Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Auster Paul. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Auster Paul. Vis alle innlegg

onsdag 23. august 2017

Møte med Paul Auster på Litteraturhuset i Oslo 22. august 2017

Paul Auster og Janneken Øverland i samtale på Litteraturhuset 22, august 2017
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Møte med en favorittforfatter!

Litt om mitt forhold til Paul Auster

Hvis jeg ikke husker feil, er det ikke mer enn 2-3 år siden sist Paul Auster besøkte Norge. I den forbindelse besøkte han også Litteraturhuset i Oslo. (De nye nettsidene til Litteraturhuset gjør det nærmest umulig å søke i gamle arrangementer, så jeg har dessverre ikke funnet dette arrangementet i arkivet. Det skapte for øvrig noe forvirring i mitt følge da daglig leder Andreas Wiese i sin presentasjon av forfatteren, hevdet at dette var første gang Paul Auster besøkte Litteraturhuset. En av mine litteratur-venninner var der nemlig forrige gang han var på Litteraturhuset.) I alle fall gikk jeg glipp av dette arrangementet - til min store sorg. Da Paul Auster og hans kone Siri Hustvedt dukket opp på høstprogrammet til Litteraturhuset tidligere i sommer/høst, gikk det ikke mange minuttene før jeg hadde bestilt billetter og hadde omstokket på avtaler kalenderen min. Denne gangen aktet jeg nemlig ikke å gå glipp av dette forfatterekteparet. (Innlegget fra Siri Hustvedts og Chris Kraus` samtale kommer jeg tilbake til.)

Mitt forhold til Paul Austers forfatterskap startet for nesten 30 år siden. Tilfeldigheter førte meg til bøker som "Moon Palace", "Sjansespill" og "Levitian", og dermed var jeg hektet. Siden har jeg trofast fulgt hans forfatterskap, og det er kanskje bare 2-3 av hans bøker jeg fremdeles ikke har lest. Min begeistring har riktig nok svingt litt i de senere år, mest av alt fordi jeg har fornemmet at de fantastiske idéene hans kanskje ikke har blomstret så mye som tidligere. Likevel er han å regne blant de absolutt bedre forfatterne i vår samtid.

Her på bloggen har jeg anmeldt/omtalt flere av hans bøker; "Moon Palace" (utkom opprinnelig i 1989 - en av mine første bloggomtaler, som er veldig kort), "Usynlig" (2010), "Sunset Park" (2011), "Mann i mørket" (2009), "Reiser i skriptoriet" (2007), "Rapport fra det indre" (2013), "Vinteropptegnelser" (2012) og "Her og nå. Brev (2008-2011)" (brevveksling mellom Paul Auster og Nobelprisvinneren J.M. Coetzee). I tillegg har jeg anmeldt/omtalt filmene "Music of Chance" (1993 - filmatisering av "Sjansespill"), "The Inner Life of Martin Frost" (2007) og "The Look" (2011 - der han opptrer selv). (Samtlige linker peker til tidligere blogginnlegg.)

Nå er Paul Auster aktuell med mursteinromanen 4 3 2 1, og det er selvsagt i forbindelse med lanseringen av denne boka at han befinner seg i Norge akkurat nå. Jeg har ikke rukket å lese denne boka enda. 4 3 2 1 er nominert til Man Booker Prize i år.

Det var uten tvil Paul Auster-aften på Litteraturhuset! (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om arrangementet på Litteraturhuset

I går møttes Paul Auster og Janneken Øverland til en samtale om Archibald Fergusons fire liv på hovedscenen Wergeland på Litteraturhuset. Archibald Ferguson er hovedpersonen i "4 3 2 1", og det er hans liv vi får brettet ut i fire ulike versjoner i denne romanen.

Slik presenterer Litteraturhuset arrangementet i sin katalog:

"Ingen liv er egentlig bare en historie. I Paul Austers nye roman 4 3 2 1 fortelles fire mulige, sammenflettede historier om Archibald Ferguson: Livene hans slik de kunne ha utviklet seg dersom noen små, eller større, hendelser hadde tatt en annen retning. Til sammen skaper de fire versjonene av Ferguson en bildevev av etterkrigstidens amerikanske historie og kultur og gir innblikk i sentrale hendelser som borgerrettskampen, studentopprøret, Vietnam-krigen og mordet på Kennedy.

Romanen, som nå er ute på norsk i Torleif Sjøgren-Erichsens oversettelse, speiler Austers gjennomgående interesse for tilfeldigheter, for alternative muligheter og virkeligheter. Helt siden hans første romaner, i New York-triologien, har Auster utforsket metafiksjonens muligheter til å beskrive amerikanske liv og historie, i verdener der hans hovedpersoner må ta inn usikkerhet og ambivalens, i seg selv og i verden rundt dem.

Paul Auster har gitt ut mer enn tretti bøker. Om 4 3 2 1 sier han selv at han har skrevet sitt hovedverk. Nå møter han kritiker og tidligere forlegger Janneken Øverland til samtale."


I hovedsalen var det smekkfullt med folk i går. I tillegg var det videooverføring til Amalie Skram, en annen sal på Litteraturhuset.


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Paul Auster entret scenen

Det sitret i salen i går da Paul Auster steg opp på scenen i Wergelandsalen etter at daglig leder Andreas Wiese hadde introdusert ham. "Hello Oslo" sa han, og vinket til oss.

Janneken Øverland, som satt med 4 3 2 1 i fanget under så og si hele bokbadet, åpnet arrangementet med å spørre Auster om hvor lang boka egentlig var underveis (underforstått at han nødvendigvis må ha redigert mye bort etter hvert). Auster svarte at han egentlig har forberedt denne boka i mange år, gjennom alt han så langt har skrevet. Hans skriveprosesser starter som regel med musikk i hodet hans. Han finner en hovedkarakter, og deretter popper de andre personene opp i tur og orden. Vanligvis tar det noen år før han er klar for å skrive. Med 4 3 2 1 var det imidlertid annerledes. Selve idéen til boka dukket opp under en frokost, og i løpet av noen få uker var han i gang med skrivingen.

Det hadde stor betydning for ham at han var 66 år da skrivingen begynte. Hans far døde da han var 66 år, og han følte sterkt på at dette var et dårlig år for ham. Boka måtte nødvendigvis bli stor. Han ønsket sterkt at han ikke skulle dø før boka var ferdig, så han sluttet å reise, ga nesten ingen intervjuer og var i det hele tatt lite ute av huset. Alt for å få fullført det som skulle bli hans hovedverk. Han brukte 3 1/2 år på å skrive boka, og det er veldig raskt til ham å være. Underveis improviserte han mye. Detaljene kom til etter hvert.

Auster kommenterte Wieses påstand om at han har skrevet i fem ti-år. Egentlig har han skrevet i seks ti-år. Han begynte nemlig å skrive allerede da han var i 16-17-årsalderen, men disse skriveriene endte ikke i noen utgivelser.

Mens han skrev på 4 3 2 1 var historien om Achibald Ferguson "i beina og blodet" hans. Han hadde følelsen av at ordene var der, og at hans jobb var å få dem ned på papiret. I hans skriveprosesser er det eventyr og oppdagelse som står i fokus.

Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om skriveprosessen og dårlig betalte kritikere

Paul Auster fortalte om sin totrinns skriveprosess. Først skriver han alt for hånd i sine "note books" - aller helst på rutepapir. Når det han kaller "the paragraph" er ferdig, skriver han dette på "type writer"`en (jeg fikk ikke helt tak i om han mente skrivemaskin eller tastatur på en datamaskin). En "paragraf" kan være på en side eller bare to-tre setninger, alt etter som.

Øverland lurte på om det burde følge med en "readers guide" til hans siste bok. Den er nemlig av flere kritikere fremstilt som tung og uoversiktlig. Dette fikk Auster til å fnyse. Selv leser han ikke kritikker - i alle fall ikke av sine egne bøker - for han synes de fleste er for dumme. De fleste kritikere er dårlig betalt og skal lese veldig mye i løpet av svært kort tid. Det tar faktisk tid å lese 4 3 2 1, og tar man seg den tiden som er nødvendig, vil man oppdage at boka er meget oversiktiglig og grei å forstå, påpekte han med et lurt smil om munnen.

Om tilfeldigheter

Dette med tilfeldigheter går igjen i de fleste av Austers romaner. Dette "what if?" ...

Selv traff Paul Auster sin kone Siri Hustvedt for 36 år siden. De hadde begge møtt frem til en poesiaften i New York. Hva om han ikke hadde gått på dette arrangementet akkurat den kvelden? Da hadde han antakelig aldri møtt hun som skulle bli hans andre kone.

Alle som har barn vet hvor mange ganger i løpet av et barns oppvekst det nesten kunne gått helt fatalt galt. Men så gjør det likevel ikke det. Heldigvis! Men marginene i forhold til andre eventualiteter kan være meget små ...

Auster tror at alle har "multipel selves". Vi har mange spektre å spille på, og noen ganger er det humøret vårt som avgjør hva som skjer i en gitt situasjon. Et litt annet humør og vi ville antakelig gjort noe helt annet. I skriveprosessen liker Auster å være i stand til å se konstruksjonen av romanen sin.

Om 4 3 2 1

4 3 2 1 åpner med en prolog, hvor vi møter Fergusons foreldre. Vi får høre hvordan de møttes og omstendigheten rundt hans fødsel. De fire utgavene av Archibald Ferguson vi møter senere i boka er genetisk samme person. Han gis imidlertid ulike oppvekstvilkår. I den ene versjonen har faren pengeproblemer, i den andre versjonen dør faren mens han fremdeles er veldig ung, i den tredje versjonen er faren rik ... osv. Slike rammevilkår påvirker sterkt hvem man blir. Særlig gjelder dette de tyve første årene av et menneskes liv.

Det som er felles for de fire utgavene av Ferguson er pasjonen for musikk, opptatthet av trening, evnen til å skrive ... De fire utgavene er forskjellige, men likevel samme person.

Miljøet rundt har en enorm effekt på mennesker. Auster ba oss tenke på hva det ville gjøre med et intelligent menneske å vokse opp i Hitler-Tyskland sammenlignet med å vokse opp i dagens Norge. I det ene tilfellet er risikoen for å bruke evnene på feil arena stor, mens risikoen for å komme skjevt ut nesten ikke er tilstede i det andre tilfellet.

Auster opplyste at det er mye historiefortelling og lite dialog i 4 3 2 1.

Deretter leste han høyt fra sin bok, blant annet om hvordan Achibalds bestefar fikk navnet Ferguson. Egentlig handler det om en gammel jødisk vits som Auster har lånt, og gjort et morsomt poeng av. Dette førte til mye latter i salen, hvilket fikk Auster til å påpeke at det er mye humor i boka. Selv om han ikke er en pessimistisk mann, beskriver han en vanskelig tid i boka. Den er ikke selvbiografisk, men det er ikke til å komme forbi at han - som andre forfattere - har stjålet en del fra det virkelige liv. F.eks. husker han godt tiden på slutten av 1960-tallet, der halve landet var for og halve landet var imot Vietnamkrigen. De to fraksjonene kunne nesten ikke omgås, så sterke var motsetningene dem imellom. Mange gjorde hva som helst for å slippe å dra i krigen. Selv ble han satt på en reserveliste pga. allergi, og det var rett og slett den lykkeligste dagen i hans liv. 


Paul Auster (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Om å fortelle historier

Paul Auster har egentlig aldri tenkt på seg selv som forfatter. Derimot anser han seg som en historieforteller. Mens noen skriver detaljert om maten hovedpersonene spiser og andre veldig nære ting, er han opptatt av å skrive om andre ting.

Selv leser Auster alltid inn bøkene sine på bånd når de er ferdige. Han hører aldri på disse etterpå, men dette er en del av hans skriveprosess. 4 3 2 1 ble til en 36 timers audio book.

Han mener at det var helt nødvendig å skrive de selvbiografiske bøkene "Vinteropptegnelser" og "Rapport fra det indre" for at han skulle bli i stand til å skrive en bok som 4 3 2 1
Da han var yngre hadde han alltid 5-6 bøker i hodet på en gang. Etter "Brooklyn Follies"/"Brooklyns dårskap" endret dette seg. Plutselig hadde han ingen flere idéer igjen ...

I dag tar det lenger tid å komme i gang med en ny bok, samtidig som det tar kortere tid å skrive en bok. Dette er fordi han har drevet med skriving så lenge. Det er jo dette han kan.

Om far-sønn-forholdet m.v.

Paul Austers far døde svært brått, og dette kom som et stort sjokk for ham. Han måtte skrive om det etterpå.

I 4 3 2 1 har Archibald Ferguson fire ulike forhold til sin far, og alle er meget kompliserte. Forholdet til moren er mye mindre komplisert. Siden navnet Archibald er så latterlig i følge Auster, er det ingen av Archibald-utgavene som bruker dette navnet. Alle har forkortet navnet - på ulik måte.

Den andre viktigste personen i boka - i alle de fire utgavene av Ferguson - er Amy Schneiderman. Hun og Archibald møttes da de begge var 16, og de hadde en heftig romanse. I en av utgavene blir hun hans kusine, fordi moren gifter seg med onkelen hennes. I en annen utgave blir hun hans stesøster, fordi moren gifter seg med faren hennes. Osv. Disse konstellasjonene har mye å si for det som skjer videre.

Om minner

Minner er et sentralt poeng i Paul Austers romaner. Det finnes ekte minner og falske minner, og dersom man går i "transe" kan man finne ting man trodde at man hadde glemt. Når det gjelder ting man husker eller tror man husker - hvem kan si at det er feil?  Men hvordan kan man vite hva som er sant?

Da Auster skrev selvbiografiene sine, forsøkte han å være så ærlig som mulig. Når han kom til ting han ikke husket, så sa han det klart og tydelig. Mens han skrev på "Vinteropptegnelser" fikk han tilsendt brevvekslingen mellom ham og hans ekskone fra ekskonen. Da oppdaget han til sin store overraskelse at han selv hadde endret sin historie. Den var nemlig ikke slik han husket.

Hva er det med sport?

Dette spørsmålet stilte Janneken Øverland. Auster svarte at i hans oppvekst måtte alle forholde seg til sport. En ting var det som foregikk i gymmen på skolen. En annen ting var det som foregikk i gatene sammen med kompisene. På ettermiddagene spilte de fotball eller baseball - mest for å slippe å se foreldrene. Her måtte de løse problemene sine selv.

Øverland lurte på om det å snakke om sport er for å ha noe å snakke om, fordi det er nøytralt og lite ladet. Auster var ikke helt uenig i dette, men svarte med å fortelle om viktigheten av sport. En forfatter han kjenner har skrevet om krig, noe han aldri har opplevd selv. Alle konfliktene/plottene hentet han var fotballbanen ... Det var herfra han hadde sine kunnskaper og kunne leve seg inn i karakterene i sin egen bok.

-----------------------------------

Timen med Paul Auster og Janneken Øverland gikk så altfor fort. Det jeg konstaterte var at det var uhyre interessant å få høre om 4 3 2 1  og forfatterens tanker rundt denne romanen. Jeg er helt sikker på at min tilstedeværelse på dette bokbadet vil ha en gunstig effekt på min leseopplevelse når jeg endelig kan kaste meg over boka. Det var stort å få se ham "live" på scenen, og det var fint å erfare at han også som menneske er humoristisk og leken i sin tilnærming til litteraturen! For et drømmeintervjuobjekt! Han ga så mye av seg selv at det var en fryd å være tilhører i salen!

Min eneste skuffelse består i at Litteraturhuset bestemte at forfatteren ikke skulle skrive dedikasjon i bøkene, som vi som hadde møtt frem hadde sett frem til å få, men kun signere dem. Den signaturen jeg fikk i min bok er det knapt mulig å knytte til Paul Auster. Hva var vitsen? Nei, her må Litteraturhuset skjerpe seg og la de fremmøtte få glede av et minutt eller så med forfatteren - selv om de må holde åpent en halv time ekstra! Alle andre steder hvor forfatteren har møtt opp - også i bokhandlerne i Oslo - har han fått lov til å skrive dedikasjoner. 


Stor skuffelse at dette var alt ... (Paul Austers signatur
i min bok ...) (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Okke som - jeg fikk i alle fall sagt - lettere starstrucked at "I love your books and I have read almost all of them!" Dessuten fikk jeg tatt et bilde av forfatteren. Det lever jeg lenge på!

Boksignering på Litteraturhuset (Foto: Rose-Marie Christiansen)

fredag 10. mars 2017

Paul Auster: "Rapport fra det indre"

En bok for spesielt interesserte!

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Paul Austers (f. 1947) memoarbok "Vinteropptegnelser" (2012). Jeg ga boka toppkarakter. Boka er meget spesiell og jeg lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese boka om igjen.


"Report from the Interior" utkom i 2013 (og på norsk i 2014), og også den handler om forfatterens liv. Boka fikk så lunkne kritikker at den har blitt liggende ulest helt frem til nå. Det var nyheten om en ny bok - "4 3 2 1" - som fikk meg til å finne frem "Rapport fra det indre", og omsider få lest den. La meg si det sånn: jeg ble skuffet over denne boka. Den første tredjedelen av boka kjedet meg, men den kom seg etter dette og da var det heldigvis noe stigning i programmet. Jeg satt igjen med en følelse av at dette var den delen av memoarprosjektet "Vinteropptegnelser" som ble til overs, og jeg opplevde heller ikke denne boka som så personlig som den første. Dette på tross av at vi i "Rapport fra det indre" får vite om sengevæting, om utenforskapet når man vokser opp og er mer begavet enn omgivelsene og om den turbulente tiden før han giftet seg med sin første kone. 


Mens jeg i "Vinteropptegnelser" ble besnæret av fortellerstilen, der fortelleren omtaler seg selv som "du", var denne du-formen en smule irriterende og kunstig i herværende bok. Likevel bør ingen være i tvil om at Paul Auster er en fantastisk forteller! Litt strammere regi av boka kunne likevel ha gjort seg. 


Frykten for polio i 1952, som Auster nevner i sin bok (side 62 flg.), har Philip Roth skrevet inngående om i sin roman "Nemesis". Men der Roth i tillegg beskriver et jødehat i New York i den forbindelse, der skriver Auster stort sett om frykten for å dø eller ende som krøpling for livet. Bevisstheten rundt egen jødedom våknet noen år senere, og skyldtes nok at foreldrene var sekulære og ikke fulgte noen form for jødiske tradisjoner. 


"Brukte hun ordet antisemittisk? Det kan du ikke huske, men meningen var tydelig nok: Å være jøde var å være annerledes enn andre, å skille seg ut, å bli sett på som en outsider. Og du, som inntil da hadde oppfattet seg selv som amerikaner tvers igjennom, like amerikansk som noen passasjer om bord på Mayflower, forsto nå at det fantes folk som mente at du ikke hørte til i deres nærhet, at du ikke var helt hjemme selv i ditt eget hjem." (side 67-68). 


Siden skulle Paul Auster utmerke seg som et svært lesende barn på skolen. Så mye leste han at en lærer en gang trodde at han bløffet da han viste frem leselisten sin, og hang ham ut foran klassen hans. Opplevelsen ble skjellsettende. Like fullt - han fortsatte å lese, samle på bøker og skrive små historier og dikt, fullstendig uvitende den gangen om at han senere ikke skulle gjøre annet ... 


Det Paul Auster skriver om å føre dagbok, fant jeg glitrende og tankevekkende:


"Du prøvde å begynne på en dagbok da du var atten, men du holdt opp etter bare et par dager med en følelse av ubehag og forlegenhet og usikkerhet rundt formålet med prosjektet. Inntil da hadde du alltid sett på det å skrive som noe som beveget seg fra det indre og utover, et forsøk på å nå ut til andre. De ordene du skrev var beregnet på en som ikke var deg, et brev som skulle leses av en venn, for eksempel, eller en stil som skulle leses av læreren som hadde gitt deg oppgaven, eller når det gjaldt diktene og fortellingene dine, en ukjent person, en fremmed hvem som helst. Problemet med dagboken var at du ikke visste hva slags person du henvendte deg til, om du snakket til deg selv eller til en annen, og hvis det var deg selv, så virket det underlig og forvirrende, for hvorfor bry seg med å fortelle ting til deg selv som du allerede visste, som du nettopp hadde opplevd, og hvis det var en annen, hvem var i så fall vedkommende, og hvordan kunne henvendelser til en annen oppfattes som en dagbok? Du var for ung den gangen til å forstå hvor mye du kom til å glemme - og hvor fastlåst i nuet til å innse at den personen du skrev for, faktisk var ditt fremtidige selv. Så la du dagboken på hyllen, og litt etter litt, i løpet av de neste syvogførti årene, gikk nesten alt tapt." (side 160-161)


Siste del av boka er viet forholdet til Paul Austers første kone, fortrinnsvis før de giftet seg og befant seg i hhv. Paris og New York på slutten av 1960-tallet. Det som gjorde ham i stand til å huske så mange detaljer fra den første turbulente tiden i deres forhold, som var preget av lange perioder med atskillelse, var noen brev som han fikk tilgang til mens han holdt på med "Vinteropptegnelser". Mye av dette er absolutt interessant, men jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av at det ikke helt hørte med i bokprosjektet nærmest ordrett å gjengi høyst personlige brev dem i mellom. Særlig ikke fordi andre partier i boka inneholder side opp og side ned om filmer som har gjort inntrykk på ham. Hvorfor han har valgt å sette sammen en bok med tre så umake deler, skjønte jeg egentlig ikke. 


Alt i alt er dette en nokså rotete bok, som begynner med et forsøk på å rekapitulere en barndom for å finne ut hva som gjorde at han ble den han ble, nemlig et skrivende menneske. Det som likevel er interessant er opplevelsen av hva som preger et kunstnersinn eller et menneske som er over gjennomsnittlig begavet. Det handler mye om et utenforskap, om ensomhet og følsomhet, om mange indre liv-opplevelser, om et menneske som er mer tenksom enn andre, om depresjon ... Der noen kanskje bare ser "navlebeskuelser", der ser andre menneskelig dybde og innsikt i hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Noen mennesker, og gode forfattere i særdeleshet, evner som regel å sette ord på ting på en slik måte at alle vi andre skjønner sammenhenger vi antakelig ikke hadde skjønt på egen hånd. Akkurat dette klarer Paul Auster i denne boka også, selv om den som sagt fremstår mer rotete og ustrukturert enn hva han vanligvis er kjent for. Jeg er uansett glad for at jeg leste denne boka! 


Helt bak i boka er det inntatt en hel del bilder fra den tiden Paul Austers liv refererer seg til. Jeg tenker at disse bildene ville hatt større relevans dersom de hadde kommet underveis i boka. 


Dette er en bok for spesielt interesserte. Paul Auster-fans bør selvsagt vurdere å få den med seg!


Aftenposten har skrevet om boka (En bagatell fra Paul Auster.). 


Utgitt i USA: 2013 

Originaltittel: Report from the Interior 
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Antall sider: 314
ISBN: 978-82-03-21031-3

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Paul Auster
Min Paul Auster-boksamling. Jeg er over gjennomsnittlig begeistret for Austers bøker!

søndag 27. juli 2014

Paul Auster og J.M. Coetzee: "Her og nå. Brev (2008-2011)"


Vitne til et vennskap i vekst

Jeg leser alt jeg kommer over av som er ført i pennen av Paul Auster, selv om jeg har opplevd ham som noe varierende i årenes løp. Denne lille boka, som inneholder brevvekslingen mellom Paul Auster og J.M. Coetzee gjennom en fireårs-periode, åpnet også øynene mine for hvilken formidabel forfatter Nobelprisvinneren Coetzee er. Jeg har dessverre ikke rukket å lese så mange av hans bøker, og det skyldes mer tilfeldigheter enn noe annet (jeg har flere uleste bøker i bokhyllene mine). 

I alle fall - Paul Auster (f. 1947) vokste opp i en sekulær jødisk familie i USA, og har i årenes løp utgitt i overkant av 20 bøker. Det kanskje færre kjenner til er at han også har skrevet filmmanus til en rekke filmer samt at han også har gjort seg bemerket innenfor essay-genren så vel som lyrikk. Han betraktes som en postmodernist. (Jeg har omtalt en del av hans bøker og filmer på bloggen min.)

J.M. Coetzee (f. 1940) er født og oppvokst i Sør-Afrika, men bor i dag i Australia. Han mottok Nobels litteraturpris i 2003, og han har utgitt nesten 30 bøker i løpet av sin forfatterkarriere. Andelen av essays og sakprosa er nesten like stor som hans produksjon av skjønnlitterære bøker. I Norge er han kanskje mest kjent for romanen "Vanære" (1999), som også er filmatisert, og kanskje også "Før barbarene kommer" (1990) for alt jeg vet (begge er 1001-bøker). 

Når to så vidt profilerte forfattere begynner å brevveksle, har det formodningen mot seg at de snakker om uinteressante ting. Tvert i mot - her diskuterer de alt fra ulike utfordringer i forfatteryrket, f.eks. i forhold til skrivesperre, hvordan man forholder seg til hatefulle kritikere, hvor man henter inspirasjon - til de store spørsmålene som Midtøsten-konflikten, den som foregår mellom israelere og palestinere, menns forhold til sport osv. Det trekkes paralleller til apartheid-regimet i Sør-Afrika, som i all hovedsak var en intern konflikt, og det stilles spørsmål ved om det er likhetstrekk i forhold til det som pågår i Israel, der araberne i all hovedsak er segregert fra den jødiske befolkningen, men hvor konflikten som sådan handler om mengder av fientlig innstilte nabostater, stadig tilbakevendende kriger, okkupasjoner osv. Og de diskuterer vennskapets natur - særlig det mellom menn. 

Hva er et vennskap? Og hva skiller menns vennskap fra kvinners vennskap, for ikke å snakke om vennskap mellom mann og kvinne? Handler det kun om fravær av erotikk? Og hvordan bindes menn sammen i vennskap - menn som kanskje aldri snakker om følelser og i særdeleshet ikke om følelsene de måtte ha for hverandre (annet enn i hverandres begravelser og i nekrologer)? Hva skiller et virkelig vennskap fra et mer platonisk bekjentskap? Kanskje handler det rett og slett om beundring? Beundring og en følelse av anerkjennelse? Som kvinne undrer jeg meg likevel over at et vennskap mellom menn skal være så totalt annerledes enn vennskap mellom kvinner, fordi jeg vil hevde at virkelig gode vennskap mellom kvinner også handler om anerkjennelse (kanskje mer enn om beundring, riktignok), om en følelse av å være interessant for den andre. Vennskap som ikke inneholder denne ingrediensen, vil før eller siden avgå ved døden. Et vennskap gjerrig på anerkjennelse vil dø før det i det hele tatt har muligheten for å bli født. 

"Vennskap er gode manerer, vennlighet, følelsesmessig stabilitet. Venner som roper og skriker til hverandre, forblir sjelden venner. Ektemenn og hustruer som roper og skriker til hverandre, forblir som regel gift - ofte lykkelig gift." (sier Paul Auster i et brev til J.M. Coetzee i juli 2008 på side 12)

Om det ikke lykkes noen av gutta å gi en fyllestgjørende definisjon på hva vennskap mellom menn egentlig er i bokas innledning, bør i alle fall ingen være i tvil om at det vi som lesere er vitne til i boka "Her og nå" er nettopp utviklingen av et vennskap, fra dets spede begynnelse og til et sterkt vennskap vi skjønner har nok i seg til å vare livet ut. Det handler om nysgjerrighet, respekt, anerkjennelse, gjensidig beundring, varme og kjærlighet. For varmen strømmer gjennom brevene. Jeg som leser kunne kjenne det på kroppen. Selv når de diskuterer Israel-Palestina-konflikten, hvor det tidvis sitrer litt når sterke meninger utveksles, merker vi respekten og nysgjerrigheten i forhold til den andres synspunkter. Og det er noen riktig spenstige meninger som utveksles!

Både Auster og Coetzee er langt på vei enige i at det var en feil beslutning å reparere konsekvensene av Holocaust med å opprette en stat for jødene i Midt-Østen. Det kunne ikke skape annet enn ufred, og dessuten var det urettferdig for de palestinerne som faktisk bodde der fra før av, og som ble jaget på flukt. Samtidig erkjenner de at det er for sent å snu - selv om Auster leker med tanken på å gi jødene staten Wyoming i USA som erstatning for Israel - siden det bor så få der fra før av. Ekstraordinært interessant er derimot Coetzees svar til Auster på side 159-160:

"Det palestinerne trenger, er en mann som er raus nok til å si: "Vi har tapt, de har vunnet, la oss legge ned våpnene og forhandle frem de beste overgivelsesbetingelsene vi kan, og ikke glemme, hvis det er noen trøst, at hele verden vil se på." De trenger med andre ord en stor mann, en mann med visjon og mot, til å tre frem på scenen. Men hva mot og visjon angår, later dessverre de palestinske lederne vi hittil har sett, til å være noen puslinger. Og skulle det ved et lykketreff dukke opp en frelser blant dem, ville han nok snart bli plaffet ned. 

Kanskje er tiden inne til at Palestinas kvinner overtar tøylene.

Etter å ha sagt det jeg har sagt om palestinerne, må jeg videre si at det er noe så stygt i måten israelske regjeringer har oppført seg på - demokratisk valgte regjeringer, som styrer med støtte i en fæl grunnlov som aldri vil bli endret annet enn ved ikke-konstitusjonelle midler - at det vrenger seg i en. Det finnes bare ett ord som kan beskrive det som nylig er gjort i Libanon og Gaza, og det ordet er schrecklich. Schrecklichkeit: et stygt, hardt ord - et hitlersk ord - for en stygg, hard, hjerteløs måte å behandle folk på. For dem av oss som heller til den dypest sett progressive oppfatning at historien gir lærdommer vi bør merke oss hvis vi ønsker å bli bedre mennesker, melder følgende spørsmål seg: Hva har Israel lært av historien?" 

Når forfatterne diskuterer skjønnlitteraturens kår i dagens samfunn, uttaler Coetzee i et brev til Auster i 2010 følgende på side 179:

"Stilt overfor valget mellom å lese en gjennomsnittsroman og å rake løv i hagen, ville jeg nok velge å rake løv. Jeg har liten glede av å konsumere romaner; og - hva viktigere er - jeg tror likegyldighet til det å lese skjønnlitteratur for fornøyelsens skyld, griper stadig mer om seg." 

Det er mulig at forholdene i andre land har kommet lenger enn i Norge, men selv blir jeg nesten litt deprimert når jeg ser hvordan krimbøker, og i særdeleshet dårlige krimbøker, selges som "hakka møkk". For ikke å snakke om hvordan lettbent underholdningslitteratur markesføres både som mesterverk og annet, i form av direkte villedende reklame. De virkelig gode bøkene forsvinner i mengden av dette. Men den diskusjonen skal jeg la ligge nå. 

Jeg kjenner fra før av til Paul Austers store lidenskap for film, og det er rett og slett moro å notere ned noen av filmene han kommer inn på, med tanke på selv å spore dem opp etter hvert. Hans lidenskap for noir-filmer er velkjent for fansen hans. 

Fikk vi vite noen av forfatternes innerste hemmeligheter? Nei, her var det svært lite materiale for skandalepressen. Når det er sagt byr de rikelig på seg selv. Som at begge - og Auster i særdeleshet - er sportsidioter, at ingen av dem egentlig er glad i sporte selv, at Coetzee sliter med søvnproblemer på grunn av all reisingen og jetlag´ene, at de begge er gift med bemerkelsesverdige kvinner, at alderen trenger på ... Auster er nok den av de to som byr mest på seg selv, og mange av temaene han drodler rundt kunne han godt ha skrever essays om. Humoren - den varme humoren - ligger der hele tiden, og den med alderen større selvinnsikten og evnen til å ironisere over seg selv. Jeg humret og lo av flere av passasjene underveis. Og bakom alt lurer selvfølgelig spørsmålet: Visste de at dette skulle bli bok mens de brevvekslet med hverandre? Tenkte de tanken? Er det derfor de holder igjen? Eller er dette bare rett og slett kjennetegnet i et typisk mannlig vennskap - at man holder sine innerste hemmeligheter for seg selv? Uansett hva svaret måtte være - jeg storkoste meg med boka, som ga meg muligheten til å bli bedre kjent med disse to forfatterne som jeg har stor beundring for! Ekstra morsomt var det selvfølgelig å lese at stedet Auster og Coetzee med koner møttes ved flere anledninger var i Estoril i Portugal, hvor mannen min og jeg var innom i sommer på vår årlige roadtrip, som denne gangen ble lagt til Spania og Portugal. 

Boka er et must for alle som har et forhold til Paul Auster og J.M. Coetzee!

Utgitt i USA: 2012 
Originaltittel: Here and now - letters 2008-2011
Utgitt i Norge: 2013
J.M. Coetzees brev til Pasul Auster er oversatt av Mona Lange
Paul Austers brev til J.M. Coetzee er oversatt av Børge Lund
Forlag: Auschehoug og Cappelen Damm
Antall sider: 270
Boka har jeg kjøpt selv.


Paul Auster og J.M. Coetzee (foto: NTB Scanpix)
Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 22. mai 2013 - Skarpe og ømme brev
- Morgenbladet v/Tonje Vold - 30. mai 2013 - Livet slik det skrives
- Le Monde - Diplomatique v/Espen Grønlie - mai 2013 - Fire års tosomhet
- Jeg leser - 20. juni 2013 - "Dette er kanskje den vakreste og varmeste boken jeg har lest på lenge, den er så fin, så fin."

lørdag 10. november 2012

The Music of Chance (Regissør: Philip Haas)

Filmatisering av Paul Austers "Sjansespill"

For en tid tilbake skrev jeg en omtale/anmeldelse av filmen "The Inner Life of Marting Frost" med Paul Auster som regissør. I forbindelse med researchen jeg da foretok, oppdaget jeg at også Austers roman "Sjansespill" (eller "Music of Chance") var filmatisert. Denne filmen har jeg nå fått låne, og dermed har jeg omsider fått anledning til å se den selv. Gamle filmer dukker til stadighet opp som DVD´er tilgjengelig for filmentusiaster, og min drøm er at dette også skal skje med denne filmen, selv om det nærmer seg tyve år siden den ble innspilt. 


Paul Auster skrev "Sjansespill" i 1990 - som den femte av sine bokutgivelser i følge Wikipedia (jeg tror i alle fall at den engelske omtalen av forfatteren inneholder en komplett historikk med ditto bibliografi og filminnspillinger). At boka allerede i 1993 ble filmatisert, sier noe om at temaet i boka må ha fenget. Selv tenker jeg at dette kanskje er den mest uhyggelige boka Paul Auster har skrevet. Den er nesten litt Ian McEwan-aktig i plottet. 

Den forhenværende brannmannen Jim Nashe har etter å ha arvet sin far, skilt seg fra seg kone, kjøpt en ny bil og lagt ut på landeveien. At han må ha fartet litt rundt en stund på denne måten, skjønner vi etter hvert siden han kun har om lag 10 000 dollars igjen av sin farsarv den dagen han ved en tilfeldighet treffer på Jack Pozzi. Kanskje er det derfor han synes mer enn klar for å være med på det som skal komme? Nashe plukker opp haikeren Pozzi, som blodig og forslått entrer bilen. 

Det viser seg at Pozzi er en profesjonell gambler, som nylig har tapt 10 000 dollars etter å ha spilt poker med to eksentriske millionærer. Selv mener han at dette kun skyldes uflaks, og han er mer enn klar for en rematch så snart han har tjent opp pengene. Der og da bestemmer imidlertid Nashe seg for å tilby siste rest av sin farsarv - 10 000 dollars - for at Pozzi kan utfordre millionærene på nytt. Som sagt, så gjort - og så drar de til millionærenes residens, en gedigen eiendom som er forskanset bak høye gjerder med piggtråd. 

Til å begynne med blir Nashe og Pozzi vist rundt i huset til millionærene. Den yngste av dem har bygget en slags verdensby i miniatyr, som fyller et digert rom, og menneskefigurene som opererer i byen, viser seg å være nært knyttet opp til virkeligheten på en uhyggelig måte. 

Så starter spillet. Pozzi vinner til å begynne med alt som er, og da millionærene bestemmer seg for å satse mer penger på spillet, er han mer enn overmodig og faller til slutt for eget grep. I desperasjon blir først Nashe´s bil spilt ut, og så taper de den også. Mot bedre vitende spiller de på kreditt, og taper nye 10 000 dollars. Da det går opp for dem at millionærene ikke har til hensikt å la dem forlate residensen, men ønsker å binde dem til en slavelignende kontrakt som går ut på å sette opp en diger mur, går alvoret i all sin gru opp for dem. Så spørs det om de har karakter nok til å holde dette ut. I mellomtiden bygger det seg opp et grufullt hat mot Calvin Murks, mannen som pisker dem i arbeid dag etter dag ... 

"Music of Chance" er en uhyggelig film basert på en like uhyggelig roman. Paul Austers forfatterskap har noen kjennetegn som går igjen fra roman til roman, og ett av dem er livets tilfeldigheter, eller som det er formulert i denne filmen: "life is  a game of chance". Samtidig er dette en film som kanskje dypest sett handler om den amerikanske drømmen - om at hvem som helst kan lykkes, bare man går hardt nok inn for det. Og om at snarveier til denne drømmen har sin pris, idet det har formodningen mot seg at noe kommer for lett? Filmen handler også om hevn, og om at det er en slags skjør balanse i alt. Skuespillerne som er valgt for de ulike rollene i filmen er kanskje det som imponerer meg aller mest med denne filmen. James Spader som den maniske og lite utholdende Jack Pozzi, Mandy Patinkin som den jordnære Jim Nashe, M. Emmet Walsh som den skeptiske og nøkterne Calvin Murks, og Charles Durning og Joel Grey i rollene som de eksentriske millionærene Bill Flowe og Willy Stone, den ene formidabelt tykk og den andre en tynn liten flis.  Det er først og fremst skuespillernes rolletolkninger som skaper filmen, som jeg alt i alt bedømmer til terningkast fem

Og så håper jeg at filmen snart blir mer tilgjengelig for folk flest og Paul Auster-entusiaster spesielt! I mellomtiden kan jeg anbefale nye Auster-entusiaster å starte med å lese boka. 

Innspilt: 1993
Originaltittel: Music of Chance
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama(-thriller)
Manus: Paul Auster, Belinda Haas, Philip Haas
Skuespillere: James Spader (Jack Pozzi), Mandy Patinkin (Jim Nashe), M. Emmet Walsh (Calvin Murks), Charles Durning (Bill Flowe), Joel Grey (Willy Stone) m.fl.
Spilletid: 98 min.




Nashe plukker opp haikeren Pozzi - noe som skal gi livet hans
en helt annen retning enn han kunne forestille seg på forhånd ...
Så kan spillet starte ... 
Paul Auster med en liten rolle i filmen

søndag 16. september 2012

"The Inner Life of Martin Frost" (Regissør: Paul Auster)

Om skaperevnens pris

Paul Auster er først og fremst forfatter - en av dem jeg skatter høyest - men han opptrer fra tid til annen også i rollen som filmregissør. Så langt har jeg kun sett "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995) (til gjengjeld har jeg sett dem mange ganger), men Auster har også regissert filmer som "The Music of Chance" (1993 - basert på hans roman med samme navn), "Lulu on the Bridge" (1998) og "The Inner Life of Martin Frost" (2007 - basert på en bitte liten flik av hans roman "Illusjonenes bok, som egentlig handler om noe helt annet). For et par uker siden lyktes det meg å få tak i de to siste filmene via Amazon, mens jeg fremdeles jobber med å finne ut av hvordan jeg kan få tak i "
The Music of Chance".

I "The Inner Life of Martin Frost" møter vi forfatteren Martin Frost , som nettopp har blitt ferdig med en roman, og som har fått låne huset til noen venner av seg mens de er på reise. Der har han tenkt å slappe av i et par uker - få seg en hardt tiltrengt ferie i ensom majestet. Han blir derfor noe overrasket over at han rett etter ankomst får en idé til en novelle. Som alltid har han skrivemaskinen sin med, så det er uansett ingen krise.

Dagen etter ankomst i vennenes hus våkner Martin Frost opp, glad og fornøyd - inntil han forskrekkes av at det ligger en kvinne ved siden av ham i sengen. Kvinnen er tilsynelatende like forskrekket som Martin. Hun forteller at hun heter Claire og er niesen til dem som eier huset. Også hun har kommet dit for å slappe av, lese og kose seg.

Martin og Claire blir enige om at de skal holde til i hver sin del av huset, og gjøre sine egne ting uten å forstyrre hverandre. Martin begynner å skrive på sin historie, mens Claire tar med seg en bok ut i hagen hvor hun fordyper seg i en tekst. Da det nærmer seg middagstid, oppsøker Martin likevel Claire. Kanskje først og fremst fordi hun er en vakker kvinne som vekker hans attrå? I alle fall er det noe med henne som gjør at han føler seg svært tiltrukket av henne. Nokså snart viser det seg at Claire har det på samme måte, og før kvelden har passert, havner de i heftige favntak.

Etter hvert som forholdet til Claire utvikler seg, er det som om en stor skapertrang forløses i Martin. Han skriver og skriver, og det han får til føles genialt. Det er som om Claire fungerer som hans muse. Så skjer det underlige ting. I første rekke får Martin telefon fra vennene han låner huset av, og da han forteller om Claire, kan de avkrefte at de over hode har noen niese. I første omgang skaper det forvirring hos Martin, inntil Claire tilstår at hun har kommet dit nettopp pga. ham. Martin bestemmer seg for å gi forholdet en sjanse, ikke minst fordi han har utviklet dypere følelser for Claire. Han fortviles imidlertid over at Claire synes å bli sykere og sykere jo nærmere slutten av historien han nærmer seg. Martin tvinges til å ta et slags valg; kunsten eller kjærligheten? Men valget skal likevel vise seg å ikke bli fullt så enkelt, for plutselig er Claire forsvunnet. Hvem var hun egentlig? Et virkelig menneske eller en fantasi? Det hele kompliseres ytterligere da en av bygdas menn Jim Fortunato dukker opp med en ny kvinne som han tilbyr Martin ...

For å ta det viktigste først: Paul Austers filmer er ikke som andre filmer! Her må man forvente det uventede, at handlingen tar en helt annen retning enn man først tror, at man plutselig sitter der med flere spørsmål enn svar. De rutinerte skuespillerne Davis Thewlis og Irène Jacob i rollene som henholdsvis Martin og Claire fungerte ypperlig i samspillet seg i mellom. Jeg fikk virkelig tro på deres lidenskap. At bøker og skriveprosesser står i fokus i mye av det Paul Auster skriver om, er heller ikke ueffent. Paul Austers datter Sophie Auster dukker for øvrig overraskende opp på slutten av filmen - kanskje som en ny muse? Den delen av filmen var kanskje det jeg likte minst, fordi det på en måte bidro til å gjøre poengene overtydelige. Mysteriet kunne godt ha hengt i en slags løs tråd, og fått meg som seer til virkelig å lure og gruble i lang tid etterpå. For øvrig vil jeg fremheve filmmusikken og stemningen denne skapte. Nettopp musikken er svært sentral i Paul Austers filmer, og der overlates intet til tilfeldighetene. Jeg fikk derfor lyst til å skaffe meg filmmusikken, slik jeg i sin tid gjorde etter å ha sett spesielt "Smoke". Alt i alt en film jeg føler for å gi terningkast fem


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Inner Life og Martin Frost
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama 
Skuespillere: David Thewlis (Martin Frost), Irène Jacob (Claire Martin), Michael Imoerioli (Jim Forunato), Sophie Auster (Anna James)
Spilletid: 93 min.


Skrivingen går trått ...
En morgen er det plutselig en ukjent kvinne i Martins seng ...
Hvem er denne Claire egentlig?

torsdag 23. august 2012

Paul Auster: "Vinteropptegnelser"

Austers memoarer

Som ihuga Paul Auster-fan gjennom nesten tyve år, er det helt klart at enhver Paul Auster-utgivelse - ENHVER! - havner i min boksamling, for så å bli konsumert umiddelbart! Så også med denne boka, som er temmelig annerledes enn de øvrige bøkene Auster har skrevet. Annerledes fordi den denne gangen handler om ham selv, fordi fortellergrepet er så totalt forskjellige fra noe annet han tidligere har utgitt ... Endelig gir han fansen anledning til å komme litt under huden på seg, der han åpent og ærlig byr på seg selv - på godt og vondt. Og dette får han til uten å utlevere slekt, venner, eksdamer eller lignende ... hvis man da ser bort fra en anonym niese han har ligget i verbal krig med siden moren og faren hans gikk fra hverandre i hin hårde dager, og moren ble lagt for hat av hele farsslekten pga. sin angivelige lettsi
ndighet.

"Åtteogtredve år etter at moren din forlot faren din har familien systematisert sin litani av klager mot henne, det er oldtidshistorie nå, gammel sladder støpt om til massive kjennsgjerninger, og hvorfor ikke gå igjennom listen over ugjerningene hennes én gang til - for å gi henne noen passende ord med på ferden til stedet hvor hun fortjener å havne? Aldri tilfreds, sier kusinen din, alltid på utkikk etter noe bedre, altfor flørtete, en kvinne som levde og åndet for å tiltrekke seg menns oppmerksomhet, spilte kynisk på sex, oppførte seg som et ludder, en som gikk til sengs med hvem som helst, en utro hustru - det er for ille at en person med så mange andre gode egenskaper skulle vise seg å bli en sånn fiasko. Du har alltid mistenkt din mors tidligere svigerfamilie for å ha snakket om henne på denne måten, men inntil denne morgenen har du aldri hørt det med dine egne ører. Du mumler noe i telefonen og legger på og sverger at du aldri skal snakke med kusinen din igjen, aldri si et eneste ord til henne så lenge du lever." (side 124)


Om sin mors og fars ekteskap skriver han følgende:

"Et forhastet, uoverveid ekteskap mellom to uforenelige sjeler, et ubesindig ekteskap som luften gikk ut av allerede før hvetebrødsdagene var over. En enogtyve år gammel jente fra New York (født og oppvokst i Brooklyn, flyttet til Manhattan som sekstenåring) og en fireogtredve år gammel ungkar fra Newark, som hadde begynt livet i Wisconsin, en stat han hadde forlatt som foreldreløs syvåring etter at farmoren din hadde drept farfaren din på kjøkkenet i huset ... " (side 129)

Paul Austers beretnin
g om sitt eget liv gir langt på vei svar på hvor han har hentet inspirasjon til alle bøkene han har gitt ut helt fra den spede debuten på begynnelsen av 1970-årene, til han slo gjennom med "New York-triologien" på midten av 1980-tallet og frem til i dag da forfatteren har begynt å bevege seg mot de 70. I tillegg til en rekke essays, filmmanus, dikt og annet har det blitt 16 bøker (17 om man tar med denne siste memoarboka). Fellesnevneren for Austers bøker er blant annet at hovedpersonen er en mann på jakt etter meningen med tilværelsen, ensomhet er et sentralt tema, far-sønn-forhold (fortrinnsvis med en fjern farsfigur) er et gjennomgangstema, bøker og forfatterskap går igjen, tidvis også gamle svart-hvitt-filmer, og sist men ikke minst handler det om baseball, Austers genuine lidenskap. Det er helt klare paralleller mellom Austers bøker og hans eget levde liv. Som sønn av to jødiske foreldre som valgte å skille lag mens han fremdeles bodde hjemme, opplevde Auster en rotløshet som kom til å prege ham til han var langt oppe i 30-årene. Det eneste han faktisk var sikker på var at det var forfatter han ville bli, skjønt livet etter hans første ekteskap fikk ham til å tvile på om han i det hele tatt var i stand til det. Som kunstnere flest opplevde han i perioder ren nød pga. manglende inntekter, uten at dette fikk ham til å velge en annen retning i livet sitt. 

I denne boka, som er kjemisk fri for kapittelinndelin
g, tar Auster oss med på en reise gjennom alle de noen og tyve leilighetene han har bebodd i løpet av sitt liv. Dette er samtidig en reise gjennom et forfatterskap som går opp og ned, og som faktisk først må ha løsnet etter at han traff kvinnen i sitt liv - Siri Hustvedt - som han på utgivelsestidspunktet for "Winter Journal" hadde levd sammen med i over tredve år. En kvinne som i likhet med ham selv har endt opp med å livnære seg som forfatter, og som også lever godt på dette fordi hun i likhet med sin mann er meget anerkjent.

Det er ikke så ofte je
g i min alder opplever å dyrke en forfatter, skuespiller eller lignende, men akkurat når det gjelder Auster har jeg gjort et hederlig unntak. Kanskje skyldes dette at jeg som leser føler at jeg kommer så tett på forfatteren fordi bøkene hans er så eksistensielle? Eller at han skriver om temaer som er viktige for meg? Auster er nærmest et ikon for mange, og likevel har han valgt å fremstille seg som det han tross alt er: et menneske på godt og vondt, verken mer eller mindre. Han legger ikke skjul på sine angster, sine svakheter, sine nederlag i livet.

"Hvor mange skritt har du tatt? Hvor mange timer har du sittet med en penn i hånden? Hvor mange kyss har du gitt og tatt i mot?

Holde ditt lille barn i armene.

Holde din kone i armene.

De bare føttene på det kalde gulvet da du står opp av sengen og går bort til vinduet. Du er fireogseksti år gammel. Utenfor er luften grå, nesten hvit, uten synlig solskinn. Du spør deg selv: Hvor mange morgener er det igjen?

En dør er lukket. En annen dør er åpnet.

Du har gått inn i ditt livs vi
nter." (side 221)

Sjelden har jeg lest en så spesiell selvbiografi! I tillegg til å åpne opp porten inn i en stor forfatters liv, er "Vinteropptegnelser" også en bok om hva det vil si å bli eldre, og på en måte gjøre opp status for hva man har fått til å løpet av livet. Jeg koste meg med Austers refleksjoner over sitt eget levde liv, som er så godt skrevet, tidvis full av humor og vidd, og hvordan han ved bruk av et fortellergrep hvor han selv omtales som "du" får frem noe helt særegent i teksten. Det er som om vi kommer ham nærmere enn om han hadde brukt den mer tradisjonelle jeg-formen. Min begeistring holdt seg konstant gjennom hele boka, som jeg allerede nå vet at jeg kommer til å lese igjen. Her blir det uten tvil terningkast seks! Helt avslutningsvis vil jeg legge til at man bør ha lest noen av Austers romaner for å få fullt utbytte av denne memoarboka.


Utgitt: 2012
Originaltittel: Winter Journal
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 222

Jeg h
ar omtalt flere bøker av Paul Auster på bloggen min - samt litt annet.


Paul Auster som ung mann

søndag 6. mai 2012

"The Look" (Regissør: Angelina Maccarone")

Spennende skuespillerportrett


I "The Look" møter vi den myteomspunnede skuespilleren Charlotte Rampling i samtaler med venner og kunstnere om forskjellige emner som "eksponering", "alder", "skjønnhet", "resonnans", "tabu", "demoner", "begjær", "død" og "kjærlighet". Og det er ingen hvem som helst hun samtaler med heller. Paul Auster, Peter Lindbergh, Fredrich Seidel, Juergen Teller .... bare for å nevne noen.

I samtaler som ser ut til å være tatt på sparket, uten forberedelser, drodler Charlotte Rampling og hennes samtalepartnere rundt viktige temaer som hva det vil si å eksponere seg foran et kamera for en skuespiller, og om viktigheten av å være villig til å blottstille seg totalt. Om hva det vil si å bli eldre, og hva som egentlig ligger i tiltrekning hos en kvinne. For henne har nakenhet aldri vært noen big deal, og derfor har noen av hennes opptredener fremstått som nokså kontroversielle. Særlig rollen i filmen "The Night Porter" som en overlevende fra en av Hitlers konsentrasjonsleire, hvor hun senere gjenforenes med en sadistisk nazivakt som plaget henne, er blant dem som har blitt lagt merke til og som også gjorde henne til stjerne i sin tid.

Underveis får vi se scener fra flere av skuespillerens filmer. I yngre dager var hun usigelig vakker, men hun er også en av de virkelig få som har "overlevd" skuespillerkarrieren etter fylte førti. Hva er hemmeligheten? Underveis får vi svaret - litt stykkevis og delt. For det er noe spesielt med denne kvinnen, som har lykkes i å holde seg på topp i år etter år! Hun nærmer seg tross alt 70 år (f. 1946)! Kanskje er hemmeligheten at hun er så mye mer enn sitt ytre? Flott er hun fremdeles - det er ikke det, men hun har i tillegg karisma, utstråler en trygg autoritet, fremstår som meget avbalansert og med god selvinnsikt, er klar over sine svakheter og styrker - og hun røper aldri mer av seg selv enn det hun selv ønsker.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Alle de tette, personlige konversasjonene om store
 og små temaer - det være seg om kjærlighet er en følelse eller en tilstand, om det egentlig finnes tabuer lenger osv., om sorger i livet som har satt sitt preg på henne - fant jeg ytterst spennende å være vitne til! Jeg ble også mer kjent med en skuespiller jeg alltid har hatt stor beundring for  - særlig fordi hun i sitt valg av filmer aldri har vært opptatt av underholdning, men heller det mer grensesprengende - og fant derfor filmsnuttene underveis interessante. Mang en filmtittel ble notert, for å si det slik (bl.a. Aberdeen, Heading South, The Mill and the Cross, Melancholia, Never let me go, The Duchess, The Night Porter, The Verdict, Paris By Night, Swimming Pool, Lemming m.fl.). Hele hennes filmografi finnes på Wikipedia (underlig nok er ikke "The Look" oppført enda ... ). Dette er en film jeg kommer til å ha stor glede av å se om igjen! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!

Innspilt:
 2011
Originaltittel: The Look
Nasjonalitet: Tyskland, Frankrike
Genre: Drama
Medvirkende: Bl.a. Charlotte Rampling, Paul Auster, Peter Lindbergh, Juergen Teller og Fredrich Seidel
Spilletid: 96 min.





En fascinerende kvinne!
Fotografen og filmskaperen Pieter Lindbergh har hatt stor betydning for
Charlotte Ramplings karriere
Forfatteren Paul Auster har et og annet å si om kvinner, alder og skjønnhet
Sammen med den grensesprengende fotografen Juergen Teller snakker
Charlotte Rampling om tabuer
En urban kvinne
Drodler rundt temaet kjærligheten - er det en følelse eller en tilstand?
En skjønnhet i sine yngre dager

Populære innlegg