"The Crying Game" (Regissør: Neil Jordan)

Et irsk plott av beste merke!

Jeg har tidligere omtalt noen irske filmer her på bloggen, og med filmen "The Crying Game", fortsetter jeg på mitt prosjekt. Filmen er fra 1992 og ikke helt enkel å få tak i lenger, så jeg lånte denne på Deichmanske Bibliotek. 

Irske Neil Jordan (f. 1950) er ikke bare regissør. I tillegg er han manusforfatter og forfatter av både romaner og noveller. Jordan har mottatt en rekke priser både for sine filmer og sin debutroman. For "The Crying Game" (eller "Fryktens spill" som er den norske tittelen) mottok han Oscar for beste originale manus. (I tillegg fikk den flere nominasjoner.) Det har jeg ingen problemer med å forstå, for maken til plott som i denne filmen skal man virkelig lete lenge etter! Historien er mangfoldig, kompleks og har har flere bunner. Spesielt imponerende er det at dette er en lavbudsjettfilm.

Andre filmer Neil Jordan er kjent for er "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Intermission" (2003 - her som produsent), "Breakfast on Pluto" (2005), "The Brave One" (2007) og "Ondine" (2009). Det har blitt færre filmer med årene, og heller flere serieproduksjoner, som "The Borgias" (2011-2013) og "Riviera" (2017 - ). (Samtlige lenker peker til mine tidligere omtaler her på bloggen.)

Utgangspunktet for filmen er konflikten i Nord-Irland, mellom styresmaktene og IRA. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et tivoli. Jude (spilt av Miranda Richardson) har lagt an på den fargede britiske soldaten Jody (spilt av Forest Whitaker), og lokker ham inn i "buskene", et stykke borte fra folk. Idet forførelsen skal finne sted, blir de avbrutt og Jody kidnappes. Jude og hennes medspillere er IRA-medlemmer, og planen er å ta et gissel for å få løslatt et arrestert IRA-medlem. 

Det hele betraktes gjennom øynene til Fergus (spilt av Stephen Rea), en mann som frivillig har blitt med på aksjonen. Han settes til å vokte gisselet, og mellom ham og Jody vokser det etter hvert frem en fortrolighet som kommer i konflikt med det oppdraget han har blitt med på. Fergus er ikke så hardhudet som resten av gjengen, og dette merker de andre. Fergus er imidlertid oppsatt på å vise seg tilliten verdig. 

Hele gisselsituasjonen ender fatalt, og kun Fergus, Jude og lederen for aksjonen (spilt av Adrian Dunbar) overlever. Tragisk nok blir den flyktende fangen overkjørt av bilen redningsmennene hans kommer i. 

Fergus skjønner at han må gå under jorden. Han reiser til London, der han begynner å arbeide som en ganske anonym bygningsarbeider under falskt navnt. Han har ikke glemt Jodys historie om kvinnen i hans liv. Dil (spilt av Jaye Davidson) er frisør, og hun vanker på en spesiell pub, hvor hun også opptrer. "The Crying Game" er hennes stjernenummer. 

En dag oppsøker Fergus frisørsalongen hvor Dil jobber, og bestiller en hårklipp. Samme kveld følger han etter Dil til puben. Der blir han vitne til at hun behandles dårlig av kjæresten sin. Han er bergtatt av hennes skjønnhet og mystiske utstråling. Da de to etter hvert innleder et forhold, er han uforberedt på at Dil er transkjønnet ... I mellomtiden dukker de to overlevende fra det mislykkede gisseldramaet opp, og ønsker at Fergus skal ta en viktig rolle i et bestillingsdrap av en eldre dommer ... 

Jeg satt fjetret i de nesten to timene filmen varte. Når du tror at du har skjønt alt, kommer det nye, overraskende vendinger i historien. Sluttscenene er helt eminente! 

Denne filmen har i grunnen alt. Et spennende plott, flotte skuespillerprestasjoner, et interessant politisk bakteppe, en dæsj kjærlighet (er det mulig for en heterofil mann å elske en transseksuell?- for eksempel), innblikk i voldelig ekstemisme der alt handler om "saken", en troverdig tidskoloritt - og flere innblikk i det typisk irske.

Jeg har vært på et par rundturer i Irland, og blir alltid svært nysgjerrig på hvor filmer som dette er innspilt. Denne filmen er for det meste innspilt i England, nærmere bestemt London, mens tivoliscenen er innspilt i Laytown, nord for Dublin. 

Dette er en kvalitetsfilm jeg varmt kan anbefale! Dersom den skulle dukke opp i noen DVD-hyller i fremtiden, kommer jeg til å sikre meg et eksemplar - for jeg ser den gjerne igjen om noen år!

Innspilt: 1992
Originaltittel: The Crying Game
Norsk tittel: Fryktens spill
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk

Sjanger: Thriller
Skuespillere: Forest Whitaker (Jody), Stephen Rea (Fergus), Jaye Davidson (Dil), Miranda Richardson (Jude), Jim Broadbent (Col), Adrian Dunbar (Maguire)
Spilletid: 111 min.

"Ondine" (Regissør: Neil Jordan)

Litt for banalt etter min smak


Innspilt: 2009
Originaltittel: Ondine
Nasjonalitet: Irland, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Farrell (Syracuse), Alicja Bachleda (Ondine), Alison Barry, Tony Curran, Emil Hostina, Dervla Kirwan, Stephen Rea
Spilletid: 103 min.

Den tørrlagte alkoholikeren og fiskeren Syracuse - i lokalmiljøet kalt Sircus - er ute på fiske da han plutselig finner en kvinne i trålen. Først tror han at det er et lik, men så viser det seg at hun lever. Kvinnen, som kaller seg Ondine, er åpenbart på flukt fra noen, for hun er livredd for å bli sett av andre.

Syracuse tar henne med til sitt beskjedne lille hus, og finner frem klær etter sin avdøde mor. Mens kvinnen oppholder seg i huset hans, drar han av gårde for å bringe sin nyresyke datter Annie til dialyse. Hun ber faren fortelle et eventyr, og så forteller han en historie om en fisker som får en kvinne i trålen sin. Datteren dikter videre på historien, og mener at kvinnen må være en magisk skapning fra havet, som bringer lykke og kjærlighet inn i livet deres.

Annie lever sammen med sin alkoholiserte mor, men på tross av kjipe oppvekstvilkår, er hun en fremmelig og verbalt sterk ung "dame". Da hun ved et slumpetreff treffer Ondine ute ved farens hus, er hun fullt ut i stand til å konversere med henne, sin unge alder til tross ...

Samtidig som det blir mer og mer tydelig at Ondine flykter fra noe, oppstår det følelser mellom Syracuse og henne. Hun bringer ham også lykke når hun innimellom er med Syracuse ut på fiske. Men Syracuse er mer vant til å takle motgang og sorg enn lykke, og innbilder seg at det er farlig å nyte en lykke som like fort kan bli revet bort fra ham ... Og hvem er hun egentlig - denne Ondine? Hvor kommer hun fra, og hvorfor havnet hun egentlig i Syracuse´ trål?

Denne filmen viste seg å være temmelig annerledes enn hva jeg forventet. Tidligere har jeg sett Colin Farrell i mange flotte filmer, og jeg gikk ut fra at siden han var med, dreide det seg om en kvalitetsfilm. Dersom jeg på forhånd hadde visst hvilken type film dette var, ville jeg nok i mylderet av mye glitrende film, ha valgt den bort. Når det er sagt var filmen absolutt søt ... og nokså banal. Alle filmvalg kan jo ikke være like treffende, og sånn sett kan man si at denne ikke var noen fulltreffer. Det er historien som ikke holder. Fordi det hele finner sted i et bitte lite kystsamfunn i Irland, var det mye produsentene av filmen kunne ha spilt på. I stedet ble det hele temmelig overfladisk og uinteressant. Jeg synes filmen fortjener terningkast tre. 

Syracuse og datteren Annie

En magisk skapning fra havet eller rett og slett en ulykkelig kvinne på flukt?

Ondine og Syracuse

"Breakfast on Pluto" (Regissør: Neil Jordan) - 2005

Patrick Bradens liv starter med tragediens skjær over seg. Som nyfødt blir han plassert i en kurv utenfor kirken. Ingen vet øyensynlig hvem hans foreldre er, og han vokser opp i en fosterfamilie.

Nokså snart viser det seg at Patrick ikke er helt som andre barn. Han elsker å kle seg i kvinneklær og sminke seg, noe som ikke faller i god jord i det katolske Irland på 60-tallet.

Da forholdet mellom Patrick og fosterfamilien tilspisser seg, flykter han hjemmefra og reiser til London for å finne sin mor, som han nå kan knytte et navn til. Han er på ingen måte i stand til å ta vare på seg selv, og blir et lett offer i mange situasjoner.

Bakteppet i filmen er det tilspissede forholdet mellom irene og engelskmennene, og da særlig IRAs motstandsbevegelse og protester mot okkupasjonen gjennom gjentatte bombeaksjoner.

Filmen er spesiell og absolutt av den smale typen. Enten elsker man filmen, eller så hater man den. Selv ble jeg veldig fascinert av Cillian Murphys glitrende skuespillertalent i denne utvilsomt krevende rollen som transvestitt.