Torgrim Eggen: "Jern"

Dommedagsprofetier, konspirasjonsteorier, Antikrist og ... aspartam ...

Torgrim Eggen (f. 1958) har i årenes løp utgitt 13 bøker, og "Jern" er hans siste roman. Selv har jeg med skam å melde kun lest "Hilal" (1995) og "Hermanas" (2006), og det på tross av at jeg så langt har likt hans bøker svært godt og har opptil flere av hans bøker stående (ulest) i bokhyllene mine.

Hva er det som gjør at flere mennesker søker sammen på den tidligere folkehøyskolen Folkvang i indre Østfold for å forberede seg på dommedag? Nærmere bestemt at verden skal gå under i desember 2012 - på tidspunktet for Maya-kalenderens opphør ... 

Biv Boeser er en karismatisk leder av en bevegelse som kalles Perennial Spirituality Center, og gjennom foredrag som tar for seg innholdet i de forskjellige verdensreligionene, gamle myter, genmanipulert mat, konspirasjonsteorier av ymse slag etc., etc., samler han noen høyst forskjellige mennesker på Folkvang. Bl.a. frisøren Gro alias Yasmina som blogger om det å ha mistet et barn, og som gjennom en i beste fall rørende naivitet utleverer seg selv og sitt indre liv fullstendig på nettet. Ove er rusmisbruker og har den litauiske mafiaen i hælene. Tilfeldigheter fører ham til Folkvang - rett og slett fordi han er blakk og ikke har noen andre steder å dra. Og Ina som holder på med en doktoravhandling om nyreligiøse bevegelser som holder sammen pga. frykten for dommedag. Ved å samle disse og flere andre på Folkvang, forbereder Biv Boeser dem på at de skal overleve dommedag - som de eneste på jorda. I motsetning til hva omverdenen tror, blir medlemmene verken hjernevasket eller driver med sexorgier. På Folkvang er det nemlig trosfrihet og i den grad det er fokus på sex, så handler det i det alt vesentlige om avholdenhet - med unntak av når den såkalte omega-generasjonen skal skapes ... 

Underveis presenteres vi for kjente konspirasjonsteorier pluss noen nye. Som at det egentlig er CIA og Israel som står bak 11. september - teorier som kun ligger tre-fire tastetrykk unna på nettet, nær sagt uansett hvor man måtte befinne seg - og at verdens elite i all hemmelighet har samlet opp lagre av frø, DNA-prøver, mat etc. på ulike steder i verden (bl.a. på Svalbard) for å være beredt når planeten Marduk (også kalt Malurt) forventes å kollidere med jorda i desember 2012 - teorier som har inspirert både forfattere og filmregissører de siste årene (bl.a. Åge Grønning i romanen "Og stjernens navn er Malurt"). Jeg undres imidlertid over hvorfor mennesker som er opphengt i konspirasjonsteorier også er opptatt av det kunstige søtningsstoffet aspartam - som en del av hele greia ... Jeg tror i alle fall at Eggen i "Jern" har fått med seg det meste av det som verserer på nettet av alternative teorier om hva som egentlig foregår i den store, store verden. Skjønt det med at Obama skulle være Antikrist selv - det var nytt for meg. Ekstra fornøyelig skildrer han dessuten paranoiaen som rammet verden i forbindelse med svineinfluensa-epidemien. 

Torgrim Eggen skriver godt, og han benytter mange ulike fortellergrep i denne romanen, som er nokså fragmentarisk bygget opp gjennom presentasjon bl.a. av Gros blogg, diverse mail-utvekslinger, Biv Boesers foredrag og helt mot slutten av boka et NRK-innslag. Han tar pulsen på fellesnevneren for de fleste dommedags-"sekter" som forberedte seg på at verden skulle gå under i desember 2012, og det eneste som skiller "vår sekt" fra de fleste andre, er det materielle innholdet i dogmene deres, mens de fleste nyreligiøse sekter først og fremst er opptatt av ikke-materielle verdier (dvs. onde og gode krefter i verden, og at det onde skal bekjempes med det gode). Men etter å ha bygget opp en masse spenning rundt hvordan det skulle gå med dem som oppholdt seg på Folkvang, sluttet boka skuffende tamt. Det er mulig at slutten faktisk er mer realistisk på den måten, men vi befinner oss tross alt i fiksjonens verden og jeg hadde derfor forventet noe mer - ikke bare et tamt poff ut i ingenting. Det jeg uansett liker ved Torgrim Eggens fortellerstil, er hans sarkasme, ironi og humoristiske harsellering med alle konspirasjonsteoriene som blir presentert i boka, og mellom linjene en smule latterliggjort, slik jeg opplevde dette. Den tamme slutten trekker likevel ned helhetsinntrykket, og dermed blir det bare terningkast fire denne gangen. Og så kan det faktisk tenkes at jeg leser boka drøyt to år for sent, og at den ville ha gjort et større inntrykk med 2012 foran meg, og ikke bak meg ... 

Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Opplesere: Torgrim Eggen, Charlotte Grundt, Anders Ribu, Tor Sigbjørnsen
Spilletid: 12 t 4 min.

Torgrim Eggen

Andre omtaler av boka:
- Artemisas Verden 02.09.2012
- Jeg leser 03.04.2010
- Marianne leser 20.02.2010
- Bokmerker.org 06.02.2010
- Moshonista 26.03.2010

Torgrim Eggen: "Hermanas" (2008)

Raul Escalera vokser opp i Fidel Castros Cuba i den tro at hans far var en helt som fant under slaget i Grisebukta. Selv drømmer han om å bli poet, og han er svært stolt av å være cubaner.

Den kvelden han deltar på sin første poesikonkurranse, faller han bokstavlig talt pladask for Juana, den ene av tvillingsøstrene Herrera. Nokså raskt innlemmes han i familien, og Juanas søster Miranda befinner seg i begynnelsen i periferien. Etter hvert skal det vise seg at Raul og Miranda er som skapt for hverandre ...

Bakteppet i romanen er diktatur-regimet på Cuba. Raul kan ikke skrive hva han vil i diktene sine, noe som dessverre går opp for ham for sent. Angiveri er dagligdags og man kan ikke stole på noen. Hvem i bohemgjengen Raul frekventerer er angiver? Etter hvert går det opp for kunstnerne at det regimet de et helt liv har stolt blindt på, er noe helt annet enn de hadde trodd. Selvstendige tanker er farlige, og det er ikke den ting som ikke tolkes som indirekte kritikk av regimet.

Jeg er imponert over at Eggen, en nordmann, har skrevet en så levende roman om forholdene i et land som inntil helt nylig har vært svært lukket for omverdenen. Dette er en fortvilet roman om kjærlighet og lidenskap, håp og svik. Og om vestens likegyldighet til det som foregår i slike totalitære regimer. For hvem er Raul egentlig utenfor Cuba? Og hva betyr han for vesten når det kommer til stykket?