Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Westö Kjell. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Westö Kjell. Vis alle innlegg

mandag 29. januar 2018

Kjell Westö: "Den svovelgule himmelen"

Kjærlighet på tvers av klasseskiller

Kjell Westö (f. 1961) er blant de fremste finlandssvenske forfatterne i dag. Han debuterte som forfatter med diktsamlingen "Tango orange" i 1986, og har til sammen utgitt 16 bøker. "Den svovelgule himmelen" er den siste. Bare noen få av Westös bøker er oversatt til norsk. Aller mest kjent er han for "Svik 38" ("Hägring 38" på svensk), som han mottok Nordisk råds litteraturpris for i 2014.

Bakteppet i de fleste av Westös romaner er Helsingfors. Mens "Svik 38" (2013) handler om noen få måneder i 1938, dvs. tiden rett før utbruddet av andre verdenskrig (og med den finske borgerkrigen liggende der som et åpent sår, som aldri riktig har helet), handler "Der vi en gang gikk" (2006) om 1920-årene og tiden frem til andre verdenskrig. "Gå ikke alene ut om natten" (2009) handler om 1960-årene og tiden frem til 1980-årene. "Den svovelgule himmelen" (2017) dekker i hovedsak 1960- og 1970-årenes Helsingfors, men også flere ti-år etter dette. En annen tematikk som går igjen i noen av bøkene er kjærlighet mellom fattig og rik - som regel en fattig mann og en velstående kvinne. Mon tro om han er inspirert av sin egen familiehistorie, der hans egen far kom fra en fattig familie, mens moren kom fra en velstående familie? Slike forbindelser har gjerne sin pris, og kjærlighet på tvers av forskjellige klasser er derfor et yndet tema innenfor litteratur og film.  

Kjell Westö besøkte Litteraturhuset i Oslo 13. mars 2014, og ble i den forbindelse intervjuet av den svenske forfatteren og journalisten Åsa Linderborg. Jeg var der, og jeg skrev om samtalen dem i mellom. Under intervjuet fremhevet Westö at han er og blir en Helsingfors-forfatter. Han snakket om skriveprosessen med "Svik 38", om hva som driver ham i skrivingen og om hvordan familiebakgrunnen hans har påvirket ham. Jeg var også på Litteraturhuset i Oslo den 4. juni 2015 da Kjell Westö og den norske forfatteren Kim Leine møttes . Møtet ble betegnet som et mestermøte siden de begge hadde vunnet Nordisk råds litteraturpris, Leine i 2013 og Westö i 2014. Leine hadde dessuten skrevet om den finske borgerkrigen, som oppsto i kjølvannet av første verdenskrig. Samtalen dem i mellom, som også handlet om hva det vil si å være to-språklig, var svært interessant! 

Samtlige linker peker til mine innlegg om hhv. Westös bøker og litteraturarrangementer på Litteraturhuset. 

Om "Den svovelgule himmelen"

I bokas åpningsscene sitter romanes jeg-person som vi aldri får vite navnet på, ved skrivebordet sitt en lørdagskveld. Han skriver på et essay med arbeidstittelen "Fra Borges til Bolano" for et tidsskrift. Det er noen år siden han hadde stor suksess med en bokutgivelse. Siden har det gått litt trådt med forfatterskapet, og han har derfor måttet spe på inntektene ved å ta lærerjobber. 

"Jeg leste og jeg skrev - det var slik jeg levde livet mitt - men likevel visste jeg ikke stort og hadde fint lite å melde. I bunn og grunn visste jeg ikke engang hvem jeg var, jeg visste ikke om det jeg husket var mine virkelige minner." (side 7)

Så hører han noe ute i buskene. Han får en fornemmelse av at noen holder øye med ham - ja, rett og slett spionerer. Han tar på seg en genser, går ut og roper "er det noen der?" Samtidig som han er redd, føler han seg litt latterlig. Det rasler i buskene, og så er vedkommende borte. Et par uker senere blir Alex Rabell, broren til vår jeg-persons livslange store kjærlighet Stella, knivstukket på åpen gate. Det er bare flaks at han overlever. Gjerningsmannen blir tatt, og han innrømmer da at han hadde sittet i buskene utenfor forfatterens vindu to uker tidligere, og at han hadde vært bevæpnet med et gevær. Hvem denne mannen er, får vi først vite mot slutten av romanen.

Drapsforsøket fører til en enorm eksponering av Rabell-familien i media. 

"De laget saker om Alex´ forretningskarriere, om suksessene hans på åttitallet og om postboksselskapene og skattesnusket i senere tid, de skrev om farfaren Poa og faren Jacob og om salget av Ramsvik, de antydet fiendskapen mellom Alex og Stella, og de skrev om Thea og båtulykken. Aller mest skrev de naturligvis om det ferske mordforsøket. Og selvsagt lot de det skinne igjennom en sammenheng mellom Sandrines forsvinning og overfallet på Alex, men det forble løse spekulasjoner." (side 13-14

Det ble også avslørt at Stella og han hadde hatt et forhold, mens det faktum at de hadde vært sammen ikke bare en gang, men to ganger med 15 års mellomrom, antakelig ikke ble oppdaget. Avsløringene handlet for øvrig om nakenskandaler, mystiske ulykker, søskenkrangel, terroranslag og selvmord - i en av Helsinkis rikeste familier. Vår jeg-person føler seg berørt av det hele, fordi han har hatt forbindelse med Rabell-familien helt fra han var 10 år, dvs. fra sommeren 1969, og frem til nå, over 40 år senere. Først som Alex´ kamerat, senere som Stellas elsker. Sandrine er Stellas datter, og henne hadde han i sin tid mange samtaler med, den gangen han bodde i Stellas hus på Mankans ... 

Vår jeg-person er sønn av alminnelige arbeidsfolk. Han og foreldrene pleide å tilbringe somrene på familiens enkle sommerhytte. Rett i nærheten hadde Rabell-familien et herskapelig sommerhus, Ramsvik Gård. Forskjellen mellom ham og Alex kunne knapt vært større. Det handler både om klasse, selvsikkerhet og muligheter i livet. Mordforsøket på Alex får ham til å tenke tilbake på sitt eget levde liv, der han aldri stiftet familie på ordentlig, men elsket en kvinne han verken kunne leve med eller uten. 

"Og allerede da, selv om jeg bare var rundt ti år, visste jeg at vi var annerledes enn familien Rabell. Men den gangen tenkte jeg bare at Rabellene var så mye finere enn oss. Det sto en gyllen glans rundt Alex Rabell og hele familien hans, de var uten plett og lyte og skulle så være. Far og jeg var uovervinnelige på vår måte, men mot familien Rabell kom vi til kort." (side 20)

Senere da han og Stella innleder sitt kjærlighetsforhold, skal denne følelsen av underlegenhet komme til å prege deres relasjon. Det er en ubalanse i forholdet som ikke er god for noen av dem. Dessuten var det slik at riksmannsdøtre og rikmannssønner gjerne hadde kjærlighetsforhold med mennesker fra de lavere samfunnsklasser, men de giftet seg ikke med dem. Der gikk grensen. 

Etter som årene går og tidene endrer seg, er det åpenbart at både Stella og Alex sliter i livene sine. Det som likevel redder dem fra å gå til grunne, er pengene. Vår jeg-person sliter med å klare seg, og han har aldri flust med penger, men det går fordi han ikke lever et ekstragavant liv. Han finner seg i Alex´ luner og urimeligheter, og det er en stilltiende avtale mellom dem at han aldri må røpe familiehemmelighetene til Rabellene. Som at faren er "syk på sjelen" blant annet ... Han som vokste opp som enebarn, trenger vennskapet med Alex. Det gjør også Alex. Og så er det noe med vennskap som har vart et helt liv ... Det oppstår noen bånd. Alt man bare vet om hverandre, alt man slipper å si, alt man bare skjønner ... 

Uansett hvor suksessfull han blir som forfatter, henger hans familiebakgrunn fast i ham. Det handler selvsagt mye om penger, men det handler også om moral og verdier. Og ikke minst tilgang til penger. Mens mulighetene for raske penger trumfer det meste i Alex´ liv, gjelder ikke det samme for ham. Hans livslange kjærlighet til Stella har dessuten kommet i veien for etableringen av et vanlig familieliv. Hva er det som gjør at han elsker henne så høyt, ble jeg sittende og lure på. Jeg skjønner at hun var feiende flott, og at forholdet dem i mellom var preget av sterk lidenskap. Kjærligheten deres tålte imidlertid ikke hverdager - bare fest. Stella er ingen enkel kvinne å leve med, for hun har sin andel av Rabell-familiens særheter. Og ikke minst den selvsentrerte selvsikkerheten som ofte kan prege mennesker som aldri har behøvd å snu på kronene ... 

Hver gang det går over styr mellom ham og Stella, tyr han til Linda. 

"Hvorfor nekter du å se i øynene at det ikke går med deg og Stella? kunne hun spørre. Hvorfor innser du ikke at hun er for mye for deg? Du trenger noen som føyer seg etter viljen din og lar deg skinne. 
Du mener en som deg selv? foreslo jeg. 
Å nei, sa Linda og smilte. Jeg er også for mye for deg." (side 207)

Mine tanker om boka

"Den svovelgule himmelen" handler kanskje dypest sett om klassetilhørighet og hva dette gjør med oss, nær sagt uansett hvordan det går med oss senere i livet. Vår jeg-person kommer som fattiggutten inn i Rabell-familien, og til å begynne med tildeles han den servile rollen. Han krever ikke mye, han observerer og alt han ser virker så fint. Men det er bare på overflaten. Under ulmer det, og familiehemmelighetene står nærmest i kø. Psykisk sykdom var tabu både for fattig og rik på begynnelsen av 1970-tallet, men det var nok likevel ekstra skambelagt i rikmannsmiljøer. Hans observasjoner og tanker rundt Rabell-familien fikk meg noen ganger til å kjenne på at han i for stor grad satte seg selv til side, og gikk så opp i Rabellene at han nesten mistet seg selv. Samtidig slutter han aldri å bli sjokkert over kynismen han møter hos Alex, særlig når det er tale om mennesker som han flytter rundt på som om de var brikker på et spillebrett. 

Kjell Westö er helt eminent når han skildrer miljøer og tegner sterke personportretter. Det er så lett å se det hele for seg. Jeg-personens nesegruse beundring for menneskene som valgte å slippe ham inn i varmen, og hvordan livet hans for alltid ble endret på grunn av kjærligheten til Stella, en femme fatale, som ikke tok vare på det han hadde å by henne, men lot staheten og stoltheten styre - alltid. Og hans sorg over at Ramsvik Gård ble solgt - som om det var hans eget sommersted det gjaldt ... Rabellenes rikdom smuldrer bort mellom hendene på dem. 

Hva er et levd liv? Og hva former hukommelsen vår? Hvordan kan vi være sikker på at det vi mener å huske er representativt for det som faktisk var? Sannheten er at vi ofte velger - bevisst eller ubevisst - hva vi ønsker å huske. Det blir vår sannhet om det som utgjør våre liv. Ofte handler det om at vi igjen og igjen har fortalt den samme historien, og så skjer det små endringer og justeringer hver gang - som regel i retning av å få oss selv til å føle oss bedre, at vi hadde edlere motiver og renere samvittighet enn det som opprinnelig var tilfelle ... Og fordi alle gjør dette i større eller mindre grad (noen mer enn andre, riktignok), oppstår det ofte parallelle virkelighetsforståelser, og en og samme opplevelse kan derfor fortone seg helt ulikt på mennesker som var til stede samtidig - og som i teorien egentlig opplevde eksakt det samme. Historiene er likevel vidt forskjellige. Julian Barnes´ skriver til sammenligning om dette i romanen "Fornemmelse for slutten", en bok som også er filmatisert ("The Sense of an Ending"). 

Andre ganger skjer det ting i nåtid som får oss til å endre oppfatning om det vi lenge har forbundet med sannheten. Vi ser fortiden i et nytt lys. Det er dette som skjer med jeg-personen i "Den svovelgule himmelen". Han ønsket å se barndommens minner i et lyst skjær, men skjønte senere at det hele på mange måter var et falsum. (Dette gjør også hovedpersonen i nevnte roman av Julian Barnes, se avsnittet ovenfor.)

"Det lå en glans over de tidlige årene med Alex og Stella. Dype skygger fantes også, jeg var blant de få som hadde sett dem, men så lenge jeg var barn og tenåring, snudde jeg meg bort og prøvde å holde blikket festet på alt som var lyst og vakkert. Nå har disse somrene fått en svart ramme omkring seg, og jeg vet at rammen var der allerede fra begynnelsen. Jeg så den bare ikke." (side 22)

Jeg vet at noen mener at denne siste boka til Kjell Westö tidvis er noe langtekkelig. Jeg nøt imidlertid hver lille del av denne boka. Jeg frydet meg over fortellerstilen, innsiktene jeg-personen kom til underveis, skildringen av klasseskillene i Helsinki på 1970- og 1980-tallet (som for øvrig ligner alle andre nordiske byer på den tiden) og beskrivelsen av et miljø der penger trumfet det meste. Og spesielt nøt jeg Axel Auberts opplesning på lydbokutgaven, som jeg valgte å høre meg gjennom - samtidig som jeg hadde papirutgaven ved siden av. 

Jeg kjente på det storslåtte i historiefortellingen, og ble svært grepet og engasjert underveis i lesningen! Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Flere andre bloggere har skrevet om boka; Kleppanrova, Tones bokmerke og Tine sin blogg.

Utgitt i Finland: 2017
Originaltittel: Den svavelgula himlen
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Erik Krogstad
Antall sider: 458
Spilletid: 12 t 56 min.
ISBN: 9788253039572 (papirutgave)
ISBN: 9788242166746 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Kjell Westö (Foto: Rose-Marie Christiansen)

torsdag 4. juni 2015

Møte med Kim Leine og Kjell Westö på Litteraturhuset 3. juni 2015

Leif Gjerstad ledet bokbadet med Kim Leine og Kjell Westö på
Litteraturhuset i Oslo den 3. juni 2015 (Foto: RMC)
I går kveld var det duket for mestermøte på Litteraturhuset i Oslo. Den norsk-danske forfatteren Kim Leine mottok nemlig den meget prestisjefylte Nordisk Råds Litteraturpris i 2013 for boka "Profetene i Evighetsfjorden", mens finsk-svenske Kjell Westö mottok denne prisen året etter for boka "Svik 1938".  Selv overvar jeg et bokbad med Kjell Westø på Litteraturhuset i fjor vår, dvs. før det var klart at han skulle vinne prisen. (Linkene fører til mine omtaler av forfatternes bøker, arrangementet på Litteraturhuset i fjor og til Nordisk Råds pris´nettsider.)

Kort sagt kan man si at "Profetene i Evighetsfjorden" av Kim Leine (f. 1961) handler om "kåte misjonærer og danske utskudd blant grønlendere på et Vestgrønland anno 1783". I år er han ute med romanen "Avgrunnen", hans femte romanutgivelse siden debuten i 2007. (Kilde: Wikipedia)

Kjell Westö (f. 1961) debuterte som forfatter i 1996, og har utgitt seks romaner, fire novellesamlinger og tre diktsamlinger. Han siste bok er "Svik 38". (Kilde: Wikipedia) Jeg har omtalt både den og romanen "Der vi en gang gikk" på bloggen min.


I går møttes disse to mesterne altså til en samtale på Litteraturhuset, ledsaget av Leif Gjerstad. (Jeg anbefaler interesserte å ta en nærmere titt på Leif Gjerstads blogg. Her skriver han om forfatterne han skulle møte på Litteraturhuset.)

Felles for begge forfatterne er at deres siste bøker handler om den finske borgerkrigen i kjølvannet av første verdenskrig. På Wikipedia kan vi bl.a. lese:

Borgerkrigen er den mest kontroversielle og følelsesladde hendelsen i det moderne Finlands historie. Om lag 37 000 mennesker døde i forbindelse med konflikten, i tillegg til tap i kampene, var det utstrakt terror fra begge sider og høy dødelighet i fangeleirene både under og etter konflikten. Det store antallet summariske henrettelser fra De hvite rettet mot mistenkte motstandere førte til internasjonale protester, blant annet fra Storbritannia og USA.



Fin tone mellom de to forfatterne Kim Leine og Kjell Westö
(Foto: RMC)
Leif Gjerstad påpekte at mange reiste frivillig til Finland for å kjempe i borgerkrigen. I dag er det mange steder som ligner på datidens Finland. Syria for eksempel ... Hvorfor oppsøker unge mennesker krig frivillig?

Leif Gjerstad begynte med å stille spørsmål ved hvor godt de to forfatterne egentlig kjenner hverandre. Forfatterne innledet med å fortelle at de ikke hadde møtt hverandre tidligere.

Kjell Westö fortalte at han har lest "Profetene i Evighetsfjorden" tidligere, og at han dagen før ble ferdig med "Avgrunnen". Den siste leste han forresten på norsk. 

Leine fortalte at han visste lite om Finland før han skrev "Avgrunnen". Det var naturlig å begynne med Kjell Westös bøker om borgerkrigen, siden han har skrevet intet mindre enn tre bøker om dette. Der fant han mye han kunne stjele, uten at det er noen fare for at han blir oppdaget. De to forfatterne smilte innforstått til hverandre av denne morsomheten, som nok rommer flere sannheter og som de færreste ønsker å innrømme. 

Gjerstad påpekte at det er flere likheter mellom de to forfatterne. Begge er født i 1961 - at på til i samme måned; Kjell Westö den 6. august og Kim Leine den 28. august. De har begge skrevet episke fortellinger om den finske borgerkrigen, og de har skrevet hhv. seks og fem bøker. Westö har brukt en del flere år, mens Leine debuterte relativt sent i livet. Til gjengjeld har han rukket mye siden debuten i 2007. 

Hva har det betydd å vinne Nordisk Råds Litteraturpris? spurte Gjerstad. 

Kim Leine er opprinnelig norsk, men har bodd i Danmark siden han var 17 år. Han regnes som en dansk forfatter. For ham har det å vinne prisen gjort ham mer til en norsk forfatter igjen. Han har blitt invitert på mange litteraturfestivaler i Norge etter at han vant prisen. 

Kjell Westö er tospråklig. Han har en sterk finsk identitet, selv om han skriver på svensk. Han merket at finnene var glade for at han vant prisen. En gang opplevde han at to damer begynte å synge for ham mens han handlet i en butikk. Noe sånt har han aldri opplevd før. 

Kim Leine kom inn på det å være to-språklig selv. Det er i det norske språket han finner følelsesuttrykkene. Det er i det hele tatt mye lettere å få tilgang på følelsene når han skriver på norsk. Dansk er for ham mer koblet til utdannelse og akademia. Han nevnte for øvrig en pussighet med det å skrive dansk versus norsk. Den norske utgaven av "Avgrunnen" er tykkere enn den norske. Med et lurt glimt i øynene røpet han at han har skrevet flere kapitler i den norske utgaven, men at han ikke har sagt det til noen. Det er interessant å skrive på to språk!

Kjell Westö mente at det er enklere for ham å være to-språklig, fordi svensk og finsk er to vidt forskjellige språk. Selv om han har levd hele sitt liv som finsk, er svensk hans morsmål og det språket han uttrykker følelser med. Han skriver habilt finsk, men innser at han aldri vil kunne måle seg med forfattere som Katja Kettu eller Sofi Oksanen - begge forfattere som skriver et eminent finsk (linkene går til mine omtaler av disse forfatternes bøker). Svensk er og blir derfor hans forfatterspråk. Han ønsker at bøkene hans skal bli så bra som mulig.


Kim Leine leste fra sin siste roman
Foto: RMC)
Westö har selv skrevet tre bøker om borgerkrigen, og har lest det meste av det som er skrevet om denne krigen. Han mener derfor å ha godt belegg for å hevde at ingen skriver om krigen slik Kim Leine gjør. Han skriver på en svært universell måte om krigen, og dette kan ha sammenheng med at han kommer utenfra og har distanse til det hele. Samtidig handler det selvsagt om ulikheter mellom forfattere. Westö mener at både han og Leine er realister, men at Leine nærmer seg magisk realisme. Mens han selv har holdt grusomhetene "nede", nærmest boltrer Leine seg i dem. Westö føler et ansvar for å være etterrettelig, ikke støte noen som har et forhold til krigen på et vis.

Kim Leine kjenner seg igjen i bluferdigheten i forhold til eget hjemsted. Han ville nok vært forsiktig med å utlegge for mye dersom han skulle ha skrevet noe om hjemstedet sitt. 

Leine hadde egentlig tenkt å skrive en kort roman, men han klarte ikke å stoppe. Han må få en relasjon til det han skriver, og ender da gjerne med å skrive og skrive. Hvis han skulle skrive en kort roman, tror han at den måtte ha handlet mer om form enn om innhold

Kim Leine snakket om krig som noe av det største et menneske kan oppleve. Men så kommer man hjem, og freden man opplever kan være både grå og kjedelig. Man finner ikke den samme meningen i freden som i krigen. Det er ikke lenger noe å dø for, og meningsløsheten i livet blir merkbar. Drømmen om mening er kanskje det som gjør at mange unge reiser frivillig f.eks. til Syria i dag?


Kjell Westö - entusiasme preget dette
bokbadet! (Foto: RMC)
Brødrene i "Avgrunnen" føler fredens fremmedgjøring og er ikke i kontakt med livet. Freden er full av kompromisser, mens man i krigen velger side; det gode mot det onde.

Kjell Westö pekte på at mange opplevde mellomkrigstiden som en stor parentes. 

I Kim Leines bøker spiller religion og tro en stor rolle. Leine vokste selv opp i sekten Jehovas Vitner i Seljord, og flyktet fra dette da han bare var 17 år gammel. Like fullt har han en sterk relasjon til kirken, og mener at Bibelen fungerer godt som litteratur. Man kan finne noe i Bibelen som passer uansett situasjon. I dag skriver han historiske bøker, og har fjernet seg fra det autofiktive rommet. Han mener at "det er så klaustrofobisk der inne". Han føler at det selvbiografiske er "illeluktende selvopptatt". 

Kjell Westö opplyste at hans første roman hadde selvbiografiske trekk. Alle som hadde vokst opp der han bodde, kjente igjen personer i boka hans. "Si meg en ting - han læreren ... er det NN?" ble han møtt med. Var det slik han ønsket at det skulle være? Han tenker at jo mer man fjerner seg fra seg selv, desto mer åpner det seg opp nye rom. Han liker fiksjonen! Når han opplever at han får personer til å vokse frem og få sitt eget liv, er dette en fantastisk følelse! 

Kim Leine mente at det er viktig å ha blikk for "den signifikante detaljen". Dette er viktigere enn all verdens research. Som forfatter skal man jo ikke bli faghistoriker heller! Westø var enig med Leine i dette. Man kan virkelig begrave seg i arkiver, men det blir det jo verken bøker eller et levebrød av - med mindre man altså er faghistoriker av yrke. Leine mente at man må gi plass til magikeren, og ikke høre for mye på magisteren som sier "men det var jo ikke slik!" Derimot er det viktig å etablere den narrative flyten. Westø mente at man for all del må unngå venner som minner en om hvordan ting "egentlig" var. Leine flirte og sa at han for sin del bare omgir seg med beundrende venner. 

Kjell Westö skriver om det moderne mennesket - fortrinnsvis etter at elektrisiteten ble oppfunnet. Han går aldri lenger enn dette tilbake i historien. 

Leine mener at episke romaner er en generøs sjanger. Man kan f.eks. skrive minimalistiske bøker. Selv om hans bøker er tykke, er det mye minimalisme i dem. Han har likevel hatt et ønske om å gjenopplive den victorianske tradisjonen, der detaljrikdommen får plass. Westö mener at noen historier krever den episke rammen, og at hver fortelling har sitt eget format. Man kan ikke gjøre minimalisme ut av alt. 


Kim Leine - og jeg gleder meg til at han
skal skrive en bok om å vokse opp i
sekten Jehovas Vitner en gang! (Foto: RMC)
Leif Gjerstad lurte på om noen av forfatterne har en følelse av hvor tykk/stor boka kommer til å bli mens de skriver. 

Leine mente at han tenker struktur og at forholdsmessigheten mellom delene i historien er viktig for ham. Westø blir på sin side ofte overrasket over arbeidets gang. Etter 100 sider vet ham imidlertid om dette blir en lang eller kort roman. 

Nå for tiden holder Kim Leine på med en barneroman. Det føles deilig å skrive en ren fortelling med rene følelser, uten å måtte operere med undertekst. Han har planer om å skrive to bind til om Evighetsfjorden, og han har også flere andre romanprosjekter på gang. For øvrig stjeler han mye fra andre.

Kjell Westö forholder seg til en historie av gangen. Han kan ikke bare begynne og se hvor det ender. Han er veldig inne i historiene sine mens han skriver. 

Men hvordan klarer Kim Leine å skrive så levende uten å gjøre grundig research? Leine mener at han aldri velger enten fakta eller fiksjon, men en slags mellomting han spøkefullt kalte "magisk urealisme". Som forfatter kan man skrive hva man vil, mener han. Westø på sin side skal i et intervju ha uttalt at litteratur ikke er historisk. I Norden er det en tradisjon for realisme, og Westö siterte Märtha Tikkanen: "Man kan skrive hva som helst, men man må være beredt på å ta konsekvensene."

Kim Leine avsluttet bokbadet med å si at ingen i Danmark kjente til at det i det hele tatt har vært en borgerkrig i Norden før han utga "Avgrunnen". Alle kjenner til Vinterkrigene, men altså ikke borgerkrigen ... før nå!

Og med dette var et utrolig spennende bokbad over. Og aldri har jeg opplevd maken til intervjuer som trakk diskret i trådene underveis og stilte interessante spørsmål, men som nesten ikke tok noen plass selv. I stedet ledet han de to mesterne dit han ville, slik at de entusiastisk snakket i vei om alt vi tilhørere higet etter å høre mer om. En dyktig intervjuer har alt å si, og Leif Gjerstad er virkelig en person Litteraturhuset burde benytte mer i forbindelse med slike bokbad! Denne litteraturkvelden ble et minne for livet! Jeg må jo innrømme at det i utgangspunktet primært var Kjell Westö som gjorde at jeg kom på Litteraturhuset denne kvelden, mens jeg endte med å bli entusiastisk nysgjerrig på å lese flere bøker av Kim Leine!

Selvsagt signerte de to forfatterne bøker i bokhandelen etterpå, og jeg sikret meg både signaturer og bilder av de to mesterne.


Kjell Westö - en fantastisk forfatter! (Foto: RMC)

torsdag 13. mars 2014

Møte med Kjell Westö på Litteraturhuset 12. mars 2014


Åsa Linderborg og Kjell Westö (Foto: RMC)
En av nordens fineste forfattere!

Om forfatterens bokutgivelser

Kjell Westö (f. 1961) er en finlandssvensk forfatter, som debuterte som poet i 1986 med diktsamlingen "Tango Orange". Etter hvert gikk han over til å skrive noveller, før han i 1996 debuterte som romanforfatter med "Drakarna över Helsingfors". I 2000 kom "Faren ved å være Skrake", og siden fulgte "Lang" (2002), "Lugna favoriter (2004), "Der vi engang gikk" (2006), "Gå ikke ut alene ut i natten" (2009) og "Sprickor" (2011) - før "Hägring 38" utkom i 2013 ("Svik 1938" på norsk i 2014). 

Litteraturhusets arrangement

Den 12. mars i år arrangerte Litteraturhuset i Oslo et forfattertreff med Kjell Westö i Wergelandssalen. På Litteraturhusets nettsider presenteres han som en forfatter med de "historiske romanene og historiske smertepunkter som sin spesialitet". I "Svik 1938" portretteres "et Helsingfors som nøler, tenker og diskuterer mens krigen stadig kommer nærmere, og ingen egentlig har glemt den finske borgerkrigen fra 1918". 

Det var Åsa Linderborg, kulturredaktør i Aftonbladet og selv forfatter av den selvbiografiske romanen "Meg eier ingen" (som for øvrig er filmatisert i disse dager) som intervjuet Kjell Westö. 

Det er ikke første gang Kjell Westö besøker Litteraturhuset. Han var der rett etter åpningen i 2007, og han var der også i mars 2010.

Intervjuet av Åsa Linderborg

Åsa Linderborg presenterte Kjell Westö som "en av nordens fineste forfattere". Vi fikk høre litt om Westös debut som poet, mens han fremdeles var journalist og blant annet skrev musikk-kritikker. Westö mener selv at han først og fremst er en forteller av historier, og at dette også var svært synlig i hans tidligste dikt. Det er dette - historiefortelling - han virkelig brenner for. 

Hvem er han egentlig?

Mens Westö og Linderborg drodlet litt rundt dette med å skrive, dukket spørsmålet "Hvem er du?" opp. Westö mente at han egentlig ikke vet helt hvem han er. Han er blant annet forfatter og det å skrive opplever han som et kall. Dessuten er han amatør-gitarist. Og så liker han å fiske, selv om han sjelden får noen fisk. Kanskje skyldes det at han har dårlig karma, spurte han og lo på en måte som kun et menneske som ikke tar seg selv særlig høytidelig, ler. I alle fall mener han at hans fiskeinteresse vitner om solid utholdenhet. 

For øvrig trakk han frem at han reiser mye og at det blir mange hotellrom. Noen ganger kan han våkne opp og ikke huske hvor han er. Han har også opplevd at han en gang våknet opp i Edinburgh og ikke husket sitt eget navn eller hvem han var, og dette var en svært underlig opplevelse. Akkurat nå lengter han hjem til gitaren sin etter å ha vært kontinuerlig på reisefot i to uker i forbindelse med promotering av sin siste bok. 

Nærmere om "Svik 1938"

Westö har skrevet mye om 1900-tallet i sine bøker. "Svik 1938" handler om noen få måneder i 1938. Da han begynte å skrive på boka, så han for seg en slags ramme for historien og tenkte at den skulle slutte i 1939 - med russernes bombing av Helsingfors som innledning til vinterkrigen. Slik ble det imidlertid ikke. I stedet slutter historien i november 1938, og handlingen i boka foregår i løpet av noen få måneder.
Kjell Westø leser fra sin bok
(Foto: RMC)



Det politiske klimaet i Finland på slutten av 1930-tallet

Onsdagsklubben har en sentral plass i boka. Dette er en typisk herreklubb der menn møtes for å drikke og snakke høyrøstet sammen om politikk og samfunnsforhold. Westö forklarer at denne klubben er et redskap han bruker for å få hovedpersonene i boka til å uttrykke hele det politiske bildet, slik det fortonet seg i 1938.

I og med at kommunismen ble forbudt i Finland tidligere på 1930-tallet, er diskusjonene i all hovedsak av borgerlig karakter, selv om det også oppstår polariseringer og spenninger i meningsutvekslingene mellom mennene i klubben. Kommunistisk tankegods gikk i denne perioden under jorda og kom ikke uttrykk i diskusjoner.

Når Linderborg stiller spørsmål ved om hovedpersonene kunne velge mellom demokrati og diktatur, så er ikke Westö helt enig i dette. Han mener at de viktigste valgene ble gjort i Finland og i resten av Europa på midten av 1930-tallet, og at ideen om et fritt valg var nokså illusorisk i 1938. Det meste var da gitt. 

Hvordan reagerer leserne på bøkene hans?

Linderborg stilte spørsmål om Westö opplever at folk blir forbannet over hvordan han skriver om denne tiden i Finlands historie. Westö opplyste at noen reagerer og nok ikke er så glad i bøkene hans. På den annen side har han veldig mange lesere som elsker dem - kanskje nettopp fordi han skriver om en tid som folk vet ganske lite om. Spesielt den delen av landets historie som handler om borgerkrigen og førkrigstiden, er ganske ukjent utenfor Finland. 

Den finske borgerkrigen i 1918

Westö forsøkte nokså raskt og enkelt å oppsummere noe av det som skjedde i forbindelse med borgerkrigen i 1918. Det hele startet med at Russland i 1917 ble kastet ut i et fullstendig kaos (med andre ord den russiske revolusjonen). Dette førte til dyp splittelse i Finland, og de røde tok makten i Helsingfors, mens de hvite dominerte i andre deler av landet. Etter hvert tapte de røde, og så tok de hvite en grusom hevn. De røde ble internert i leire, hvor de døde av sykdom og sult. Det er anslått at så mange som 37 000 av de røde døde mens de var i fangenskap hos de hvite. 

Noe av det verste som kan skje et land er at det bryter ut en borgerkrig. Den finske borgerkrigen var et åpent sår i den finske historien etter dens avslutning, og dette vedvarte som en understrøm i samfunnet og inn i andre verdenskrig. Antakelig ligger den der fremdeles som et verkende sår.

Underveis leste Kjell Westö fra "Svik 1938" - blant annet om fru Wiiks minner fra leiren hun var internert i i 1918, og om hvordan hun forsøker å legge bak seg sin fortid, også fortiden som proletar-datter. Etter dette har hun gjort en klassereise, begavet og sterk som hun er, og i boka arbeider hun som sekretær hos advokat Thune. 
 
Spennende samtale (Foto: RMC)
Komposisjonen i bøkene

Westö påpekte at han alltid har flettet mange historier  inn i sine romaner. Etter hvert har han blitt flinkere med komposisjonen, slik at han i dag får plass til alle historiene innenfor en 300 siders ramme, mens dette tidligere tok 5-600 sider. Han lyste opp da Linderborg påpekte at bøkene hans har noe musikalsk over seg. Rytme og musikalitet er nemlig svært viktig for ham, og akkurat dette jobber han mye med når han skriver. 

Skriveprosessen

Westö begynte på "Svik 1938" i 2009, og sluttførte den tre år senere. Noe av grunnen til at det tok såvidt langt tid er at han kom litt skjevt ut til å begynne med, og måtte justere opplegget etter en tid. 

Linderborg spurte om Westö har båret på historien i "Svik 1938" lenge. Westö opplyste at han etter å ha fullført romanen "Der vi engang gikk", visste at han ville komme tilbake til denne epoken. Det var så mye som skjedde på denne tiden. Mens det i 1920-årene var nærmest utenkelig for en alminnelig arbeiderfamilie å skaffe seg en radio, var dette helt annerledes på 1930-tallet. Det var generelt mer velstand blant folk, idretten fikk en større plass og folk var mer opptatt av skjønnhet og velvære. Parallelt med dette skjedde det mye ubehagelig i resten av Europa - med Hitlers nazisme og Stalins kommunisme. Som en motreaksjon til dette, ble mange lands innbyggere svært nasjonalistiske, på grensen til det hysteriske. Sammenligningen med det som i dag skjer i Europa med ekstrem arbeidsledighet blant yngre mennesker og en fremvekst av høyreekstremisme, er nærliggende ... Ja, faktisk er det så mange likhetstrekk at det er grunn til ettertanke!

Linderborg påpekte at det er noen elementer av krim i boka. Westö har ingen ambisjoner om å slå seg inn på krim-genren, og synes det allerede er for mange krimforfattere. Han har ingen planer om å bli den 637. krimforfatteren i Norden ...  Han innrømmer at han liker å leke med intriger og plott i bøkene sine. Det handler imidlertid ikke om kriminalhistorier, men mer om dyperegående psykologiske dramaer. 

Familiebakgrunnen

Kjell Westös far kommer fra en fattig familie, mens moren kommer fra en velstående familie. Begge familier er svenskspråklige i et land hvor de fleste snakker finsk, og er derfor pr. definisjon minoritetsspråklige. Hans farmor snakket en svensk dialekt som han ikke forsto. Hans blandede bakgrunn har for øvrig ytterligere bidratt til at han er noe delt på hvem han egentlig er - på en måte hjemme begge steder, og på en måte ingen av stedene. 

Svensk eller finsk?

Westö bestemte seg svært tidlig for at han ønsket å bli tospråklig, og han forelsket seg etter hvert i finsk litteratur og film. Mens han arbeidet som journalist skrev han i all hovedsak på finsk, mens han har valgt svensk som sitt romanspråk. Begge språk er en så stor del av ham at han tenker på begge språk, og endog drømmer både på svensk og finsk. Ja, også på engelsk. Han har likevel måttet erkjenne at han er en bedre stilist på svensk, og at han ikke har noe å stille opp med overfor forfattere som f.eks. Oksanen og Kettu som begge skriver på et fantastisk finsk språk. Samtidig har nettopp det faktum at han er tospråklig gjort ham til en bedre skribent på begge språk. Språkstriden i Finland er for øvrig ikke til å kimse av, og han kom litt inn på dette. 

En Helsingfors-forfatter

Westö er og blir en Helsingfors-forfatter. Han mener at han ikke kan noe annet. Han liker å flette lokalhistorie inn i sine bøker. Han har noen mannlige lesere som "elsker" å ta ham for unøyaktigheter og småfeil, og som mer enn gjerne gjør ham oppmerksom på disse. Han lo varmt og hjertelig da han fortalte om dette, som om han var aldri så lite stolt over iveren og interessen for hans bøker og at de historiske detaljene skal bli korrekte. Dette fører til at han endrer noen detaljer i bøkene sine - i alle fall den første høsten etter utgivelsene. Siden får det være som det er.

Westös forhold til musikk

Linderborg lurte på om Kjell Westö lytter til musikk mens han skriver. Da han var yngre hadde han på høy musikk mens han skrev, men så har det skjedd noe med ham med årene ... I dag foretrekker han stillhet og ro mens han er i en skriveprosess. 

Helt til slutt spurte Linderborg hva han ville ha gjort dersom han hadde kunnet velge om igjen: en forfatter-karriere eller en musiker-karriere? Westö tenkte seg litt om før han sa at han nok ville ha valgt å være forfatter - vel vitende om at han aldri er lykkeligere enn når han spiller gitar, selv om han understreker at han ikke er spesielt god som gitarist. 

Boksignering i bokhandelen på Litteraturhuset (Foto: RMC)

Den timen som var satt av til samtalen mellom Kjell Westö og Åsa Linderborg ble så altfor kort, og plutselig var vi ved veis ende. Etter arrangementet var det mulig å få signert bøker nede i bokhandelen, og jeg hadde selvsagt med mitt eksemplar av "Svik 1938"! Nå gjenstår det bare å få lest flere av Westös bøker - blant annet "Faren ved å være Skrake" og "Gå ikke alene ut i natten", som allerede står og venter i mine bokhyller ... 

Signatur i min bok (Foto: RMC)

fredag 7. mars 2014

Kjell Westö: "Svik 1938"

En imponerende roman!

Om forfatteren og hans bokutgivelser:

Kjell Westö (f. 1961) er en av de fremste finlandssvenske forfatterne i dag, og han "står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv", kan man lese på bokas smussomslag. Han har ikke bare skrevet flere prisberømte romaner, men også dikt, noveller og essays, og bøkene hans er oversatt til rundt 15 språk. Tre ganger er han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris - senest for "Svik 1938" i 2014 (og denne gangen vant han!), som i tillegg også er nominert til Finlandia-prisen og August-prisen. For "Der vi en gang gikk" mottok han Finlandia-prisen, og denne boka er dessuten filmatisert (følg linkene og les mine omtaler både av bok og film). "Faren ved å være Skrake" (2000), "Lang" (2002" og "Gå ikke alene ut i natten" (2009) er tidligere oversatt til norsk, mens de øvrige åtte bøkene han har utgitt ikke er det. 

Kommer på Litteraturhuset:

I anledning lansering av "Svik 1938" i Norge, vil Kjell Westö bli å treffe på Litteraturhuset i Oslo onsdag 12. mars kl. 19.00. Jeg har skaffet meg billett til arrangementet, og ser frem til å høre på samtalen mellom Westö og Åsa Linderborg (forfatteren av selvbiografien "Meg eier ingen"). 

Om Svik 1938:

I bokas åpningsscene - 16. november 1938 - har advokat Claes "Klabben" Thune ankommet kontoret, og registrerer at sekretæren hans - fru Wiik - ikke har dukket opp. Fru Wiik pleier alltid å være presis, og etter å ha ringt henne uten å få svar, bestemmer Thune seg for å dra hjem til henne for å se hva som har skjedd. 

Mer får vi ikke vite før vi rykkes åtte måneder tilbake i tid - nærmere bestemt til 16. mars. Advokat Thune har nylig ansatt fru Wiik som sekretær i firmaet sitt. Han vet ikke mye om henne fra før av - bare at hun er dyktig og at hun har de kvalifikasjoner han er på jakt etter. Hun er dessuten 37 år og er diskret, slik det sømmer seg for datidens underordnede. Ingen ønsket egentlig å få vite noe som helst om sekretæren. Hun bare var til stede, gjorde det hun ble satt til og sørget hele tiden for at egne behov kom i annen rekke. 

Fru Mathilda Wiik dukker av og til opp i boka som Miljafrøken, og det er når vi er tilbake i 1918, under den finske borgerkrigen. I små glimt får vi innblikk i hva som skjedde med henne mens hun var fange i en leir opprettet av "de hvite" (dvs. de borgerlige, som et stykke på vei hadde støtte av tyskerne), fordi hun havnet på feil side av konflikten (hun var nemlig barn av en "rød" familie - de røde representerte venstresiden, som ble støttet av russerne). Det var med nød og neppe at hun i det hele tatt overlevde. Ca. 37 000 finner døde og de fleste var "røde" som befant seg i de "hvites" leire, leste jeg i en svensk bokanmeldelse av "Svik 1938". Fru Wiik sliter med å holde traumene fra den gangen under kontroll, fordi det skjedde så mye skamfullt som hun ønsker å glemme og fortrenge, like mye for egen del som av redsel for at andre skal få rede på hvem hun egentlig er. 

Hver tredje onsdag i måneden har Thune møter med sine kamerater i deres såkalte Onsdagsklubb. Da kjøper de inn mat og drikke, diskuterer det som rører seg i samfunnet og drikker seg på en snurr. Fru Wiik registrerer hvor oppslukt medlemmene av Onsdagsklubben er når de møtes, så oppslukt at de knapt merker at hun kommer og rydder unna oppvask og annet underveis. Belysningen er dunkel, det brenner i kakkelovnen og bare det beste er godt nok. 

I tur og orden presenteres vi for de andre medlemmene av onsdagsklubben. Det er ikke de samme seks som startet klubben, for ikke bare er Bertel Ringwald død, men Hugo Ekblad-Schmidt giftet seg i sin tid med en pariserinne og flyttet fra landet. Psykiateren og barndomsvennen Robert Lindemark, mannen som senere skulle stikke av med Thunes kone Gabi, journalisten Guido Röman og poeten Joachim "Jogi" Jary er fremdeles med, og i mellomtiden har også forretningsmannen Leopold Grönroos og legen Lorens "Zorro" Arelius blitt tatt opp i kretsen. 

"Thune presenterte klubbmedlemmene for henne i tur og orden, alle så nær som Grönroos. Han presenterte Robert Lindemark med tittelen overlege, men kunne ikke la være å føye til "og levemann". Thunes tonefall var svakt ironisk. De andre mennene som visste hvordan tingene lå an, oppfattet det og tittet forsiktig på hverandre. Lindemark holdt masken, og fru Wiik lot ikke til å merke noe. 

Så presenterte han henne for mennene, ikke uten stolthet: Vår utmerkede nyervervelse her på kontoret. Fru Wiik har ikke vært mer enn syv uker, men har allerede rukket å gjøre seg uerstattelig." (side 26)

Da klubbmedlemmene reagerer på Thunes "vi", forteller han at nevøen Rolle Hansell skal begynne i firmaet til sommeren. Dette skal bli et vendepunkt i firmaet, tenker Thune. 

Det er ikke til å komme forbi at etter hvert som advokat Thune og fru Wiik tilbringer en del tid på kontoret, blir de mer fortrolige med hverandre enn noen av dem kanskje hadde tenkt på forhånd. De er begge svært ensomme mennesker, som trenger medmenneskelig kontakt. Men uansett hvor frilynt og liberal Thune forsøker å innbilde seg at han er, merker vi et klasseskille mellom de to, skjønt mye handler om forutinntatte holdninger om hvordan den andre egentlig lever. Og mens Thune nesten forgår av savnet etter sin eks-kone og vanskene med å forholde seg til Lindemark, konetyven, sliter fru Wiik med sin fortid og ikke minst broren Konni og hans ustyrlige temperament. Mens hun har hemmelige stevnemøter med den mystiske Kapteinen, og er livredd for at dette skal komme ut ... Ektemannen har hun ikke sett siden han forsvant for atskillige år siden. Ja, hva skjedde egentlig med ham?

Jogi Jary er en sart kunstnersjel av en jøde, som går ut og inn av psykiatrisk, og vi aner at han er manisk-depressiv. Og i klubben viser det seg at Arelius har noen holdninger om Nazi-Tyskland og Hitler som de andre finner nokså lite spiselige ... Riktig ille blir det imidlertid først da Thunes etterlengtede nevø Rolle omsider begynner i advokatfirmaet, og ting ikke utvikler seg riktig slik Thune hadde tenkt. For han liker heller ikke Rolle Hansells holdninger til det som skjer i Europa, der krigen kommer nærmere og nærmere - mens befolkningen enda ikke har slikket alle sårene etter borgerkrigen 20 år tidligere ... 

"Advokatfirma Thune & Hansell. Det lød slagkraftig, det lød solid. Men dessverre gikk ikke advokat Hansell og Mathilda særlig godt overens. Hansell forholdt seg nedlatende til sekretæren og tiltalte henne i en kort og kommanderende tone. Og Mathilda reagerte med å bli stillere og stillere for hver dag som gikk. 

Etter noen uker hadde hun begynt å lure på om sjefen virkelig ikke hadde lagt merke til at en kjølig taushet hadde senket seg over kontoret. Hansell var ingen vanlig ansatt, han var i tillegg medeier i firmaet. Men det var fortsatt Thune som bestemte, det hadde han understreket overfor Mathilda uken før Hansell ble ansatt. Men Thune var så konsentrert om sitt, dels om klientene, dels om denne artikkelen han hadde begynt på - den var for Svenska Pressen og handlet om den europeiske situasjonen, hadde han sagt da Mathilda dristet seg til å spørre - at han var nesten blind og døv for verden rundt seg. Mathilda savnet de åpne samtalene fra i vår og på forsommeren. Men samtidig var hun lettet. Jo mer de snakket, jo større var faren for at Thune fikk greie på ting hun ikke ville han skulle vite. " (side 208)

Min oppfatning av boka:

"Svik 1938" handler kort og godt om svik i alle ordets betydninger, mens Nazi-Tyskland ruster til krig uten at noen egentlig skjønner hva som foregår. Antisemittismen begynner så smått å blomstre også i Finland, noe som ikke minst merkes når den egentlige vinneren av 100-meteren under et idrettsstevne tildeles fjerdeplassen - til manges bestyrtelse. En hendelse som også er hentet fra virkeligheten, bare for å ha nevnt det!

Men aller mest er "Svik 1938" en roman om splittelse. Splittelse av verden, splittelse av familier, splittelse av vennekretser, splittelse av ekteskap - og sist men ikke minst: splittelse av jeg´et. Vi ønsker å fremstå samlet og troverdig, men hvem er vi egentlig når det kommer til stykket? Når vi settes under et tilstrekkelig press? Hva bor det i oss når det kommer til stykket? Hva er det som får oss til å reagere som vi gjør? Og hva er det som gjør at ondskapen kommer til syne hos noen, men ikke hos andre? Ikke minst når dette kommer på spissen i en brytningstid som i 1938, rett før andre verdenskrig er et faktum ... 

Det som imponerte meg aller mest i "Svik 1938" er skildringen av persongalleriet, hvor forfatteren graver dypt i sinnene til noen av de mest sentrale personene i boka - som advokat Thune og fru Wiik, som helt klart må anses som romanens hovedpersoner. Lite er slik det kan se ut som, og uhyggen som bygger seg opp kulminerer til slutt i et klimaks ingen kunne ha sett for seg underveis. Selv om dette ikke er en thriller eller en krimroman, følte jeg at spenningen bygget seg opp på en måte som gjorde det vanskelig å legge fra seg boka. 

Kjell Westö tegner for øvrig et meget troverdig tidsbilde av en forgangen tid, hvor det meste kunne skje, og det hele er fortalt på en nokså lavmælt måte, hvor vi bokstavelig talt kan ta og føle på stemningen. Jeg er rett og slett imponert over romanen, som tegner et meget interessant bilde av Finland i en brytningstid rett før utbruddet av andre verdenskrig. De språklige og litterære kvalitetene gjør denne boka til virkelig noe av det bedre jeg har lest! 

Utgitt i Finland: 2013 
Originaltittel: Hägring 38
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt: Erik Krogstad
Antall sider: 310
Takk til forlaget for leseeks. av boka!


Kjell Westö
Andre som har skrevet om boka:
- Solgunn sitt - 11. juni 2014 - Fortidens stemme 
- Bok-Karete - 20. april 2014 
- Bentebing´s Weblog - 9. desember 2014

lørdag 3. mars 2012

"Der vi engang gikk" (Regissør: Peter Lindholm)

Historisk drama fra Helsinki

Så var den her endelig - filmen som er basert på Kjell Westös suksess-roman "Der vi en gang gikk"! Mens jeg i boka strevde med å holde orden på et meget rikholdig persongalleri, var dette betydelig enklere å forholde seg til i filmen. Men mange personer til tross - det er uansett rikmannsjenta Lucie, barndomsvennen og fotografen Eccu og arbeiderklassegutten Allu som står i fo
kus. 

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en hjerteskjærende scene; Lucies foreldre forviser ei tjenestejente som har blitt gravid uten å være gift. Dvs. hun får en mulighet for å foreta fosterfordrivelse av Lucies far - får hun til dette, skal hun få lov til å fortsette i tjeneste hos dem. Tjenestejenta er imidlertid ikke hvem som helst. Hun er nemlig kjæresten til den største fagforeningspampen i Helsinki, og de skal absolutt gifte seg! Og hennes ufødte barn er ingen ringere enn ham vi senere skal bli bedre kjent med, nemlig Allu. Som vitne til forvisningen av tjenestejenta er Lucie, rundt 10-12 år gammel.

Noen år senere braker det løs i Helsinki, byen som er delt mellom overklassen og arbeiderklassen. Året er 1918 og nyheten om at tsaren i Russland er avsatt, har nådd Helsinki. Dette utløser den finske borgerkrigen som ble utkjempet mellom de røde og de hvite i perioden 27. januar til 15. mai samme år. Enok Kajander, Allus far, har en sentral rolle under borgerkrigen, men der andre turer frem med brutalitet, ønsker han først av alt rettferdighet. Og han mener at brutal vold ikke løser noen ting. Overklassen slår imidlertid ned på opprøret, og den første tiden som følger etterpå er preget av regelrett nedslakting av opprørerne. Spesielt Lucies bror Cedric kan ikke få nok hevn. Mistenksomheten mellom klassene preger også årene frem til utbruddet av andre verdenskrig, hvor finnene som kjent kjempet på samme side som nazistene en tid, fordi den røde fare ble ansett som en større trussel enn nazismen ...

Parallelt følger vi Lucie og hennes tidvis nok
så utsvevende liv. Hun er så vakker at hun i ungdomsårene kan få hvem hun vil ha. Eccu er villt forelsket i henne, men han får henne bare i små, små doser - når hun vil. Eccu gifter seg med en annen, men klarer aldri å glemme Lucie ... Og Lucie, som tar for seg av absolutt alt livet kan by på, ser hvordan Eccu gradvis går til grunne i alkoholismens grep ... Idet andre verdenskrig nærmer seg krysses Lucie og Allus veier, og selv om Lucie er en god del eldre enn Allu, forhindrer ikke det at dette blir opptakten til en lidenskap hun knapt har opplevd noen gang. Så spørs det om klasseskillet mellom dem kan oppveies i en tid hvor bitterheten mellom overklassen og arbeiderklassen er så stor at de igjen står på hver sin side av i en krig. 

Denne gangen kan jeg virkelig si at jeg
 opplevde filmen som bedre enn boka. Noe imidlertid både boka og filmen lider litt under, er at det gapes over alt for mye. Dermed blir mange av partiene i hendelsesforløpet noe overfladisk behandlet. Blant annet synes jeg at romansen mellom Lucie og Allu fikk litt for liten plass i filmen. Kjell Westöes bok "Der vi engang gikk" er virkelig vel verdt å få med seg også. Ikke bare er den godt skrevet, men den omhandler også en del av historien som ikke har vært så mye belyst tidligere. 

Jessica Grabowsky er nydelig i rollen som Lucie, og Ja
kob Ôhrman i den krevende rollen som Eccu utviser store talenter som skuespiller. Jeg lot meg kanskje ikke begeistre fullt så mye av Andreas af Enehielm i rollen som Allu, kanskje mest av alt fordi jeg hadde dannet meg et nokså annerledes bilde av ham mens jeg leste boka. Når jeg likevel synes at dette har blitt en sterk, vakker og god film som fortjener terningkast fem (mens jeg ga boka en sterk firer), er dette fordi den tegner et veldig spennende tidsbilde i en by som har litt mer dramatisk historie å by på enn de øvrige nordiske hovedstedene. Nærheten til Russland og kommunismen har nok hatt mer å si her enn i resten av Norden. Jeg stiller ellers et stort, stort spørsmål ved hvorfor denne filmen ikke er blitt vist på norske kinoer. Filmen anbefales varmt!

Inns
pilt: 2011
Originaltittel: Där vi en gång gått
Engelsk tittel: Where once we walked
Nasjonalitet: Finland
Språk: Svensk
Genre: Drama
Skuespillere: Jessica Grabowsky (Lucie), Jakob Ôhrman (Eccu), Andreas af Enehielm (Allu), Elmer Bäck (Enok Kajander), Kajsa Ek (Manda Salin) m.fl. 
Spilletid: 2 t



 Familien Kajander bor i Helsinkis slum .... 
... mens Lucie lever et bekymringsløst rikmannsliv i Helsinkis overklasse-bydel
Fotografen Eccu er vilt forelsket i Lucie
Lucie og Eccu
Allu og Lucie

mandag 5. april 2010

Kjell Westö: "Der vi engang gikk" (2008)


Helsingfors i første halvdel av 1900-tallet

Dette er ikke den enkleste boka å skrive en anmeldelse på ...
Westö presenterer i boka "Der vi engang gikk" et mangfoldig persongalleri og handlingen er lagt til første halvdel av det nittende århundets Helsingfors. Sentralt står imidlertid skikkelsene Allu, Eccu og Lucie. Mens Eccu og Lucie tilhører overklassen, kommer Allu fra slummen.
Eccu har en lysende fotograf-karriere fremfor seg, men ender i stedet opp som en desillusjonert alkoholiker. Lucie går på tvers av alle vedtatte normer, og betaler en høy pris for dette. Ingen vil gifte seg med henne. Allu derimot har drømt lenge om henne, og får en del av henne når ingen andre vil ha henne. Ville fester og høy champagneføring i alkoholforbudstiden preger Helsinki i tiden etter første verdenskrig samt borgerkrigen som startet i 1918. Formuer fordufter, mens noen kommer seg opp og frem på andres bekostning.
Denne boka er nok viktigere for finnene enn for oss nordmenn, fordi Westö forteller en historie fra en tid finnene selv helst har villet glemme. Jeg likte boka svært godt, men den kunne vært enda bedre dersom Westö hadde konsentrert seg om færre personer og i stedet gått disse nærmere på klingen. Jeg synes det ble litt for mange personer og tidvis litt for overfladisk. En sterk firer på terningen fra meg.

I ettertid
 er boka filmatisert.

Utgitt i
Finland: 2006
Originaltittel: Där vi en gång gått
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Jan Erik Madsen
Spilletid: 17 t 53 min.

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:

- Knirk

Den finsk-svenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961)