Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten AIDS-epidemi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten AIDS-epidemi. Vis alle innlegg

tirsdag 22. april 2014

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 3. Døden"

Siste bok i triologien om AIDS-epidemien 

Jeg har tidligere omtalt både den første og den andre boka i Jonas Gardells triologi; "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten" og "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen". Dersom du ikke har lest noen av bøkene, men har lyst til å lese trilogien, bør du ikke lese videre. Jeg kan nemlig komme til å ødelegge noe av lesegleden for deg ved å røpe en del av handlingen. 

Handlingen i alle de tre bøkene springer en hel del frem og tilbake i tid. I sentrum står Rasmus, Benjamin, Paul, Reine, Seppo, Lars-Åke, Gunnar og etter hvert også Bengt - alle homofile menn som etter hvert smittes av det fryktede HIV-viruset. Alle med hver sin fortid - noen fra bygda og andre fra større tettsteder. De har alle reist inn til Stockholm, fordi det på 1970- og 1980-tallet knapt var mulig å leve ut homofilien noe annet sted. I en tid hvor homofili så smått begynte å bli akseptert, ble lengselen etter kjærlighet en nokså nedrig affære for mange homofile menn. Nettopp av den grunn kunne HIV-viruset spre seg til så mange - inntil man forsto faren og kunne ta sine forholdsregler ... 

Innledningsvis i denne tredje boka møter vi Bengt, som drømmer om å bli skuespiller og som også får filmroller etter hvert. Også han får AIDS, makter det ikke og henger seg i en skjøteledning fra takkroken i leiligheten han etter hvert skaffet seg. Men først blir han en del av homsekollektivet rundt Paul. Homsemiljøet er raust, og man tar vare på sine - på flere enn en måte. 

"I en by der de fleste fortsetter å leve sine liv som om ingenting har hendt, begynner unge menn å sykne hen og bli avmagret, svekkes og dø. 
Det er homoseksuelle menn som dør.
Muligens biseksuelle.
Ikke heteroseksuelle. 
Dette er homosexsykdommen. Naturen korrigerer det som har sporet av. Kvinner blir rett og slett ikke rammet, sies det." (side 52)

Mens vi følger guttenes liv utover i boka, der den ene etter den andre faller fra og dør av den fryktede sykdommen, trekker Jonas Gardell paralleller til nazistenes behandling av de homofile. Til forskjell fra de andre gruppene som ble internert og drept i konsentrasjonsleirene, var de homofile den eneste gruppen som ikke fikk noen oppreisning etter krigens slutt. De allierte mente nemlig at de var rettmessig dømt etter gjeldende lover. (side 152

Dessuten redegjør Gardell for rangforskjellen mellom de "uskyldige" HIV-smittede (heterofile, folk som har fått blodoverføringer i forbindelse med sykdom osv.), de som på ingen måte er uskyldige men kan skylde seg selv (de homofile) og de aller nedrigste, nemlig de narkomane. Den behandlingen de får i helsevesenet preges av dette. Men når de dør har de alle det til felles at de behandles som søppel, på grunn av en antatt smittsomhet (som man senere vet ikke fantes, med mindre man altså kom i kontakt med blod og andre kroppsvæsker). De håndteres ikke bare som søppel, men som spesialavfall ... 

Fordi det i samfunnet ble diskutert om HIV-smittede burde merkes, slik at alle kunne se hvem de var, sluttet en del homofile å ta HIV-tester. Det spilte jo likevel ingen rolle om de var smittet eller ikke, for behandling som et verdig menneske kunne uansett ikke forventes. 

"Paul elsker å holde hoff og arrangere fester selv, men til ham kommer en salig blanding av skruller, fra høyre som fra venstre. Dessuten sleper han hele tiden nye menn med seg hjem. Han pleier å si at de knapt rekker å gå av toget fra de "høla" de kommer fra, før han er på plass og plukker dem opp.

Han er alles mamma, behandler alle med samme varme respektløshet, kaller alle "kjerring" og er på alle måter en av dem som overdriver og sjokkerer med sin homoseksualitet." (side 199)

En av scenene i boka som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den der Rasmus er døende og foreldrene hans er på besøk. Rasmus´sykdom har gått som en rød tråd gjennom alle de tre bøkene, men det er altså først i den tredje boka han dør. Foreldrene er rørende omtenksom overfor Benjamin - helt til Rasmus er død. Da våkner det et sinne i dem - et sinne som får dem til å forlange at Benjamin ikke skal vise seg i Rasmus sin begravelse. Disse to som elsket hverandre så høyt, og som hadde tenkt at de også skulle forenes i døden under samme gravstein - og så får ikke Benjamin følge Rasmus til graven ... Fordi foreldrene ikke ønsker at det skal komme ut at Rasmus er/var homofil ... Som om ikke hele bygda forlengst hadde forstått hvordan det var fatt uansett; det er bare foreldrene som ikke vet - som ikke vil vite - at alle vet ... 

Det har vært både spennende og krevende å lese de tre bøkene som inngår i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Skjebnene jeg har fått innblikk i, og som like godt kunne ha vært basert på høyst virkelige mennesker, har berørt meg på et dypt, dypt plan. Det handler om retten til et verdig liv, retten til å leve et liv i sannhet, retten til kjærlighet, retten til aksept og respekt. Selv om vi i dag har kommet riktig mye lenger i de gjengse holdningene overfor homofile i samfunnet vårt, har vi fremdeles mye igjen - særlig på mindre steder og innenfor religiøse samfunn. 

Jeg fulgte selvsagt TV-serien da denne gikk på NRK før nyttår 2013, og denne serien (både i bokform og på film) burde virkelig vært pensum i ungdomsskolen! Noe av det jeg har likt best med serien er at forfatteren ikke har lagt to fingre mellom. Han er likefrem og direkte og jeg tror virkelig ikke han har pyntet på noe. Tvert i mot, faktisk. Den promiskuiteten som var nokså utbredt i homsemiljøene på 1970- og 1980-tallet, og som kanskje kan virke både sjokkerende og støtende på noen, var en del av prosessen mot et åpnere og mer aksepterende samfunn. Når man ikke kan leve ut sin legning i full offentlighet, gir det seg slike utslag. I Norge var homofili straffbart helt til 1973. Det var riktignok en såkalt sovende bestemmelse, men den avspeilte likevel hvordan samfunnet i all hovedsak så på homofile. 

Til slutt ble det heldigvis akseptert at homofile levde sammen som ektefolk, helt på linje med heterofile par. Jeg husker selv da partnerskapsloven var på høring på begynnelsen av 1990-tallet, og jeg fikk i oppdrag å skrive en høringsuttalelse. En høringsuttalelse som for øvrig ble forkastet og erstattet med en annen, hvor premissene i loven ikke fullt ut ble akseptert. For meg var det utenkelig å skrive under på denne, fordi innholdet stred mot mitt syn på saken. 

Ingen har skrevet om AIDS-epidemien slik Jonas Gardell har gjort det i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker". Selv om handlingen i denne tredje boka er mer springende enn i de to foregående, opplevde jeg denne siste som best skrevet av de alle tre. Det er en viktig historie fortalt av en mann med førstehånds kjennskap til det han skriver om.

"Dette er fortellingen om en sykdom som tok mine venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt. 

For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve greia." (fra bokas smussomslag)

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar 3. Döden
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: John Erik Frydenlund
Antall sider: 290
Takk til forlaget for anmeldereks. av boka!


Jonas Gardell (Foto: Ola Sæther)
Andre som har skrevet om boka:
- Elikken - 4. mars 2014 

fredag 7. mars 2014

"Dallas Buyers Club" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Om AIDS på 1980-tallet

Jeg så denne filmen før jeg visste utfallet av Oscar-utdelingen, og må vel si at jeg ble veldig overrasket over at det skulle bli Matthew McConaughey som skulle stikke av med Oscar for rollen som beste mannlige skuespiller. At Jared Leto fikk Oscar som beste mannlige birolle overrasket derimot ikke fullt så mye, selv om jeg helst hadde sett at det var en annen som hadde fått den prisen også ... Filmen fikk også Oscar for beste make up og hår-styling. 

Jeg har ikke sett en eneste film av regissøren Jean-Marc Vallée tidligere. Han har heller ikke en stor produksjon av filmer bak seg. 

"Dallas Buyers Club" bygger på den sanne historien om Ron Woodroof som fikk diagnosen HIV i 1986. Da han fikk diagnosen, ble han forespeilet at han hadde 30 dager igjen å leve. Etter det første sjokket, bestemte han seg for å gjøre alt han kunne for å få tak i medisiner som kunne forhindre sykdomsutvikling. Han sporet opp en alternativ behandling og begynte å smugle medisiner ulovlig fra Mexico. 


Etter hvert dannet Woodroof en forening kalt Dallas Byers Club, og i samarbeid med en lege og en transseksuell mann startet han et firma som skulle håndtere formidling av medisiner til andre HIV-positive gjennom en slags abonnementsordning, i håp om å unngå arrestasjon for ulovlig import av medisiner. Han ble imidlertid hele tiden motarbeidet av amerikanske myndigheter, og til slutt ble han fradømt retten til å selge disse medisinene, som hadde hjulpet mange i samme situasjon som ham selv. Etter dette døde mange av vennene hans. 

Paradoksalt nok ble det etter noen år funnet vitenskapelig bevis for at den behandlingen Woodroof tilbød HIV-positive hadde gunstig effekt på sykdommen. Men da hadde flere millioner AIDS-syke i mellomtiden dødd av sykdommen ... 


Det er ikke noe å si på skuespiller-prestasjonene i denne filmen. Spesielt Jared Leto spiller rollen som den transseksuelle Rayon glitrende. 

Jeg ble mindre imponert over Matthew McConaughey, som jeg vet gikk ned svært mange kilo for å kunne spille rollen som den HIV-syke Woodroof. I filmen er han så tynn at han ikke er til å kjenne igjen. Og dermed er han visst blitt karakterskuespiller - så pass at han fikk uttelling i form av en Oscar for beste mannlige hovedrolle ... Men bevares - han spiller ikke dårlig. Jeg synes bare ikke at han var den som fortjente Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle. 


Historien i "Dallas Buyers Club" er både fascinerende og interessant, og det er flere gode skuespillerprestasjoner i filmen. Jeg lar meg vanligvis engasjere all den tid historien er sann, slik den er her. Og dette er absolutt en film man bør få med seg, dersom man er over gjennomsnittlig interessert i film. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Dallas Buyers Club
Nasjonaltet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Matthew McConaughey (Ron Woodroof), Jennifer Garner (dr. Eve Saks), Jared Leto (Rayon) m.fl.
Spilletid: 117 min.

mandag 9. desember 2013

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen"

Sterk lesning!

Jeg har tidligere omtalt den første boka i Jonas Gardells triologi - "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten". Den andre boka i serien - "Sykdommen" - kom på norsk i november, mens den tredje - "Døden" - først kommer i februar 2014.

I denne triologien forteller Jonas Gardell historien om sine venner, som døde under AIDS-epidemien i Stockholm på 1970- og 1980-tallet. I en kronikk med tittelen "Vi skal aldri mer slutte å finnes", som sto på trykk i Aftenposten fredag 6. desember, uttrykker han det slik:

"Derfor betyr det noe at vi nå, 30 år senere, har brutt stillheten, at vi endelig forteller historien vår. Vi skal aldri vende tilbake. Vi skal aldri mer slutte å finnes. Vi skal aldri mer skamme oss.

Målet mitt med Tørk aldri tårer uten hansker er oppreisning. At Eriks mor skal ringe vennen min nå, 30 år senere, og si:

«Sønnen min var en fin gutt, og nå vil jeg fortelle hvor han er gravlagt, så du kan dra dit og endelig legge en rose på min elskede sønns grav!» "


Det siste er med henvisning til hvordan enkelte forholdt seg til egne barn, som døde av en sykdom som ble oppfattet som skammelig - homsepesten, som den i perioder ble omtalt som. Begravelser fant sted i stillhet uten at man fortalte det til andre, og etterpå forsøkte man å glemme at man noen gang hadde hatt en sønn. For det var først og fremst homofile menn som pådro seg denne sykdommen ... I alle fall i begynnelsen. 

I bok nr. 1 traff  vi Rasmus og Benjamin, to unge menn som etter hvert (i bok nr. 2) innleder et homofilt samliv. Benjamin orker ikke å fortelle sine foreldre eller medlemmene av sekten han tilhører - Jehovas Vitner - at han er homofil. Han prøver, men han får det bare ikke til. Han ønsker å bli elsket for den han er, men slites i stykker av samvittighetskvaler og frykten for evig fortapelse. Etter at han flytter sammen med Rasmus, blir han dessuten hjelpeløst vitne til Rasmus´ utsvevende liv med mange seksualpartnere. Det var ikke slik han så for seg at det skulle bli, men samtidig elsker han Rasmus så høyt at han ikke klarer å sette foten ned. 

Rasmus, Benjamin og miljøet rundt dem følger utviklingen av hysteriet rundt den gryende AIDS-epidemien. I media skilles det mellom skyldige og uskyldig smittede, og i den sammenhengen anses de homofile som sprederne av AIDS´en, morderne. 

"De homoseksuelle som ble smittet, var altså ikke ofre. 

De var mordere. 

Man duller og degger ikke med mordere, man beskytter seg mot dem. Det har man all rett til." (side 90)

"Jonas Berglund, viruslege og assisterende overlege ved Lunds lasarett, mente at man burde teste hele befolkningen og registrere smittebærere, og han gikk så langt at han på ramme alvor foreslo at de smittede skulle merkes med tatovering, slik at de ikke kunne skjule sin vanære. Litt som da jødene i Hitler-Tyskland ble tvunget til å bære davidstjernen på brystet for å skille seg ut fra resten av befolkningen ... " (side 91)

Til slutt må Benjamin velge. Han kan ikke stå med en fot innenfor sekten og en utenfor. "Man kan ikke både tilhøre verden og si at man ikke er en del av den. Det går ikke. Han vet det så altfor godt. Man må velge." (side 191) Og Benjamin vet hva som kommer til å skje når han står frem. Da må sekten støte ham ut og foreldrene og søsteren må behandle ham som om han var død. De kan ikke ha noe med ham å gjøre. Sånn er det med den saken. 

Litt bedre går det heldigvis med Rasmus når han forteller at han er homofil, skjønt foreldrene reagerer med hele følelsesspekteret. Sinne, fornektelse, sorg - og til slutt en slags aksept og forsoning. Selv om homofili et stykke på vei var i ferd med å bli akseptert i samfunnet, satt holdningene igjen - det at det dreide seg om et avvik, en form for perversitet. Man trodde til og med at homofili ble skapt gjennom at man ble forført av eldre menn, og at dette kunne kureres dersom man bare ville det selv. Mens både Benjamin og Rasmus egentlig har visst hvordan det var fatt fra de var ganske små ... 

Mens Benjamin og Rasmus forsøker å finne ut av forholdet med hverandre, blir flere av vennene syke. Og til slutt også Rasmus ... 

Det har vært veldig spesielt å lese disse to første bøkene i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". For det første husker jeg så altfor godt de holdningene som homofile ble møtt med selv på 1980-tallet, hvor mange ikke turte å stå frem eller komme ut av skapet grunnet frykt for reaksjonene de regnet med å møte. For det andre husker jeg AIDS-epidemien veldig godt, og også frykten som spredte seg blant heterofile. Smittet kyss? Hva med klemmer og håndtrykk? Osv. Dessuten hadde jeg en gang sekten Jehovas vitner på nært hold og kjenner derfor til utstøtelsesritualene som gjelder for medlemmer som ikke er ønsket velkommen lenger, og hvordan foreldre blir tvunget til å ta fullstendig avstand fra frafalne barn (forutsatt at barna har vært døpt). Dette er sterk lesning, og noen ganger kom tårene.  

Jeg er full av beundring for Jonas Gardells prosjekt, der han ønsker å få frem i lyset det som skjedde med mange homofile menn på den tiden da AIDS-epidemien raste som verst. Den historien som svært få har fortalt og gitt oss andre innblikk i. Boka er godt skrevet, og det på en måte som gjør at man ikke under noen omstendighet sitter uberørt tilbake. Jeg leste boka fra perm til perm uten å klare å legge den fra meg. 

TV-serien som er basert på Jonas Gardells triologi begynte på NRK forrige mandag, og episode nr. 2 kommer i kveld. 

Utgitt: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar. 2. Sjukdomen
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 284
Takk til forlaget for leseeksemplar!


Jonas Gardell (Foto: Scanpix)
Andre som har skrevet om boka:
- Elikken - 28. desember 2013 

søndag 13. oktober 2013

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten"

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom -  som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ... 

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid. 
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ... 

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ... 

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ... 

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse. 
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ... 

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen. 

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast femOg det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer! 

TV-serien kommer på NRK i november. 

Utgitt i Sverige: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar 1. Kärleken
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 289

Takk til forlaget for leseeksemplaret av boka!

Jonas Gardell
Andre som har skrevet om boka:
- VG v/May Grethe Lerum 03.09.2013 - "Vakkert om homokulturen"
- NRK v/Hilde Bjørnskau 12.02.2013 - "Jeg gjør det for mine døde venner"
- Dagbladet v/Ingvild Kjøde 02.10.2013 - "Levde med falsk HIV-diagnose"
- Artemisias Verden 23.09.2013 - "Fantastisk bra og gripende bok"
- Elikkens bokhylle 19.09.2013 
- Kasiopeiias bøker 21.08.2013 
- Les mye 01.10.2013

lørdag 21. september 2013

John Irving: "I en og samme person"

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp. 

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ... 

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert. 

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers. 

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ... 

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Utgitt: 2012
Originaltittel: In one person
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Halvor Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal har utgitt papirutgaven av boka)
Oppleser: Ole Christian Gullvåg
Spilletid: 16 t 15 min. (522 sider)


John Irving
Andre omtaler av boka:
- Bloggeren Solgunn sitt - 12.07.2012
- Dagbladet ved Cathrine Krøger - 14.05.2012 - Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter
- Aftenposten ved Kaja Korsvold - 07.06.2012 - John Iriving skriver om homser, kostskoler og deprimerte nordmenn
- NRK ved Anne Cathrine Straume - 18.06.2012 - Ordrik Irving

fredag 18. mars 2011

Yan Lianke: "Landsbyens blod"

Sterkt om AIDS-epidemi på den kinesiske landsbygda


Utgitt i Kina: 2005
Utgitt i Norge: 2009
Originaltittel: Ding Zhuang Meng
Oversatt fra kinesisk til norsk: Brit Sæthre
Forlag: Font forlag
Antall sider: 265

Denne romanen er basert på en sann historie om en AIDS-epidemi som oppsto blant bønder på landsbygda i Kina som følge av organisert kjøp og salg av blod. Bokas forteller er en tolv år gammel gutt - Xiaoqiang - som er død på grunn av forgiftning - en følge av landsbyboernes hevn over hans far, som er ansett ansvarlig for den ulykke som hadde ramm
et landsbyen deres.

Handlingen er lagt til landsbyen Ding, som har beliggenhet på slettelandskapet i østre Henan. Selv om fattigdommen var stor, hadde bøndene stort sett nok å spise hver dag. Drømmen om noe mer rikdom lå imidlertid der, og skulle senere gjøre landsbyens folk mottakelige for det som senere skjedde.

Da muligheten for å tjene gode penger gjennom kjøp og salg av blod på vegne av myndighetene oppsto, var Xiaoqiangs far Ding Hui tidligst ute av alle. I begynnelsen var landsbyens folk meget skeptiske. De følte at det å skulle selge sitt eget blod ikke hadde noen god klang. Ding Hui fikk sin far - i boka kalt bestefar av fortelleren Xiaoqiang - til å organisere en busstur til en annen landsby som allerede hadde solgt blod i lengre tid. For betaling fikk Dings beboere en tur dit for å se hvordan velstanden hadde økt etter at beboerne begynte å selge blod. Dette ble helt avgjørende, og etter dette sto folk bokstavelig talt i kø for å selge blodet sitt for noen skarve blodpenger. Der hvor skepsisen fremdeles rådde, skjelte konene ut sine ektemenn som de mente ikke var mannfolk nok dersom de ikke solgte litt blod. At Ding Hui brukte de samme sprøytene om og om igjen - etter hvert infiserte sprøyter - for å øke profitten og holde kostnadene nede, var ikke de uvitende bøndene i stand til å skjønne rekkevidden av ...

Etter en tid begynte folk å bli syke. De ble rammet av "feberen". Etter hvert ble det klart at det var tale om HIV og AIDS, en uhelbredelig og dødelig sykdom. Da folk skjønte sammenhengen, oppsto det et raseri mot dem som sto bak blodhandelen. I Ding ble det Ding Hui som ble gjenstand for dette raseriet, og det i en slik grad at familien til slutt måtte flytte. Underveis tok bestefar seg av de syke i landsbyens skolebygning. Dette for å hindre smitte mellom de friske og de syke. Men selv om folk var døende av AIDS, sluttet de ikke å intrigere, lyve og stjele ... til bestefars store fortvilelse ... Innimellom skjedde det imidlertid også mange gledelige ting - som at det oppsto kjærlighet mellom syke og døende mennesker.

Da myndighetene skjønte hva som hadde skjedd, forsøkte de å dempe folks raseri ved å dele ut gratis kister. Men dette førte bare til enda mer svartebørshandel og at de som ble rike på blodsalget nå ble enda rikere ... Og som om ikke det var nok, gjorde bl.a. Ding Hui store penger på å sørge for at unge og ugifte ofre av sykdommen - for lengst døde - kunne inngå ekteskap i det hinsidige. For store summer penger skulle disse altså slippe å leve ugifte i det hinsidige. Og Ding Hui ble stadig rikere, mens flere og flere døde ...

Denne romanen inneholder en gruoppvekkend
e historie om hvordan mange landbysamfunn gikk i oppløsning som følge av AIDS-epidemien etter omfattende salg av blod. Men til tross for alt det grufulle som forfatteren forteller, er fortellerstilen nærmest poetisk. For å sitere baksideteksten på boka: "Dette er en historie om enkeltmennesker og hele samfunn som går til grunne fordi deres små drømmer om et bedre liv brukes mot dem av et likegyldig system som gir griskheten fritt spillerom. Men det er også historien om ukuelige livskrefter og om livsdrømmens grenseløse utholdenhet - selv langt inn i døden." Historien gjør virkelig inntrykk!

Denne boka har fått meg til å lese meg mer opp på problematikken på nettet, og det er sjokkerende å lese at antall HIV-smittede i Kina nå utgjør flere enn 10 millioner. Det er alminnelig antatt at denne epidemien skyldes blodoverføringer med HIV-infisert blod, og at dette har foregått over store deler av landet, i stort omfang og over lengre tid. Når forfatteren selv i etterordet av boka beskriver en stor sorg og ble fylt av en følelse av fortvilelse over det han hadde skrevet, så er dette langt på vei veldig forståelig, ettersom det er hans egen hjemprovins Henan dette handler om. Han s
kriver:

"Det var som om jeg så de hvite sørgekuplettene og vimplene, og det enorme øde og folketomme slette
landet.

Jeg visste at den smertelige fortvilelsen ikke alene skyldtes arbeidet med Landsbyens blod. Det var et utbrudd av sorg oppsamlet gjennom mine år som forfatter. Solen flommet inn gjennom vinduet og fikk støvpartiklene som svevde i luften til å skinne og hviske til meg fra alle kanter, som de avdøde sjelene i romanen min. Hodet mitt var tomt det ene øyeblikket og fylt av kaotiske tanker det neste. Jeg gråt. Jeg vet ikke hvorfor jeg led, eller hvem jeg gråt for, eller hvorfor jeg for første gang i livet ble overmannet av en hittil ukjent håpløshet og fortvilelse. Gråt jeg for resten av verden? Eller for hjemprovinsen min, Henan, og de talløse AIDSsyke der og lidelsene deres?"


Dette er den andre boka til Yan Lianke som er oversatt til norsk.
"Tjen folket" utkom i 2008. Også den en liten perle av en bok, som dessverre altfor få har oppdaget!

Jeg mener at "Landsbyens blod" fortjener terningkast fem.

Populære innlegg