Tankevekkende om etiske dilemmaer
Innspilt: 2010
Originaltittel: Never Let Me Go
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Kathy), Andrew Garfield (Tommy), Keira Knightley (Ruth)
Spilletid: 103 min.
Basert på en roman med samme navn av Kazuo Ishiguro
Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på en tilsynelatende tradisjonell kostskole - Hallsham - i England på 1980-tallet. Felles for dem og de andre barna som bor der er at de er foreldreløse. Lærerne og de andre som er ansatt ved Hallsam gjør det som står i deres makt for å gi barna en så lykkelig barndom som mulig. De får hele tiden høre at de er helt spesielle og enestående, og spesielt deres fysiske helse vies mye oppmerksomhet. Fordi barna aldri har hatt noe annet liv enn dette, savner de heller ingenting. De føler seg trygge og vel ivaretatt på Hallsham, og er av den oppfatning at det er svært utrygt utenfor kostskoleområdet.
Så vokser barna til og blir ungdommer. På mange måter er de henvist til seg selv for å finne ut av kjærligheten, sin egen seksualitet og følelser for øvrig. Det oppstår et trekantdrama mellom Kathy, Tommy og Ruth. Kathy har hele sitt liv følt seg svært knyttet til Tommy, men blir vitne til at det er Ruth som fanger hans oppmerksomhet når det kommer til stykket ...
Hva er det egentlig som foregår på Hallsham? Hva er det som er så spesielt med barna som vokser opp der, og hva er de forutbestemt til? Jeg ønsker ikke å røpe mer for ikke å ødelegge filmopplevelsen for andre som har lyst til å se filmen. Men jeg kan si såpass at den tilsynelatende sorgfrie tilværelsen til barna og etter hvert ungdommene er alt annet enn sorgfri ... Snart skal de nemlig møte en marerittaktig skjebne ingen av dem kunne ha drømt om ...
På tross av det alvor som hviler over denne filmen, vil jeg fremheve at den også har mye skjønnhet i seg. Nydelig filming av vakker natur, stemningsfull musikk, uskylden til barna ... Når det gjelder de etiske problemstillingene som filmen reiser, synes jeg imidlertid at disse ble altfor overfladisk behandlet - vel vitende om de begrensninger som selvfølgelig ligger i Ishiguros roman, og som ligger til grunn for filmen. Jeg tror imidlertid at historien ville ha blitt mye mer interessant om det hadde vært gravd dypere i dette. Jeg ble også litt irritert over at personene i filmen helt uten videre godtok sine skjebner uten å protestere. Men når jeg ser bort fra dette, og forsøker å vurdere filmen på den egne premisser, ser jeg en visuelt vakker film med gode skuespillerprestasjoner. Keira Knightley spiller riktignok på mye av det samme som hun alltid gjør, mens jeg opplevde at Carey Mulligan var betydelig bedre enn jeg har sett henne tidligere. Filmen inneholdt både spenning og driv, og jeg ble sittende nokså fjetret foran skjermen for å følge handlingen videre. Alt i alt en underholdende og fin film, som jeg ender med å gi en sterk firer på terningen.
Innspilt: 2010
Originaltittel: Never Let Me Go
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Carey Mulligan (Kathy), Andrew Garfield (Tommy), Keira Knightley (Ruth)
Spilletid: 103 min.
Basert på en roman med samme navn av Kazuo Ishiguro
Kathy, Ruth og Tommy vokser opp på en tilsynelatende tradisjonell kostskole - Hallsham - i England på 1980-tallet. Felles for dem og de andre barna som bor der er at de er foreldreløse. Lærerne og de andre som er ansatt ved Hallsam gjør det som står i deres makt for å gi barna en så lykkelig barndom som mulig. De får hele tiden høre at de er helt spesielle og enestående, og spesielt deres fysiske helse vies mye oppmerksomhet. Fordi barna aldri har hatt noe annet liv enn dette, savner de heller ingenting. De føler seg trygge og vel ivaretatt på Hallsham, og er av den oppfatning at det er svært utrygt utenfor kostskoleområdet.
Så vokser barna til og blir ungdommer. På mange måter er de henvist til seg selv for å finne ut av kjærligheten, sin egen seksualitet og følelser for øvrig. Det oppstår et trekantdrama mellom Kathy, Tommy og Ruth. Kathy har hele sitt liv følt seg svært knyttet til Tommy, men blir vitne til at det er Ruth som fanger hans oppmerksomhet når det kommer til stykket ...
Hva er det egentlig som foregår på Hallsham? Hva er det som er så spesielt med barna som vokser opp der, og hva er de forutbestemt til? Jeg ønsker ikke å røpe mer for ikke å ødelegge filmopplevelsen for andre som har lyst til å se filmen. Men jeg kan si såpass at den tilsynelatende sorgfrie tilværelsen til barna og etter hvert ungdommene er alt annet enn sorgfri ... Snart skal de nemlig møte en marerittaktig skjebne ingen av dem kunne ha drømt om ...
På tross av det alvor som hviler over denne filmen, vil jeg fremheve at den også har mye skjønnhet i seg. Nydelig filming av vakker natur, stemningsfull musikk, uskylden til barna ... Når det gjelder de etiske problemstillingene som filmen reiser, synes jeg imidlertid at disse ble altfor overfladisk behandlet - vel vitende om de begrensninger som selvfølgelig ligger i Ishiguros roman, og som ligger til grunn for filmen. Jeg tror imidlertid at historien ville ha blitt mye mer interessant om det hadde vært gravd dypere i dette. Jeg ble også litt irritert over at personene i filmen helt uten videre godtok sine skjebner uten å protestere. Men når jeg ser bort fra dette, og forsøker å vurdere filmen på den egne premisser, ser jeg en visuelt vakker film med gode skuespillerprestasjoner. Keira Knightley spiller riktignok på mye av det samme som hun alltid gjør, mens jeg opplevde at Carey Mulligan var betydelig bedre enn jeg har sett henne tidligere. Filmen inneholdt både spenning og driv, og jeg ble sittende nokså fjetret foran skjermen for å følge handlingen videre. Alt i alt en underholdende og fin film, som jeg ender med å gi en sterk firer på terningen.
Kathy, Ruth og Tommy
Ute fra Hallsam for første gang
Tommy og Kathy
