Muriel Spark: "Frøken Brodies beste alder"

Den best bevarte hemmeligheten blant årets oversatte bøker?

Da tilfeldighetene ville at mine øyne skulle falle på akkurat denne boka mens jeg var inne på Norli i Oslo tidligere i år, ante jeg virkelig ikke hvilken skatt jeg tok ut av hyllene. Boka må være en av de best bevarte hemmelighetene blant oversatte norske utgivelser i år. 

Muriel Spark (f. 1918 d. 2006) har i følge Wikipedia utgitt et helt lass med bøker. Hun debuterte i 1950, og "Frøken Jean Brodies beste alder" (eller "The Prime of Miss Jean Brodie" som den heter på originalspråket) utkom i 1961. Så vidt jeg har klart å finne ut er dette den eneste boka som foreløpig er oversatt til norsk. Dersom forfatterens øvrige bøker er like lekne som denne lille skatten av en bok, så er jo forlaget nødt til å sørge for å gjøre flere av bøkene hennes tilgjengelig for norske lesere! For stikkordet - hvis jeg bare skulle velge ett for denne romanen - er nettopp leken! Her må forfatteren ha hatt det riktig morsomt, der hun har lekt med mange tråder i hendelsesforløpet, før hun har gjort romanen til det den er blitt til. 

Denne romanen er for øvrig Muriel Sparks mest kjente roman, og den er på flere lister over de 100 beste engelskspråklige romanene. På bokas smussomslag kan jeg dessuten lese at romanen ble filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som Jean Brodie. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og hun er dessuten blitt kåret til æresdoktor ved en rekke universiteter, blant annet i London, Edinburgh og Oxford.

I den norske utgaven er det et forord av Vigdis Hjorth, som jeg har lyst til å sitere fra:

"Det er en del man ikke skjønner før man er i sin beste alder, for eksempel at barneskolelærernes betydning er undervurdert. De formative år er ikke mellom tolv og tjue, som noen tror, men de mellom ti og tretten. Det har Muriel Spark for ikke å snakke om lærerinnen Jean Brodie forstått. Så den innflytelsen sistnevnte har på sine elever, blir skjebnesvanger for dem på ulikt vis, men ikke verre enn at man under lesingen av Frøken Jean Brodies beste alder skulle ønske at man selv hadde opplevd en slik lærerinne i sin skoletid, og man spekulerer i hvordan ens liv da ville sett ut." (side 5)

"Grovt sagt går frøken Brodies pedagogikk ut på at kunst og religion kommer først, så filosofi og til sist vitenskap. "Slik er rekkefølgen på livets store spørsmål, ordnet etter betydning." Ellers bedyrer hun at hun ikke vil dytte noe inn i sine, bare hale det som er i dem, opp, men etter hvert som handlingen skrider fram, forstår leseren at frøken Brodie trenger sine elever, får like mye som hun gir, er avhengig av og nyter sin makt over dem og slipper dem ikke, for de er hennes kall, så den trekker ut, frøken Brodies beste alder, som de unge elever skal få høste fruktene av og bære med seg all sin tid. Det gjør de, på ulikt vis, som sagt, men til og med piken hun behandler dårligst, tenker senere på sin tid under frøken Brodie som den lykkeligste i sitt liv, der de satt og lyttet til alle historiene og synspunktene som ikke hadde noe med den vanlige virkeligheten å gjøre." (side 6-7)

Handlingen i boka finner sted på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Vi befinner oss altså i mellomkrigstiden, hvor nazismen har sin fremmasj i Tyskland, mens fascismen vokser frem blant annet i Italia.

En lærer som ikke er interessert i det som de fleste oppfatter som kjernen i pedagogikken på grunnskolenivå, nemlig at elevene skal lære å regne og skrive og kjenne landets historie, men som i stedet forer dem med alskens romantiske idéer og atpåtil er svak for menn i uniformer - i særdeleshet Mussolinis fascistiske soldater - får før eller siden problemer med resten av lærerstaben på skolen. Og problemer får frøken Brodie etter hvert, men det er da den ufattelige lojaliteten hun har bygget opp overfor sine elever kommer inn. De unge elevene beskytter henne, for makan til lærer skal man lete lenge etter! Og dermed kan ingen ta frøken Brodie. De får ingenting på henne siden elevene beskytter henne 100 %. Frøken Brodie er og blir deres heltinne med stor H!

Den engere krets av sterkt "innvidde" elever i frøken Brodies klasse - fem i alt, har alle sine særpreg. Rose Stanley blir etter hvert berømt for sex (men ikke slik man umiddelbart tenker), og resten av gjengen består av Eunice Gardiner, Jenny Gray, Monica Douglas og Sandy Stranger. Frøken Brodie forteller sine elever om sine kjærlighetshistorier og innerste hemmeligheter, og slik prøver hun å lære dem om de viktige tingene i livet, de som virkelig betyr noe. Vi følger jentene over noen år - helt fra de er 10 til de er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker, og i et tilbakeblikk sett fra fortellerens ståsted, får vi også vite hvordan det går med dem mange år senere. Som et hvilket som helst idol, som blir dyrket uforbeholdent fra første stund, kan det imidlertid bare gå en vei etter hvert som jentene blir eldre og evner å tenke mer selvstendig. 

"Frøken Brodie diskuterte aldri sine private anliggender med sine kolleger, bare med dem av sine tidligere elever som hun hadde oppdratt som sine fortrolige. Det var også tidligere gjort forsøk på å få henne fjernet fra Blaine, men forsøkene var blitt forpurret." (side 15)

"Frøken Jean Brodie" er en fantastisk herlig roman av det sjeldne slaget! Jeg humret og lo mens jeg leste, og mange av scenene i boka er som hentet ut fra en satire. For nettopp satirisk og hylende morsomt blir det underveis - på en intelligent måte! Jentene får oppfylt den største drømmen jenter i tenårene har: nemlig å bli tatt på alvor av en voksenperson. At den godeste frøken Brodie trår over en del grenser - profesjonelle så vel som etiske - i rollen som deres lærer ... akkurat det evner de ikke å se enda. Det å være en heldig utvalgt - crème de la crème - overskygger alt! Slik kan frøken Brodie manipulere og styre dem nesten akkurat dit hun ønsker. Som hun sier: "Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid." Riktig ille blir det når hun forsøker å overføre sin egen fascinasjon for fascismen over på jentene ... Helt til hun til slutt faller for eget grep ...

Det beste med boka er - i tillegg til en morsom, original og fremfor alt fascinerende historie - at den er så elegant skrevet. Selv fant jeg den tilbakeskuende fortellerstemmen fornøyelig, den som med det overordnede blikket ser mer enn hva enkeltpersonene er i stand til der og da. Noen ganger ble dette kanskje litt vel belærende, men aller mest var det et artig fortellergrep. 

Victoria Street ned mot Grassmarket i
Edinburgh (Foto fra eget bildearkiv)

Jeg må også innrømme at jeg opplevde det ekstra morsomt at handlingen i boka er lagt til Edinburgh, fordi jeg har et forhold til byen - selv om jeg ikke kjenner den inngående utover gamlebyen. Då da forfatteren fortalte om jentene som var på vei mot Grassmarket, var jeg med med en eneste gang!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt til slutt: "Frøken Jean Brodies beste alder" er for øvrig en 1001-bok. Jeg siterer fra 1001-boka:

"Historien strekker seg over en rekke tidsrammer og synsvinkler, særlig i de retroskepktive vurderingene som er strødd utover i romanen, fra forskjellige medlemmer av Brodie-gjengen. Slik antydes den endelige beretningen om en inspirerende, men farlig lærers beskjedne vekst og stygge fall: tittelens Jean Brodie. Frøken Brodie underviser sine protesjeer med en begrensende, men inspirerende strenghet som grenser til kriminell propaganda for et autoritært styresett - hun former dem som sine fascisti. Romanen utnytter de underlige, sadomasochistiske fantasiene om pedagogiske svermerier og seksuelle klasseromsspenninger. Den arbeider seg gjennom denne "oppdragelsen"s merkelig ineffektive følger for Brodie-gjengen, dystert sett gjennom eleven Sandy Strangers øyne. Romanen bruker satirisk komedie som politisk diagnose, og den setter undervisningen og historiefortellingens moral i skjærende relieff. Det er en fryd." (side 556 i utgaven fra 2007)

Utgitt: 1961
Originaltittel: The Prime of Miss Jean Brodie
Utgitt i Norge første gang: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 144
ISBN: 978-82-495-1195-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Muriel Spark (Foto: Ulf Andersen/Getty Images)

Andre omtaler av boka:
- Siljes Skriblerier - 9. Januar 2013 - Silje goes classic: The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 22. august 2014 - Roman i sin beste alder
- Norsk Oversetterforening: Oversattaften - Vigdis Hjorth og Merete Alfsen samtaler om Muriel Sparks "Frøken Jean Brodies beste alder" - ble arrangert på Eldorado bokhandel i Oslo 26. august 2014 

John Irving: "I en og samme person"

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp. 

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ... 

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert. 

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers. 

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ... 

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Utgitt: 2012
Originaltittel: In one person
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Halvor Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal har utgitt papirutgaven av boka)
Oppleser: Ole Christian Gullvåg
Spilletid: 16 t 15 min. (522 sider)

John Irving

Andre omtaler av boka:
- Bloggeren Solgunn sitt - 12.07.2012
- Dagbladet ved Cathrine Krøger - 14.05.2012 - Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter
- Aftenposten ved Kaja Korsvold - 07.06.2012 - John Iriving skriver om homser, kostskoler og deprimerte nordmenn
- NRK ved Anne Cathrine Straume - 18.06.2012 - Ordrik Irving

Julian Barnes: "Fornemmelsen for slutten"

Et gjennomsnitts- menneskes livsanskuelse

Julian Barnes (f. 1946) er født og oppvokst i England, og han har i årene fra 1980 skrevet 11 bøker. Gjennombruddet kom da han utga "Flauberts papegøye" i 1984 - en bok han oppnådde å bli nominert til Bookerprisen for. Siden er han blitt nominert enda et par ganger (for "England, England" i 1998 og for "Arthur & George" i 2005). Han vant imidlertid Bookerprisen først da "The Sense of an Ending" kom i 2011 (på norsk "Fornemmelsen for slutten" i 2012). Forfatteren har en egen nettside for dem som er interessert i å lese mer om ham. 

Jeg har tidligere ikke lest noe av Barnes, og jeg er litt i stuss over at jeg ikke rett og slett bare kjøpte denne boka da den kom (fordi jeg i grunnen har kastet meg over det meste jeg har ment var verdt det), men i stedet endte med å låne den på biblioteket. 

Tony Webster gikk i sine guttedager på en typisk engelsk kostskole, avsondret fra verden generelt og jenter spesielt. Fantasier om jenter og sex tok derfor en stor plass i kostskoleguttenes liv. I bokas første del følger vi Tony og hans venner Colin og Alex - inntil en ny gutt dukket opp på skolen. Adrian var utrustet med atskillig mer intelligens enn alle de andre, og han var også i stand til å parere lærerne på en elegant måte, uten å virke direkte frekk. I alle fall slapp han unna med det meste. 

"I mellomtiden var vi bokhungrige, sexhungrige, meritokratiske og anarkistiske. For oss virket alle politiske og sosiale systemer korrupte, likevel avviste vi alle andre alternativer enn det hedonistiske kaos. Adrian presset oss imidlertid til å tro på tankens bruk, at handlinger bør styres av prinsipper. Tidligere var Alex blitt betraktet som filosofen blant oss. Han hadde lest ting vi andre to ikke hadde lest, og kunne for eksempel plutselig proklamere: "Hvorom man ikke kan tale, om det kan man tie." Colin og jeg ville reflektere over utsagnet i taushet en stund, før vi flirte og fortsatte å snakke. Men Adrians ankomst løsrev Alex fra rollen hans - eller ga oss snarere valget av en annen filosof. Hvis Alex hadde lest Russell og Wittgenstein, hadde Adrian lest Camus og Nietzsche. Jeg hadde lest George Orwell og Aldous Huxley. Colin hadde lest Baudelaire og Dostovejskij. Dette er bare lett karrikert." (side 16)

Da guttene var ferdig på skolen, lovet de hverandre evig vennskap før de gikk hver til sitt. I stedet gled de fra hverandre, naturlig nok kanskje siden de begynte på ulike universiteter. Tony traff etter hvert Veronica, en jente han for det meste ikke forsto seg på. Etter at det ble slutt mellom dem, traff han Margaret, som han fikk datteren Susie med. I mellomtiden ble Veronica og Adrian et par, noe som ikke bare var komplett uforståelig for Tony, men også et forhold han ikke levnet en sjanse. 

I del to møter vi Tony som en aldrende mann 40 år senere. Han er for lengst skilt fra Margaret og han bestreber seg på å ha et godt forhold til datteren. Alt i alt er han rimelig fornøyd med livet og synes han er en nokså ålreit kar selv, i grunnen. Han ser tilbake på den gangen Adrian døde som følge av selvmord, særlig etter at Veronicas mor går bort og etterlater ham 500 Pund og testamenterer Adrians dagbok til henne. Dette fremtvinger en del konsekvenser. Blant annet at Tony "må" ta kontakt med Veronica igjen for å få fatt i dagboken, bare for å oppdage at hun er uvillig til dette. Og etter hvert forstår vi at alle minnene Tony har lullet seg inn i om sin egen fortid, absolutt ikke stemmer med virkeligheten. Hukommelsen har definitivt sine svakheter, eller som Adrian pleide å si i guttedagene: "Historie er vissheten som oppstår der hukommelsens feilbarlighet møter dokumentasjonens utilstrekkelighet." Særlig da et gammelt brev dukker opp - et brev Tony selv har skrevet og fullstendig fortrengt - må han omdefinere hvordan han egentlig har fremstått som person i visse deler av sitt liv. Han er kanskje ikke den hyggelige karen han helst ønsker å tenke på seg selv som, når alt kommer til alt? Og har han egentlig noen grunn til å være tilfreds med det livet han har levd?

"Så tenkte jeg mer på Adrian. Han hadde sett klarere enn oss andre helt fra begynnelsen av. Mens vi andre fråtset i ungdommelig tungsinn og forestilte oss at vår kroniske misnøye var en original respons til menneskets situasjon, vendte Adrian blikket allerede mye lenger frem og mer vidt omkring. Han følte livet klarere også - til og med, eller kanskje særlig, da han bestemte seg for at det ikke var verdt bryet. Sammenlignet med ham hadde jeg vært et rotehode, ute av stand til å lære noe særlig av de få lærepengene livet bød på. Etter mine begreper slo jeg meg til ro med livets realiteter, og underkastet meg dets nødvendighet: hvis ditt, så datt, og slik gikk årene. Etter Adrians begreper sluttet jeg å leve, sluttet å undersøke livet, tok det som det kom. Og derfor begynte jeg for første gang å føle en mer generell anger - en følelse et eller annet sted mellom selvmedlidenhet og hat mot meg selv - over hele mitt liv. Alt sammen. Jeg hadde mistet vennene fra ungdomstiden. Jeg hadde mistet mitt livs kjærlighet. Jeg hadde forlatt ambisjonene jeg en gang hadde. Jeg hadde ønsket at livet ikke skulle plage meg for mye, og hadde lykkes - enn så stakkarslig det var. Gjennomsnittlig, det var det jeg hadde vært, helt siden jeg sluttet på skolen ..." (side 125)

I boka bygges det opp et slags plott som først finner sin løsning helt på slutten - og det så finurlig at jeg fikk lyst til å snu boka og begynne forfra igjen - i håp om å finne noen tråder som jeg muligens kunne ha oversett underveis. Når jeg likevel ikke gjorde dette, var det ut fra en fornemmelse om at dette likevel ikke ville ha gitt meg alle svarene. Temaet i boka er rett og slett hukommelsens skjøre minne, der vi plukker med oss det som passer, og fortrenger resten - særlig det som gjør at vi ikke kan se oss selv inn i øynene hver eneste dag i noen lunde rimelig visshet om at vi er ålreite mennesker tross alt. 

Julian Barnes´tynne lille flis av en bok rommer stor litteratur, synes jeg. Jeg nøt formuleringene underveis, de presise beskrivelsene av persongalleriet og det som hendte, og lenge trodde jeg at hovedpersonen virkelig hadde overblikket både overfor seg selv og andre, bare for å oppleve hvordan alt han hadde bygget møysommelig opp gjennom et helt liv, raste sammen på slutten. Dette er en bok jeg etter hvert kommer til å ønske å eie - fordi jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å lese den om igjen. Det er mye sårhet i teksten, samtidig som det også er mye galgenhumor mellom linjene. Sånn sett en bok som gikk rett hjem hos meg, og som jeg vurderer til terningkast seks! Og så avslutter jeg med nok et sitat fra boka:

"Hva visste vel jeg om livet, jeg som hadde levd så forsiktig? Som verken hadde vunnet eller tapt, som bare hadde latt livet skje meg? Som hadde de vanlige ambisjonene, og som slo seg altfor raskt til ro med at de ikke kunne realiseres? Som unngikk å bli såret, og kalte det evne til overlevelse? Som betalte regningene mine og holdt meg på god fot med så mange som mulig? For hvem ord som ekstase og fortvilelse snart bare ble ord jeg en gang hadde lest i romaner? En hvis selvkritikk aldri medførte smerte? Vel, det var alt dette å reflektere over mens jeg gikk gjennom en spesiell form for anger: en smerte endelig påført en som alltid hadde trodd han visste hvordan smerte kunne unngås - og påført nettopp av den grunn." (side 177)

Utgitt: 2011
Originaltittel: The sense of an ending
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 186

Julian Barnes

Andre omtaler av boka:
- Knirk - 20.04.2012
- Solgunn sitt - 07.05.2012
- Har du lest? - 13.09.2011
- Julies bokbabbel - 16.09.2011
- Migrating Coconuts - 11.09.2011
- Skrift - 04.04.2012
- Elida - 11.09.2011
- Dagbladet v/Gerd Elin Stava Sandve - 11.04.2012 - Fantastisk fornemmelse
- Morgenbladet v/ Carl Joakim Gagnon - 29.03.2012 - Inkompetent fortellerkunst