Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Diverse forfattere S. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Diverse forfattere S. Vis alle innlegg

fredag 22. juli 2011

Stig Sæterbakken: "Usynlige hender"

Lite troverdig plott


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Jan Grønli
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 6 t 9 min.

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på 
saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka
terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.


Stig Sæterbakken

mandag 14. februar 2011

Hege Storhaug: "Tilslørt. Avslørt - Et oppgjør med norsk naivisme"

En brannfakkel av en bok!


Utgitt: 2007
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 178 

Forfatteren og journalisten Hege Storhaug tar i boka "Tilslørt. Avslørt" et kraftig oppgjør med norsk naivisme i forhold til sløret, som det mest utbredte religionpolitiske sy
mbolet i verden.

Boka innledes med et eksperiment. Hege Storhaug kler på seg en burka og beveger seg ut i Oslo by. I den forbindelse registrerer hun for det første hvor hemmende dette klesplagget er. Ikke bare opplever hun hvor innsnevret synsfeltet blir og hvor vanskelig det er å bevege seg. Men plagget, som ideelt sett skal gjøre henne usynlig som kvinne og objekt for menns oppmerksomhet, vekker betydelig oppsikt. Overalt blir hun beglodd. Og på et merkelig vis føler hun seg nesten avkledd og naken.

Forfatteren drar oss gjennom slørets historie. For nesten 1000 år siden var det utelukkende bedrestilte kvinner som skulle være tildekket, mens f.eks. prostituerte og slaver hadde forbud mot å dekke seg til. At det var et statussymbol å være tildekket, er ikke vanskelig å forstå. Det er jo omtrent umulig å utføre noe som helst av praktisk arbeid med dette klesplagget på seg, og sånn sett ble det mest sannsynlig et symbol på at kvinnen ikke trengte å arbeide.

Storhaug påpeker at det i nyere tid har skjedd en utvikling i retning av at flere og flere kvinner dekker seg til. I Norge er det pr. i dag ikke vanlig å gå i burka, men tendensen er at tildekningen øker i omfang. Man snakker om hijab med og uten underlue, jilbad, niqab, chador, shalwar kamiz med dupatta, abaya og sist men ikke m
inst burka.

Ett av spørsmålene Storhaug stiller er om vi kan stille oss likegyldig til at kvinner dekker seg til, selv om det påstås at dette med klesdrakt er en personlig og frivillig sak. Dette kommer særlig på spissen når tildekningen i de muslimske miljøene blir et uttrykk for renhet, dydighet og uskyld, i motsetning til dem som ikke dekker seg til og som dermed fremstår som urene og nærmest fritt villt. Selv i lille Norge har vi de siste par årene sett at det såkalte moralpolitiet på Grønland har angrepet muslimske kvinner som ikke er tildekket, og sjokkert har vi fått høre historier om kvinner som har med seg hijab i veska og kler denne på seg før de tør å bevege seg inn i spesielle deler av Oslo. På side 145 i boka sier Storhaug følgende:

"Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet."

Og videre på side 147:

"(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-g
enerasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Storhaug mener at tildekning av kvinner bør forbys, og trekker paralleller til det som kun få år tilbake skjedde i Frankrike, Nederland og Danmark. I Frankrike og Danmark har man opplevd regelrette opptøyer som følge av konflikter mellom muslimer og hhv. etniske franskmenn og dansker. Økende islamisme, hvor bl.a. strengere regler om påkledning av kvinner er vesentlig, er en del av forklaringen, mener Storhaug. Og dette må vi være på vakt overfor før det er for se
nt.

Hun avslutter sin bok med følge
nde ord:

"
Naivismen overfor islamismen, en naivisme som ligger som et kvelende teppe over samfunnet vårt, er hovedgrunnen til at jeg ikke ser for meg en politisk oppvåkning med det første. Oppvåkningen kommer ikke før problemene som følger i kjølevannet av den voksende slørbærende massen, er så åpenbare for enhver at ingen kan benekte dem lenger. Men, som Machiavelli sier, da er det som regel for sent å rydde opp."


Jeg har fulgt med spesielt i den debatten som har versert i mediene angående forbud eller ikke forbud mot hijab, og har lenge følt at jeg ikke hadde nok kunnskaper om på dette området. Derfor var det spennende og lærerikt å lese denne boka. Det er helt åpenbart at Storhaug har en klar politisk agenda, nemlig et ønske om å vekke en likegyldig befolkning i tide. Hun roper et høyt varsku i forhold til den utviklingen som er i gang, og mener at dette er en trussel mot viktige menneske-rettighetsprinsipper. Utviklingen går også i retning av at stadig yngre jenter går med hijab, slik at når de i prinsippet er voksne nok til å bestemme selv, så er klesplagget så integrert i deres liv at det ikke faller dem naturlig å protestere eller å ha en selvstendig oppfatning om dette. Og når utsiktene til å bli gift minimaliseres dersom man ikke er ærbar nok, så er det virkelig betimelig å stille spørsmål ved hvor frivillig det er å dekke seg til. Når Storhaug sammenligner islamismen med nazisme og fascisme, merker jeg imidlertid at jeg faller litt av. Samtidig er hun inne på noe når hun mener at religiøs fanatisme er mye farligere enn en hvilken som helst ideologi. En ideologi er gjerne forankret i noe som kan oppfattes som rasjonelle tankerekker, mens religiøs fanatisme fordrer blind adlydelse uten at det er tillatt å stille kritiske spørsmål. Boka er virkelig tankevekkende!



Andre bøker jeg har lest og omtalt på bloggen min:

1. Ayaan Hirsi Ali: Krev din rett
2. Ayse Onal: Æresdrap
3. Julia Jusik: Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere i Tsjetsjenia
4. Mohsin Hamid: Den motvillige fundamentalist
5. Nedjma: Mandelen
6. Atiq Rahimi: Tålmodighetens stein
7. Souad: Brent levende

torsdag 30. desember 2010

Sjón: "Skugga-Baldur"

En blanding av folkeeventyr, realisme og poesi 


Utgitt: 2005
Oversatt fra islandsk til norsk: Tone Myklebost
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Priser: Nordisk råds litteraturpris i 2005
Antall sider: 125

Før jeg omtaler boka, synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon av forfatteren. Sjón heter egentlig Sigurjón Birgir Sigurdsson. Han ble født i 1962 og har i årenes løp gitt ut en rekke bøker, herunder også en diktsamling. Like fullt er han kanskje mest kjent for samarbeidet med den islandske artisten Björk da de begge var med i gruppen The Sugarcubes. Sigurdsson skrev for øvrig en libretto til Lars von Triers film "Dancer in the Dark", og denne ble nominert til Oscar i 2000. Det minner meg forresten om at dette er en film jeg skal se om igjen, og som jeg også sikret meg på DVD for en tid tilbake.

For boka "Skugga-Baldur" fikk forfatteren Nordisk råds litteraturpris i 2005.

Det er ikke lett å gjengi handlingen i denne boka, fordi den er så springende og vekselsvis fortelles bakover i tid og fremover i tid og på flere ulike plan. For å ta dette med tittelen på boka først, så er denne i følge islandsk folkesagntradisjon dobbeltydig leser jeg på en nettside hvor boka er omtalt. På den ene siden refererer navnet Skugga-Baldur til avkommet av en katt og en rev, og på den annen side betyr navnet en ond ånd eller et skummelt menneske. Dette er det greit å vite før man begynner å lese denne veldig spesielle boka.

Innledningsvis og nesten gjennom halve boka følger vi en prests desperate jakt på en rev. Med et fascinerende presist og temmelig minimalistisk språk skildres jakten og kampen mot naturkreftene, hvor det til slutt handler om å overleve. Deretter er vi plutselig over i en tilsynelatende helt annen historie om ei jente og hennes redningsmann.

Hafdis, eller Abba som hun blir kalt, er ei ung jente med Downs syndrom, som blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. I det islandske samfunnet den gangen ble barn med Downs syndrom sjelden eller aldri gitt livets rett. Men jenta blir aller nådigst tatt hånd om, gravid som hun er etter en temmelig trist skjebne ombord på det strandede skipet, der hun ble funnet lenket til en seng og som ikke levnet noen tvil om hva hun var blitt brukt til av mannskapet ... Takket være sin redningsmann slipper hun å bli sendt til København for å bli solgt. I stedet læres hun opp i språk og vitenskap.

Slik blir skjebnen til barna med de merkverdige mongolske trekkene beskrevet:

"Det trengtes ingen vitner; før de rakk å gi fra seg sitt første kny, la jordmoren hånden over munn og nese, og vendte på denne måten ånden tilbake til den store sjelegryte som alle menneskelige skapninger blir øst opp av.

Barnet ble erklært dødfødt og liket plassert i hendene på nærmeste prest. Han forvisset seg om hva slags det var, begravde stakkaren, og dermed var den ute av soga." 


Det oppstår vakker kjærlighet mellom jenta Abba og Hálfdán, en gutt som anses som en enfoldig idiot. Da Abba dør, er han helt knust.

Sognepresten Baldur Skuggason går igjen som en rød tråd gjennom hele boka. Tidvis fremstår han som nokså tvilsom der han skifter ham opptil flere ganger. Er han djevelen selv? Navnet hans, som til forveksling ligner Skugga-Baldur, levner ingen tvil om at han er et 
ondt menneske.

Denne bittelille boka er noe av det mest spesielle jeg har lest på svært, svært lenge. Jeg vil tro at den kunne egne seg fint som skolepensum og analysearbeid, for her er det utvilsomt mange lag i historien og mye symbolikk som jeg antakelig ikke fikk helt tak i fordi jeg har nokså begrensede kunnskaper om islandsk folkesagntradisjon. Det jeg imidlertid fikk ut av denne boka var en fascinerende fortalt historie, der virkemidlene som forfatteren bruker fremstår som høyst kreative og lekende. Sjón leker med språket og viser at han til fulle behersker dette. Samtidig som han forteller en temmelig brutal historie, er den også 
poetisk. Derfor følger jeg til fulle juryens begrunnelse for at nettopp denne boka mottok Nordisk råds litteraturpris:

"Skugga-Baldur balanserer fint på grensen mellom poesi og prosa. Romanen vever motiver sammen fra islandske folkesagn, romantisk fortellerkunst og en fascinerende historie, hvor nåtidens etiske spørsmål trer frem."

Alt i alt en fin liten bok som jeg gir terningkast fem.


Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- se Knirks omtale her 



onsdag 29. desember 2010

Kristopher Schau: "På vegne av venner"

Sterkt om å dø i ensomhet

Utgitt: 2009
Forlag: Oktober Forlag
Antall sider: 92

Første gang jeg for alvor begynte å få lyst til å lese denne boka var i april i år, da jeg kom over en omtale av den på Beates blogg -
Beate blogger om bøker. Så vakkert og nydelig omtalte hun denne boka at jeg følte et savn ved ikke å ha lest den. Og det selv om jeg aldri har vært noen Kristopher Schau-fan akkurat ... Mannen er jo rett og slett ikke tam! ;-)

Nå har jeg omsider fått lest boka, og Beate hadde rett: jeg angrer ikke! Denne boka har atpåtil havnet under minst tre juletrær i år på grunn av meg, og jeg håper inderlig at den blir lest! Det fortjener den! I og med at mitt eksemplar av boka er en del av åttende opplag, vil jeg for øvrig anta at den må betegnes som en stor suksess.

Media-bajasen Kristopher Schau var arbeidsledig vinteren 2008/2009 da han leste om begravelser i kommunens regi i A-Magasinet (fredagsbilag til Aftenposten). Det kommer sjelden mennesker i slike begravelser, og det var dette aktuelle artikkel handlet om. En artikkel jeg for øvrig husker svært godt selv og som gjorde inntrykk!

Schau bestemte seg for å oppsøke begravelser i regi av kommunen. Stikkordet i dødsannonsene er "på vegne av venner" i stedet for at konkrete navn er ramset opp. Stort sett foregikk begravelsene enten ved Østre eller Vestre gravlund i Oslo. Kun dersom han var alene eller det var toppen ett menneske til i kapellet, valgte han å delta. I motsatt fall forlot han diskret stedet.

I bokprosjektet sitt beskriver han det som skjer samt sine tanker og følelser rundt selve sermoniene. Dette gjør han i dagbokform - mest av alt på en svært rørende måte. Men selv når han blir forbannet, skildrer han dette så ærlig og sårbart at jeg også da ble ... om ikke direkte rørt, så i alle fall berørt.

Finnes det noe verre enn å forlate dette livet i ensom majestet? At ingen har funnet bryet verdt å følge en på den siste reisen? Tja ... det finnes det nok intet fasitsvar på. Noen har selv valgt et liv i ensomhet, mens andre har vært ufrivillig ensomme. Og fordi ingen er der for å fortelle historien til avdøde, er det ikke enkelt å finne svar på hva han eller hun egentlig følte. Det som i hvertfall er sikkert er at mange prester gjør en skikkelig jobb for å skape en verdighet i forbindelse med bisettelsen, om det er aldri så tomt i kirken eller kapellet. Den fantastiske talen som presten holdt i Ernst H. sin begravelse (side 75 - 78) måtte jeg faktisk lese opp for mannen min. Og resultatet av dette er at også han ønsker å lese boka! Og her må jeg få sitere forfatterens kommentarer til nettopp denne talen:

"Jeg klarer ikke å synge. Jeg er bare så stolt over mannen som står bak alteret. Stolt over presten. Hvem skulle trodd det? Det skulle høyst sannsynlig vært tomt her, men han tok seg allikevel bryet med å finne ikke bare ett, men tre dikt for anledningen. Han hadde ikke trengt å gjøre det, men han gjorde det. Jeg skriver "kick ass" med kulepenn i hånda, mens det synges, for det er det han er. Presten er faen meg kick ass."


Denne boka anbefaler jeg sterkt! 
Jeg likte Schaus fortellerstemme. Det bor jammen mer i ham enn jeg var klar over! Måtte det komme enda flere opplag av boka! Terningkast fem!

Andre omta
ler av boka:
- Lines bibliotek

onsdag 21. juli 2010

J.D. Salinger: "The Catcher in the Rye" / "Redderen i rugen"

Utgitt i USA: 1951 
Utgitt i Norge: 1952
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Antall sider: 240


Av alle bøker jeg har lest i overskuelig fortid, er denne boka noe av det pussigste jeg har vært borte i. Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for å lese den, vel vitende om at den er temmelig omstridt. En hel del mennesker mener at denne lille boka er noe av det beste de har lest, mens vel så mange mener at det er noe av det mest elendige de har lest. Så hva er det med den? De tankene jeg formidler her, er fullt og helt mine tanker. Les den selv dersom du ønsker å gjøre deg opp din egen mening!

Boka starter med at jeg-personen Holden Caulfield atter en gang har blitt kastet ut av skolen han går på. Ikke bare har han strøket i alle fag så nær som engelsk skriftlig, men han har noen holdninger som gjør at han kommer på kant med de aller, aller fleste. Hvorfor skjønner vi etter hvert. Man skal nemlig lete lenge etter noen som gir så faen som nettopp Holden Caulfield!

Jeg har alltid lurt på hvordan noen mennesker kommer seg gjennom livet ved å definere alt og alle rundt seg som idioter, mens det kun er de selv som har forstått noe av verdi her i livet. Vel, her har man altså typen! Det er nemlig ingen som slipper unna Holdens kritiske blikk. Absolutt ingen holder mål. Kanskje bortsett fra søsteren Phoebe … For ikke å glemme hans avdøde bror Allie. Like fullt er det små, små glimt av en ung sårbar gutt bak den tøffe masken. Det var disse glimtene av noe jeg oppfattet som håp som ga meg lyst til å lese videre.

Vi følger Holden gjennom et par døgn etter at han har forlatt Pencey, skolen han inntil nylig har gått på. Han ønsker ikke å dra hjem til foreldrene før de har fått brevet om utkastelsen fra skolen.

Mange av episodene som beskrives i boka er mildest talt lattervekkende. Den unge Holden gjør det som står i hans makt for å unngå å falle for eget grep. Han ler av alt og alle, og enkelte ganger holder dette på å koste ham dyrt. Uansett hva han roter seg opp i, klarer han å få det til å være andres skyld. Dessuten er alt i samfunnet falskt og uekte. Sånn sett ligner dette veldig på et hvilket som helst ungdomsopprør. Det var faktisk ganske fascinerende lesning!

Enkelte mener at denne boka har gått ut på dato. Kanskje har den det. Mange av kraftuttrykkene og banningen var sikkert nokså oppsiktsvekkende da boka kom ut i 1951, mens de i dag fremstår som temmelig naive og uskyldige. Jeg likte ikke Holden, men ble under lesningen likevel sittende og bekymre meg for hvordan det skulle gå med ham til slutt. I tiden før 1951 var det ikke plass for de helt store ungdomsopprørene, så jeg skjønner at denne boka må ha vært ganske omstridt da den kom. Ungdomsopprør slik vi kjenner den i dag, må vel betraktes som en nymotens "oppfinnelse" ... fortrinnsvis etter 1951 ...

Alt i alt en noe over middels grei bok som i bunn og grunn var litt skuffende, men som jeg uansett er glad for at jeg omsider har fått lest. Den må vel sies å høre med i allmenndannelsen. Det er sagt om forfatteren at boka har selvbiografiske trekk og at han trakk seg fullstendig tilbake fra offentligheten på grunn av alt oppstyret som fulgte med bokutgivelsen.

Terningkast fire.

mandag 5. april 2010

Gabriel Scott: "Kilden"


I boka møter vi den noe enfoldige fiskeren Markus. Markus er svært takknemlig over hva livet har gitt ham, og han har en indre ro de fleste av dagens travle mennesker kan misunne ham. Hans funderinger over alle livets undre - både på sjø og land - er sjarmerende og likefrem. Han står stødig selv når naturkreftene herjer med ham, bare havet sørger for å gi ham til det daglige brød.
Markus er en ensom mann, som aldri helt blir tatt inn i varmen hos de øvrige i det lille lokalsamfunnet. De andre synes han er rar og veldig annerledes enn dem selv. Dette bekymrer imidlertid Markus svært lite.
Men så blir det svart hav, og Markus´ enkle liv rystes i grunnvollene. Med ett er ikke alt like selvsagt lenger ...
Denne lille boka er ganske enkelt skjønn! Den fikk iallefall meg til å tenke på hva det egentlig er som betyr noe i livet. Sverre Anker Ousdal har hentet frem sin barndoms sørlandsdialekt når han har fylt oppleserrollen, og det passet svært godt når han skal levendegjøre figuren Markus.

Diane Setterfield; "Den trettende fortellingen" (2007)

Jeg synes boka var fin, men den "tok ikke av". Det jeg likte best var skildringen av lidenskapen for litteraturen.

lørdag 3. april 2010

Vikas Swarup: "Gutten som hadde svar på alt"


Utgitt: 2006
Original tittel: Q & A
Oversatt: Kirsti Øvergaard
Forlag: Bazar
Antall sider: 314


Ram Mohammad Thomas, fattiggutten fra Mumbais slum, deltar i et quiz-show og overrasker alle ved å vinne toppgevinsten på en milliard rupi. Hvordan er det mulig at en gutt uten skolegang kunne svarene på alle spørsmålene uten å jukse? Dette undrer også teamet som står bak TV-programmet seg, og raskt etterpå blir Ram arrestert, mistenkt for juks. TV-teamet har selvsagt smurt politiet, og har aldri hatt noen planer om å utbetale gevinsten.
En ukjent kvinnelig advokat kommer Ram til unnsetting før politiet rekker å torturere ham til en "tilståelse". Gjennom en natt forteller Ram denne kvinnen sin livshistorie. Samtidig som livshistorien hans viser hvordan han faktisk var i stand til å svare riktig, får vi innblikk i det harde livet i slummen. Hvordan Ram har klart å overleve fra han bare var et barn, om møter med et korrupt politi, voksne som har villet utnytte at han er fattig og foreldreløs osv.
Boka er nydelig skrevet, og er både morsom og trist. Dette er nemlig ikke bare en historie om Ram, men om Indias mange fattige barn og unge som lever i en hårfin balanse mellom liv og død. Og som takket være stor oppfinnsomhet er i stand til å overleve i en beinhard verden ...

Andre om
taler av boka:
- Lines bibliotek

Antoine de Saint-Exupéry: "Den lille prinsen" (2007)


Forfatteren og bokas jeg-person treffer på den lille prinsen i Sahara etter at prinsen har nødlandet flyet sitt. Prinsen har reist langt i håp om å treffe en venn. Under reisen sin har han vært innom mange forskjellige planeter, og han har bl.a. truffet en dranker, en svært forfengelig mann, en lyktetenner, en forretningsmann og en geograf. Han forteller om disse menneskene, og dermed fremstår talen hans som en fortelling om hva som er viktig og likegyldig her i livet - i en noe naiv fortellerstil.
Boka var både søt og nydelig den, og Nils Ole Oftebro leste den med en herlig entusiasme. Like fullt må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet fordi denne boka har vært fremhevet som en liten skatt.

Eric-Emmanuel Schmitt: "Noas barn" (2005)


Et liv i skjul

Brüssel er okkupert av nazistene, året er 1942 og jødene må enten flykte eller gå i dekning for å unnslippe deportasjon og senere utryddelse. Joseph er syv år og hans foreldre plasserer ham hos ekteparet du Sully mens de selv går i dekning. Der kan han imidlertid ikke bli værende, og etter hvert havner han hos fader Pons, som har forbarmet seg over rundt 20 foreldreløse gutter. Halvparten av dem er jøder. Apotekeren mademoiselle Marcelle har utstyrt guttene med falske papirer.
Fader Pons gjør det som står i hans makt for å beskytte guttene mot nazistene, vel vitende om at alt nazistene trenger å gjøre for å avsløre dem er å undersøke om guttene er omskåret. Uansett religion går guttene til katolsk messe, og de opptrer som så gode kristne som mulig for ikke å vekke mistanke om deres egentlige bakgrunn.
Joseph selv er fortelleren av historien, og gjennom hans øyne blir vi vitne til alt det absurde som skjer. Vennskapet hans med den noe eldre Rudy og fader Pons er rørende beskrevet. Da krigen er over, begynner fader Pons arbeidet med å finne foreldrene til guttene. Ikke alle er like heldige, men noen av dem, deriblant Joseph, opplever å bli gjenforent med sine foreldre. Det skal imidlertid vise seg at det ikke er bare-bare … Etter flere år å ha fornektet sin bakgrunn, som egentlig ikke var spesielt jødisk i utgangspunktet, er det ikke gjort i en håndvending å skulle bli svært så jødisk, gå til bar mitsva osv. i løpet av kort tid. Men fordi seks millioner jøder er utryddet av Hitler, fremstår det som særdeles viktig å ta vare på det spesifikt jødiske enn hva det var før krigen startet!
Boka er nydelig skrevet, og underveis er den dessuten svært tankevekkende på flere nivåer. Som Noa fra bibelhistorien reddet fader Pons ikke bare de om lag 20 guttene, men alle deres etterkommere i all fremtid. Boka er for øvrig basert på en sann historie.

Cecilie Samartin: "Señor Peregrino" (2006)


Vakre Jamilet er en resultatet av en voldtekt, og vokser opp i en fattig familie på landsbygda i Mexico. Et groteskt fødselsmerke dekker hele ryggen og går ned til knærne, og de overtroiske landsbybeboerne mener at hun er merket av djevelen. Jamilet vokser opp uten skolegang og kan ikke lese, og det er umulig for henne å omgås landsbybeboerne på en naturlig måte.
Da moren dør føler Jamilet seg befridd fra de lenker som har holdt henne tilbake i landsbyen, og hun flykter til USA hvor hun oppsøker tanten Carmen. Der har hun håp om å få leve et normalt liv blant mennesker som ikke kjenner til fødselsmerket.
Tanten hjelper henne med å skaffe falske identitetspapirer, og ved hjelp av disse klarer hun å skaffe seg en jobb på et psykiatrisk sykehus. Der får hun ansvar for kun en pasient, en mann de færreste har holdt ut lenge. Det oppstår imidlertid en gjensidig sympati mellom Senor Peregrino og Jamilet, og han forteller henne historien om sin ungdoms pilgrimsreise til Santiago i Spania, hvor han fant sin store kjærlighet. Samtidig lærer han Jamilet å lese.
Til å begynne med opplevde jeg boka som vel svulstig og fantasifull, som dobbel dose Isabel Allende og Paulo Coelho når de nærmest har "tatt helt av". Samtidig var det noe ved boka som gjorde at jeg måtte lese videre, og jeg endte med å sluke den. Så selv om det ble vel mye drama og vel mange tilfeldigheter som plutselig stemte, ble jeg grepet av historien. Like fullt var ikke dette en stor litteraturopplevelse. Til det var språket for enkelt og personskildringene for grunne.

fredag 2. april 2010

Jonas Gahr Støre: "Å gjøre en forskjell" (2008)

I denne boka, som er noe av det mest spennende og interessante jeg har lest innenfor genren politikk, følger vi Jonas Gahr Støre gjennom en del år av hans liv som politiker. I den sammenheng er det hans rolle som Norges utenriksminister som står mest sentralt.

Gahr Støre er usedvanlig åpen i sine betraktninger rundt Norges visjoner og rolle i ulike konfliktområder i verden. Hva enten det dreier seg om konflikten i Midtøsten, kvinners rettigheter i Saudi-Arabia, Norges forhold til Russland spesielt i nordområdene, viktigheten av satsning på helse i u-landene, klimapolitikk eller norske muslimers bekymringer rundt egne ungdommer på ville veier, er han like engasjert. Samtalene med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk fant jeg spesielt interessant. Pamuk forsøker å forklare det tyrkiske sinnet, og de diskuterer hva som må til for å sikre Tyrkia en plass i EU.

Samtidig som boka fikk meg til å endre en del tidligere synspunkter og holdninger, inneholder boka et spennende historisk tilbakeblikk i vår nære fortid. Dette er et sterkt politisk manifest man uansett politisk tilhørighet bare må bøye seg i støvet for! Oddvar Helland leste svært godt!

Populære innlegg