Herbjørg Wassmo: "Disse øyeblikk"

Om et fandens kvinneliv

Herbjørg Wassmo (f. 1942) har på en måte vært der bestandig - helt fra hun for alvor slo gjennom med "Huset med den blinde glassveranda" i 1981, og frem til i dag. Hun er ikke blant våre mestproduserende forfattere siden hun "kun" har skrevet 12 romaner over en drøy 30 årsperiode, men det bør også nevnes at hun har utgitt tre diktsamlinger og noen skuespill i tillegg. Jeg har stort sett fulgt henne i alle år, selv om jeg må innrømme at jeg falt litt av etter romanen "Lykkens sønn" (1992), som jeg ikke oppfatter som hennes beste bok. 

Med "Et glass melk takk" (2006) befestet Wassmo atter sin stilling som en forfatter jeg anser meg rimelig lojal i forhold til - i den forstand at jeg nå leser alt hun utgir. Og etter at den selvbiografiske romanen "Hundre år" utkom (og som jeg valgte å gi terningkast seks), ruver hun atter i teten blant mine mest skattede forfattere. Jeg har derfor ikke vært det minste i tvil om at "Disse øyeblikk" (2009) er en bok jeg var nødt til å få med meg. 

"Disse øyeblikk" er i likhet med "Hundre år" selvbiografisk. Men der forfatteren i "Hundre år" har et bredere blikk på slektens kvinner, der er blikket i "Disse øyeblikk" stort sett rettet mot henne selv. Dette er en nådeløst ærlig bok man tidvis kan få pustebesvær av, og som oppleser Gjertrud Jynge leser så glitrende. Hun leser tidvis med en nokså besk og bitende stemme, på grensen mot det rasende, og det skulle da faktisk bare mangle! Forfatteren har vært sint mens hun skrev "Disse øyeblikk", og dette tvinger seg frem overalt i teksten. Hun er sint på omstendighetene, sint på seg selv, sint på sin første ektemann, sint på familien som ikke skjønte ... Og fremfor alt på sin far ... 

Sånn sett er det alltid interessant å lese selvbiografiene til store anerkjente forfattere, fordi man da får svar på det skjellsettende spørsmålet alle lesere fra tid til annen stiller seg: hvor mye av det våre forfattere skriver om er fiksjon, og hvor mye er hentet fra deres egne levde liv? Her får vi svar (noen svar fikk vi dessuten også i "Hundre år"), og det er smertelig. Som at hun i Tora-bøkene har brukt egne erfaringer til å skrive incest ... Nå er hun så pass gammel, de hun kunne såre gjennom å være åpen er for lengst døde, og da er det greit ... I alle fall nesten ... 

Noe av det mest spesielle med Herbjørg Wassmos selvutleverende selvbiografiske roman er at hun omtaler seg selv i tredje person entall. Hun er for så vidt ikke den første som gjør dette. Per Olov Enquist er blant dem som har gjort dette før - da han skrev om sitt eget liv i selvbiografien "Et annet liv". Kanskje er det enklere å rette et nådeløst blikk mot seg selv når man setter seg i betrakterens sted - ser seg selv utenfra og ikke innenfra? I alle fall fungerer teksten i Wassmos roman godt gjennom dette fortellergrepet, hvor hun omtaler seg selv som et navnløst "hun", og alle rundt seg som hhv. "mannen", "sønnen" osv. Og antakelig forskåner hun dem fra en direkte opplevd utlevering på denne måten. 

I et intervju med Dagsavisen tidligere i høst ble hun stilt spørsmål ved om det er uproblematisk å skrive så tett på andres liv som det hun gjør i "Disse øyeblikk". Hun svarte da følgende:

"Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt."

Wassmos første ekteskap var - slik jeg opplevde det gjennom lesing av boka - ikke spesielt lykkelig. Fra før av hadde hun en sønn født utenfor ekteskap, og vi aner at dette på den tiden må ha vært tøft for henne. Og at hun antakelig ikke følte at hun var i posisjon til å velge på øverste hylle da det handlet om å bli gift, men på en måte flyktet inn i ekteskapet og trodde at dette skulle bli en slags redning for henne og sønnen. Når de siden krangler, opplever hun at veggene kommer mot henne, bøyer seg over henne og gjør rommet trangere og vanskeligere å få puste i. 

Det at Wassmo ønsket å skrive, noe som ofte kom i konflikt med de oppgavene ektemannen mente at hun skulle sette høyest, var noe hun opplevde som smertelig. Selv klarte hun ikke å la være å skrive. Ordene, trangen til å skrive - det var der hele tiden - og tvang seg frem i henne. Etter hvert hjalp ektemannen henne til å få ro rundt skrivingen, men da var det åpenbart at ekteskapet hadde fått noe inne i henne til å stivne helt, og hun klarte ikke å ta i mot det som måtte komme av omtanke og velment kjærlighet. De befant seg så til de grader på forskjellige planeter, og hadde ingen felles plattform i ekteskapet sitt. At hun tross omstendighetene klarte å skape stor litteratur, er det i grunnen bare å ta av seg hatten for! Så gikk også ekteskapet over styr til slutt, men kanskje ikke på den måten jeg hadde forventet. Jeg trodde jo hele tiden at "nå går hun" ...

I boka briljerer Herbjørg Wassmo med sin særegne fortellerkunst. Hun beskriver naturen på en måte som gjorde at jeg kjente fukten, kulden, vinden. Gjennom øyeblikksbeskrivelser  ser vi inn i et levd liv med all den smerte og alle de gleder også forfatterens liv var fyllt med. Skjønt inntrykket av at barndommens sår hele tiden lå der i veien for det livet hun kanskje aller helst hadde ønsket å leve, er det som fester seg aller mest ... 

Små og store hendelser beskrives, som møtet med Hamsuns enke. Dvs. navnet sies aldri her heller, men vi forstår det likevel. Møtet beskrives vart og respektfullt. 

"Hun spør om han fortalte henne noe om det han skrev før det ble trykket. Etter hvert synes hun at den andre svarer henne innenfra. Stemmen er tydelig, akkurat som i virkeligheten. Den forteller om ensomhet, uten å si det direkte. Ikke klagende, mer som om hun leser opp fra en bok. Om å være annerledes i folks øyne fordi hun kommer fra en annen kant av landet. Om å leve med en mann som ingen forstår seg på. Være den som står mellom bygda og dikteren og må løse alle praktiske floker. Hvordan det er å komme tilbake til dette stedet, se dette huset som hun har bodd i og født barn i, og gården hun drev mye alene sammen med gårdsfolkene. Det er vemodig. Hun bruker det ordet, vemodig. Det gir henne blanke øyne. Ikke at hun er lei seg, det er vemodet som gjør det. 

Hun skal for alltid huske dette vakre ordet. Vemod. Men hun tør ikke å spørre hvordan det var å være en berømt manns hustru. Han som siden kastet skam og elendighet over familien." (side 40 - jeg måtte bare skaffe meg papirutgaven av boka også, og leste litt parallelt underveis)

Herbjørg Wassmo bekrefter med sin bok myten om at virkelig gode forfattere helst bør ha lidd litt for å kunne skape stor litteratur. Hun befester dessuten sin stilling som en dronning blant de norske kvinnelige samtidsforfatterne våre. Denne forfatteren hvis sterkeste fortrinn er å beskrive kvinners liv og levned - på godt og vondt! Jeg håper at det vil komme enda flere bøker fra hennes hånd i årene fremover! For "Disse øyeblikk" gir jeg et sterkt terningkast fem! Helt på grensen mot en sekser ... 

Utgitt: 2012
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal står bak papirutgaven av boka)
Oppleser: Gjertrud Jynge
Spilletid: 10 t 48 min. (372 sider)
Takk til Lydbokforlaget for høre-eksemplar av boka!

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes 05.09.2013 - Intens oppvekstroman under harde kår i nord, utleverende og velskrevet
- Dagbladet v/Maya Troberg Djuve 07.09.2013 - Ingenting å skamme seg over 
- Dagbladet v/Pål Nordseth 03.09.2013 - Herbjørg Wassmo planla å drepe sin egen far
- Tines blogg - 03.09.2013
- Dagsavisen v/Bernt Erik Pedersen og Mimsy Møller 07.09.2013 - Mitt liv som hun
- Med bok og palett - 11.09.2013
- Hjemmet v/Nina M. Rambøl - Herbjørg Wassmo (70) med ny, selvbiografisk bok
- Bøker & bokhyller 09.10.2013
- Kleppanrova 20.09.2013 - En utrolig sterk bok! Et manifest over kvinners pågangsmot og vilje!
- Røyken og Hurums avis v/Hilde Mysen Løkken 02.10.2013 - Det ble damenes aften med Herbjørg Wassmo (på Slemmestad bibliotek)
- Groskro´s Verden - 01.04.2014 - Samlesning av "Disse øyeblokk"