Antoine Compagnon er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. "En sommer med Montaigne" var opprinnelig en føljetong som ble fremført på den franske radiokanalen France Inter sommeren 2012. Sommeren etter utkom føljetongene i bokform, og boka ble umiddelbar en så stor suksess at den havnet på bestselgerlistene i Frankrike.
Michel de Montaigne (f. 1533 d. 1592) var en fransk adelsmann, statsmann, filosof og forfatter, og anses som en av de mest innflytelsesrike i den franske renessansen. Mest kjent er han for sin popularisering av essayet som litterær sjanger. Ikke bare dét - han skapte selv sjangeren! (Kilde: Wikipedia) Hans bok "Essays" anses selv i dag som en av de mest innflytelsesrike essayer som noen gang er skrevet.
For få dager siden - mens jeg holdt på med Compagnons bok - ble jeg oppmerksom på at Aschehoug forlag faktisk har utgitt Montaignes essays i tre bind - på norsk! Litt nysgjerrig leting i hyllene til Boksalongen - Bergens litteraturhus´egen bokhandel (som er "kjedeuavhengig og egenrådig" i følge deres nettsider - og: kjemisk fri for krimlitteratur, til min store glede!) - gjorde at blikket mitt falt på to av bindene i essaysamlingen.
 |
| Fra Boksalongens bokhyller (Foto: RMC) |
Forfatteren skriver i innledningen til boka:
"Folk skulle få høre noen snakke om Montaigne på radioen mens de lå på stranden eller nippet til en aperitiff, eller kanskje mens de gjorde seg klare til å gå til lunch. Da Philippe Val ba meg kåsere over Montaignes Essays på France Inter denne sommeren, syntes jeg ideen var så merkelig og utfordringen så stor at jeg ikke våget å si nei.
Det å redusere Montaigne til små utdrag sto i seg selv i strid med alt jeg hadde lært, med den oppfatningen som rådet da jeg var student. På den tiden gikk man bort fra å legge frem den tradisjonelle moralen i Essays i form av korte sentenser, og snakket heller om teksten som en kompleks og motsigelsesfull helhet. Den som dristet seg til å skjære opp Montaigne og servere ham i småbiter, ville umiddelbart ha blitt gjort til latter, blitt ansett som en undermåler og slengt på historiens søppeldynge som en annen Pierre Charon, mannen som i sin tid skrev boken Traité de la sagesse basert på fyndord fra Montaignes Essays. Tanken på å nærme seg et slikt tabu, eller prøve å omgå det, var forlokkende." (side 5-6)
Boka inneholder 168 sider og er inndelt i 40 kapitler hvor Compagnon tar for seg ulike temaer hentet fra Montaignes essay-samling, i form av kåseri. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, om kvinner og seksualliv, om den nye verden versus den gamle, om å ramle av hesten, om oppriktighet og om å nyte sitt otium ... Det er nesten ikke det tema som ikke er berørt. Når man leser disse kåseriene, bør man ha i mente at Montaigne nesten var samtidig med Niccolò Machiavelli (f. 1469-1527), forfatteren av "Fyrsten". Montaignes tilnærming til ulike spørsmål i livet står for øvrig i diametral motsetning til Machiavellis tilnærming.
Da Montaigne trakk seg tilbake fra det offentlige liv for å studere - lese, tenke og skrive - var biblioteket hans tilfluktsted. Her fant han ro fra verdens kjas og mas og samtidens uroligheter. Biblioteket lå i tredje etasje i et tårn på eiendommen, og derfra kunne han skue utover sine eiendommer. Hans lesestunder var preget av en sterk lykkefølelse.
" ... Montaigne forfektet allerede da - eller forfektet fremdeles - en flyktig, søkende og distré lesemåte, en lesemåte preget av innfall og avstikkere: Han hoppet planløst fra den ene boken til den andre og hentet det han trengte der han fant det, uten å bry seg stort om hvilke verker han lånte fra for å fylle sin egen bok, som ifølge Montaigne selv er et resultat av tankespinn og ikke en plan utarbeidet med velberådd hu." (side 57)
Det er med spenning og undring jeg leser Montaignes tanker rundt Romerikes fall. Dette mente han skyldtes at statens styrke er omvendt proporsjonal med dens kultur, og at en altfor kultivert stat kan ende med å bli utslettet. Når man foretrekker velformede taler fremfor handling, og ikke har skjønt at kunsten å skape fred ikke består av retorikk, men i makten til å avskrekke, går det som det må gå ... Det jeg ble sittende og fundere på, er hvilken overføringsverdi dette kan ha til vår tid ...
På mange måter kan vi takke La Boéties død for at Montaignes Essays ble til. Etter dette hadde nemlig Montaigne ikke lenger en fortrolig venn å skrive brev til, og som følge av dette vokste det frem et behov for å skrive det som senere er blitt kjent som hans essays.
"Det virker kanskje fornærmelig å sette opp kjærlighet, vennskap og lesning i et slags hierarki. Lesning, som forutsetter ensomhet, plasseres jo slik høyere enn alle forhold til andre mennesker, som reduseres til adspredelser som fjerner oss fra oss selv. Bøkene blir bedre venner eller elskere enn virkelige mennesker. Men før vi tolker det så langt, må vi likevel ikke glemme at Montaigne aldri sluttet å betrakte livet som en utveksling mellom jeget og de andre: Om vennskap oppstår så sjelden og kjærligheten er så flyktig at han gir bøkenes verden forrangen, vil lesningen til slutt uunngåelig føre ham tilbake til de andre. Men vi må tross alt medgi at han setter lesningen høyest av "de tre omgangsformene"." (side 104)
Montaigne var selv smertelig klar over at han aldri kunne komme til bunns i alt, uansett hvor mye han prøvde. Han trodde dessuten i begynnelsen at det å nyte sitt otium (dvs. å være uvirksom) skulle foredle ham som menneske. Der tok han feil. Han holdt derimot på å bli gal. Skrivingen ble redningen for ham. Dessuten valgte han å skrive på morsmålet - fransk - i stedet for latin, som var tradisjonen på den tiden han levde. Han fryktet at språkets raske utvikling skulle føre til at ingen ville forstå ham etter noen ti-år. Heldigvis tok han feil! Han ønsket seg imidlertid kvinnelige lesere, og kvinnene på den tiden var sjelden skolert innenfor latin.
"Har jeg kastet bort tiden ved stadig å gjøre så omhyggelig rede for meg selv? For de som bare streifer borti sin person, i tankene eller en og annen gang muntlig, undersøker ikke seg selv så grunnleggende, så inntrengende som når man gjør selvstudiet til livsverk og yrke og setter all sin tro og kraft inn på å føre et slags register. (...) Hvor ofte har ikke denne beskjeftigelsen jaget plagsomme tanker på dør!" (side 161)
Jeg storkoste meg under lesningen av denne lille boka! Måten Compagnon fremstiller Montaigne og hans Essays på, med humor og vidd, har dessuten gjort at jeg faktisk vurderer å lese Montaignes essays "på ordentlig"! Her er det mye livsvisdom og eksistensielle og filosofiske spørsmål som har opptatt mennesker til alle tider. Compagnon skriver fantastisk godt! Ved at han setter temaene og sitatene inn i en kontekst, levendegjør han temaene på en spennende måte, slik at boka blir den reneste pageturner! Ellers ønsker jeg å understreke at boka også egner seg godt for mer fragmentarisk lesning, hvor man finner frem til et kapittel eller to når man har tid. Boka fungerer svært godt som en døråpner inn til Montaignes forfatterskap!
Jeg anbefaler denne boka sterkt!
 |
| Et søk på Twitter viser at forfatteren har utgitt flere bøker av samme type som denne om Montaigne. Da er det vel også et håp om at disse (om Proust og Baudelaire) kommer på norsk? |
Utgitt i Frankrike: 2013
Originaltittel: Un été avec Montaigne
Utsatt i Norge: 2015
Forlag: Solum forlag
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider:
ISBN: 978-82-560-1846-8
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget
 |
| Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget) |
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 17.0 juli 22015 - Store tanker i pocketformat - «Jeg finner alle emner like fruktbare», skrev Montaigne (1533-1592), franskmannen som fant opp sjangeren essayet. Ordet essay betød opprinnelig et forsøk, skisse, eksperiment. Det passer godt i en tid på året som, om man er heldig og aktivitetsnivået lavt, kan brukes til å diskutere de vesentlige småtingene: Hva er best, hund eller katt? Italiensk eller fransk mat? I tre tykke essaysamlinger, som han stadig reviderte og klusset i margen på, nærmer Montaigne seg mange store tema: Døden, krig og fred, men også en hermafroditt, et fall fra hesteryggen og indianerne han møtte i Rouen i 1592. ... På seg selv kjenner man andre, kan man kalle et annet poeng Compagnon vender tilbake til hos Montaigne, som går inn for en oppriktighet i samtaler som strider mot Machiavellis «Fyrsten». Målet med lærdom er også å bli et godt menneske, for Montaigne: «Vi spør gjerne: ‘Kan han gresk og latin?’, ‘Skriver han vers eller prosa?’ Men det som er det viktigste, om han er blitt et bedre og klokere menneske, kommer i annen rekke.» Dette ikke til forkleinelse for klassiske språk, Montaigne kunne faktisk snakke latin, men skrev essays på det mer folkelige fransk, visstnok også for å få kvinnelige lesere. Compagnon følger med hell Montaignes egen skrivepraksis med en fin flyt i setninger som også har vært muntlig fremført. Man kan dra mange gode passasjene fra både originalkilde og fortolker opp av hatten, men får nøye seg med å si: Sånn skal det gjøres. «En sommer med Montaigne» er et veldig godt alternativ til Sommeråpent.
- Tine sin blogg - 26. juni 2015 - Jeg lot meg fascinere av denne lille boken. Siden jeg ikke kjente til verken forfatteren av boken eller filosofen Michele de Montaigne, og i begynnelsen brukte litt tankekraft på å forstå formatet, var jeg innstilt på at dette skulle bli en utfordring. Mine bange anelser fikk ingen grobunn, jeg lot meg fengsle og nøt å lese Montaigne sine filosoferinger. Du trenger ikke være spesielt frankofil eller interessert i filosofiske spørsmål for å ha glede av denne teksten. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve en så fullkommen livsvisdom fra en som levde samtidig med Shakespeare. Tusen takk til pappa som satte meg på sporet av den, den anbefales varmt videre!
