Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten pandemi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten pandemi. Vis alle innlegg

søndag 12. juli 2020

Paolo Giordano: "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje."


Tankevekkende om coronavirus-pandemien

Italienske Paolo Giordano (f. 1982) har doktorgrad i teoretisk partikkelfysikk, og han er fast spaltist i Corriere della Sera.  Han debuterte med romanen "Primtallets ensomhet" i 2008 (på norsk i 2010). Siden har han utgitt flere bøker, og han har vunnet flere priser for sitt forfatterskap. "I smittens tid" er skrevet under den verste delen coronakrisen i Italia. Den har i rekordfart blitt oversatt både til engelsk og norsk.

Første kapittel har tittelen "Virusfast", og her innleder forfatteren med å konstatere at coronavirus-pandemien ligger an til å bli vår tids største helsekrise. Den er ikke den første og blir ikke den siste. Det er ikke en gang sikkert at det blir den mest redselsfulle. For coronaviruset tar ikke flere liv enn andre epidemier har gjort tidligere. 

"SARS-CoV-2 har vært frekkere, og den skamløse spredningen avslører noe vi allerede visste, men tidligere har strevd med å måle: at vi på mangfoldige vis er forbundet med hverandre, overalt, i en verden med sammensatte sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Men selvfølgelig også med mellommenneskelige bånd." (side 9-10)

Giordano begynte sin skriving 29. februar i år, og befant seg på dette tidspunktet i det landet i Europa som var så uheldig å få smittespredning i stor skala først. At det ble Italia som først ble verst rammet, var svært tilfeldig. 

De fleste av oss husker godt hvordan alle avtaler ble avlyst på grunn av tiltakene mot smitte, og det ikke tilrådelige i å være samlet flere på en gang. I første omgang snakket man om 500 som et maks-tall. Så ble dette skalert ned til 100, så 50 ... og så til kun familie i egen husstand. I Italia fikk dette større konsekvenser enn i andre land, fordi så utrolig mange ble smittet så veldig fort. De øvrige europeiske landene fikk litt mer tid til å områ seg, og trengte derfor ikke å tilrå fullstendig nedstengning av samfunnet. Uansett - plutselig satt alle som ikke var i samfunnskritiske posisjoner, på hjemmekontor og hverdagene fortonet seg som å være i limbo. Var det trygt å gå i butikken? Puste inn luften som andre hadde pustet ut når man var ute og gikk tur? Osv. 

For Giordano ble dette limbo fylt med skriving om det som skjedde. Han ønsket ikke å gå glipp av det pandemien var i ferd med å avdekke om oss. Han forteller at lenge før han begynte å skrive, var det matematikken han brukte for å holde angsten i sjakk. Tidligere ble dette ansett som nerdete, men nå har det vist seg at dette er et helt uunnværlig verktøy for å forstå det som skjer rundt oss. Han ble sittende og følge med på smitteutbredelsen i eget land og i resten av verden, og så hvordan det hele eskalerte.

Noe vi alle har lært om i denne krisen, er R-tallet. Det er et tall som måler hvor mange andre en som selv er smittet, har ført smitten videre til. Så lenge R-tallet er under 1,0, har vi kontroll over smittespredningen. Da holdes nemlig antall smittede i sjakk. Men når tallet stiger mer enn dette, kan ting raskt utvikle seg til langt verre tilstander. "Reduksjon av R0 er det matematiske uttrykket for våre forsakelser." (side 19)

Giordanos opplevelse av pandemien var nok atskillig mer dramatisk enn hva vi opplevde i Norge på samme tid, fordi dødeligheten var så høy. Den var for øvrig en helt naturlig konsekvens av antall smittede, og ikke minst med tanke på hvem som ble smittet. I Italia var det svært mange eldre som ble rammet, og de døde i et helt sjokkerende antall.

Så hvordan stopper man et virus som sprer seg så fort og lett? "Med stor styrke. Med sterk offervilje. Med stor tålmodighet." (side 25) Dersom vi klarer å få R-tallet under det kritiske nivået lenge nok, helt til alle som er smittet er kartlagt, isolert og ikke lenger smittebærere, vil spredningen begynne å avta. Like fullt - faren er ikke over på langt nær enda. På et eller annet tidspunkt vil den igjen komme til å øke ... Det er da vi går inn i den aller vanskeligste fasen, den som krever stor grad av tålmodighet. 

Nå burde det kanskje ikke være så vanskelig å være tålmodig, for vi ser med skrekk hva som skjer i andre land i verden, der myndighetene enten ikke har gjort nok, eller ikke har den nødvendige tilliten i befolkningen slik at innbyggerne følger de rådene som gis. Men når folk mister jobbene sine, og det ikke er noe sikkerhetsnett - da har de kanskje bare valget mellom å risikere smitte og dø av Covid-19, eller å dø av fattigdom ... 

"Pandemien oppmuntrer oss ... til å tenke på oss selv som en del av en gruppe. Den setter forestillingsevnen vår på en prøve den aldri har vært ute for før. Vi blir tvunget til å erkjenne at vi er uløselig bundet til andre mennesker, og at våre valg ikke bare angår oss selv. I smittens tid er vi en enkeltorganisasjon. I smittens tid blir vi et fellesskap igjen." (side 43)

Noen tenker at når virusets dødelighet er så lav for de unge og  de friske - hvorfor ikke bare ta sjansen på å leve som før? Men saken er den at dersom mange nok tenker slik, vil våre "handlinger ha globale ringvirkninger som er abstrakte og vanskelig å overskue", skriver Giordano. (side 45) Det handler faktisk om hele menneskeheten. Konsekvensene rammer ikke bare Covid-19-smittede, men hele helsevesenet i alle land, som vil knele fullstendig. Dermed får heller ikke andre syke tilgang til nødvendig helsehjelp. Og jo flere smittede, desto flere døde. 

Vi kan ikke skylde på noen spesielle - heller ikke kineserne - for at coronavirus-pandemien har oppstått. Kanskje er det økt globalisering, urbanisering, avskoging, mer intensivt dyrehold osv. som skaper utilsiktede bakteriekulturer der det meste får formere seg? Mikroorganismer som mister sitt naturlige tilholdssted, jakter kanskje på å finne nye hjem? Noen virustyper bruker andre dyr som mellomvert, før de smitter over på oss mennesker. Så jo tettere vi kommer på ville dyr, desto større er faren for at pandemier som dette kan oppstå.                                                                                                                                                      
"I smittens tid har vitenskapen skuffet oss. Vi ville ha sikker kunnskap, men fikk synspunkter. Vi hadde glemt at det alltid er slik, at det faktisk må være slik: For vitenskapen er tvilen til og med helligere enn sannheten. Men akkurat nå bryr vi oss ikke om det. Vi ser eksperter krangle slik barn ser foreldrene gjøre det, nedenfra og opp. Så begynner vi å krangle oss imellom." (side 74) Og alt kompliseres ytterligere av fake news der det florerer av konspirasjonsteorier - f.eks. om at viruset er skapt i et laboratorium utenfor Wuhan. 

Mens krisen utvikler seg og tiden går, lengter vi tilbake til alle hverdagene og normaliteten som vi tidligere tok som en selvfølge og kanskje ikke engang satte skikkelig pris på. Vi vet at vi vil ha den tilbake nå, skriver Giordano. Normalitet for enhver pris! 

"Men normaltilstanden er opphevet, og ingen kan spå hvor lenge den vil vare. Dette er unntakstilstandens tid, vi må lære å leve med den, i den, og finne grunner til å omfavne den som ikke bare er frykten for å dø. Det stemmer nok at virus ikke eier intelligens, men én ting er de flinkere til enn oss: å endre seg fort, å tilpasse seg. Vi gjør lurt i å lære av dem." (side 87)

Vi må tåle at arbeidsplasser blir borte, at pandemien vil få konsekvenser i flere år fremover, at vi må sette ned tempoet og at livene våre kanskje aldri helt blir de samme igjen ...

"I smittens tid" er en tankevekkende liten pamflett, som det faktisk er litt trøst i å lese akkurat nå. Jeg sier det på den måten fordi vi faktisk har kommet litt videre, og har grunn til å være noe mer optimistisk med tanke på fremtiden. Regjeringen har åpnet opp for at det er mulig å reise til andre land i Europa allerede i sommer. Hvem trodde vel at dét skulle bli mulig bare en drøy måned tilbake i tid? Vi må riktignok være ansvarlige, passe på og følge smitterådene, ikke oppholde oss i store folkemengder, kanskje vurdere å bruke munnbind i noen situasjoner, holde oss mer for oss selv ... Men bare at det er mulig, sier noe om at det er håp om at alt blir bra ... til slutt!      

Denne lille pamfletten har også en annen verdi. Den vil bli ett av flere historiske dokumenter på hvordan det var å stå midt oppe i pandemien. For akkurat dette tror jeg faktisk at vi kommer til å glemme når vaksinen har kommet og vi ikke lenger trenger å frykte corona-smitte.                     

Dersom du er interessert i å lese mer om pandemiens virkninger, kan jeg anbefale Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden."  (Lenken peker til min omtale av boka.)     

Utgitt i Italia: 2020
Originaltittel: Nel contagio
Engelsk tittel: How Contagion Works
Utgitt i Norge: 2020
Forlag: Spartacus
Oversatt: Aleksander Melli
Antall sider: 89
ISBN:
978-82-430-1358-2
Boka har jeg kjøpt selv.                                                                                   

torsdag 9. juli 2020

Erik Martiniussen: "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den"

Imponerende om bakterier

Erik Martiniussen (f. 1975) er journalist og forfatter. Han debuterte med boka "Drivhuseffekten - klimapolitikken som forsvant" (2013). "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den" er hans fjerde bok. 

Selv om coronakrisen handler om virus og ikke bakterier, er det ikke til å komme forbi at det er denne krisen som i alle fall har gjort meg spesielt interessert i å lære mer om bakterienes verden. Det er nemlig en stor fellesnevner her, og det er at det finnes virus og bakterier som det ikke finnes behandling for. Dette er på mange måter kjernen i Martiniussens bok. For hva gjør vi når vi står overfor en helsekrise vi faktisk ikke har medisiner til behandle? Når vi leser aviser, er det stort fokus på krig, terror, naturkatastrofer, forbrytelser og ulykker. Men de resistente bakteriene, de som antibiotika ikke hjelper mot, tar livet av atskillig flere mennesker hvert år. Dette snakkes det lite om. 

For et par uker siden skrev jeg et innlegg på bloggen min om Jessica Lönn-Stensruds bok "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." I den boka var fokuset først og fremst normalfloraen vår av bakterier, og hun streifet så vidt innom problematikken rundt resistente bakterier. Mens Lönn-Stensrud er mikrobiolog, er Martiniussen journalist. "Hva kan egentlig en journalist tilføre dette emnet, uten å kunne faget mikrobiologi?", tenkte jeg da jeg vurderte om jeg skulle lese "Krigen mot bakteriene". Svært mye, skulle det vise seg. For det er ingen tvil om at Martiniussen har satt seg meget godt inn i problematikken. Den er kunnskapsrik og detaljert, samtidig som den tegner det store bildet. Samtidig er jeg glad for at jeg leste Lönn-Stensruds bok først, fordi det var en del som kom på plass av de mer basale kunnskapene rundt bakterienes verden. Mye av dette finnes også i en annen bok jeg leste for et par år siden - "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand, for er det ett sted i kroppen som overgår de fleste andre med artsmangfold i bakteriefloraen, så er det nettopp tarmen. Jeg ønsker også å trekke frem en annen bok som er interessant når det gjelder pandemien vi står oppe i akkurat nå, og det er Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå". Her får vi nemlig et innblikk i hva som skjer i verdenssamfunnet når det blir rammet av en pandemi (som coronapandemien). Jeg har enda en bok liggende, som jeg ikke har rukket å lese enda, og det er Paolo Giordanos "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje". 

Martiniussen starter med å presentere de to paradigmene som læren om bakteriene handler om; beat them or joyn them, for å si det litt sleivete. Vi må faktisk lære å leve med dem.

Mens mennesker tidligere døde av selv den mest banale infeksjon, var oppdagelsen av penicillin er revolusjon. Senere ble også antibiotika oppdaget. Dessverre førte et overforbruk av disse medisinene til at det oppsto resistente bakterier. Skjønt når vi forstår hvor smarte bakterier er, hvordan de kommuniserer med hverandre og muterer på tvers av bakteriestammer, så ville vel disse bakteriene ha mutert uansett, men kanskje ikke i de mengdene som vi ser i dag. 

"Kan vi finne en ny antibiotika og vinne kampen mot bakteriene på nytt, eller må vi lære å leve med dem på en ny måte?" (side 11)

Martiniussen har reist verden rundt for å snakke med dem som er i front av forskningen, og det han har funnet ut er faktisk svært oppsiktsvekkende. Mens han jakter på den nye kunnskapen innenfor bakteriebekjempelse, drar han oss gjennom bakteriologiens historie. Vi får også høre historier om hvordan det er å leve med en multiresistent bakterie som MRSA i kroppen. En bakterie som ikke gjør en selv syk, men som kan smitte over på andre og gjøre dem syke ... Disse pasientene vil for all fremtid bli møtt med smittevernkledd sykehuspersonale og må isoleres fra andre pasienter ved sykehusinnleggelse. Ikke til å undres over at de fleste bærere av denne bakterien ikke vil stå frem. Det er en påminnelse om den første tiden etter at HIV-epidemien oppsto, og hvor det ble oppfattet som risikabelt å gi en smittet en klem. Før vi visste at viruset smitter via blod og ikke ved kroppskontakt ... 

"Fra områder med høyt forbruk av antibiotika sprer resistensen seg videre. En studie gjennomført i England i mai 2018 viste at 7,3 prosent av innbyggerne bar på enterobakterier med CTX-M-enzym. 2340 personer deltok i undersøkelsen, som viste at andelen som bar på de resistente genene, var høyere hos den delen av befolkningen som hadde vært på reise i land som Kina, Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika. Den høyeste andelen (38,5 prosent) fant man hos den delen av befolkningen som nylig hadde vært på reise i Sær-Asia, India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka og Nepal. Bare det å bo sammen med noen som hadde vært på reise i disse landene, økte sjansen for at du ble bærer av en superbakterie (22,7 prosent). I land der antibiotikabruken er lav, er også andelen bærerskap lavere." (side 191)

Historien om svartedauen, som rammet verden gjennom i alle fall tre pandemier, sist på 1800-tallet, er gruoppvekkende. Store deler av verdens befolkning ble utryddet, og man skjønte den gangen ikke sammenhengen mellom smitte og viktigheten av god håndhygiene og avstand. Disse to viktigste smittevernrådene som vi i dag under coronakrisen blir minnet om inntil det kjedsommelige ... Vi er faktisk fremdeles ikke helt ferdig med svartedauen og bakterien Y. pestis, men i dag har vi i det minste legemidler som kan bekjempe denne bakterien og effektivt stoppe et sykdomsutbrudd. Men hva hvis også denne bakterien skulle bli resistent? 

Oppdagelsen av bakteriofager kan revolusjonere medisinen der antibiotikaen kommer til kort. Bakteriofager er virus som spiser bakterier, og hver bakteriofag kan kun benyttes mot en helt spesifikk bakterie. Disse har vist seg å være svært effektive i behandlingen av multiresistente bakterier. Så hvorfor har ikke denne oppdagelsen fått større tilslutning? Forklaringen er mye godt at det koster enormt mye penger å gå gjennom randomiserte studier og få godkjent en ny medisin. Noen må være villig til å bli med på spleiselaget, og det er i all hovedsak kun næringslivet som sitter med så mye penger. Dersom de ikke tror at de kan tjene på dette, er de ikke interessert. Må godkjenningsprosedyrene være så kompliserte, og trenger det å koste mye penger?

"Hvorfor må bakteriofager være det aller siste vi griper til når antibiotikaen slutter å virke? I snart 100 år har bakteriofager vist sin effektive virkning mot infeksjonssykdommer. I Polen og Georgia brukes de daglig til å kurere pasienter. Så langt er det ikke funnet en eneste alvorlig bivirkning. Tvert imot har bakteriofager vist seg å være en svært sikker og presis medisin. Det er ikke alltid man finner de riktige bakteriofagene, og det er ikke alltid de har nådd fram til infeksjonen de er satt til å behandle. Det er med andre ord ikke alltid de fungerer. Men det gjør ikke alltid antibiotikaen heller. Legene gjør en kvalifisert vurdering av hvilket antibiotikum de skal bruke. Men det er ikke alltid de velger rett. Og oftere og oftere er bakteriene resistente." (side 273)

Og som forfatteren avslutter med:

"Antibiotikakrisen er her nå. Men den kan ikke sees isolert fra den fattigdomskrisen og miljøkrisen verden ellers står overfor. Om vi hjelper verdens folk å få rent drikkevann og gode sanitære forhold, løser vi også mange av utfordringene med antibiotikakrisen." (side 351)

Vi kan aldri slå bakteriene, som har vært her i milliarder av år før oss, og som mest sannsynlig også kommer til å overleve oss. Forfatteren mener at det er på tide at vi sparer dem til situasjoner hvor vi virkelig trenger dem. "Bare slik kan vi hindre at også bakteriene fortsetter sitt evige rustningsløp som gjør dem farligere og farligere for oss." (side 352)

Et sted å begynne er innenfor dyrevelferden. Den økende industrialiseringen av kjøttproduksjon har gjort at dersom dette i det hele tatt skal være økonomisk bærekraftig, har bruken av antibiotika skutt i været. Dette minner meg om en serie som Netflix har laget - "Rotten" - som berører tematikken i alle fall hva gjelder kyllingproduksjonen, og noen bøker jeg har lest, f.eks. om sauedrift i Norge - Anne Blix` skjønne og tankevekkende bok "En hyllest til sauen". Hvor billig ønsker vi at maten skal bli - på bekostning av andre viktige verdier i samfunnet? Dette har stor betydning for bruken av antibiotika. Dersom vi ønsker bedre dyrevelferd og mindre bruk av antibiotika, vil maten bli dyrere. 

Min bok, som er første opplag i første utgave, inneholder dessverre ikke forordet om antibiotika og coronakrisen, og dette savnet jeg. Det hadde nemlig vært interessant å lese hvilke tanker Martiniussen gjør seg om denne krisen, sett i lys av den boka han har skrevet om bakteriene. Selv om coronapandemien primært handler om et virus, er det jo ikke til å komme forbi at antibiotikaresistente bakterier har hatt stor betydning i behandlingen av coronasyke, og ført til svært mange dødsfall i enkelte land. Dette har vi kunnet lese om i avisene - altså om at mange sykehus i Europa er kolonisert av slike bakterier.

Jeg anbefaler Erik Martiniussens bok "Krigen mot bakteriene" sterkt til alle som er interessert i helse generelt og bakterier spesielt, og som ønsker å tilegne seg mer kunnskaper om tematikken. Dette er nemlig en imponerende bok! Jeg lærte mye nytt, og lesningen ga meg større forståelse for hvor alvorlig helsekrisen faktisk er. Boka er bygget opp som den reneste pageturner, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Jeg skal riktignok innrømme at jeg er over gjennomsnittlig interessert i disse temaene, men det tror jeg at alle som leser denne boka også vil bli. 

Utgitt: 2020
Forlag: Press 
Antall sider: 401 (inkl. noterverk, litteraturhenvisninger og person- og begrepsregister)
ISBN:
978-82-328-0330-9
Boka har jeg kjøpt selv. 

tirsdag 30. juni 2020

Ivan Krastev: "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden."

Hva kan vi lære av coronakrisen?

Bulgarske Ivan Krastev (f. 1965) er statsviter. Han leder Center for Liberal Strategies i Sofia og er blant annet tilknyttet Institute of Human Sciences i Wien. Krastev har utgitt en rekke bøker, og skriver kommentarer, essays og analyser i internasjonale aviser og magasiner. 

"Pandemien er et "pågående samfunnseksperiment vi alle er deltakere i", skriver Ivan Krastev i denne boken. Normaliteten er satt på pause. Mye som tidligere ble betraktet som politisk umulig, har vist seg å være fullt mulig og kanskje til og med ønskelig. Men hva betyr dette for framtida?" (Baksidetekst på boka "Framtida er her nå".)

I boka diskuterer forfatteren hva vi kan lære av pandemien, og han formulerer syv paradokser om den politiske situasjonen i dag og for årene som kommer. Han hevder at globaliseringen i dagens form vil få et tilbakeslag og også svekke solidariteten i Europa. Og han er overbevist om at vi står ved et historisk veikryss der viruset vil føre oss inn i et nytt og ukjent terreng. 

Den 12. mars i år ble Norge stengt ned, og vi var ikke det eneste landet som gjorde nettopp dét. Da hadde vi allerede sett hvilke fryktelige ting som skjedde i Nord-Italia, og kunne ta litt lærdom av dette. De fleste europeiske land valgte nedstengning i større eller mindre grad, med noen få unntak som Sverige og England. I England ble strategien endret til et strengere regime, mens Sverige har holdt fast på sitt. Etter hvert som vi har sett dødstallene stige i en del land, skjønner vi at norske myndigheter gjorde rett. Det hele er som et mareritt hentet fra den verste dystopi. Så nevner også Krastev en del av de mest kjente dystopiene i litteraturen innledningsvis i sitt pandemi-essay - som "The Handmaid´s Tale", "A Clockwork Orange", "Fluenes herre" - og i tillegg "Pesten" av Albert Camus. 

Også i "Pesten" stenges samfunnet ned, og folk slutter å jobbe, møte venner og familie - og setter i det hele tatt livet sitt på vent. Slik har det også vært nå under coronakrisen. Verre har det vært i noen av de hardest rammede landene, der lock down har vart i månedsvis, og hvor man risikerte å bli arrestert for i det hele tatt å bevege seg utendørs. Coronapandemien har satt hele verden på hodet og skapt sjokkbølger som kommer til å få stor innflytelse på verdensøkonomien i flere år fremover. Og i de verst rammede områdene er en hel generasjon mennesker døde - som offer for covid-19. 

Hvorfor blir vi så overrasket når det kommer en stor pandemi? spør Krastev. Pandemier er tross alt ikke sjeldne. Vi husker kriger og revolusjoner, mens pandemier fort går i glemmeboken. Noe har selvsagt å gjøre med at det er enklere å skrive bøker og lage filmer om kriger, fordi man der har et plott det er mulig å utbrodere. Men hvilket plott eller story kan man lage av en pandemi? 

"Vår manglende evne, eller kanskje vilje, til å huske epidemier, henger kanskje også sammen med vår generelle aversjon mot tilfeldig død og lidelse. Meningsløsheten ved vilkårlig smerte er tung å bære, og ofrene for den pågående epidemien lider ikke bare et tragisk endelikt fordi de ikke får puste, men også fordi ingen egentlig kan forklare grunnen til at de dør. Krigen på sin side kommer med et løfte om heroisk seier." (side 10)

Pandemien forårsaker ikke bare død. I tillegg er døden uverdig fordi folk dør uten en ordentlig begravelse.  

Hvilke land klarer å best å håndtere coronapandemien? Man skulle kanskje tro at det var de demokratiske landene som ville klare dette best. Allerede nå ser vi at det er store forskjeller ute og går. Landene som klarer seg best er der innbyggerne har stor tillit til sine styresmakter. I Kina har de det. I USA har de ikke det. Dette er et stort paradoks.

"I skrivende stund er hele EU midlertidig suspendert og borgernes sikkerhet er i nasjonalstatens hender. Demokratiet står på vent, og unntakslovgivning er innført i de fleste europeiske land. Parlamentarikerne er sendt hjem, demonstrasjoner er forbudt, politiske valg utsatt og opposisjonspartier mister sin politiske relevans. Samtidig er også kapitalismen midlertidig suspendert, arbeidsløsheten skyter i været og den globale økonomien gjennomgår en krise som med god margin overgår den man så under finanskrisen for tolv år siden." (side 20-21)

Vi tenker kanskje at coronaviruset rammer likt, uavhengig av sosial status. Nei, den gjør ikke det. Fattige mennesker rammes hardere fordi de bor tettere og ikke har tilgang til rent vann på samme måte som de mer velstående. Viruset er også aldersdiskriminerende med tanke på hvem som overlever sykdommen. Derfor ser vi nå - også i Norge - at mange unge dessverre gir blaffen i smittevernråd, fordi det ikke angår dem. Mens det tidligere var de unge som kritiserte foreldregenerasjonen for ikke å ta fremtiden nok på alvor med hensyn til klimaendringer, er det nå de eldre som med god grunn kan kritisere de yngre for ikke å ta virusets farer på alvor. For hva når de coronasmittede kommer hjem og overfører sykdommen til sine foreldre? Hvilken betydning vil dette få for dødstallene fremover? 

"Covid-19 er en langt farligere sykdom når den rammer eldre, men det er likevel den yngre generasjon som vil rammes hardest av pandemiens økonomiske virkninger ..." (side 44)

Krastev stiller spørsmål ved om coronapandemien kan gi populister større spillerom i fremtiden. Heldigvis tror han ikke det. Han tror derimot at coronakrisen har avdekket de samfunnsmessige fordelene ved en kompetent regjering! Dette står i sterk motstrid til hvordan det var under finanskrisen, for da stilte folk flest seg kritisk til ekspertisen på området. Krastev tror heller ikke at Kina vil komme styrket gjennom krisen, selv om det en periode kan se slik ut. Krisen har nemlig fått antikinesiske strømninger til å øke, særlig fordi kinesiske myndigheter løy til verden om antall døde som følge av viruset. 

I valget mellom nedstengning og mindre strenge tiltak (jf. Sveriges strategi), har den såkalte "herme-strategien" fungert aller best. Spriket mellom effekten av de ulike tiltakene er i utgangspunktet enkel å lese ut fra statistikkene (rent bortsett fra at man skal være oppmerksom på at måten statistikken føres, kan variere fra land til land), påvirker folks tillit til valgene. Ved å velge samme strategi som alle andre, unngår myndighetene å bli stilt til ansvar for eventuelle feil valg. Hvorfor tester Tyskland flere enn andre? Hvorfor dør flere mennesker i Storbritannia? Hvorfor opererer enkelte land med større støtteordninger for å kompensere for enkeltmenneskers tap ved å delta i dugnaden? Hvordan myndighetene håndterer både de folkehelsemessige og økonomiske konsekvensene av pandemien, er det eneste som teller. Hvert land - sin skjebne. Ingen bryr seg om å telle døde europeere, skriver Krastev. EU har for øvrig alltid overlatt offentlig helse til de nasjonale myndighetene, og har absolutt intet å bidra med i denne krisen. 

"Koronaepidemiens store paradoks er at det å stenge grensene mellom EU-land og låse folk inne i leilighetenes deres, har gjort oss mer kosmopolitiske enn noen gang. For kanskje første gang i historien snakker folk om det samme og deler samme frykt overalt. Ved å holde seg hjemme og tilbringe utallige timer foran en PC-skjerm eller en TV, sammenligner folk det de selv opplever med det andre mennesker andre steder opplever. I dette merkelige øyeblikket i vår historie, og kanskje bare akkurat nå, føles det som om vi alle levde i én samlet verden." (side 83)

Jeg fant dette lille essayet meget interessant! Ivan Krastev har formulert mye av det jeg allerede har rukket å tenke selv om pandemien, for mye av dette har vi jo lenge kunnet lese om i avisene. Men han tilfører så mye mer, som i alle fall fikk meg til å se sammenhenger som jeg ikke har vært bevisst på. Jeg tror han treffer spikeren på hodet i sine analyser. Skjønt det skal bli interessant å lese dette essayet om igjen den dagen alt er over, og vi begynner å nærme oss noe som kan ligne et normalt liv igjen. For den dagen kommer selvsagt. Vi vet bare ikke helt når, og vi vet heller ikke hvor mange som har dødd innen den tid. Eller for den saks skyld hvilke langtidsvirkninger pandemien får på økonomien lokalt og globalt,  og om vi  f.eks. kommer til å reise verden rundt som før. 

Jeg anbefaler dette essayet for alle som er interessert i å lære noe mer om pandemiens innvirkning på verden, slik dette ser ut her og nå. 

Utgitt på engelsk: 2020
Originaltittel: Is It Tomorrow Yet
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Res Publica
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 93
ISBN:
9788282262194
Jeg har kjøpt boka selv

Populære innlegg