"Roshmia" (Regissør: Salim Abu Jabal)

Et lite palestinsk drama fra virkeligheten

Det aldrende ekteparet Yousef og Amna har bodd i dalen Roshmia  i mer enn 50 år. Huset deres har etter hvert blitt en rønne, uten at det plager ekteparet. Dette er hjemmet deres, og der har de tenkt å bo til de dør. 

Roshmia ligger nord for Haifa i Israel, og her planlegger israelske myndigheter å bygge en ny vei. Dette vil innebære at det gamle ekteparet må flytte. Det motsetter de seg på det mest bestemte. 

Vi følger ekteparet i tiden etter at vedtaket om flytting er fattet, og frem til rivingen av hjemmet deres. Det er ikke mange ordene som utveksles, og det er heller ikke mye som foregår på gårdstunet deres. Penger har de ingenting av, så det meste av det de har er enten ødelagt eller nesten ødelagt. De overlever på frukten som vokser på eiendommen. Hva de ellers lever av, er og blir en gåte.

Ekteparet har ingen barn. De får ikke besøk fra andre enn journalistene som følger saken deres og en mann som fremstår som en megler mellom dem og israelske myndigheter, slik at de skal få mest mulig i økonomisk kompensasjon den dagen de må flytte. 

Huset i Roshmia-dalen

Ekteparet tilbringer dagene med å røyke, krangle og spise frukt. Kun avbrutt av besøkende som kommer innom for å få fremdrift i prosessen ... Det er ikke mange gjøremålene de får til - hun krokrygget som få, mens han for lengst har tapt styrke i armer og bein. 

Ekteparet viser stolt frem hjemmet sitt

Skal de frivillig gå med på å flytte, eller skal de protestere til det siste? Skal de dele erstatningen, eller skal de fortsette å bo sammen? Dette klarer de ikke å bli enige om. Det til å begynne med så fredfulle ekteparet har fremdeles temperament innabords. I alle fall hun, der hun etter hvert skriker ut ukvemsord mot ektemannen. 

Ekteparet røyker absolutt hele tiden. 

Vi får vite at Amna er Yousefs tredje kone. En døde fra ham, en annen skilte han seg fra. Selv er han overlykkelig over at de ikke har barn ... Et "høydepunkt" i løpet av dagen er å dele en appelsin og konstatere at den er tørr i fruktkjøttet. I mellomtiden røyker begge ektefellene med begge hender. Tobakk har de rikelig av. 

Kveldene tilbringer ekteparet i halvmørket.

Filmen fremstår som en dokumentar, men det er skuespillere som bekler rollene i dette dramaet. Det er i seg selv helt utrolig at filmskaperne har klart å få tak i dem, for de er som skapt for rollene. 

Filmen er basert på en virkelig historie. Den fikk juryens pris i forbindelse med den 13. Internasjonale filmfestivalen i Dubai i 2014. Den ble vist tre ganger i forbindelse med Arabiske Filmdager 2016.

I brosjyren til Arabiske Filmdager 2016 presenteres filmen slik:

"Filmen er en liten perle om dette utgamle ekteparet som lavmælt krangler og kjederøyker seg gjennom dagene som ubønnhørlig skrider mot rivningsdagen. Det er en film om å bli gammel sammen, en film om de små (og langsomme) kjærtegnene, med humor der man minst venter det, samt frykten for hva som venter dem når huset de har bodd i nesten hele sitt liv forsvinner." 

Jeg kan i grunnen ikke annet enn å slutte meg til dette! En liten perle av en film, totalt annerledes det meste jeg har sett! Dersom du får mulighet for å se denne filmen, anbefaler jeg deg å ta sjansen. Du blir garantert sjarmert! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Roshmia
Nasjonalitet: Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Amna Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan
Spilletid: 70 min.

Michelle Cohen Corasanti: "Mandeltreet"

Om Israel-Palestina-konflikten

Michelle Cohen Corasanti er en amerikansk forfatter, som er utdannet jurist, har bachelorgrad fra Hebrew University i Jerusalem og mastergrad fra Harvard University, begge i Midtøsten-studier. "Mandeltreet" er hennes debutroman  og den utkom i USA i 2012. I vår utkom den i norsk oversettelse. (Kilde: bokas smussomslag) 

Handlingen i boka starter i 1955 og vi befinner oss i en fattig palestinsk landsby. Bokas jeg-person er Ichmad Hamid, og han er 11 år i 1955. Innledningsvis blir vi vitne til at Ichmads to år gamle lillesøster Amal springer på en landmine som familien selv har lagt ut på et jorde et stykke fra der de bor. Hun dør av skadene. Etter dette står tragediene i kø for familien. Kort tid etter blir de nemlig jaget fra huset sitt av israelske soldater, og må flytte inn i et lite skur et stykke unna. Skuret er så lite at de må flytte ut en hel del av tingene sine for at alle skal få plass til å sove der om nettene. Det som på mange måter veier opp for det hele er et stort og vakkert mandeltre, som det er mulig å klatre opp i. Derfra kan Ichmad se de jødiske bosetningene - og også sitt tidligere hjem. 

Natten før Ichmads 12-årsdag kommer en fremmed til huset og mer eller mindre tvinger Ichmad til å tilby ham å grave ned noen våpen. Disse blir gravd ned ved foten av mandeltreet. Den fremmede mannen blir imidlertid tatt, og det kommer for en dag at noen av våpnene er nedgravd på familien Hamids eiendom. Israelsk etterretning går uten videre ut fra at det er familieoverhodet som er ansvarlig, og Baba må i fengsel. Familien straffes ved at huset og det meste av det de eier blir brent ned. Etter dette må familien - nå merket som terrorister - leve under kummelige forhold i et telt. Byggetillatelse kan de se langt etter. 

Ichmad - eldstesønnen - lover faren å tre inn i hans sted som familiens overhode, og han bestemmer seg for å søke jobb hos israelerne. Under tvil får han og broren Abbas jobb på en byggeplass, hvor de bygger hus for dem de anser som fienden. De har ikke noe valg, for alle som hjelper dem blant deres egne, blir hardt straffet av israelerne. 

Ichmad er en stor begavelse innenfor matematikk, og da det blir utlyst en matematikk-konkurranse, hvor premien er universitetsstipendier, stiller han opp og vinner førstepremien. Med farens velsignelse og mot morens vilje, begynner han sine studier som den eneste araberen på et jødisk universitet. For broren Abbas, som i mellomtiden er blitt krøpling etter at en misunnelig israeler dyttet ham utfor et byggestillas, blir dette et svik han ikke kommer over. Og verre skal det bli etter hvert som brødrenes skjebner antar helt forskjellig form ... For mens Ichmad reddes av sine matematikktalenter, engasjerer broren seg i Hamas-bevegelsen. 

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe. Ikke annet enn at dette er en historie om splittelse mellom to folk - palestinere og israelere - og splittelse innad i familier. Der man trodde at toleranse fantes, der er den ikke når det virkelig kommer til stykket. Og der man skulle tro at den absolutt ikke var - der dukker den opp og gir håp om en bedre fremtid. Og selv om Baba, Ichmads far, ikke er skolert, innehar han mye visdom - nesten såpass at jeg fikk Nelson Mandela-fornemmelser av å lese om rådene han gir sin sønn da han står midt opp i et av sine lovs store dilemmaer på universitetet:

"Grunnen til at folk hater, er frykt og uvitenhet. Hvis de bare kan bli kjent med dem de hater, og klarer å fokusere på det man har til felles, kan de bekjempe hatet." (side 186) 

Og så ber Baba Ichmad om å finne ut hva hans fiende på universitetet hater, for så gjennom dette å forstå hatet. Vi har nå kommet frem til 1966, men det er fremdeles nokså kort tid siden Holocaust og opprettelsen av den jødiske staten Israel. Det er også rett før seksdagers-krigen  ... 

"Mandeltreet" er en pageturner man bare får lyst til å lese videre i og ikke slippe taket på, og selv leste jeg den ut på en dag ute i sola. Boka er lettlest, historien er gripende og den er helt greit skrevet (men stor litteratur er dette ikke). Det som trekker ned helhetsinntrykket er at det hele blir litt for ensidig, selv om forfatteren gjør flere iherdige forsøk på å skape balanse i historien, og også består denne prøven et stykke på vei. For eksempel er fremstillingen av situasjonen på Gaza-stripen realistisk og troverdig, ut fra det jeg kjenner til av historien fra før av. Og det er også mange flere nyanser i historien som bidrar til å fremstille konflikten noe bredere enn hva jeg har sett i mange av bøkene av denne typen, som florerer på bestselgerlistene. Det dyptfølte hatet på begge sider, som fører til en fullstendig demonisering av motparten, er nok også temmelig realistisk, dessverre. Alle palestinere er ikke terrorister og alle israelere er ikke onde - og dette er på mange måter hovedpoenget i boka, slik jeg tolker dette. Når dette er sagt er nok "Mandeltreet" en bok pro-palestina-meningsfeller vil elske, mens den neppe kommer høyt opp blant pro-israel-meningsfeller. Derimot vil jeg anta at den kan komme til å provosere ikke rent lite, fordi det aldri er noen tvil om hvem som sitter igjen med sympatien til slutt. 

Noen bøker vil jeg nødig gå glipp av - selv om jeg på forhånd tenker meg at de litterære kvalitetetene ikke er helt i toppskiktet - og dette er en av dem. Jeg blir aldri lei av å lese om Midtøsten-konflikten, Holocaust, andre verdenskrig og lignende temaer. For øvrig tror jeg at dette er en roman mange vil elske! Den gir nemlig Midtøsten-konflikten noen menneskelige ansikter, og det i seg selv er en god ting! Dessuten bygger den opp til at det er håp, tross alt - bare man klarer å se forbi generaliseringene og oppdager menneskene oppi det hele. 

I rettferdighetens navn - det meste som skrives om Palestina-Israel-konflikten er ikke balansert, så sånn sett skiller kanskje ikke denne boka seg ut fra mengden tross alt. Det skrives atskillig flere pro-israel-bøker, så jeg synes nettopp derfor at det er et poeng å få med seg det lille som er av pro-palestina-litteratur. Så blir det i alle fall mer balanse min lese-regnskap!

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: The Almond Tree
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Mari Johanne Müller
Antall sider: 268
Boka har jeg fått fra forlaget.

Michelle Cohen Corasanti

"Miral" (Regissør: Julian Schnabel)

Palestina-Israel-konflikten fra 1948 til 1991


Innspilt: 2010
Originaltittel: Miral
Nasjonalitet: Israel, India, Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Willem Dafoe, Freida Pinto, Hiam Abbass, Alexander Siddig, Vanessa Redgrave, Yasmine Elmasri, Omar Metwally
Spilletid: 112 min.
Basert på Rula Jebreals bok "Ørkenblomsten"

I filmen "Miral" følger vi starten på Palestina-Israel-konflikten fra 1948 og frem til 1991, hele tiden sett fra palestinernes side. Barnehjemmet Dar Al-Tifel drives av Hind Husseini, og til dette hjemmet kommer både foreldreløse barn og barn av foreldre som ikke ser seg i stand til å klare oppdragelsen av sine barn på egen hånd.

Mirals mor Pinto flykter fra en voldelig stefar som misbruker henne og søsteren seksuelt. Hun kommer egentlig aldri over dette, og selv om hun senere gifter seg og får datteren Miral, blir hun aldri lykkelig. Til slutt tar hun sitt eget liv. Miral vokser derfor opp uten mor, og faren beslutter etter hvert at hun skal plasseres på Hinds barnehjem.

Miral er en vakker, ung kvinne, som en dag forelsker seg i den politiske aktivisten Hani, og dermed må hun ta et valg: skal hun kjempe for sitt folks fremtid eller holde fast ved det Hind har lært henne, nemlig at fremtiden og landets fred kun kan sikres gjennom utdanning?

Da jeg i sin tid leste boka "Ørkenblomsten", som denne filmen er basert på, reagerte jeg på den noe ensidige fremstillingen av Palestina-Israel-konflikten. Dersom jeg hadde oppfattet at denne filmen var basert på "Ørkenblomsten", tror jeg derfor at jeg kanskje ville ha avstått fra å kjøpe den. Når det er sagt er den absolutt severdig! Men jeg hadde ikke trengt å få historien servert to ganger.

De mer kjente skuespillerne Willem Dafoe og Vanessa Redgrave opptrådte kun i noen mindre sekvenser i filmen, og akkurat dette skuffet meg i og med at de begge har blitt brukt nokså mye i markedsføringen av denne filmen. For øvrig vil jeg fremheve Hiam Abbass som spiller Hind, en skuespiller jeg tidligere har sett i filmen "Sitrontreet". Hun er fantastisk både i rollen som Hind i "Miral" og som enken Salma i "Sitrontreet"! Ut fra en helhetsvurdering ender jeg opp med å gi denne filmen terningkast fire. Det som trekker ned er at historien er noe banal og ensidig fremstilt, mens det som trekker opp er gode skuespillerprestasjoner og realistiske kulisser. Filmen (og boka) er for øvrig basert på en sann historie.

Hind og barnehjemsbarna

Skuespillerne Vanessa Redgrave, Hiam Abbass og Willem Dafoe

Miral og aktivisten Hani

Miral

Rula Jebreal: "Ørkenblomsten" (2004)

Handlingen i boka foregår i Israel fra 1948 og frem til rundt 1991, og det er først og fremst palestinernes historie som fortelles - basert på virkelige hendelser og personer.

Den palestinske kvinnen Nadia flykter i svært ung alder fra en stefar som har misbrukt henne seksuelt, mens moren så en annen vei. Hun har en indre uro i seg som ikke forsvinner etter at hun gifter seg med den hjertegode Jamal. De får to døtre - Miral og Randa - men allerede mens jentene er ganske små, dør Nadja under tragiske omstendigheter. Faren velger å plassere døtrene på det som etter hvert har blitt Hinds kostskole for jenter i Jerusalem.

Da den første intifadaen (stein-krigen) starter på slutten av 80-tallet, våkner Mirals politiske bevissthet. Hun bestemmer seg for å delta i kampen for et fritt Palestina, hvor demonstrasjoner og terrorhandlinger inngår. Men når det eneste våpenet de har er steiner, sier det seg selv at det er en farlig og nokså fåfengt kamp ...

Språket i boka er nokså dårlig. Dessuten opplevde jeg personskildringene som nokså flate og endimensjonale. Gang på gang vipper historien over i det banale. Det er f.eks. vel mange beskrivelser av tårer som renner nedover Mirals kinn. Jeg reagerte også på at historien om to folkegrupper som kjemper om det samme landet, blir svært ensidig fremstilt. Dette irriterte meg under lesingen. Like fullt må jeg si at historien som sådan er gripende og tidvis også meget interessant. Så får det heller være at forfatteren nok har hatt som ambisjon å få verden til å åpne øynene sine for det palestinske folks lidelser gjennom å skrive en slik bok - en bok som for øvrig har blitt bestselger, bl.a. i Italia. 


Et meget svakt terningkast 4.

Yasmina Khadra: "Etter attentatet" (2005)

Om Israel-Palestina-konflikten

Amin er en svært vellykket integrert palestiner i Israel. Gjennom nitidig og iherdig innsats har han overvunnet fordommer og rasisme, og er en dyktig kirurg på et sykehus i Tel Aviv. Han er lykkelig gift med Sihem og de bor i rikmannsstrøket i byen.

Etter en lang dag ved operasjonsbordet for å redde overlevende etter et selvmordsbombe-attentat, blir han tilkalt til politistasjonen for å identifisere liket av sin kone. Det tar tid før Amin klarer å ta inn over seg at det er kona som står bak selvmords-attentatet. Dermed raser hans verden fullstendig sammen, og han blir besatt på å finne ut hva som førte til at Sihem valgte å ta livet ikke bare av seg selv, men også en hel skoleklasse med uskyldige barn.

Khadra drar oss med inn i konflikten mellom Israel og Palestina, og uten å gi noe svar forsøker han likevel å tegne et bilde av hva som gjør at noen kan velge en så dramatisk skjebne som det å bli selvmordsbomber. Historien er intens og besettende, fortvilet og på mange måter håpløs. Khadra beskriver en voldsspiral som ingen ende vil ta. Finnes det i det hele tatt håp i denne konflikten? Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Originaltittel: L´attentat
Utgitt på norsk: 2008
Oversatt: Ellen Huse Foucher
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 221

Souad: "Brent levende"

Utgitt: 2006
Original tittel: Brûlée vive
Oversatt: Eirin Pedersen
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 254


Dette er en sann historie om ei ung palestinsk jente som forelsker seg og innleder et forhold med naboens sønn. Han har lovet å gifte seg med henne, men svikter henne etter å ha tatt dyden hennes. Forholdet oppdages fordi hun blir gravid. Hun har dermed vanæret familien og svogeren hennes får i oppdrag å ta livet av henne.

Mirakuløst overlever hun, men hun er vansiret for livet, med brannskader i ansiktet. Hun klare å flykte og lever i dag i skjul - antakelig i Sveits. Hun tør fremdeles ikke å stå frem av frykt for at hennes slektninger skal oppspore henne og ta livet av henne.

Rent litterært er ikke dette et storverk, men historien er interessant og boka er sånn sett svært lesverdig.