Colson Whitehead: "Den underjordiske jernbanen"

En annerledes Sørstatsroman

Om forfatteren

Colson Whitehead (f. 1969) debuterte som forfatter med "The Intuitionist" i 1999, og har frem til i dag utgitt seks romaner, et par sakprosa-bøker og flere essays. Han var med andre ord ingen nybegynner da han skrev romanen "Den underjordiske jernbanen", som han vant National Book Award for Fiction for i 2016 og Pulitzer Prize for Fiction i 2017. Dette er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Samtlige av hans bøker har mottatt litteraturpriser, så her bør det komme flere bøker på norsk etter hvert. I USA er han blant de mest anerkjente skjønnlitterære forfatterene i dag. 

Mitt forhold til boka og forfatteren

Da jeg fikk papirutgaven av denne boka tilsendt fra Kagge forlag tidligere i sommer, må jeg innrømme at jeg tenkte at jeg har lest min andel av plantasje-slave-bøker. Hva nytt kunne denne boka tilføre meg? Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren fra før. 

Jeg hadde ikke vært mange minuttene ute i sosiale medier med min forutinntatte holdning, før jeg fikk passet mitt påskrevet. For dette var en bok jeg bare måtte lese! Den var helt spesiell! Likevel tapte boka stadig i kampen med nye bøker som strømmet inn hos meg ... inntil jeg oppdaget at den foreligger som lydbok. Dermed rykket den veldig mye raskere opp i lesekøen. 

"Den underjordiske jernbanen"

Det første jeg måtte finne ut var hva "den underjordiske jernbanen" egentlig betydde. På en Wikipedia-side fant jeg svaret. Her står nemlig følgende: 

Den underjordiske jernbanen (engelsk The Underground Railroad) var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.

Begrepet oppsto tidlig på 1800-tallet og dets høydepunkt var mellom 1850 og 1860. En beregning har antydet at ved 1850 hadde 100 000 slaver unnsluppet via «jernbanen». Britisk Nord-Amerika, hvor slaveri var forbudt og amerikansk lovverk ikke var gjeldende, var et populært mål da den lange grensen hadde flere steder som kunne krysses. Mer enn 30 000 mennesker skal etter sigende ha unnsluppet hit via nettverket på dets høydepunkt, skjønt amerikanske tall fra folketelling kan bare redegjøre for 6000.

Kart som viser ulike undergrunnsruter som rømte slaver benyttet 

Om boka

Cora er tredjegenerasjons slave og vi møter henne da hun er 16 år. Året er 1812. Cora har blitt fortalt at reisen fra Afrika startet da bestemor Ajarry ble tatt til fange og fraktet med et skip til Amerika. Mange døde underveis. Ajarry ble solgt en rekke ganger. En gang var livet hennes kun verdt noen kauriskjell og glassperler, en annen gang knapt en hel kasse med rom og litt krutt. Til slutt havnet hun på Randall-plantasjen. Hun fikk mange unger mens hun var i fangenskap, men bare ett ble over ti år. Det var Mabel, hun som skulle bli Coras mor. Historien om alle de døde barna - det ene etter det andre - fortelles brutalt og kortfattet. Mabel flyktet fra plantasjen da Cora var 10 år gammel. Akkurat dette - at moren reiste fra henne - har Cora store problemer med å forsone seg med. 

"De ble i det minste ikke solgt bort, sa en eldre kone til Ajarry. Det var sant - den gangen solgte Randall sjelden de små. Du visste hvor og hvordan barna dine kom til å dø." (side 16)

Første gang Cora blir spurt om hun vil reise med den underjordiske jernbanen, svarer hun nei. Tre uker senere svarer hun ja. Det er Caesar som overtaler henne. Han har lært å lese og skrive. Hans erfaringer fra en plantasje der han ble behandlet som et menneske, gjør at han ikke holder ut tanken på å bli på Randall-plantasjen, der slavene behandles verre enn dyr. Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen. 

Boka handler om Cora og Caesars flukt fra bomullsplantasjen i Georgia. Det handler om å komme unna den fryktede slavejegeren Ridgeway, som har spesialisert seg på å jakte på rømte slaver. Ille har de hatt det frem til nå i sine liv, men blir de fanget, venter et sant helvete. Svære dusører er utlovet, og slavejegerne lukter blod på mils avstand. 

Menneskene som hjalp slavene med å flykte fra sine fangenskap blir i boka fremstilt som stasjonsmestre, og vi får inntrykk av at det dreier seg om ordentlige togstasjoner og tog som går under jorda. Vi får høre om både rutenett, togskinner og konduktører. I virkeligheten var den underjordiske jernbanen svært uformell, og hadde langt fra de ytre rammene som fortellingen i denne romanen illuderer. Flukten foregikk dessuten ikke under jorda. Det handler om mennesker - for det meste hvite - som satte livene sine på spill i kampen for å hjelpe flest mulig til å flykte fra Sørstatene til Nordstatene, der slaveri var forbudt. Det handlet dessuten om hemmelige stier og veier, om hus der flyktningene levde i skjul i ukesvis og noen ganger måneder mens slavejegere jaktet på dem, og deler av fluktveiene foregikk med båt og andre ganger på hesteryggen. 

Min oppfatning av boka

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. Men alle som har lest litt om slavers flukt og deres stadige frykt for å bli røvet og ført tilbake til slaveriet ("Twelve Years a Slave", Frederick Douglass´"En amerikansk slaves liv"), vet at frie eks-slaver (enten de hadde rømt eller var frikjøpt) aldri kunne føle seg helt trygge. Farer truet overalt, og bare det faktum at det var mye penger involvert i å drive med menneskehandel, gjorde det litt for fristende for dem som drømte om lett-tjente penger. 

Selvsagt gjør en roman som "Den underjordiske jernbanen" inntrykk! Forfatteren er nøktern i sin fortellerstil, og dermed blir det aldri påtrengende tårepersete eller klisjéfylt. Underveis lurte jeg litt på om persongalleriet kanskje ble vel stereotypt. Var det ikke noen gode mennesker blant plantasjeeierne? Joda, de fantes absolutt. Caesar hadde bodd hos en av dem. Problemet var at det var så få av dem. Og siden det var opplest og vedtatt at "niggerne" ikke hadde menneskeverd på lik linje med de hvite, ble de behandlet deretter. 

I ettertid skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde lest boka og ikke hørt på lydbokutgaven. (Vanligvis har jeg det på motsatt måte.) Årsaken er at jeg hadde litt problemer med oppleseren, som ble for kjedelig i opplesningen. Det ble for flatt og livløst. Det er mulig at dette skyldes at jeg er bortskjemt med fantastiske opplesere som virkelig setter alt inn på å gi bøkene liv. Akkurat dette fikk ikke Fanny Vaager til, synes jeg. Dette gikk ut over min opplevelse av boka på en uheldig måte. Det var først da jeg ble sittende og bla i papirutgaven at det fullt ut gikk opp for meg hvor godt boka faktisk er skrevet. 

Jeg likte boka godt, men ble nok ikke så begeistret som jeg har inntrykk av at veldig mange andre har blitt. Deriblant et enstemmig kritiker-korps. Blant bokbloggerne har meningene om boka vært noe mer blandet. 

Bokbloggeren Beathe har skrevet en flott og begeistret anmeldelse av boka på sin blogg. Det har også Bokelskerinnen gjort. Tine var ikke begeistret, og opplevde historien rotete fortalt. Silje fra bokbloggen Så rart slet med å komme inn i historien og følte at hun ikke kom så veldig tett på karakterene i boka. Bente Bing elsket boka, og det gjorde også bloggeren My Criminal Mind. Elida fra bloggen My first, my last, my everything likte begynnelsen, men falt litt av på slutten. 

Denne boka må filmatiseres! Jeg er nemlig overbevist om at det må bli en sterk opplevelse å få visualisert handlingen "Den underjordiske jernbanen"! 

Og selvsagt anbefaler jeg denne boka! Den er langt bedre enn det meste som er utgitt i nyere tid, hvor tematikken er umenneskelig behandling av slaver i Sørstatene. Dessuten tilfører den noe nytt. Boka er også helt fri for østkant-dialekt med a-endinger! Det skal oversetteren ha kred for! Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mer irriterende enn at oversetterne gir slavene østkant-dialekt i sine oversettelser. 

Utgitt i USA: 2016

Originaltittel: The Underground Railroad

Utgitt i Norge: 2017

Forlag: Kagge (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)

Oversatt: Knut Johansen 

Oppleser på lydbok: Fanny Vaager 

Antall sider: 347

Spilletid: 9 t 39 min.

ISBN: 978-82-489-2039-7 (papirutgave)

ISBN: 978-82-421-6594-7 (lydfil)

Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Colson Whitehead (bildet har jeg lånt av forlaget)

Frederick Douglass: "En amerikansk slaves liv"

En klassiker innenfor slavefortellings-sjangeren første gang oversatt til norsk!

Frederick Douglass (f. 1818 d. 1895) ble født i slaveri i Maryland i Sørstatene i USA. Hans opprinnelige navn var Frederick Augustus Washington Bailey. Hans bemerkelsesverdige liv, med flukt fra slaveriet, førte til at han i dag anses som en av USAs landsfedre. På den norske Wikipedia-siden om ham kan vi lese følgende:

"Han er den kanskje fremste pioneren og grunnleggeren av afroamerikaneres borgerrettsarbeid, og allierte seg i samtiden også med forkjempere for kvinners og indianeres rettigheter."

Jeg anbefaler spesielt interesserte å lese den engelske Wikipedia-siden, fordi den er mye mer innholdsrik enn den norske. Her finner vi også en oversikt over bøkene han utga etter at han ble en fri mann. "A Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave" utkom i 1845. Det er altså 170 år siden boka ble skrevet, og den ble skrevet 16 år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foranledningen til krigen var at Abraham Lincoln, som hadde gått til valg mot utvidelse av slaveriet på partiprogrammet, ble valgt til landets nye president. Dermed ønsket Sørstatene å gå ut av konføderasjonen, og borgerkrigen var et faktum. Da krigen tok slutt fire år senere - i 1865 - ble slaveri forbudt i alle stater i USA. Bøker som "En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass bidro til bevisstgjøringen i folket, som var nødvendig for at folk flest for alvor skulle skjønne hva det hele dreide seg om. Boka, som regnes som en av de aller beste på grunn av de litterære kvalitetene, førte til økt samfunnsdebatt, og Douglass reiste rundt og holdt foredrag om slaveriet og dets konsekvenser. Han var rett og slett datidens Martin Luther King!

Før jeg sier noe om innholdet i boka, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til konteksten boka kom ut i, med referanser til oversetter F.J. Riopelles etterord i bok (det er her jeg henter faktum fra). "En amerikansk slaves liv" utkom syv år før "Onkel Toms hytte" av Harriet Beecher Stowe. Hvem har ikke i barndommen grått seg gjennom denne boka? Men mens "En amerikansk slaves liv" er skrevet av en som faktisk hadde vært slave selv, er "Onkel Toms hytte" skrevet av en hvit amerikansk kvinne. Der "Onkel Toms hytte" fremstår som den reneste "tåreperse", der den appellerer til hele spennet av følelser, der er "En amerikansk slaves liv" mer nøktern i stilen. 

Kanskje kan man kritisere Douglass for å fremstille den hvite mann - særlig slavedriveren - svært stereotypt, nesten uten et eneste forsonende trekk? Jeg vet ikke, jeg. Jeg heller vel mer i retning av å tenke at hans fremstilling viser hvor demoraliserende det er for menneskeheten i det hele tatt å holde seg med slaver. Det handlet om å holde slavene nede, hindre dem i å tilegne seg kunnskap som kunne gi dem evne til å reflektere over egen situasjon. Frederick Douglass var så heldig at han lærte seg å lese, og sånn sett ble han et levende bevis på hva som kunne skje når evnen til egenrefleksjon ble stimulert. Han måtte bort. Han flyktet, og han lyktes - mot alle odds. Dersom det ikke hadde vært for en voksende abolisjonisme (linken går til Wikipedia, der du finner en side som forklarer begrepet) i Nordstatene i USA, ville han neppe ha lyktes heller. Hudfargen ville jo ha røpet ham uansett hvor han hadde befunnet seg. For øvrig var frikjøp av slaver en gryende tendens i samfunnet, samtidig som mange risikerte å bli kidnappet og solgt til nye plantasjeeiere (en reell fare for de fleste fargede som befant seg i Nordstatene). Akkurat dette var jo temaet i "Twelve Years a Slave", filmen som fikk Oscar i 2014 (linken går til min omtale av filmen). 

Slavefortellinger hadde lenge eksistert som en litterær sjanger før Douglass´ bok. På midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid et skifte, der man i stedet for å fokusere på eventyr- og spenningsfortellinger med sjøslag, fangenskap og flukt, fokuserte på politisk betente temaer. Så som mishandlingen som fant sted av slavene. Den handlet både om pisking, voldtekter og drap som aldri fikk noen konsekvenser så lenge offeret var afro-amerikansk, mens overgriperen var hvit. (At det heller ikke hjalp å bli fri fra slaveriet mtp. rettigheter, kan vi bl.a. lese om i Lee Harpers roman "Drep ikke en sangfugl" som beskriver forholdene i USA på 1930-tallet. Og bøker om USAs segregeringspolitikk finnes det et utall av - men her er det langt mellom perlene, for å si det sånn.)

Oversetteren sier også noe om vanskelighetene med å oversette en bok som denne. Ordet "negro" som på norsk betyr "neger", er i dag et ord som oppfattes som nedsettende og som derfor er blitt erstattet med mer politisk korrekte ord som "farget". Den gangen boka ble skrevet var imidlertid "negro" en respektabel betegnelse, som Douglass brukte selv. Oversetteren har forholdt seg til ordene slik de en gang ble skrevet. Det er prisverdig, synes jeg. Noe som stadig irriterer meg hver gang jeg leser en bok om slaveri, segresjon mellom fargede og hvite og rasisme, er bruk av a-endinger når fargede uttaler seg. I Riopelles oversettelse finnes heldigvis ikke slike tendenser. Om dette har med at Frederick Douglass var en sjeldent veltalende mann, så veltalende og lærd at mange av dem han møtte hadde vanskeligheter med fullt ut å forstå at han faktisk hadde vært slave, vet ikke jeg. Men kanskje er det noe der.

Nettopp det forhold at Frederick Douglass er så velartikulert og veltalende og skriver så godt som han gjør, forsterker budskapet i boka. Vi må huske på at da den utkom på midten av 1800-tallet, var rase-fordommene mange ganger sterkere og mer dyptpløyende enn de er i dag. At han fremsto som et tenkende og meget reflektert menneske, bidro til å ødelegge myten om at fargede mennesker sto under den hvite rase rent intelligensmessig. Man trodde jo faktisk det den gangen. 

"En amerikansk slaves liv" er beretningen om Fredrick Douglass´liv, så langt tilbake som han kan huske og med en fin detaljrikdom rundt skjellsettende hendelser i hans liv. Hendelser som til slutt førte til at han fikk mot til å rømme fra det hele. Midt i alt det triste er det også en rekke fornøyelige hendelser. Som at slaver på forskjellige plantasjer havnet i slosskamp med hverandre når de kranglet om hvem som hadde den rikeste, smarteste og mandigste husherren. Det fantes nemlig ikke noe verre for en slave enn å være en stakkarslig manns slave! Det var en skam. 

På plantasjen hvor Douglass vokste opp, tilbrakte han sine første barneår i ussel fattigdom. Ikke fikk han klær, og det var nesten bare tilfeldigheter som førte til at han ikke frøs ihjel på de kaldeste nettene. Maten sto det også dårlig til med. 

"Vi fikk ikke proviant til faste tider. Kosten vår besto av grovt kokt maismel. Dette ble kalt grøt. Den ble hellet i en stor trebakke eller et trau og anbrakt på marken. Det ble ropt på barna som var de griser, og akkurat som griser kom de og slukte grøten; noen tok østersskall til hjelp; andre brukte biter av shingel, atter andre bare nevene; ingen hadde skje. Den som spiste fortest fikk mest; den sterkeste tok den beste plassen; få gikk mette fra trauet." (side 36)

Vi får også innblikk i hvordan de fleste barna var husherrens egne. Det var han som besvangret kvinnene, og Douglass var selv mulatt. Dette førte ofte til at husfruene hatet dem - både kvinnene og barna - og kunne være enda mer brutal enn mennene. Mor og barn ble skilt for at det ikke skulle oppstå familiære bånd mellom slavene. Alt som gjorde dem menneskelige, ble brutt ned. Gjennom Douglass´ øyne får vi også innblikk i hvor nedbrytende det var for de hvite å ha slaver, som de kunne behandle som de ville. Når det kom en ny husfrue til en plantasje, var hun gjerne mild og snill - før hun ble den grusomste av dem alle (som tidligere nevnt kanskje nettopp fordi ektemannen "hadde seg med" de kvinnelige slavene). 

"En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass regnes som en klassiker innenfor sjangeren "slave-litteratur", og jeg anbefaler den sterkt! Selv om mye av det som står i boka er kjent fra før av, er det et viktig poeng med akkurat denne boka: Den var en av de tidligste bøkene innenfor sjangeren som faktisk bidro til opphevelsen av slaveriet. Boka er svært godt skrevet og nydelig oversatt og den hører med når man er interessert i denne type tematikk! Boka er et levende bevis på hvilken kraft som ligger i litteraturen!

"Den amerikanske historikeren Marion Wilson Starling har estimert at en tidel av de til sammen 60 000 slavene som antas å ha rømt fra sør til nord i årene før borgerkrigen har bidratt til å etablere slavefortellingen som sjanger - i form av intervjuer, foredrag og essays. Over hundre slavefortellinger skal ha blitt utgitt i bokform. Frederick Douglass´ "En amerikansk slaves liv er det mest berømte, og mange vil si også det beste, eksempelet på sjangeren. Her finner vi mange av slavefortellingens faste ingredienser: fra den innledende bekjentgjørelsen av forfatterens usikkerhet med hensyn til sin fødselsdag og herkomst, via beskrivelsen av atskillelsen fra familiemedlemmer og den gradvise utviklingen av lese- og skriveferdigheter, portretteringen av brutale oppsynsmenn og husherrer, og til slutt, naturligvis, flukten til Nordstatene. I tillegg var bokas "svarte budskap" opprinnelig lagt i en "hvit konvolutt", for å bruke John Sekoras treffende bilde - en vanlig praksis all den tid slavefortelliger som regel var bestillingsverk fra antislaveribevegelsen stilet til den hvite middelklassen: To prominente hvite menn - den ene av dem New England-abolisjonistenes spydspiss William Lloyd Garrison - måtte gå god for Douglass i blomstrende vendinger før han selv fikk komme til orde. (Forordene er utelukkende av historisk interesse og utelatt fra den herværende oversettelsen.) Men bokas litterære kvaliteter var høyst uvanlig for sjangeren, og Douglass ble rikelig belønnet. I løpet av årene før borgerkrigen solgte boka høyst anstendige 30 000 eksemplarer, ble et uvurderlig verktøy for abolisjonister, og en sentral inspirasjons- og informasjonskilde for Harriet Beecher Stowes tidobbelt så populære roman (som ifølge anekdoten altså "startet den store krigen"). En amerikansk slaves liv ble grunnsteinen i en litterær og politisk karriere som på den tida aldri hadde sett sin like blant svarte i Vesten." (fra etterordet på side 152-153)

Utgitt: 1845
Originaltittel: Narrative of the Life og Frederick Douglass, An American Slave
Utgitt første gang i Norge: 2015
Forlag: Vidarforlaget 
Oversatt: Frode J. Riopelle
Antall sider: 165 (inkl. etterord av oversetteren)
ISBN: 978-82-7990-295-9
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhjerte - 14. oktober 2015 

Send meg en link dersom du selv har skrevet om boka på bloggen din eller andre steder!

"Twelve Years a Slave" (Regissør: Steve McQueen)

Et knyttneveslag av en film!

"Twelve Years a Slave" er basert på selvbiografien til Solomon Northup (f. 1808 - d. 1863?) fra 1853, kan jeg lese på Wikipedia. Historien er med andre ord basert på en sann historie. Filmen hadde premiere på norske kinoer 31. januar i år.

I filmens åpningsscene skriver vi 1841 og vi befinner oss i New York. Solomon Northup er en frikjøpt slave som lever sammen med sin kone og deres to barn i New York. Solomon er en meget talentfull fiolinist, og hans musikalske tjenester er etterspurt mange steder, også i Canada. Solomon er en bereist og kunnskapsrik mann som lever hva man etter datidens norm kan kalle et liv i den øvre middelklassen, for ikke å si overklassen. De er lykkelige og også tilsynelatende respektert i sitt miljø, selv om vi aner at det rett under overflaten fremdeles finnes en hel del rasisme i det amerikanske samfunnet. Slaveri ble ikke avskaffet i Sørstatene før etter den amerikanske borgerkrigen (1861 - 1865), og akkurat dette er det viktig å ha i mente som et bakteppe når man ser denne filmen.

Solomon Northups lykkelige familie

Mens Solomon er ute og prominerer, blir han kontaktet av to menn som ønsker å tilby ham en toukers-jobb som fiolinist. De inviterer ham med seg ut på en bedre middag i Washington D.C., og Solomon lar seg blende av deres gjestfrihet og storsinn. 

Men Solomon blir lurt, for mennene doper ham ned, og neste dag våkner han opp i lenker et helt annet sted enn på det fine hotellet hvor han befant seg dagen før. Det viser seg fort at han ikke er alene, og den ene fangen etter den andre dukker etter hvert opp. 

Et skjebnesvangert møte

Deretter fraktes de kidnappede fangene til Louisiana i Sørstatene, hvor de blir solgt som slaver. Nå er de bare "niggere" og de får tildelt andre navn enn sine egne. Solomon får navnet Platt, og protester fører bare til et slag over ansiktet. Han får også et godt råd fra en av de andre fangene, nemlig at han aldri må fortelle om hvem han egentlig er og for all del ikke at han kan lese og skrive. 

Den første plantasjeeieren Solomon kommer til viser seg å være svært menneskelig. Han er imidlertid tynget av gjeld, og hans handlefrihet er dermed begrenset. Å frigi slaver har han ikke økonomi til i et marked hvor prisene er basert på stor tilgang på gratis arbeidskraft. Underveis blir vi vitne til en nokså dum oppsynsmann som føler seg svært truet av at Solomon åpenbart har større intellektuell kapasitet enn ham. Han legger Solomon for hat, og mener at djevelen selv bor i ham.

Slavene på sukkerplantasjen

Det ligger selvsagt i kortene at Solomon til slutt kommer seg fri - etter 12 år som slave - men jeg skal uansett ikke røpe mer av handlingen. Vær imidlertid forberedt på en film som kjennes som opp til flere knyttneveslag i magen, og hvor filmingen av slavenes lidelser er så nærgående at det nesten ikke er til å holde ut. Det er ikke uten grunn at filmen har fått 15 årsgrense i Norge, for å si det sånn. Likevel - jeg kan virkelig ikke få sagt det sterkt nok: gå på kino og se filmen! Den er viktig!

Solomon Northup brukte resten av sitt liv i frihet til å reise rundt og holde foredrag om slaveri, og han var dermed en viktig bidragsyter i kampen om å få slutt på slaveriet i USA. 

Plantasjeeierens kone hater Patsey

Filmen har allerede rukket å få mange priser, og den er dessuten nominert til årets Oscar i klassen beste film, beste mannlige skuespiller (Chiwetel Ejiofor som Solomon/Platt), beste mannlige birolle (Michael Fassbender som den grusomme plantasjeeieren Edwin Epps), beste kvinnelige birolle (Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey), kostymedesign, beste regissør (Steve McQueen), filmmanus (Joe Walker) og et par til - totalt ni nominasjoner så vidt jeg har klart å telle. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er helt uovertrufne! Chiwetel Ejiofor som Solomon gjør selvsagt et sterkt inntrykk. Likeså Lupita Nyong´o som slavekvinnen Patsey, som får unngjelde fra alle og kanskje aller mest fra plantasjeeierens kone, som forakter henne fordi Patsey utkonkurrerer henne fra ektesenga. Patsey som bare vil dø og føler at livet er ødelagt ... Historien i denne filmen er også formidabel, særlig fordi den i tillegg er sann. Når man i tillegg vet at blant alle dem som ble kidnappet etter å ha vært frikjøpt som slaver, var det bare et fåtall som slapp fri igjen, settes det hele i et mye mer grusomt perspektiv. De fleste historier om slaveri er fortalt av hvite, mens denne altså er ført i pennen av en som har opplevd slaveriet på kroppen selv. Det gjør den helt spesiell. 

Fortvilelsen over all volden som utøves mot slavene er
hjerteskjærende!

Jeg er ganske sikker på at denne filmen kommer til å stikke av med mange Oscars under Oscar-showet i kveld/natt! 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen var at denne filmen fikk Oscar i kategorien beste film, Lupita Nyong´o fikk Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble Oscar i kategorien beste adapterte manus.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Twelve Years a Slave
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Chietel Ejiofor (Solomon Northup), Michael Fassbender (Eqwin Epps), Brat Pitt (Samuel Bass), Lupita Nyong´o (Patsey), Benedict Cumberbatch (William Ford), Garret Dillahunt (Armsby), Sarah Paulson (Mary Epps), Paul Dano (John Tibeats), Paul Giamatti (Theophilus Freeman), Michael Kenneth Williams (Robert), Adepero Oduye (Eliza)
Spilletid: 134 min.



Andre som har skrevet om filmen:
- Randi Reading - 1. november 2014

Mark Twain: "Huckleberry Finns opplevelser"

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør". 

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Jeg trodde at det var Zinken Hopp som hadde oversatt den opprinnelige norske boka, men har etter hvert skjønt at det finnes mange ulike oversettelser; bl.a. foreligger det en oversettelse av Ulf Gleditsch der Huck er dis med sine lesere, og i 2012 utga Samlaget en nynorsk utgave oversatt av Johs. Farestveit og revidert av Øystein Vidnes. 

Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990. 

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra. 

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis. 

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt." 

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove. 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham. 

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som. 

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv. 

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel. 

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder. 

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid. 

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart." 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Opprinnelig utgitt: 1884
Originaltittel: Huckleberry Finn
Senere utgivelse basert på originalmanuskriptet til Twain: 1990
Originaltittel: The Adventures of Huckleberry Finn
Illustrasjoner: E.W. Kemble
Utgitt på norsk i nyoversettelse: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 432
ISBN: 987-82-02-24040-0

Mark Twain

Jonathan Odell: "Helbredelsen"

Enda en bok om slaveri i sørstatene ... 

Jonathan Odell er født og oppvokst i Mississippi, kan jeg lese på bokas smussomslag. Byen bar preg av segresjon og rasisme under hans oppvekst, og han var selv aktiv i borgerrettsbevegelsen. Odell debuterte med romanen "Rge View from Delphi" i 2005. Hans andre roman - "The Healing" - er den første som er oversatt til norsk. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i 1933, mange år etter at slaveriet ble opphevet i USA. Like fullt lever rasismen i beste velgående, og med den en inngrodd tro på at de fargede var mindre verdt, mindre begavet, ja mindre berettiget til de samme godene som landets hvite befolkning. Gran Gran er en aldrende kvinne, og det er hun som forteller historien om sin egen fortid til foreldreløse Violet. Med ett er vi tilbake i 1847 ... 

Fruen på plantasjen mister sitt barn og etter dette skal ingenting bli det samme ...

"Det var da fruen omsider gikk fra vettet. Først ville hun at lille Rubina skulle piskes, og at de skulle helle salt i sårene, for hun var sikker på at jenta hadde smittet datteren. Men hun ombestemte seg fort. Det var tydelig at hun ikke kunne få seg til å skade Beckys venninne. Fru Amandas desperate leting etter noen å skylde på førte henne omsider til ektemannen. Hun forbnnet ham både natt og dag og kylte porselensserviset i veggene. Da herr Ben fikk tilsendt beroligende medisiner, svelget hun alt hun fikk fatt på. Det påsto i hvert fall de som jobbet oppe i huset." (side 21)

I sorgen etter datterens død tar fru Amanda fra en av negerslavene hennes nyfødte barn. Dette for å kompensere for sitt eget tap. At en annen mor er fra seg av sorg for å miste sitt barn, enser hun ikke. Fru Amanda kaller barnet Granada, og Granada vokser opp i noe mellom de hvite og de fargede. Hun slipper unna det harde arbeidet på gården, men fratas samtidig sine røtter. For ikke er hun et menneske med de hvites rettigheter, og ikke hører hun skikkelig hjemme blant dem som skulle ha vært hennes egne. Fruen dresser henne opp i kjoler, og slik blir hun en slags dukke som fruen leker seg med for å døyve smerten etter tapet av sin egen datter.

Ute blant slavene herjer det en sykdom som de hvite er overbevist om bare kan ramme de fargede. En periode er det fare for at hele besetningen med slaver kan komme til å stryke med, inntil herr Ben beslutter å kjøpe slavekvinnen Polly Shine, helbrederen. Polly er svært annerledes de fleste slaver Granada og de andre har møtt. Her ser de en sterk kvinne som stiller krav, og ikke bare det: herr Ben synes til og med å ha respekt for henne. Herr Ben har dessuten lenge sett med fortvilelse på sin kones dyrking av Granada, og han beslutter at Granada skal bli Pollys nye lærling. Dermed tar Granadas liv en helt ny vending. Hun får ikke lenger oppholde seg i herskapshuset, og hun er full av indignasjon over sin nye skjebne. 

Det er ikke bare Granada som er mistenksom og fientlig innstilt overfor Polly. De fleste slavene på plantasjen er overbevist om at Polly driver med voodoo, og følger henne med haukeblikk for å avsløre at hun egentlig driver med trolldomskunster. Men Polly er en klok og snarrådig kvinne som vet å utnytte sine kunnskaper, og etter hvert skal dette få stort betydning spesielt for Granada ... 

"Helbrederen" er enda en roman om slaveri i Sørstatene på 1800-tallet, og selv om historien denne gangen er helt annerledes enn den vi for eksempel får høre i Hillary Jordans "Mississippi", opplever jeg at dette er den av disse bøkene som er minst spennende. Kanskje har jeg rett og slett bare nådd et metningspunkt mht. romaner av denne typen? Der i det minste bøker om de svartes situasjon, som "Barnepiken" og "Bienes hemmelige liv" har et slags politisk budskap som apellerte til meg, opplevde jeg "Helbredelsen" som temmelig tam og klisjéfylt og uten egentlig noen nerve. Og så kjenner jeg at jeg blir nokså lei av å forholde meg til at slavene snakker bredt østkantdialekt i den norske oversettelsen, mens herrefolket snakker riksmål. Jeg synes boka fortjener terningkast fire - i det nedre skiktet av skalaen - som uttrykk for en leseopplevelse helt på det gjennomsnittlige. Da har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter. Dette er imidlertid en bok som mange har ulike oppfatninger av, og nedenfor har jeg derfor linket til andre omtaler av boka. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Healing
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Kia Halling
Forlag: Pax
Antall sider: 354
Leseeksemplar fra forlaget

Jonathan Odell

Andre omtaler av boka:
- Bokelskerinnen 28.02.2013 - terningkast seks - "alt jeg ønsker meg av en roman"
- Solgunn Sitt 26.05.2013 - terningkast fire - "en litt over middels lesepplevelse"
- Beathes bokhylle 15.02.2013 - "kommer til å bli en av de aller beste bøkene jeg kommer til å lese i år"
- Groskro 03.03.2013 - "en perle av en bok"
- Karis bokprat 04.06.2013 - "den ultimate ferielektyre"
- VG v/Kristine Isaksen 04.03.2013 - terningkast to 
- Tines blogg 03.04.2013 - "en skjønn bok"
- Med bok og palett 26.06.2013 - "en sterk bok om betydningen av frihet"
- Bøker & bokhyller 07.03.2013 - "andre har nok blitt mer grepet av denne enn jeg ble"
- Les mye 18.03.2013 - "personleg likte eg dei to nemnde betre (Tilbake til Tall Oaks og Barnepiken), men denne er slett ingen dårleg etterkommar"

"I am slave" (Regissør: Gabriel Range)

Sjokkerende om moderne slaveri i dagens London


Innspilt: 2010
Originaltittel: I am slave
Nasjonalitet: England
Genre: Thriller/drama
Skuespillere: Wunmi Mosaku (Malia), Isaach De Bankolé (Bah), Lubna Azabal, Yigal Naor (Said), Hiam Abbass, Nonso Anozie (Hana), Nasser Memarzia (Ibrahim), Selva Rasalingham (Amir), Amaar Sardharwalla (Assi), Jameel Sardharwalla (Rami)
Spilletid: 77 min.

Malia vokser opp i en landsby i Sudan, hvor hun er intet mindre enn en prinsesse i sin stamme. Da hun er i 12 årsalderen, blir landsbyen angrepet av en fiendtlig stamme. I kaoset som oppstår blir hun kidnappet og kjørt av gårde sammen med flere andre unge piker.

I første omgang selges Malia som slave til en kvinne (spilt av Hiam Abbas) som ønsker seg gratis hushjelp. Med ansvar for renhold og matlaging tilbringer hun de neste årene av sin ungdom i fangenskap hos denne kvinnen. Hun bor i et primitivt skur på gårdsplassen, og har nesten ikke de mest nødvendige ting, ulønnet som hun jo er. Selv når sjansen til å rømme oppstår, skjønner Malia at hun ikke har noe sted å dra. Grunnet en bagatell bestemmer kvinnen at Malia skal sendes til hennes slektninger i London.

Da Malia ankommer London, kan hun ikke språket og er fullstendig prisgitt sine nye eiere. Passet hennes inndras, og fordi hun ikke kjenner koden til alarmen i huset, er hun i praksis innesperret også her. Hun har ansvar for renhold, matlaging og barnepass i sitt nye "hjem", og har ingen tid til egne private gjøremål. Etter hvert som hun lærer seg språket, får hun så smått kontakt med familiens sjåfør. Han sjokkeres over at hun er slave i huset, men tør ikke å hjelpe henne fordi han er redd for å miste jobben sin. Takket være ham skjønner imidlertid Malia at truslene om å drepe hennes familie i Sudan dersom hun skulle klare å rømme, er og blir tomme trusler. Hun begynner etter hvert å planlegge sin egen flukt.

Parallelt følger vi Malias fars årelange kamp for å finne sin datter, det eneste barnet han har. Aldri gir han opp å finne henne i live ...

Filmen "I am slave" er basert på den britiske skuespilleren Mende Nazers historie. Selv er hun en tidligere slave fra Sudan, og etter at hun ble fri, har hun engasjert seg i kampen for menneskerettigheter. Det er en utrolig sterk historie vi blir vitne til i denne filmen, som altså handler om moderne slaveri. Selv har jeg tenkt at dette først og fremst skjer i forbindelse med trafficking og sex-handel, og at den form for slaveri som Malia ble utsatt for, for lengst er avskaffet. Det er imidlertid anslått at det i dag lever om lag 5000 kvinnelige slaver under lignende forhold som Malia bare i London. "I am slave reveals the shocking truth that if you´re living in London today, you could be living next door to a slave" står det på DVD-coveret.

DVD´en "I am slave" er flunkende ny på det norske DVD-markedet, men det er merkverdig lite å finne om filmen på norske nettsider. Jeg håper imidlertid at flere blir oppmerksom på denne filmen og dens innhold, som det faktisk er viktig at flere får øynene opp for! Jo mer kunnskap som spres om denne formen for slaveri, jo vanskeligere vil det bli for mennesker som driver med slikt slavehold å holde dette skjult for omverdenen!

Her blir det terningkast seks!

Toni Morrison: "En nåde"

Om slaveri på 1600-tallet


Utgitt: 2008
Oversatt til norsk: 2009
Oversatt: Bodil Engen
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 9 min.

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungdom.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "en nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!

Toni Morrison

Isabel Allende: "Øya under havet"

Ikke akkurat magisk ...


Utgitt på spansk: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Hedda Munthe
Originaltittel: La isla bajo el mar
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven: Gyldendal)
Spilletid: 16 t 38 min. (papirutgaven: 480 sider)

Bokas handling starter i 1770 i Saint-Domingue, i den spanske kolonien som i dag er kjent som den uavhengige staten Haiti. Franskmannen Tolouse Valmorain  er i ferd med å slå seg opp som sukkerplantasjeeier, og han har nylig giftet seg og venter på at hans kone skal ankomme kolonien. Vi introduseres deretter for Violette Boisier, som til tross for at hun er farget, er fri og livnærer seg som luksusprostituert. Så dyktig er hun i sin rolle at hennes tjenester er svært etterspurte, og hun nyter stor respekt blant de hvite mennene.

Valmorain hyrer inn Violette til å klargjøre hjemmet hans før konen ankommer. Ikke bare får hun nærmest frie hender til å handle inn tepper, møbler, gardiner etc., men hun påtar seg også oppgaven med å finne den perfekte kammertjener til Valmorains nye kone. Dermed blir vi kjent med Zarité, eller Tété som hun etter hvert kalles. Tété er mulatt og ni år da hun blir tatt inn under Violettes vinger og skal læres opp.

Nokså tidlig forsvinner Valmorains kone inn i sinnsykdommen og dør. Dette blir starten på et liv med overgrep og mishandling for Tété. Gang på gang voldtar hennes husbond henne, og selv ikke det faktum at hun i praksis er hans konkubine og føder hans barn, hjelper særlig for hennes situasjon. Hun er og blir en slave uten kontroll over sitt eget liv. Da hun forelsker seg i en av sine egne, negerslaven Gambo, øyner hun imidlertid et håp om at livet har noe mer å by henne. Sammen drømmer de og de øvrige slavene om "øya under havet", deres hinsidige paradis ...

Etter hvert blir vi vitne til at det oppstår opprør på øya. Negrene finner seg ikke i å være slaver lenger - spesielt ikke etter at franskmennene har opphevet slaveriet. Gambo er en viktig bidragsyter i så måte, og det hele ender med at de hvite må flykte fra øya. Tété og Gambo kommer bort fra hverandre, og selv om de hjelper Valmorain til å flykte - prisen for å redde Tétés barn Maurice og Rosette - og han som takk for dette lover Tété friheten, fortsetter hun å være hans slavinne etter at de ankommer New Orleans. Etter hvert oppstår det forviklinger ved at Maurice og Rosette, som ikke vet at de er halvsøsken, forelsker seg i hverandre. Gjennom 40 år følger vi personene i boka, og bakteppet er hele tiden slavenes posisjon i samfunnet.

Det er en fantastisk historie som fortelles i denne boka, hvor de ytre rammene stemmer med virkelige historiske hendelser. Hahiti ble for eksempel uavhengig allerede i 1804 (omtalt som den første frie negerrepublikken), takket være nettopp slaveopprøret som Isabel Allende forteller om i "Øya under havet". Boka gir også et interessant innblikk i hvordan det må ha vært å være slave på denne tiden. Beskrivelsen av hvilken virkning den franske revolusjonen hadde på forholdene i koloniene, enten de var spanske, franske eller engelske, var dessuten interessant.

Så hvorfor ble jeg like fullt ikke så begreistret som jeg håpet at jeg skulle bli? Det hele hadde sammenheng med det språklige, og kanskje også med fortellerstilen Allende her har valgt. 

Flere ganger ble jeg sittende og irritere meg over språklige blødmer og klisjeer. Og her kan det overhode ikke være tale om for dårlig oversettelse, for selveste Kari og Kjell Risvik står bak, og det borger for kvalitet! Noen av kjærlighetsscenene som er beskrevet i boka, er nesten pinlige å lese fordi beskrivelsene er så svulstige og klisjefylte at det tipper fullstendig over. Selv beskrivelsen av spesielt de fargede kvinnenes fantastiske skjønnhet, ble i meste laget for meg. Det var liksom ikke måte på hvor vakre, hvor fantastiske, hvor mye av det meste i grunnen ... som disse kvinnene var. Personskildringene ble rett og slett for unyanserte og svart-hvitt - nærmest stereotype. Dette kombinert med at det nesten ikke er dialoger i boka, gjorde at jeg aldri følte at jeg kom inn under huden på noen av personene. Selv ikke på Tété, bokas hovedperson, som av og til opptrer som jeg-person ... Tidvis reagerte jeg også litt på takten som historien ble fortalt i. Enkelte hendelser er viet svært mange detaljer, mens det i neste omgang foretas store jafs over flere år. Som om forfatteren ikke har giddet å gjøre skikkelig reseach på hva som hendte i disse årene. Når det er sagt er boka jammen tykk nok, men kanskje hadde det ligget et potensiale her til en føljetong/triologi dersom det hadde vært flere detaljer, mer dialog etc.? Allende gaper over for mye i sin iver etter å fortelle historien med stor H. Og magien som hun tidligere ble så kjent for, er fullstendig fraværende.

Min konklusjon er at en fantastisk historie halter for mye på det språklige samt fortellergrepet som forfatteren har valgt. Historien som sådan gjør at jeg synes boka fortjener terningkast fire (som uttrykk for at dette er god underholdning, men ikke en bok jeg kommer til å huske). Min skuffelse har sammenheng med at jeg hadde forventet mer fra Isabel Allende. I særdeleshet på bakgrunn av alle ovasjonene denne boka har blitt møtt med ... 

Isabel Allende