Dag Solstad: "Professor Andersens natt"

Professor Andersen og unnlatelsen

I denne romanen møter vi enda en av Dag Solstads karakteristiske ensomme menn, denne gangen litteraturprofessor Andersen. Han lever et stille og tilbaketrukket liv, alene i leiligheten sin, med faste vaner og god orden rundt seg. Dagene går, uten de store følelsesmessige svingningene eller dramatiske hendelsene. Helt til en natt i romjulen, da han fra kjøkkenvinduet ser noe han oppfatter som et mord i naboleiligheten vis à vis.

Han ringer ikke til politiet. Og det er nettopp dette det hele kretser rundt.

I dagene som følger, begynner han å tenke. Først ganske nøkternt, nesten som et teoretisk problem. Men etter hvert mer plagsomt. Hvorfor ringte han ikke? Hva var det som stoppet ham? Var det feighet, eller bare en grunnleggende motvilje mot å blande seg inn i andres liv? For jo lenger tiden går, desto vanskeligere føles det å gjøre noe. Det han ikke gjorde i øyeblikket, kan liksom ikke tas igjen senere uten at det blir kunstig og nesten pinlig.

Så treffer han mannen han tror er morderen. En helt vanlig mann. Helt normal. Ingen tegn til nervøsitet, ingen tegn til skyld, ingen sprekker i fasaden. Og det er kanskje det mest urovekkende. At alt virker så normalt. Så hverdagslig. Både han, og jeg som leser, begynner etter hvert å tvile på om det faktisk var et mord i det hele tatt.

Det ytre handlingsforløpet er veldig beskjedent i denne romanen. Det skjer ikke mye. Men det som skjer inne i professorens hode, er desto mer. Tankene hans går i sirkler. Han reflekterer over kunst, litteratur, tro, Gud og moral, men også over helt hverdagslige ting. Og Solstad er god til å få fram dette indre livet uten at det føles påtatt. Det er en langsom bok, men aldri kjedelig, synes jeg.

Julen er en viktig ramme rundt det hele. Mens mange forbinder denne tiden med fellesskap og varme, blir den hos professor Andersen noe stille, nesten klaustrofobisk. Det er i denne stillheten at tankene får spillerom. Kanskje litt for mye spillerom.

For meg er dette også en bok om unnlatelse. Om alt vi ikke gjør. Om øyeblikkene vi lar passere, og hvordan de kan vokse seg store i ettertid. Professor Andersen gjør ingenting direkte galt, men han gjør heller ikke det han kanskje burde ha gjort. Og det er i dette spennet mellom plikt og passivitet at romanen får sin nerve.

Jeg opplever også at Solstad her skriver mye om hvordan vi tenker oss bort fra handling. Andersen er litteraturprofessor. Han er vant til å tolke, analysere og nyansere. Men når han prøver å bruke de samme redskapene på virkeligheten, blir det bare mer uklart. Virkeligheten lar seg ikke lese som en roman. Og han blir stående fast i sin egen refleksjon.

Professor Andersen blir dermed en ganske gjenkjennelig figur. Ikke bare som en ensom akademiker i Oslo på 1990-tallet, men som et moderne menneske som trekker seg tilbake i tankene sine for å slippe å handle. For å slippe å ta stilling. For å slippe å trå over en grense.

Jeg likte boka godt, nettopp fordi den er så stillferdig, men samtidig så ubehagelig presis. Likevel må jeg få si at jeg savnet Kai Remlov som oppleser. Lasse Kolsrud gjør absolutt en god jobb, men Remlovs stemme har for meg blitt en del av Solstad-universet. Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1996
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lasse Kolsrud
Produsert av: NRK
Spilletid: 4 t 32 min.