Anne Karin Elstad: "Veiene møtes"

Om kampen for tilværelsen i enda et slektsledd av Innhaug-folket

I denne fjerde og siste boka om Folket på Innhaug, har Mons kommet tilbake fra Innhaug, hvor han har tilbrakt de siste ti årene av sin oppvekst. Han er bitter fordi foreldrene sendte ham av gårde, som om han var uønsket, og han trekkes ufrivillig inn i den maktkampen som pågår mellom Magret og den han tror er hans far, nemlig Erik. I hans verden er det bestemoren Oline som er hans "mor". Dessuten har Magrets og Johans veier møttes igjen. Kjærligheten mellom dem er like sterkt som i ungdommen, og til slutt klarer de ikke mer - de må ha hverandre ...

Hovedtemaet i denne siste boka er forholdet mellom Magret og sønnen Mons og dessuten ekteskapet mellom Magret og Erik. Kløften mellom moren og sønnen er stor, og Magret savner så intenst den fortroligheten som en gang var mellom dem. Hun er også engstelig for at Mons skal gå seg vill i ungdomstiden, og foreta ting som kan ødelegge fremtiden hans. De er og bli innflyttere i den lille bygda, og hun mener derfor at Mons må passe seg for folkesnakket.

Det skal så lite til før folk får mot dem i den lille bygda. Magret er et arbeidsjern, men samtidig som dette skaper respekt, snakkes det også om at hun egentlig er havesyk og stor på det. Blant annet drar hun hvert år inn til byen for å kjøpe garn og alskens råvarer, som hun senere vever flotte åklær og lignende av, og som hun i neste omgang selger. Slik klarer hun å skaffe penger i en tid hvor det mest går i bytte av varer, og hvor alle i perioder har nok med å skaffe tilstrekkelig mat til seg og sine. Hun drømmer om at de skal kunne kjøpe den andre halvdelen av gården de bor på, slik at Mons skal kunne leve av den. Mons er imidlertid ikke mest av alt opptatt av gårdsdrift, til Eriks store fortvilelse, men har mer en kremmer i seg ... som sin mor. Men der Magret tenker små tanker, tenker han stort ... Så store at det skremmer vettet av Magret ...

Det er mange temaer i denne boka, hvor vi følger Magret og hennes familie frem til 1870-årene. Jeg skal ikke røpe flere enn dem jeg allerede har nevnt. Mens jeg har lest bøkene om Innhaug-folket, har jeg blitt slått av innstillingen som beskrives hos menneskene. Ekteskapelig kjærlighet i denne tiden var det slett ikke alle forunt å få oppleve, og om man så bare hadde fått en sommer med en man elsket, så følte kvinnene i boka at de hadde levd. Opplevelsen av kjærlighet - uansett hvor kortvarig den ble - var så sterk at den ble bevart som en skatt i hjertet når livet var hardt, og hardt var det stort sett hele tiden. Boklig lærdom var ikke utbredt, men klokskapen om mangt og meget i livet var likevel stor. Hvorvidt kvinnene på den tiden var så sterke som dem vi møter i Folket på Innhaug, vet jeg ikke, men jeg antar at man måtte være det for å overleve. Magret kommer stadig tilbake til at ektemannen Erik var så veik, fordi han aldri sto ved hennes side når hun trengte det som mest, og sånn sett overlot vanskelighetene til henne, samtidig som han bebreidet henne for ikke å la ting ligge. I dag ville vi antakelig ha kalt en mann som Erik konfliktsky, men ikke veik. En annen ting jeg tenkte på mens jeg leste disse bøkene, var at livet har vært hardt til alle tider og at det på mange måter er de samme tingene menneskeslekten har balet med fra tidenes morgen - selv om det før vår moderne tid handlet mye mer om å skaffe mat på bordet enn i dag. Sånn sett har denne romanserien noe svært universelt over seg, som gjør at nye generasjoner av lesere kan lese den mange år etter at den ble utgitt, og likevel oppleve at den har noe å si til en.

Det er vemodig å ta farvel med Folket på Innhaug. Dette er en romanserie som grep meg fra første stund. Og ja, den er enda bedre enn serien om Julie, selv om jeg også likte den! Som tittelen i denne siste boka røper - "Veiene møtes" - handler det denne gangen mye om forsoning. Og mon tro om ikke Magret og Erik kan finne noe som forener dem på et eller annet vis på sine gamle dager? Hildegunn Eggen leste også denne gangen helt nydelig! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 1980
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 54 min.

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Nytt rotfeste"

Bygde-Norge på midten av 1800-tallet


I den andre boka om Folket på Innhaug - "Magret" - fikk vi høre at Magrit rotet seg litt bort i ungdomstiden. Hun hadde halvveis lovet seg til Erik Ås, men mens han var borte for å tjene seg opp penger til et fremtidig hjem for ham og henne, nøt hun å flørte med stedets unge menn på dansetilstelningene. En av jentene hun vokste opp med, skal gifte seg med Eriks tvillingbror Jørn, og hun og Magret har hatt et anstrengt forhold gjennom hele oppveksten. Er det noen som har yndet å minne Magret om at hun er lausunge, så er det nettopp denne jenta. Magrit ønsker hevn, og rammer henne der det er sårest; nemlig ved å stjele kjæresten fra henne. Uheldigvis får dette følger, for Magrit blir gravid, og Jørn kan ikke gifte seg med henne. Moren hans vil nemlig ta sin død av at han avlyser bryllupet med denne andre ... Dessuten liker hun ikke Innhaug-folket.

Erik blir etter hvert klar over at Magret er gravid og at det er tvillingbroren hans som er far til barnet. På tross av en enorm skuffelse over at broren har tatt det Erik mente rettelig var hans, og at Magret ikke ventet på ham mens han var av gårde for å tjene opp penger, ønsker han å få den kvinnen han elsker. Magret har så langt i livet kun elsket en mann, og det er Johan, spillemannen i bygda. Men å gifte seg med en plass-gutt, det kan hun ikke. Hun er uansett veldig sikker på at hun og Erik kommer til å få et godt liv sammen, og har ikke særlig tvil i seg da hun svarer ja til hans frieri. Han er jo så snill og mild ...

Da Erik har klart å skrape sammen så pass mye penger at han kan kjøpe en gård på Mørekysten, drar han og Magret av gårde til sitt nye hjem. Mons er født og nærmer seg året. Det er med store forventninger de ankommer det som skal bli deres nye hjem.  Og her åpner denne tredje boka om Folket på Innhaug - "Nytt rotfeste". Vi befinner oss i midten av 1830-årene. Men på tross av lykken over å skulle få sitt eget hjem, skal livet ikke bli enkelt for den lille familien.

I første rekke viser det seg at det har oppstått noen ugreie forhold mht. kjøpet av gården, idet de kan se langt etter å få skjøte så lenge hele oppgjøret ikke har funnet sted. Med tiden viser det seg dessuten at Erik har store problemer med å klare å elske Mons. Magrit lider også sine kvaler fordi de har løyet om hvem som er far til barnet. Ekteskapet mellom de to blir etter hvert vanskelig når Magret opplever hvor hard Erik er mot sønnen. Sønnen higer etter Eriks kjærlighet, men møter bare avvisning og beinharde krav. Det hele vanskeliggjøres ytterligere når det heller ikke kommer flere barn ... Til slutt ser hun ingen annen råd enn å sende Mons hjem til sin mor på Innhaug.

"Nytt rotfeste" handler i hovedsak om Magret og Eriks ekteskapsproblemer og det slitet de opplever når de skal få gården til å gi en høvelig avkastning. Tiden fra midten av 1830-årene og frem til midten av 1800-tallet er preget av en del uår, hvor det er problematisk å få nok mat gjennom vintrene. Poteter har alltid vært redningen når det lir ut på våren, men når hele landsdelen i år etter år mister potetavlingen grunnet tørr-råte, sier det seg selv at livet blir hardt for dem. Ekteskapsproblemene de strir med gjør dem harde og bitre overfor hverandre, og Magret skjønner ikke hvordan hun skal klare å holde ut. Redningen blir i første omgang en samtale med presten, som er totalt annerledes alle de dommedagsprofetene hun tidligere har hørt på søndag etter søndag i kirka så langt i livet. For denne presten er mer menneske enn prest, synes Magret. Hennes løsning på problemene er ellers å jobbe hardere og hardere. Og så spørs det om hun og Erik klarer å overvinne problemene dem i mellom etter hvert ...

Om de to foregående bøkene i serien om Folket på Innhaug var såre, så var ikke denne boka noe mindre sår. Mitt hjerte blødde for Magret og lille Mons, som i år etter år skulle betale prisen for et skjebnesvangert uhell som Erik bare ikke kunne glemme. Hver gang noe gikk ham i mot, holdt han dette opp mot Magret. Og all frustrasjonen tok han for øvrig ut på barnet. Anne Karin Elstad skriver godt synes jeg, og dette er kanskje den boka jeg så langt har likt best. Hun beskriver så godt hvordan det må ha vært å være fullstendig låst i en situasjon uten noen veier ut, hvor man ganske enkelt ble ved sin lest. Det fantes ikke andre alternativer. Til syvende og sist handlet det dessuten om å overleve. Jeg er helt hektet på denne serien og er allerede godt i gang med den siste boka i serien - "Veiene møtes". Her blir det nok en gang terningkast fem!

Utgitt første gang: 1979
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 9 t 12 min.

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Magret"

Om håp og drømmer på begynnelsen av 1800-tallet

I denne andre boka om folket på Innhaug har Olines datter Magret blitt ei ung jente på 8-10 år, og vi befinner oss i 1818. De verste uårene er et tilbakelagt stadium, men fremdeles lider de fattigste og Norge er nå underlagt Sverige. Selv om Oline har gjort det som står i hennes makt for å gi datteren en kjærlighetsfylt og så normal oppvekst som mulig, har ikke bygda glemt at Magret er en lausunge med ukjent far. Oline har ikke ønsket å oppgi hvem faren til barnet er før hun kan fortelle Magret om dette selv.

Magret vokser opp som en selvsikker og fremmelig ung pike, nesten like vakker som sin mor og med de samme brune øynene og svarte hår som faren. Det spekuleres i at faren hennes må ha vært en farendes fant. Matmoren på Ås er særlig hatsk både mot Oline og Magret, siden Oline i sin tid ga broren hennes Knut på båten. Og hun ser ikke med blide øyne på at begge sønnene, tvillingene Erik og Jørn, er svært betatt av lausungen fra Innhaug ... Om det så er det siste hun gjør, skal ikke det kvinnemennesket under samme tak som henne på Ås!

Sjokket er stort for Magret da hun en dag får det slengt i seg at hun er en lausunge. Hun skjems pga. det moren har gjort uten å være gift, og en periode vil hun ikke ha noe med henne å gjøre. Lite skjønner hun hvor mye det hele handler om misunnelse, fordi hun selv er så vakker og ildfull, noe som gjør at alle guttene i bygda kretser om henne og ikke de andre jevnaldrende jentene. Like fullt skal hennes skjønnhet etter hvert skape mer problemer enn noe annet for henne, fordi hun selv ikke er i stand til å bedømme den virkning hun har på de unge mennene i bygda.

Oline ønsker at datteren skal få en trygg og god fremtid og unngå de problemene hun selv hadde, og ser for sent at datteren roter det skikkelig til for seg ...

På samme måte som i den første boka om folket på Innhaug, grep også denne boka fullstendig tak i meg. Denne gangen handlet det mer om et levd ungdomsliv enn det som ble Oline til del da hun var ung og kun fikk oppleve en sommerforelskelse. Og Oline som øyner sjansen til å få seg en mann - en enkemann med tre små barn - kan hun sette hensynet til seg selv først når mor Gjertrud får slag og brorens kone svinner hen? Det er så mange lag i historien, og det handler ikke utelukkende om Magret som går seg vill i sin ungdomstid, men om mange forhold i bygda, hvor det å passe inn er av største viktighet. Dessuten handler det om pliktfølelse for slekta og gården, og dette går foran alt annet. Gudstroen beskrives som sterk, og feiltrinn kunne få store konsekvenser for et menneske selv om ingen visste noe. Bare tanken på Guds straff på dommens dag var nok til at enkelte kunne å gå fra forstanden. Hildegunn Eggen leser helt nydelig, og hun tilførte faktisk min leseopplevelse mye! Her blir det terningkast fem! Og jeg er mer enn klar for tredje bok i serien - "Nytt rotfeste"!

Utgitt første gang: 1977
Lydboka er innspilt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Hildegunn Eggen
Spilletid: 8 t 4 min.

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Folket på Innhaug"

Storslagen romanserie fra 1800-tallets bygde-Norge

"Folket på Innhaug" er den første av i alt fire bøker om Innhaug-folket. De tre neste bøkene heter "Magret", "Nytt rotfeste" og "Veiene møtes". Handlingen i bøkene foregår over tre generasjoner og er lagt til fjellbygdene i Sør-Trøndelag og Mørekysten i årene 1810 til 1870.

I denne første boka introduseres vi først og fremst for Oline, datter av Gjertrud og Ole - folket på storgården Innhaug. Gjertrud og Ole har hatt et godt ekteskap, og da Ole dør etter en ulykke, knuses Gjertrud av sorg. Det er på hengende håret at barna hennes får henne ut av senga og i gang med livet igjen. Den tidligere så milde kvinnen er med ett blitt besk og bitter.

Gården overtas av odelsgutten Bård, som er gift med Karen. På gården bor også ugifte Magret, som i ung alder skadet det ene beinet sitt og som derfor følte at hun ikke var noe koneemne for noen ... 

Denne sommeren reiser Oline og Magret til sætra for sommeren. Der skal de passe på sauene mens de er på sommerbeite. En av bygdas flotte karer Knut har et godt øye til Oline, som er den nydeligste jenta han vet om. Henne vil han ha! Problemet er bare at Oline ikke nærer de samme følelsene for ham, og hun "kjøper" seg mer tid når han presser på for å få et svar ut av henne.

I løpet av sommeren treffer imidlertid Oline en engelskmann i skogen. Peter er utdannet prest, og i ham finner Oline den store kjærligheten. Der Knut er brå og pågående, er Peter øm og hensynsfull. Oline gir seg hen til ham i løpet av sommeren, og da Peter skal dra tilbake til England, men med lovnad om å komme tilbake, er det på det rene at Oline er gravid. De avgir et løfte til hverandre om at det skal bli dem så snart Peter er tilbake igjen. Problemet er bare at Peter dør på overfarten til England ...

Gjertrud blir fra seg av raseri da hun finner ut hvordan det er fatt med datteren. Skammen er nesten ikke til å holde ut, og i et ubetenksomt øyeblikk ønsker hun død over datteren og hennes ufødte barn. Dersom det ikke hadde vært for Magret og brorens kone Karen, for ikke å snakke om Maren, hennes bror Hans´ tilkommende, er det ikke godt å si hvordan det hadde gått med Oline. Hun føder etter hvert datteren Magret, og det er henne romanserien i all hovedsak skal komme til å handle om. Å vokse opp som uekte barn på den tiden, var ikke lett.

Samtidig får vi høre om sult- og krisetid rundt 1812, mens Danmark-Norge var i krig med England, og hvor folk overlevde ved å lage brød av bark. Mang en familie mistet både ett og flere barn i blodsotten, en sykdom som blomstret jo mer bark de måtte ha i brødene sine ...

Tidligere har jeg lest Anne Karin Elstads serie om Julie, og jeg kom da til at jeg måtte få med meg Innhaug-bøkene også. Denne første boka om Oline fra Innhaug skuffet ikke! Jeg elsket boka fra første stund! Elstad skriver svært realistisk om hvordan det var å være kvinne i et bygdesamfunn for rundt 200 år siden. Bare den scenen hvor Oline skulle til presten for å avtale tidspunkt for dåpen av Magret, er til å få grøsninger av. Den gangen tilhørte virkelig prest, lærer og lensmann øvrigheten i samfunnet, og dem satte man seg ikke ustraffet opp mot. Oline nektet å oppgi navnet på barnets far, og dette var nærmest for majestetsfornærmelse å regne. Vi skjønner at det ikke skal bli lett for henne å være alene om å oppdra datteren. Jeg trodde for øvrig at mye fra Julie-bøkene kom til å være nokså likt i Innhaug-bøkene, men kan forsikre om at så ikke var tilfelle. I Innhaug-bøkene er det fokus på andre ting - i all fall så langt. Om ikke de litterære kvalitetene i boka kvalifiserer til Nobelprisen, så er det en fascinerende, følelsesladet og spennende historie som fortelles. Her blir det terningkast fem.

Utgitt første gang: 1976
Lydboka er innspilt: 2002
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Merete Moen
Spilletid: 9 t

Anne Karin Elstad