Anne B. Ragde: "Liebhaberne"

Femte bok i serien om Neshov-familien

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt en rekke bøker siden debuten i 1986. Aller mest kjent er hun nok for bøkene om Neshov-folket. "Berlinerpoplene" kom ut i 2004, og ble etterfulgt av "Eremittkrepsene" i 2005 og "Ligge i grønne enger" i 2007. Disse tre bøkene er filmatisert. I 2016 kom den fjerde boka i serien - "Alltid tilgivelse" - og i år kom den femte - "Liebhaberne". Det handler om Margido, begravelsesagenten. Og om det homofile paret Erle og Krumme, som er småbarnsforeldre i København. For ikke å glemme Torunn som i sin tid reiste fra Neshov sammen med Christer ... 

I den foreløpig siste boka i serien er Torunn tilbake på Neshov, som hun har overtatt etter at onkelen Tormod er plassert på sykehjem. Torunn har satt seg fore å få skikk på den falleferdige gården, og med relativt enkle midler tar hun for seg rom for rom. Dette står i sterk kontrast til det oppussingsprosjektet Erlend holder på med, der valget faller på dyre materialer i eksklusiv stil. Samtidig som Torunn pusser opp, går hun inn i Margidos begravelsesbyrå. Møtet med døden minner om livets forgjengelighet, om hvor fort det hele kan snu ...

Jeg må medgi at denne boka ikke engasjerte meg veldig sterkt. Det ble litt for mye fokus på de uviktige tingene i tilværelsen, mens jeg savnet mer dyptpløyende menneskelige skildringer. Underveis irriterte jeg meg også over måten Erlend og Krummes forhold ble beskrevet, fordi dette nærmest fremsto som en parodi på et homofilt forhold. Krummes evige slankekur og Erlends sans for finesse, hva enten det handlet om oppussing eller kulinariske opplevelser, fremkalte smilet mer enn alvoret. Ikke at det er noe galt i det, men det harmonerte likevel ikke helt med mye av alvoret i resten av historien. Noe av det fineste i boka var faktisk Tormods refleksjoner over en fortid der han i sin tid var forelsket i en tysk soldat. 

Beklageligvis falt ikke denne boka helt i smak hos meg. Det var helt ok å høre den som lydbok, men nettopp fordi jeg merket at jeg lett ville falle av underveis, måtte jeg jobbe med konsentrasjonen. For alle som har tenkt å følge Neshov-familien videre i neste bok (som er bebudet fra forfatterens side), er nok dette å anse som en nødvendig mellombok - før det løsner for alvor i fortsettelsen. For ordens skyld: Anne B. Ragde skriver svært godt! Innimellom ble denne boka - for meg - litt for pludrete, men det er ikke sikkert at alle andre vil oppleve dette på samme måte som meg. 

Mitt råd er: gi boka en sjanse dersom du elsket de foregående Neshov-bøkene. Jeg takker imidlertid for meg med denne boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Anders T. Andersen 
Antall sider: 318
Spilletid: 9 t 8 min.
ISBN: 978-82-495-1895-1 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6540-4 (lydfil)
Jeg har mottatt et lytteeks. av boka

Anne B. Ragde (Foto: Lasse Berre)

Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"

En forsonende roman om et mor-datter-forhold

Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min. 

I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby. 

Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.

Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.

Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren. 

Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...  

Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette! 

Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder. 

Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den? 

Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober forlag (papirutgaven)
Oppleser: Frøydis Armand
Spilletid: 8 t 25 min. (236 sider)
ISBN: 9788242161406 (lydfil)
ISBN: 978 82 495 1408 3 (papirbok)
Lydfilen har jeg mottatt fra Lydbokforlaget

Anne B. Ragde (Foto: Asger Simensen - bildet har jeg lånt fra Oktober forlag)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 15. august 2014 - Sterkt og utleverende fra Anne B. Ragde - Romanen «Jeg har et teppe i tusen farger» er et portrett av Anne B. Ragdes mor Birte. Hun ble kjent nasjonalt etter sin død i 2012 da Ragde og søsteren rykket offentlig ut mot uakseptabel behandling på et sykehjem i Oslo.
Den uverdige behandlingen av en alvorlig syk mor er en tråd i boken som veves inn i et tilbakeblikk på morens liv. Likevel er det ikke skildringene av morens siste tid som sitter igjen i leseren. Først og fremst er det som treffer det sterke portrettet av moren som mor, husmoren med stor H, som med en urkraft av styrke kjemper og sliter for et godt, anstendig liv for seg og sine døtre.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 15. august 2014 - Mammas kamp - Ragdes mor representerer på et plan den første generasjonen som levde i en vedvarende opposisjons- og ungdomskultur. 52 år gammel satte hun seg fore å haike fra Trondheim til Istanbul, det fremgår at dette ikke var spesielt eksentrisk til henne å være. Hun var opptatt av samtidslitteratur til hun døde. Og hun fulgte tilstrekkelig med på trendene i samfunnet til å internalisere nye krav til morsrollen, krav hun ikke selv hadde oppfylt og som hun bebreidet seg selv for.
Den alminnelige beretningen om den dårlige mor får her en svært tidsmessig vri, datteren har gått videre i livet, mens moren higer, nesten masochistisk, etter å bli fortalt at hun ikke ga nok kjærlighet i oppvekstårene.
- Klassekampen v/Bjørn Ivar Fyksen - 16. august 2014 - En mors oppgaver - «Jeg har et teppe i tusen farger» er en forsonlig og godlynt bok, og det ser jeg i dette tilfellet på som en kvalitet. Målt opp mot Cecilie Engers «Mors gaver», som det er naturlig å sammenlikne med, kommer riktignok noen svakheter til syne: Der Enger med stort utbytte benyttet morens detaljerte gavelister som utgangspunkt for å diskutere familierelasjoner, omsorgsuttrykk, minner, tap og affeksjon, mangler Ragde et liknende overordnet grep som hever refleksjonsnivået ut over det personlige mor – datter-forholdet. Ragdes komposisjon følger lappeteppeprinsippet – sewing every piece with love – men det enkle og umiddelbare i uttrykket er kledelig for det avklarte forholdet til moren som hun formidler.
Ragdes stilistiske register gjør sant nok ikke at leseren krøller seg sammen under teppet i litterær fryd, men der hennes forrige roman – «Jeg skal gjøre deg så lykkelig», som også i stor grad handlet om husmødre – opplevdes som fryktelig karikert i persontegningene, gjør ømheten overfor moren at denne romanen kjennes både relevant og sann for leseren. Vi har alle en mor, og det er noe oppløftende ved den manglende bitterheten over morens emosjonelle begrensninger.
- Aftenposten v/Toril Sæther - 8. september 2014 - Varmt og humoristisk om mor - Jeg har et teppe i tusen farger er Anne B. Ragdes roman om moren Birte. Moren døde i 2012, noe som fikk stor oppmerksomhet i mediene. Anne og søsteren politianmeldte en bydel i Oslo for tjenesteforsømmelse etter behandlingen moren fikk på et sykehjem.
Boken fungerer på tre plan: som et portrett av moren Birte, som en skildring av forholdet mellom mor og datter og som et oppgjør med eldreomsorgen i Norge. Sorgen og fortvilelsen over den uverdige behandlingen moren ble utsatt for, veves inn i fortellingen.
- Reading Randi - 15. oktober 2014 - Det er mye positivt å peke på ved denne romanen - det var nesten slik at alt dette positive overskygger det som ikke fungerte så bra - nevnes bør det også: Noen vil nok mene at denne til forskjell fra Arsenikktårnet (min Ragde-favoritt) har et muntlig kaotisk og rotete preg - ( men det kan på sin side symbolisere at slik er selve livet også…..) - det er mye "løst" prat, og detaljer - ganske "chatty" til tider, en god del trivialiteter og bagateller tar mye plass i romanen, - og så ble den kanskje vel nærgående og privat (noen vil vel si at det var litt av charmen ved romanen). Om man er nysgjerrig på Anne B. Ragdes private liv, så er romanen i tillegg til en hyllest til moren også en slags biografi på forfatterens liv.De litterære kvalitetene man finner i Arsenikktårnet, var ikke helt "der" i denne romanen, men alt i alt velger jeg å fokusere på det jeg fant mest positivt i romanen, og gir den derfor et solid terningkast:4
- Artemisias Verden - 8. oktober 2014 - En nydelig hyllest fra en datter til sin mor - Jeg har et teppe i tusen farger er en bok som er rask å lese, fordi den er så gripende at en bare må lese videre. Den veksler i tid, frem og tilbake, er vevd så fint sammen, og berører så mange følelser. Den gir også et tidstypisk bilde av en oppvekst på 60- og 70-tallet, med utedo i boligen i Kongens gate for eksempel. Eller fra blokka de bodde i på Moholt, før foreldrene ble skilt.Mor Birte som visste at Anne skulle skrive bok om henne, en annerledes bok enn Arsenikktårnet, som også handlet om moren og bestemoren, men med fiktive navn, rakk ikke selv å lese boka før hun døde. Hun hadde nok sikkert satt pris på denne.
Anne B. Ragde har skrevet en nydelig hyllest til sin mor. En bok som er varm og nær, uten å bli for sentimental eller navlebeskuende. Anbefales på det sterkeste.
- Tine sin blogg - 24. august 2014 - Når Birte får diagnosen lymfekreft har hun ikke lenge igjen. En tid tilbringer hun på Stovnerskogen sykehjem, men der får hun ikke være lenge og havner i helvete, også kalt Furuset sykehjem. Det er ikke sykdommen eller behandlingen fra det offentlige Anne B. skriver om, men den anklagende fingeren kommer tydelig frem i de små innblikkene vi får. Historien om fysioterapeuten som ikke ville massere de ømme føttene som var fylt opp av lymfe, fordi foten hadde blitt stående på gulvet hele natten, rystet meg.
- Betraktninger - 20. oktober 2014 - Dette er en vakker roman. Vakkert skrevet, respektfullt utført og skremmende aktuell! Jeg ble oppslukt i Ragdes minner. Om bryllupet moren tok opp lån for å ordne, om naboen i første etasje og om den fraværende faren. De er alle beskrevet på en så stemningsfull måte, samtidig som reelle følelser kommer frem. Birte får plass til å fortelle, til å tenke tilbake samtidig som Ragde forteller om en kvinne som ikke vil eie noe. Som mens de har dårlig råd selger alt de har og som da hun blir gammel rydder alt ut og kaster album og pynteting, men som alltid beholder bøkene. Bøker har en stor plass i Birtes liv og hun leser mye. Der kan jeg virkelig kjenne meg igjen. Hun går til biblioteket og låner store hauger bøker og er stadig oppdatert.
- Bøker & Bokhyller - 19. august 2014 - Jeg leste i et forfatterintervju i forbindelse med boklanseringa at det hun ønsket med boka, var å vise at Birte var så mye mer enn en syk gammel dame. At hun var et menneske som hadde strevd og levd. At hun var verd mye mer enn det helse-norge gav henne de siste månedene hun fikk.
Konklusjon:En fargerik vev og et truverdig og tankevekkende tidsbilde.
En datters nydelige kjærlighetserklæring og takk til en bemerkelsesverdig mor.
Det skulle vel ikke være noen tvil, men for ordens skyld: Les!!
- Rita leser - 25. november 2014 - Egentlig er jeg ganske usikker på hva jeg tenker om disse bøkene som skal fortelle om en forfatters eget liv og oppvekst. Spesielt siden det tross alt bør ha skjedd noe (gjerne negativt) spesielt for at det i det hele tatt skal bli en interessant historie å fortelle.Men jeg lar meg fange i historien også, lar meg til tider provosere av Birtes noe uortodokse, egoistiske liv og tankesett. Så slik sett har vel Ragde truffet noe i meg med denne boken.
- Min bok- og maleblogg - 10. oktober 2014 - Jeg liker Anne B. Ragdes måte å skrive på. Hun er direkte, skriver lettfattelig uten mange krumspring, og hun skriver med hjertet! Og så er det alltid mye humor med i bøkene hennes. En bok jeg gjerne anbefaler!

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Anne B. Ragde: "Polarsafari"

Arktisk spenning

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt et imponerende antall bøker de siste nesten 30 årene. I løpet av sin forfatterkarriere har hun vært innom flere genre - bl.a. barne- og ungdomslitteratur, romaner, humor og faktisk også krim. Noe mindre kjent er det kanskje at hun også har skrevet noveller? 

Lydboka er en del av Lydbokforlagets satsning på Lydboksingler. 

"Polarsafari" er hentet fra novellesamlingen "Noen kommer, noen går" (1992), som er en samling av spenningsnoveller, kan jeg lese på Lydbokforlagets nettsider. Og jeg som trodde at novellen var et resultat av forfatterens opphold på Svalbard i fjor - et opphold til og med mannen min fikk høre om da han var der i november. Der var hun nemlig savnet i Svalbards restaurantmiljø! I skrivende stund er mannen min og datteren hans på Svalbard - hans andre tur, hennes første - så langt ... For meg som holder fortet hjemme har det derfor vært litt spesielt å lese akkurat denne novellen nå, fordi den handler om Svalbard, isbjørner, snøscootere osv. Etter et par google-søk på nettet skjønner jeg imidlertid at Anne B. Ragde har en helt spesiell forkjærlighet for Svalbard, og at hun kommer tilbake dit - igjen og igjen. Høstens Svalbardtur er med andre ord bare en av mange turer hun har foretatt dit, men jeg antar i alle fall at det da vil komme flere Svalbard-inspirerte bøker fra hennes hånd. 

"Da SAS-maskinen brøt skydekket over Isfjorden, lå de bare der. Flate, hvite og digre, med mørkere verikale hogg som veltet ned mot frosne fjordvidder. Helt ute mot storhavet var isen begynt å gå opp. Det var sen mars. 

Mens flyet gikk inn for landing i Longyearbyen, steg fjellene høyere og høyere opp rundt ham, samlet seg tett innpå, men likevel milevis utenfor rekkevidde. Erik begynte å lure på om han for en gangs skyld hadde tatt en riktig beslutning ved å dra hit. Stikke av. La telefonsvareren ordne opp med alt der hjemme. 

Det var fjellene som gjorde det. Allerede første gang han var her hadde han forstått det. Etter fem minutter med fast grunn under føttene. Fjellene samlet noe inni ham. Noe primitivt og riktig, som fikk alt annet til å virke smått og puslete. Fjellene utstrålte en renhet hinsides tid og historie. En voldsomhet han underkastet seg. Måtte slå blikket ned for. Han hadde hatt valget. Mellom nervesammenbrudd og å komme seg unna. Hit til fjellene og isødet og ei sol som skalv i kulde over peneplanformasjonene ... "

Erik har flyktet fra rotteracet av et liv i et reklamebyrå, for å finne ro i isødet på Svalbard hos kameraten Svein. Her har han tenkt å plage tykktarmen med whisky - en tykktarm som ikke liker whisky, men det skal den jammen bli vant til likevel, har Erik bestemt seg for. Han er utslitt. 

På Svalbard får han disponere en hytte på østkysten, en snøscooter og alt som er nødvendig for å overleve i dette arktiske klimaet. På en scootertur kommer han over en isbjørn og to unger. De er døde - skutt ihjel. Isbjørner er fredet på Svalbard, og det er kun tillatt å skyte i nødverge. Disse bjørnene er skutt i nakken, og det kan bare bety en ting: at noen har drevet med ulovlig fangst, og at de som har gjort dette kommer tilbake for å sikre seg isbjørn-skinnene. 

Erik bestemmer seg for å finne ut hvem som står bak ugjerningen, noe som skal vise seg ikke å være helt ufarlig ... 

I Anne B. Ragdes novelle får man ikke bare spenning med på kjøpet, men også flotte naturskildringer fra et arktisk miljø kun de færreste av oss har opplevd selv.  Jeg tror nok at jeg denne gangen har lyttet på en ekstra frekvens siden min nærmeste familie befinner seg på Svalbard akkurat nå, og hvor håpet om å møte levende isbjørn er sterkt men også litt skremmende. Jeg lyttet til Kirsti Grundvigs opplesning i åndeløs spenning, med en følelse av at alt kunne skje. Måten Grundvig betoner ordene, måten hun lar setninger henge litt i løse luften - alt dette bidrar til å øke spenningen i teksten. Og slutten - den er bare helt rå! 

Innspilt: 2014 (med opprinnelig en del av novellesamlingen "Noen kommer, noen går" fra 1992)
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Kirsti Grundvig
Spilletid: 54 min.
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks.!

Anne B. Ragde

Andre omtaler av novellen:
- Tine sin blogg - 07.04.2014
- Bøker & Bokhyller - 02.04.2014 - Gamle noveller blir som nye

Anne B. Ragde: "Jeg skal gjøre deg så lykkelig"

60-talls tristesse


Utgitt: 2011
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 289

I "Jeg skal gjøre deg så lykkelig" introduseres vi for åtte familier som bor i en oppgang i en boligblokk i Trondheim på midten av 1960-tallet. Utad nokså like, men høyst ulike når vi bare blir kjent med dem, skal det vise seg. Mens mennene er på jobb, foregår det et yrende liv blant de hjemmeværende fruene i blokka.

Det er så lytt, så lytt mellom leilighetene at det knapt er mulig å ha et privatliv. Dette plager kvinnene som ønsker å ha noe for seg selv. Alle vokter på alle, og er en hund etter nyheter i en tid hvor det i grunnen aldri skjer noe. Vi får et ørlite glimt inn i mennenes verden, men mest av alt handler dette om kvinnene; den første generasjon kvinner som hadde flyttet langt bort fra sine hjemsteder, og som måtte skape noe helt eget fra bunnen av, nesten uten rollemodeller. Som er i etableringsfasen, og som fyller hverdagene med barn, vasking, slarving og ukeblader ...

I en tid hvor husmorrollen var forbundet både med stolthet og ære, og hvor alt skulle være gullende rent, ja helst skinne, og hvor man laget all maten fra bunnen av for å spare noen øre her og noen øre der - for å få strukket de knappe husholdningsbudsjettene lengst mulig - var det ingen som snakket om kvinneundertrykking. I så fall måtte det være kvinnene selv som undertrykket hverandre, der de slarvet om alt og alle som var ørlite annerledes enn dem selv. Vel, hvis det skulle være akseptabelt å være annerledes, måtte man være det på den riktige måten. Men stakkars den som ikke strøk alle klærne sine, som ikke tok trappevasken seriøst nok, som ikke laget maten fra bunnen av - da fikk man nemlig gjennomgå!

Et ektepar i blokka har nettopp fått en liten baby, men alt er ikke som det skal. Babyen gråter ikke lenger, mor befinner seg åpenbart i en svangerskapsdepresjon og hun og mannen kommuniserer særdeles dårlig. Et annet ektepar er ikke helt som andre, fordi mannen er oversetter og sånn sett har et fritt yrke hvor han kan komme og gå som han vil, mens kona, som er engelsk, driver frisørsalong på kjøkkenet for å spe på inntektene. Øverst i blokka rager familien Foss; han handelsreisende i Toro suppeposer, hun en lekkerbisken av en kvinne som er slank, alltid brun og med rødlakkerte negler, men som kjeder seg til døde mens mannen er på reiser siden de enda ikke har fått barn som hun kan fylle hverdagen med. Veien til et pjolterglass eller to for å få de lange dagene mer levelige, er ikke lang ...

Og så har vi lille Nina, den morløse datteren til Karlsen, som ikke har egen nøkkel til leiligheten og alltid vandrer rundt nærmest som en hjemløs, luktende av tiss fra de skitne klærne sine fordi faren aldri får til disse husmorgreiene, og heller ikke har all verdens forståelse for et lite barns behov. Men lille Nina har begavelser innenfor matematikk som er helt unike. Vi aner et forsømt løvetannbarn, som nok kommer til å klare seg, men som på veien opp til voksen alder får det kronglete, der hun higer etter en kjærlighet faren ikke er i stand til å gi henne, og som derfor synes det er ok å sitte på fanget til vaktmesteren, selv om han rister så rart og hvisker "jenta mi" inn i håret hennes. Dessuten har vi husmødrene som får til alt helt perfekt, og som bruker seg selv som målestokk når de feller sine strenge, strenge dommer over de andre som etter deres syn åpenbart ikke holder mål. 

Boka er delt i tre. I den første delen blir vi kjent med alle familiene. I den andre delen følger vi en dørselger fra dør til dør i oppgangen. Han selger kikkehull. For nitten kroner kan hver familie få montert et kikkehull med vidvinkel-glass slik at de kan se hvem som ringer på, og dermed kan velge å la være å åpne for hvem som helst. På sin vei oppover etasjene får vi hans tolkning av det han ser inne i hver av leilighetene. I siste del er det borettslagets økende rotteplager som skal til livs.

Jeg tror man må ha levd en stund for å få fullt utbytte av denne boka, for styrken i den ligger åpenbart i det lett gjenkjennelige fra denne epoken av historien. Ellers tror jeg man nok kan oppfatte denne boka som litt kjedelig, der husmødrene stort sett er opptatt av vasking, vasking og atter vasking. Men det var jo slik det var! Og Anne B. Ragde har virkelig gjort grundig research for å skrive denne boka! Mange ganger ble jeg sittende og skogg-le over de morsomme personkarakteristikkene. Som hun som for alvor vurderer å få et barn til når mannen begynner å snakke om at han skal avvikle kontoret sitt for å spare penger, og sitte hjemme med oversettelsene sine. Hun vil ikke ha ham hjemme! Dagene vil hun da ha til fri disposisjon! Eller hun som steiler da mannen hennes foreslår at hun skal ta seg en jobb. Har hun ikke nettopp giftet seg for å slippe å jobbe utenfor hjemmet, kanskje?

Opphenget i "blad-dagen" som et høydepunkt i uka husker jeg godt selv. Til og med den grusomme høyfjellsola er med i boka! De damene som valgte å holde seg utenfor det tette sladre-miljøet kvinnene i mellom, fikk virkelig gjennomgå. Var de kanskje finere enn dem? Der de gikk med nesen i sky og ikke nedlot seg til å menge seg med dem ... Og hvis man på toppen av det hele var barnløs, ble man møtt med en voldsom skepsis. Var man i det hele tatt kvinnelig når det kom til stykket? I en tid hvor det var knapphet på det meste, vakte det stor oppsikt om noen fikk seg en fryser eller fikk installert telefon. Å ringe riks var rådyrt, og dette gjorde man ikke i tide og utide.

Jeg synes at Anne B. Ragde har lykkes godt med sitt prosjekt om å skrive om 1960-tallets husmødre! Hun skildrer med sin sedvanlige humor og varme husmødrenes enkle liv i en optimistisk tidsalder, der det meste pekte oppover. Med Cuba-krisen som bakteppe i en tid hvor radioens posisjon var sentral i ethvert hjem, og hvor det enda ikke var vanlig med TV, treffer hun stilsikkert en epoke det har vært skrevet et lass av bøker om, men aldri på den måten som hun gjør det her. Selv om det er nærliggende å trekke en viss parallell til den norske filmen "Støv på hjernen", handler denne boka om så mye mer. Her er det dessuten mer hverdagsrealisme. For øvrig vil jeg fremheve at boka fremstår som språklig godt gjennomarbeidet. Om den blir stående som stor litteratur i ettertiden er ikke godt å si, men den hever seg i alle fall godt over det jevne middelmål hvor bestselgere flest befinner seg. Her blir det derfor terningkast fem!

Her kan du lese utdrag av boka.

Anne B. Ragde

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:

- Groskro

- Solgunn sitt

Anne B. Ragde: "Ligge i grønne enger" (2007)

Tor har tatt livet av seg, og det er Torunn som finner ham i grisebingen. Lammet av sorg og skyldfølelse blir Torunn på gården, uten egentlig å ta noe standpunkt til om det er dette hun vil. Hun gjør det som gården krever, men uten entusiasme. Etter hvert glir hun mer og mer inn i ørkesløsheten og sliter seg ut på noe hun ikke brenner for.

Samtidig opplever Torunn at alle rundt henne ikke bare regner med, men også stoler på at hun som odelsjente skal bli på gården. Bestefaren som er helt avhengig av at noen steller for ham, Margido som ønsker å lage et kistelager på gården, Erlend og Krumme som vil bygge om den gamle siloen til feriebolig, avløseren som er veldig tiltrukket av henne ... Men tenker noen av dem på hva Torunn egentlig vil?

Dette var den første Ragde-boka jeg leste, og jeg ble veldig positivt overrasket. Mens jeg leste boka hadde jeg hele tiden TV-seriens personer med meg, og jeg var veldig spent på hvordan det gikk med dem. Jeg koste meg med Erlends snobberi og noe overdrevne følsomhet, Margidos første, prøvende skritt mot en ny og mer moderne stil både yrkesmessig og privat, Erlend og Krummes spenning i forhold til å skulle bli fedre, bestefarens såre lukkethet osv. Men det må vel komme en bok til?

Anne B. Ragde: "Fosterstilling" (2003)

Denne novellesamlingen handler om mennesker som beveger seg på en knivsegg i livene sine. Som kvinnen som gjennomgår kunstig befruktning for å få sitt tredje barn, uvitende om at mannen hennes ikke lenger elsker henne. Som kvinnen som møter en fremmed i en bar og betror seg om at hun en døende av kreft, mens hun akter å holde dette skjult for den nærmeste familie.

Jeg er en relativt fersk Ragde-leser, men vet at Ragde kan være noe ujevn. Denne novellesamlingen var tankevekkende, og jeg får absolutt lyst til å lese mer av henne.

Anne B. Ragde og Unni Lindell: "To fruer i én smekk - rir igjen!"

En lattervekkende bok med morsomme sitater og betraktninger om kvinner og kvinneliv - for ikke å snakke om menn! Morsomt å høre dette opplest av to disse to forfatterne, som fniser og ler seg gjennom boka.

Anne B. Ragde: "Blodsporet" (1994)

Denne barneboka hørte hele familien på sammen. I det ytre er dette historien om søskenparet Lilli og Johannes, bokseren Felix og Sverre Seksti som selger hjemmebrent til ungdomskoleelever.

Men boka handler også om Johannes som etter en vanskelig oppvekst i Oslo, har flyttet til Trondheim. Hans største ønske er å få en hund som bare er hans. Drømmen virker imidlertid uoppnåelig fordi han ikke har 6000 kroner, som det koster for å kjøpe en valp. Men så dukker det opp en hvit bokservalp ... Disse valpene pleier vanligvis å bli avlivet, selv om det ikke er noe annet galt med dem enn at de ikke kan brukes på utstillinger. Faren til Johannes får den derfor billig, og endelig får Johannes oppfylt drømmen sin om en egen hund.

Johannes er overlykkelig! Han kaller valpen Ajax - fordi den er hvit som en tornado. Og det skal vise seg at Ajax får en sentral rolle i avsløringen av hvor Sverre Seksti gjemmer spritlageret sitt. Men så skjer det tragiske at valpen blir syk ...

Vi koste oss med denne boka, særlig mht. beskrivelsen av valpestadiet siden vi selv snart skulle få en liten valp. Vi lo mye og hadde det rett og slett fornøyelig, store som små!

Anne B. Ragde: "Dr. Zellwegers gave" (2006)

Lyder Madsen har levd et svært forutsigbart liv med lite rom for spontanitet og følelser. Stort sett har han hatt kontroll over det meste. Så viser det seg at han har en svulst bak det ene øyet, og han må derfor fjerne øyet. Med ett er alt utenfor hans kontroll, og angsten for også å miste synet på det andre øyet blir nesten lammende.

Lyder Madsen går inn i en personlig krise. Forknytt var han fra før av, men nå nærmest låser alt seg. Det er her den tyske legen Zellweger kommer inn i bildet. Dr. Zellweger skal lage Lyder Madsens nye glassøye, med mener at han først må fortjene dette.

Gjennom tilbakeblikk til barndommen og spesielt på hans far-sønn-forhold, hjelper dr. Zellweger ham til å se ting han ikke har sett tidligere. Legen opptrer til forveksling som en psykolog gjennom samtaler og delt visdom.

Dette er en svært lettlest bok som er nydelig lest av Nils Ole Oftebro. I dette tilfellet vil jeg faktisk påstå at nettopp Oftebro løftet boken til å bli noe mer enn bare en tynn lettlest bok om et i og for seg greit nok tema.

Anne B. Ragde: "Arsenikktårnet" (2006)

I bokas åpningsscene befinner vi oss i begravelsen til Malie Thalia, Thereses mormor. Therese blir vitne til at ingen synes å sørge over mormorens død, og hun reagerer på moren Rubys respektløse behandling av mormorens etterlatenskaper når boet skal fordeles. Hvorfor er det slik?

Gradvis avdekkes mormorens historie, og det blir etter hvert enklere å forstå hvorfor forholdet mellom Mailie Thalia og Ruby ikke var noe varmt mor-datter-forhold, og ikke minst hvorfor Malie Thalia ble slik hun ble. Hun skjuler nemlig en grusom hemmelighet fra fortiden.

Mormoren forlot barndomshjemmet i ung alder, og sluttet seg til teatermiljøet i København. Karrieren betydde alt for henne. Da hun oppdaget at hun var gravid, var karrieren på mange måter over. Ruby vokste opp med en mor som bebreidet henne for å ha frarøvet henne ungdommen og friheten, og hun søkte trøst hos faren. Men selv dette tålte ikke moren og en dag slynget hun ut til datteren at ektemannen Mogens ikke var faren hennes. Dermed river hun tryggheten bort fra Rubys liv, og dette får store konsekvenser for de valgene hun senere gjør, valg som i neste omgang påvirker Thereses liv.

Denne boka berørte meg, og jeg synes den er glitrende godt skrevet. Kirsti Grundvigs opplesning forsterket den beske, bitre fortellerstemmen i boka.