"Ryuichi Sakamoto - Coda" (Regissør: Stephen Nomura Schible)

Et fascinerende kunstnerportrett


Min interesse for Ryuichi Sakamoto og hans musikk går tilbake til 1983. Den gangen hørte jeg nemlig en av de vakreste musikk-stykkene jeg noen gang hadde hørt, og nettopp dette musikkstykket har fulgt meg frem til i dag. Det handler om hans "Forbidden Colours", som er en del av filmmusikken til "Merry Christmas, Mr. Lawrence". Den filmen har jeg sett noen ganger i årenes løp, og dette skyldes både den vakre sangen og at David Bowie spiller en av hovedrollene i filmen. Dessuten er handlingen lagt til andre verdenskrig, og utspiller seg på Java.

Filmen handler om det usedvanlige forholdet som oppstår mellom en fange (David Bowie) og en kommandant (Ryuichi Sakamoto). Filmen er blant mine topp 50 filmer, i den grad jeg i det hele tatt er i stand til å sette opp en slik favorittliste. Jeg mener: det finnes jo så mye bra film, og forskjellene er så store at det ofte er vanskelig å sette en film opp mot en annen.

Ryuichi Sakamoto fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Forbidden Colours", og når man studerer hans merittliste, vil man oppdage at han har medvirket med sin unike musikk i svært mange kjente filmer.

Ryuichi Sakamoto (f. 1952) er ikke bare musiker og komponist. Han er (som nevnt) også skuespiller, og i tillegg er han sanger, plateprodusent og aktivist (mot atomvåpen). Han har levd et svært aktivt liv, og har reist verden rundt i løpet av sin karriere. I dokumentaren "Coda" fra 2018 skildres en stor del av hans liv. Vi kommer tett inn på musikeren, som åpner opp og forteller om kreftsykdommen som rammet ham i 2014. Vi følger ham også gjennom hans engasjement mot atomvåpen, et engasjement som vekket mange mennesker i Japan i 2011 (Fukushima-ulykken). Samfunnets sårbarhet i forbindelse med en naturkatastrofe med kombinasjonen av jordskjelv og tsunami, var skremmende.

I "Coda" får vi et innblikk i hva som inspirerer Sakamoto når han lager sin helt spesielle musikk. Han leter etter lydbilder i naturen, og forsøker å innkorpere dette i musikken. Det handler om å holde alle sanser åpne, lytte etter gjentagende mønstre, skille det ene fra det andre og plukke ut elementer som kan benyttes ... Det tegnes et fascinerende kunsterportrett av en mann som har rukket å sette mange spor etter seg, og som fremdeles er på høyden i sin karriere. "Coda" er ganske enkelt et rørende musikerportrett av en stor kunstner!

"Coda" er kanskje en film for litt spesielt interesserte. I og med at japansk kultur er ganske hot på mange plan for tiden, vil denne filmen utvilsomt utvide horisonten for dem som ønsker å lære mer om Japan. Jeg anbefaler den varmt!

Innspilt: 2018
Medvirkende: Ryuitchi Sakamoto
Språk: Japansk og engelsk
Nasjonalitet: Japan
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 102 minutter

Julian Barnes: "Tidens larm"

Besnærende roman om komponisten Sjostakovitsj´liv!

Julian Barnes (f. 1946) har etter hvert blitt en av de forfatterne jeg setter aller høyest. Nivået på bøkene jeg så langt har rukket å lese av ham, har vært helt i toppsjiktet - hver gang! Det være seg "Fornemmelse for slutten" (2011 - han mottok Booker-prisen for denne), "Flauberts papegøye" (kom ut i 1984, ble kortlistet på Booker-prisen det året - helt eminent!) eller "Livets nivåer"  (2013) ... Jeg har omtalt samtlige bøker her på bloggen, og linkene peker til mine omtaler. 

"Tidens larm" kom ut i fjor. Dette er Julian Barnes´ tolvte roman. Han har utgitt en rekke sakprosabøker og annet i tillegg. 

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Som forlaget har skrevet i sin presentasjon av boka:

I januar 1936 stod en anmeldelse på trykk i Pravda om hvilket ble det sagt at den var så full av grammatiske feil at den måtte komme fra en hvis penn ingen torde rette. Den var forfattet av Stalin, og den skjelte ut Sjostakovitsj’ opera Lady Macbeth fra Mtsensk. Det var en ikke musikk, men møl i følge Stalin. Laget av en fiende av folket. Denne anmeldelsen definerte Sjostakovitsj liv, og selv om han ble rehabilitert, og av utenverdenen sett som både medløper og informant, har Julian Barnes valgt å skrive om komponistens liv med medfølelse og forståelse. Julian Barnes skriver i sitt karakteristiske, vakre og presise språk, med en musikalitet som yter Sjostakovitsj rettferdighet og forsøker å si noe om kunstens kår under et totalitært regime.

Hvordan var det for en kunstner og komponist, som ønsket å uttrykke seg moderne og kanskje også eksperimentelt, å bli styrt av Makten i Moskva? Lenin hadde forakt for musikk som ble ansett for høytsvevende for Folket/Massen - eller som han uttrykte det: musikk som de som mente å forstå seg på dette, "lot som de likte". Slakten av Sjostakovitsj´ opera definerte resten av komponistens liv, og gjorde at ingen våget å spille musikken hans av frykt for konsekvensene. 

Sjostakovitsj fryktet med god grunn for sitt eget liv. Han var vitne til at mange forsvant. For å skåne familien for sjokket ved å bli hentet av det hemmelige politiet midt på natten, sov han like godt fullt påkledd og med ferdigpakket koffert ved døren. Han prøvde å skrive musikken sin slik Makten forventet av ham - lett tilgjengelig for folk flest i en nyklassisk stil. 

... (d)erfor måtte arbeidere læres opp til å bli komponister, og all musikk måtte være umiddelbart tilgjengelig for massene. Tsjaikovskij var dekadent, og den minste eksperimentering ble avvist som "formalisme". (side 35)

Etter den ulykksalige lederen i Pravda, fant kritikere som tidligere hadde hyllet operaen Lady Macbeth fra Mtsensk, ingen verdi i stykket. De innrømte fordums feilvurderinger og mente at de var blitt forført av musikken og dens komponist. "Endelig skjønte de hvilken fare formalisme og kosmopolitisme og venstreside representerte for ekte russisk musikk!"(side 51) 

Ikke at Makten gikk ledig. Mange av dem rundt ham begynte å forsvinne, noen til leire, andre til henrettelse. Svigermoren, svogeren, hans gamle bolsjevik-onkel, bekjente, en tidligere elskerinne. Og hva med Zakrevskij, som ikke kom på jobb den skjebnesvangre mandagen? Ingen hørte fra ham igjen. Kanskje Zakrevskij aldri hadde eksistert? (side 71)

Så bestemmer Makten seg for at Sjostakovitsj skal reise til New York. Er det noe Sjostakovitsj ikke ønsker, så er det å bli med på denne reisen. Men det nytter ikke. Han har ganske enkelt ikke noe valg. Som en marionett-dukke vises han frem, får ferdigskrevne taler stukket i hendene og tvinges til å lese disse høyt mens han er i Amerika. Her fordømmer han over en lav sko Vestens musikere og særlig tidligere avhoppede russiske komponisters musikk. Musikere han selv elsker ... Sjostakovitsj skammer seg dypt. Han kunne like godt ha vært død. Da han blir møtt av demonstranter med plakater som sier "Vi forstår deg!", skjønner han ikke hva de forstår. At de faktisk har forstått skuespillet og ikke tror at det er han selv som står inne for dette ... Til det er deres verdener så totalt forskjellige ... 

Han hadde håpet på en viss anonymitet blant hundrevis av deltakere, men oppdaget til sin skuffelse at han var det store trekkplasteret i den sovjetiske delegasjonen. Han holdt en kort tale fredag kveld og en uendelig en lørdag kveld. Han svarte på spørsmål og stilte opp til fotografering. Han ble godt behandlet, det var en suksess blant publikum - men også den største ydmykelsen i hans liv. Han kjente ikke annet enn vemmelse og selvforakt. Det hadde vært en perfekt felle, og desto mer siden de to delene av den ikke hang sammen. Kommunister i den ene enden, kapitalister i den andre, ham selv i midten. (side 81-82)

Det hele toppet seg da Lenin var død på midten av 1950-tallet, og Makten ønsket at Sjostakovitsj skulle melde seg inn i Partiet. Endelig en endring som skulle bli til det bedre, og så dette! Han presses fra skanse til skanse, inntil det ikke er noen vei utenom. Å være medlem av Partiet innebærer å få ferdigskrevne avisinnlegg stukket i hånda til underskrift - når det måtte passe Partiet. Sjostakovitsj skriver under uten å orke å lese gjennom hva han underskriver på ... Reaksjonene lar ikke vente på seg. 

Så var det dem som forsto litt mer, som støttet deg, men som samtidig var skuffet over deg. Som ikke fattet det enkle faktum om Sovjetunionen: at det var umulig å si sannheten her, og leve. Som trodde de visste hvordan Makten fungerte og ville ha deg til å kjempe mot den slik de forestilte seg at de selv ville gjort i ditt sted. De ville med andre ord ha blodet ditt. De ville ha martyrer til å bevise regiments ondskap. Men det var du som skulle være martyren, ikke dem. Og hvor mange martyrer måtte til for å bevise at regimet i sannhet var monstrøst og kjøttetende ondt? Flere, alltid flere.  ...

Det de ikke forsto, disse selvutnevnte vennene, var at hvor like de selv var Makten: Uansett hvor mye du ga, ville de ha mer. 

Alle hadde alltid villet ha mer av ham enn han klarte å gi. Mens det eneste han noen gang hadde ønsket å gi, var musikk. 

Hadde det bare vært så enkelt. (side 127-128)

Sjostakovitsj får uventet besøk av Makten, som påpeker at noe mangler i hans arbeidsværelse: Et portrett av kamerat Stalin! Forventingene om alt han ikke klarer å gi, er altoppslukende. Selv føler han seg som en feiging, og det er ingen enkel rolle. For man kan aldri slappe av. Når som helst må han være forberedt på å krype, unnskylde seg ...

Underveis reflekterer Sjostakovitsj over Shakespears forhold til svikere, mordere og alskens uhederlige mennesker. De har nemlig alltid angeren, marerittene og skamfølelsen i seg. Men hvor er Maktens anger og skamfølelse? Han sammenligner integritet med jomfrudom. Når den først er tapt, er den ugjenkallelig. 

Så hadde han altså levd lenge nok til å bli forferdet av seg selv. Slik var det ofte med kunstnere: Enten ga de etter for forfengeligheten og betraktet seg selv som større enn de var, eller de ga etter for skuffelsen. De unges usikkerhet er ingenting sammenlignet med de gamles. Og dette var kanskje deres endelige seier over ham. I stedet for å drepe ham hadde de latt ham leve, og ved å la ham leve hadde de drept ham. Dette var hans siste, ugjendrivelige ironi: at de ved å la ham leve hadde drept ham. (side 203-204)

Å bli fullstendig kneblet som kunstner og ikke få lov til å utvikle seg fritt i tråd med egne ambisjoner og med klangbunnen i seg selv ... Kan vi i Vesten virkelig forestille oss hvordan det må ha vært? Julian Barnes skriver med en slik innlevelse i Sjostakovitsj´ liv at jeg som leser satt med et inntrykk av at "ja, akkurat slik må det ha vært!" Angsten for selv å bli den neste som forsvinner, en total mangel på mulighet til å kunne stå for noe selv, men hele tiden få meninger og utsagn, ja hele taler, dyttet i hendene og tvinges til å lese dette høyt for et publikum, som om det var ens eget ... Det er sterk lesning! 

Hvorfor flyktet han ikke? Ganske enkelt fordi det var russer han var. Møtet med Amerika ga i alle fall ikke mersmak. I sitt eget land ble han overvåket av Makten. I Amerika opplevde han å bli overvåket av pressen. Hva var verst? I Sovjetunionen var Makten i alle fall diskret. I Amerika var den vulgær og altoppslukende til stede hele tiden. 

"Tidens larm" er en intellektuelt stimulerende bok som gir en dyptpløyende beskrivelse av hvordan det må være å leve i et diktatur der det ikke er lov å uttrykke seg fritt - verken i ord, handling eller musikk. Boka er en fiksjon, og Julian Barnes har basert sin roman på noen få ytre omstendigheter som er velkjent i Sjostakovitsj´liv. I romanen får vi også et innblikk i Sjostakovitsj´kompliserte kjærlighetsliv og mange ekteskap, og dermed får romanen flere lag å spille på enn kun forholdene som berører hans liv som komponist under et totalitært regime. 

Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som. 

Noen vil kanskje tenke at tematikken er smal og sær, men Julian Barnes har klart å fremstille det hele på en slik måte at Sjostakovitsj` situasjon nesten får noe universelt over seg. Boka føyer seg dessuten inn i rekken av bøker som jeg tenker kommer til å bli stående som en moderne klassiker, nettopp på grunn av dens eksistensielle karakter. Jeg anbefaler denne boka meget sterkt! (Og undrer meg over at jeg ikke har funnet en eneste norsk anmeldelse av denne boka ... Inntil denne fine bloggomtalen fra Bakkevigs blogg dukket opp ...)

Utgitt i England: 2016
Originaltittel: The Noise of Time
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren 
Antall sider: 207
ISBN: 978-82-02-50835-7
Boka har jeg kjøpt selv.

Julian Barnes (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Karl Ove Knausgård: "Så mye lengsel på så liten flate"

Knausgård og Munch

Jeg har fulgt Karl Ove Knausgårds forfatterskap helt fra våren 2010, da jeg leste den første boka i Min kamp-sekstetten. Selv om min begeistring har variert noe underveis, er jeg like fullt av den oppfatning at han er en av Norges aller beste forfattere i dag. Jeg har lest - og omtalt her på bloggen - i alt 14 av hans bøker så langt. Denne siste - "Så mye lengsel på så liten flate" - blir den femtende ... I alt har han utgitt 17 bøker siden debuten i 1998 ("Ute av verden"). 

Da nyheten kom om at Karl Ove Knausgård skulle kuratere en Munch-utstilling på Munch-museet, og at det atpåtil skulle bli bok av det, sto begeistringen i taket hos meg! Ikke at jeg kan skryte på meg noen dyptpløyende kunsthistoriske kunnskaper om Munch, men jeg har alltid interessert meg for hans kunstnerskap og bilder. Så pass at jeg har samlet noen bøker om ham i årenes løp. Uansett - med Knausgårds inngang til Munch og med et drøyt 200 siders essay fra hans hånd, var dette en mulighet for å dypdykke inn i Munchs kunst. 

Et lite knippe med Munch-bøker har det nå blitt etter hvert - og selv om det er
Ragna Stangs bok som er mitt kjæreste eie i denne samlingen, holder jeg
like fullt en knapp på Steffen Kvernelands herlige tilnærming til personen
Edvard Munch i tegneserieform!

"Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselig innsikten om livets opphør lå i motivet.

Et bilde jeg har det slik med, er malt av Edvard Munch i 1915. Det forestiller en kålåker. Kålen i forgrunnen er malt grovt og nesten skisseaktig og oppløser seg i grønne og blå strøk innover mot bakgrunnen. Ved siden av åkeren er det et felt med gult, over det et felt med mørkegrønt, og over det igjen et smalt felt med en mørknende himmel. 

Det er alt, det er hele bildet.

Men bildet er magisk. Det er så ladet, det er nesten så noe brister i meg når jeg ser det. Samtidig er det bare en kålåker.

Hva er det som skjer da? 

Når jeg ser disse fargene og formene, som er så radikalt forenklet at de mer antyder et landskap enn representerer det, ser jeg døden, som om bildet vil forsone seg med døden, men at det finnes en rest av noe forferdelig igjen og det forferdelige er det ukjente, at vi ikke vet hva som venter oss." (side 7)

Kålåker av Edvard Munch, malt i 1915

Det spesielle med Edvard Munch (f. 1863 d. 1944) er at han ble så gammel og at han malte hele sitt liv. Han etterlot seg enormt mange arbeider; oljemalerier, grafiske tresnitt og litografier, tegninger m.m. Mesterverkene hans - Skrik, Melankoli, Vampyr, Madonna, Pubertet, Døden i sykeværelset, Sjalusi og Aften på Karl Johan - er velkjente for de aller fleste. Vi har sett dem utallige ganger, så mange ganger at vi nærmest har sluttet å "se" dem, påpeker Knausgård. Da han fikk oppdraget med å kuratere en utstilling med Munchs bilder, svarte han ja uten å tenke seg om. Siden kjente han på prestasjonsangsten. Hva om bildene han valgte ut ikke var gode nok? Han bestemte seg tidlig for å konsentrere seg om mer ukjente bilder av Munch, slik at vi som kom på utstillingen skulle få anledning til å møte hans bilder for første gang - slik bildene en gang ble møtt av sitt aller første publikum for mer eller mindre hundre år siden. Han delte også bildene inn i fire ulike faser. 

"Hva som er mulig å si i en epoke, og på hvilken måte, definerer mer enn noe annet kunstens ulike uttrykk, og dette gjelder naturligvis også for Munch. At han på 1890-tallet begynte å male scener fra sitt eget liv, og at han forsøkte å gi sine indre følelser en ytre malerisk form, skyldtes ikke bare et stort indre trykk - jeg antar at de fleste betydningsfulle malere opp gjennom historien har vært i besittelse av et stort indre trykk - men også at noe i kulturen endret seg slik at den muligheten stod åpen for ham." (side 25)

Siden beveget Munch seg bort fra den metoden han hadde funnet, og han begynte å male en helt annen type bilder. Dette holdt han på med i resten av sitt liv. Repetisjon og gjentakelse skulle prege hans liv som kunstner. Underveis analyserer Knausgård Munchs bilder, herunder hvilke sinnsstemninger han må ha vært i da han malte ulike bilder. Går det an å lage lyse og glade bilder når man er melankolsk, eller speiler stemningene i bildene den sinnsstemningen kunstneren til en hver tid befant seg i? Knausgård er tilbøyelig til å mene det siste, mens en kritiker av utstillingen på Munchmuseet (i Morgenbladet denne uken) synes å mene at dette blir for snevert, og at jo visst kan man male mørke når man er i lyset og omvendt. Å skape kunst på et lerret handler for øvrig ikke om å male det levende, men å gjøre det malte levende, skriver Knausgård på side 40. "For ham ville det si å fange det vesentlige ved det han så." 

Ekstraordinært spennende er det når Knausgård trekker paralleller mellom Munchs kunst og den samtidige Hamsun og hans litteratur. 

"Titlene Sult og Skrik ligner på hverandre, begge er korte, nesten primitivt enkle, begge betegner noe kroppslig, noe som ytrer seg før ordene, noe primært og nær førmenneskelig, i den forstand at det ordløse skriket og sulten også er dyrisk. Det som var nytt ved dem den gangen de ble til, deler de også, nemlig den ekstreme subjektiviteten, det ene menneskets virkelighet. Og begge ødelegger helt, eller ignorerer fullstendig, det stabile, kollektive rommet. De innebar en ny kunst, et nytt rom, en ny tid." (side 55-56)

Knausgård diskuterer Munchs kunst med andre kunstnere, blant annet med Anselm Kiefer. Kiefer mente at Munch var en god grafiker, og flere andre kunstnere har også ment at det var der Munchs begavelse lå.

Mot skogen av Edvard Munch. Bildets tittel er også tittelen på utstillingen som
Karl Ove Knausgård er kurator for i disse dager.

"Skogen, hva er den? Friheten? Ja, men friheten som forsvinning, friheten som døden. Skikkelsene er underlig klossete tegnet, nesten som av et barn, men bildet har en råhet ved seg, noe ubehandlet og vilt, som kontrasterer det klossete og gjør det til noe ømt og gebrekkelig. Så mye lengsel på så liten flate. Og så mye kraft, så mye av skogen i uttrykket, gjennom at strukturen i treplaten bildet er skåret inn i og så trykket mot papiret, er så synlig." (side 64-65)

På side 78 i boka skriver Knausgård at kunst handler like mye om å lete som om å skape. Underveis har han studert mange bøker om Munch, og den beste mener han er en bok som heter "Edvard Munch. Et utsatt liv" av Stian Grøgaard. Noe av det som traff ham var at Grøgaard nærmet seg situasjonen Munch var i mens han malte de enkelte bildene, og at han gjorde dette på en "utpreget praktisk måte". 

"Jeg har aldri kommet så nær en forståelse av Munch som da jeg leste denne boken, nettopp fordi den ikke søker de ferdige bildene, altså slik de er for oss, men de problemstillingene arbeidet med dem reiste, altså bildene slik de var for Munch. Resonnementene skjærer som en kniv gjennom Munch-resepsjonen. Å lese om Munch på den måten er som å være edru på fest når alle de andre er fulle." (side 81)

Knausgård trekker inn sitt eget forfatterskap og skriveprosessen, der skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den selv må være et øyeblikk. Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? Og bare for å ha nevnt det: Munch var en helt eminent tegner, så han malte ikke lite detaljert fordi han "ikke kunne tegne en hånd". 

"At Munch så ofte kopierte sine egne bilder, har alltid stått fram som noe merkelig i kunsterskapet hans, og jeg har tenkt på det som skjemmende, en slags feighet, at han klamret seg til det han en gang hadde laget, den gangen han var nyskapende og i sentrum. Det har aldri slått meg som en mulighet at han faktisk kunne betrakte replikkene som likeverdige med originalene, at det var det ikoniske ved dem som var den kunstneriske bedriften, slik Tøjner foreslår." (side 95)

På samme måte som Dostojevskij la lite vekt på beskrivelse av rommene som romanfigurene hans beveget seg rundt i, la Munch lite vekt på detaljene. Det som var viktig for begge to var følelsene og intensiteten. Han sammenligner også Dostojevskij og Tolstoi på en interessant måte. 

"Dostojevskij var alltid ufullkommen fordi han satte følelsene og følelseslivet først, foran alt annet. Tolstoj var en større forfatter, det blir klarere for hver gang jeg leser ham, men Dostojevskij nådde noen steder lenger, inn til det som bare intensiteten kunne åpne: nåden, selvutslettelsen, gudsmysteriet. At hendelsene i romanene hans ikke er troverdige i sitt melodrama, blir overstrålet av denne kraften." (side 99)

Mens Knausgård planla utstillingen fikk han tilgang til Munch-museets indre gemakker - magasinet - der svært få har sluppet inn før ham. Å se bildene i virkeligheten var noe helt annet enn å se dem fotografert i kunstbøkene. Mens han gjennomgikk samlingen med bilder som aldri har vært vist frem for noe publikum i vår tid, la han merke til at mange av bildene var svært harmoniske, og ikke ladet med angst og mørke. Dette fikk ham til å ønske å starte utstillingen med et rom fylt av harmoniske menneskemotiver, og over til et rom der bildene var tømt for mennesker, for så å fylles opp med mennesker igjen. 

"Ingen kronologi, ingen årstall, ingen titler, ingen tekst, bare en flom med bilder fra det ytre mot det indre og ut i det ytre igjen." (side 134)

"Da jeg leste Stian Grøgaards bok, var utvalget allerede gjort, utstillingen var i prinsippet ferdig. Først da forstod jeg hvor naiv jeg hadde vært, som bare hadde rasket med meg bilder i en strøm, for det Grøgaard gjorde, som ellers ikke var så vanlig i Munch-litteraturen, var å vurdere den malermessige kvaliteten i de enkelte verkene, på en måte jeg oppfattet som om ikke objektiv, så i alle fall klarsynt og overbevisende. 

De bildene jeg hadde valgt ut, ville de tåle et slikt saklig-kritisk, før-kanonisert blikk? Jeg la merke til at Grøgaard kalte mange av bildene i Munchmuseets samling for "kjellerslitere", og en bunnløs angst grep meg, hadde jeg valgt ut alle Munchs dårlige bilder ut fra en underliggende tanke om at de var gode fordi de var malt av Munch?" (side 145)

Knausgård gjør mange flere sammenligninger og han samtaler med flere interessante kunstnere underveis i boka. Styrken ved dette er at inngangen til Munchs kunst stadig utvides, og at det ikke utelukkende er Knausgårds eget syn på Munch som presenteres. Dermed får vi flere preferanser å nærme oss Munchs kunst med, og dette var nyttig da jeg selv valgte å besøke Mot skogen-utstillingen på Munch-museet tidligere i dag. 

Munch-bilder fra Mot skogen-utstillingen på Munch-museet for tiden. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

For meg var det en sann lykke å lese om Munch og hans kunst. Ikke bare skriver Karl Ove Knausgård usedvanlig godt, men det finnes nesten ikke den dør han ikke åpner underveis i boka. Han beveger seg ut og inn av hovedtemaet, som er Munch, og over i digresjoner som ytterligere bidrar til å utvide det rommet og de preferansene vi har om Munch og hans kunst. Her er det ikke først og fremst de tekniske sidene ved malekunsten vi presenteres for, men betrakterens blikk og de følelsene Munchs bilder trigger hos oss. Hva sier Munchs kunst oss? Hvilken betydning har Munchs eget levde liv for det han presterte på lerretet? Og ikke minst - noe selve utstillingen forsterket inntrykket av - får vi et innblikk i den delen av Munchs kunst som ikke handler om angst, sjalusi eller melankoli, følelser som vi vanligvis forbinder ham med. Det jeg sitter tilbake med er en mye mer menneskelig og helhetlig Munch enn den jeg kjente fra før av. Dette gjør det enda mer spennende å lese mer om Munch! 

Karl Ove Knausgård er en essayist av ypperste klasse, og jeg anbefaler derfor denne boka på det aller varmeste! 

Utgitt: 2017 

Forlag: Oktober

Antall sider: 245 

ISBN: 978-82-495-1798-5

Boka har jeg kjøpt selv

Karl Ove Knausgård (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Forfatterens signatur i min bok

David Foenkinos: "Charlotte"

Besnærende kunstnerportrett av en jødisk malerinne

David Foenkinos (f. 1974) er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, som har utgitt 15 bøker. I dag er han en av Frankrikes mestselgende forfattere. Romanen "Charlotte" (2014) er den nest siste i rekken, og for denne har han fått to priser; Concourt de Lychéens-prisen og Renaudout-prisen. Foenkinos er kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen (jeg så filmen og har skrevet om den her på bloggen).

Romanen "Charlotte" er en kunstnerroman. Vi møter den tysk-jødiske kvinnen Charlotte Salomon, som ble født i Berlin i 1917. Antisemittismen satte sitt preg på Tysklands politikk fra Hitlers maktovertakelse i 1933 og frem til krigens slutt. Charlotte døde i Auschwitz i 1943. Forut for dette hadde hun levd i eksil i Syd-Frankrike. I følge Wikipedia malte hun 769 bilder i perioden mellom 1941 og 1943. 

Romanen er inspirert av malerens liv, og fører til slutt frem til hennes død.  Da var hun 26 år gammel og gravid. Forfatterens viktigste kilde har vært Charlotte Salomons selvbiografiske verk "Liv? eller Teater?". 

Av og til blander forfatteren seg inn i historien med sin jeg-stemme. På side 70 i boken skriver han om hvordan han opplevde at han ikke greide å skrive to sammenhengende setninger, og at det gikk i stå ved hvert punktum. Han måtte skifte linje for å få puste. Dette er forklaringen på bokens særegne fremstilling av Charlotte Salomons historie, der hver setning starter på en ny linje. 

Charlotte ble oppkalt etter sin tante, som tok livet av seg i sin ungdom. Selvmord er i det hele tatt noe som preger denne familien, og tanten var verken den første eller den siste som tok sitt eget liv. Hennes søster - Charlottes mor - tok nemlig også sitt liv - uten at Charlotte fikk vite sannheten før mange år senere. 

Det er første jul uten moren.
Besteforeldrene er på besøk, mer avmålte enn noensinne.
Juletreet ruver i stuen, det er altfor stort. 
Albert har kjøpt det største og peneste.
Til datteren, så klart, og også til minne om kona. 
Franziska elsket julen.
Hun brukte flere timer på å pynte treet. 
Det var årets lyspunkt. 
Nå er treet mørkt. 
Skulle nesten tro det også bar sorg.

Charlotte åpner gavene sine.
Siden alle ser på henne, spiller hun glad småpike. 
Teater for å gjøre stunden lettere.
For å jage bort farens tristhet. (side 35)

Senere traff faren sangerinnen Paula som han giftet seg med. Forholdet mellom Paula og Charlotte utviklet seg til et slags hat-kjærlighetsforhold, der hun beundret sangerinnen og hennes opptredener, men hadde et atskillig mer anstrengt forhold til den private kvinnen. Begge lot som om de elsket hverandre, men under overflaten murret det. 

Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble det vanskeligere å være jøde. Som forfatteren skriver på side 53: "I januar 1933 kommer hatet til makten." Men hatet var ikke nytt. Det hadde vært der lenge.

Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående.
Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon.
Landet styres av en voldshungrig mobb.
I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer. 
Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene.
Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun.
Det ropes taktfast og rasende.
Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel? (side 57)

Faren hennes var kirurg, men mulighetene til å praktisere som lege. ble vanskeliggjort. Paula fikk heller ikke synge offentlig. Skoler ble stengt for jøder, og kun et lite mindretall fikk anledning til å ta høyere utdannelse. Charlotte hadde et helt spesielt kunstnertalent, og i 1936 fikk hun dispensasjon for å gå på Kunstakademiet. Der skulle hun helst ikke synes for mye. Skolen ville helst ikke få et negativt (jøde-)stempel på seg på grunn av henne. 

Et utvalg av Charlotte Salomons malerier (Bildet er hentet fra denne nettsiden.)

Å elske alt Paula elsket, innebar også å elske Alfred, Paulas sangpedagog. Charlotte lengtet etter anerkjennelse der den var vanskeligst tilgjengelig, og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. Da hun presenterte skissene sine for Alfred, og han påpekte at hun hadde et talent over gjennomsnittet, sitret det i hele henne. Siden skulle de bli elskere, men ikke helt slik Charlotte hadde forestilt seg. Alfred var nemlig ikke en mann som noen kunne ha enerett på. 

På Kunstakademiet vant Charlotte en konkurranse i 1938. Dette betød slutten på hennes tid som elev ved akademiet. Hun nektet å dra tilbake til et sted der hun ikke fikk motta den prisen hun hadde vunnet. 

Forholdene i Tyskland ble verre og verre, og faren Albert tryglet datteren om å reise til Frankrike, som fremdeles var et fritt land. Hun skulle bo sammen med besteforeldrene i L´Ermitage syd i Frankrike, ved Middelhavet. De forlot Tyskland allerede i 1933. Livet ble imidlertid ikke enklere i Frankrike, selv om Middelhavets skjønnhet fascinerte Charlotte.

Kaoset bryter fortere løs innenfor husets fire vegger.
Flyttingen har ikke forandret noe. 
Bestemoren tilbringer tiden på randen av en avgrunn.
Bare i sjeldne øyeblikk finner hun litt sjelefred. 
Hun er alltid fylt av dødslengsel.
Charlotte har tegnet henne i denne perioden.
På skissene er hun ufattelig avmagret.
Sammenkrøket om seg selv, som om hun vil skjule kroppen sin. (side 149)

I Frankrike fikk Charlotte omsider vite sannheten om morens selvmord og alle de andre selvmordene i familien. Det ble et sjokk. Og hun følte seg sviktet, som om alle hadde spilt teater overfor henne. 

Så kom nazistene også til Syd-Frankrike, og alt håp rant bort ... Viljen til angiveri gjorde det ikke trygt for noen. Slutten på historien kjenner vi: Charlotte Salomon ble enda et offer for et av de verste folkemordene i historien, en skjebne som ble henne til del utelukkende fordi hun hadde "feil" blod i årene ... Hun var jødisk, og hadde dermed ingen rett til å leve i det nazistiske tredje riket. 

Som jeg nevnte innledningsvis er skrivestilen i denne boken svært spesiell, noe sitatene jeg har trukket frem, viser. Det spennende er hva dette gjør med oss som lesere. For mitt vedkommende førte ikke luftige sider med mindre tekst enn man er vant til, til at lesningen gikk raskere. Tvert i mot var jeg nødt til å stoppe opp ofte, og tenke over det jeg hadde lest. Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser. 

Etter Charlotte Salomons død har bildene hennes blitt vist frem offentlig flere ganger. Dessuten er det skrevet en del om henne. Dette kan du lese mer om på Wikipedia-siden om henne.

David Foenkinos skriver godt, og boken er nydelig oversatt ut fra hva jeg er i stand til å bedømme. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt!

(Den 29. mars var forfatteren på Litteraturhuset i Bergen. Jeg var der og har skrevet om arrangementet her på bloggen.) 

Utgitt i Frankrike: 2014
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum/Bokvennen
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 229
ISBN: 978-82-560-1932-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

David Foenkinos (Foto: Catherine Hélie)

Selma Lønning Aarø: "Hennes løgnaktige ytre"

Et besnærende kunstnerportrett!

Selma Lønning Aarø (f. 1972) debuterte som forfatter i 1995 med romanen "Den endelige historien", og vant Cappelens pris for beste debutroman. I alt har hun utgitt ni bøker, og "Hennes løgnaktige ytre" (2016) er foreløpig den siste i rekken. 

Egentlig hadde jeg tenkt å hoppe over denne boka (man får jo ikke lest alt), men flere opprømte og begeistrede anmeldelser fikk meg til å ombestemme meg. Det angrer jeg virkelig ikke på, for denne boka er - med fare for å gjenta meg selv - noe av det virkelig bedre jeg har lest av fjorårets norske utgivelser. Den norske bokhøsten 2016 har for øvrig vært usedvanlig sterk, med mange meget gode romanutgivelser. Derfor er det vanskelig å peke ut en spesiell bok som den aller beste. Det er vel heller ikke nødvendig, all den tid de fleste lesere klarer å konsumere i det minste en håndfull bøker i løpet av et år, og derfor ikke trenger å velge seg ut bare én bok. Det man likevel kan merke seg er at jo mer opp til virkeligheten bøkene har vært lagt, jo bedre har de vært. Det synes i alle fall jeg. Selma Lønning Aarøs bok er intet unntak i så måte. "Hennes løgnaktige ytre" er nemlig basert på en virkelig historie. 

Denne bokanmeldelsen er et stykke på vei en spoiler. Herved er du advart. 

I 1887 anmeldte Knut Hamsun Anna Munch fordi han hevdet at hun i over et år hadde sendt anonyme brev til damer i hans bekjentskapskrets, der hun beskyldte ham for å være en bedrager og forfører. Han beskyldte henne for i årevis å ha forfulgt ham, at hun hadde sendt utallige brev og telegrammer og aldri lot ham være i fred. Hamsun bedyret at det aldri hadde vært noe som helst erotisk forhold mellom ham og Fru Munch, og at han aldri i løpet av deres seks år lange bekjentskap hadde gjort en eneste tilnærmelse overfor henne. 

"... jeg (forlanger) Fru Anna Munch anholdt, tiltalt og straffet, til at begynde med hendes mentale Tilstand undersøgt", skrev Hamsun i anmeldelsen (side 6).

Anna Munch på sin side nektet for at hun skulle ha sendt brev til Hamsuns damebekjentskaper. Hvem snakket sant? Akkurat dette har forfatteren forsøkt å finne ut av, og det har det blitt en fengslende roman av. Egentlig bør man starte med etterordet i boka fra side 287, der Aarø skriver følgende: 

"Jeg har villet skrive denne historien helt siden jeg første gang leste Knut Hamsuns brev til politiet, der han forlangte at Anna Munch ble anholdt og at hennes mentale helse ble undersøkt. Hva var det som fikk henne til å forfølge Hamsun fra Trondhjem til Kristiansund, videre til Paris og deretter fra pensjonat til pensjonat i Norge. Hadde han virkelig aldri oppmuntret henne?" 

Mens Hamsun skrev flere euforiske bøker om galskap, f.eks. om Nagel i "Mysterier" (hvor hovedpersonen sender anonyme brev til seg selv), og andre bøker om personer med "de verste vrangforestillinger og trang til irrasjonelle handlinger, skikkelser som forfølger og forfølges", fremstår Anna Munch i sitt forfatterskap og gjennom sine brev som alt annet enn det Hamsun ville ha henne til å være, nemlig gal og grenseløs. I sin samtid trodde imidlertid de fleste på Hamsun. Det gjorde ikke politiet. Anna ble derfor aldri tiltalt, og frem til sin dødsdag nektet hun for å ha hatt befatning med brevene. 

Selma Lønning Aarø har forsøkt å skrive en roman som ligger tett opp til virkeligheten, og hullene har hun fylt med hendelser hun anser for å være sannsynlige. 

I begynnelsen av boka presenteres vi for familien Dahl. Anna vokser opp som den eldste i en anselig søskenflokk, hvor det forventes at hun bidrar for at hjulene skal gå rundt i den hardt prøvede familien. Hva visste hun om kjærligheten da hun møtte Ragnvald Munch på høstutstillingen i 1883? "Hun kan se at det er en lidenskap under de stramme trekkene, hun aner bare ennå ikke hvordan den vil gi seg utslag." (side 21) Så gifter hun seg med ham, og skjønner for sent at dette skal bli hennes livs tabbe. 

"Hun ønsker ikke å pynte seg for verken kvinner eller menn. Det kompliserer det hele. Hun vil samtale med menn. I alle fall de av dem som har noe å tilby henne. Det er dessverre slik at de sitter på kunnskapen, ingen av kvinnene rundt henne leser Nietzsche eller Kant. De er opptatt med sine barn og sine stuer. Anna kan ikke være bare det. Trangen til å skrive har blitt for sterkt. Vitebegjæret holder på å strupe henne. 

Munch gjør det vanskelig. Han har ikke tro på kvinnelig åndsarbeid, sier han. Han tåler i det hele tatt ikke noen form for kvinnelig overlegenhet. 

Anna har begynt å leke med tanken om å dra. Familien vet det ikke nå, men for hver dag som går glir hun lenger unna Munch.

De sover i samme seng, og hver kveld ligger hun med hjertet i halsen, livredd for at han skal røre ved henne, legge de blytunge hendene sine over henne. Det er hendene hans som bestemmer hva som skal skje. Hennes vemmelse kan ikke stoppe dem, kan ikke nekte dem noe der de farer over kroppen." (side 26)

Så prisgitt er hun sin mann. Han har makt til å bestemme alt. Hvor de skal bo, hva hun skal få lov til å sysle med, om hun skal få skrive eller ei, om han skal få "det han har krav på som ektemann" ... Mang en gang tar han det, flerrer av henne klærne ... Eller som Anna skriver om i et brev: "han stengte mig inne og behandlet mig brutalt". Det vi i dag tenker på som voldtekt, selv om det foregår innenfor ekteskapets rammer, limer ikke akkurat sammen et skjørt forhold ...

Anna skriver i smug og får utgitt bøker. Mannen hennes blir rasende, og er overbevist om at det er skrivingen som er problemet i deres ekteskap. Omgivelsene aner ikke hvor sint han kan bli, for de reneste bagateller. 

Etter et foredrag som Knut Hamsun holdt i Kristiania, er Anna betatt. 

"Han skuffer henne ikke. Og enten folk er enige eller uenige med ham, så etterlater denne Knut Hamsun salen i en oppildnet stemning. Noen er fra seg av begeistring, andre synes det er noe nymotens tull, at han er en uforskammet oppkomling som umulig kan ha lært mye latin slik han uttaler ordene." (side 29)

Anna skriver brev til Hamsun, og han oppsøker henne. Dette blir innledningen på et "forhold", som aldri blir noe forhold i ordets egentlige forstand, men hvor Anna blir avsindig forelsket i Munch. De neste årene bruker hun til å lete etter tegn hos ham på at han føler det samme som henne. Hun reiser til Paris, til Kristiania og andre steder - alt for å være i nærheten av ham. Uten at det fører til annet enn frustrasjoner fordi hun blir avvist. Kun en gang kunne det kanskje ha skjedd noe, men da er det Anna som avviser ham. Var det en tabbe? Var det derfor alt snudde? lurer hun på ... 

Parallelt med historien om Anna følger vi datteren hennes Signe, som befinner seg på Grini i krigens siste dager. Hun reflekterer over de valgene moren gjorde, der morens kjærlighet til Knut Hamsun gikk foran henne ... For egen del kunne jeg ha klart meg uten denne parallelle historien. Samtidig skjønner jeg hvorfor den er med. Signe følger nemlig prosessen mot Hamsun etter krigen, og dette er ytterligere med å forsterke sannsynligheten for at forfatteren sannelig ikke var helt god, han heller ... Dessuten er det Signe som er bokas forteller. Historien om Anna er i all hovedsak lagt til årene 1891-1897, mens Signes historie er lagt til tiden rett før frigjøringen i 1945 og den påfølgende sommeren. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om historien, som er svært fascinerende. Det er den fordi historien som sådan byr på et realt gufs tilbake til en nokså nær fortid, der kvinners handlingsrom var så snevert at noen hver kunne blitt fullstendig gal av mindre. At en ektemann skulle bestemme om man fikk dyrke sine talenter - som det å skrive - er tilstrekkelig til at det knyter seg i meg. Hvorvidt Anna Munch var offer for sin tid, eller om det var Hamsun som spilte henne og andre et puss på rent "Nagelsk" vis, får vi nok aldri vite 100 % sikkert. Det som er sikkert er like fullt at det var mennene som skrev historien den gangen, og at kvinnene hadde lite å stille opp med. Selma Lønning Aarø har lest mange av bøkene til Anna Munch som ble skrevet i angjeldende periode, og hennes inntrykk er at denne litteraturen, som varierte i kvalitet, tegner et helt annet bilde av Annas mentale tilstand og vesen enn hva man får inntrykk av dersom man utelukkende baserer seg på Hamsuns versjon av det hele. Hvilken kvinne "forfølger" en mann i seks-syv år dersom hun aldri har blitt oppmuntret? Ikke på noe vis ... 

"Hennes løgnaktige ytre" er en godt skrevet bok, som appellerer til de aller fleste. Akkurat det er jeg overbevist om! Det at boka er skrevet i presens, gir historien et mer intenst preg. Vi er der jo sammen med Anna - mens det skjer!

Jeg er imponert over hva Aarø har fått ut av kildematerialet som boka er basert på. Bokas verdi ligger som nevnt ikke utelukkende i historien mellom Anna Munch og Knut Hamsun, men også i beskrivelsen av kvinners vilkår på slutten av 1800-tallet. Jeg elsket fortellerstemmen i boka, som er preget av en respektfull og varm tilnærming til Anna og alt hun hadde å bale med ... For hva hadde kvinnene å stille opp med dersom de ikke ble i sine ekteskap, uansett hvor udugelige ektemennene måtte være når det kom til det relasjonelle mellom en kvinne og en mann? Dessuten gir historien rikelig med grunnlag for å reflektere over hva som er sant når de to involverte opplever det hele så til de grader forskjellig. Og det hele kompliseres ytterligere fordi vi får en følelse av at noen lyver her, men hvem? Når man har foretatt seg noe helt hårreisende og det til syvende og sist handler om ens egen ære - ikke hvis, men når - alt kommer ut - hvem ville ikke ha kostet på seg en løgn for å komme noenlunde greit fra det? Hvem av dem hadde størst grunn til det? Knut Hamsun (i midten av 30-årene den gangen), som trengte et kunstnerstipend og å være inne i varmen hos de kondisjonerte, eller Anna Munch som allerede var nokså æreløs og ute av det gode selskap fordi hun hadde valgt å forlate den hellige ektestanden? Eller var det hele så banalt at dersom ikke Anna fikk ham, så skulle heller ingen andre få ham? 

"Hun sitter inne på rommet og setter sammen en bukett. Det er som om noe er i ferd med å ta slutt. Som om et dyr som har holdt henne mellom kjevene, plutselig spytter henne ut Hva hun har utrettet og ikke, er uklart for henne. Hun har løyet, hun har skrevet. Hun har hender som er svarte av blekk. 

Hvite roser og noen grønne bregner innimellom. Nå er hun trett. Ferdig. Roen som er kommet over henne, forutsetter at hun er i stand til å glemme - og det er hun. Det er en gave. La oss bare håpe at han kan glemme." (side 280)

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Her får vi en annen historie enn den Hamsun-biografene - samtlige er menn - har fortalt tidligere om denne historien. 

Andre som har skrevet om romanen er NRK (Velturnert kunstnerportrett - Hvem eier en historie? Og hvem kan definere sannhet? Det er et tema hos Vigdis Hjorth denne høsten, som det er det hos den unge franske forfatteren Edouard Louis. Også Selma Lønning Aarø befatter seg med disse spørsmålene i sin ferske dokumentarroman «Hennes løgnaktige ytre».), Dagsavisen (En stalkers forsvar - Original og velskrevet roman gir kvinnen Hamsun stemplet som løgnaktig forfølger en klar stemme og en troverdig forklaring.), VG (Mystiske Anna Munch - Som hun vet å behandle et stoff, Selma Lønning Aarø. Her stiger hun fram fra glemselen, Anna Munch, så vi sitter fjetret tilbake. ... Aarø har også gått til i arkivene, og har sparret med de beste Hamsun-forskerne og -kjennerne. I denne dokumentariske romanen gis en ny fremstilling av mennesket Anna Munch, nydelig skrevet og krevende komponert. Romanen starter med Annas død, og slutter med datteren Signes død. Det er en roman tuftet på et vanskelig stoff, spredte kilder, skrevet av en kresen forfatter med blikk og kraft.) og Vårt Land (Smart komponert stalkerhistorie. Anna Munch var forfatter og Knut Hamsuns stalker. Selma Lønning Aarøs nye roman balanserer denne forgaptheten med en fortelling om 1800-tallets kvinneundertrykkelse. ... Omdreiningspunktet er Anna Munch, som forlot sin mann fordi han nektet henne å skrive. Men valgene hun tar blir skjebnesvangre for mottakelsen av bøkene hennes. Lønning Aarø tråkker varsomt i denne fortellingen, likevel bærer den en undertekst som sier «ingen røyk uten ild». Hamsun var nok heller ikke noen engel.). Dessuten har bloggerne Artemisias Verden (Romanen har fått mange glitrende anmeldelser og flere kritikere har i årsoppsummeringene i avisene fremhevet den som en av årets beste bøker.), Groskros verden (Det er måten Selma Lønning Aarø skriver om Anna Munch og Knut Hamsun på, som er så bra.), Med bok og palett (Denne romanen er en spennende fortelling om to spesielle og sterke mennesker som møtes, og som kanskje er så like at de ikke makter å finne fram til å leve normalt sammen. Hun er blitt karakterisert som erotisk besatt av Hamsun, mens hun i alle sine bøker toner ned erotikken til fordel for vennskapet. Han maner i sine noveller og romaner fram personer med de særeste sjeleliv, med irrasjonelle handlinger og forfulgte mennesker.), Bokelskerinnen («Hennes løgnaktige ytre» var en av de beste, norske leseopplevelsene for meg i år og selv om det er en klisje så passer den så godt at jeg må si det: boken gjorde så stort inntrykk at den satt i meg lenge etter at siste side var lest.) og Tine sin blogg (dette er glimrende lesning!).

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 303
ISBN: 978-82-02-52747-1
Boka har jeg kjøpt selv.

Selma Lønning Aarø (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Patti Smith: "Just kids"

FOR en bok!

Patti Smith (f. 1946) er en amerikansk musiker, låtskriver og poet. Hun anses som en meget betydningsfull person innenfor rocken. For dem som ikke visste det fra før av, kommer hun til Norge for å spille i forbindelse med Norwegian Wood 12. juni. Jeg har selvsagt sikret meg billetter til konserten!

Det er nok først og fremst som musiker Patti Smith er kjent, i alle fall i Norge. Hun debuterte med punkrock-albumet "Horses" i 1975, og har siden utgitt 10-15 album/CD´er. Selv har jeg et dypt kjærlighetsforhold til LP´en "Easter" (1978), som jeg har hatt i platesamlingen min siden begynnelsen av 1980-tallet. Det er rett og slett et av de aller beste musikk-albumene som noen gang er laget! Bibliografien hennes viser for øvrig 16 bokutgivelser, og det er som poet hun har sine fremste talenter. At hun også kan skrive stor litteratur, viser hun i "Just kids". Boka utkom i USA i 2010 og på norsk i 2012. 

"Just kids" handler om den unge Patti Smith og hennes møte med voksenverdenen, der hun fremfor alt ønsket å bli poet. Så sterkt var dette ønsket at hun var villig til å ofre det meste for å få dette til. Hun reiste hjemmefra på lykke og fromme, og regnet med at det ville være en smal sak å få seg en jobb. Mange var imidlertid ute i samme ærende, og hun måtte i begynnelsen friste en tilværelse som uteligger. Innledningsvis får vi noen glimt fra hennes barndom.

"Eg var eit drøyamnde, søvngjengaraktig barn. Eg irriterte lærarane mine med den bråmodne leseevna kombinert med manglande evne til å bruke den til noko dei såg praktisk nytte i. Ein etter ein skreiv dei i meldingsboka mi at eg dagdrøymde altfor mykje, alltid var ein annan stad. Kor dette ein annan stad var anar eg ikkje, men det førte ofte til at eg fekk på meg ein kjegleforma papirhatt og blei plassert på ein høg krakk i skammekroken, der alle kunne sjå meg." (side 19)

Tilfeldigheter førte til at hun møtte Robert Michael Mapplethorpe (f. 1946 d. 1989) i 1967. Patti hadde fått seg jobb i en bokhandel (Strand Bookstore) og en dag sto han foran henne og ville kjøpe et persisk halsbånd, et flott et som hun selv lenge hadde hatt lyst på, men ikke hadde råd til å kjøpe. Idet hun pakket det inn til ham, datt det ut av henne: "Ikkje gi det til noka anna jente enn meg." Det lovet han, og slik ble det. 

Patti og Richard 

Forholdet mellom Patti og Robert varte i mange år, og dette står sentralt i boka "Just kids", også etter at Patti giftet seg med Fred "Sonic" Smith. Forholdet ble underveis komplisert av at Robert etter hvert ble tiltrukket av menn, inntil han erkjente at det var homofil han var. Begge gikk gjennom mange prøvelser for kunsten sin, og de lovet tidlig å støtte hverandre i tykt og tynt. Begge tegnet, men etter hvert var det fotokunsten som appellerte mest til Robert, mens Patti utviklet seg til å bli poet. Tilfeldigheter førte henne senere inn i musikken. 

"Vi hadde arbeidet vårt og kvarandre. Vi hadde ikkje pengar til å gå på konsertar eller kino eller til å kjøpe nye plater, men vi spela dei vi hadde, om og om igjen. 

... Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagt merke til, så han klemde handa mi ømt. 

"Å, ta bilde av dei," sa kvinna til den lattermilde ektemannen. "Eg trur dei må være kunstnarar."

"Å, gi deg," sa han og trekte på skuldrene. "Dei er berre unge. Just kids." (side 58)

Livet de levde var full av usikkerhet, og ofte visste de ikke hvor de skulle få penger til neste måltid. Boforholdene var elendige, og selv litt "uskyldig" tannverk var under disse forholdene nærmest livstruende når det ikke var penger til annet enn det aller nødvendigste, og knapt nok det. Likevel drømte ingen av dem om å gi avkall på ambisjonene om bli kunstnere. Mens Robert dopet seg, styrte Patti unna. Om det var sprøyteskrekken hennes som reddet henne, vites ikke, men hun var aldri fristet til å flykte fra virkeligheten. 

Etter at de flyttet fra Brooklyn til Chelsea Hotel på Manhattan, kom de i nærkontakt med mange av de største rockemusikerne som noen gang har levd. Jimi Henrix, Janis Joplin, Jim Morrison - rockere som etter hvert døde som fluer, enten av overdose av narkotika eller under mystiske omstendigheter, hvor det har vært spekulert i om det var selvmord eller mord. Senere var det AIDS´en som skulle ta liv ... 

Chelsea Hotel i 222 West 23rd Street
(mellom 7. og 8. Avenue på Manhattan)

"Chelsea var som eit dokkehus i The Twilight Zone, med hundre rom, kvart av dei eit lite univers. Eg vandra rundt i korridorane og søkte etter åndene der, døde eller levande.  ... Eg elska denne staden, den lurvete elegansen og historia som ble så godt ivaretatt. ... Så mange hadde skrive, samtalt og strevd i desse viktorianske dokkehusromma. Så mange skjørt hadde slept over desse nedslitne marmortrappene. Så mange flyktige sjeler hadde uttrykt seg, laga avtrykk, og gått under her ... " (side 132)

Etter hvert som de begynte å få mer fast grunn under beina, og etablerte seg som kunstnere, økte også behovet for mer kontakt med omverdenen. Fremdeles var det tidlig 1970-tall, og mange av menneskene de kom i kontakt med, er navn som senere har fått stor betydning innenfor kunsten. 

"Han (Richard - min kommentar) begynte å få innpass i høgsosieteten. På ein måte var den sosiale overgangen hans vanskelegare å godta enn den seksuelle overgangen. Når det gjaldt den, var det berre snakk om at eg måtte forstå og akseptere det doble i seksualiteten hans. Men skulle eg klare å vere på høgd med han sosialt, måtte eg ha endra heile veremåten min." (side 198)

Patti Smith (Foto fra boka)

Det forhold at Patti Smith møtte Lenny Kaye og en rekke andre tilfeldigheter førte til at hun på midten av 1970-tallet dannet et rockeband. 

"I løpet av dei vekene vi heldt til på CBGB, blei det openbert for oss alle at vi på eigne vilkår heldt på å utvikle oss til eit rockeband. Den 1. mai tilbaud Clive Davis meg ein platekontrakt med Arista Records, og den 7. skreiv eg under. Vi hadde ikkje eigentleg sett ord på det, men under radiosendinga for WBAI kunne vi kjenne at det oppstod eit momentum. Under den improviserte slutten på "Gloria" hadde vi falda oss ut. 

Lenny og eg kombinerte rytme og språk. Richard stod for underlaget, og Ivan hadde styrkt sounden vår. Det var tid for neste trinn. Vi måtte finne ein til av same slag, ein som ikkje ville endre oss men drive oss vidaere, som ville bli ein av oss." (side 275)

Historien vi får høre i "Just kids" er ikke bare uhyre interessant. I tillegg er dette stor litteratur! Med en observasjonsevne av de sjeldne fanger hun øyeblikkene i et intenst og fortettet språk, som på sitt beste er poesi. Vi blir vitne til mange av de store øyeblikkene i New Yorks kulturelites historie på begynnelsen av 1970-tallet. Det handler om mennesker som levde høyt og som tok store sjanser både innenfor kunsten og med sin helse. Patti Smith var til stede under ikke helt få historiske øyeblikk, uten at hun egentlig skjønte hvor stort det var ... ikke før etterpå. Manges karrierer - også Roberts - kræsjlandet etter hvert pga. AIDS´en ... 

Etter å ha lest boka må jeg si at jeg er full av beundring for Patti Smith og hennes målbevisste reise helt fra bunnen, i dypeste fattigdom, og til toppen - uten noen gang å svikte kunsten. Hennes kjærlighet til Robert, som hun til slutt måtte gi opp som kjæreste på grunn av hans legning, holdt helt til det siste da hun var vitne til at han visnet bort på sykehuset, kjempende mot følger av HIV-viruset ... Hun er nådeløst ærlig i sin fremstilling av livet hun har levd, og som leser fikk jeg en følelse av at hun ikke dekket til noe. Det hele er rått, brutalt og nådeløst - fra begynnelse til slutt - og samtidig med noe uskyldsrent over seg. Kanskje fordi det er så ekte, så gjennomført og så fullt av integritet. Aldri, aldri ga hun opp å ville jobbe med noe kreativt og kunstnerisk! Og selv om hun noen ganger tvilte på eget talent, endte hun opp med å bli den største av dem alle. 

Boka er nydelig oversatt av Brit Bildøen. 

Denne boka kommer jeg aldri til å glemme! Den har gjort et uutslettelig inntrykk på meg! Måtte mange lesere finne frem til Patti Smith og hennes litteratur! Og selv fikk jeg lyst til å finne frem alle mine gamle LP-plater og CD´er av Patti Smith!

Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.

Utgitt i USA: 2010 
Originaltittel: Just Kids 
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Samlaget 
Oversatt: Brit Bildøen
Antall sider: 315 
ISBN: 978-82-521-8289-7
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Patti Smith (Foto: Edward Mapplethorpe)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.