Dag Solstad: "16.07.41"

Herlig fiksjon med forfatteren i hovedrollen

Dag Solstads bok "16.07.41" utkom i papirutgave første gang i 2002, men det var først i 2011 at den utkom som lydbok. Det er forfatteren selv som leser, og i motsetning til den gangen jeg hørte hans egen opplesning av "Arild Asnes, 1970", likte jeg denne gangen svært godt at det nettopp var forfatteren selv som leste.

Tittelen "16.07.41" refererer seg til forfatterens fødselsdag, og boka handler om forfatteren selv. For å sitere en anmeldelse som sto i Dagbladet 03.10.2002, så er det "ikke første gang Solstad trer inn i sin egen fiksjon". Han gjorde det visst også i "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige", en bok jeg dessverre ikke har fått lest enda.

I åpningsscenen i "16.07.41" er Solstad på vei til Frankfurtmessen i 1990, og vi følger ham fra Fornebu flyplass til Tyskland. Nokså omstendelig innvier han oss i alle detaljer rundt avreisen, og man skulle tro at dette ville bli kjedelig. Men det blir det altså ikke. På sitt typiske distré vis (i følge ham selv og ikke minst forsterket av myten rundt hans person) snubler han av gårde, og underveis er det mange digresjoner. Noen ganger får jeg en følelse av at Solstad er morsom uten å være klar over det selv, men her er det altså mulig at jeg tar fullstendig feil.

Solstad har oppholdt seg i Berlin over flere år, og den delen av boka som omhandler dette kapittelet i hans liv fremstår nærmest som en slags reiseskildring, hvor vi tas med i gater og smug og blant annet innvies i Berlins evinderlige og uavsluttede byggeprosjekter. Vi blir med ham på Berlins kjente kjøpesenter KaDeWe, hvor han er besatt på å finne slangeskinnsko - verken mer eller mindre. Og hans refleksjoner rundt kjøpet av et par dresser, hvor den ene hadde et så tynt stoff at han nesten fikk følelsen av å kle på seg keiserens nye klær, fikk meg til å knekke fullstendig sammen i latter. Solstad selv var full av forundring over at selgeren atpåtil avsluttet handelen med et "Good luck!" Skulle han ikke i stedet ha sagt "Auf wiedersehen"? Men så sa han "Good luck" ... Dette reflekterer Solstad en del rundt. At fyren er utstyrt med et lass av humor, kan det neppe herske tvil om. Han er dessuten svært lite selvhøytidelig, der han tidvis fremstiller seg selv nesten like hjelpeløs som de menn han stort sett har skrevet bøker om i løpet av sitt forfatterskap.

Innimellom åpner han opp og forteller om sin oppvekst i Sandefjord, som omhandler en far som mislyktes gang på gang og som dessuten hadde dårlig helse. Vi får også vite om den gangen han skulle på et studentjubileum i sin hjemby, men hadde glemt hvor festen skulle være. Han drodler dessuten rundt sin rolle som forfatter, og dette gjør han med så mye vidd at dette for meg faktisk utgjorde høydepunktet i boka. Han reflekterer også over sitt forhold til fortid og fremtid, og over hva han ser for seg at han kommer til å bruke den resterende delen av sitt liv på.

Nok en gang har jeg hatt en flott leseropplevelse etter å ha lest en Dag Solstad-bok! Denne gangen var det en styrke at det var forfatteren selv som leste! Og jeg håper virkelig at dette ikke blir den siste av hans eldre bøker som nå spilles inn som lydbøker. Som den trofaste Solstad-fan jeg er, kommer jeg til å få med meg hver smitt og smule av slike lydbokutgivelser! Boka "16.07.41" fortjener etter mitt skjønn terningkast fem - helt i det øvre skiktet!

Papirutgaven ble utgitt første gang: 2002
Lydbokutgaven er innspilt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Dag Solstad
Spilletid: 3 t 40 min.

Dag Solstad

Dag Solstad: "17. roman"

Fornøyelige Solstad!


Utgitt første gang: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Dag Solstad
Produsent: NRK
Spilletid: 4 t 18 min.

Bjørn Hansen er forhenværende kemner på Kongsberg. For noen år tilbake begikk han en forbrytersk handling. Etter en trafikkulykke lot han som han var lam og rullestolavhengig. Planen var å leve et liv uten noen krav. Og hadde det ikke vært for at hjemmehjelpen tok ham på fersken, ville livet kunne ha fortsatt nettopp slik. I stedet ble han avslørt som forsikringssvindler, trygdemisbruker og dokumentforfalsker ...

Dommen på 3 1/2 år er for lengst sonet, og Bjørn Hansen har etter dette meldt seg fullstendig ut av sitt tidligere liv. Mens han satt inne, mottok han konsekvent ingen besøk, og han returnerte alt han fikk av private brev. Der det ikke var opplysninger om noen avsender, lot han være å åpne brevene, som samlet seg opp i årenes løp. Men var han ensom? "Han hadde ingen venner, fastslo han. Men han hadde jo bøkene. Det hadde vært verre om det hadde vært omvendt." Og nokså lakonisk omtaler han de fraværende visittene mens han satt inne som "Takk skal dere ha for at dere ikke trengte dere på når jeg trengte det som minst." Saken er at Bjørn Hansen skammer seg dypt. Han skammer seg så inderlig over avsløringen av ham som forbryter. Og fordi han skammer seg så dypt, klarer han ikke å ha noe med andre mennesker å gjøre. Alt som har med følelser å gjøre, forsøker han å utradere fra sitt liv.

Opp gjennom årene har det dumpet et og annet brev ned i postkassen hans. Disse er fra hans eneste sønn. Dersom Bjørn Hansen hadde åpnet brevene underveis, ville han fått vite at sønnen skulle gifte seg, at han hadde fått et barnebarn etc. Men først da barnebarnet Wiggo er rundt elleve år gammel, og Bjørn Hansen er blitt pensjonist, finner han det for godt å gjenopprette forholdet til sønnen. Om ikke annet så for barnebarnets skyld ...

Utrustet med Kierkegaars "Sykdommen til Døden" som reiselektyre, setter han seg på toget til Bø, der sønnen og hans familie bor. Vel fremme i Bø gjenforenes den bortkomne far med sin sønn og hans kone. Og deretter følger vi Bjørn Hansen og hans tanker om det han ser - tidvis så kostelig og fornøyelig at latteren mer enn en gang løsnet mens jeg hørte meg gjennom lydboka. Og jeg måtte finne frem til passasjene i papirutgaven av den for å lese disse om igjen. Som dette på side 85, der Bjørn Hansen ser seg rundt i sønnens hjem og forsøker å finne ut mer om hvor han står i livet:

"Det kunne bety at forretningen (ennå) ikke gikk så godt at han hadde råd til å eksellere i innredningen av et moderne hjem, tilpasset hans (og hans kones) drift mot moderne design, men måtte nøye seg med en solid småborgerlig utstråling i egen stue.

Men kjøkkenet var blitt moderne. Kjøkkenets lyse modernitet sto i påtakelig kontrast til stuas usikre og tungt flyktige tilstedeværelse. Kjøkkenet med alle dets moderne kjøkkenmaskiner og teknologiske innretninger, med dets åpne peis, dets krom og stål, og med en arbeidsbenk i marmor midt på gulvet, oppfylte åpenbart alt det ekteparet Korpi Hansen/Nielsen ønsket å fremstå som. Alt dette må ha kostet en formue, tenkte Bjørn Hansen, den forhenværende dømte forsikringssvindler, som overhode ikke hadde peiling på hva et moderne kjøkken kostet i dag. Konstrasten til stua var enorm. Det tydet på at også stua skulle gjennomgå en tilsvarende forvandling en dag. Når de fikk råd til det. Når optikerforretningen endelig ble den gullgruve den var anlagt til å bli. Da skulle forvandlingen skje, og Peter Korpi Hansen og hans kone Thea Nielsen rykke opp i den designklasse de så avgjort hørte hjemme i. Helt riktig hadde de valgt kjøkkenet først. Kjøkkenet først, og dernest stua. Det vitnet om stil. Den som velger stua først, og lar kjøkkenet være som det er, kanskje i årevis, mangler stil. På en eller annen måte måtte Bjørn Hansen innrømme at han satte pris på at sønnen og hans kone hadde denne stilen, som egentlig ikke angikk ham. Ikke i det hele tatt, men det angikk åpenbart sønnen og hans kone, og da kjente han det som en lettelse at de hadde stil."

Det er denne evnen til å observere og deretter sarkastisk og ironisk å nedfelle dom over det som blir observert, som jeg liker så godt ved Solstads bøker. I "17. roman" fornekter han seg ikke. Hovedpersonen i boka - Bjørn Hansen - er både følelsesmessig avstumpet og ubehjelpelig. Han klarer ganske enkelt ikke å forholde seg til sine egne eller andres følelser, eller sagt på en annen måte: skyld- og skamfølelsen kommer fullstendig i veien når han er sammen med andre mennesker. Da er det enklere bare å flykte ...

Tidligere har jeg hørt Dag Solstad som oppleser av sin egen bok, og jeg var sånn passelig begeistret. Denne gangen elsket jeg at det nettopp var ham som leste. Boka fortjener etter min mening terningkast fem!

Andre bøker av Dag Solstad som jeg har omtalt i bloggen:

1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1970)
2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
3. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
4. Solstad, Dag: T. Singer (1999)

Dag Solstad: "Genanse og verdighet"

Utgitt første gang: 1994
Innspilt som lydbok: 2002
Oppleser: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 33 min.


Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er ikke hva det en gang var.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.

En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.

Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok som ikke bare handler om Elias og hans lærergjerning, men også om hans forhold til den vakre Eva Linde, kvinnen han "overtok" etter sin beste kamerat, som flyktet ut av ekteskapet med henne og dro til USA. Men på tross av at Elias Rukla og Eva Linde har vært gift i en årrekke, har han aldri egentlig kommet henne nær. 

For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme". Det er tre år siden sist jeg leste boka, og nå som jeg har lest den om igjen, konkluderer jeg med at den er enda bedre enn slik jeg husker den! Solstad er her helt på høyde både med Strindberg og Ibsen!

Terningkast seks!

Andre bøker av Dag Solstad, som jeg har omtalt på bloggen min:

1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1977)
2. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
3. Solstad, Dag: T. Singer (1999)

"Gymnaslærer Pedersen" (Regissør: Hans Petter Moland) - 2006

Stjernespekket film basert på Dag Solstads roman av samme navn. Gode skuespillerprestasjoner!

Dag Solstad: "T. Singer"

Utgitt første gang: 1999
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 25 min.

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene da han bestemmer seg for å reise til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han ønsker å være mest mulig usynlig og sliter med skyldfølelse og skam for de utroligste og banale ting. Han lar ingen komme ordentlig inn på seg, kanskje ikke en gang ham selv.

I et kort blaff opplever han noe som kan ligne et mer levende liv da han får en venn. Men vennskapet er dømt til å mislykkes, fordi Singer har så mye angst og mistenksomhet i seg. Underveis forelsker han seg også, men uten at noen trang til å blomstre forløses i ham. Ensomheten ser heller ikke ut til å plage ham særlig.

Jeg ble veldig fascinert av denne boka, som også inneholder et viktig og eksisensielt spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Er vi fullverdige mennesker når ingen får innblikk i hvem vi er og hva vi står for? Kan man være et helt menneske bare i seg selv? Eller er det først når vi opptrer i relasjon til andre mennesker at vårt eget jeg har noen som helst betydning?

Terningkast fem!

Her er andre bøker av Dag Solstad som jeg har omtalt på bloggen min:

1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1977)
2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
3. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)

Dag Solstad: "Professor Andersens natt"

Utgitt første gang: 1996
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lasse Kolsrud
Produsert av: NRK
Spilletid: 4 t 32 min.

I denne boka møter vi nok en av Solstads ensomme mannsfigurer, denne gangen professor Andersen.

Under julefeiringen, som foregår i ensom majestet, blir professor Andersen vitne til et mord i naboleiligheten vis a vis ham. Han ringer ikke til politiet og i dagene etter grubler han voldsomt over hvorfor han ikke ringte. Det blir imidlertid mer og mer umulig å ringe etter som tiden går.

Så blir han kjent med mannen han mener er morderen. Han leter etter tegn til skyld, unormalitet eller annet som kan tyde på at han er tynget av det han har gjort, men oppdager ingenting. Tvert i mot ser han utelukkende normalitet, og han - og dernest jeg som leser - begynner å tvile på om det i det hele tatt har funnet sted et mord ...

Egentlig skjer det svært lite av ytre handling i denne boka. Derimot får vi innblikk i professorens tankevirksomhet, som er meget aktiv. Funderinger over store temaer som kunst, religion, Gud etc. foregår i hodet hans.

Romanen gir for øvrig grunnlag for ettertanke over hvorfor vi foretar de valg vi gjør.

Jeg likte denne boka, men savnet Kai Remlovs oppleserstemme! Terningkast fem!

Her er andre bøker av Dag Solstad, som jeg har omtalt på bloggen min:

1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1977)
2. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
3. Solstad, Dag: T. Singer (1999)

Dag Solstad: "Arild Asnes, 1970"

Utgitt første gang: 1970
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Dag Solstad
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t. 1 min.

Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år, og bak seg har han en borgerlig oppvekst han tar sterkt avstand fra. Han definerer seg som en kulturradikaler. Problemet hans er at han ikke føler tilhørighet til noen del av klassesamfunnet - ikke til den borgerlige klassen og heller ikke til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider.

Etter hvert søker han seg mot AKP ML-bevegelsen; ikke fordi han elsker AKP ML´ere, men snarere fordi han nærer dyp forakt for "alle de andre". Det finnes ikke noe annet alternativ for ham. Samtidig blir han aldri en aktiv deltaker, men mer en observatør.

Boka handler om tilhørighet og ideologi, og den kan helt klart leses som en parallell til en hvilken som helst ideologisk bevegelse som tiltrekker seg rotløse mennesker som befinner seg i en identitetskrise.

Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere hensikt med boka er å avmystifisere kommunistbevegelsen som fant sted på 60-/70-tallet, og at han dessuten latterliggjør den nærmest som guttestreker. Hans beskrivelse av hvor vanskelig det var å gjøre opprør i det liberale Norge, og hvordan bevegelsen i stedet skapte et fiendebilde av "alle de andre" for å skape økt samhørighet innad i bevegelsen, er mesterlig. Boka er for øvrig veldig interessant idet den - slik jeg oppfatter den - forsøker å gi et historisk korrekt bilde av denne tidsepoken.

Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil! Når denne lydbokutgaven ikke får toppkarakter, er det fordi jeg synes Dag Solstad godt kunne ha overlatt selve opplesningen til en annen ... ;-) Terningkast fem!

Andre bøker av Dag Solstad, som jeg har omtalt i bloggen min:

1. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
2. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
3. Solstad, Dag: T. Singer (1999)