Gabriel García Márquez: "Beretningen om et varslet mord" (2003)

En roman om et æresdrap

Gabriel García Márquez (1927–2014) er en av Latin-Amerikas mest markante forfattere, kjent både for sitt journalistiske arbeid og sine romaner preget av magisk realisme. Han ble verdenskjent med «Hundre års ensomhet» (1967), og i 1982 mottok han Nobelprisen i litteratur. «Beretningen om et varslet mord» ble utgitt i 1981, og kom på norsk i 2003.

Romanen bygger på en virkelig hendelse Márquez kjente til fra sin egen barndom. Historien begynner med at Santiago Nasar blir drept en tidlig morgen. Vi vet fra første side hva som skal skje, og likevel klarer Márquez å holde spenningen ved like gjennom hele fortellingen. Drapsmennene, tvillingene Vicario, har åpent varslet at de vil hevne søsteren Angela, som ble sendt tilbake fra sitt bryllup fordi hun ikke var jomfru. Alle i landsbyen vet at drapet skal skje, men ingen stopper dem.

Romanen er bygget opp som en rekonstruksjon, med vitnesbyrd, detaljer og motstridende utsagn, nesten som en politirapport. Samtidig har den et skjebneaktig preg – som om Nasar var dømt til å dø lenge før tvillingene løftet knivene. Márquez balanserer dermed på en fascinerende måte mellom fakta og myte.

Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er hvordan historien viser et kollektivt svik. Drapet skjer ikke fordi ingen visste, men fordi alle visste … og likevel lot være å handle. Det gir romanen en ubehagelig aktualitet. Den stiller spørsmål ved hvordan vi fordeler ansvar i et samfunn: Hvor mye kan vi skylde på «tradisjoner» eller «kultur» når liv går tapt? Og hva gjør taushet, sladder og passivitet med et fellesskap?

For meg ble dette en bok som var langt mer enn en fortelling om et æresdrap. Den ble et speil for å reflektere over vår egen tid. Márquez minner oss om hvordan tragedier ikke bare skapes av dem som handler, men også av dem som ser på – og tier.

Opprinnelig utgitt: 1981
Originaltittel: Crónica de una muerte anunciada
Utgitt i Norge: 2003
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 104

Gabriel García Márquez: "Ingen skriver til obersten" (1980)

En studie i ventingens og verdighetens kunst

Gabriel García Márquez (1927–2014) regnes som en av Latin-Amerikas største forfattere og var en sentral skikkelse innen den såkalte «boom»-perioden i latinamerikansk litteratur på 1960- og 70-tallet. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1982, først og fremst for sitt hovedverk «Hundre års ensomhet» (1967), men hele forfatterskapet hans kjennetegnes av en særegen blanding av realisme og magisk-poetiske elementer, ofte kalt «magisk realisme». Márquez’ forfatterskap er nært knyttet til Colombia og til de politiske og sosiale spenningene som preget regionen. Han skrev romaner, noveller og journalistiske tekster, og hans evne til å skildre både hverdagslivets detalj og historiens store linjer gjør ham til en forfatter som stadig leses på tvers av generasjoner.

«Ingen skriver til obersten» er en av Márquez’ kortere romaner, og ble først publisert i 1961, men kom på norsk i 1980. Selv om omfanget er beskjedent, regnes boken som en av hans mest konsentrerte og gripende tekster.

Obersten har ventet i 15 år på pensjonen sin. Hver fredag venter han i spenning på at det skal komme et brev med postbåten, men ingen skriver til obersten. Han vender hver gang like tomhendt tilbake til kona, som han lever sammen med i dyp fattigdom. Snart har de solgt nesten alt de eier for å overleve, og det eneste de har igjen er en gammel kamphane. Skal de selge den også, eller skal de vente enda en uke på pensjonen?

Gjennom disse enkle, men gjentatte scenene, maler Márquez et bilde av et samfunn preget av totalitære strukturer og korrupsjon, der mennesker som har ofret alt for fellesskapet, blir glemt. Obersten og kona lever på grensen av sult, men samtidig bærer de med seg en urokkelig verdighet. Kamphanen blir et symbol både på håp og på desperasjon. Et siste holdepunkt i et liv som gradvis tømmes for eiendeler, men ikke for drømmer.

Romanen er en studie i venting. Márquez lar oss kjenne på monotonien, frustrasjonen og stillstanden som fyller oberstens tilværelse. Likevel ligger det en form for storhet i denne utholdenheten. Obersten gir ikke opp troen på at rettferdigheten en dag vil seire, og at han vil få den pensjonen han fortjener for sin innsats under krigen. Samtidig viser teksten hvordan håp kan være både livgivende og ødeleggende. Det er en kraft som holder ham gående, men som også binder ham til en illusjon.

Det jeg likte aller best med boka er nettopp denne dobbeltbunnen: den er enkel i ytre handling, men uendelig kompleks i symbolikk og tematikk. Márquez skaper stor litteratur ut av små detaljer – en gjentakende spasertur til posthuset, et måltid som aldri er stort nok, en samtale mellom to mennesker som klamrer seg til hverandre. Språket er nøkternt, nesten tørt, men bak dette vibrerer en intensitet som gjør sterkt inntrykk.

Jeg likte boka svært godt, og det eneste jeg beklager er at den ikke var tykkere. Kanskje er det likevel romanens korte form som gir den slagkraft – den står som et lite, konsentrert mesterverk om fattigdom, utholdenhet og menneskelig verdighet i møte med et urettferdig samfunn.

Utgitt opprinnelig: 1961
Originaltittel: El coronel no tiene quien le escriba
Utgitt på norsk: 1980
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 93

Del dette: