Sven Kærup Bjørneboe: "Allahs krigere - Terror og ekstase"

Et forsøk på å fatte det ufattelige ... 

Sven Kærup Bjørneboe (f. 1943), nevø av Jens Bjørneboe, har skrevet en hel mengde med bøker fra 1967 og frem til i dag. Hele 20 bøker - det meste innenfor genren sakprosa - har det blitt dersom jeg kan stole på at Wikipedias omtale av ham inneholder en fullstendig oversikt. Selv har jeg kun lest "Onkel Jens" av ham tidligere. Jeg har imidlertid hele tiden hatt et inntrykk av at Sven Kærup Bjørneboe er en forfatter som heller går motstrøms enn medstrøms når store spørsmål skal diskuteres og debatteres. Og det var vel dette jeg hadde i bakhodet da jeg her om dagen kom over hans essaysamling "Allahs krigere - Terror og ekstase" til den nette sum av kr 60 i en bokhandel. Nemlig at det kunne være interessant å lese et innlegg i debatten om terrortrusselen fra millitante islamister, med et noe annet perspektiv enn jeg er vant til å gå inn i - kanskje for å bli litt klokere (noe som for all del er et relativt begrep, bare for å ha sagt det!) enn jeg var fra før av ...  Og det på tross av forfatterens advarsel om at temaet ikke innbyr til klokhet.

Bokas tynne utseende gjorde det rimelig enkelt å gjøre alle tidligere leseplaner til skamme og skuffe dem til side. Men selv om bokas innhold i og for seg synes beskjeden, kan jeg love at innholdet er alt annet enn beskjedent. Det krevde sin leser å komme gjennom bokas 126 sider - selv om de var aldri så luftige. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at boka utkom i 2006, altså mens jakten på en levende Osama bin Laden pågikk for fullt.

"Leve døden. Allah er Allah om alle mann var døde. Allah er Allah om alle land lå øde. Når Hans krigere sprenger seg selv og to-tre hundre vantroe i luften, åpner Han sin stjernefylte favn.

Dødsenglene anno 2006. Allahs krigere, har en gang for alle løst det subjektive spørsmål om livets mening. De plages ikke av tvil. For dem åpenbares livets mening i en dødshandling. Den alene gjør deg til en sann troende. Den absolutte handling i Allahs navn.

Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Utfra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det. Jo bedre forstått motivene bak denne nye terrorismen blir, desto mer tviler jeg på det." (side 7)

Bjørneboe forsøker på retorisk vis å undre seg frem til å avlive en rekke myter rundt det vi i Vesten tror er årsaken til terroren. Blant annet har det ingen forankring i virkeligheten at det er fattigdom eller ubalanse i forholdet mellom fattige og rike som er årsaken til denne type terror. Heller ikke er det uvitende mennesker som ofrer sine liv i Allahs navn. Tvert i mot er det høyt utdannede mennesker som står bak de terrorhandlingene verden har opplevd fra 11. september 2001 og i tiden etterpå. Det finnes dessuten ingen paralleller i historien, verken i kristen eller muslimsk historie/kultur, som denne terroren kan sies å ligne på. Og Bjørneboe latterliggjør på mange måter alle ekspertene som dukker frem for å mene mye og mangt om årsaksforholdene til handlinger som ikke lar seg forstå med våre vestlige verdier de gangene verden opplever terror fra millitante islamister. Vi kan ganske enkelt ikke forstå dette hatet som er av religiøs karakter.

"Al-Qaida taler et religiøst språk. Ingen tvil om det. Aksjonene utføres i Allahs navn, Den allmektige. Det er i Hans navn selvmordsbombere gir sitt liv og tar liv.

Vi kan mene hva vi vil om dette språket. For dem er det ekte. Vi rygger tilbake i avsky. Nådeløs vold mot uskyldige hverken kan eller bør ha noe som helst med gudsfølelse å gjøre. Selv tungetale lyder mer begripelig for oss, mer genuint, enn Al-Qaidas blodtørstige gudelighet, en gudelighet intet fromt menneske kan dele. Retorikk og propaganda bare, av verste sort, hvis eneste hensikt er å villede ustabile sjeler og oppnå politisk makt.

I mine øyne synes troskraften hos en slik morderengel altfor reell til å kunne avfeies som et beklagelig resultat av hjerne- og hjertevask. - Om vi i Vest skal oppnå øyekontakt med hva vi her står overfor, må dette språket tas på alvor. Svelge avskyen, godta, hvor sterkt det enn opprører vårt eget fromhetsideal, at vi i Allahs krigere har å gjøre, ikke med svake sjeler, men med en gudstro mer eller mindre ufattbar for oss - og virkelig. Og nærme oss fenomenet også med et språk tettere opp til det de taler. Forsøke iallefall, om enn motvillig, å lytte til deres for oss forrykte tale. Dét tvinges vi til, uansett." (side 10)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med meget høy sitatfaktor. Selv om Bjørneboe på ingen måte mener at millitante islamister og f.eks. Hitler-Tyskland og nazismen kan likestilles, trekker han opp noen interessante tanker rundt noen likheter - for ikke å snakke om hvordan årsak og virkning gjennomanalyseres av et helt spekter av fagfolk, historikere og andre forståsegpåere - etterpå. "Hvordan kunne dette skje?" - og så tar man på seg vestlige briller og begynner å analysere forholdene ut fra den tesen at våre verdier er det eneste saliggjørende her i verden, mens vi velter oss i vår nærmest grenseløse higen etter å få en større del av velstanden selv, aldri tilfreds med det vi har - og er blind for fattigdommens og nøysomhetens edelhet, tross alt. Vår lengsel etter logiske forklaringer på det som skjer, har én hensikt: å begrense angsten for det ukjente.

"Også islamistene kan kunsten å fiske i opprørt vann, hvorfor skulle de ikke det? Så de hausset opp karikatur-saken, alltid på jakt etter et påskudd. Men først og fremst følte det store flertall av moderate muslimer seg krenket, fra Filippinene i øst til Nigeria i vest.

Islams reaksjon var global, og overnasjonal. Knyttet til en felles religiøs tro. Profetens religion.

En overnasjonal religiøs reaksjon, og Vesten velger nå å tolke denne som en anti-vestlig front.

Men når ble en krenkelse av den felles religion automatisk til en overnasjonal religiøs-politisk front?

Etniske, kulturelle, konfesjonelle forskjeller og nasjonale interesser de islamske landene imellom er neppe mindre enn i Europa, hvor en felles tro aldri har hindret europeere i å slakte hverandre.

Har en markokkaner og en pakistaner mer til felles enn la oss si tyskere og franskmenn? Så hvorfor skulle en krenkelse av deres tro føre til felles front? Osama bin Landens forestilling om Det nye kalifatet?

Hos Osama har den utopiens slagkraft; hos oss er den et utslag av fordom, i beste fall generalisering - kanskje også et behov for en Satan vi kan slynge blekkhuset i hodet på og bekrefte oss selv og våre dyder i kampen mot?" (side 123)

Selv om Bjørneboe ikke hadde som mål å gjøre leseren klokere, er det nettopp det som har skjedd, våger jeg å påstå. Denne lille boka har i alle fall det i seg at den starter noen tankeprosesser, får en til å tenke nytt og se ting fra andre og uvante perspektiver. I tillegg har forfatteren ordet i sin makt, og han skriver så skarpt, presist og poengtert at jeg ikke hadde problemer med å følge ham, selv om jeg ikke kan si meg enig i alt. Slike bøker som skaper refleksjon om temaer så brede som dette, er av stor verdi. Og selv om en del av retorikken i boka knyttes til en bin Laden som fremdeles var i live da den ble skrevet, har den etter mitt syn ikke mistet all sin aktualitet nå, seks år senere. Dette er en bok jeg nok kommer til å dra frem igjen i fremtiden, fordi den inneholder mange kloke tanker om et ufattelig vanskelig tema. Her blir det terningkast fem. 

Utgitt: 2006
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 126

Sven Kærup Bjørneboe - Foto: Hanne Hvattum

Aslak Sira Myhre: "Herskap og tjenere"

Med Norge som den nye globale overklassen

Aslak Sira Myhre (f. 1973 i Stavanger) utkom med boka "Herskap og tjenere" i 2010, og det er vel neppe tilfeldig at denne til forveksling kan ligne "den lille røde"? Han har tidligere vært leder av RV (1997 - 2003) og forbindes vel av de fleste med kommunisme, selv om hans engasjement i dag i større grad er knyttet til litteraturen. Han har som kjent for de aller fleste, vil jeg tro, vært daglig leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2006.

Det var med noe skepsis jeg valgte å kjøpe denne boka på årets Mammut. Tittelen bar nemlig bud om et kommunistisk budskap. Men så tenkte jeg at jeg sannelig har godt av å få utfordret både mine meninger og holdninger på flere plan, og hva er vel da mer naturlig enn å velge en bok jeg regnet med ville provosere meg sterkt.

Gjennom fem kapitler, som tilsynelatende ikke hører sammen, men som til syvende og sist gjør det likevel, er forfatteren innom temaer som Olje-Norge generelt og Olje-Stavanger spesielt, oljeunge som han selv var på 1970-tallet, han er innom temaet som har gitt boka sin tittel - et samfunn som i økende grad baserer seg på herskap og tjenere, han er inne på hvorfor venstresiden har mislyktes i sin miljøpolitikk, han gjennomgår krigens retorikk knyttet spesielt til invasjonen av Afghanistan, og helt til slutt tar han for seg hva det egentlig innebærer å være kommunist i et samfunn hvor vi ikke lenger har noe viktig å kjempe for.

Det som slo meg under lesningen av denne boka var først og fremst hvor lite provosert jeg faktisk ble. Og dermed skjønner jeg også bedre hvorfor særlig venstresidens anmeldere har vært så kritisk til hans bok. For meningene hans er mer enn smakelig for meg, som aldri har vært i nærheten å ha kommunistiske oppfatninger.

Aller mest interessant er det å lese om Aslak Sira Myhres betraktninger rundt temaet herskap og tjenere. Hvordan kom vi dit at det å snakke om at man "trenger en polakk" ble ensbetydende med sosial dumping for at vi skal slippe å betale det en tjeneste egentlig koster? Hva skjedde på veien fra Lech Walesas heroiske kamp for frihet i det polske samfunnet før murens fall og frem til i dag? En vesentlig forutsetning for at vi skal kunne fortsette med vår velstand, er at de fleste varer produseres et annet sted (les: Asia) hvor arbeiderne kanskje tjener maks to norske timelønner pr. måned. Og det i land hvor denne månedslønnen utgjør i beste fall halvparten av hva man trenger der for å leve et noen lunde anstendig liv. Men dette slipper vi å forholde oss til. Verre er det at bl.a. vedlikehold av våre hus gjør at vi kommer ubehagelig nær polske og litauiske arbeidere, som ofte ikke en gang har noe sted å bo mens de arbeider i landet vårt. Mange bor derfor i bilene sine, eller de leier usle boliger som de blir trukket altfor mye i lønn for - under forhold som til forveksling kan ligne forholdene som prostituerte traficking-ofre lever under. Vi er alle en del av den globale kapitalismen, som forutsetter at noen nødvendigvis må ha det betydelig verre enn oss for at vi skal ha det så bra.

Når miljøpolitikk blir gjort til en slags religion og det hele beror på hva man tror på, bidrar dette i følge forfatteren til å ødelegge miljøengasjementet blant folk flest. Dessuten har det vært en del avsløringer som viser at mange av påstandene om menneskeskapt ødeleggelse av vår klode, er en ren bløff. Eller sagt på en annen måte: hva skal man egentlig tro på når det verserer så mange motstridende teorier. Jeg synes Aslak Sira Myhre oppsummerer dette veldig fint på side 86 i sin bok:

"Sjøl er jeg ikke villig til å ta sjansen på at det ikke foregår endringer i klimaet vårt som er forårsaka av menneskelige utslipp. Men jeg er tilhenger av vitenskap, og ikke religion. Vitenskap er grunnlagt på, og lever av, tvil. Religion er basert på skråsikker tro. Og det er skråsikkerheten som preger alle utsagn om fremtida nå. Jeg støtter de aller fleste tiltak som foreslås for å bøte på miljøproblemer, men jeg nekter å begrunne dem med at vi står overfor dommedag. Jeg nekter å fremsi miljøbevegelsens trosbekjennelse.

Om man faktisk tror at dagens CO2-utslipp vil få havet til å stige med flere meter på kort sikt, bør det resultere i et langt større engasjement for folk i Bangladesh, Oseania, Kairo eller for den saks skyld Nederland. Ingenting tyder på at forbruket av CO2 vil gå ned, eller at den økonomiske veksten vil stoppe, tvert om."

Og når han på side 79 - 80 skriver om Kinas kraftutbygginger, måtte jeg nesten le - mens det egentlig er mest til å grine av:

"Den norske miljø- og bistandsbevegelsen har stilt seg svært kritisk til de store kraftutbyggingene kineserne nå gjør i Yangtsekiang. Vi leser om kullkraftverkene som ødelegger lufta lokalt og klimaet globalt. Kineserne skal bore etter olje, men olje er vi også motstandere av, og atomkraft vil vi avvikle. Spørsmålet blir da: Hvordan ser den norske miljøbevegelsen, og for den saks skyld vestresida, for seg at folk i Kina skal få strøm?"

I kapittelet som heter "Våre gutter fører ikke min krig" tar forfatteren for seg parallellene mellom Sovjets og den vestlige verdens okkupasjon av Afghanistan. Ingen okkupanter innrømmer åpent de relle grunnene til at man går inn for okkupasjon - grunner som i all hovedsak er av selvisk karakter. I stedet omskrives dette for å gjøre budskapet mer smakelig. I dag snakker man at okkupasjonen skal sikre kvinnenes stilling i Afghanistan. Men når i herrens navn ble dette en grunn til å gå til krig? Og hvorfor kriger vi da ikke flere steder i verden? Hvor dumme tror egentlig okkupantene at vi andre er?

Helt til slutt tar forfatteren på mange måter et oppgjør med, samtidig som han forsvarer, sin kommunisme. For å ta det viktigste først: kommunismen er ikke slik den en gang var. Men selv om vi har det godt her hjemme, er det ikke slik i resten av verden. Kan kommunismens tilhengere fri seg fra kommunismens blodige historie? Er dette en ideologi som er bærekraftig? Som et motstykke til kapitalismen i dens verste form har den utvilsomt noe for seg, men som system? Med følgende ord avslutter Aslak Sira Myhre sin bok:

"Jeg orker ikke å være en del av det sjøltilfredse vestlige viet. Jeg er en hvit mann i en rik avkrok av verden. Privilegiene mine følger meg uansett hvor jeg drar. Men jeg kan la være å opptre som en hvit mann.

Dagens verdensorden er skapt av kolonialismen, og dagens konsensus langt inn på vesntresida utfordrer ikke denne verdensordenen. Jeg kaller meg kommunisk rett og slett fordi jeg ikke kan akseptere en samfunn hvor min velstand bygger på andres nød. Et samfunn hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere." (side 142)

Et av forholdene forfatteren er blitt mest kritisert for og som er blitt fremhevet som bokas svakhet, er at han kritiserer uten å oppstille noe alternativ. Javel, tenker jeg. Noen ganger er det vel greit å komme med noen varsko her og der, uten at man samtidig skal få ansvar for å oppstille et helt sett med fullverdige alternativer. Mange av innspillene forfatteren leverer i denne lille boka er av typen "mer bevisstgjøring", og det holder faktisk lenge for meg. Jeg følte at jeg ble litt klokere etter å ha lest "Herskap og tjenere". Myhre skriver godt, selv om jeg må innrømme at jeg ble irritert over alle a-endingene. Er han ikke fra Stavanger? Har man a-endinger der da? Eller er man programforpliktet til å bruke a-endinger fordi man tilhører venstresiden i politikken? Denne måten å skrive på harmonerte dårlig med at jeg hørte hans stavangerske stemme mens jeg leste. Det virket oppstyltet og kunstig. Men bortsett fra det: en kjempefin bok som hadde mange interessante poenger, og som jeg derfor ender med å gi terningkast fem! 

Utgitt: 2010
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 143

Aslak Sira Myhre

Amin Maalouf: "Verden i ubalanse"

Meget innsiktsfullt om utfordringene verden står overfor

Utgitt: 2009
Originaltittel: Le Dérèglement du monde
Utgitt på norsk: 2010
Oversatt: Christine Amadou
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider: 249

Amin Maalouf er opprinnelig fra Libanon, og er kristen araber av herkomst. Han kom til Paris som flyktning i 1975, og har siden bodd i Frankrike. Alle hans bøker er skrevet på fransk.

Det Amin Maalouf er mest opptatt av og som hans litteratur derfor bærer preg av, er møtet mellom religioner og kulturer. Fra før av har jeg kun lest den skjønnlitterære og mesterlige romanen "Leo Afrikaneren". Men titler som "Samarkand", "Korstogene sett fra arabernes side" og "Identitet som dreper" frister sterkt! Dette en forfatter i en helt egen klasse, og både "Leo afrikaneren" og "Verden i ubalanse" er typiske terningkast seks-kandidater. Å oppdage en slik forfatter som dette er fantastisk! Det skjer ikke hvert år, for å si det slik. Hans unike og sammensatte bakgrunn gjør at nesten ingen bedre og med mer legitimitet enn ham kan sette ord på konfliktene mellom den kristne og den muslimske verden.

I "Verden i ubalanse" tar Amin Maalouf for seg noen av de viktigste utfordringer verden av i dag står overfor. Det handler om klimakriser, finanskriser og manglende terrorbalanse - og viktigst av alt: den dypere og dypere kløften som har oppstått mellom Vesten (les: de kristne) og Østen (les: muslimene).

"Det er ikke vår tids eneste paradoks at Europas seier fikk kontinentet til å miste sine orienteringspunkter. Vi kan på samme måte hevde at Vestens strategiske seier, som burde ha styrket dens overlegenhet, satte fart i dens forfall. At kapitalismens seier har ledet den inn i den verste krise den har opplevd, at slutten på terrorbalansen avfødte en verden som er hjemsøkt av terror, og at undergangen til det sovjetiske systemet, som var allment kjent som undertrykkende og anti-demokratisk, har fått den demokratiske debatten til å stagnere over hele kloden." (side 19)

Under den kalde krigen hadde Vesten og muslimene en felles fiende: kommunismen. Og det paradoksale er at etter at den kalde krigen ble et tilbakelagt stadium, har det aldri vært så mye terrorisme som nettopp nå. Hvorfor? Et stykke ute i boka kommer "svaret":

"Den posisjon USA oppnådde ved utgangen av den kalde krigen, som verdens eneste supermakt, innebærer rett og slett det som på engelsk kalles a mixed blessing, det vil si på en og samme tid en velsignelse og en forbannelse. Enhver person, fysisk eller moralsk, har behov for å få trukket opp grenser. Enhver makt trenger en motmakt, for å beskytte seg selv. I politikken er dette en grunnregel som faktisk også er et av grunnprinsippene i det amerikanske demokratiet, det ubrytelige cheks and balances, i dets navn kan ingen instans utøve noen rett uten å måtte forholde seg til en annen avgrensende instans. Det er også, vil jeg mene, en naturlov. Når jeg skriver dette, tenker jeg på visse barn som blir født uten smertefølelse. På grunn av denne patologiske mangelen lever de i konstant fare. De risikerer å skade seg alvorlig uten å merke det, kanskje har de innimellom en berusende følelse av å være usårbare, men den fører snart til de mest ubetenksomme handlinger.

Fordi verdens enslige supermakt har hatt følelsen av at den ustraffet kan gjøre omtrent hva den vil på den internasjonale arena, har den begått feiltrinn som den ville ha sluppet under den kalde krigen." (side 152)

Verden ser forskjellig ut alt etter hvilke øyne som ser. Selv om Vesten har utviklet et samfunnssystem som ivaretar menneskerettigheter, ytringsfrihet, demokrati og den slags, har det ikke alltid vært slik. Historien kommer gjerne i veien for de påstått gode hensikter.

"I motsetning til hva man gjerne tror, er ikke Vestens gamle feil at den har villet tre sine egne verdier ned over hodet på resten av verden, men det helt motsatte: å uavlatelig ha unnlatt å respektere disse verdiene i omgang med folk de har hersket over. Så lenge man ikke har ryddet opp i denne misforståelsen, risikerer man å falle i de samme fellene om og om igjen.

Den første av disse verdiene er universialismen, det vil si læren om at menneskeheten er en. Mangfoldig, men en. Dette gjør det til en utilgivelig synd å gå på akkord med grunnleggende prinsipper under påskudd av at de andre ikke er rede til å ta dem til seg. Det finnes ikke ett sett menneskerettigheter for mennesket i Europa, og et annet for mennesket i Afrika eller i Asia eller i den muslimske verden. Ingen folk på jorda er skapt til slaveri, tyranni, vilkårlighet, uvitenhet, mørkelegging eller kvinneundertrykkelse. Hver gang man skyver denne sannhet til side, forræder man menneskeheten, og man forræder seg selv." (side 51)

På en innsiktsfull måte leder Amin Maalouf oss gjennom det ene dilemmaet etter det andre. Han forklarer hvilke konsekvenser mangel på legitimitet kan ha i en konflikt, og drar frem invasjonen av Afghanistan og Irak som eksempler. I førstnevnte tilfelle sto i alle fall et unisont FN bak. I det sistnevnte tilfellet var invasjonen et sololøp uten sidestykke fra USAs side. Og i stedet for å bringe mer balanse i terrortrusselen i verden, har USA - som en elefant i et glasshus - antent en lunte som gjør at verden aldri før har vært mer farlig enn nettopp nå. En ild er tent mellom shia-muslimer og sunni-muslimer, og landet går bokstavelig talt i oppløsning for et helt folk. Her er det ikke øst mot vest, men muslimer som kjemper mot hverandre. Ikke ett sted har Maalouf klart å finne hvor det fremgår at amerikanerne ønsket mer demokrati i Irak som bakgrunn for invasjonen. Kontrollen over oljeforekomstene derimot ... Slik oppstår imidlertid ikke legitimitet ... Tvert i mot øker det hatet mellom folkegrupper. Maaloufs betraktninger i forhold til egypteren Nassers rolle i Midtøsten-konflikten er spesielt dyptpløyende i boka, og handler om at Nasser i alle fall et stykke på vei maktet å gi den arabiske verden stoltheten tilbake, og det til tross for at Nasser ikke var arabisk. Årsaken var hans legitimitet - fortjent eller ufortjent - kanskje utløst av arabernes behov for en ledestjerne.

Jeg kunne uten problem har skrevet en hel avhandling om mitt forhold til denne boka, om hva som gjorde inntrykk, hva som ga meg aha-opplevelser og hva jeg opplevde som viktigst osv. Jeg lar det imidlertid bli med dette, og håper i stedet at jeg har klart å vekke en interesse hos flere mht. å lese denne boka! Den fortjener å bli lest av så mange som overhode mulig! Ikke bare er den både tankevekkende, interessant og klok, men den er også så vanvittig godt skrevet! Der Maalouf føler seg på litt gyngende grunn, sier han klart fra om dette. Men uansett hvilket tema han omtaler, er det aldri vanskelig å skjønne logikken bak. Å være menneske er noe universalt, og det er i første rekke gjennom våre holdninger at vi kan påvirke hvilken verden vi ønsker oss i fremtiden. Så lenge vi i Vesten fortsetter å behandle muslimer som "de andre" eller annenrangs mennesker, ser det stygt ut for fremtiden. For gjennom dette skaper vi et bittert folk som får lyst til å rette opp i den urett de føler blir begått mot dem, og det med de midler de måtte ha til rådighet. Jeg runder av med følgende sitater fra boka:

"Om vi vil opprettholde borgfreden i landet, i byen eller bydelen, hvis vi ønsker at det menneskelige mangfold skal vises gjennom harmonisk sameksistens snarere enn gjennom spenninger som leder til vold, da kan vi ikke tillate oss å kjenne de andre bare på en overfladisk, grov og tilfeldig måte. Da må vi kjenne dem inngående, nært og intimt. Det kan bare skje gjennom kulturen. Og først og fremst gjennom litteraturen. Et folks intimitet ligger i litteraturen. Der avdekkes deres lidenskap, deres drømmer, deres fortvilelse, deres tro og deres syn på verden omkring og på andre mennesker, også oss. For når vi snakker om "de andre", må vi aldri glemme at også vi, uansett hvem vi er, hvor vi enn er, er "de andre" for alle andre." (s. 164)

"Vi glemmer ofte at en innvandrer først og fremst er en utvandrer. Det er ikke bare snakk om en språklig nyanse, men om at mennesket virkelig er dobbelt og opplever seg selv som sådan. Det tilhører to ulike samfunn og har ikke samme status begge steder. Som den høyt utdannede som søker tilflukt i en by der han blir henvist til en underordnet stilling, mens han er en prominent person i hjembyen. Eller den marokkanske arbeideren som jobber i industrien i nord, som sjelden sier noe, og da gjerne med senket blikk, men som når han kommer hjem, når han endelig kan snakke sitt eget språk, er en glitrende forteller med manende gester og fengslende ord. Eller den kenyanske sykepleierene som går nattevakter på et forstadssykehus og overlever på lunken suppe og brød, men som hylles på hjemstedet fordi hun hver måned sender hjem penger nok til å brødfø en familie på tolv.

Jeg kunne fortsette å ramse opp eksempler. Det jeg forsøker å si, er at man går glipp av noe viktig hver gang man glemmer å se utvandreren bak innvandreren." (side 206)

"Blir en gruppe uglesett fordi den legger ut bomber, eller legger den ut bomber fordi den blir uglesett? Det er det evige spørsmålet om høna eller egget, og det er ingen vits i å forsøke å finne det rette svaret, for det finnes ikke. Enhver vil formulere sitt svar ut fra sin frykt, sine fordommer, sin opprinnelse og sine sår. Vi må komme oss ut av den onde sirkelen, men når tannhjulene har låst seg fast, er det vanskelig å få ut hånden." (side 234)

Som nevnt innledningsvis blir det terningkast seks på denne boka!

Helt til slutt tar jeg med noen linker til interessante (profesjonelle) bokomtaler:
- Morgenbladet: Kjernespørsmål - europeerne må behandle muslimer slik de selv vil bli behandlet
- Aftenposten: Fra Beirut med innsikt

Amin Maalouf

Hege Storhaug: "Tilslørt. Avslørt - Et oppgjør med norsk naivisme"

En brannfakkel av en bok!


Utgitt: 2007
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 178 

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske symbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke minst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-generasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for sent.

Hun avslutter sin bok med følgende ord:

"Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."

Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneske-rettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!


Andre bøker jeg har lest og omtalt på bloggen min:

1. Ayaan Hirsi Ali: Krev din rett
2. Ayse Onal: Æresdrap
3. Julia Jusik: Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia
4. Mohsin Hamid: Den motvillige fundamentalist
5. Nedjma: Mandelen
6. Atiq Rahimi: Tålmodighetens stein
7. Souad: Brent levende

Xinran: Tapte døtre - fortellinger om savn og kjærlighet

Utgitt: 2010

Original tittel: "Message from an Unknown Chinese Mother - Stories of Loss and Love" 

Oversetter: Maya Liu Bøckman

Forlag: Gyldendal

Antall sider: 230

Xinran har klart det igjen! For noen år siden var det romanen ”Himmelgraven”, som handlet om en kvinne som lette etter sin forsvunne mann i Tibet i 30 år, som fengslet meg fullstendig. Denne gangen er det dokumentaren ”Tapte døtre” som jeg altså ikke klarte å legge fra meg.

Xinran er kinesisk og hun har bodd i Kina i mesteparten av sitt liv, inntil hun i 1997 flyttet til London. Idéen til boka fikk hun fordi hun traff så mange adopterte kinesiske barn, de fleste jenter, som stilte spørsmål ved hvorfor deres mødre ikke ville ha dem.  Noe av stoffet til boka fremskaffet hun mens hun jobbet som journalist og programleder i et radioprogram i Kina, men mye er også fremskaffet etterpå. Det største problemet hun har støtt på er at kinesere generelt er lite meddelsomme. Gjennom mange år med angiveri er de fleste livredde for å bli fengslet, miste jobbene sine, miste privilegier de måtte ha etc. Mot et løfte om å holde kildenes identitet skjult, har Xinran imidlertid lykkes i å få frem en bitte liten flik av det som skjer med de såkalt tapte døtrene i Kina.

Det er allment kjent at det i Kina praktiseres en ettbarnspolitikk. Det er også allment kjent at det i fremtiden kommer til å bli et stort problem at overskuddet av menn er formidabelt. Hvem skal de gifte seg og få barn med når det kommer til stykket? Når familier må velge, viser det seg nemlig at svært mange – på landsbygda i særdeleshet – vil ha en sønn. Så hva er det som egentlig skjer med jentene? For det fødes jo jenter her som ellers i verden.

I boka forteller Xinran den rystende historien om alle døtrene som på ulike vis bare blir borte … Underveis kom tårene, for dette var rystende lesing! Det bør for ordens skyld presiseres at praksisen med å kvitte seg med jentebarn er svært forskjellig på landsbygda, hvor uvitenheten og analfabetismen er stor, og i byene, hvor folk er både mer utdannede og mer opplyste.

Når en kvinne på landsbygda føder et barn, sitter hele slekta utenfor og venter. Ble det gutt eller jente? Det første jordmoren sjekker, er ikke om barnet puster eller virker sunt og normalt.. Nei – det er kjønnet på barnet som undersøkes. En oljelampe blir holdt mellom beina på spebarnet for å undersøke dette – ofte med den konsekvens at mange nyfødte har brannskader mellom beina. Er det en jente … vel, så dumpes hun ofte i en utslagsbøtte. Der ligger barnet og dør. Kanskje drukner det i søppelet hvis det er av flytende karakter. Forfatteren var selv – fullstendig sjokkert – vitne til at et barn ble stappet oppi en utslagsbøtte, inntil dødskrampene etter hvert opphørte i de små, små spebarnsbeina.

Presset på å få en gutt er stort. Uten en sønn får ikke foreldrene tildelt dyrkbar jord for barnet. En jente er en munn mer å mette, uten at familien samlet sett får mer å spise. Når en sønn er født – da blir det fest! En sønn betyr velstand. En jente betyr enda mer fattigdom.

En av historiene i boka som gjorde meg mest opprørt, var den om faren som forlot sin datter nummer fire på toget sammen med vilt fremmede mennesker. I det ene øyeblikket satt han med sin ett år gamle troskyldige og tillitsfulle datter på fanget, og i det neste forlot han henne. Kona var nemlig gravid igjen, og pga. forbudet mot to barn, risikerte de at hun måtte tvangsabortere en mulig sønn. Det kunne de ikke risikere. Farens foreldre hadde sendt dem bort og bedt dem om å forbli borte inntil de fikk en sønn … Når jeg tenker på andre ting jeg leste i boka, er sannsynligheten for at noen skulle gidde å ta seg av et jentebarn på dette toget, svært, svært liten. Hva skjedde med henne til slutt? Kanskje var det å bli stappet ned i utslagsbøtta tross alt en mer human skjebne?

Fenomenet med unge par på flukt, kalles tilleggsbarngeriljaen. Ved å flykte over kommunegrensene, unngikk de den verste og mest pågående kontrollen mht. å ha flere barn. Og begynte det å brenne under beina deres, reiste de videre til et nytt sted.  

Xinran forteller også historien om de mange barnehjemmene som dukket opp etter hvert. Forholdene på disse barnehjemmene var intet mindre enn helt ubeskrivelige. Grunnet mangel på utstyr, medisiner, mat og klær, døde barna ofte som følge av bagatellmessige sykdommer. Hvis de da ikke frøs i hjel … Å bli adoptert bort til utlendinger var det beste som kunne skje for ei lita jenta, for i Kina hadde hun virkelig ingen fremtid.

Jeg kjente meg fysisk dårlig mens jeg leste denne boka. Jeg er så rystet inni sjelen over at det går an å behandle små, små barn så til de grader elendig. På netthinnen flimrer nyhetsoppslag fra Russland, Romania og andre østblokkland etter Berlinmurens fall, hvor vi fikk se hvordan forholdene var på enkelte barnehjem. Vi trodde nesten ikke det vi fikk se. Like fullt må jeg konstatere at forholdene for barnehjemsbarn i Kina er atskillig verre … 

Og mødrene? Selvsagt elsker de sine barn. Ja, kanskje elsker de i særdeleshet døtrene sine mest av alt. Fordi de er kvinner selv, vet de hvilken elendig skjebne som møter nettopp jentene. Og det er i denne konteksten man må forstå hvordan de er i stand til å være med på å drepe sine egne barn. Lidelsene deres er imidlertid ikke noe mindre av den grunn. 

Selv om boka er rystende, mener jeg at det er svært viktig at denne type informasjon kommer ut og at verden får kjennskap til slike forhold. Mon tro om Xinran er velkommen i Kina lenger …

Boka "Tapte døtre" av Xinran fortjener terningkast fem. 

Ayse Onal: "Æresdrap - menn som drep kvinner"

Utgitt: 2008
Forlag: Det Norske Samlaget
Antall sider: 236


Jeg kom over boka ”Æresdrap” av den tyrkiske journalisten Ayse Onal ved en tilfeldighet i forbindelse med vårens Mammut-salg. I første rekke tenkte jeg at det ville være interessant å lese litt sporadisk i boka, men der tok jeg feil. Jeg endte nemlig med å sluke hele boka. Historiene grep tak i meg og gjorde det umulig ikke å lese videre.

Ayse Onal laget rundt årtusenskiftet en TV-serie om menn som hadde begått æresdrap. Hun ønsket å finne ut hva som er bakgrunnen for disse tragiske drapene gjennom å intervjue menn som hadde drept mødre, søstre og døtre. Boka er basert på denne TV-serien.

Vi blir kjent med ni drapsmenn som forteller sine respektive historier. Dette er historier om små samfunn hvor sladderen florerer, og hvor det skal svært, svært lite til før en jentes rykte ødelegges. Når skaden først har skjedd, er veien til æresdrap heller kort. Historiene som fortelles er rystende. En ung jente ble drept bare fordi hun så på en gutt på markedet. En annen fordi hennes bror antok at hun var prostituert, idet det var dette ryktene antydet. Obduksjonen av henne viste imidlertid at hun fremdeles var jomfru. Andre ungjenters fatale feiltrinn besto i å bli forelsket, noen ganger i feil menn, av og til med graviditet som følge. Og hvordan skal en kvinne hvis egne behov og ønsker ikke teller, være i stand til å sette grenser når en situasjonen krever dette? Når jenta aldri har lært å si nei?

Det mest interessante ved denne boka er å høre hvilke tanker disse mennene gjør seg når de sitter i fengsel og skal sone sin straff. De fleste angrer dypt, men slett ikke alle. For hadde de egentlig noe valg? På mange måter er de like mye offer for situasjonen som den de drepte. Inni mellom traff imidlertid journalisten  på menn som sa at ”jeg kunne jo bare ha flyttet …”

I et fåtall av tilfeller ble drapsmennene hyllet som helter etter drapet. I de fleste tilfeller opplevde de imidlertid at hele slekta tok avstand fra dem. Ingen besøkte dem i fengselet, hvor de var etterlatt til seg selv og sine egne tanker. Og hvis de trodde at drapet de begikk skulle få slutt på sladderen, tok de feil. Paradoksalt førte dette bare til at sladderen tok helt av. Og æren sin kunne de se langt etter …

Tyrkia har innført strenge straffer mot æresdrap, uten at dette har hjulpet enkelte steder på landsbygda. Æresdrap begås i første rekke blant de fattigste og mest uvitende, i samfunn hvor æren i grunnen er det eneste av verdi som familiene har.

Denne boka er svært interessant og jeg anbefaler virkelig flere å lese den!

Amos Oz: "Hvordan helbrede en fanatiker"

Utgitt: 2006
Originaltittel: How to cure a fanatic
Utgitt på norsk: 2006
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Arneberg Forlag
Antall sider: 126


Israeleren Amos Oz er født og oppvokst i Israel, og var i hele sin oppvekst en del av den hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere. Med denne ballasten er det beundringsverdig at han har kommet til den erkjennelse han gir uttrykk for i denne lille boka.

Konflikten mellom jødene og palestinerne i Midt-Østen handler ikke om hvem som har rett eller feil, hvem som er de snille og de slemme. Hele konflikten betegnes av Oz som en tragedie. Jødene og palestinerne har det til felles at de er blitt kastet ut av land etter land, og at det ikke er noen som vil ha dem. Sånn sett er de begge ofre, og begge gjør krav på de samme landområdene - med like stor rett, både historisk og reelt.

Utfordringen er at begge fronter er svært fanatiske - både i sitt syn på hvem som har rett og i forhold til at de demoniserer "de andre". Oz foreslår noen tiltak for å demme opp for konflikten - tiltak som har overføringsverdi til en hvilken som helst konflikt om hva som helst. Kompromisser er et nøkkelord. Videre evnen til å se verden med "fiendens" briller, til å le av seg selv osv.

Boka avsluttes for øvrig med en forelesning holdt av Izzat Ghazzawi med overskriften "kulturen og litteraturens rolle i konfliktområder".

Denne lille boka anbefales varmt, uansett hvilke synspunkter man måtte ha om Midt-Østen-konflikten. Det er en liten bok som kan gi en spore til å åpne øynene for hva som egentlig skjer. Jeg fikk justert noen feiloppfatninger jeg hadde fra før av under lesningen.

Ayaan Hirsi Ali: "Krev din rett" (2006)

I denne boka har somaliske Ayaan Hirsi Ali samlet en rekke artikler og foredrag, hvor hun tar et oppgjør med islam og i særdeleshet kvinnesynet.

Ali er kjent for sitt samarbeid med Theo van Gogh om filmen"Submission". Van Gogh ble drept i 2004, og Ali står nå på dødslisten blant islamister. Selv flyktet hun i sin tid fra et tvangsekteskap og er i dag politiker i Nederland.

Jeg opplevde denne boka som veldig sterk og lærerik, spesielt når hun trekker frem enkeltskjebner, konsekvensene av tvangsgifte, kjønnslemlestelse og vold foretatt med henvisning til Koranen. Ali kunne nok ha tjent saken sin bedre dersom hun ikke hadde vært fullt så rasende. Jeg tror imidlertid at de fleste vil skjønne at hun ikke overdriver når hun forteller om diverse kvinneskjebner hun kom i kontakt med i sitt arbeid som tolk for kvinnelige asylanter.

Det som gjør budskapet ekstra sterkt er at hun selv er (eller riktigere: har vært) muslim og kjenner systemet innenfra. Hun etterlyser en opplysningstid innen islam, på lik linje med den som har forekommet i kristendommen og jødedommen. En opplysningstid preget av selvransakelse, modernisering av islam og tilpasning til den tiden vi lever i, hvor det er rom for å stille kritiske spørsmål og ikke minst rom for humor på egen religions bekostning. Først når religionen er gjort til et forhold mellom den enkelte og vedkommendes samvittighet (i forhold til gud), vil den muslimske verden bevege seg fremover ... hevder Ali.

Dette er en modig og viktig bok! Prisen forfatteren selv betaler ved å stå frem, er at hun må leve under streng bevoktning for ikke å risikere å bli drept av "sine egne".

Jonas Gahr Støre: "Å gjøre en forskjell" (2008)

I denne boka, som er noe av det mest spennende og interessante jeg har lest innenfor genren politikk, følger vi Jonas Gahr Støre gjennom en del år av hans liv som politiker. I den sammenheng er det hans rolle som Norges utenriksminister som står mest sentralt.

Gahr Støre er usedvanlig åpen i sine betraktninger rundt Norges visjoner og rolle i ulike konfliktområder i verden. Hva enten det dreier seg om konflikten i Midtøsten, kvinners rettigheter i Saudi-Arabia, Norges forhold til Russland spesielt i nordområdene, viktigheten av satsning på helse i u-landene, klimapolitikk eller norske muslimers bekymringer rundt egne ungdommer på ville veier, er han like engasjert. Samtalene med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk fant jeg spesielt interessant. Pamuk forsøker å forklare det tyrkiske sinnet, og de diskuterer hva som må til for å sikre Tyrkia en plass i EU.

Samtidig som boka fikk meg til å endre en del tidligere synspunkter og holdninger, inneholder boka et spennende historisk tilbakeblikk i vår nære fortid. Dette er et sterkt politisk manifest man uansett politisk tilhørighet bare må bøye seg i støvet for! Oddvar Helland leste svært godt!