"The Idol" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Feel good fra Gaza

For to år siden ble regissøren Hany Abu-Assads film "Omar" vist på Arabiske filmdager, som festivalens åpningsfilm. Regissøren var hedersgjest under filmfestivalen, og ble intervjuet etter den sterke filmen. (Linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så under de arabiske filmdagene i 2014.) 

Selv om "Omar" var en av de nominerte filmene til Oscar i klassen beste utenlandske film 2014, ble den (så langt jeg har klart å finne ut) ikke vist på norske kinoer. Kanskje nettopp takket være denne nominasjonen, er regissøren omsider satt på kartet som en man bør regne med, for hans siste film - "The Idol" - har premiere på norske kinoer den 22. april! Og bare for å ha presisert det: Det var på tide! Filmer som dette får et helt annet filmpublikum til å komme strømmende tilbake til kinoene, i stedet for å sitte hjemme og se på DVD´er på fredags- og lørdagskvelder!

I år presenteres altså den siste av Hany Abu-Assads filmer; "The Idol". Filmen er basert på den sanne historien om Mohammed Assaf, som vant den arabiske Idol-konkurransen i 2013 (Linken peker til Wikipedia-siden om sangeren). 

Første halvdel av filmen handler om Mohammeds oppvekst i Gaza. Familien hans klarer seg,  men har ikke flust med penger. Mens Mohammed, søsteren Nour og vennene deres springer rundt i gatene og leker, har de en stor drøm: å slå igjennom som band. 

Mohammed, Nour og vennene deres

Nour er en skikkelig gutte-jente, til morens store fortvilelse. Hun vil gjerne at datteren skal oppføre seg som jente, fordi hun må berede sjansene til en gang å bli gift. Nour synes dette er skikkelig kjipt, og det er faren hennes som sørger for at hun får fortsette å raljere i gatene på sykkel sammen med guttegjengen, og at hun får lov til å spille i bandet sammen med broren sin. Mens de sykler rundt i gatene i Gaza, er det ikke til å unngå at øynene våre trekkes mot alle de ødelagte bygningene i gatene.

Hvordan skal de få tak i skikkelige musikkinstrumenter? Her legges det en slagplan!

Vennegjengen opptrer på ulike gatehjørner, hvor de later som om de spiller på ekte musikkinstrumenter. Drømmen er imidlertid å få kjøpt en gitar, et trommesett og en forsterker. De selger stekt fisk på stranda for å skrape sammen tilstrekkelig med shekel, men opplever å bli lurt da de gir fra seg pengene til en mann som tilbyr seg å hjelpe dem. 

Mohammeds gudsbenådede stemme er innbringende!

Det kommer tidlig frem at Mohammed har en gudsbenådet stemme. Mohammed opptrer i moskéen, der han resiterer Koranen med sin vakre stemme. Endelig tjener de penger, og kan kjøpe ordentlige instrumenter! Dermed kan de opptre som et skikkelig band i brylluper. 

En sangpedagog ønsker å ta Mohammeds stemme opp til nye høyder, og Mohammed er med et stykke på vei. Men så blir søsteren hans syk. Hun lider av nyresvikt, og trenger en ny nyre. Dette koster mye penger, og er det noe familien deres ikke har, så er det så mye penger. Selv om hun tilbys dialyse, visner hun gradvis bort og dør hun til slutt. 

Mohammed er blitt voksen og drømmer om en musikk-karriere

I andre halvdel av filmen har det gått noen år, og Mohammed har blitt 23 år. Han går på universitetet og tjener penger til studieavgiften ved å kjøre taxi. Han har meldt seg på audition til den arabiske utgaven av Idol, men han kommer seg ikke til Operahuset i Kairo. I stedet forsøker han og bandet seg med en overføring via skype til TV-studioet som plukker ut talenter til konkurransen, men forsøket mislykkes. Mohammed gir opp. Han kommer ingen vei i Gaza ... Å komme seg ut fra Gaza, kan han bare glemme. 

En dag møter han en jente som fikk dialyse på det samme sykehuset som Nour. Hun er blitt en flott ung kvinne, og det oppstår noe mellom dem under denne taxituren. Hun gir ganske enkelt Mohammed mot til å skjønne at han må synge! Han må la verden høre ikke bare hans, men "vår" stemme!

Det våkner noe i Mohammed, og han bestemmer seg for at han skal rekke audition i Kairo. Underveis støter han på mange utfordringer, men fasiten kjenner vi jo. Han klarte å komme seg ut av Gaza, han fikk være med på konkurransen og han vant! I dag er han en veletablert verdensstjerne. 

Ikke la min spoling av historien forhindre deg i å se denne filmen! Den inneholder nemlig så utrolig mye mer enn den ytre rammehistorien. Humoren og varmen preger filmen fra start til slutt. Og ja - noen ganger blir det litt klisjéfylt og overdrevent feel good, men dette reddes av at historien faktisk er sann. Dette er en historie om en fattig gutt fra Gaza, som trosset alle hindringer og som nådde sine mål. Ja, mer enn det! Mohammed ønsket bare å synge, men ble i tillegg en verdensstjerne som i dag lever godt på sin sang. Underveis ble han overveldet av angst fordi han ikke visste om han ville klare å bære alles drømmer på sine skuldre.

Jeg har prøvd å finne ut om det er gitt ut et soundtrack til denne filmen, uten å lykkes. For nysgjerrige musikkelskere anbefaler jeg i stedet å gjøre et søk på Mohammed Assaf i Spotify. Den arabiske musikken hans er virkelig vidunderlig! 

For øvrig vil jeg understreke at Tawfeek Barhom gjør en flott rolletolkning som Mohammed Assaf. Det gjør også den unge skuespilleren i rollen som den 10 årige-Mohammed og hun som spiller søsteren Nour. Ellers bærer nok en del av skuespillerprestasjonene preg av å være dekket inn av amatører, uten at dette ødelegger helhetsinntrykket av filmen. Selv ble jeg sjarmert i senk og rørt til tårer av denne herlige filmen, som også har et dypere alvor bak all feel good´en. Det politiske budskapet er imidlertid aldri påtrengende. Det er heller ikke elendigheten i Gaza. Men vi ser den - ikke minst i form av ødelagte bygninger, krøplinger som går rundt i gatene og det nærmest umulige i å klare å komme seg ut av området, selv for å delta i en uskyldig sangkonkurranse. Uten at dette hadde kommet frem, ville filmen virkelig ha blitt en stor klisjé. Dette er nemlig en vesentlig del av livet for dem som bor i Gaza, og det kan man ikke skjule - selv ikke i en feel good-film som denne. Verdensstjernen Mohammed Assaf kan for øvrig heller ikke i dag bevege seg fritt ut og inn av Gaza. 

Denne filmen, som ble vist i Norge for første gang i går ettermiddag, vises under arabiske filmdager på Victoria kino i morgen søndag 17. april kl. 21.00. Og så kommer den på norske kinoer fra 22. april! Dersom du ikke går spesielt ofte på kino - få i alle fall med deg denne! Musikken er helt utrolig, historien er sann og du får innblikk i noen skjebner som de fleste av oss har godt av å få med oss!

Innspilt: 2015

Originaltittel: Ya Tayr El Tayer

Nasjonalitet: Palestina

Språk: Arabisk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Tawfeek Barhom (Mohammed Assaf), Qais Attaallah, Hiba Attaallah, Ahmad Qasem, Abdel Kareem Barakeh, Saber Shreim, Ahmed Al Rokh, Nadine Labaki

Spilletid: 100 min.

Mads Gilbert og Erik Fosse: "Øyne i Gaza"

Sjokkerende og grusom

"Dette er historien om Israels voldsomme angrep på Gaza vinteren 2008-2009 slik vi opplevde det. De omfattende israelske angrepene på palestinske institusjoner og sivile var trolig blant de mest brutale i palestinernes nyere historie. Angrepene var ikke minst rettet mot barna i Gaza. Mer enn tre hundre barn ble drept og over 1600 skadd." (side 9)

Slik innleder forfatterne sin bok, som handler om deres opphold som leger i Gaza. De ankom Gaza fra Egypt nyttårsaften 2008, og de israelske angrepene hadde da pågått i fem dager. Krigshandlingene skulle pågå frem til 18. januar 2009, og det er dokumentert at ca. 1 400 palestinere mistet livet. I tillegg fikk intrastrukturen store skader. Mads Gilbert og Erik Fosse var der (som leger utsendt fra NORWAC) mens dette skjedde, men de opplevde primært angrepet som leger og vitner på et sykehus. De vet hva de så der: nemlig at opp mot 90 % av alle skadde som ankom sykehuset var sivile, og at urovekkende mange av disse var barn. Små barn. Det de opplevde har ikke bare blitt dokumentert i boka "Øyne i Gaza". Deres vitnemål bidro også til å åpne verdens øyne for det som faktisk skjedde under krigen, hvor israels fremtoning var særdeles brutal og med mange brudd på folkeretten. Gaza, hvis befolkning har en gjennomsnittsalder på 17 år, er i realiteten et eneste stort barnefengsel ... 

Fordi ord og retorikk er forbundet med makt, er legene svært bevisste på sin begrepsbruk. I stedet for å snakke om "Palestina-konflikten", snakker de om "den israelske okkupasjonen av Palestina", de snakker om "okkupert Palestina" og de kaller de israelske "bosettingene" for det de rent faktisk er - nemlig "okkupasjon". Dessuten peker de på hvordan bruken av begrepet "terrorisme" farger våre syn på konflikten. Den vestlige verden har tidligere konsekvent kalt Hamas for en terroristorganisasjon, mens israelernes handlinger har blitt betegnet som forsvar. Sett fra palestinernes øyne er det derimot israelerne som er terroristene ... 

Det har vært skrevet en del bøker om konflikten mellom Israel og Gaza, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza". Åshild Eidem har ikke vært i Gaza mens krigshandlinger pågikk, og hennes bok er derfor helt annerledes enn Gilbert og Fosses "Øyne i Gaza". Mens Eidem har vært opptatt av en slags nøktern balanse, ble nok dette en atskillig større utfordring for Gilbert og Fosse, som så det hele fra en helt annen synsvinkel - mens de bokstavelig talt druknet i døde og skadde. 

Innledningsvis i boka får vi en innføring i bakgrunnen for konflikten mellom Israel og Gaza etter at Hamas kom til makten. Det er en historie om handelsblokader og matmangel og nød for det palestinske folket. Mens det f.eks. følger av folkeretten at alle land med kyststriper har herredømme over eget sjøområde 200 nautiske mil ut i havet, nekter Israel Gazas befolkning å dra lenger enn tre nautiske mil ut i havet med fiskebåtene sine. Dette har ført til at tilførselen av mat som inneholder proteiner er kraftig redusert. Fra Israels side kalles dette å ivareta en sikkerhetssone, fordi palestinerne er truende til å smugle inn våpen og annet fra sjøsiden, som i neste omgang kan benyttes i krigen mot Israel. Og når man også legger til at det ligger ubenyttede gassfelt i Gazas territorialfarvann, ressurser som antakelig vil gjøre dem til en markant deltaker i verdens olje-og-gass-marked, så skjønner vi kanskje at det hele også handler om penger og makt. 

Illustrasjon fra boka

Det har tidligere vært kamper mellom Israel og Hamas, men i juni 2008 inngikk de våpenhvile. 

"Hamas gjorde alt for å sikre våpenhvilen. Før våpenhvilen sendte ulike palestinske grupper mellom 150 og 250 raketter inn i Israel hver måned. I perioden juli til oktober 2008 ble det sendt elleve raketter far Gaza inn i Israel.

I følge kildene var planen for "Operasjon Cast Lead" (Operasjon støpt bly) allerede lagt da våpenhvilen ble inngått. Kjernen i operasjonen skulle være å bombe og invadere Gazastripen for å ødelegge infrastruktur og lamme Hamas. Samme dag som det amerikanske presidentvalget, 4. november 2008, gikk israelske styrker inn i Gaza ved den palestinske byen Deir Al Balah, som er administrasjonssenter for midtre del av Gazastripen. Hensikten var, ifølge Israel, å ødelegge en tunnel som Hamas angivelig skulle bruke for å kidnappe israelske soldater på en grensestasjon 250 meter unna. Seks Hamas-medlemmer ble drept i angrepet. Israel hadde brutt våpenhvilen etter fire skjøre måneder. Hamas svarte umiddelbart med å sende 35 raketter inn i Israel. Hamas tilbød på nytt våpenhvile i november, men det ble avvist av Israel. 

Om formiddagen 27. desember 2008 startet det nye voldsomme angrepet på Gaza." (side 47)

Etter at Mads Gilbert og Erik Fosse ankom Gaza, skulle deres tilværelse dreie seg om liv og død - ustanselig forsøke å redde livet på mennesker som ankom, mange så hardt skadet at livet ikke sto til å reddes, mange med minimale sjanser for overlevelse ... På en rørende måte skildres palestinernes verdisyn - at så lenge det var håp, gjorde de alt - absolutt alt - de kunne for å redde det som reddes kunne. Beskrivelsene av skadene, halvdøde barn som ropte på mamma, pårørende som sørget for pleie av sine sårede familiemedlemmer, dødsfall ... er så grusomme at det er til å grine av. Og det verste av alt er faktisk dette med de fjernstyrte dronene som hele tiden svevet over Gaza, og hvor de israelske soldatene faktisk kunne se hva og hvem de skjøt på. Som barna som var sendt opp på taket av bygningen de bodde i for å leke, fordi det ikke var trygt på gata ... og så ble de beskutt og drept likevel, med uhyggelig presisjon ... Hva skal man tenke og tro etter å ha lest dette?

Et palestinsk folk som føler seg fullstendig rettighetsløst sto i sentrum for begivenhetene, og på et visst tidspunkt var de norske legene så sjokkerte at de tenkte at de måtte få fortalt verden hva de var vitne til. De befant seg innenfor de samme murene som palestinerne i Gaza, på et sted uten vestlig presse og hvor de høyt utdannede palestinske pressefolkene ikke hadde særlig kredibilitet i den vestlige verden ... De kunne dermed informere så mye de bare orket, men ble likevel ikke trodd. 

Etter å ha vært vitne til alle de skadde sivile, alle de skadde barna - i det hele tatt alle de menneskelige tapene på palestinsk side - og hørt mange historier om israelske soldaters grusomheter, begynte det gradvis å gå opp for legene og forfatterne av boka at i alle fall noe av det de hørte måtte være sant. For egentlig skulle jo barna og kvinnene, ja - de sivile i særdeleshet - ha vært skånet for krigshandlingene. Men fordi alle palestinerne i Gaza var terrorister for de israelske soldatene, skulle de faktisk tas - de var legitime mål for angrep, skade og drap (side 271). 

"Det skulle bli staten Israels president, fredsprisvinneren Shimon Peres, som tydeligst blottstilte den israelske politiske og militære målsetningen med Operasjon støpt bly for all verden:

"Morsomme" T-skjorter som soldater fra
det israelske skarpskytterkompaniet gikk med.
(Illustrasjon fra boka.)

"Gjennomføringen av den aktuelle operasjonen har gått 90 prosent etter planen," oppsummerte Shimon Peres fire dager før "operasjonen" var over.

I sin tale til den amerikansk-israelske lobbyorganisasjonen The American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) i Beit Hanassi i Jerusalem 14. januar 2009 - mens bombene fortsatt regnet over Gaza - røpet han Israels egentlige plan:

"Israels mål er å gi folket i Gaza et så hardt slag at de mister appetitten på å skyte på Israel. Det er det hele." (side 271) 

Dermed innrømmet han faktisk at det å drepe sivile - også små barn - var en del av planen ...

Etter massiv internasjonal kritikk mot Israels angrep på Gaza er det gjennomført noen granskninger. Disse har avslørt grove brudd på folkeretten ... Det er imidlertid lite som tyder på at Israels ledelse tar dette innover seg ...

"På mine mange reiser gjennom Israel og i okkupert Palestina får jeg ofte en følelse av at israelerne lever i en verden helt forskjellig fra vår. Det selvrettferdiggjørende selvforsvaret er allestedsnærværende. Segregeringspolitikken praktiseres åpenlyst og uten blygsel som om det er slik verden skal være. De omfattende kontrollene på talløse "check-points", den høye, nakne og grufulle muren, den omfattende militariseringen og væpningen av det sivile israelske samfunnet, todelingen av nær sagt alle rettigheter og den stadige utvidelsen av okkupert land gjennom tallrike nye ulovlige kolonier - alt er organisert med pinlig nøyaktighet og en nesten uutholdelig arroganse." ( side 278)

"Palestinerne i Gaza sitter med en absurd dom. De har ikke gjort noe galt, de har aldri fått og får aldri saken sin prøvd for noen domstol. De sitter med en straffeutmåling som ikke har forankring i noe lovverk, verken nasjonalt eller internasjonalt. De har ingen ankeinstanser og ingen rett til benådning. De er fengslet sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn. Fengselet har til enhver tid 40 000 gravide kvinner. Ufødte som fødte barn får aldri vite om de noen gang kommer ut. Fangevokterne er uberegnelige og kyniske. Med utspekulert ondskap straffes alle fangene for handlinger de overhode ikke har ansvar for eller kontroll over. Redslene kan ikke forstås fra utsiden. Hadde noen virkelig forstått dem, ville dette vært stoppet for lenge siden, fangene sluppet fri og fangevokterne straffet." (side 281)

Jeg kommer i grunnen ikke på så veldig mye mer å si ... Ikke annet enn at dette har vært rystende lesing, og at jeg har felt noen tårer underveis i lesingen, som i all hovedsak har vært lydbokbasert. Jeg har imidlertid papirutgaven av boka også, og det har vært et verdifullt supplement til lesingen å kunne bla i denne boka, se på bildene, lese enkelte avsnitt om igjen. Jeg er full av beundring for den innsatsen Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort, både som leger og forfattere av "Gazas øyne". Og jeg deler i aller høyeste grad deres bekymring for  opinionens kortvarige interesse for menneskelige lidelser som rammer andre langt unna vårt land ... Legene kom seg ut av Gaza til slutt - (for)fulgt av raketter fra Israel, som de så vidt slapp unna. Og bare for å ha sagt det: Man er ikke antisemittisk selv om man fordømmer en krig som denne! Og det er ikke dermed sagt at ikke palestinerne også har sine svin på skogen! Men det er noe med den uendelige voldsspiralen som ingen ende vil ta, og som rammer så mange uskyldige. Når blir nok nok?

Og så avslutter jeg med sitater fra hhv. Jonas Gahr Støre og Kåre Willoch, som fremkommer av smussomslaget på boka. 

"Når krigen raser, blir de sivile stemmeløse. Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom, ekstra sterke - og viktige." Jonas Gahr Støre, Utenriksminster AP

"Israel holdt journalister borte da de påførte folket i Gaza ufattelige lidelser. Men to norske leger var der. Deres sterke beretning kaster flomlys over en brutalitet som også skader Israel, og hindrer fred." Kåre Willoch

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Antall sider: 311 / spilletid: 10 t 3 min.
Oppleser: Mads Gilbert og Erik Fosse

Mads Gilbert og Erik Fosse

Andre artikler om boka:
- NRK v/Ole Jan Larsen - 17.09.2009 - Øyne i Gaza 
- Aftenposten v/John Harbo - 22.09.2009 - Med begrenset virkning
- VG v/Erlend Skevik - 17.09.2009 - Norge har sviktet Gaza
- Ny Tid v/Turid Lykseth Wik - 22.01.2010 - En anti-israelsk pamflett
- Telemark Arbeiderblad v/Nils Jul Lande - 04.06.2010 - Gilbert om Gaza
- Fritt ord - Erik Fosse og Mads Gilbert får Fritt Ords Honnør (prisen ble utdelt 24.02.2009)

Åshild Eidem: "Spillet om Gaza"

Sterk debut om Gaza-konflikten

Gaza, eller mer dekkende Gazastripen, er et lite landområde som ligger inneklemt mellom Israel og Egypt, og med kystlinje mot Middelhavet. Landet er 360 kvadratkilometer stort (til sammenligning om lag 100 kvadratkilometer mindre enn Oslo), og har en befolkning på ca. 1,7 millioner (nesten tre ganger så mange som i Oslo). Den største byen er Gaza i nord, og den nest største er Rafah i sør. 

Det er i all hovedsak palestinere som bor på Gazastripen, som i årene 1967 til 2005 var okkupert av Israel, selv om palestinerne hadde et slags selvstyre i årene etter 1994. I 2006 ble det gjennomført valg og Hamas gikk deretter av med valgseieren. Dette ble innledningen på en tid med mye voldeligheter, i første rekke internt mellom Hamas og Fatah, og etter hvert gjennom utallige rakettangrep mot Israel og vise versa. For mer informasjon og utdypende linker - se Wikipedia. 

Konflikten mellom Israel og styresmaktene på Gazastripen er for de fleste (tror jeg) nokså uoversiktlig og kanskje også temmelig uforståelig, der det meste fremstår som en serie av voldeligheter som aldri ser ut til å ha noen ende, og hvor begge parter kontinuerlig skylder på hverandre. Og hvor det kan synes som om de fleste er for Gaza og mot Israel, uten egentlig å ha noen bedre begrunnelse enn at Israel som den største (og demokratiske) staten burde ta et større ansvar for Gazas humanitære situasjon og slutte å isolere menneskene som bor der ... 

 Journalisten Åshild Eidem har i boka "Spillet om Gaza" forsøkt å tegne et tydeligere bilde av hva som rent faktisk skjer i dette urolige området av Midt-Østen, uten å ta stilling til hvem som har skylden for hva. Og selv om jeg synes hun har lykkes svært godt med sitt bokprosjekt, er jeg etter å ha lest denne boka, enda mer usikker på hva jeg skal mene om konflikten. Den er nemlig så mangefascettert og forteller i grunnen lite om hva som kom først, hatet eller grunnlaget for hatet ...  

Gjennom intervjuer av et lite knippe av palestinere - Abu Hamid, Abu Abdallah, Umm Nidal og Ebaa - belyser Eidem flere sider ved det palestinske samfunnet på Gazastripen, der styresmaktene har ett mål: å utslette staten Israel. Isolasjonen fra omverdenen, der selv ikke en kyststripe gir palestinerne tilgang til omverden, har imidlertid ikke gjort dem opprådd for løsninger. Ut fra Gazastripen går det nemlig et utall av underjordiske ganger inn i Egypt, slik at det meste av nødvendighetsartikler og luksusvarer kan skaffes. (Så hvorfor ikke også medisiner, tenkte jeg, mens jeg leste.) Tunnelbaronene har i årenes løp tjent seg søkkrike. Ja, så mye penger er det i denne vare-handelen at hver gang Israel og Hamas har inngått våpenhvile, er det handelsmenn som sørger for at det avfyres noen raketter mot Israel igjen. Dermed brytes våpenhvilen og den lukurative tunnelhandelen kan fortsette upåaktet hen. Eidem understreker at det ikke er Hamas som står bak disse rakettangrepene, men det er Hamas og Gazastripens befolkning som får unngjelde hver gang fredsavtalene brytes. 

Maktbalansen mellom Israel og Hamas er svært skjev. I kamphandlingene mellom partene går det nesten alltid mangfoldige flere palestinske liv sammenlignet med på den andre siden. Utallige selvmordsbombeaksjoner har gjort at Israel overvåker Gazastripen ved hjelp av droner, dvs. ubemannede spionfly, og slik holder kontrollen over det meste av det som foregår i dette lille, isolerte landet. Under intervjuer med Umm Nidal, kvinnen som har avgitt flere sønner til kampen mot Israel og martyrdøden, fremkommer det at en mors største lykke er å føde sønner og kommende martyrer. I israelske fengsler sitter det mange palestinske fanger, og det største "scoopet" palestinerne kan oppnå er å kidnappe israelere for å bruke dem i forhandlinger eller utpressing overfor israelske myndigheter, slik at de kan få frigitt sine fengslede landsmenn. Dette var bakgrunnen for frigivelsen av Gilad Shalit, israeleren som hadde sittet i palestinsk fangenskap i over fire år. Over 1000 palestinere ble løslatt for at Israel skulle få ham utlevert i levende live. 

"Israel hadde sterk tradisjon for å nekte å forhandle med fiendene sine, og for å gå langt - så langt at de risikerte mange flere liv enn dem de kjempet for å frigjøre. Prinsippet ble etablert i 1976, da tyske og palestinske militante kapret et fly og holdt over hundre passasjerer fanget på en flyplass i Uganda inntil israelske elitestyrker frigjorde dem seks dager senere. Aksjonen fikk navnet Entebbe-operasjonen, etter navnet på flyplassen, og begrepet er siden blitt et symbol på Israels harde linje i gissel- og fangesituasjoner." (side 101)

På side 144 skriver Eidem følgende om bl.a. om martyrdøden, Islamsk Jihad, Hamas og Det muslimske brorskap:

"Ideen om martyrdøden var fundamental i islamistbevegelser som Islamsk Jihad. Organisasjonen var opprinnelig en utbrytergruppe fra Det muslimske brorskap, og ble etablert i 1980, syv år før Hamas. En viktig bakgrunn for at islamistene skilte lag var Seksdagerskrigen med Israel i 1967, da palestinerne led sitt andre katastrofale nederlag på under 20 år. Det første var under krigen i 1948. Seksdagerskrigen kastet Brorskapet ut i en ideologisk krise, og kritiske røtter hevdet islamistbevegelsen måtte ta sin del av ansvaret for nederlaget. Da Den islamske revolusjon fant sted i Iran i 1979, fikk noen av de palestinske islamistene en rollemodell, De så på Ayatollah Khomeinis seier i Iran som beviset på at islam var løsningen og jihad veien." (side 144)

Hamas (akronym for Harakat al-Muqawamah al-Islamiyyah - arabisk for Islamsk Motstandsbevegelse), grunnlagt i 1987, er omstridt, men står f.eks. ikke på FNs liste over terroristorganisasjoner. Hamas anerkjenner ikke Israel og mener at frigjøring av Palestina gjennom militære aksjoner er den eneste løsningen. 

"I følge stiftelsesdokumentet er bevegelsens slagord: "Allah er målet, Profeten er modellen, Koranen konstitusjonen.: Jihad er veien og døden for Allahs skyld er det høyeste av dens ønsker." (side 86)

På den andre siden står salafistene, som er en ortodoks fundamentalistisk bevegelse innenfor sunni-islam. 

"Salafismen ankom Gaza på 70-tallet, og fikk fotfeste tiåret etter, da mange palestinere vendte hjem fra studier i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia støttet palestinske salafister i et forsøk på å demme opp for erkerivalen Irans innflytelse, som særlig kom til uttrykk ved iransk-inspirerte Islamsk Jihad. Internt begynte Fatah på tilsvarende vis å støtte de palestinske salafistene - for å danne en motvekt til den islamitiske oposisjonen. Blant annet skal Fatah ha tildelt salfistene stillinger i PA-institusjoner for å bekjempe konkurransen fra Hamas." (side 180)

Gjennom et skjønnlitterært språk og tilhørende virkemidler tegner Åshild Eidem et bilde av en konflikt som har så mange sider at det nesten ikke er mulig å konkludere med at den ene eller andre siden har rett eller tar feil. Hver eneste handling - også dem det er mange grunner til å fordømme - drar nemlig med seg så mye forhistorie at det ikke er mulig å bedømme dem isolert sett. I bunnen av det hele hviler en beslutning truffet av FN i 1948 om å dele Palestina i to - en del til palestinerne og en del til jødene. En delingsplan palestinerne aldri har akseptert og siden har kjempet i mot ... 

Åshild Eidems bok gjorde meg atskillig klokere enn jeg var fra før av, men også mer rådvill i forhold til hva jeg skal mene om denne konflikten. Dessuten gjorde den meg enda mer pessimistisk med tanke på en varig fredsløsning i dette området ... Det første var nok tilsiktet - det andre neppe ... Eidem skriver godt og levende, og jeg håper inderlig at hun kommer til å skrive flere bøker av denne typen! Jeg er imponert over hennes kunnskaper om konflikten, og det omfattende noteverket bak i boka viser at det ligger mye research bak den. Det har blitt en spennende bok som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å lese om igjen. Alt i alt synes jeg boka fortjener terningkast fem. 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 290 (inkl. et noteverk fra side 257 og utover)

Åshild Eidem