Sally Rooney: "Samtaler med venner"

En forfatter å merke seg!

Sally Rooney (f. 1991) bor i Dublin og er utdannet i engelsk ved Trinity College. Hun startet på en mastergrad i politikk, uten å fullføre. I stedet fullførte hun en grad i amerikansk litteratur. "Samtaler med venner" (2017) er hennes debutroman, og hun mottok Sunday Times´ pris for årets unge forfatter for sin "fryktesløse, sensuelle roman". Romanen var på listen over årets beste bøker i Sunday Times, Observer, Daily Telegraph, Evening Standard, Vouge og Slate. Boka kom på norsk i 2018. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren og Wikipedia.)

Det var TV-serien "Normal people", som først fanget min interesse for Sally Rooneys forfatterskap. Denne serien er nemlig basert på hennes andre roman, som kom i 2018. Jeg har skrevet litt om min oppfatning av serien i et tidligere blogginnlegg. Boka er ute på norsk med tittelen "Alle andre".

Det kan for øvrig være verdt å merke seg at Sally Rooney har skrevet en rekke noveller, dikt og essays fra 2015 og frem til i dag.

I "Samtaler med venner" består persongalleriet i all hovedsak av fire personer; studievenninnene Frances og Bobbi, og ekteparet Melissa og Nick. Bokas jeg-person er Frances, som er litteraturstudent ved Trinity College i Dublin. Frances og Bobbi har hatt et lesbisk forhold som har tatt slutt. De opptrer med spoken word-poesi sammen. Det er i en slik sammenheng de møter den noe eldre Melissa, som ønsker å lage en sak på dem. Hun inviterer dem hjem på nachspiel, og der treffer de ektemannen hennes, skuespilleren Nick.

"Bobbi og jeg møtte Melissa første gang da vi opptrådte sammen på en poesikveld i byen. Melissa tok bilder av oss utenfor, mens Bobbi røykte og jeg sto brydd med høyre hånd i et fast grep om venstre håndledd, som om jeg var redd for at det skulle stikke av. Melissa hadde et stort, profesjonelt kamera og en kameraveske full av masse forskjellige linser. Hun småpratet og røykte mens hun fotograferte. Hun snakket om opplesningen, og vi snakket om det hun hadde skrevet, som vi hadde fått med oss på nettet. Ved midnatt stengte baren. Da var det begynt å regne, og Melissa sa at vi var velkomne hjem til henne på et glass." (side 9)

Etter dette treffes de fire jevnlig, og de reiser også på ferie sammen. Frances er vant til å komme i skyggen av Bobbi, som ikke bare er usedvanlig pen, men som også har snakketøyet i orden. Selv er hun mer sjenert og skjuler dette bak en tøff maske. Hun er også en del preget av at hun i motsetning til de øvrige kommer fra svært alminnelige kår. Foreldrene er skilt, og faren hennes drikker. 

Nokså tidlig skjer det noe mellom Frances og Nick. De blir tiltrukket av hverandre, og innleder etter hvert et forhold. Frances er vant til å skjule følelsene sine, men dette blir vanskeligere etter som forholdet med Nick får mer dybde og substans. Hun er tøff i trynet, og sliter med mange motstridende følelser. Ikke bare har hun dårlig samvittighet overfor Melissa, men det at hun må holde forholdet til Nick skjult, gjør også noe med vennskapet til Bobbi. 

Jeg kjente igjen fortellerstemmen i denne boka fra "Normal people", og ble i løpet av kort tid svært fenget. Det er denne sårbarheten i kjærligheten når man er ung og ganske uerfaren, som går igjen i begge bøkene. Men mens "Normal people" handler om et forhold mellom to på samme alder, handler "Samtale med venner" om forholdet mellom en ung kvinne på 21 år og en mann i 30-årene. Ikke akkurat revolusjonerende stor aldersforskjell, men når man er 21 år, er dette likevel noe som er merkbart. Og i alle fall når det er tale om utroskap, og om å komme fra ulike sosiale sjikt. Frances er i opposisjon mot det bestående, og det strider egentlig mot hennes prinsipper å omgås folk fra borgerskapet. Et borgerskap hun likevel skal komme til å hige etter anerkjennelse fra - på flere plan. 

Parallelt med Frances` og Nicks kjærlighetsaffære, skjer det også noe mellom Bobbi og Melissa. Der Bobbi er selvsikkerheten selv, er Frances fremdeles på jakt etter hvem hun er eller ønsker å være. Hun er meget bevisst på hvordan hun kan oppfattes, og jobber med sitt personlige uttrykk. Det handler om hva hun sier og hvilke folder hun legger ansiktet i - alt for å fremstå med en personlighet og dybde hun enda ikke har rukket å tilegne seg. Hun er også livredd for at Nick skal forstå at hun faktisk er forelsket i ham, fordi hun tror at dette vil ødelegge det de har sammen. Derfor møter hun ham ikke som det fintfølende mennesket hun faktisk er, men er desto mer avvisende jo nærmere han kommer henne. Til slutt - da hun for alvor trenger noen å dele sitt sårbare jeg med - er det nesten slik at hun faller for eget grep. Men bare nesten ... 

Det som gjør denne romanen så god, er flere ting. Det ene er handlingen, som har flere lag og som også overrasker gang på gang. Rooney har stor psykologisk innsikt i hva det vil si å være ung og sårbar. Det handler ikke bare om kjærlighet, men også om sosial bakgrunn og hvordan dette preger en ung fremadstormende poet. I motsetning til dem hun omgås, er hun i konstant pengeknipe. Faren hennes sender henne penger hver måned, men plutselig kommer det ikke mer. I perioder har hun ikke penger til mat. Frances sjokkeres over skitten og søppelet som preger farens hjem de få gangene hun stikker innom, og er vitne til at livet hans beveger seg i en nedadgående spiral. Det andre er det rent språklige. Rooney har en elegant språkføring og hun tegner et svært troverdig bilde av miljøene som hovedpersonen Frances og venninnen Bobbi frekventerer. Dialogene er rett og slett eminente! Tilsvarende gjelder Frances´ indre dialoger med seg selv. I det ene øyeblikket følte jeg for å le - i det neste for å gråte. Og det uten at forfatteren trykker på noen av de vanlige "tåreperse-knappene". Jeg er meget imponert over at Sally Rooney skrev denne romanen i en alder av 26 år. Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Dette er virkelig et forfatterskap man bør merke seg! 

Utgitt på engelsk: 2017
Originaltittel: Conversations with friends
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 326
ISBN: 978-82-02-62227-5
Jeg har kjøpt boka selv. 

Yuval Noah Harari: "Sapiens. En kort historie om menneskeheten."

Morsom historiefortelling 

Yuval Noah Harari (f. 1976) er en israelsk historiker og professor ved historisk institutt på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han har skrevet de tre bøkene "Sapiens. En historie om menneskeheten" (utgitt i 2011 - på norsk i 2014), "Homo Deus. En kort historie om i morgen" (utgitt i 2015 - på norsk i 2016) og "21 tanker for det 21. århundre" (utgitt i 2018 - på norsk samme år). Det er forlaget Bazar, som nå er eid av Cappelen Damm, som står bak utgivelsene i Norge. 

Jeg siterer fra Wikipedia (den norske siden):

Harari skriver om «den kognitive revolusjonen» som skjedde for rundt 70 000 år siden, da homo sapiens utviklet språkferdigheter og strukturerte samfunn, steg til toppen av næringskjeden og bedre kunne mestre omgivelsene, hjulpet av jordbruksrevolusjonen og fremskyndet av den vitenskapelige revolusjonen. Bøkene hans undersøker også de mulige konsekvensene av en futuristisk bioteknologisk verden der intelligente biologiske organismer (mennesker) blir forbigått av sine egne kreasjoner. Han har uttalt at «homo sapiens slik vi kjenner dem vil forsvinne om et århundre eller så». Fri vilje, bevissthet, intelligens og lykke er temaer som blir behandlet i bøkene. (Lenkene peker til andre Wikipedia-innlegg.)

Jeg har selvsagt lagt merke til disse bøkene, for de har ligget i enhver bok-stabel i nær sagt samtlige bokhandlere jeg har vært innom i løpet av de seneste årene. Så hvorfor kastet jeg meg ikke over dem tidligere?, tenker jeg etter å ha lest den første boka "Sapiens"? Ikke før mannen min og jeg mottok en insisterende julegave sist jul fra et familiemedlem, kom den første boka i hus. Denne boka måtte vi ganske enkelt lese, mente gavegiveren. Nå er "Sapiens" lest, og jeg ble virkelig så begeistret at jeg sporenstreks sikret meg de to neste bøkene. Og jeg kan forsikre om at jeg er en kritisk og kresen leser, som ikke gidder å bruke tiden min på dårlige bøker. Det er derfor bloggen min stort sett (med noen unntak) inneholder begeistrede bokomtaler.

Harari innleder sin bok med å fortelle at det er tre viktige revolusjoner som har formet historien. Det er den kognitive revolusjonen som sparket historien i gang for ca. 70 000 år siden. For ca. 12 000 år siden kom jordbruksrevolusjonen, som førte til at menneskene - de såkalte "sankerne", som levde som nomader - ble bofaste. For ca. 500 år siden kom den vitenskapelige revolusjonen, som innledet noe helt nytt i menneskenes historie. "Sapiens" forteller hvordan disse tre revolusjonene har påvirket mennesker og dyr. Mennesket var med andre ord et ganske betydningsløst dyr i begynnelsen av sin historie. 

Det er en utrolig fascinerende historie som fortelles i "Sapiens". Bokas styrke ligger utvilsomt i at Harari aldri er påståelig. Dersom det er tvil - og det er det egentlig hele tiden - åpner han opp for ulike tolkninger, ofte med en humoristisk vri. Han skriver om utviklingen av språket vårt, og hvilken betydning dette fikk for deling av informasjon mellom mennesker. Sladderen var viktig i disse tidligste tider, og det er den jo forsåvidt i dag også. Det handlet om at det var sett en løve eller bison i nærheten, men også om hvem som hatet hvem, og hvem som var juksemakere osv.

Harari mener at det som fikk mennesker til å kunne leve sammen i større byer, var evnen til å skape fiksjon eller myte. "Store antall fremmede kan samarbeide godt hvis de tror på en felles myte." (side 40) I et senere kapittel snakker ham om dannelse av religion, som en samfunnsoppbyggende sak. Hvor mye enklere var det ikke for en hersker å få legitimitet dersom han kunne hevde at han var utpekt av gud? Og at de som ikke fulgte ham, ville bli straffet i all evighet ...

Mens de fleste historikere mener at jordbruksrevolusjonen var et fremskritt for menneskene, hevder Harari at dette var en felle. Mens sankerne bare kunne dra til et annet sted dersom det ble uår, var jordbrukerne "stuck" der de var. Kostholdet som stort sett besto av hvete, var mindre variert, og selv i gode år risikerte de å lide av mangelsykdommer. Sankerne hadde et mye mer variert kosthold. Det var heller ikke tryggere å være bofast, for jevnlig kom det mennesker som ranet fra dem alt de hadde. Og etter hvert som samfunnsstrukturene vokste frem, måtte de betale skatter til dem som til enhver tid hevdet å ha rett til å innkreve dette. 

"Hvorfor sluttet ikke menneskene med jordbruk da planen slo feil? Delvis fordi det måtte gå mange generasjoner før de små endringene akkumulerte og forandret samfunnet, slik at ingen kunne huske at de hadde levd annerledes noen gang da den tid kom. Og delvis fordi befolkningsveksten hadde brent menneskehetens broer. Hvis befolkningen i en landsby hadde vokste fra 100 til 110 da de begynte å pløye jorden, hvilke ti ville melde seg frivillig til å sulte i hjel slik at de andre kunne gå tilbake til gode, gamle dager? Det var ingen vei tilbake. Fellen hadde smelt igjen." (side 95)

En av de mest fascinerende deler av Hararis bok er når han snakker om myter og imaginære ordener. Jeg nøyer meg med å sitere et lite avsnitt, samtidig som jeg understreker at dette virkelig er verdt å fordype seg i.

"Hvordan kan man få folk til å tro på en imaginær orden som kristendom, demokrati eller kapitalisme? For det første må man aldri innrømme at ordenen er imaginær. Man må alltid insistere på at ordenen som understøtter samfunnet, er en objektiv virkelighet skapt av store guder eller naturlover. Folk er ulike, ikke fordi Hammurabi sa det, men fordi Enlil og Marduk forordnet det. Folk er like, ikke fordi Thomas Jefferson sa det, men fordi Gud skapte dem slik. Frie markeder er det beste økonomiske systemet, ikke fordi Adam Smith sa det, men på grunn av uforanderlige naturlover." (side 118-119)

Harari har også en interessant vinkling på hva kultur egentlig er. Det er vanlig at en kultur f.eks. vil forby noe fordi det er "unaturlig". Men ingenting er unaturlig fra et biologisk perspektiv. Alt som er mulig er faktisk naturlig, sett fra et biologisk perspektiv. Våre sannheter om hva som er naturlig og unaturlig er hentet fra kristen teologi, ikke fra biologien.

Religion har vært menneskehetens tredje viktigste samlende kraft etter penger og imperier, hevder Harari på side 207 i sin bok. 

"Religionens viktigste historiske rolle har vært å skulle gi disse sårbare strukturene overmenneskelig legitimitet. Religion forsikrer at lovene våre ikke er et resultat av menneskers innfall, men er pålagt oss av en absolutt øverste myndighet. Dette bidrar til at i det minste noen fundamentale lover ikke kan utbedres, og gir dermed sosial stabilitet."

Boka har stor sitatfaktor, og jeg kunne ha nevnt så mye, mye mer. Som alle de ulike mennesketypene som opprinnelig fantes på jorden (hvor homo sapiens vant), utvikling av skriftspråket (fra det helt enkle til det kompliserte), om de tidligste tiders arkiver (der gjenfinnbarhet var essensielt), om vitenskapen (viktigheten av å innrømme at vi ikke vet alt og er nysgjerrig på å finne ut av nye ting, hvilket ikke var noen selvfølge i tidligere tider), rasistiske teorier som bunnet i evolusjonslære, troen vår på penger som betalingsmiddel, oppdagelsen av verdens utkanter, handel mellom ulike land, bygging av stater og nasjonale identiteter, krigens ofre, lykke (både for dyr og mennesker - hvor lykkelig er vi egentlig?) osv. 

Boka inneholder et stort vell av detaljer om nær sagt alt som tenkes kan, og Harari vrir og vrenger på tidligere "vedtatte sannheter" om historien vår. Dette gjør han på en meget intelligent, humoristisk og ydmyk måte. Jeg tror det er nettopp derfor bøkene hans har blitt så umåtelig populære som de har blitt. Det var i alle fall derfor jeg elsket "Sapiens"! Så får det være at han på noen detaljer har blitt arrestert for unøyaktigheter, som f.eks. hvor mange muslimer det finnes i verden. 

Samtlige av mine bøker er i pocketutgave med liten skrift. Jeg trodde at det skulle bli et problem under min lesning. Det ble det overhode ikke. "Sapiens" er den reneste pageturner, og jeg fikk bare lyst på mer og mer etter hvert som jeg leste. Sidene gikk unna i høyt tempo, og boka var full av eselører til slutt. Dette for å markere sider jeg har lyst til å finne tilbake til senere.

Dette er en bok jeg virkelig anbefaler til alle som er interessert i historie og samfunnsutvikling! Jeg gleder meg allerede til å lese de to neste bøkene av samme forfatter.

Utgitt på engelsk: 2011

Originaltittel: Sapiens. A Brief History of Humankind.
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bazar Forlag AS
Mitt eksemplar: 2018 (utgitt av Cappelen Damm)
Oversatt: Lena Stokseth
Antall sider: 442 (noter fra s. 401, register fra s. 425)
ISBN: 978-82-02-60229-1

Jeg har fått boka i gave. 

Kjell Arild Pollestad: "Bibelen i kortversjon"

Med Bibelen som inspirasjon

Det begynner å bli atskillige år siden sist jeg var i befatning med Bibelen. I min ungdom leste jeg den faktisk fra begynnelse til slutt et par ganger. Historiene er fascinerende, og flere av dem har dannet grunnlag for verdifull livsfilosofi, også for meg. Da jeg kom over Kjell Arild Pollestads kortversjon av Bibelen, var det derfor med stor nysgjerrighet jeg nærmet meg den. Mannen min og jeg brukte et par kvelder i påsken hvor vi lyttet til lydbokutgaven. Det er Bernhard Ramstad som er oppleser. Lydboka fant vi på Storytel. 

Kjell Arild Pollestad (f. 1949) er forfatter, teolog og filolog. Frem til 2018 var han pater i den katolske kirke i Norge. (Kilde: Wikipedia) 

Pollestad har utgitt en hel haug med bøker, og selv om jeg ikke har lest noen av dem eller vet hva de inneholder, kjenner jeg på at titlene på bøkene hans tiltaler meg. Som "Lofottorsk på nonnebord" (1984), "Skål for Norge" (1987), "Maten er halve føda" (1991), "Humørpiller" (1992), "Livet er bedre enn sitt rykte" (1999), "Gleden er gratis" (2002), "Peters svar: kristendom for dannede hedninger og lunkne kristne" (2007) og "Jærsk kokebok. Mat frå fire generasjonar." (2013) - bare for å nevne noe. Her har vi åpenbart å gjøre med en forfatter som både har masse humor og livsglede! Etter å ha lest hans nydelige "Bibelen i kortversjon", kommer jeg til å ha øyne og ører åpne nest gang jeg kommer over en av hans bøker. 

Pollestads hensikt med "Bibelen i kortversjon" er å gjøre Bibelen mer kjent for folk flest. Han har en litterær tilnærming til tekstene, og han har konsentrert seg rundt de klassiske tekstene som jeg vil anta at de fleste godt voksne mennesker kjenner til. 

Bibelen har opp gjennom tidene gjennomgått mange endringer som er fremskyndet av et ønske om å modernisere tekstene og gjøre dem mer tilgjengelig. Trenden i dag er imidlertid at man har trådt et skritt tilbake, og dette har Pollestad sansen for. Det er noe med at dersom tekstene i Bibelen skal fremstå som guddommelige, trenger de en litt gammelmodig eller høytidelig innpakning. Alt kan rett og slett ikke moderniseres. Dette trenger heller ikke å gå på bekostning av tekstenes tilgjengelighet. 

Selv opplevde jeg det som interessant å få et gjensyn med de fem Mosebøkene, skapelsesberetningen, syndefallet, oppgjøret mellom Kain og Abel, kong Salomo og hans klokskap (derav "salomonisk dom" som begrep), med etiske dilemmaer som f.eks. begjær, fristelser og utroskap som Bibelen er rikelig utrustet med, Sara på over 90 år som fikk barn, utryddelsen av Sodoma og Gomorra, den babelske forvirringen, de ti landeplagene som rammet Egypt, Moses´ og jødenes 40 årige vandring i ørkenen, hyllest til kjærligheten osv. Det gamle testamentet har naturlig nok fått størst plass i denne boka, men vi får også høre om Jesus og hans virke på jorden fra Det nye testamentet. 

Som forlaget skriver i sin presentasjon av boka:

Bibelen i kortversjon er alt du trenger: Alle de klassiske historiene i Bibelen, levende gjengitt fra hebraisk og gresk til et moderne norsk, men med vekt på å beholde den opprinnelige meningen intakt.

De fleste vil mene det hører med til dannelsen å ha lest Bibelen. For å forstå vår egen kultur, og ikke minst kunne avkode tidlige tiders kulturuttrykk, må man kunne sin Bibel. Men en så stor og mangslungen tekstmengde kan virke vanskelig og komplisert å ta fatt på. 

Pollestad mener at de som tror at Bibelen bare er til for dem som søker den av religiøse grunner, går glipp av storartet litteratur. Historiene i Bibelen har hatt stor betydning i vår kristne kultur, og disse bør man ganske enkelt kjenne til for å kunne oppleve seg som et "dannet menneske". Dette handler om vår kultur!

Denne boka anbefaler jeg varmt! Lydboka er nydelig opplest av Bernhard Ramstad, og dersom du abonnerer på Storytel, bør du faktisk prøve denne utgaven! 

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 57 min.
Antall sider: 240
Oppleser av lydboka: Bernhard Ramstad
ISBN: 9788202484705 (papirutgave)
ISBN: 9788202532673 (lydbok)
Jeg hørte på lydboka på Storytel

Anders Hansen: "Bli hjernesterk. Tren deg lykkelig og smart"

Helsebringende bok!

Anders Hansen (f. 1974) er utdannet lege og siviløkonom, og jobber i dag som overlege i psykiatri i Sverige. Han er en populær foredragsholder og forfatter av flere bestselgende bøker og artikler. Hansens bøker er oversatt til femten språk, og Kina, Sør-Korea, Japan og Russland er blant landene som har interessert seg for disse. 

Hansen debuterte som forfatter med boka "Hälsa på recept" i 2014 (på norsk "Alle kan trene" i 2015). "Hjärnstark" (2016) (på norsk "Bli hjernesterk" i 2018) er hans andre bok, og den hadde i oktober 2018 solgt over 300 000 eksemplarer bare i Sverige. Hans tredje bok - "Fördel ADHD"  (måtte den også komme ut på norsk!) - utkom i 2017. (Kilde: Wikipedia)

"Bli hjernesterk" handler om hvordan hjernen påvirkes av at man er fysisk aktiv. 

"Hjerneforskning har gitt oss en biologisk forståelse av menneskets egenskaper, men dette betyr ikke at vi er dømt til å bli på bestemte måter. For er det noe forskningen har avslørt, er det hvor enormt foranderlig hjernen er, ikke bare hos barn, men også hos voksne. Nye hjerneceller dannes stadig. Koblinger oppstår og forsvinner. Alt du gjør, og hver tanke du tenker, bidrar til å forandre hjernen - som altså er mer som plastelina enn som porselen. 

Så hvordan kan du modellere den? 

Lite er viktigere for hjernen enn at du beveger deg. Å være fysisk aktiv får deg ikke bare til å føle deg bedre, det påvirker også konsentrasjonsevnen, kreativiteten og stressmestringen. Du klarer raskere å prosessere informasjon - altså tenke raskere - og klarer bedre å mobilisere tankemessige ressurser når det trengs. Du får en ekstra "mental skillemynt" å putte på, hvis du må konsentrere deg og er omgitt av støy, eller trenger å beholde roen når det koker rundt deg. Fysisk aktivitet ser til og med ut til å øke intelligensen din." (fra forordet, side 8-9)

Med denne innledningen burde alle - absolutt alle - ha interesse av å lese denne boka! For hva er viktigere i livet enn at hodet fungerer godt? At det å løpe eller gå raskt - såpass at pulsen øker opp mot 70 % av maks-puls - er så helsebringende at dette kan motvirke både demens, depresjon og angst og dessuten redusere de verste utslagene av ADHD (konsentrasjonssvikt), sto ikke så klart for meg før jeg hadde lest denne boka.

Anders Hansen forklarer hva som skjer i en stresset kropp, der kroppen utskiller mengder med stresshormoner som over tid vil kunne tappe den for all energi og føre til utbrenthet (uansett hvor gøy alle oppgavene måtte være) ... med mindre man er fysisk aktiv og sørger for at kroppen balanserer stresset med å pøse på med antistresshormoner (oppnås kun i forbindelse med fysisk aktivitet) ... Han forklarer hvilken effekt fysisk aktivitet og utskillelse av blant annet dopamin har på sinnsstemningen - særlig dersom man har tendenser til depresjon. Og han forklarer hva som skjer i hjernen når man er fysisk aktiv, ved at økt blodomløp vitaliserer hjerneprosessene og faktisk motvirker demens. For den som f.eks. trodde at kryssord og sudoku er nok til å trimme hjernen ... det holder ikke! Det er fysisk aktivitet som gjelder! 

Underveis er han innom den berømte marshmallow-testen som ble gjennomført på 1970-tallet. Den gikk ut på at barn i fireårsalderen fikk velge mellom å få en marshmallow der og da eller to marshmallows dersom de orket å vente i 20 minutter. Etterfølgende forskning viste at de som klarte å vente (dvs. behovsutsatte godterihungeren), fikk bedre karakterer på skolen, høyere utdanning som voksne, bedre ekteskap, bedre økonomi osv. De hadde dessuten sjelden problemer med rusmidler. (Jeg har tidligere her på bloggen skrevet om Walter Mischels bok "Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke".) 

"Å klare å dempe godteri-impulsen krever en solid selvkontroll for en fireåring (og naturligvis også for en del voksne!) - og selvkontroll er en egenskap med tett forbindelse til konsentrasjon." (side 88)

Hvorfor er det så lite kjent blant folk at trening har så gode effekter på helsen? Det brukes mange millioner i markedsføring av antidepressive legemidler, mens det ikke er lagt ned mange kronene på å spre budskapet om at trening kan gi samme effekt. Årsaken er selvsagt at det ikke er inntektsmuligheter bak budskapet om treningens saliggjørende effekter. 

"Ingen har interesse av å markedsføre trening i samme grad som et milliardselgende legemiddel der markedsføringsbudsjettene i prinsippet er ubegrensede. Derfor er det altfor få som vet hvilke fantastiske effekter trening har på depresjon og nedstemthet." (side 112)

Trening handler ikke bare om biologiske prosesser, men også om følelsen av mestring. Innenfor psykologien kalles dette self-efficacy. Man har selv gjort noe for å bli frisk, og dette gir en opplevelse av kontroll over situasjonen. Dette er i seg selv helsebringende. 

"Å være nedstemt eller deprimert innebærer en viss grad av mental på-stedet-hvil-tilstand. Hele livet senker farten og hjernen får færre inntrykk enn før. Selve motstykket til dette er å bevege seg. Et annet typisk tegn for deprimerte er at man trekker seg unna, slutter å møte andre mennesker og unngår de tingene man alltid har likt å gjøre. Da får hjernen enda mindre stimulans - og man føler seg enda verre. Det hele er blitt en vond sirkel." (side 122)

Forfatteren viser til en påstand jeg selv husker at jeg ble presentert for i en undervisningstime på ungdomsskolen. Det var at dersom man drikker alkohol, mister man 50 000 hjerneceller, og dem får man aldri igjen. Man trodde den gangen at det var slik. I dag vet vi bedre. Det er selvsagt ikke bra for hjernen at man drikker for mye alkohol, men i dag vet vi at hjernen fornyer seg hele tiden - så lenge man er fysisk aktiv. Man kan faktisk forynge hjernen sin gjennom fysisk aktivitet. Det holder lenge med en gåtur eller 30 minutters løping, skjønt dette kan variere fra person til person. Det som i alle fall er sikkert er at dersom man har demens i familien, må man i alle fall sørge for å være fysisk aktiv - for på denne måten å jobbe mot genetikken. Man har selvsagt ingen garantier for at dette hjelper 100 %, men man har ikke råd til å la være å gjøre sitt beste. 

"Mosjon og trening fører til at det dannes nye celler i hippocampus. Når blodstrømmen øker, får hippocampus mer energi og fungerer bedre. De eksisterende hippocampuscellene ser dessuten ut til å bli genetisk yngre - og den krympingen som skjer i takt med at vi blir eldre, kan bremses eller til og med snus. På sikt kommer hippocampus - og i dens forlengelse: hele hjernen - til  jobbe bedre og mer effektivt hos den som beveger seg regelmessig. 

At hippocampus styrkes, vil du som trener merke på flere måter enn at hukommelsen blir bedre. Du vil så smått bli mindre styrt av følelser og ikke reagere så sterkt på negative hendelser. I tillegg opplever mange som trener regelmessig at de får en raskere og bedre assosiasjonsevne - og selv dette kan skyldes at hippocampus er blitt forsterket. Treningen påvirker, med andre ord, til og med hvor raskt du tenker." (side 158)

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka har fått flere til å ønske å lese den. Dette er nemlig en bok du bare må få med deg! Om du er ung, middelaldrende eller gammel - her er det mye å hente! Kom deg i aktivitet og få en bedre helse! Du har rett og slett ikke råd til å la det være.

Anders Hansen skriver godt, engasjerende og klokt. Alle påstandene han kommer med er enten basert på forskning eller erfaringer, og han trekker gode, fornuftige og overbevisende slutninger ut fra hva man vet om hjernens funksjon, aktivitetens betydning og biologiske prosesser i kroppen i dag. Her serveres ingen selvfølgeligheter. Boka er likevel lett tilgjengelig, og selv opplevde jeg den som den reneste pageturner, selv om jeg fra før av har lest mye om blant annet stressmestring (fight & flight o.l.), hjernens funksjoner og kroppens hormoner. Når det gjelder hjernen, kan jeg for øvrig anbefale Kaja Nordengens bok "Hjernen er stjernen". Og når det gjelder hormoner, kan jeg anbefale Kristian Løvås´ bok "Hormonprosessen". 

Løp og kjøp, sier jeg! Boka er tilgjengelig i pocket. 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hjärnstark
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Haakon Larsen
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-02-58510-5
Jeg har mottatt boka i gave.

Anders Hansen (bildet har jeg lånt av forlaget)

Bernhard Ellefsen: "Imot døden. Om fortvilelsens litterære fellesskap"

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese. 

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet). 

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen. 

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken. 

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18) 

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v. 

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?). 

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.  

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen. 

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer. 

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som så forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare må få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt! 

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

(I ettertid har jeg blitt oppmerksom på et innlegg av Bernhard Ellefsen i Aftenposten datert 8. mai 2018, der han tar til motmæle mot Atle Christiansens påstand om at frykten for å fø er et overklasse- og luksusproblem. Les det!)

Utgitt: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 141 sider
ISBN: 978-82-02-58113-8
Jeg har kjøpt boka selv

Bernhard Ellefsen (Foto: Anna-Kulia Granberg/Blunderbuss)

De fem siste nyanskaffelsene på kokebok-fronten

Det er ikke hva som helst av kokebøker som slipper inn på mitt kjøkken! Årsaken er at det er svært fullt der fra før av, og at det ikke er mulig å presse inn en eneste bok til før en annen må ut. Minimumskriteriet er at jeg må være 100 % sikker på at kokebøkene faktisk kommer til å bli brukt og ikke kun blir "hylle-fyll". Mer hylle-fyll er en luksus jeg ikke kan unne meg lenger - til tross for at jeg elsker å samle på bøker, også kokebøker - og selv om jeg elsker å kose-bla i kokebøker uten nødvendigvis å måtte lage alt som står der. 

Det er ikke hvert år jeg skaffer meg så mye som fem nye kokebøker. I år har jeg skaffet meg flere, blant annet surdeigsboka fremfor noen - "Surdeig" av Casper André Lugg og Martin Ivar Hveem Fjeld. Den har jeg også skrevet om her på bloggen. (Linken peker til min omtale av den.) 

Jeg har ingen tradisjon for å skrive om kokebøker på bloggen min, selv om jeg elsker å lage mat og absolutt har mine favoritter i kokebøkenes verden. Når jeg likevel velger å gjøre dette nå, er det fordi jeg for alvor har begynt å få leseeksemplar-forespørsler om kokebøker - fordi jeg er bokblogger. Jeg har lenge vært i tenkeboksen på om jeg ønsker å bruke bloggen min til dette. Samtidig har jeg en så stor interesse for matlaging at det føles naturlig å inkludere også denne interessen i bokbloggingen min. 

Selv om jeg uansett anser meg helt fri og uavhengig til å velge om jeg skal skrive om slike bøker eller ikke, og vanligvis skriver mest om mine inspirasjoner på Instagram-kontoen min, har jeg denne gangen lyst til å lage et innlegg om mine fem siste nyanskaffelser. To av disse fem bøkene har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt leseeksemplarer av tre bøker fra forlaget Gursli Berg.

Trine Sandberg: Trine inviterer
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelse: 2017
Denne boka har jeg kjøpt selv

I noen år har jeg vært en stor fan og beundrer av Trine Sandbergs prosjekt med Trines blogg og kokebokutgivelser. Jeg har selvsagt de to foregående kokebøkene hennes! Jeg foretrekker nemlig å ha bøkene liggende på benken mens jeg lager mat etter hennes oppskrifter. Det blir ikke det samme med Ipaden. Dessuten hender det ikke sjelden at jeg må opp med et par av bøkene samtidig, fordi jeg trenger oppskrifter fra flere av bøkene. 

Disse kokebøkene er så velbrukte og hyppig i bruk at jeg faktisk vil hevde at det nesten ikke går en uke uten at jeg henter frem minst en av dem og finner inspirasjon til matretter jeg ønsker å lage. Det være seg fulle middagsretter, nanbrød, grytebrød eller annet. Når jeg lurer på "var det over og undervarme eller varmluft?", "hvor mye var nå steketemperaturen igjen?" osv. 

Ekstra moro har det dessuten vært å bli kjent med forfatteren i forbindelse med en matreise til Marrakech tidligere i år! Jeg har skrevet om denne matreisen på bloggen min (men kommer i løpet av kort tid med enda et innlegg om selve matkurset), og det har også Trine Sandberg og bloggeren bak Enestående mat gjort. Jeg var selvsagt på lanseringsfesten av "Trine inviterer - Menyer til hverdag og fest", og fikk i den forbindelse en signatur fra forfatteren selv i mitt eksemplar.

Hva er det som gjør hennes kokebøker så spesielle? At de er så brukervennlige, er min første tanke! Alt det som suverene kokker og kokebokforfattere lar være å skrive om, fordi det er ting som "goes without saying" - alt dette har Trine med i sine oppskrifter! I og med at hun har egen blogg, får hun jevnlig tilbakemeldinger fra sine lesere og beundrere om hva som fungerer og ikke fungerer, og kan derfor rette opp ting og supplere her og der - før oppskriftene ender i trykket form mellom to permer. Oppskriftene fungerer godt, og for oss som er helt avhengig av gode oppskrifter for å lykkes på kjøkkenet, er de helt gull! Min påstand er at når man følger Trines oppskrifter til punkt og prikke, så må det bli vellykket! Og det er nettopp dette - den gode mestringsfølelsen som hun gir sine følgere - som er bakgrunnen for suksessen hennes. Dessuten er oppskriftene overkommelige for de fleste. 

I denne siste boka er det fokus på festmat. Her er det også mange pizza-oppskrifter, kjærkomment egnet for fredagskos med familien! Jeg har allerede rukket å lage mat etter et knippe av oppskriftene i boka, og det har blitt bra hver gang! Krydderblandingene og smakssammensetningene går rett hjem hos meg!

Niru Kumra: Masalamagic
Forlag: Cappelen Damm
Utgivelse: 2017
Denne boka har jeg kjøpt selv

Det var nokså tilfeldig at jeg oppdaget denne kokeboka i en bokhandel for noen uker siden. Fra før av kjenner jeg Masalamagic-konseptet fra Matlagings-DVD´en til Niru Kumra - "Indisk mat på norske fat" - som jeg skrev om her på bloggen i 2012. Jeg var i alle fall ikke sen om å grabbe til meg boka. Den skulle jeg ha! 

Det er ikke uten grunn at det indiske kjøkken rager skyhøyt i den internasjonale gourmet-verdenen. Jeg leste en gang at det indiske kjøkken er blant verdens fem beste - på linje med det franske kjøkken, som er gjennom-ikonisert. 

Selv elsker jeg både å lage indisk mat fra bunnen av, og å gå på indiske restauranter og ta for meg at alle rettene som det indiske kjøkkenet er så kjent for. Foreløpig har jeg ikke rukket å lage så mange av rettene i Niru Kumras bok, men jeg har allerede merket meg flere retter som står for tur hjemme hos meg. 

Jeg elsker hele prosessen med å finne oppskrifter jeg har lyst til å følge, skrive handlelister, reise rundt i nærmiljøet for å kjøpe inn råvarer, og komme hjem og starte opp på kjøkkenet mitt. Jeg er svært heldig som bor i et multikulturelt område, der det både er asiatiske butikker, tyrkiske butikker og annet som har det jeg trenger. Å slippe å kjøpe pjuskete koriander-blader på kjøpesentrene, men i stedet dra til "tyrker´n på hjørnet" for å få tak i hans friske og upåklagelige grønnsaker - det er ren lykke! 

Oppskriftene i "Masalamagic" er intuitive og enkle å forstå. Det er selvsagt en fordel å kjenne til noen grunnprinsipper i det indiske kjøkken, slik at man vet hvordan oppskriften skal forstås dersom man er i tvil. Dessuten anbefales det å lese de første 40 sidene i boka, hvor du får en innføring i helt grunnleggende ting - som ord og uttrykk, krydderne du må ha, betydningen av de ulike krydderne osv. Dessuten er det helt avgjørende for suksessen å vite hvor mye varme de ulike krydderne tåler for å fungere optimalt i rettene. 

Det er høyt nivå på oppskriftene, og jeg garanterer at når du serverer mat fra denne boka, kommer gjestene dine til å bli imponert over dine kokekunster! Vær oppmerksom på at noen av rettene er sterkt krydret, og at alle ikke er like vant til dette. Se an ditt publikum og ha i mindre chili - både i pulverform og i fersk utgave - når du skal servere indisk mat fra denne boka. Mannen min og jeg løste dette sist gang ved at vi skar opp fersk chili, som vi hadde ved siden av. Vi drysset disse chiliene på vår egen mat, og lot de andre gjestene slippe. Det var alle glade for, for det ble jammen sterkt nok likevel ... for de andre, altså! 

Det fine med denne boka er at Niru Kumra også byr på glutenfrie retter og retter for veganere og vegetarianere. Og forresten: Visste du at nan er et festbrød? Eller at tikka betyr beinfritt kjøtt, altså filet? Dette og mye annet - som f.eks. å lage indisk te/chai - lærer du i denne kokeboka! 

Niru Kumra og Masalamagic selger for øvrig ferdigmat, som er tilgjengelig i butikkene. Blant annet papadam - det sprøe flatbrødet du alltid får før maten når du er på indisk restaurant. Jeg kjøpte papadam for litt siden, og de skulle stekes på høy varme i under et minutt. Det ble kjempegodt! 

Selv drømmer jeg om å komme på matlagingskurs hos Niru Kumra! Det handler om å få tid til dette ... Niru Kumra har selvsagt en blogg!

Italia - En matsafari - Jon Berg (i samarbeid med Trattoria Popolare) 
Forlag: Gursli Berg
Utgivelse: 2016
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget

Denne kokeboka, en skikkelig foodie-bok, er skrevet av og for matelskende mennesker på et svært høyt nivå. Her får vi nemlig ikke bare oppskrifter hentet fra ulike deler av Italia - som Roma, Sicilia, Piemonte, Lombardia, Liguria, Veneto og Toscana, bare for å nevne noen - men vi får også en innføring i de mer særpregede forholdene ved hvert enkelt mat- og vindistrikt. Dessuten introduseres vi for restauranteiere og vinprodusenter. Maten og den lokale vinen henger selvsagt nøye sammen. Sjelden har jeg opplevd å lese så litterære tekster i en kokebok, skjønt Dag Tjerslands bok "Mitt Toscana", som jeg skrev om her på bloggen i 2011, kommer svært nær. 

"Bordene er dekket med hvit duk, og vi kan skotte inn vinduet til kjøkkenet i det lille blå liksomhuset. Fire kokker finjusterer kveldens retter, som har siciliansk stempel. Midt i lokalet sitter en mann alene og smiler bredt hver gang han tar en bit av en ny rett og smaker på en ny vin. Kelnerne går i hvit skjorte, svart vest og rød sløyfe, de er diskré og oppmerksomme. De er klare for aftenens festforestilling." (side 39)

Vi skjønner at vi er blant mat- og vinelskere, og det er nesten poetisk det hele. Senere i samme kapittel presenteres vi for overskrifter som "Dårlig mat er ugudelig", "Artisjokker i stallen" og "Sicilias sjel" - før vi presenteres for oppskrifter som forutsetter at du allerede har laget raviolien din selv eller har rå svinepølse tilgjengelig. Og for deg som elsker cannoli, den helt spesielle italienske kaken som består av knasende sprø kjeks og med en søt og myk krem inni - på side 62 får du oppskriften på den sicilianske utgaven av denne kaken. 

Piemonte er selve innbegrepet på italiensk vin! Det er her du finner baroloen. Under overskriften "Hele Piemonte i ett jafs" presenteres vi for følgende på side 95:

"Alba er intet mindre enn mat- og vinhovedstaden i et av verdens mest berømte mat- og vinområder, Piemonte. Naturligvis med et bugnende matmarked, et overveldende skue hver lørdag formiddag. Her kommer hele regionens produsenter med sitt: ost, skinke, pølser, høner, kyllinger og kalv, oliven, frukt og grønnsaker. Dessuten den hvite trøffelen, Albas kronjuvel, trygt forvart under glassklokker." 

Eller når vi på side 98 kan lese følgende - under overskriften "Champagne i nedoverbakke" (og takk og lov for at forfatteren ikke bruker det fornorskede "sjampanje"-ordet - jeg grøsser hver gang jeg ser champagne skrevet på denne måten):

"Ethvert måltid her starter altså med et glass champagne. For ti euro får du en flying start, og han sparer ikke på dråpene, generøse Alessio. Alt er raust her. Her er 70 forskjellige champagner, utvalget er så bra at mange kommer langveisfra for å kjøpe. Det er jo veldig godt med en oppfriskende champagne etter å ha smakt seg gjennom krevende rødviner fra Piemonte dagen før."

Lengselen etter Italia er sterk når jeg leser slike nydelige avsnitt.  

Og slik kunne jeg selvsagt ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. Denne boka er en kose-bok, som man henter frem - gjerne når lengselen etter sol og sommer og Italia blir for sterk. Man kan drømme seg helt bort i denne boka. Det er bare å plukke ut et kapittel som passer til den stemningen man måtte være i. 

Helt til slutt nevner jeg at det helt bakerst i boka er noen grunnoppskrifter på risotto, polenta, gnocchi, pasta, ravioli med fyll eller i strimler, pizzadeig, tomatsaus, bechamel, pesto, ulike former for kraft etc. Matoppskriftene lenger foran i boka blir enklere å nærme seg når du har lest deg gjennom disse grunnoppskriftene! 

Kulinarisk Akademi: Kok & Stek
Forlag: Gursli Berg
Utgivelse: 2016
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Det denne boka lærer deg er alle de viktigste teknikkene for varmebehandling av mat - "kort og godt koking og steking" (jf. forordet i boka, side 7)

Noe mat skal stekes på høy varme, annen mat på lav varme, i kortere eller lenger tid. Noe egner seg best for steking - annen mat for koking. Boka er ment som et oppslagsverk hver gang man er usikker på hva som vil gi det beste resultatet. Teknikkene er grunnleggende klassiske, og de kan brukes nær sagt uansett hvilke matretter man tenker å lage. 

De som står bak boka er Jostein Medhus (han har hatt regien) og Marius Martinsen og Kristian Rønnestad (som har hatt hovedansvaret for foto og oppskrifter). 

"God mat handler mye om lidenskap, hyggelig selskap og alle de gode samtalene som et godt måltid fører med seg. Vi håper Kok & Stek vil inspirere til mange smakfulle opplevelser." Skriver forfatterne av boka i forordet ... Jeg slutter meg uforbeholdent til dette!

Mange av budskapene i boka er klokkeklare og sterke, og gir en viktig påminnelse om hvorfor vi gjør hva. Som at kokingens formål er å bryte ned fibre og bindevev for at råvaren skal bli mør. Som viktigheten av å ha nok væske under hele kokeprosessen, og at det er en klar fordel med en vid kjele med god kontaktflate ... Vi vet det jo egentlig, men gjør vi alltid det som er rett likevel?

Boka inneholder et helt lass med supre tips i den helt eminente klassen. Hvordan lager man for eksempel en super base til en kjøttsuppe? Det er godt mulig at moren din kunne dette, men lærte du dette av henne? Var du interessert nok rett før du i 19-20-årsalderen flyttet fra barndomshjemmet? Jeg er redd for at det er store kunnskapshull mellom den generasjonen som laget tradisjonell mat fra bunnen av, og min generasjon som er mest opptatt av det italienske, indiske og tyrkiske kjøkkenet - kort sagt alt annet enn "kjedelig, norsk mat". 

Når man har levd i noen år, dukker likevel interessen for ting man opplevde som barn, mirakuløst nok opp igjen. Men da er gjerne mor ikke lenger tilgjengelig. Derfor trenger vi bøker som "Kok & Stek", fordi de fyller et behov og et tomrom. 

I alle fall - tilbake til kjøttsuppebasen: Man tager en svineknoke og så tilsetter man gulrot, purre, løk, hvitløk, fersk timian, helpepper og laurbærblad - og så selvsagt vann - og koker opp det hele. Oppskriften finner du på side 17 i boka! 

Når man skal koke sjøkreps i kraft, kan det være greit å vite hvordan man skal gå frem for å lage denne kraften. På side 27 finner vi svaret. Jeg får vann i munnen bare av å lese oppskriften, for her er det mye godt! Har du aldri laget gnocchi fra bunnen av? Oppskriften i denne boka er så tilforlatelig enkel at jeg får lyst til å sette i gang med det samme! Laget moren din kålruletter da du var barn? Det gjorde min mor, og det er med beklagelse jeg må melde at jeg aldri har gjort et forsøk på å lage dem selv. Det får jeg lyst til å gjøre noe med når jeg leser oppskriften på side 47! Skrei med sandefjordsmør - her får du en fin oppskrift på side 52. 

Står grønnsakene i kjøleskapet i fare for å gå ut på dato - f.eks. fordi du skal på ferie? Hvorfor ikke sylte dem? "De syltede grønnsakene bør stå i minimum to døgn. De passer utmerket til fiskeretter og salater. Uåpnet glass holder seg i to måneder. Åpnet glass bør brukes innen en måned." (side 60) Her er det dessuten oppskrift på hollondaise-saus, hvordan man kan servere kamskjell med sitron- og pepperrotmelk (skal smake himmelsk!), helstekt lammelår, et lass med desserter, grilltips etc.

Bak i boka er det samlet en rekke tilleggsoppskrifter - som hvordan du karamelliserer løk, hvordan du koker couscous, hvordan du lager rødvinssaus og wasabimajones, estragonsmør og aioli. Dessuten får du en innføring i teknikker som confitering (konservering av mat), blansjering (en måte å behandle råvarer på, som skal videreforedles senere - typisk behandling av sopp før frysing), posjering (betyr å koke uten å koke - maten trekker i væske like under kokepunktet), sous vide (handler om vacuumpakking av mat) m.m. Som du skjønner: boka er den reneste skattekiste! 

Kulinarisk Akademi: Saus & Kraft

Forlag: Gursli Berg

Utgivelse: 2014

Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

I introduksjonen til denne boka, som inneholder en sauseskole, presiseres det at en god saus er noe av det viktigste i et måltid, og er den som løfter retten og råvarene mot himmelen. "Ordet saus betegner alt fra de klassiske sausene som brun saus og bechamel, til majones, dessertfyll og suppebaser. En god kraft er en forutsetning for en vellykket saus." 

Forfatterne av boka har dessuten valgt å ta med noen  prosesser, som gjennom steg-for-steg-bilder viser hvordan man skal gå frem for å lage for eksempel en vellykket majones eller bernaise. 

"Det å lage god mat er en fin avkobling, det skal være gøy, og det skal være en fornøyelse å spise den." 

Boka er delt inn i åtte kapitler. Her lærer vi å lage klassiske sauser, sauser til kjøtt, fugl, fisk og skalldyr, og sauser til grønnsaker og søte desserter. Dessuten er det ett kapittel med grunnoppskrifter på kraft, og ett kapittel med 10 prosesser det er lurt å lære seg. 

Jeg innrømmer det glatt: de fleste sausene som lages hjemme hos meg, kommer fra butikken. Som regel handler det om posesaus, men når jeg virkelig skal slå til, kjøper jeg Jacobs. Joda, jeg kan lage saus. Det lærte jeg faktisk av faren min, som ikke var borte vekk på kjøkkenet. I årenes løp har det imidlertid sneket seg inn en oppfatning av at kjøpesaus er sunnere enn hjemmelaget saus. Men stemmer det egentlig? I grunnen handler det nok vel så mye om at den maten jeg typisk trenger saus til, som oftest lages i en travel hverdag. Dessuten smaker ikke pose-saus så aller verst heller ... synes nå jeg da. I helgene lager jeg det meste fra bunnen av, og da inngår krydderier og sauser i et større hele - det vil si at sausen gjerne er en del av hovedretten og ikke serveres i eget sausenebb, hvor man porsjonerer ut hvor mye man vil ha. Men hva gjør man når man har gått tom for posesaus og står der med kjøttkakene? Det blir jo ikke det samme uten en brunsaus ... Det er i alle fall greit å være i stand til å lage en saus fra bunnen av! 

En annen sak er at de som virkelig briljerer på kjøkkenet, har et helt arsenal av kraft som er nedfrosset i terninger i fryseren. Dette er noe jeg skulle ønske at jeg også hadde, men som jeg hittil har jeg slått det fra meg fordi jeg ikke tror jeg har tid. Egentlig - for å være helt ærlig - har jeg ikke visst helt hvor jeg skal begynne. Med denne boka blir terskelen for å komme igang atskillig lavere! 

Boka byr på mye mer enn det jeg har nevnt. Blant annet en god oppskrift på aioli! Aioli er et must når man som jeg (og mannen min) baker alt brødet vi serverer hjemme, selv. Ikke er det spesielt usunt heller. 

Og hvorfor ikke prøve oppskriften som i denne boka er kalt "kalkunfest" (side 85) neste gang kalkun kommer opp på menyen? Her er det nemlig oppskrift både på selve stekingingen, tips om å legge kalkunen i lake dagen før steking (!), og stuffing. 

Eller hva med en hummersaus? (side 95) Eller blåskjellsaus med safran? (side 105) 

Og hva gjør du med eggehvitene etter å ha laget vaniljekrem eller vaniljesaus? Lager en pavlova, så klart! (side 199) 

Når jeg trenger kraft i en oppskrift, har jeg som regel tydd til buljongterninger eller en eksklusiv Jacobs-utgave. I bokas nest siste kapittel presenteres enkle, høyst overkommelige oppskrifter på fiskekraft, kylling-/hønsekraft, kjøttkraft, skalldyrkraft etc. Sistnevnte er noe å tenke på etter et rekeparty. Her inngår nemlig 2 kg rekeskall (evt. skall av hummer eller sjøkreps) i oppskriften. Ellers er det verdt å merke seg at "mirepoix", en ingrediens som inngår i flere av oppskriftene, er "de fire store", dvs. løk, purreløk, sellerirot og gulrot, som vaskes, renses og kuttes i terninger. 

Den kanskje aller morsomste delen av boka finner du i siste kapittel under overskriften "prosesser". Her suppleres teksten med trinn-for-trinn-bilder, som gjør det enkelt å lykkes. Det handler om å redusere kraft, noe som kalles demi glance. Her lærer vi også å lage majones fra bunnen av. På denne nettsiden finner du sauseskolen, med videoer! 

For egen del har jeg tenkt å bruke vinteren til virkelig å dypdykke i disse bøkene! Det er forbundet med sjelefred å stå over grytene, og for hver gang man lager en ny rett, lærer man noe som gjør at det er enklere å nærme seg en ny oppskrift. Det handler om å ha tro på seg selv, våge seg ut i ukjent farvann og oppleve mestringens saliggjørende virkning! 

Jeg håper at mitt innlegg har inspirert deg! Og pst! Både "Kok & Stek" og "Saus & Kraft" er for tiden i salg i bokhandlerne! 

Lykke til!