John Færseth: "KonspiraNorge"

En real motvekt til konspirasjons-teoriene på nettet!

John Færseth (f. 1972) har en bakgrunn som medielærer, forfatter og frilandsskribent, og han er utdannet medieviter fra UiO. På boka vaskeseddel kan jeg dessuten lese at han har flere studieopphold fra Balkan og Russland bak seg, og at han er en aktiv bidragsyter til nettstedet Vepsen (se f.eks. artikkelen "Halldals konspirasjoner" som ble publisert 24.09.2013) og til tidsskriftet Humanist. "Han har vært opptatt av konspirasjonsteorier og ekstremisme i flere år ... og regnes som en av Norges fremste eksperter på konspirasjonsteorier, og blir ofte hentet inn som ekspertkommentator på området. Dette er hans første bok." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Jevnlig presenteres vi for ulike påstander som at Israel sto bak terrorhandlingene i Oslo og på Utøya i 2011, at amerikanerne selv sprengte World Trade Center i 2001 (for på den måten å få en unnskyldning til å invadere Irak og sikre seg tilgang til oljereservene der), at politikere og EU-byråkrater ønsker å snikislamisere Europa, at klimakrisen og finanskrisen er en bløff, at jødene er fremtidens verste fiender (godt støttet opp under av Sions Vise Protokoller), at Holocaust er en bløff, at Jens Stoltenberg egentlig er jøde osv. Det er faktisk ingen ende på alle de konspirasjonsteorier som verserer, og nettet er et ynglested for slike teorier. 

"Konspirasjonsteorier tilbyr en sammenhengende verdensforståelse som kan undergrave det demokratiske systemet og i verste fall føre til vold og terror. 

John Færseth tar oss med på en reise i det norske konspirasjonslandskapet, et landskap som på samme tid er både komisk og skremmende." (sitat fra bokas vaskeseddel)

Tvillingtårnene i New York 11. september 2001

John Færseth har intervjuet en rekke personer i forbindelse med sitt bokprosjekt. En blant mange er Torstein Viddal fra den norske Sannhetsbevegelsen for 11. september. Helt fra starten har han hatt som mål å så tvil om "den offisielle versjonen" av det som skjedde, nemlig at al-Qaida og de velkjente 19 mennene i de ulike flyene som ble brukt under aksjonen, sto bak. Han er også skeptisk til at kun en mann sto bak terrorhandlingen i Oslo i 2011. 

"Konspirasjonsteorier er en form for myter eller folklore, nærmere bestemt tilhører de det vi vil kalle "urban legends" eller "samtidsmyter": I likhet med tidligere tiders myter forsøker de å forklare hvordan verden henger sammen. Forskjellen er at de stort sett foregår i nåtiden. Stort sett opererer de heller ikke med overnaturlige forklaringer. 

Den amerikanske statsviteren Michael Barkun (2003) har satt opp tre kriterier for et konspiratorisk verdensbilde:
1. Ingenting skjer ved en tilfeldighet. Alle hendelser er resultater av bevisste, villede handlinger. 
2. Ingenting er hva det ser ut til å være. Konspiratørene ønsker å holde hensiktene sine skjult. Dette gjør at skinnet kan bedra selv om en person eller gruppe tilsynelatende virker uskyldig. 
3. Alt henger sammen med alt. Det finnes mønstre overalt for dem som er i stand til å se dem. Dette gjør at virkelige konspirasjonsteoretikere hele tiden leter etter sammenhenger for å avdekke de skjulte mønstrene." (side 17 -18)

Hekseprosessene i middelalderen

Dette at en bestemt gruppe får skylden for alt som er galt i et samfunn, slik det er vanlig i konspirasjonsteorier, er ikke noe som oppsto med internett, understreker Færseth i sin bok. Dette har eksistert til alle tider - som at jødene fikk skylden for svartedauens spredning på 1300-tallet. Ofte valgte makthaverne bare ut en forhatt gruppe, ga dem skylden - dette forårsaket opptøyer og indrejustisen tok seg av resten. Hekseprosessene er et annet eksempel. Disse viser hvor farlig det er at forestillinger om at det faktisk fantes hekser med forbindelse til onde ånder var, når de først hadde festet seg i folks bevissthet. 

"Også grunnlovsforbudet mot jøder, munkeordener og jesuitter, som ble opphevet først i henholdsvis 1851, 1897 og 1956, var i stor grad et utslag av frykt for hva disse kunne finne på om de fikk adgang til det protestantiske Norge." (side 23)

Sions Vise Protokoller

Det er en vesentlig forskjell på tidligere tiders konspirasjonsteorier og dagens teorier. Tidligere ble disse rettet mot det man oppfattet som utgrupper eller outsidere. I dag er det samfunnsordenen i seg selv som er gjort til fienden. Nå er det mektige nettverk som kontrollerer alt fra bankvesen til media, og det snakkes om en skjult plan om New World Order - en ny verdensordning. Illuminati, en organisasjon som eksisterte for mange hundre år siden og som etter all sannsynlighet opphørte den gang også, er gjennom forfattere som Dan Brown på en måte vekket til live igjen, og det er ikke måte på hvilken ondskap som utøves i regi av denne bevegelsen. Og igjen er det jødene som får skylden. Det vises til Sions Vise Protokoller, som første gang utkom i Russland i 1903. 

"Den var etter alt å dømme skrevet i kretser tilknyttet tsarens hemmelige politi, og et produkt av den reaksjonære, antisemittiske ideologien som var fremherskende blant mange tsarvennlige russere på denne tiden. Dokumentet hevdet å være et referat fra et topphemmelig møte av jødiske ledere, der disse planla å skaffe seg verdensherredømme gjennom å få kontroll over media og finansinstitusjoner, bryte ned respekten for tradisjonell religion og moral, få politiske ledere i sin makt og til sist utløse en storkrig. I det påfølgende kaoset ville verdens folk vende seg til den eneste som tilsynelatende var i stand til å gjenopprette ro og orden - en jødisk verdenskonge. I protokollene ble det også hevdet at jødene hadde skapt den moderne kapitalismen og liberalismen, og ledet an i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Videre ble det påstått at de allerede styrte presse og frimurerlosjer, og hadde fremprovosert en rekke kriger, revolusjoner og økonomiske kriser. Et utdrag som illustrerer argumentasjonsmetoden i protokollene lyder:

"Vår løsning er: Vold og bedrag. Kun vold fører frem i politiske anliggender, særlig når den er gjemt under statsmannens åleglatte talemåter. Vold må være sluhetens grunnlov, og forestillelse rettesnor for regjeringer som ikke vil legge sin krone for en ny makts føtter. Det er riktignok et onde, men dog bare et middel til å nå målet, som er det gode. Derfor må vi ikke opphøre med å bestikke, bedra og forråde, når disse ting tjener til å nå vårt mål. I politikken må man vite å utnytte andres svakheter uten å nøle, for gjennom dem sikrer vi oss underkastelse og overherredømme." (side 27 - 28)

Tilfeldig? Neppe!

På tross av at det forlengst er opplest og vedtatt at disse protokollene er forfalsket for å gi jødene skylden for det meste, lever de i beste velgående i mange miljøer og preger deres verdensbilde. Det mest skremmende er at nettopp disse protokollene er opphavet til det aller meste av det som finnes av konspirasjonsteorier den dag i dag. For øvrig nevner jeg at Umberto Eco har brukt protokollene og beslektede konspirasjonsteorier da han skrev sin roman "Gravlunden i Praha" (stedet hvor protokollene påstås å ha oppstått), og at antisemitteksperten Jahn Otto Johansen også nevner dette i sin bok "Den nygamle antisemittisme" - begge bøker er tidligere omtalt på bloggen min (følg linkene). 

Å kalle en påstand for en konspirasjonsteori betyr i realiteten å stemple den som useriøs, helt på grensen til det sinnssyke eller i alle fall noe man ikke trenger å ta alvorlig, sier Færseth på side 29 i boka. "Ved å se hendelser som resultat av en uhyggelig plan slipper vi i det minste belastningen ved å måtte innse at verden i virkeligheten er et kaotisk sted der ingen egentlig har oversikt eller kontroll." 

Grunnen til at noen tror på konspirasjonsteorier bunner i menneskets hang til å gi noen skylden for det som skjer. Vi har en medfødt evne til å tillegge andre hensikter, og dette var antakelig en viktig overlevelsesstrategi for de første tiders mennesker som levde i pakt med naturen og alle dens farer. Når noe går galt, må noen ha villet det og tilfeldigheter utelukkes gjerne tidlig i prosessen. 

Konspirasjonsteorier har til alle tider stått ekstra sterkt spesielt i USA og i Midtøsten. Nytt er at dette nå også florerer i Norge. Spesielt ofre i et samfunn har lett for å ty til konspirasjonsteorier, og derfor er det kanskje ikke tilfeldig at mennesker som er skuffet over statlig styre, kanskje har vært utsatt for barnevernet, er arbeidsledig og har allverdens tid til å grave seg ned i alt som finnes på nettet, er spesielt i risikosonen for å la seg oppsluke av ulike alternative teorier som verserer der ute. Mangelen på tilhørighet i et miljø, som kunne ha korrigert for noen av de mest uheldige utslagene, at man stort sett kun diskuterer med likesinnede på nettet og dermed får sine forestillinger forsterket, opplevelsen av enten latterliggjøring eller sinne fra andre man forsøker å frelse eller få til å våkne opp - alt dette forsterker følelsen av å være marginalisert. For man vet jo "alt", mens de andre ikke vil forstå ... "Vi er de våkne, som ser sammenhengene i verden, de andre er "sovende", "sauer", eller for å sitere den kjente konspirasjonsteoretikeren Milton William Cooper, "sheeple" (en sammensetning av "sheep" og "people".)" (side 46)

Sheeple, sheeple, sheeple - wake up!

Nettet blir sånn sett både en venn og en fiende. Gjennom Google, Facebook og YouTube møtes likesinnede, og ulike videosnutter og artikler linkes på kryss og tvers. Gjennom å tagge både videoer og artikler, får man opp et ubegrenset antall med samme tema som gjensidig bidrar til å forsterke hverandre. Å dele levende bilder kombinert med musikk og effekter er en effektiv måte å påvirke andre mennesker på. Google indekserer det som ligger på nettet slik at de mest linkede artiklene kommer først. Dermed er det ikke slik en del synes å anta, nemlig at artiklene som kommer først, har størst vekt.

UFOer slik de tradisjonelt har vært oppfattet

Forfatteren nevner en rekke konspirasjonsteorier som har oppstått i tidens løp. Alt fra at jorden jevnlig besøkes av UFOer og vesener fra andre planeter, og at myndigheten gjør det man kan for å skjule dette for befolkningen - til at det bor utenomjordiske ambassadører på jorden vår. Jevnlig dukker det opp historier om mennesker som mener seg bortført av UFOer, og som etter å mistet mange timer fra hukommelsen, levende kan fortelle hva som egentlig skjedde mens de er under hypnose. Det forhold at så mange forteller den samme historien, blir tatt som bevis for at det ligger noe bak. Jeg hørte faktisk for en tid tilbake en påstand om at hver 15. amerikaner mener at de har vært kidnappet av UFOer i løpet av sitt liv. Påstanden kom fra en person som er dypt inne i konspirasjonsverdenen. Hva skal man si til slikt? Er det ikke noe av det samme som har gjort seg gjeldende - at man fester stor lit til dette med fortrengte minner - når det gjelder de mest utrolige påstander om rituelt barnemisbruk innenfor enkelte sekter? "... Snarere er fraværet av slike bevis (på UFOer - min kommentar) med på å styrke troen på at den virkelige sannheten blir holdt skjult." (side 59) 

En av de mest kjente konspirasjonsteoriene i dag er den som handler om terroranslaget den 11. september 2001. Færseth har satt seg grundig inn i problemstillingen, som handler om påstander om at det var helt umulig at tårnene kunne rase sammen som følge av flyene som styrtet inn i dem. På tross av at det faktisk er bevist at dette er fullt mulig, lever konspirasjonsteorier om at det var amerikanerne selv som sto bak, i beste velgående, sammen med påstander om at det er bevist at den offisielle forklaringen er en umulighet. Når vanlige folk uten spesielle ingeniørmessige kunnskaper blir utsatt for denne type påstander, blir man i grunnen litt sjakk matt. (På side 134 - 137 i boka presenterer han for øvrig noen konspirasjonsteorier og motsvar. En av påstandene går på at flybensinbrann ikke kan forårsake at stål smelter, at eksplosjonene som kunne høres da byggene kollapset tyder på at det var eksplosiver som forårsaket disse, at raset av tvillingtårnene så ut som en kontrollert nedrivning osv. - hvem har for øvrig sett et 400 meter høyt bygg rase sammen, noen sinne?)

"Dokumentarfilmen Loose Change, som tok for seg mange av konspirasjonsteoriene omkring 11. september, var som skapt for å spre seg på nettet. Til tross for at filmen var produsert av 21 år gamle Dylan Avery på et minimalt budsjett og klippet på Averys egen laptop, holdt den en høy profesjonell kvalitet. Siden 2005 har Loose Change blitt kjøpt og sett av millioner av mennesker i tillegg til alle dem som har lastet den ned gratis eller sett den online ..." (side 92)

Zeitgeist - en tredelt dokumentarfilm

Dette dannet for øvrig grunnlaget for Zeitgeist, en tredelt dokumentarfilm som i følge Færseth traff Norge for fullt i 2007. "Her forsøkte den tidligere musikkstudenten Peter Joseph i løpet av snaue halvannen time å bevise intet mindre enn at kristendommen i virkeligheten var resultat av en storslått konspirasjon for å slavebinde menneskeheten, satt sammen av ideer stjålet fra egyptiske, indiske og til og med mellomamerikanske myter. Filmen hevder også at de fleste moderne kriger i virkeligheten var organisert av bankkarteller med Federal Reserve i spissen, og - selvsagt - at 11. september i virkeligheten var organisert av den amerikanske regjeringen. Filmen traff en nerve hos mange, ikke minst blant mer alternativt anlagte "truthere" og blant desillusjonerte globaliseringskritikere som i mange tilfeller hadde bakgrunn fra IT-bransjen og var vant til å skaffe seg informasjon ved hjelp av raske nettsøk." (side 92 - 93)

Chemtrails fra fly - reelt eller innbildt?

John Færseth har intervjuet en rekke personer i Norge med tilhørighet til ulike konspirasjonsmiljøer. En av dem er Per-Aslak Ertresvåg, som står bak tre bøker - den første med tittelen "Makten bak makten". Ikke bare påstår han at Illuminati opererer med hemmelige strålevåpen kamuflert som atmosfæreforskning, men han hevder også at menneskeheten utsettes for systematisk sprøyting av giftige kjemikalier kamuflert som kondensstriper fra fly, såkalte Chemtrails. Han har også intervjuet Abel Struksnes, som i sin tid advarte mot å bringe Norge inn under EU, fordi det egentlig var Illuminati, frimurere, Rotschildfamilien, den trilaterale kommisjon og bilderbergerne som sto bak. 

En bok som forårsaket mye
spetakkel da den utkom ...

Færseth viser dessuten til Eva Lundgrens forskning om seksualisert vold blant kvinner i kristne miljøer, opplevelser som ble fortrengte minner som kunne hentes frem under hypnose. I tillegg fremkom påstander om flere hundre ritualmord bare i Sverige ... I dag forsøker vel Lundgren så godt som mulig å glemme at hun en gang var en del av dette ... 

Teorien om at jødene i overveiende grad synes å stamme fra khazarene, et nomadefolk som for over tusen år siden konverterte til jødedommen, skal i følge konspirasjonsteoretikere bety at flertallet av dagens jøder er falske jøder, og ikke det guds utvalgte folk som man møter i det gamle testamentet. Disse påstår å være de egentlige antisemittene når de angriper de semittiske, arabiske palestinerne. Dessuten påstår frimurerne å egentlig være jøder. 

Khazar-jødenes opprinnelsessted

Når det meste av det som er galt i verden settes i sammenheng med at dette skal skyldes en konspirasjon av khazarjødene, er det vanskelig å få annet enn grøsninger nedover ryggen ... 

Tilsvarende verserte det en rekke konspirasjonsteorier både før og etter den fryktede pandemien i forbindelse med svineinfluensavaksinen. Forut for det hele ble et skrekkscenario tegnet i avisene, men det gikk ikke lang tid før det var selve massevaksinasjonen som fikk gjennomgå. Teorier om at vaksiner inngår i et prosjekt for befolkningsreduksjon har også versert, og rett før Færseths bok gikk i trykken opplevde Wales en meslingepidemi som i stor grad er utløst av en generasjon foreldre som har nektet å vaksinere barna sine grunnet frykt for autisme ...

Påstander om at det ikke finnes kreft i Israel og at jødisk medisin holder kunnskap om kreftbekjempelse for seg selv, har også versert i form av konspirasjonsteorier. Slike påstander er imidlertid enkle å tilbakevise rett og slett ut fra det faktum at kreft er den hyppigste dødsårsaken i Israel. Blant araberne i nabolandene er derimot hjerte- og karsykdommene den største dødsårsaken. 

" ... ser vi at konspirasjonsteoretikere er påfallende åpne for andres teorier om hvordan ting henger sammen, så lenge de ikke er "sheeple" som ukritisk godtar den offisielle versjonen." "... ulempen med å sysle med stigmatisert kunnskap (er) at mens man selv "vet at man har rett", opplever man gang på gang å bli satt utenfor det gode selskap." (side 162)

Og enda mer UFO ... 

Mens UFO-historiene tidligere var "snille" og handlet om møter med utenomjordiske vesener som ville oss jordboere alt godt, handler nyere UFO-historier om det motsatte. Nå er det onde krefter som ikke vil oss vel. Forfatteren ønsket i 2012 å delta på UFO-konferansen i Bergen, men ble erklært uønsket. I stedet sendte han en stredfortreder til å dekke hendelsen. Jeg nøyer meg med å vise til side 164 flg., men kan opplyse at dette var spesiell lesning ... 

Noe av problemet med konspirasjonstenkningen er at det ofte er et snev av sannhet blandet opp i det hele. Andre teorier er det mye enklere å ta avstand fra - som at myndighetene i forbindelse med vaksinering implanterer chips under huden vår for å overvåke oss. Det er for øvrig et faktum at mange storbedrifter holder opplysninger tilbake for å tjene penger, men uten at det nødvendigvis er grunnlag for å sette dette i en kontekst som tilsier at det er makthaverne i landet som har en større plan for befolkningen hvor dette inngår som en del av det hele. 

Symbolikk i ulike former

Fra side 179 - 185 gjør John Færseth et forsøk på å kategorisere noen ulike konspirasjonsteoretikere. I første rekke har vi fantasten, som kjennetegnes av en imponerende kunnskapsmengde - svært belest innenfor såkalt stigmatisert kunnskap; pseudovitenskap, spekulativ populærvitenskap, nyåndelige forestillinger og ikke minst konspirasjonsteorier. Han favner om alt som ikke er mainstreamvitenskap. Så har vi aktivisten, som ofte er yrkesdemonstrant og ofte kan havne i politiets søkelys. 

Hevneren har opplevd systemet fra baksiden - enten gjennom et virkelig eller innbildt maktovergrep - f.eks. barnevernet, psykiatrien eller gjennom opplevd overtramp på arbeidsplassen (noe som alltid blir forklart med at vedkommende har vært utsatt for et eller annet plott fra noen) - og som har viet livet sitt til å ta opp kampen. Vedkommende er handlingsorientert. Tante Lilla er med fordi det er så spennende med alternative teorier - ikke fordi hun egentlig vil noe med det. Litt engletro, yoga, raw food-kosthold og selvutvikling hører med. Den nysgjerrige representerer "det tause flertallet" - de som ikke stikker seg særlig frem. Vedkommende blir som regel hentet tilbake til virkeligheten grunnet jobb, studier og familie. 

Regjeringskvartalet etter 22. juli 2011

Forskeren er som regel en mann med mye fritid - litt for mye fritid som følge av å være arbeidsledig eller uføretrygdet, eller er i en jobb med mye ukurant arbeidstid. Han tilbringer mye tid på nettet, leser og ser så mange videoer som presenterer et alternativt verdensbilde at dette sakte og gradvis siver inn. Parallelt får venner og familie nok av hans utlegninger om alt han har funnet ut, så han får i stedet nye venner via nettet, og der utveksler de ytterligere bevis på at de "har skjønt det", mens resten av verden er ignorante.  I noen tilfeller kommer forskeren i gang med livet sitt igjen - i andre tilfeller kan det ende med forferdelse (som med han som sto bak 22. juli 2011 ...). 

Helt til slutt nevner Færseth "Skrothøyre", "den oppmerksomhetssyke" og "den patologiske" ... 

På nettet er det særlig to nettsteder som opererer med ulike konspirasjonsteorier. Det ene heter Nyhetsspeilet og det andre heter Folkets info.

"De fleste på Nyhetsspeilet beskriver altså både Stay Behind og bakmennene deres i CIA som marionetter for aktører som befinner seg lenger oppe i pyramiden. Hvem disse er, varierer fra utenomjordiske vesener til onde makter eller begge deler. 

Illuminati og de 13 familiene ...

Hans Gaarder pleier dels å omtale bakmennene som "THEY", og dels som Illuminati. Gaarders beskrivelse av Illuminati er omtrent det samme som hos Fritz Springmeier: Illuminati består av 13 familier eller "blodslinjer, som alle sammen er svært rike og mektige, og som hos Springmeier inkluderer de navn som Rothschild, Rockefeller og - litt overraskende - Disney. Som hos Fritz Springmeier får Charles Taze Russel, som i sin tid grunnla Jehovas Vitner, plass blant sjefsilluminatene. Jehovas Vitner blir også sagt å drive med satanistisk barnemisbruk." (side 190 - 191)

På side 205 påpeker Færseth at en ubehagelig side ved Nyhetsspeilet og andre "ekstremkonspirasjonsnettsteder" er hvordan tilsynelatende svært ubalanserte mennesker har fått status som varslere. 

En av de mest aktive skribentene på Nyhetsspeilet er Jarle Johansen. Hans konspirasjonsteorier går ut på at det hele handler om et kosmisk drama, der ånd står mot materie og godt mot ondt. "Menneskene er åndsvesener som er fanget av materien, omgitt av satanistiske åndsmakter som gjør sitt beste for å holde oss fast ved hjelp av tanketom underholdning, materialistisk vitenskap og - ikke minst - materialistiske ideologier." (side 223)

I følge Jarle Johansen er et av sionistenes virkemidler for å oppnå verdensherredømme multikulturalismen. 

Holocaust-fornekting - en vanlig konspirasjonsteori

Der Nyhetsspeilet er mer bastante, der er Folkets Info i følge Færseth mer forsiktige og antydende spesielt når det gjelder jødene. Her foretrekker man å stille spørsmål i stedet for å konkludere. Så ble da også Folkets Info grunnlagt som en direkte reaksjon på useriøsiteten hos Nyhetsspeilet. Samtidig har de likevel ikke gått av veien for å stille seg kritisk til Holocaust. 

På side 232 siteres Trond Berg Eriksen, professor i idéhistorie:

"Jødene har alltid vært innbegrepet av det som er fremmed og annerledes. De har et språk, hebraisk, som de bare bruker seg i mellom. I tillegg brukte de tyske og polske jødene lenge jiddisch. Dermed vet man aldri hva de snakker om, og når man ikke får den informasjonen man venter å få av dem man omgås sosialt, begynner man å lage den informasjonen man trenger selv. Og da kommer konspirasjonsteoriene inn. De spiser annerledes mat, tar fri på lørdag og jobber på søndag - det virker på en måte som om de gjør narr av de kristne religiøse overbevisningene." 

Jo lenger tid det går siden andre verdenskrig, jo mer legitimt får man inntrykk av at det er å stille spørsmål ved Holocaust, og jo mer "spiselig" er antisemittismen blitt. 

Trond Berg Eriksen fortsetter (side 234):

"Som historiker ser jeg stadig at slike historiske lærdommer ikke varer mer enn en generasjon eller to, sier Eriksen. - Hvis du nå sier til vanlige mennesker med vanlig skolegang at det ble drept seks millioner jøder på industrielt vis fra 1942 til 1945, vil noen kanskje si "Nja ... er det nå så sikkert, da?" Grunnen til dette er at vi hele tiden lager historier for oss selv som er til å leve med, og det blir ubekvemt å leve med en historie som kanskje krever såpass mye av oss. Tyrkerne klarer jo for eksempel ikke å leve med armenerne som ble hugd ned under første verdenskrig, og benekter dette den dag i dag."

Venstresiden - ikke som den var ... 

Det har liksom vært greit med litt konspiranoia på det norske venstresiden. Men det er likevel grenser for hva vi tolererer fra offentlige myndighetspersoner. Her trekker Færseth frem historien om den kjente fredsforskeren Johan Galtung som balanserte på en hårfin egg i et foredrag han holdt  med tittelen "Ti teser om 22. juli" i september (se side 247 flg.).

Amerika som de fordømtes land

I kapittelet "Vi som aldri elsket Amerika" (side 252) påpeker forfatteren at synet på USA som "et land man kan vente nærmest hva som helst av, herunder å forfalske massakrer eller ta liv av tusenvis av egne borgere for å ha en unnskyldning for militærintervensjoner", har festet seg hos svært mange. Selv tenker jeg at dette kan ha noe å gjøre med alt som i ettertid har fremkommet av den typen; de påståtte masseødeleggelsesvåpnene i Irak, omgåelsen av menneskerettighetene for fanger ved Guantanamo, styrting av Allende i Chile, støtte til millitære diktaturer, støtten til sjahen i Iran - eksemplene er mange. Etter at Israel okkuperte Vestbredden og Gazastripen, snudde dessuten den vennlige innstillingen til staten Israel som et prosjekt blant mange i Norge. Men når landene nærmest demoniseres, er det i alle fall for meg klart at det har gått for langt. 

John Færseth fulgte deler av 22. juli-rettssaken i et auditorium i VG-bygget - utstyrt med pressekort fra det antirasistiske nettstedet Vepsen. Saken handler om en mann som har forlest seg på hatske islamhatende nettsider. Her tippet det over, og ingen kunne stoppe ham i å gjøre det han hadde planlagt. Det store spørsmålet har selvsagt hele tiden vært: gjorde han alt helt alene? hvem sto i såfall bak? osv. 

Eurabia-myter

Mange har ment mye om alt som gikk galt den skjebnesvangre dagen i juli 2011. Og her kommer selvfølgelig konspirasjonsmakerne på banen og overlater intet til tilfeldighetene. Alle deltaljene på det som gikk galt puttes inn i et større bilde, som om det var villet fra høyeste hold at alt skulle gå nettopp slik. Her introduseres begrepet Eurabia. 

Ingen vet eksakt hvor mange personer som er opptatt av konspirasjonsteorier på nettet - såkalte kontrajihadister. Det antydes at det i Norge kan finnes mellom 12000 og 15000 mennesker. 

"Ifølge Johansen er Arbeiderpartiet som sagt en del av en marxistisk konspirasjon som igjen er inspirert av satanistiske "khazarjøder", der målet er å skape kaos i verden gjennom krig og utbredelse av multikulturalisme, og slik berede grunnen for en "satanistisk Nye Verdensorden." (side 299)

"Johansen vier også mye plass til å kritisere barnevernet, som han anser som en del av Arbeiderpartiets sataniske plan. Ifølge Johansen har partiet for lengst kommet til at kjernefamilien er roten til alt ondt, og derfor skal brytes opp for å muliggjøre en fullstendig indoktrinering av barn og unge." osv. (side 300)

Fra side 301 og utover stiller forfatteren følgende spørsmål: "Hva nå?"

Det man kan slå fast er at konspirasjonsteorier og trykket på disse endrer seg over tid. Amerikanerne har f.eks. lenge vært opptatt av at Obama ikke engang er født i USA, og mye tid har medgått - for å si det rett ut - til regelrett tull. Likevel er det all grunn til å ta konspirasjonsteorier og menneskene bak på alvor. Det har skjedd mange tragedier i ulike samfunn i verden nettopp fordi man ikke har tatt slike ting på alvor. De fleste som leker seg med konspirasjonsteorier på nettet er helt ufarlige, men så dukker det en sjelden gang opp noen som det faktisk tipper over for, uten at det er mulig for samfunnet å verge seg 100 % mot dette. 

Sisofysarbeid ...

Hvordan skal man møte konspirasjonsteorier da? Færseth betegner det som sisyfosarbeid å diskutere med konspirasjonsteoretikere. Det er med andre nokså fåfengt og ikke veldig mye verdt bryet. Færseth mener at konspirasjonsteoretikere vanskelig lar seg helbrede. "Det man derimot kan gjøre, er å vaksinere andre og slik forhåpentligvis hindre at de blir smittet." (side 313)
Man bør dessuten være forsiktig med å begi seg inn i diskusjoner der man selv ikke har nok "harde fakta" til å kunne motbevise argumenter på en grundig og overbevisende måte. 

"Med tanke på hvordan INternett i økende grad har blitt en tumleplass for underlige forestillinger, er det langt fra overraskende om konspirasjonsteorier er på vei inn i ungdomskulturen, spesielt med tanke på at ungdom i enda større grad enn voksne henter informasjon fra nettet. Spørsmålet blir da hva som kan gjøres for å motvirke dem." (side 312)

"I motsetning til dette er konspirasjonsteoretikerne fullstendig seriøse og stivnet i sine egne verdensbilder. De vet at de har rett, og at alle utenfor deres egen krets av likesinnede tar feil. I egne øyne står de hele tiden på tampen av et gjennombrudd - verden vil snart gjennomskue makteliten og forstå at de har rett. Selv negativ oppmerksomhet er et tegn på at folk er interessert i dem og det de står for." (side 319)

Sånn sett minner dette kanskje først og fremst om en sekt. I alle fall har den alle de kjennetegn som sekter tradisjonelt har vært forbundet med; én eneste sannhet, at man lider og er en outsider fra fellesskapet er nok et bevis på at man har rett osv. Når sekten sluker et medlem med hud og hår, er det som regel tapt for omverdenen ... Og alle teoriene minner mest av alt om klassiske dommedagsprofetier - fremstilt som at det haster med å våkne opp før det er for sent. At menneskeheten kan bekjempe onde makter fra universet med kjærlighet ... Størst av alt er kjærligheten! Er ikke dette fellesnevneren for nær sagt alle de store verdensreligionene? Dessverre er det ikke annerledes dersom vi bytter ut ordet sekt med konspirasjonsteorier ... 

Jeg har lest John Færseths bok "KonspiraNorge" med så stor interesse at det var helt umulig å legge boka fra seg før siste side var vendt. Endelig har det kommet et motsvar til alle konspirasjonsteoriene som jeg for min del har rukket å møte ved noen anledninger. Konspirasjonsteorier i sin mest outrerte form er så negativ, så selvforherligende, så ugjennomtrengelig for motargumenter og så arrogant at man like gjerne kan stå over diskusjonen. Når jeg har referert fra boka, har jeg hatt store problemer med å begrense meg, men jeg understreker at boka inneholder så mye, mye mer. Blant annet har jeg ikke referert særlig mye fra konspirasjonsteoriene om islam og muslimenes plass i Europa. Her er det nesten bare å bytte ut ordet jøde med muslim, og trykke på repeat-knappen ... Historieløst, men sant. 

Færseth har en autoritet innenfor konspirasjonsfeltet som det bare er å ta av seg hatten for. Her har han gravd dypt, funnet frem til det som er av konspirasjonsteorier "der ute i cyperspace", gitt faktaene som presenteres som sannheten en motvekt, tatt til motmæle og øst av sine kunnskaper. Jeg har stor beundring for hans prosjekt, som må ha krevd mye av ham. Han har intervjuet mange av de mest sentrale personene i det konspiratoriske Norge, og har stilt spørsmål på spørsmål på spørsmål ... Intervjuobjektene har fortalt villig vekk om sine overbevisninger, og dermed tegnes det er bilde av en verden som heldigvis er helt ukjent for de aller fleste av oss, men skremmende reell for dem som faktisk er overbevist. Som Færseth selv er sitert med på vaskeseddelen: det norske konspirasjonslandskapet er både komisk og skremmende. 

Jeg anbefaler virkelig alle å lese denne boka! Det kan nemlig være greit å vite noe om dette når man kommer over konspirasjonsteorier - enten det er på nettet eller i samtaler med andre mennesker. "Jammen, det står jo på nettet!" er et argument jeg har blitt møtt med - som om det som står på nettet er sannere enn det man kan lese i avisen, i en bok, i et tidsskrift eller se på TV. Hvem som helst kan jo legge igjen hva som helst på nettet, og det at noen har skrevet noe om sine overbevisninger gjør det ikke til noe annet enn (enda) en meningsytring - verken mer eller mindre. Et stikkord er kildekritikk! Det som i alle fall er klart er at konspirasjonsteorier må bekjempes med fakta, slik at de ikke brer om seg og sluker våre ungdommer - uansett etnisk opprinnelse - inn i dette negative havet av mistenksomme teorier ... 

"Nettet har fått en forholdsvis hard medfart i denne boken. ... Påstander som disse ville tidligere ha vært nærmest umulig å faktasjekke. I dag kan dette gjøres på under en halvtime. Det finnes i dag en rekke gode nettsteder dedikert denne typen faktasjekking, eller "debunking", som det ofte kalles. Et av de beste her er Snopes.com, som siden 1995 har sjekket, avvist eller bekreftet vandrehistorier, rykter og nyheter med tvilsomt opphav. I Norge har Forskning.no og Skepsisbloggen (se Facebooksiden Skepsis - Guide til kritisk tenkning - se også artikkelen Hvordan kontre konspirasjonsteorier og annen desinformasjon - mine kommentarer), som sammen med tilhørende skepsisforumet drives av foreningen Skepsis, gjort en god jobb. For den som vil se nærmere på tvilsomme påstander som ofte fremmes om religion, kirkehistorie og det historiske forholdet mellom religion og vitenskap, anbefales bloggen Dekodet, som drives av den kristne apologeten og sivilingeniøren Bjørn Are Davidsen. Ønsker man å utforske høyreekstremisme, anbefales Vepsen, det svenske søsterorganet EXPO og det nå nedlagte Monitor som fortsatt finnes arkivert på nett." (side 314)

Her gir jeg terningkast fem - et sterkt et! Bare for å nevnt det: boka har et rikholdig noteverk helt bakerst, med henvisninger til kildene forfatteren har brukt mens han har jobbet med boka.

Jeg gleder meg allerede til neste bok av John Færseth!

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist Forlag
Antall sider: 334

John Færseth (bildet er lånt fra Jødisk museums nettsider)

Andre artikler om boka m.v.:

- Dag og Natt v/Linda Klakken 04.09.2013 - Vi har lest KonspiraNorge

- Vepsen v/Tor Bach 28.08.2013 - En reise i KonspiraNorge

- Fritanke v/Even Gran 23.08.2013 - Ikke så bekymret for Nyhetsspeilet

- Fritanke v/Even Gran 28.08.2013 - Sivilisert om konspirasjonsteorier

- Julies Bokbabbel 29.09.2013

- Kronikk i Dagbladet v/John Færseth 05.08.2011 - Konspiranoia etter 22. juli

- Aftenposten v/Aage Borchgrevink 12.09.2013 - Tilfeldig? Neppe.

- Morgenbladet v/Lasse Midttun 29.08.2013 - Blant de konspiranoide

- Universitas v/Anne Fougner Helseth 04.09.2013 - Samvittighetsfull konspirasjonsguide

- Utrop v/Are Vogt Moum 24.09.2013 - De mistenksomme blant oss

- ABC-nyheter v/Ole Peder Giæver 25.09.2013 - Hatet mot Arbeiderpartiet

- Dagavisen v/Svein-Erik Bjørnstad 16.09.2013 - KonspiraNoia og spørsmålene de ikke berører

Herbjørg Wassmo: "Disse øyeblikk"

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok. 

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg. 

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ... 

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ... 

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten. 

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i. 

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser  ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ... 

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt. 

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det. 

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ... 

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal står bak papirutgaven av boka)
Oppleser: Gjertrud Jynge
Spilletid: 10 t 48 min. (372 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplar av boka!

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes 05.09.2013 - Intens oppvekstroman under harde kår i nord, utleverende og velskrevet
- Dagbladet v/Maya Troberg Djuve 07.09.2013 - Ingenting å skamme seg over 
- Dagbladet v/Pål Nordseth 03.09.2013 - Herbjørg Wassmo planla å drepe sin egen far
- Tines blogg - 03.09.2013
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen og Mimsy Møller 07.09.2013 - Mitt liv som hun
- Med bok og palett - 11.09.2013
- Hjemmet v/Nina M. Rambøl - Herbjørg Wassmo (70) med ny, selvbiografisk bok
- Bøker & bokhyller 09.10.2013
- Kleppanrova 20.09.2013 - En utrolig sterk bok! Et manifest over kvinners pågangsmot og vilje!
- Røyken og Hurums avis v/Hilde Mysen Løkken 02.10.2013 - Det ble damenes aften med Herbjørg Wassmo (på Slemmestad bibliotek)
- Groskro´s Verden - 01.04.2014 - Samlesning av "Disse øyeblokk"

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten"

Hudløst om å være annerledes

Jonas Gardell (f. 1963) er både forfatter, komiker, dramatiker og æresdoktor i teologi, kan jeg lese på bokas smussomslag. På Wikipedia kan man dessuten lese at han har utgitt en hel haug med bøker før han i 2012 - 2013 har jobbet med og fått utgitt triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Første bok har tittelen "Kjærligheten", bok nr. 2 heter "Sykdommen" (er i salg på norsk i november 2013) og bok nr. 3 heter "Døden" (er i salg på norsk i februar 2014).

I "Kjærligheten" møter vi en døende mann som ligger på sykehus. Han er rammet av en kreftform - Kaposis sarkom -  som fortrinnsvis rammer HIV-infiserte pasienter. Mannen har kun få dager igjen å leve, og han lider sterkt. En sykepleier bøyer seg over ham og tørker tårene hans, hvoretter hun straks blir irettesatt av en kollega som påpeker at dersom hun skal tørke tårer, må hun bruke hansker. Og dermed hensettes vi som lesere til tiden etter at AIDS-epidemien var et faktum, og hvor debattene raste rundt akkurat hvor smittsom denne sykdommen egentlig var ... 

"Det som fortelles, skjer også i dag. Det skjer hele tiden. Men heller ikke det hører hjemme i denne beretningen, selv om den strekker seg helt inn i nåtid. 
Det å fortelle er en slags plikt.
En måte å hedre på, sørge og minnes på.
Slå et slag for minnet. Mot glemselen." (side 8)

Forfatteren, som selv er homofil, har i triologien valgt å fortelle om sin egen ungdomstid i homsemiljøet i Stockholm, og bøkene har også blitt til film. Bøkene handler om den første tiden etter at homofili ble legalisert. I den tiden da det å være homofil var noe skamfullt, noe som måtte skjules for en hver pris, skjedde som regel den seksuelle debuten under svært uverdige forhold - f.eks. blant ukjente menn på sentralbanestasjonen i Stockholm. Det handlet om ubeskyttet sex, noe som også kan forklare det enorme omfanget av AIDS-epidemien da denne slo ned i homsemiljøet som en bombe på begynnelsen av 1980-tallet. Forfatteren mener selv at han har hatt utrolig flaks som har unngått smitte. Bøkene har han skrevet for å hedre sine døde venner (se intervju med ham i NRK 12.02.2013).

I boka møter vi i første rekke Benjamin, som er medlem av sekten Jehovas Vitner. Benjamin har gjennom hele oppveksten fulgt med foreldrene på deres dør-til-dør-runder, der de deler ut Vakttårnet og Våkn Opp! til hedninger de forsøker å verve til sekten. Dessuten møter vi Rasmus, som omsider kan legge småstedet Koppom bak seg, og reise inn til hovedstaden for å finne seg selv, leve ut sine hittil skjulte sider. Etter at Benjamin har banket på hos Paul, en homse av det virkelig frivole slaget, skal livet hans aldri mer blir det samme. For Paul skjønner intuitivt at Benjamin egentlig er homofil. Akkurat det er det kanskje bare Benjamin selv som ikke har forstått ... 

Samtidig som "Kjærligheten" forteller historien om et knippe mennesker, handler den også om de homofiles situasjon mer generelt på den tiden da AIDS så vidt begynte å bli kjent. Og en ufattelig sårhet i det å være annerledes ... 

"Jeg vil så gjerne i løpet av mitt liv få elske noen som elsker meg.
Dette ufattelige, bunnløse behovet for kjærlighet." (side 206)

Underveis utsettes homsemiljøene for razziaer der de samles, og deres behov for å danne foreninger eller steder de kan treffes, møtes med mistenksomhet. Som om det er sexorgier som er formålet med disse møtestedene ... 

"For det er jo det som er så merkelig med foreninger for seksuelt avvikende: Man går jo ikke dit for å gjøre det avvikende, man går dit for å drikke kaffe, ta en øl, skravle, kanskje danse. 
Man er der for å slippe å være avvikende for en stakket stund. Bak lukkede dører." (side 207)

Og så skammen for de første som ble rammet av HIV eller AIDS - fordi de jo på en måte var skyld i deg selv, men faktisk ikke visste om risikoen før det var for sent. Og om hvordan det da var å umulig å skjule hvordan det var fatt med en, fordi sykdommen - det faktum at man fikk den - jo avslørte alt ... 

"Hvordan skulle de kunne vite, hvordan skulle de kunne ane at denne dødelige nye sykdommen som nå så ut til å ha nådd Sverige, men som bare rammer homofile, at akkurat denne sykdommen fullstendig skal forandre deres liv, også der i den lille verdenen, i Koppom, at sykdommen skal komme og feie med seg lykke, liv og fremtid - og deres engstelig oppstilte nissedekorasjoner vil ikke kunne verge dem mot noe som helst." (side 223)

"De der, de lever jo umoralsk, så hva venter de seg?" (side 224)

I romanen balanserer forfatteren hårfint mellom det dokumentariske og det skjønnlitterære, fordi iveren etter å fortelle hvordan det faktisk var på en like frem og dokumentarisk måte noen ganger tar over. Like fullt var jeg ikke i tvil om at det først og fremst var en roman jeg hadde foran meg. En roman med et helt klart nærmest "politisk" budskap, for å få oss lesere til å forstå, ta inn over oss og leve oss inn i hvordan det har vært å være homofil på 1970- og 1980-tallet - først etter liberaliseringen og den økende aksepten og åpenheten rundt det å være homofil, så i forbindelse med AIDS-epidemien som brakte tidligere fordømmende holdninger opp til overflaten igjen. 

Boka er godt skrevet, og den gjorde et dypt inntrykk på meg. I enkelte sekvenser er den nærmest hudløs i sin beskrivelse av hovedpersonenes liv. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke frem et sitat fra bokas smussomslag om hvorfor forfatteren i sin tid ble utnevnt til æresdoktor ved Lund universitet i 2007:

"I hele hans forfatterskap er det et fokus på marginaliserte mennesker, mennesker som står utenfor, og det er gjennomsyret av forsvar for menneskelig verdighet og menneskelige rettigheter. Få mennesker kan som ham samle folk på tvers av generasjonene og kombinere humor og alvor med en slik treffsikkerhet, noe som gjør ham til en viktig samfunnskommentator og kritiker."

Så langt blir det terningkast fem! Og det er helt klart at jeg skal lese fortsettelsen når disse bøkene kommer! 

TV-serien kommer på NRK i november. 

Utgitt i Sverige: 2012
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar 1. Kärleken
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: John Erik Frydenlund
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Antall sider: 289

Takk til forlaget for leseeksemplaret av boka!

Jonas Gardell

Andre som har skrevet om boka:
- VG v/May Grethe Lerum 03.09.2013 - "Vakkert om homokulturen"
- NRK v/Hilde Bjørnskau 12.02.2013 - "Jeg gjør det for mine døde venner"
- Dagbladet v/Ingvild Kjøde 02.10.2013 - "Levde med falsk HIV-diagnose"
- Artemisias Verden 23.09.2013 - "Fantastisk bra og gripende bok"
- Elikkens bokhylle 19.09.2013 
- Kasiopeiias bøker 21.08.2013 
- Les mye 01.10.2013