Den ene etter den andre har vært fra seg av ovasjoner etter å ha sett denne filmen, og da også Solgunn betegnet den som en perle, var dette faktisk avgjørende for at jeg ikke kunne vente til DVD´en kommer. Nå har også jeg sett den, og jeg er ikke i tvil: jeg melder meg inn i halleluja-koret selv: Fantastisk film på alle mulige vis!
Philippe er mangemillionær og har blitt lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. Resten av sitt liv må han sitte i rullestol, men dette forhindrer ikke at han har et ønske om å få maksimalt ut av det livet han nå har til disposisjon. Han har et helt batteri av tjenestefolk rundt seg - folk som ikke vet hva godt de kan gjøre for ham. Og Philippe er en enkel "pasient" i så måte! Ikke bare er han en blid fyr med både humor og glimt i øyet, men han er et gjennomgodt menneske som aldri ville finne på å se ned på noen. Han ønsker seg en personlig assistent som kan hjelpe ham gjennom dagliglivets gjøremål.
På venterommet sitter en rekke kandidater som er innkalt til intervju til pleieassistentjobben. Alle er menn, og alle er ... utrolig kjedelige! Med ett hederlig unntak ... Driss er farget og han befinner seg ikke der for å få en jobb, men for å få et stempel på et dokument slik at han kan fortsette å heve arbeidsledighetstrygd. Mot alle odds er det nettopp Driss Philippe ønsker å ansette, og dermed begynner moroa. For ikke bare blir det tidvis fullstendig kræsj mellom ulike sosiale klasser, men også mellom en mann som har mye kunnskaper om både musikk, kunst og litteratur og en som egentlig ikke har peiling på noe. Akkurat dette at Driss noen ganger fremstilles som litt klumsete og dum, har fått enkelte til å hevde at filmen er rasistisk. Det er etter mitt skjønn en stor misforståelse, fordi Driss virkelig blir håndtert med den største respekt og ikke minst varme av sin oppdragsgiver. Jeg flirte meg fullstendig fillete gjennom alle episodene i filmen, og høydepunktet var da Philippe hadde leid inn et symfoniorkester til bursdagen sin og Driss kjente igjen de fleste klassiske stykkene som ble spilt - "men det er jo Tom & Jerry-musikken", "og det er pausemusikken til opplysningen" osv. Jeg fikk faktisk deja vu til første gang vi så Disneys "Fantasia" med ungene for over 10 år siden. Etterpå bidro Driss til å tine opp den formelle og noe stive stemningen blant bursdagsgjestene.
Som alle virkelig gode komedier, er det et alvor bak all latteren. "De urørlige" er ikke noe unntak i så måte. For om Driss er en morsom og kul fyr, så kommer han fra et miljø med mye sosial elendighet i Paris. Samtidig blir filmen, som er basert på en virkelig hendelse, en påminnelse om at man ikke skal være så redd for å la to såvidt ulike verdener som dem Philippe og Driss representerer, møtes. Her kan til og med vennskap, tillit og varme oppstå! Filmen er en sjarmbombe av dimmensjoner, og selvsagt er det ikke ueffent at hovedrolleinnehaverne er helskjønne - hver på sitt vis. Jeg gir terningkast seks til denne filmen!
Innspilt: 2011
Originaltittel: Intouchables
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Komedie
Skuespillere: François Cluzet (Philippe), Omar Sy (Driss), Anne Le Ny (Yvonne), Audrey Fleurot (Magalie), Clotilde Mollet (Marcelle), Alba Gaia Bellugi (Elisa), Cyril Mendy (Adama), Christian Ameri (Albert), Marie-Laure Descoureaux (Chantal), Gregoire Oestermann (Antoine),
Spilletid: 112 min.
 |
| Er det noe Philippe og Driss har sammen, så er det sans for fart og spenning! |
 |
| Den tidligere spenningssøkende Philippe kunne ikke fått en bedre assistent! |
 |
| Philippe og Driss |
 |
| Driss tar over hele bursdagsselskapet |
