Boualem Sansal: "Min fars hemmelighet"

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ... 

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere. 

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei. 

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer. 

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot." 

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbli nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!   

Utgitt på fransk: 2008
Originaltittel: Le Village de l´Allemand
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Tom Lotherington
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 246
(Mitt eksemplar av boka har jeg fått fra forlaget)

Boualem Sansal

Andre omtaler av boka:

- VG - May Grethe Lerum 04.03.2013 - Intenst om fedrenes synder og ondskapens sirkel

- NRK - Knut Hoem 30.01.2013 - Hitler sett fra forstedene

- Aftenbladet - Jan Askelund 18.02.2013 - Fedrenes synder 

Bjørn Westlie: "Fars krig"

Oppvekst med en nazist-far

Utgitt: 2008

Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Ivar Nergaard
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t 5 min.
Tildelt Brageprisen i klassen Sakprosa 2008

Forfatteren Bjørn Westlie vokste opp med en far som sto på feil side under andre verdenskrig. Ikke bare var faren nazist, men han vervet seg at på til i Hitlers krig mot kommunistene. Farens fortid hadde ligget der som en skamplett det ikke ble snakket om, og som førte til at det aldri oppsto et nært far-sønn-forhold mellom dem. I ungdommen førte dette til at han engasjerte seg i politikken så langt fra faren som det overhode var mulig - dvs. i Akp-ml-bevegelsen. I godt voksen alder oppsto det et brudd mellom far og sønn som varte i noen år, inntil faren forsøkte å rekke ut en hånd i håp om å oppnå en slags forsoning. I første omgang sendte han sønnen kassetter, som han hadde snakket inn brev på. Her forsøkte han å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor han hadde tatt ulike valg i løpet av sitt liv.

Etter hvert ble Bjørn Westlie klar for å høre farens historie fra krigen. Uten å dømme faren gjengir han nokså nøkternt det faren forteller at han har vært med på. Om den beinharde elitesoldatskolen, om felttoget mot Ukraina, om Operasjon Barbarossa, om tvilen på Hitler, skuffelsen over manglende støtte hjemmefra, om hva som skjedde med desertørene og dem som nektet å gå videre, skuffelsen over at tyskerne egentlig aldri anerkjente de norske soldatene på lik linje med dem ... Og til slutt om forfrysningene av beina som gjorde at han ønsket å reise hjem til Norge - bare for å ønske seg tilbake til krigen igjen fordi han ble møtt med kalde skuldre over alt. Da Tyskland til slutt kapitulerte og Norge tok et oppgjør med landssvikerne, måtte Petter Westlie sone sin straff.

Under skrivingen av sin fars historie, nages forfatteren av tvil rundt farens beskrivelser. Var faren med på utryddelsen av jødene i Ukraina? Hvilken rolle spilte i det hele tatt de norske soldatene som vervet seg i krigen mot kommunistene? Forfatteren gransker alt han kan komme over av historiske kilder for å kryss-sjekke at farens gjengivelse av det han var med på er korrekt. Men akkurat på dette punktet får han ikke tilfredsstillende svar. Faren er unnvikende, husker ikke, tror ikke at han drepte jøder, mener at det var styrkene som kom bak okkupantene som "ryddet opp" osv. Og kanskje var det slik? Eller kanskje ikke ... En ting er i alle fall sikkert: når det gjelder jødene, sliter han med mye dårlig samvittighet.

Etter å ha sonet sin straff gjenopptok Petter Westlie sitt samliv med kona Agnes, som under krigen var venninne med jødinnen Ruth Maier, som Jan Erik Vold for øvrig har skrevet om i boka "Ruth Maiers dagbok". Ruth Maier ble gasset i hjel i Auschwitz.

Under oppveksten blir Bjørn vitne til en far med sterke rasistiske holdninger og dette er en side ved faren han ganske enkelt ikke kan klare. Underveis i skriveprosessen ender han opp med å erkjenne at han og faren har flere likhetstrekk enn han egentlig liker å tenke på. Bl.a. har de det til felles at de har latt seg tiltrekke av de mest ekstremt ytterliggående politiske partiene som finnes - riktignok på hver sin side, men dog ... Kanskje er han sin fars sønn når det kommer til stykket likevel? Og faren som for lengst har glemt hva det var som egentlig drev ham til å bli nazist - kanskje også for å tekkes sin sønn? - har faktisk mildnet med årene og blitt noe mer smakelig i sine holdninger ...

Jeg tar av meg hatten for Bjørn Westlies prosjekt! Å skrive om noe så følelsesladet som sin egen far og hans nazisme under andre verdenskrig, samtidig som han skriver om far-sønn-forholdet deres, og dette uten verken å bli fordømmende eller for intim, er rett og slett en bragd! Jeg satt som fjetret og hørte meg gjennom hans redegjørelse av sin fars historie, hvor han ikke uten videre tok noe for god fisk uten å sjekke kildene der dette var mulig. Nettopp på grunn av hans kildekritiske tilnærming til sin fars historie, er dette blitt et viktig historisk dokument om en av mange nordmenn som lot seg begeistre av nazismens retorikk. Hva førte til at de lot seg lokke med? Angsten for kommunismen og bare det? Ville de ha blitt med dersom de visste om jødeutryddelsen? Var det dette de tenkte, alle de som mislikte jødene og ønsket dem vekk? At de skulle utryddes i industriell stil? La oss ikke håpe det! Helt til slutt må jeg berømme Ivar Nergaard for en strålende innsats som oppleser på lydboka! Denne boka fortjener terningkast fem - en solid sådan!

Link til intervju med forfatteren i Morgenbladet.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Kleppanrova
- Ellikken

Bjørn Westlie