemme noe sted. Adoptivforeldrene går imidlertid løs på oppgaven med en ektefølt iver og kjærlighet.

Et nytt liv begynner i Australia, men Saroo glemmer aldri den familien
han kom bort fra.

Som alle adoptivbarn kommer også Saroo til et punkt der han ønsker å finne tilbake til sine røtter. Tankene går til moren og broren som han tenker må ha lett etter ham i alle disse årene. Han husker en del fra barndommen sin, men ikke alt. Blant annet sliter han med å huske hvor han kom fra og hva moren hans het. Så begynner han å forske på hvor toget som endte i Kolkata kunne ha kommet fra. Hvor fort gikk togene den gangen? Ja, hvor langt kom man med et tog på to døgn for 25 år siden? Ved hjelp av Google Map visualiserer han mengder med steder i India. Steder han kjørte forbi mens han var innestengt i toget, og som han fremdeles husker vagt ... Klarer han å finne tilbake til landsbyen der han kom fra til slutt? 

Underveis presenteres vi for de klassiske sidene ved adopsjon. Identitetskriser, fosterforeldrenes følelser, omgivelsenes reaksjoner på en lengsel etter sine røtter, som aldri tar slutt ... Her spilles det på hele følelsesregisteret, og det er ikke til å unngå at man griner en skvett opptil flere ganger. Det forhold at hovedrolleinnehaveren selv er den skjønneste av de skjønne, hjelper også godt på. Kulissene i filmen er meget autentiske, og dette bidro til å gi historien høy troverdighet. Skuespillerprestasjonene i filmen er i det øvre skiktet. Man blir ganske enkelt fengslet! 

Det er forstemmende hvor farlig det er å være gatebarn i India. Tematikken går igjen mange steder. Vi kunne se det i filmen "Saalam Bombay" og vi kunne lese om det i Vikas Swarups "Slumdog Millionaire" (her spiller Dev Patel hovedrollen), James A. Levines "Den blå skriveboken", Anne Ch. Østbys "Kjærlighetsgata" og Rohinton Mistrys klassiker "Balansekunst". Sistnevnte er blant mine 10 på topp-bøker. (Samtlige linker peker til mine omtaler her på bloggen.) Gjennom filmen får vi også et grundig innblikk i at det ikke bare er en dans på roser å adoptere et barn fra et fattig land, kanskje særlig der hvor barnet er så pass stort at det husker sitt tidligere liv. Filmen forteller dessuten en historie om den lengselen vi alle har i oss etter å finne tilbake til røttene våre. Det er en sterk dragning som for mange blir svært eksistensiell. 

Denne filmen anbefaler jeg på det sterkeste! Jeg har stor tro på at den vil håve inn flere Oscars! Kom deg på kino! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen, som var nominert innenfor seks kategorier, ikke fikk en eneste pris. Det må jeg innrømme at jeg ble veldig overrasket over.)

Innspilt: 2016 
Originaltittel: Lion
Nasjonalitet: Australia, England
Språk: Engelsk, hindi og bengali
Sjanger: Drama
Skuespilere: Dev Patel (Saroo Brierley), Rooney Mara (Lucy, Saroos kjæreste), Nicole Kidman (Saroos adoptivmor) m.fl.
Spilletid: 118 min.

"Rabbit hole" (Regissør: John Cameron Mitchell)

Tap av et barn ...


Innspilt: 2010
Originaltittel: Rabbit hole
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Aaron Eckhart, Dianne Wiest, Miles Teller, Tammy Blanchard,Sandra Oh, Giancarlo Esposito, Jon Tenney, Stephen Mailer, Mike Doyle, Roberta Wallach
Spilletid: 87 min.

Åtte måneder tidligere mistet Becca og Howie Corbett sin fire årige sønn Dannie i forbindelse med en tragisk ulykke. Sønnen løp etter familiens hund da en bil kom i for høy hastighet til å klare å stoppe. Han døde momentant, og siden har livet til Becca og Howie stoppet fullstendig opp.

Ekteparet er svært ulik i sin tilnærming til sorgen, som på et vis har lammet dem begge to. Mens Becca har stengt seg inne i sin egen verden og ønsker å slette alle spor etter sønnen - og til og med ønsker å selge huset for å kvitte seg med siste rest av minnene - ønsker Howie å beholde mest mulig av minner etter sønnen. Og i motsetning til Becca ønsker Howie at livet deres, slik det var før, skal fortsette. Kanskje de kan få et barn til? Becca er imidlertid helt utilnærmelig og nærmest kald mot ektefellen. Noe fellesskap i sorgen har de ganske enkelt ikke. I stedet hakker de løs på hverandre så snart anledningen byr seg, og sånn sett drar de hverandre ned og ikke opp. Alle innbydelser til hyggelige hendelser fra venner avvises. Livet står fullstendig stille.

Howie er til slutt helt desperat. Han foreslår at de skal gå i en sorggruppe, men etter første møte skjønner de begge at Becca ikke fikser dette. I stedet forsøker de hver på sin side å gjøre det som skal til for å komme videre ... i alle fall noen ørsmå skritt. Og når det ser som mest håpløst ut, øyner vi muligens et aldri så lite håp. Spørsmålet er likevel om de er nødt til å fortsette hver for seg for å klare å komme videre, eller om det er håp for dem som ektepar og kjærester.

Filmen er basert på et Pulitzer Prize-vinnende drama av David Linsay-Abaire, og Nicole Kidman er nominert til Golden Globe for beste hovedrolle. Og hun spiller absolutt godt, selv om jeg lurer på om snarveien til slike priser er å spille en mest mulig depressiv rolle. Egentlig byr ikke rollen hennes, slik jeg ser det, på så veldig mange utfordringer, endimmensjonal som den på mange måter er. Historien er heller ikke særlig original eller oppsiktsvekkende. Selv om jeg selvsagt ikke kan sette meg inn i hvordan det er å miste et barn, skjønner jeg at dette er noe av det mest traumatiske man kan oppleve i et liv. Like fullt følte jeg at historien ikke rørte meg. Selvsagt er det mange ulike former for sorg, men dette ekteparets måte å håndtere det hele på, fremsto i grunnen som lite troverdig. Det som uansett er sikkert er at tap av et barn setter de fleste forhold på harde prøver, så også ettertrykkelig for ekteparet i denne historien. Jeg ser at mange anmeldere har gitt denne filmen terningkast fem. Selv nøyer jeg meg med å gi den terningkast fire. Historien ble litt for forutsigbar, og fremdriften var litt for stillestående. Det positive tross alt er at filmen kun varte i ca. 1 1/2 time, og det var helt passe!

Nicole Kidman i rollen som Becca

Ekteparet prøver sorggruppeterapi

Becca har oppsøkt unggutten som kjørte ned og drepte sønnen

"The hours" (Regissør: Stephen Daldry)

Tre sterke kvinneportretter


Innspilt: 2002
Originaltittel: The Hours
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Nicole Kidman, Julianne Moore, Meryl Streep, Stephen Dillane, Miranda Richardson, George Loftus, Charley Ramm, Sophie Wyburd, Lyndsay Marshal, Linda Bassett, Christian Coulson, Michael Culkin, John C. Reilly, Toni Collette, Ed Harris, Claire Danes
Spilletid: 114 min.
Basert på Michael Cunninghams roman "The Hours"


Filmen handler om tre forskjellige kvinner, som lever i tre ulike tidsperioder.

Først møter vi den berømte forfatteren Virginia Woolf (spilt av Nicole Kidman), mens hun skriver på romanen "Mrs. Dalloway" i 1923 et stykke utenfor London, samtidig som hun sliter med sin sinnssykdom. Livet er meget besværlig for henne, og hun ønsker egentlig bare å ta livet av seg, noe hun også gjør til slutt.

Laura Brown (spilt av Julianne Moore) er husmor i en forstad utenfor Los Angeles. I 1948 lever hun sammen med sin mann og sønn. Mannen er så utrolig lykkelig på hennes vegne, mens hun holder på å gå i frø. I forbindelse med en depresjon som nesten fører henne til selvmordets rand, leser hun "Mrs. Dalloway" og dette får skjebnesvangre konsekvenser for henne.

I nåtidens New York forbereder Clarissa Vaughn (spilt av Meryl Streep) selskap for sin AIDS-syke venn Richard. Han har nettopp vunnet en litterær pris for sin siste bok, og Clarissa vil hedre ham og minnet om sin store kjærlighet med en fest. Men Richard vil ikke ha noe oppstuss rundt sin person, uten at Clarissa øyensynlig ønsker å ta hensyn til dette.

Hvilken forbindelse har så disse tre kvinnene til hverandre? Svært mye skal det vise seg ...

Denne filmen gikk rett hjem hos meg! Nydelige skuespillerprestasjoner gjorde filmen meget flott, og temaet i filmen var interessant! Jeg skjønner svært godt at Nicole Kidman fikk Oscar for denne rollen, som er den beste jeg noen gang har sett henne prestere. Filmen ga meg dessuten lyst til å lese Virginia Woolfs bok "Mrs. Dalloway" på nytt. Her blir det terningkast fem!

Nicole Kidman som Virginia Woolf

Julianne Moore som Laura Brown

Meryl Streep som Clarissa Vaughan

Ed Harris som AIDS-syke Richard