Innspilt: 1979
Skuespillere: Bette Midler, Alan Bates, Frederic Forrest
Spilletid: 129 min.
I filmen ”The Rose” spiller Bette Midler sitt livs største rolle som rockestjernen Rose. Selv om Rose er en oppdiktet person, er det sagt om henne og hennes historie at den har klare paralleller til Janis Joplin og hennes tragiske liv og endelikt.
Rose har for lengst nådd sine drømmers mål: å bli en berømt rockestjerne! Men prisen hun betaler for suksessen er svært, svært høy. Ikke bare har suksessen gjort henne svært ensom, men for å makte å holde seg på toppen og klare det kontinuerlige slitet med endeløse turnéer som krever en stjerne i toppform absolutt hele tiden, sammen med et nærmest fraværende privatliv, misbruker hun alkohol og narkotika. Uten dette misbruket ville hun ikke klart kjøret. Samtidig blir hun offer for sine egne valg, for i lengden klarer ikke kroppen hennes dette likevel. Hun er så sliten, så sliten.
Rose ber manageren sin om et års fri, men blir møtt med et ”ta deg sammen!” Det er mye penger som står på spill både for henne, manageren og alle de øvrige involverte. Dessuten har Rose inngått en kontrakt som gjør det vanskelig å velge å slutte når hun vil selv. Og hva med fansen? Vil de tilgi henne avlyste konserter? Og vil de huske henne dersom hun blir borte fra rampelyset i et år? Hun er derfor nødt til å stå på selv etter at kroppen for lengst har sagt stopp. Det kan jo ikke gå bra, og dette skjønner Rose også. Hun ønsker imidlertid bare å gjennomføre en eneste konsert til, nemlig i sin egen hjemby. Hun vil så gjerne imponere alle i hjembyen sin med sin suksess, vise dem sin ”vellykkethet”. I mellomtiden har det også lyktes henne å få seg en kjæreste, men spørsmålet er hvor lenge han holder ut hennes opp- og nedturer, hvor de verste urimeligheter følger med.
Bette Midler er ganske enkelt fantastisk i rollen som Rose! Hun ble da også Oscar-nominert for rollen. Når hun synger kjente låter fra 60- og 70-tallets hippie-periode, imponerer hun stort! Filmen ble innspilt i 1979, og jeg tenkte underveis at ”mon tro om ikke tiden har gått litt fra denne filmen?” Først da jeg hadde sett den ferdig og fikk den litt på avstand, tenkte jeg litt annerledes. For filmen er jo også temmelig autentisk mht. forholdene i rockebransjen på 60- og 70-tallet, nesten mens denne spesielle tidsperioden i musikkens historie pågikk. Dette var en periode da omtrent ”alle” som ville opp og frem i musikkbransjen var ”nødt til” å dope seg og/eller misbruke alkohol for i det hele tatt å orke presset om å være vellykket og på høyden hele tiden. I hvert fall hvis man ville noe mer enn å bli en middelmådighet. Det var for øvrig besnærende å være vitne til fansens dyrking av et ikon, som bak fasaden ”bare” var en bortkommen og svært sårbar liten jente som til tider ikke visste bak-frem på seg selv … Ingen kan som Bette Midler spille en slik rolle som veksler mellom en så enorm sårhet og en tilsvarende råhet i neste øyeblikk. Terningkast fem fra meg.
