Sabahattin Ali: "Madonna i pels"

En roman om kjærlighet

Det er både svært interessant og litt morsomt at forlagene av og til gjør et dypdykk inn i fortiden, og finner frem til glemte romaner som nye lesere får anledning til å bli kjent med. Det gjør de stadig oftere, er mitt bestemte inntrykk. Alt er riktignok ikke gull, men kvaliteten ligger uansett gjerne godt over det gjengse som utgis nå til dags.

Dersom en helt ny forfatter hadde utgitt en bok med tittelen "Madonna i pels", ville jeg garantert ha gått fordi den. Tittelen er nemlig nokså banal og gir bud om en klisjéfylt kjærlighetsroman. Men når det er tale om en tyrkisk forfatter og en kjærlighetshistorie som ble utgitt i 1943, er dette tilstrekkelig til at min nysgjerrighet ble tent. Det er jeg glad for, for denne romanen er så godt skrevet at den fortjente min tid! 

Sabahattin Ali (f. 1907 d. 1948) var en tyrkisk forfatter av romaner og noveller. I tillegg var han poet og journalist. Han ble født i Eğridere, som opprinnelig var en del av det ottomanske riket, men som i dag er en del av Bulgaria og som nå heter Ardino. I og med at faren hans var en ottomansk offiser, mens han selv ønsket å leve som forfatter, trenger vi ikke mye fantasi for å skjønne at det må ha vært vanskelig å få aksept for dette på denne tiden. Da skulle sønner helst gå i sine fedres fotspor. Ali rakk å utgi noen noveller, mens han kun rakk å skrive tre romaner i den korte tiden han fra han debuterte i 1935 og frem til sin død i 1948. Ali var politisk dissident, og et par ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han ble drept da han forsøkte å krysse grensen mellom Tyrkia og Bulgaria. 

Av alle mennesker jeg har truffet, er det nok han som har gjort størst inntrykk på meg. Selv om det har gått flere måneder, tenker jeg stadig på ham. Straks jeg er alene, ser jeg for meg Raif Efendis oppriktige ansikt som, til tross for et forbeholdent blikk, alltid møtte oss med et smil. Det var ikke egentlig noe spesielt ved ham. Han var en helt alminnelig person, en av de mange man møter i løpet av en dag uten å tenke over det, og det var absolutt ikke noe ved livet hans, verken det man kjente til eller det man ikke visste noe om, som vakte nysgjerrighet. Han var en av dem som får en til å spørre seg selv: "Hvorfor lever disse menneskene? Hva får de ut av livet? Hvilke tankerekker og hvilken innsikt får dem til å fortsette å puste og bevege seg?" Men når man tenker slik, er det fordi man kun betrakter det ytre og glemmer at det i ethvert hode befinner seg en bevissthet som er dømt til å spinne i vei og dermed skaper sitt eget, indre univers. Det er lett å avskrive en person hvis ansikt overhodet ikke viser tegn på åndelig liv, men om vi bare er litt mer nysgjerrige, kan vi oppdage uventede skatter. Imidlertid søker vi mennesker, av en eller annen grunn, helst det vi forventer å finne. Man finner lett en helt som er villig til å entre dragens hule, men ikke mange vil la seg senke ned i en brønn som ingen vet hva skjuler. Så det at jeg ble bedre kjent med Raif Efendi, skyldtes kun tilfeldigheter. (side 5-6)

Romanens jeg-person Rasim er med ett blitt arbeidsledig, og holder nesten på å gi opp å finne seg en ny jobb da hans tidligere studiekamerat Hamdi redder ham. Rasim får seg en ny jobb, og slik krysses hans og Raifs veier. De deler nemlig kontor. Det skal vise seg å bli et noe underlig kontorfellesskap, for Raif er ikke av det meddelsomme slaget. Han oversetter tekster fra tyrkisk til tysk og omvendt, og sitter fordypet over sitt arbeid hele dagen lang. Om han da ikke er syk ... 

Det er under et noe lengre sykeleie at Rasim etter oppfordring fra sjefen sin reiser hjem til Raif. Der blir han vitne til et underlig bofellesskap, der Raif åpenbart forsørger en hel familie, som behandler ham meget dårlig. Hvorfor finner han seg i det?

Raifs helse er ikke god, og på et tidspunkt blir det rimelig klart at han ikke kommer til å stå det over. Raif ber Rasim hente en notatbok som han har liggende i en skuff på kontoret, og da han kommer tilbake forlanger han at Rasim skal brenne den. Rasim trygler om å få beholde notatblokken i et døgn, og så begynner han å lese ... 

Det Rasim kan lese i notatblokken er en historie om besettende kjærlighet fra en periode som Raif tilbrakte i Berlin i sin ungdom. Dit ble han sendt av sin far for å gå i lære slik at han kunne ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Men Raif hadde andre drømmer. Han elsket å tegne, og var kunstnerisk anlagt. Han oppsøkte kunstutstillinger og museer, og på en utstilling ble han oppmerksom på et maleri med tittelen "Madonna i pels". Så dukker kunstneren opp, og det viser seg at bildet er et selvportrett. Raif blir svært betatt av kvinnen, og senere blir de kjent med hverandre. Hun hevder at hun er ute av stand til å elske noen som helst ... Raif gir likevel ikke opp ... Han er forelsket for første gang i sitt liv.

Jeg hadde pleid å være redd for at melankolien og lirvstrettheten som iblant overveldet meg, kunne skyldes en sinnslidelse. Når jeg merket at to timer med en bok hadde vørt langt mer givende enn flere års virkelig liv, tenkte jeg på menneskelivets skremmende meningsløshet og sank ned i den dypeste fortvilelse. 

Men nå hadde alt dette forandret seg. Det føltes som om jeg, i løpet av ukene som hadde gått etter at jeg så maleriet for første gang, hadde levd mer intenst enn jeg hadde gjort i hele mitt liv. (side 114-115)

Rasim skjønner at Raif har levd alt annet enn et meningsløst og tomt liv, slik han lenge trodde. Gjennom notatboken får han innblikk i et helt liv, mange interessante og dypsindige tanker og et følelsesliv mange kunne ha misunt Raif. I tillegg til at vi får innblikk i en sørgelig kjærlighetshistorie og et forfeilet liv, får vi samtidig øynene opp for hvor fort gjort det er å dømme andre mennesker ut fra det vi ser og hva som blir vist frem. Men et menneskeliv er så mye mer komplekst, og som forfatteren lar Rasim si innledningsvis i romanen, ser vi gjerne bare det vi vil se - og helst det som ligner på noe vi har sett tidligere. Dette burde i seg selv være en vekker som stimulerer til mer nysgjerrighet i stedet for å felle dommer over mennesker og stigmatisere dem ut fra kun det vi måtte se. Dette kommer ikke minst på spissen gjennom de erfaringer Raif gjør seg om sin elskede, som på mystisk vis ble borte for ham da han elsket henne som mest ... 

Sabahattin Alis roman er en vakkert og godt skrevet roman som jeg er veldig sikker på at mange vil finne glede i å lese. Jeg ble besnæret fra første stund. 

Flere bokbloggere har skrevet om boka: Beathes bokhjerte (Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond. Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.), Artemisias verden (... dette er det en medrivende roman, som jeg leste omtrent i ett strekk. Jeg ville jo vite hvordan det gikk med Raif og Maria, som hun het. Anbefaler den gjerne videre.) og Kleppanrova (Anbefales! Den er vakker, vond, hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er viktig! En nydelig sommerbok!)

Boka er også tilgjengelig som lydbok. 

Utgitt: 1943
Originaltittel: Kürk Mantolu Madonna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Ayfer Erbaydar og Alf Storrud
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-03-37329-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Sabahattin Ali (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Asli Erdoğan: "Nå er ikke engang stillheten din"

Eksistensielle tekster

Tyrkiske Asli Erdoğan (f. 1967) er en prisbelønt forfatter, menneskerettighetsaktivist og spaltist. Hun er født i Istanbul. En periode jobbet hun som partikkelfysiker ved CERN i Sveits, inntil hun i 1996 ble forfatter/skribent på heltid. 

Erdoğans essays ble opprinnelig publisert i avisen Özgür Gündem, og denne avisen ble nedlagt etter kuppforsøket i juli 2016. Kort tid etter ble hun arrestert sammen med et tyvetalls journalister. De ble tiltalt for å "undergrave den nasjonale enheten". (Kilde: Forlagets presentasjon av forfatteren.)

"Nå er ikke engang stillheten din" inneholder 29 essays, og selv om temaene er varierte, handler de egentlig om det samme: om retten til å være et fritt menneske, på godt og vondt. 

Essayet "Inntil en vegg" handler om kuppforsøket i Tyrkia den 16. juli 2016. Forfatteren befant seg ute i gatene, og i likhet med svært mange var hun i realiteten i livsfare. 

"Jeg har sagt det mange ganger, at "han reddet livet mitt". Jeg sier det for å forstå, det er sånn jeg leter etter utgangen, etter passordet for å komme meg ut av den natten. Gjennom de ordene forandrer jeg den - natten - til en personlig historie som fortelles i fortid, og som jeg kan plassere mellom tegnene i en tekst. Men i virkeligheten sa jeg ikke engang takk. 

"Hei, legg deg ned! Legg deg ned! LEGG DEG NED!" Han skriker alt han kan for å overdøve smellene fra våpnene, og peker mot veggen. "Ikke løft hodet!" 

Natt til 16. juli 2016, foran militærakademiet i Harbiye. De voldsomme sammenstøtene ved radiobygningen litt lenger nede i gata har vart i timevis. Ambulansen frakter uavlatelig sårede, noen er døde. Skarpskytterne som er utstasjonert ved militærakademiet, lar ingen krysse gata. På fortauet på andre siden befinner det seg rundt to hundre mennesker, innimellom reiser de seg og roper slagord og "Allahu akbar!" (side 7)

I essayet "Å være offer" skriver forfatteren om to høyst ulike måter å nærme seg offer-begrepet på. Det ene er ved å tie ihjel ofrene, og det andre er ved å snakke uavlatelig om traumene. Blant disse er det å bringe offeret til taushet kanskje det aller verste, for samtidig frarøver man ofrene deres traumer, "enten gjennom å ignorere dem eller gjennom å plassere dem i et hierarki". Samtidig innebærer det å snakke om offeret i seg, å fremkalle traumene igjen og igjen ... Hun mener at man skal vokte seg vel for å belære andre om hvordan de skal håndtere traumene sine. Derimot bør man åpne seg opp for andres smerte ... 

I tittelessayet "Nå er ikke engang stillheten din" hevder forfatteren at situasjonen for journalister i Tyrkia er verre enn i en rekke asiatiske og afrikanske land. På Reportere uten grensers liste over pressefrihet ligger Tyrkia nemlig på 151. plass av 180 land ...

"Å forsvare frihet og fred er verken en forbrytelse eller en heltedåd, det er vår plikt ... Og mer enn et forsvar dreier det seg om å bringe tilbake betydningen, den hellige betydningen, disse begrepene har mistet ... Så lenge vi kan ... Å ikke ville være medskyldig i en forbrytelse er mer enn en rett og en plikt: Det er den egentlige grunnen til at vi lever ... Det er vår stein. "Disse stenene har jeg båret, så lenge jeg kunne, disse stenene har jeg elsket, så lenge jeg kunne". Det er vår skjebne." (side 37)

I essayet "Likhet og ulikheter" skriver forfatteren at rettferdighet bare er mulig når vi tar innover oss at alle mennesker under alle omstendigheter er like, og at "å strebe etter likhet er selve fundamentet, den uunngåelige moralske komponenten, i enhver politisk kamp". 

"Når man blir angrepet som jøde, må man forsvare seg som jøde, ikke som intellektuell eller menneskerettighetsforkjemper." Og når man blir angrepet, krenket og ydmyket som kvinne ... I en verden tuftet på mannlige forestillinger og et mannlig språk, kalles det ikke "angrep". Det kalles "natur" og det kalles "løgn", og det vises til ære, kjærlighet og velsignet moderskap ... Må jeg skrive enda flere setninger som høres ut som de er skrevet for både femti og hundre år siden, om at den eldste, mest standhaftige, utspekulerte og dypeste formen for undertrykkelse er undertrykkelsen mannen øver over kvinnen ..." (side 68-69)

Asli Erdoğan kommer inn på både kurdernes og armenernes skjebne i Tyrkia, men tyrkere generelt lider også under regimets maktutøvelse, der selv den mest uskyldige offentlige ytring kan føre til fengsling. Hun trekker også sammenligninger mellom Hitlers Auschwitz og det som har skjedd i Tyrkia i nyere tid. Essayet "Krig og krig" er og blir det sterkeste essayet i samlingen. 

"Krig. En desperat retrett fra forsøket på å gi ordene liv og livet ord. (For er ikke forsøket på å frigjøre seg utgangspunktet for all skriving? Er ikke det å skrive et evigvarende jag etter frigjøring som før eller siden vil mislykkes? Mens krigen på sin side er en kjennsgjerning vi ikke kommer utenom.) Men mennesket slutter ikke å fortelle: Det forteller, overfører, gjentar og fornyer ... I ordenes uendelige stillhet skaper det sirkler. Det fortellende vesen: Mennesket. Vanedyret. Etter setninger, punktum, netter, år og tiår når vi frem til det andre ordet, det ordet som forventes av oss når vi har reist gjennom historier og legender, gjennom liv og død. Det er gjentakelse av det første ordet. Krig." (side 50-51)

Klassekampens anmelder Thorvald Steen skriver i sin anmeldelse den 11. november at tittelen på essaysamlingen - "Nå er ikke engang stillheten din" (hentet fra en linje i et dikt av Hellas´ store dikter Giorgos Seferis (1900-1971)) - viser hvordan tyrkiske myndigheter tar stadig større kontroll over landets innbyggere. Han skriver følgende:

Artiklene i «Nå er ikke engang stillheten din» er oversatt fra tyrkisk til et svært godt norsk av Ingeborg Fossestøl. Boka har de samme temaene som har opptatt Asli Erdogan siden 1990-tallet, og flere nye, store temaer: 16. juli-kuppet i 2016 går igjen i flere av artiklene. Hun diskuterer ikke hvem som står bak kuppet, men skildrer hvordan det er å være et vanlig menneske som brått havner i borgerkrigen. Hun husker statskuppet i 1980 og de enorme arrestasjonene i og rundt oppstandene ved Gezi-parken i mai 2013 i Istanbul. Denne gangen er det mer alvorlig og truende: «Jeg er som et skip uten ror i storm». Over dem flyr F-16-fly. Stemningen er apokalyptisk. Artiklene bygger på fakta-materiale og konkrete skildringer, men de har også eksistensielle elementer. Hun viser i tillegg til sitt mot, redsel, fortvilelse, sorg og raseri. Hun bestreber seg ikke på å skrive distansert og analytisk. Hun skriver med hele seg. Asli Erdogan minner meg om Inger Elisabeth Hansen når hun trekker prosaen inn i sin skrift. Erdogan skriver: «I natten som er blitt til solid krystall, fryser timene og årene til is.»

Asli Erdoğan er intervjuet av Stian Bromark den 12. november i år i Agenda Magasin. Intervjuet har tittelen "Et land i brann", og her uttaler Erdoğan at ingen vet hva som er lov og hva som provoserer myndighetene. Ingen forstår logikken, og det er skummelt. Selv bor hun for tiden "ikke så mye i Tyrkia". Bromark har også skrevet en interessant artikkel om forfatteren tidligere. 

Tekstene i essaysamlingen "Nå er ikke engang stillheten din" er sterke og eksistensielle. Man sitter ikke uberørt tilbake etter å ha lest dem. Det handler om liv og død i et land som ikke befinner seg veldig langt unna oss. At det ikke uten videre er rett frem å ytre seg i offentligheten uten å risikere vilkårlige arrestasjoner, fremstår som skremmende. Vi snakker tross alt om et europeisk land, som svært mange nordmenn har et forhold til. I Bromarks intervju av Erdoğan den 12. november i år sier hun dette:

– Regimet har sendt et tydelig signal til sine innbyggere: Hvis jeg føler for det, vil jeg få deg arrestert, dømt og puttet i fengsel. Det juridiske systemet er dødt i Tyrkia for tiden. Det kontrolleres av politikerne. Det finnes ingen advokater eller et lovverk som kan beskytte deg.

Asli Erdoğans essaysamling er viktig. Det er en modig forfatter som står bak disse tekstene! Jeg anbefaler boka for alle som er mer enn gjennomsnittlig interessert i mennesker, kultur, politikk og menneskerettigheter!

Helt til slutt nevner jeg at flere av Asli Erdoğans bøker er oversatt til norsk; "Byen med den røde kappa" (2004), "Den mirakuløse mandarin" (2010) og "Steinbygningen" (2013).

Utgitt på tyrkisk: 2016
Originaltittel: Artik sessizlik bile senin degil
Utgitt på norsk: 2017
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ingeborg Fossestøl
Antall sider: 138
ISBN: 9788205505223
Boka har jeg kjøpt selv

Asli Erdoğan (Bildet har jeg lånt av forlaget)

"Mustang" (Regissør: Deniz Gamze Ergüven)

Viktig tyrkisk film om tvangsekteskap - nominert til Oscar

"Mustang" er en av fem filmer som er nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Her konkurrerer filmen blant annet med ungarske "Son of Saul" og jordanske "Theeb". "Mustang" er tyrkisk, og den handler om tvangsgifte. Det er Deniz Gamze Ergüven (f. 1978) som har regissert filmen. Filmen har vakt oppsikt over alt hvor den har blitt vist. 

"Mustang" hadde Norgespremiere fredag den 26. februar.

Handlingen i filmen finner sted i en tyrkisk landsby, hvor fem foreldreløse søstre vokser opp hos sin onkel, tante og bestemor. Æreskodeksen i den lille landsbyen er streng og konservativ. 

Søstrene Lale, Nur, Ece, Selma og Sonay er i ferd med å utvikle seg til unge kvinner. Lale, den yngste av søstrene,  er riktignok fremdeles svært ung, og i motsetning til søstrene er hun svært opprørsk av seg. Hun finner seg ikke i hva som helst. 

I filmens åpningsscene sier Lale farvel til sin høyst elskede lærerinne, som skal flytte til Istanbul. Deretter velger søstrene å gå hjem i stedet for å reise med skolebussen. De ender opp på stranda, der de leker i vannet med sine klassekamerater. Latter, hvinende fryd og glede preger leken, som er så uskyldig som den kan bli. På vei hjem går de på epleslang, men blir oppdaget av eieren av hagen, som truer dem med et gevær. 

Forholdet mellom søstrene er tett - de har egentlig bare hverandre.

Vel hjemme viser det seg at landsbysladderen har gått fortere enn jentene. Bestemoren er rasende fordi hun mener at jentene har skjemt dem ut i landsbyen. Heretter får de ikke lov til å gå ut av huset - ikke en gang på skolen. 

Jentene blir satt til å lære nyttige ting som matlaging, rengjøring og sying. Alt for å gjøre dem klar for ektestanden, skal det vise seg. Bestemoren har pakket bort alle telefonene i huset, slik at de ikke kan få kontakt med omverdenen. I stedet må de nøye seg med å betrakte alt utenfor huset gjennom vinduene. 

De fem søstrene

Lale er ikke tapt bak en vogn, og hun får med seg søstrene på fotballkamp etter at hun er blitt nektet å se en viktig kamp sammen med onkelen og hans venner. Mens de er på fotballkampen, blir de filmet. Bestemoren holder nesten på å ta sin død av det da hun får se jentene via en TV-overføring. Etter dette strammes grepet om jentene ytterligere til, og nå begynner bestemoren å gå drastisk til verks. Det er om å gjøre å få giftet bort jentene i full fart - før de rekker å bringe enda mer skam over familien. 

Sonay blir lykkelig gift - i motsetning til søsteren Selma ...

I første omgang er det de to eldste søstrene, Selma og Sonay, som giftes bort. Men mens Sonay vet å få det som hun ønsker og blir gift med ham hun elsker, er ikke Selma like heldig. Deres dobbeltbryllup blir derfor til glede for den ene, og til en tragisk ulykke for den andre. Og enda verre er det da Selma ikke blør på bryllupsnatten. Det ulykkelig paret får dermed intet blodig laken å vise frem til slektningene som hamrer på soverommet om morgenen, for å få beviset for at bruden var jomfru. 

Lale

Så er det Eces tur. Vi aner konturene av at onkelen misbruker Ece seksuelt, og at det er derfor det er så om å gjøre å få henne gift. Bestemoren er klar over dette, men ser en annen vei. Antakelig er det derfor hun også er så lite levende, og stort sett er fiendtlig innstilt til jentene. Ece vil ikke gifte seg, og ender opp med å ta livet av seg. 

Etter begravelsen bestemmer onkelen og tanten seg for at Nur skal giftes bort. Gittere blir montert foran alle vinduer, slik at en flukt ikke skal være mulig. Men da holder det for Lale. Hun organiserer en flukt ... 

Livet utenfor betraktes fra vinduet.

Dette er en film som ikke slutter å gjøre inntrykk etter at rulleteksten er borte fra lerretet. Det som beskrives er nemlig skjebnen til mange unge kvinner som lever på landsbygda - blant annet i Tyrkia. Og det trenger slett ikke å handle om islam. Uvitenhet og streng konformitet er en vel så sentral forklaringsfaktor. Regissøren har brukt sin egen bakgrunn som inspirasjon da hun laget filmen. 

Det er mange lag i denne filmen. Overgangen fra barn til ung voksen er et tema. Her tillates ikke uskyldig lek, mens man derimot ser forbi seksuelt misbruk. De unge jentene tas knapt med på råd når de skal giftes bort, men må finne seg i å få tildelt en mann som slekten synes er passende. Noen ganger koster dette en fortvilelse så stor at selvmord er siste utvei. Kontrasten mellom landsby og storby kommer svært tydelig frem, og alle mennene er ikke like fæle som onkelen. Vennen Yasin stiller opp, og blir sånn sett søstrenes hjelper og beskytter. 

Selv om jeg synes at "Son of Saul" er en bedre film enn "Mustang", håper jeg at "Mustang" vinner Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film. Dette vil nemlig gjøre at filmen får enda mer blest, og at den i neste omgang kan skape debatt i den arabiske verden. 

Jentene, og spesielt Güneş Şensoy i rollen som Lale, gjør flotte og overbevisende rolletolkninger som de fem søstrene. Jeg vil også berømme Ayberk Pekcan sin rolletolkning av onkel Erol. Han er på mange måter den store drittsekken i filmen, skjønt han får god hjelp av kvinnene han har rundt seg. At hans ære opprettholdes for enhver pris, har mye å si for deres egen status i landsbyen. River de ham ned fra pidestallen, ender også de selv i grøfta ... 

Skjebnen til de fem søstrene, som blir sperret inne og ikke en gang får lov til å gå på skolen, minnet meg for øvrig sterkt om Jeffrey Eugenides roman "The Virgin Suicides", selv om temaet i den ikke er tvangsekteskap. Derimot handler det om selvmord, som en reaksjon på å bli sperret inne. 

Trenger jeg å si det flere ganger? Selvsagt anbefales også denne filmen sterkt!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk ingen pris. "Son of Saul" vant derimot Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Mustang
Nasjonalitet: Tyrkia, Frankrike og Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Güneş Şensoy (Lale), Doğa Doğuşlu (Nur), Elit İşcan (Ece), Tuğba Sunguroğlu (Selma), İlayda Akdoğan (Sonay), Nihal Koldaş (bestemoren), Ayberk Pekcan (onkel Erol), Erol Afşin (Osman) m.fl.

Spilletid: 97 min.

Thorvald Steen: "Historier om Istanbul"

Boblende fortellerglede!

"Dette er ingen vanlig reiseguide for Istanbul. Det er nok av slike, og flere av dem er gode. Hensikten med denne lille boka er å vise hvorfor du må se denne byen. Her vil jeg skildre noen møter jeg har hatt med mennesker i Istanbul. Personer som har lært meg hvorfor dette er verdens viktigste by. For mange i vår del av verden er dette en godt bevart hemmelighet. Dette er kanskje i seg selv en god nok årsak til å reise. Det er ikke uten grunn at det er blitt slik. Martin Luther var for eksempel så redd for tyrkerne at han sa "Fri oss fra tyrkerne og det onde!" Hva bunner frykten og fordommene i? Jeg skal prøve å gi noen av svarene. Om du reiser til Istanbul, vil møtet med menneskene, praktbyggene, beliggenheten og historien forandre deg for alltid. Fordi blandingen av det bysantinske og det osmanske på så mange direkte og indirekte måter henger igjen i dagens Istanbul, er det mulig å leve seg inn i byens historie."

Slik innleder Thorvald Steen sin nokså beskjedne bok, som i papirutgave utgjør 198 sider, og i lydbokformat kun tre CD´er med en spilletid på tre timer. Nokså raskt kommer opplysningen om at det meste av det som er interessant å se i det gamle Istanbul ligger innenfor en radius på en km. Hagia Sofia, ansett som verdens største kirke (og bygget mens bysantinerne hadde makten over byen), skjønt den i dag er et museum etter å ha tjent som moské gjennom mange århundrer, utgjør den aller viktigste severdigheten. Men byen rommer også en rekke flotte moskéer som ble bygget i den osmanske perioden - mest kjent er Den Blå Moské.

Hagia Sofia ligger ved inngangen til Bosporos-stredet som deler byen i to - med en del i Europa og en del i Asia.

Opprinnelig het byen Bysants og den ble grunnlagt 600 f.Kr. Det bysantiske riket varte i nesten 1000 år, og hadde Bysants som sitt hovedsete, inntil byen ble erobret av romerne i 330 e.Kr. Byen skiftet deretter navn til Konstantinopel og hadde sin storhetstid mellom 800 og 1000 e.Kr.

På grunn av sin beliggenhet var byen gjenstand for mange angrep utenfra, og Østromerriket falt etter at byen ble invadert og erobret av osmanerne. Sultanatet ble etablert i 1453.

Det osmanske riket og sultanatet opphørte i 1923, og etter at Kemal Atatürk kom til makten ble Ankara, som ble ansett mer uberørt av påvirkning utenfra og sånn sett mer genuint tyskisk, gjort til hovedstad. Byen endret atter navn, og Konstantinopel ble til Istanbul.

I dag bor det drøyt 12 millioner mennesker i Istanbul, og det antas at tre millioner er kurdere. Foruten å fortelle den fascinerende historien om Sigurd Jorsalfars pilegrimstokt til Istanbul i 1108 - 1111, hvor formålet var å sikre seg en del av Jesu´kors, forteller forfatteren om de viktigste severdighetene man bør få med seg når man besøker Istanbul. Mye av bysantisk og osmansk kunst er godt bevart, og nettopp dette gjør denne byen så interessant. 

Bildene ovenfor viser hvordan Bosporos-stredet deler byen i to.

Steen gir også et interessant bilde av de forandringer Tyrkia gjennomgikk etter at Kemal Atatürk overtok makten i 1923, og hva han gjorde for at Tyrkia skulle bli en sekulær stat hvor religiøs tro var og ble et privat anliggende. Han er dessuten innom de mest kjente forfatterne i dag, som Orhan Pamuk og Yasar Kemal. Vi får ellers innblikk i det yrende livet i basarene og de mest elementære regler for pruting.

Denne lille boka elsket jeg! Thorvald Steen levendegjør sitt livs elskede by så godt at jeg for min del ikke er i tvil om jeg må reise dit, og det snart! Jeg lærte dessuten mye som jeg ikke visste fra før. Her blir det terningkast fem!

Utgitt første gang: 
Lydboka er innspilt: 2008
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Thorvald Steen
Spilletid: 3 t. 1 min.

Thorvald Steen

Jason Goodwin: "Vaktenes tre" (2006)

Utgitt: 2007
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 320

Denne boka rommer noe så usedvanlig som en kriminalroman fra 1830-årenes Istanbul. Vi introduseres for evnukken Yashim, som får i oppdrag fra sultanen å etterforske noen mystiske drap. Yashim søker etter løsningen et stykke tilbake i tid og begynner møysommelig å nøste i trådene.

Janitsjarene utgjorde tidligere sultanens soldatkorps, men som ledd bl.a. i moderniseringen av det osmanske riket, ble de avsatt. Kan det være dette mystiske broderskapet som sprer frykt og uro for på den måten å gjenerobre sine tapte posisjoner? Under etterforskningen vandrer Yashim fritt rundt i sultanens harem uten å bli ansett som noen trussel. Men hvor uskyldig er han egentlig når det kommer til stykket? Etter hvert griper uhyggen om seg i Istanbul, og spenningsnivået i boka stiger betydelig.

Forfatteren skriver glitrende, og briljerer med sine inngående kunnskaper om Tyrkias historie. Detaljrikdommen er stor, og jeg kunne nesten kjenne luktene av mat, støvete arkiver og haremkvinnenes parfymer mens jeg leste boka. Det beste av alt er at det kommer flere bøker om Yashim! Jeg gleder meg! Terningkast fem.